Page 1


Carl Emil Vogt

Fridtjof Nansen Mannen og verden


© CAPPELEN DAMM AS 2011 Forfatter har fått støtte fra Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. ISBN 978-82-02-30665-6 1. utgave, 2. opplag 2011 Omslagsdesign: Stian Hole Omslagsfoto: Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2011 Satt i 10,2/13 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innholdsfortegnelse

Innseilingen 9 I: Sportsmann og forsker

13

Sin mors sønn • Barndomshjemmet • Byboere • Blant sel og bjørn • Bergensk eksil • På ski over fjellet • En nordboer i Syden

II: På ski over Grønland

39

Gubben Nor • Pengeproblemer • Mannskapet • Utstyret • Avreise • Med Jason mot Grønland • I drivisen • Landkjenning • Det «ubebodde» øst • En inuitt-leir • Skiferden begynner • Hvit ørken

III: Hos inuittene

72

Nede igjen • Godthaab • Beskjeden til sivilisasjonen • Overvintringen

IV: Hjemkomst

86

København • Nansen-feber i Kristiania • Speider over hav mot Danmark • Triumfatoren • Fest uten ende • Med ulldress i London • Eva og Fridtjof • Bryllupsbataljer • Bruddet med Bergen • En bestselger • Eskimoliv • Antiimperialisten Nansen • Eget hjem

V: Fram 119 En nyttårsaften • En norsk ekspedisjon • Evas ensomhet • Dåpen • Mannskapet • Skuta • Avreise

5


VI: Mot Nordpolen

138

Østover • Innefrosset • Fram som laboratorium • Fremstøtet • Nansen og Johansen – alene • Sydover • Land! • Overvintring • Hjemover? • Reddet av engelskmenn

VII: På høyden 183 Helten • Ut på turné • Nord-Amerika: Fra triumf til nederlag • Sammenbruddet • Spøkelser • «…bare en oppramsing av fakta» • Tilbake i Europa • Inn i politikken? • Polhøgda • Nasjonsbygging: forskning og kultur

VIII: 1905

215

Handlingens mann • «Føreren» • Opinionsdanneren Nansen • Propagandamakeren Nansen • Bruddet forberedes • Bruddet • Kongevalget • Nansen og Karlstad • Monarki eller republikk • Kongen kommer

IX: Evas død 247 Tragedien • Diplomat i London • Berømthet og kvinnebedårer • Kong Edwards favoritt • Eva i London • Jul på Polhøgda • Døden • Livet etter Eva • Amundsen • Robert Scott – og Kathleen • Norsk politikk • Et selvmord • Mot øst • Naturfolkene • «Den gule race» • Med kongen mot Knudsen

X: Krig og tvil

294

Kampen mot «Gunnar» • Krigens problem • De små nasjoner • Valgkamp 1915 • Synet på krig i endring • Knudsen – igjen • Superdiplomat

XI: Amerikansk idealisme 322 Til Amerika • Viktig ventetid • Sluttforhandlinger • Hjem igjen • Åpenbaringen fra Wilson • «Verdens forenede stater»

XII: Humanisten Nansen 347 Fredslaboratoriet • Forhistorien • Inn i norsk politikk? • En verdenspolitisk oppdagelsesreise • Mat som våpen • Hjemme igjen • Krigsfangene • Nansenhjelpen • Oppdraget fullført

6


XIII: Nestekjærlighet er realpolitikk 376 Hungersnøden • Til Volga • På turné for nestekjærligheten • En splittet familie • Sultkatastrofens slutt • Flyktningene • Tvungen befolkningsutveksling • Nobels fredspris • Nansenpass – eller Nonsenspass?

XIV: Nasjonalisme eller internasjonalisme? 411 Til eventyrland • Gjennom Armenia • Gjennom Kaukasus til Volga • Kampen for Armenia • Bestefar Nansen • Fedrelandslaget • Nansenforsøket • Rektor på St. Andrews

XV: Folkeforbund og Fedrelandslag 439 For Folkeforbundet • Luftige planer • Et nytt Norge • Europeeren Nansen • Litt gammel • Armensk finale • Døden

