Page 1


Sarah Jio

Frost i mai Oversatt av Bente Klinge, MNO


Sarah Jio Originalens tittel: Blackberry Winter Oversatt av Bente Klinge, MNO © Sarah Jio, 2012 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-39822-4 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Kirstin Mckee/Getty Images (gutt) og Neil Fletcher & Matthew Ward / Getty Images (blomst) Sats: Type-it, AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt med Sabon 10/12 pkt og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til mine sønner Carson, Russell og Colby og deres samling av avholdte kosedyr – en lurvete bamse, tre fillete giraffer og en liten stripete tiger. Å være moren deres er den største gleden i livet mitt. Og til mødre overalt – særlig de som har måttet ta farvel med et barn.


Kapittel 1 Vera Ray Seattle, 1. mai 1933 En iskald vind trakk opp gjennom gulvplankene, og jeg skalv og trakk den grå ulljakken tettere om meg. Det var bare én knapp igjen. Til fem cent stykket virket det lettsindig å tenke på å erstatte de som var blitt borte. Dessuten var våren kommet. Eller var den det? Jeg kikket ut av vinduet i andre etasje og lyttet til vinden som ulte og pep. En hissig vind. Grenene på det gamle kirsebærtreet pisket mot bygården med slik kraft at jeg skvatt, redd for at et nytt sammenstøt ville knuse glasset. Jeg hadde ikke råd til noen reparasjon, ikke denne måneden. Men så glemte jeg bekymringene en stakket stund. Lyserosa blomster virvlet i luften. Jeg sukket og smilte for meg selv. Akkurat som snø. «Mamma?» pep Daniel der han lå under teppet. Jeg løftet bort det fillete, blå lappeteppet og avdekket det pene, runde ansiktet og myke, lyse håret som fremdeles krøllet seg i tuppene. Babyhåret. Tre år gammel, med lubne, røde kinn og store, oppsiktsvekkende blå øyne, var han midtveis mellom baby og gutt. Men når han sov, så han ut akkurat slik han hadde gjort den dagen han ble født. Iblant listet jeg meg inn på rommet hans tidlig om morgenen og betraktet ham der han lå med armene om den lille, brune bamsen sin, som var henrivende slitt, med et avrevet øre og en tynnslitt blå fløyelssløyfe. 7


«Hva er det, vennen?» spurte jeg og satte meg på kne ved den lille furusengen. Jeg kastet et vaktsomt blikk på vinduet bak meg, hvor vinden raste utenfor. Hva slags mor er jeg som kan la ham bli igjen alene her i natt? Jeg sukket. Har jeg noe valg? Caroline jobbet kveldsskiftet. Og jeg kunne ikke ta ham med meg til hotellet igjen, særlig ikke etter det som hadde skjedd forrige helg, da Estella fant ham sovende i penthousesuiten i niende etasje. Hun hadde jaget ham ut fra varmen under dynen som om han var en kjøkkenmus noen hadde funnet sovende i melboksen. Det hadde skremt ham noe veldig, og det hadde nesten kostet meg jobben min. Jeg pustet dypt inn. Nei, han ville ha det utmerket her, den kjære gutten min, varm og trygg i sengen sin. Jeg skulle låse døren. Veggene i leiegården var tynne, men døren, jo, den var sterk. Solid mahogni med en fin messinglås. Vi for begge sammen da det banket på døren, innstendig, dundrende, insisterende. Daniel skar en grimase. «Er det ham igjen, mamma?» sa han før han senket stemmen til en hvisking. «Den slemme mannen?» Jeg kysset ham på pannen og forsøkte å skjule frykten som steg i brystet på meg. «Ikke vær redd, stumpen min,» sa jeg før jeg reiste meg. «Det er sikkert bare tante Caroline. Bli her, du. Jeg skal gå og se.» Jeg gikk ned trappen og sto ubevegelig i stuen et øyeblikk mens jeg prøvde å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre. Bankingen vedvarte, høyere nå, sintere. Jeg visste hvem det var, og jeg visste hva han ville. Jeg kastet et blikk på vesken min, men visste at det ikke var mer enn en dollar, kanskje to, der. Husleien forfalt for tre uker siden, og jeg hadde stagget Garrison med unnskyldninger, men hva nå? Jeg hadde brukt den siste lønningen på mat og nye sko til Daniel, stakkars gutt. Jeg kunne ikke forvente at han fikk klemt seg inn i babytøflene stort lenger. Bank. Bank. Bank. Bankingen gikk i takt med hjerteslagene mine. Jeg var 8


skremt, følte meg fanget. Leiligheten begynte å føles som et bur. Veggene rundt meg kunne like gjerne ha vært rusten ståltråd. Hva skal jeg gjøre? Uvilkårlig gikk blikket til håndleddet mitt. Helt siden Daniels far hadde forært meg den mest utsøkte gjenstanden jeg noen gang hadde kastet mine øyne på, hadde jeg skattet gullkjedet med tre innfelte safirer. Den kvelden på Olympic Hotel hadde jeg vært gjest, ikke stuepike med svart kjole og hvitt forkle. Da jeg åpnet den lille blå esken og han lot armbåndet dingle over håndleddet mitt, følte jeg meg for første gang som en som var født til å gå med noe så staselig. Den gangen virket det nesten tåpelig å tenke at jeg kunne ha, nåvel … Jeg knep igjen øynene mens dundringen på døren fortsatte. Jeg begynte å løsne lukkemekanismen, men så ristet jeg på hodet. Nei, jeg ville ikke gi det til ham. Jeg ville ikke gi slipp på det så lett. I stedet trakk jeg armbåndet lenger opp på armen og skjulte det trygt under kjoleermet. Jeg ville finne på noe annet. Jeg trakk pusten dypt og gikk langsomt bort til døren, hvor jeg motstrebende låste opp. Det pep i dørhengslene, og utenfor sto Garrison i gangen. Han var en stor mann både i høyden og bredden, og det var lett å se hvorfor Daniel var så redd ham. Det strenge ansiktet var så godt som dekket av et grått, ustelt skjegg. Bare rødmussede, arrete kinn og mørke, uvennlige øyne skinte igjennom. Det luktet gin av pusten hans, surt og med en eim av furu, et tegn på at han hadde kommet opp fra baren i etasjen under. Forbudstidens strenge regime var ennå ikke opphevet, men i denne delen av byen så politiet en annen vei. «God kveld, Mr. Garrison,» sa jeg så søtt jeg greide. Han flyttet seg nærmere, og kilte den store støvelen med ståltupp i dørsprekken. «Spar deg høflighetsfrasene,» sa han. «Hvor er pengene mine?» «Vær så snill – la meg be om unnskyldning,» begynte jeg nølende. «Jeg vet jeg er sent ute med husleien. Det har vært en veldig tung måned for oss, og jeg –» 9


«Den historien dro du i forrige uke,» sa han ufølsomt. Han skubbet seg forbi meg og trengte seg inn på kjøkkenet, hvor han forsynte seg med det lille brødet jeg nettopp hadde tatt ut av ovnen. Middagen min. Han åpnet isskapet og rynket pannen da han ikke fant noen smørbutt. «Jeg skal spørre en gang til,» fortsatte han med bulende kinn. Han ble smal i blikket. «Hvor er pengene mine?» Jeg grep om armbåndet mens blikket mitt gled forbi ham og bort til veggen, med listene fulle av hakk og flassende maling. Hva kan jeg si nå? Hva kan jeg gjøre? Han kom med en dyp, hes latter. «Akkurat som jeg tenkte,» sa han. «En tyvaktig løgner.» «Mr. Garrison, jeg –» Han så på meg med eiermine; han kom nærmere, til jeg kunne lukte den sure pusten og kjenne det stikkende skjegget mot ansiktet mitt. Han grep meg hardt om håndleddet, og i det samme gled armbåndet under mansjetten på ermet, så han ikke så det. «Jeg tenkte det kunne komme til dette,» sa han, og den fete, grove hånden fomlet med jakken min. Han rev den opp og grep om kjolelivet mitt. Pekefingeren fiklet med en knapp. «Heldigvis for deg er jeg tilfeldigvis en raus fyr, og jeg skal la deg få betale på en annen måte.» Jeg tok et skritt bakover samtidig som jeg hørte skritt i trappen. «Mamma?» «Gå og legg deg igjen, Daniel, vennen min,» sa jeg så rolig jeg kunne. «Jeg kommer straks.» «Mamma,» sa han igjen og begynte å gråte. «Å, lille venn,» ropte jeg og håpet inderlig at stemmen min ikke røpet hvor skrekkslagen jeg var. «Alt er i orden. Det lover jeg. Vær så snill, gå og legg deg igjen.» Jeg kunne ikke la ham se dette, eller enda verre, la Garrison gjøre ham vondt. «Mamma, jeg er redd,» sa han med bamsen som lyddemper. 10


Garrison kremtet og glattet på frakken. «Nå, hvis ikke du kan få ham til å være stille,» ropte han og betraktet Daniel med et uhellsvangert smil, «må jeg komme tilbake senere. Men vær du trygg, jeg kommer tilbake.» Jeg likte ikke hvordan han så på Daniel, som om han var en plage, noe brysomt. Han festet blikket på meg igjen og stirret på meg som om jeg var en fin filet som freste i pannen. «Og jeg skal ha betalingen min.» Jeg nikket spakt idet han gikk ut gjennom døren. «Ja, Mr. Garrison.» Jeg fomlet med låsen mens skrittene hans smalt nedover gangen. Før jeg snudde meg for å se på Daniel, pustet jeg dypt inn for å roe meg ned og tørket en enslig tåre av kinnet. «Å Daniel,» sa jeg, løp opp trappen og slo armene om ham. «Ble du redd, vennen min? Ikke vær redd. Mamma er her. Det er ingenting å være bekymret for.» «Men mannen,» snufset han, «det er en slem mann. Slo han mamma?» «Nei, vennen min,» sa jeg. «Mamma ville ikke latt det skje.» Jeg tok meg til håndleddet og løsnet armbåndet, så lot jeg det falle ned i den beskyttende håndflaten min. Daniel kikket forvirret opp på meg, og jeg studerte de store, uskyldige øynene hans. Jeg ønsket tingene var annerledes for ham, for oss. «Mamma er så glad i armbåndet sitt, tuppen min. Jeg vil bare passe på det.» Han tenkte på dette et øyeblikk. «Så du ikke skal miste det?» «Det stemmer.» Jeg reiste meg og grep hånden hans. «Vil du hjelpe mamma med å legge det på det hemmelige stedet?» Daniel nikket, og vi gikk til det lille skapet under trappen. Det var ikke større enn en hatteeske. Han hadde oppdaget det en morgen da han lekte, og vi hadde besluttet at rommet skulle være vårt hemmelige sted. Daniel oppbevarte et utvalg skatter der inne – en blånøtteskrikefjær han 11