Bålferden 462 Noter 469 Kilder 523 Billedliste 550 Takk 552 Personregister

554


Innseilingen

En båt stevner inn Kristianiafjorden. I det vakre forsommerværet skjærer baugen stille gjennom sjøen. Fridtjof Nansen er ved enden av en lang og farefull reise. På babord side ser han Lysaker. På styrbord ligger Nesoddlandet. Der fremme, vernet av grønne åser, ligger byen – hans barndoms by. Han har grunn til å være fornøyd. Alle mål er nådd, et viktig oppdrag fullført. For ham personlig har det vært en stor reise, han har mottatt mektige impulser som har kastet om på hele verdenssynet hans. Men det blir ingen mottagelse i triumf. Båten klapper til kai på Vippetangen to timer før angitt tid. Kun ganske få er møtt opp. Noen av de fremmøtte forsøker likevel å rope et hjertelig hurra straks de oppdager Nansen på dekket. Landets utenriksminister kommer ombord og blir under dekk en halvtimes tid for å samtale med den verdensberømte mannen i hans lugar. Så kommer de to til syne. Ved siden av den høyreiste og slanke Nansen gir ministeren inntrykk av å være liten og korpulent. Til tross for at de to går sammen ned landgangen, er de bitre politiske fiender. Nansen drar straks til sitt hjem på Lysaker. Det er torsdag 23. mai. Året er 1918. Utenriksministeren het Nils Claus Ihlen, og båten som la til ved Vippetangen var Amerikalinjens M/S Bergensfjord.1 Første verdenskrig var inne i sin siste fase. Tusenvis av norske sjømenn var omkommet i tyskernes såkalt uinnskrenkede ubåtkrig. Fremdeles ble skip senket i Atlanterhavet. Rykter hadde versert om at nettopp Bergensfjord skulle torpederes. Kunstneren Erik Werenskiold, Nansens nære venn og nabo, hadde advart ham mot å reise. Nansen hadde ignorert advarselen og gått ombord i New York. Det var gått bra. Nå var han tilbake i fødelandet. 9


fridtjof nansen

I 1918 er Fridtjof Nansen en moden mann på 56. Han går ikke lenger i den tettsittende grå «Nansen-dressen», men er fremdeles opptatt av hvordan han tar seg ut. Pannen er blitt høyere etter hvert som alderen har gjort sitt med hårfestet. Mustasjen er blitt gråere. Et tungt alvor er seget inn over ham etter å ha mistet flere av sine nærmeste. Sønnen Åsmund døde i 1913, og seks år før det døde hans kone Eva – mor til hans fem barn. Han hadde bedratt henne, og ekteskapet var langt fra enkelt de siste årene. Han er fremdeles en omsvermet mann, men har ennå ikke bundet seg på nytt. Dronning Maud har savnet ham mens han var i Washington. Sydpolfareren Robert Scotts enke – den vakre og intelligente billedhuggeren Kathleen med det flammende mørke håret – holder han på gress. Men gradvis er hans forhold til nabokvinnen Sigrun, kunstneren Gerhard Munthes barnløse kone, blitt mer seriøst. Hun er allerede fostermor for Nansens yngste datter – og hun har nylig separert seg fra Munthe. Det seneste året som spesialutsending i Washington kompletterer en bred diplomatisk erfaring. Han har fremforhandlet og undertegnet en livsviktig avtale om forsyninger til Norge fra de allierte regjeringene. Han hadde også sittet to år som Norges ambassadør, eller minister som det het, i London. Men alt på 1890-tallet, som ung verdensberømthet, hadde Nansen hatt sine første delikate, hemmelige oppdrag. For ikke å snakke om i 1905. Da hadde han ytt sitt land uvurderlige tjenester. Da hadde han også ment at krig kunne være nødvendig for å forsvare Norges ære, kanskje kunne krig til og med ha gode sider. Så sent som i september 1914, rett etter utbruddet av første verdenskrig, hadde han uttalt at prøvelsene krigen førte med seg kunne være sunne for det norske folket.2 Men slik var han ikke lenger i stand til å tenke. Skyttergravshelvetet i første verdenskrig hadde gjort uutslettelig inntrykk på ham. Han var sjokkert over den ødeleggelsen totalkrigen mellom mektige industristater førte til. Krigen brakte med seg en forrående smitte som rammet menneskene. Dersom ikke nå alle krefter ble satt inn på å bygge opp en fredelig verden, ville det komme en ny krig med enda frykteligere følger enn den som nå gikk mot sin avslutning. Da mente han hele den vestlige sivilisasjon, vår kultur bygget 10