hadde funnet på gaten, en sardinboks han hadde fylt med glatte steiner og andre småting. Et bokmerke. En blank femcentsmynt. Et muslingskjell, bleket av solen så det var skinnende hvitt. Jeg hadde puttet inn fødselsattesten hans og andre dokumenter jeg måtte ta vare på. Og nå la jeg armbåndet mitt der. «Sånn,» sa jeg, lukket den lille døren og frydet meg over hvor godt tilpasset den var. Den gled helt i ett med panelet under trappen. Hvordan Daniel hadde oppdaget den, ville jeg aldri få vite. Han boret hodet inn mot brystkassen min. «Mamma synge en sang?» Jeg nikket, strøk det lyse håret over pannen hans og undret meg over hvor veldig han lignet på faren sin. Om bare Charles hadde vært her. Jeg slo hurtig fra meg tanken, fantasien, og begynte å synge. «Byssan lull, ikke gråt, sove, sove lille Daniel, våkner du, skal du få alt det som du drømmer om.» Ordene gled over leppene mine og trøstet oss begge. Jeg sang fire vers, akkurat nok til at Daniels øyelokk ble tunge, før jeg bar ham til sengs og la ham godt til rette under teppet igjen. Det gikk en skygge av bekymring over ansiktet hans idet han betraktet den svarte kjolen og forkleet. «Ikke gå, mamma.» Jeg la hånden om haken hans. «Det blir bare for en liten stund, vennen min,» sa jeg og kysset ham på begge kinnene, som var myke og kjølige mot leppene mine. Daniel begravde ansiktet i bamsen sin og gned nesen mot teddyens knappenese, slik han hadde gjort siden han var baby. «Jeg vil ikke.» Han tidde, og den tre år gamle hjernen strevde hardt for å finne de riktige ordene. «Jeg er redd når du går.» «Jeg vet det, stumpen min,» sa jeg og kjempet mot tårene som truet. «Men jeg må gå. Fordi jeg er glad i deg. En dag vil du forstå det.» 12


«Mamma,» fortsatte Daniel og kikket mot vinduet, der vinden samlet krefter utenfor glasset. «Eva sier spøkelsene kommer ut om natten.» Jeg gjorde store øyne. Datteren til Caroline hadde en fantasi som gikk langt ut over hennes tre og et halvt år. «Hva er det Eva har fortalt deg nå, vennen?» Daniel nølte, som om han lurte på om han overhodet skulle svare. «Tja,» sa han forsiktig, «når vi leker, er det noen som ser på oss noen ganger. Er de spøkelser?» «Hvem da?» «Damen.» Jeg satte meg på kne for å se ham rett inn i øynene. «Hvilken dame, Daniel?» Han rynket på nesen. «I parken. Jeg liker ikke hatten hennes, mamma. Det er fjær på den. Har hun vært slem mot en fugl? Jeg liker fugler.» «Nei, vennen min,» sa jeg og la meg på sinne at jeg måtte snakke med Caroline om Evas historier. Jeg hadde mistanke om de var roten til marerittene Daniel hadde hatt i det siste. «Daniel, hva har mamma sagt om å snakke med fremmede?» «Men jeg har ikke snakket med henne,» sa han med store øyne. Jeg strøk ham over håret. «Flink gutt.» Han nikket og la hodet til rette på puten med et sukk. Jeg puttet bamsen inn i armkroken hans. «Ser du, du er ikke alene,» sa jeg, men klarte ikke å hindre stemmen i å sprekke. Jeg håpet han ikke merket det. «Max er her sammen med deg.» Han trykket bamsen mot ansiktet igjen. «Max,» sa han og smilte. «God natt, vennen min,» sa jeg og snudde meg mot døren. «God natt, mamma.» Jeg lukket døren stille, så hørte jeg et halvkvalt: «Vent!» 13


«Ja, stumpen?» sa jeg og stakk hodet inn gjennom døren. «Kysse Max?» sa han. Jeg gikk tilbake til sengen og satte meg på kne idet Daniel trykket bamsen mot leppene mine. «Jeg er glad i deg, Max,» hvisket jeg idet jeg gikk tilbake til døren. «Og jeg er glad i deg, Daniel. Mer enn du noen gang vil fatte.» Jeg listet meg ned trappen, la en ny kubbe på peisen, fremsa en stille bønn, gikk ut av leiligheten og låste døren bak meg. Det var bare ett skift. Jeg kom til å være hjemme før soloppgang. Jeg snudde meg tilbake mot døren, men så ristet jeg på hodet og beroliget meg selv. Det var ingen annen løsning. Han var trygg her. I god behold.


Kapittel 2 Claire Aldridge Seattle, 2. mai 2010 Jeg slo opp øynene og presset hånden mot magen. Der, den rykkende smerten i magehulen igjen. Hva hadde doktor Jensen kalt det? Jo, en fantomsmerte – noe med kroppens minne om skaden. Om det aldri så mye var et fantom, lå jeg der og følte den velkjente, ensomme verken som hadde møtt meg hver morgen det siste året. Jeg tok meg tid til å erkjenne minnet, og som jeg gjorde hver dag når vekkerklokken ringte, lurte jeg på hvordan jeg kunne tvinge meg selv til å stå opp, kle på meg – oppføre meg som et normalt menneske, når det eneste jeg ville, var å krølle meg sammen og ta en Tylenol PM for å viske ut enhver følelse. Jeg gned meg i øynene og myste på klokken: 05.14. Jeg lå stille og lyttet mens vinden slapp løs sitt raseri mot ytterveggen av leiligheten vår i fjortende etasje. Jeg skalv og trakk dynen opp til halsen. Selv sibirsk dun kunne ikke stille opp mot kulden. Hvorfor er det så kaldt? Ethan måtte ha skrudd ned termostaten – igjen. «Ethan?» hvisket jeg og strakte armen mot hans side av den store dobbeltsengen, men lakenet var kaldt og stivt. Han hadde gått tidlig på jobb igjen. Jeg sto opp og tok morgenkåpen fra den omtrukne blåog hvitstripete stolen ved siden av sengen. Telefonen ringte uavbrutt, og jeg gikk ut i stuen. Vinduene som gikk rundt hele leiligheten, hadde utsikt mot Seattles Pike Place Mar15