innseilingen

opp gjennom årtusener, ville bryte sammen og synke ned til det helt primitive. Den svakt regisserte ankomsten til Kristiania i 1918 sto i skarp kontrast til det vel planlagte inntoget Nansen hadde hatt i 1896, da polarskuta Fram kom til byen etter en triumfferd langs hele norskekysten. Under innseilingen til hovedstaden hadde Fram vært omgitt av en hel flåte småbåter. Byen hadde stått på hodet. Titusener av nordmenn hadde møtt frem for å hylle Nansen og hans mannskap. Og i 1889 hadde Nansen og mannskapet kommet inn fjorden med dampbåt, etter å ha vært de første til å krysse Grønlands innlandsis. Bragden gjorde ham umiddelbart til en europeisk berømthet bare 27 år gammel. Alt da red Nansen høyt på en kraftig nasjonal bølge i en tid med sterk markeringstrang overfor Sverige. Han ble også hjulpet av tidens begeistring for oppdageren, vikingen, vitenskapsmannen, germaneren, idrettsmannen – kort sagt «den store mann». Fra og med hjemkomsten fra Grønland i 1889 er fortellingen om Nansen en historie utenom det vanlige. Fridtjof Nansen fikk skoler oppkalt etter seg i Moskva, gatenavn på Balkan, parker i Storbritannia – ja til og med et krater på månen og en asteroide i verdensrommet. Han ble beundret av så forskjellige menn som Sigmund Freud og Vidkun Quisling. Nansen hadde et oppblåst selvbilde. Men det er ikke til å komme fra at han var mangesidig. Nansens innsats på så mange felt var samtidig hans svøpe: Han hadde problemer med å konsentrere seg om ett felt – eller én kvinne – i lang tid av gangen. Han spredte sine evner. Han var rastløs, hadde humørsvingninger og var vanskelig å komme inn på selv for sine nærmeste. Om han var bombastisk, kompromissløs og høyrøstet i det offentlige rom, var den store kommunikatoren rent privat ytterst sjenert og hadde vanskelig for å uttrykke sine innerste tanker og følelser. Det var ikke enkelt å ha Fridtjof Nansen hverken som ektemann eller far. Fridtjof Nansen er full av gåter, motsetninger og paradokser. Historien om Nansen må derfor forsøke å forlike nasjonalistiske og elitistiske, autoritære og antidemokratiske trekk med hans rolle som nestekjærlighetens profet med omtanke for de lidende: flyktninger, krigsfanger, sultofre. De seiglivede mytene og ryktene rundt ham er mange. Hadde han for eksempel et forhold til dronning Maud? Enkelte har til og med påstått at han rett og slett var kong Olavs far. Kanskje 11


fridtjof nansen

sto han – også politisk – Quisling nærmere enn mange liker å tenke på. For å besvare noen av gåtene og paradoksene rundt Fridtjof Nansen, må leseren først forsøke å tenke seg tilbake til Christiania, Norge, Europa – anno 1861. Det er der og da historien må begynne.


I

Sportsmann og forsker

Sin mors sønn Fridtjof Nansen elsket risiko. Han søkte den. Kanskje måtte han ha den for å føle at han levde. Som liten gutt drømte han om å hoppe på ski i den forjettede Husebybakken – datidens Holmenkollbakke. Den lå på gården Søndre Huseby på Smestad. Han kunne se den hjemmefra, og fikk lov å gå dit – det var ikke langt. Men det var strengt forbudt å hoppe. Fridtjof kunne ikke la være. Han hadde fått nye ski. Et par nydelige askeski, rødlakkerte med sorte striper. Én lang stav hørte til – blå med sort trinse. Fridtjof elsket skiene. Han forsøkte først fra midten av bakken, som de fleste gjorde. Så måtte han stå fra toppen. Han lot det stå til. I rasende fart nærmet han seg hoppet, passerte hoppkanten, og tok sats. Det kjentes som han svevet en lang stund i luften. Men så kom landingen. Skiene sto bom fast i en snøfonn. Han selv, som ikke var fastspent med bindinger slik det senere ble vanlig, fortsatte svevet. Med hodet først fløy han i en stor bue gjennom luften. Farten var fremdeles så stor at da han landet, boret han seg inn i snøen – helt til livet – fremdeles med hodet først. Guttene som sto rundt, ble redde. Hadde Fridtjof brukket nakken? Men da de så det var liv i småen og at han begynte å buksere seg ut av knipa, begynte de å le. Det ble en hånlatter, syntes han, en endeløs hånlatter.1 Slik kjenner vi ham. Den uredde helten. Våghalsen med ski på bena. Nordmannen. Men også «einstøingen». Ut fra opphav kunne neppe noen spå at Fridtjof Nansen ville bli en folkelig helt. Han var født inn i en elite med røtter ikke bare i embetsmannsstanden, men også tysk, dansk og norsk storborgerskap, 13