ket nedenfor, og over Elliott Bay med den stadige strømmen av ferjer på vei ut og inn. Den dagen vi var på visning i leiligheten for fire år siden, hadde jeg sagt til Ethan at det føltes som om vi svevde i luften. «Ditt slott i himmelen,» hadde han sagt tre uker senere, da han rakte meg en blank, sølvfarget nøkkel. Men det var ikke den velkjente utsikten som fjetret meg denne morgenen. Faktisk var det ingen utsikt. Alt var … hvitt. Jeg gned meg i øynene for å få sett nærmere på det som utspilte seg utenfor de doble vinduene. Snø. Og ikke bare noen løsrevne fnugg – en ordentlig snøstorm. Jeg kikket på kalenderen på veggen ved skrivebordet mitt og ristet forvirret på hodet. Snøstorm 2. mai? Utrolig. «Hallo,» mumlet jeg i telefonen etter at jeg endelig fikk stilnet ringelyden. «Claire!» «Frank.» Det var sjefen min i avisen, ja da, men så tidlig på dagen manglet stemmen min den høflige profesjonelle klangen. «Har du sett ut av vinduet?» Frank var en engasjert redaktør og var ofte på plass ved skrivebordet før soloppgang, mens jeg vanligvis snublet inn på kontoret i nitiden. Og det var på en god dag. Featureavdelingen jobbet ikke under samme tidspress som nyhetsavdelingen, men Frank oppførte seg som om portrettintervjuer med lokale hageentusiaster og anmeldelser av barneteateroppsetninger var avgjørende hastesaker. Staben hans, meg inkludert, kunne ikke akkurat protestere. Franks kone døde for tre år siden, og siden da hadde han kastet seg over arbeidet med slik intensitet at jeg mistenkte at han noen ganger sov på kontoret. «Du mener snøen, ikke sant?» «Ja, snø! Kan du begripe det?» «Jeg vet det,» sa jeg og gransket balkongen, hvor smijernsbordet og stolene befant seg under et hvitt snølag. «Meteorologene gikk visst glipp av dette.» 16


«Det får’n si,» sa Frank. Jeg kunne høre ham bla gjennom papirer på skrivebordet sitt. «Her er det – værvarselet som sto på trykk i dagens avis: ’Skyet, temperatur opp til 15° C , utrygt for lett regn.’» Jeg ristet på hodet. «Hvordan kan dette skje? Det er nesten sommer – i hvert fall var det det sist jeg sjekket.» «Jeg er ikke meteorolog, men jeg vet det er sjeldent. Vi må dekke det.» Stemmen til Frank hadde alle kjennetegn på en redaktør som har fått snusen i en story. Jeg gjespet. «Tror du ikke det er mer en nyhetssak? En snøstorm er ingen feature, om du da ikke vil jeg skal lage en sak på byens snømenn?» «Nei, nei,» fortsatte Frank. «Det er mye større enn det. Claire, jeg har gått gjennom gamle mapper, og du vil ikke tro hva jeg har funnet.» «Frank,» sa jeg og fiklet med termostaten. Jeg skrudde den opp til 24. Ethan var sterkt imot å sløse med strømmen. «Klokken er ikke seks ennå. Hvor lenge har du vært på kontoret?» Han overhørte spørsmålet. «Dette er ikke første gang Seattle har opplevd et slikt uvær.» Jeg himlet med øynene. «Nei, det snødde i januar, ikke sant?» «Claire,» fortsatte han, «nei, hør på meg. Et sent snøfall skjedde på samme dato i 1933.» Jeg hørte mer rasling med papir. «Tidspunktet er forbløffende. For mer enn åtti år siden ble byen fullstendig lammet av et tilsvarende uvær – en voldsom snøstorm.» «Det er interessant,» sa jeg og kjente en trang til å lage meg en kopp kakao og gå og legge meg igjen. «Men jeg forstår likevel ikke hvorfor dette er en featureartikkel. Skulle ikke Debbie i nyhetsredaksjonen dekke dette? Husk, hun skrev om fjorårets unormale tornado på Seattles sørside?» «Fordi det er større enn det,» sa han. «Tenk på det. To snøstormer, på samme dato, nesten et århundre imellom? 17


Om du ikke kaller det et featuretema, vet ikke jeg, Claire.» Jeg kunne høre sjefstonefallet krype inn i stemmen hans, så jeg ga meg. «Lengde og deadline?» «Du har rett hva nyheter angår,» sa han. «De fikser i dag og i morgen, men jeg vil ha et større oppslag, en sammenligning av uværet den gang og nå. Vi kan gi det en hel seksjon. Jeg lar deg få 6000 ord, og jeg vil ha det til fredag.» «Fredag?» protesterte jeg. «Du trenger ikke å lete mye etter kilder,» fortsatte han. «Jeg er sikker på at det er en drøss med materiale i arkivet. Vinklingen din kan være: ’Snøstormens mektige gjenkomst.’» Jeg flirte. «Du får det til å høres ut som om stormen er noe levende.» «Hvem vet?» sa Frank. «Kanskje den er et varsel for å få oss til å se tilbake i tiden. Se hva vi gikk glipp av …» Stemmen døde hen. «Frank,» sa jeg og sukket, «din sentimentale holdning til været er veldig søt, men ikke bli for oppglødd. Jeg lurer fremdeles på hvordan jeg skal få skrevet 6000 ord om snømenn.» «Bjørnebærvinter,» mumlet han. «Hva behager?» «Uværet,» fortsatte han. «Det kalles bjørnebærvinter. Det er det meteorologene kaller plutselig kulde sent i sesongen. Interessant, hva?» «Jo da,» sa jeg og skrudde på veggbryteren til gasspeisen. Franks klimaleksjon ga meg lyst på et stykke varm bjørnebærpai. «Om ikke annet har vi en flott overskrift.» «Og forhåpentligvis en flott story,» sa han. «Vi ses på kontoret.» «Frank, vent – har du sett Ethan i dag?» Mannen min, avisens redaksjonssjef, var før meg på jobb de fleste dager, men han hadde begynt å dra stadig tidligere. 18


«Ikke ennå,» sa han. «Det er bare meg her, og noen få i nyhetsredaksjonen. Hvorfor det?» «Å, ikke for noe,» sa jeg og prøvde å skjule irritasjonen jeg følte. «Jeg var bare bekymret for om han hadde kommet seg trygt inn på grunn av all snøen.» «Vær forsiktig der ute,» sa han. «Fifth Avenue er som en skøytebane.» Jeg la på røret og kikket ned på gaten. Med halvt gjenknepne øyne kunne jeg skjelne to skikkelser, en far og et lite barn som hadde snøballkrig. Jeg klemte nesen mot vinduet og kjente det kalde glasset mot huden. Jeg smilte og merket meg opptrinnet før pusten min fikk vinduet til å dugge. Bjørnebærvinter.


Kapittel 3 Vera «Du er sent ute,» sa Estella. Hun satt bak det grå stålskrivebordet og så på meg da jeg kom inn i stuepikenes avdeling på Olympic. En enslig lyspære dinglet fra en ledning i det svakt opplyste kjellerlokalet. Hun nikket mot en haug med nyvasket hvitt sengetøy som måtte brettes sammen umiddelbart. «Jeg vet det,» sa jeg unnskyldende. «Jeg er så lei meg. Trikken var forsinket, og rett før jeg gikk, hadde jeg et sammenstøt med –» «Jeg er ikke interessert i unnskyldningene dine!» bjeffet hun. «Suitene i femte etasje må rengjøres, og det fort. En gruppe ankommer i kveld. Dignitærer. Arbeidet må gjøres fort og nøye. Og pass på lakenbrettene dine. I går var de slumsete, og jeg måtte sende inn Wilma for å rette på alle sammen.» Hun sukket og bøyde seg over papirarbeidet foran seg igjen. «Jeg beklager, frue,» sa jeg, puttet vesken min i et skap og knyttet forkleet strammere før jeg gikk bort til tjenesteheisen. «Jeg skal skjerpe meg.» «Og Vera,» sa Estella, «du tok ikke med deg gutten igjen, gjorde du vel?» Hun strakte hals som om hun ventet å se ham gjemme seg under skjørtet mitt. «Nei, frue,» mumlet jeg og begynte plutselig å lure på om jeg hadde satt frem et glass vann til Daniel. Gjorde jeg det? Kommer han til å bli tørst? Jeg la lokk på tanken idet Estella satte blikket i meg. 20


«Godt,» sa hun. «For om du noen gang forveksler Seattles fineste hotell med en barnehage igjen, er jeg redd jeg blir tvunget til å gi jobben til en av de mange kvinnene som gjerne skulle hatt den. Du burde være takknemlig over å være i lønnet arbeid når så mange ikke er det.» «Ja, frue,» sa jeg. «Jeg er veldig takknemlig. Det skal ikke skje flere ganger.» «Ja vel,» sa hun og pekte på et sølvbrett med to enorme stykker sjokoladekake og en champagneflaske. Om bare Daniel kunne få et stykke sjokoladekake. Jeg bestemte meg for å samle sammen nok tips til at jeg kunne lage en til ham. Alle barn fortjente å få smake kake, selv fattige barn. «Ta med det opp til rom 503,» sa hun. «Manuel er ute på et annet oppdrag. Det er til en viktig gjest, så oppfør deg med verdighet, er du snill.» «Ja, frue,» sa jeg og skjøv trillebordet ut av døren. Idet tjenesteheisen gikk opp, studerte jeg kaken – mørk sjokolade med sjokoladenougat mellom lagene – og flasken med fransk boblevin, med eksotiske ord jeg ikke forsto, på etiketten. Jeg kjente et stikk av sult, men tvang meg til å ta blikket bort fra kaken. Om jeg var heldig, ville jeg finne en ostebit eller et rundstykke på et av rommene jeg skulle gjøre rent. Uken før hadde jeg funnet et biffsmørbrød. Noen hadde spist litt ytterst på kanten, men jeg brydde meg ikke om det, for jeg hadde ikke spist i det hele tatt den dagen. Jeg holdt trillebordet i ro da heisen stoppet brått, og for sammen da champagneglassene klirret mot hverandre og så vidt unngikk å deise i gulvet. Hva ville Estella si om jeg knuste dem? Jeg dyttet bordet ut i korridoren og nikket til et elegant par som gikk forbi. De overså meg. Hvor skal de? I teateret? Operaen? Det var lett å fortape seg i fantasifulle drømmer når man arbeidet på hotell, og for å få tiden til å gå tillot jeg meg å tenke på hvordan det ville være å ligge i en seng med nystrøket sengetøy og luftige puter. Mens jeg tørket støv av det gylne listverket, kikket 21