Fridtjof Nansen rundt fire 책r gammel.


sportsmann og forsker

ja endog adel. Aller mest atypisk var moren, som vokste opp i kretser orientert mot Europa. Hun het Adelaide Johanne Thekla Isidore Wedel Jarlsberg og var født i 1821 som datter av baron Christian Wedel Jarlsberg2 og Hedevig von Witzleben fra en tysk-dansk adelsfamilie. Adelaide hadde ikke formell rett til å bære adelstittel siden hun var født etter opphevelsen av adelskapet.3 Hun vokste opp på Fornebo gård ved Lysaker vest for Oslo. Hennes farbror var eidsvollsmannen Herman Wedel Jarlsberg, lensgreven på Jarlsberg, av mange regnet som den største politikeren i Norge på første halvdel av 1800-tallet. Den unge Adelaide forelsket seg i en offiser ved navn Jacob Bølling. Foreldrene likte ikke tanken på en svigersønn som Bølling – han var sønn av en baker. Det hjalp lite at bakermesteren var relativt velstående.4 Adelaide trosset likevel foreldrene og forlangte å gifte seg med løytnanten. Det endte med at bryllupet ble avholdt hos Adelaides tante og onkel på herregården Bogstad i Sørkedalen i 1844. Foreldrene hennes var ikke til stede under bryllupet, men ga tross alt sitt samtykke.5 Adelaide var 23 år gammel, brudgommen 30. Med Jacob Bølling fikk Adelaide tre sønner og to døtre. For hans families penger kjøpte de Nedre Blindern gård, med 500 mål innmark og 4500 mål skog, rett utenfor Kristianias nordvestre bygrense. Ekteskapet ble ikke langvarig. I 1853 ble Jacob Bølling smittet av kolera og døde. Adelaide satt alene igjen med fem barn. Hun sto nå på bar bakke og måtte selge gården. Hun vurderte til og med å åpne melkebutikk, en vanlig utvei for kondisjonerte kvinner i pengenød.6 Hun fikk så sin advokat til å kjøpe en mindre landeiendom kalt Store Frøen for seg, den lå ikke langt fra Nedre Blindern. Sakføreren hadde de underlige, norrøne fornavnene Baldur Frithjof. Det fantes ikke mange i landet som het Baldur.7 Etternavnet var heller ikke av de vanligste: Det var Nansen. Baldur Nansen var født i 1817 i en solid norsk embetsmannsfamilie med røtter i Danmark. Familiens store stamfar, Hans Nansen, ble legendarisk da han som en av fire borgermestere i København spilte en viktig rolle under innføringen av eneveldet i 1660. Hans Nansen hadde også, bare 21 år gammel, ledet en dansk ferd gjennom arktisk Russland. Baldur Nansen hadde også vært gift. Hustruen Minna – Antoinette Wilhelmine Vedastine Aimée – var datter av sjefen for krigsskolen, 15