jeg inn i skap og beundret coutureplaggene som hang der inne, smykkene som lå spredd ut oppå kommoden, parfymeflaskene som kostet opptil seks måneders husleie. En gang strøk jeg litt på håndleddet og trakk inn den eksotiske blomsterduften av rikdom og luksus, men så kom jeg til å tenke på Estella og skyndte meg å skrubbe den av med vann og såpe. Mens jeg arbeidet meg gjennom suitene, fant jeg på historier om gjestenes liv, og jeg lurte alltid på hvordan det ville være for meg, for Daniel, om omstendighetene våre hadde vært annerledes. Jeg stanset ved rom 503 og banket på. Det sto musikk på der inne. Jazz, kanskje. «Et øyeblikk bare,» sa en kvinnestemme, fulgt av knising. Kort etter gikk døren opp, og en vakker kvinne åpenbarte seg, omtrent på min alder. Brystene hennes veltet ut over kanten av en blekrosa blondenattkjole som var stramt trukket sammen i livet. Det korte håret var farget lysende gult og krøllet seg lett i tuppene, akkurat som i reklamen. Da hun kikket ned på trillebordet, kunne jeg se den mørke, naturlige hårfargen titte frem ved røttene. «Å, herlig,» hvinte hun, trakk pekefingeren langs kanten av kakestykket og slikket den, helt uanfektet av meg. «Lon,» kurret hun inn i rommet, «du, din djevel. Du vet jeg er svak for champagne og sjokolade.» Jeg gikk etter henne inn. Det luktet av en muskaktig parfyme, og jeg ble rød i kinnene da jeg la merke til en halvt påkledd mann som lå i sengen. Med sengeteppet drapert rundt livet så han ut som en konge støttet opp av et hav av puter. «Bare sett det her borte hos meg, vesla,» sa han vennlig og så meg rett inn i øynene. Jeg snudde meg bort, flau over synet av den bare brystkassen, solbrun og fuktig, som om han nettopp hadde drevet med noe anstrengende. «Å,» sa han, gliste og holdt blikket mitt fast. «Ikke vær sjenert, lille venn. Er du ny her?» 22


«Nei, sir,» sa jeg. «Jeg mener, tja, jo, sir. Bare seks måneder.» Kvinnen virket ergerlig over praten vår. «Lonnie,» hvinte hun, «la meg gi deg litt kake.» «Om et øyeblikk, Susie,» sa han uten å ta øynene fra meg. «Jeg heter Lon Edwards. Jeg tror ikke jeg har hatt den fornøyelse å treffe deg.» Han rakte ut hånden. Kvinnen så på oss med argusøyne. Jeg tok keitete imot den, usikker på hva jeg skulle si, så jeg pep: «Jeg heter Vera. Vera Ray.» «En glede å treffe deg, søta,» sa han og puttet en stiv femdollarseddel i forklelommen min. Jeg tok et skritt bakover og neide. «Tusen takk, sir, eh, Lon, eh, Mr. Edwards, mener jeg.» «Jeg håper vi får se deg igjen,» sa han og smilte før han flyttet blikket tilbake til Susie, som virket utsultet på oppmerksomhet fra ham – og på sjokoladekake. «Ja, sir,» stammet jeg. «Mange takk, sir. God kveld.» Da døren lukket seg med et klikk bak meg, pustet jeg ut, og i det samme så jeg Gwen vente på meg borte i gangen, kortvokst, lubben og med et skjemmende arr på venstre kinn. Det var sjelden hun klaget eller viste mishag, og derfor hadde jeg likt henne umiddelbart. «Estella sendte meg opp for å hjelpe deg med denne etasjen,» kvitret hun. «Det kommer en stor gruppe. Vi må arbeide fort.» Hun smilte bredt. «Jeg ser du har møtt Lon.» Jeg trakk på skuldrene og klappet meg på lommen. «Han er raus med tips.» Gwen gliste. «Han har også en svakhet for stuepiker.» «Gwen!» utbrøt jeg. «Du sier ikke at jeg ville –» «Nei, nei,» sa hun og stakk meg ertelystent i siden med fjærkosten sin. «Det er bare det at kvinnen som er hos ham nå – Susie – hun jobbet som stuepike her, før du begynte.» «Mener du at hun var …?» Gwen nikket. «Akkurat som oss. Og nå har han henne 23


boende i suiten sin, oppstaset og utmaiet, hvor hun lyder hans minste vink.» Kinnene mine brant ved tanken. «Så aldeles forferdelig.» Gwen trakk på skuldrene. «Susie synes visst ikke det. Han gir henne hundre dollar i uken, og hun kan bruke hans bil og sjåfør. Det overgår å skrubbe gulv.» «Hundre dollar i uken?» Gwen fikk et lengselsfullt uttrykk i ansiktet. «En formue.» «Vel,» sa jeg, pustet dypt inn og blåste deretter bort tanken. «Jeg ville aldri by meg frem for salg på den måten.» Gwen trakk på skuldrene. «En skal aldri si aldri,» sa hun idet vi låste oss inn på det første av de elleve rommene som skulle ryddes. «Det er skremmende tider. Mange mennesker sliter hardt. Min eldste søster bor i Kansas. Mannen hennes har mistet jobben, og de har åtte barn. Åtte munner å mette. Tenk hva hun ville ha gjort for å brødfø familien sin. Jeg er sjeleglad for at jeg bare har mitt eget nebb å sørge for.» Jeg tenkte på Daniel og knipen med den forfalte husleien. Jeg kunne ikke holde Garrison fra livet særlig mye lenger. Vi ville bli satt på gaten om få dager, kanskje om en uke hvis vi var heldige. «Gwen,» mumlet jeg, «du har ikke tilfeldigvis tjue dollar å låne meg? Det er til husleien. Jeg er i fryktelig knipe.» «Jeg skulle ønske jeg kunne, søte deg,» sa hun, og de snille øynene skinte av medlidenhet. Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet. Hvordan kan jeg vente at hun skal komme meg til unnsetning når hun er i samme båt selv? «Her,» sa hun og rakte meg to krøllete sedler. «Mine siste to dollar.» «Jeg lover at jeg skal betale deg tilbake,» sa jeg. «Ikke bekymre deg for det,» svarte hun og pekte på sengen. «La oss begynne med å ta av dette sengetøyet. Jeg skal 24


til og med la deg få all tipsen vi finner på rommene. Kanskje vi er heldige.» «Kanskje,» sa jeg. Klokken fem om morgenen var vi ferdig med hele etasjen, til og med den enorme penthousesuiten, og jeg hadde såre, sprukne hender som bevis. Gwen gjespet og rakte meg en flaske ansiktskrem noen hadde satt igjen på et rom etter avreise. «Ta på litt av denne,» sa hun. «Det hjelper.» Den snille gesten fikk meg til å smile. «Vil du bli med innom kafeen før du drar hjem?» «Jeg kan ikke,» sa jeg. «Jeg må komme meg hjem før Daniel våkner.» Gwen la hånden på armen min. «Det er vanskelig å gå fra ham, hva?» Jeg nikket, oppmerksom på hvert eneste bortkastede sekund. Daniel ventet. «Det er faktisk uutholdelig.» Det sved litt i øynene, og jeg kikket vekk. «Dette kommer ikke til å vare evig, vet du,» sa hun. «Du vil finne en utvei. Du kommer til å møte noen. En vidunderlig mann.» Jeg hadde lyst til å si: Men jeg har allerede gjort det, og se hva som skjedde, men i stedet nikket jeg. «Ja,» sa jeg. «Skipet mitt må komme en dag snart, ikke sant? Og ditt også.» Gwen blunket. «Det stemmer, det, vesla,» sa hun og ga meg en klem. «Nå, hvordan ble det med tips?» Jeg trakk på skuldrene. «Fire dollar.» Gwen smilte. «Legg det sammen med mine to og Lons fem, så har du –» «Ikke nok til husleien,» sa jeg nedslått. Gwen sukket. «Vel, det er en begynnelse. Gi den kjekke gutten et kyss fra meg.» «Det skal jeg gjøre,» sa jeg og åpnet døren mot gaten. En kald vind pisket mot kinnene, dyttet sine slyngtråder inn i sprekkene i jakken min og ga den trette kroppen min 25


frysninger. Idet jeg trådte ut på fortauet, gispet jeg da føttene sank ned i minst ti centimeter hvit nysnø. Du godeste, snø? I mai? Været sto godt til verdens utrygghet og grusomhet. Jeg sukket. Hvordan skal jeg komme meg hjem nå? Trikken går sikkert ikke – ikke i dette været. Jeg visste jeg måtte gå, og det fort. Det var ikke langt hjem, men i snøen og med et hull i sålen på den høyre skoen kunne det like gjerne ha vært mange kilometer. Men det spilte ingen rolle: Daniel var målet mitt. Jeg trasket standhaftig av gårde, men en halv time senere verket føttene, og jeg for sammen av den intenst sviende smerten fra den ubeskyttede delen av foten. Jeg humpet inn i et smug og rev av kjolefalden ved sømmen og pakket den rundt foten. En mann med sotflekker i ansiktet sto ved en søppelkasse. Han passet et lite bål under et provisorisk dekke og stakk i glørne med en pinne. Hendene mine var iskalde og lengtet etter varme, men det ubehagelige blikket sa meg at jeg burde komme meg videre. Dessuten var det ikke tid til å stoppe, for Daniel ventet. Jeg gikk opp én bakke og så en til. Linsvøpet dempet smertene bare en kort stund før pinen vendte tilbake og dunket med skarpe stikk. To bakker til. Hold det gående. Jeg kunne rekke hjem til soloppgang og gi ham et kyss det øyeblikket han åpnet øynene. Jeg skyldte ham det. Da jeg nådde frem til leiegården, hadde jeg ikke følelse i føttene lenger. Likevel skyndte jeg meg inn og slepte de numne bena mine opp trappen. Selv om trappeoppgangen ikke var oppvarmet, var temperaturen fem grader høyere der inne, og det ga meg varmen igjen. «Hallo der, søta,» ropte en mann til meg fra gangen. Jeg hatet å bo over baren. Det innebar at jeg måtte skubbe meg forbi et halvt dusin fulle mannfolk – noen som lå bevisstløse i gangen, andre som var sinte og gjerne ville slåss, og enda flere som var ute etter kvinnfolk. En av dem tøffet seg og grep hånden min, men jeg gjorde meg fri lenge nok til å komme meg opp trappen og barrikadere meg bak 26


døren til leiligheten min. Idet jeg låste døren, kunne jeg ikke huske om jeg hadde låst meg inn med nøkkelen, eller om døren hadde vært ulåst. Jeg låste den da helt sikkert før jeg gikk på jobb i går kveld? Trettheten spilte meg et puss. Bålet jeg hadde tent i peisen kvelden før, hadde for lengst sluknet. Luften kjentes kald. Bitende kald. Stakkars Daniel, med bare et tynt teppe til å varme seg. Ble han kald i natt? Jeg grøsset ved tanken på byens rike – varme og komfortable under millioner av dunete fjær, og som spiste kake ved midnatt – mens sønnen min lå alene og skalv i sengen sin i en leilighet over en bråkete bar. Hva er det som feiler denne verden? Jeg satte fra meg vesken og vrengte av meg den snødekte strikkejakken, som var overstrødd med isklumper som gnistret i morgenlyset. Jeg gikk bort til rommet under trappen, trakk opp den lille døren og tok armbåndet mitt ut fra det hemmelige gjemmestedet. Daniel elsket å stryke fingrene over gullkjedet. Jeg festet låsen og visste hvor glad han ville bli over å se det på armen min igjen. Jeg kvalte en gjesp da jeg gikk opp trappen til Daniels rom, men utmattelsen min var ingenting mot hvor oppglødd jeg var over å få se min lille gutt. Han ville fryde seg over snøen, så klart. Vi skulle lage snømenn, og så krølle oss sammen foran peisen. Jeg ville få meg en times søvn på ettermiddagen, når han sov middag. En perfekt dag. Jeg åpnet døren til rommet hans. «Daniel, mamma er hjemme!» Jeg satte meg på kne ved den lille sengen og løftet bort teppet, men under var det bare krøllete lakener, kalde og stive. Blikket mitt gjennomsøkte rommet, under sengen, bak døren. Hvor er han? «Daniel, gjemmer du deg for mamma?» Taushet. Jeg løp til toalettet, og deretter ned på kjøkkenet. «Da27


niel!» skrek jeg. «Daniel, hvor har du gjemt deg? Kom frem med en gang!» Hjertet mitt dunket i brystet med sånn kraft at det overdøvde lyden av mennene som sloss i etasjen under. Jeg saumfor hver centimeter av leiligheten og ba til Gud om at det bare var en spøk. Om litt ville han helt sikkert sprette ut fra matboden og si: «Lurte deg!», som han pleide når vi lekte sammen? «Daniel!» ropte jeg en gang til, men bare min egen stemme gjallet mot meg i den kalde, ensomme luften. Jeg skjøv opp døren til leiligheten og løp ned trappen. Jeg hadde ikke stoppet for ta på meg et sjal, men det gjorde ikke noe. Jeg merket ikke kulden, bare skrekken. Han må være i nærheten. Kanskje han våknet og så snøen og bestemte seg for å gå ut og leke. Jeg løp forbi mennene som sto og hang utenfor baren, og fortsatte ut på gaten. «Daniel!» skrek jeg ut i den kalde luften, men stemmen ble umiddelbart dempet av det tykke snølaget. «Daniel!» ropte jeg igjen, høyere denne gangen. Jeg kunne like gjerne ha skreket gjennom en munnkurv av bomullsdotter. En kvelende stillhet lå i luften. Jeg så til høyre og venstre. «Har du sett gutten min?» sa jeg bønnfallende til en forretningsmann i frakk og flosshatt. «Han er tre år gammel, omtrent så høy.» Jeg holdt hånden på det stedet på låret hvor Daniels hode nådde. «Han hadde blårutete pyjamas. Han har en bamse med –» Mannen rynket pannen og gikk forbi meg. «Hva slags mor er du som slipper ut en treåring i dette været?» mumlet han idet han gikk. Ordene sved, men jeg ga meg ikke. Jeg løp mot et annet menneske på fortauet. «Frue!» skrek jeg til en kvinne som leide sin lille datter langs fortauet. Begge hadde matchende ullkåper med flotte grå hatter. Hjertet mitt sank. Daniel har ikke engang en varm ytterjakke. Om han er ute i dette været … Jeg så direkte på kvinnen med bønnfallende 28


blikk, én mor til en annen. «Har du tilfeldigvis sett en liten gutt rusle rundt her? Han heter Daniel.» Jeg kjente nesten ikke igjen min egen stemme. Desperat. Tynn. Hun betraktet meg mistenksomt. «Nei,» sa hun følelsesløst. «Jeg har ikke det.» Hun trakk datteren tettere inntil seg idet de gikk videre. «Daniel!» skrek jeg igjen, ned et smug denne gangen, hvor det hendte jeg lot ham hoppe paradis eller spille astragal med de andre barna mens jeg strikket om ettermiddagen. Ikke noe svar. Så slo det meg at jeg måtte se etter skritt i snøen. Føttene hans var små nok til at jeg kunne skjelne dem fra andre. Men etter at jeg hadde lett i noen minutter, skjønte jeg at det var forgjeves. Snøen falt så tett nå og dekket ethvert spor av skrittene med sitt grusomme hvite teppe. Jeg tok noen skritt til, og denne gangen, nesten innerst i smuget, fikk jeg øye på noe blått. Jeg løp bort dit og falt gråtende på kne mens jeg ristet voldsomt på hodet. Nei. Nei, Gud, nei! Daniels kjære bamse, Max, lå med ansiktet ned i snøen. Jeg tok den opp og klemte den mot brystet mens jeg vugget frem og tilbake slik jeg kanskje ville ha trøstet Daniel etter et mareritt. Jeg skalv fra et sted dypt inni meg. Den lille gutten min var borte.

Profile for Cappelen Damm AS

Frost i mai av Sarah Jio  

Seattle 1933. Vera Ray sier god natt til sønnen Daniel på tre år og går på nattskift på hotellet. I løpet av natten blir det snøstorm og når...

Frost i mai av Sarah Jio  

Seattle 1933. Vera Ray sier god natt til sønnen Daniel på tre år og går på nattskift på hotellet. I løpet av natten blir det snøstorm og når...