fridtjof nansen

Fredrik Moltke Sørensen, som hadde omkommet under den samme koleraepidemien som kostet løytnant Bølling og mange andre livet. Kolerasommeren i Christiania i 1853 var grusom. En skrivende kvinne skildret byen som et eneste stort lasarett som «udspyede sit Smittestof gjennem alle Porer og Kanaler».8 Hun syntes det lå en giftig, gul sky over hovedstaden. Sykdommen ble spredt særlig gjennom forurenset drikkevann, smittet nesten en tredjedel av bybefolkningen og krevde flere enn 1700 liv i Christiania.9 Men koleraen var ikke den eneste trusselen. Minna Nansen ble for eksempel rammet av skarlagensfeber. Hun døde i desember 1854. Baldur Nansen ble enkemann bare fem dager etter at deres eneste barn, sønnen Moltke, var født. Selv om fødende kvinner og spebarn var særlig utsatt, var døden en realitet for alle – uavhengig av klasse. Sakfører Nansen ble den muligheten Adelaide trengte for å sikre sin families fremtid. Han trengte på sitt hold en mor til Moltke. Baronens datter har nok heller ikke vært noe dårlig parti. Adelaides foreldre var døde, og i 1859 kunne bryllupet holdes hos hennes bror, baron og byråsjef Emil Wedel Jarlsberg i Parkveien i Kristiania.10 Dagen etter ga de nygifte middag på Store Frøen, og det ble selskap hos Adelaides bror Theodor på Fornebo. De nygifte etablerte seg på hennes eiendom Store Frøen. Adelaide og Baldur Nansen var et umake par. Hun var et halvt hode høyere enn han. Hun hadde en myndig fremtoning, solid kroppsbygning, mørkt hår og kraftfullt, blått blikk. Hun ble ikke regnet som en skjønnhet, noe som kanskje hadde spilt med i Adelaides gjennomtrumfing av ekteskapet med Bølling. Skrekken for en kondisjonert kvinne var å ende som gammel jomfru, som bodde på nåde hos slektninger eller venner av familien. Dette var en helt reell trussel for overklassekvinner som ikke var regnet som vakre og hadde dårlig utsikt til arv. Adelaide ble sagt å være usedvanlig frittalende. Hun skal ha gått på ski – en aktivitet som slett ikke passet seg for en dannet voksen dame den gang. Ski var et fremkomstmiddel for bønder. Men Adeleide var hevet over konvensjoner og hadde sine egne synspunkter.11 På slutten av 1800-tallet sa de at hun hadde vilje som en mann.12 Likevel var hun usnobbete. Hun var kort sagt i besittelse av den typen sosial selvsikkerhet som en solid stamtavle og oppvekst i trygge kår kan gi. Baldur Nansen var liten og spinkel, med tynt, rødlig hår. Han hadde 16


sportsmann og forsker

absolutt ingen interesse av utendørs idrettsaktiviteter. Han var konvensjonell, med en dypt konservativ grunnholdning, og han identifiserte seg med embetsmannsregimet. Men han kunne en sjelden gang, også offentlig, la seg hisse høylytt opp over for eksempel dikterpolitikeren Bjørnstjerne Bjørnsons radikale fremferd og hvordan han åpenlyst viste sin forakt for samfunnseliten.13 Den alvorstyngede Baldur trodde på en protestantisk gud, ingen lavkirkelig frelser, men embetsstandens gamle statsbærende gud: opprettholderen av lov og orden. Baldur Nansen arbeidet stort sett med eiendomsforvaltning og hadde en liten stilling ved siden av som referent ved Christiania Stiftsoverret. Advokatvirksomheten kastet ikke allverdens av seg. Hans nye familie, inkludert fem barn Bølling, sønnen Moltke og hustruen Adelaide, krevde sitt. Adelaide og Baldur fikk også egne barn. Alt det første året de var gift, i 1859, fødte Adelaide sønnen Frithjof. Men han levde ikke opp og døde alt i mai 1860, før fylte ett år. Det tok ikke lang tid før den nå nesten 40 år gamle Adelaide igjen ble gravid. Den 10. oktober 1861 fødte hun enda en sønn. Også han ble gitt navnet Frithjof. Denne sønnen fikk leve opp. Senere i livet, i 1884, endret han stavemåten til Fridtjof. Året etter kom enda en sønn. Han fikk navnet Alexander. Brødrene Fridtjof og Alexander Nansen fulgte hverandre tett gjennom hele oppveksten. De to guttene ble født inn i en storfamilie som overgikk de fleste av dagens skilsmissefamilier. Den eldste av halvbrødrene Bølling – Harald – var 17 da Fridtjof ble født, så fulgte nestemann på 15 – Einar. Deretter kom Ida, Hjalmar og Sigrid, for ikke å glemme den svake og sykelige Moltke Nansen, Baldurs eneste barn fra første ekteskap. Da Fridtjof var bare seks år, døde halvbror Moltke av bronkitt og tuberkler i hjernen, som det het. Husholdningen inkluderte også tjenestefolk. I 1865 bodde husholdersken Marte Larsen, stuepiken Maren Hansdatter, kokkepiken Julie Marie Olsdatter, barnepiken Anne Larsen og gårdsgutten Gustav Olsen på Store Frøen.14 Når Adelaide og Baldur av og til reiste utenlands, blant annet til Tyskland og Italia, ble barna passet av tjenestefolket. Fridtjof ble spesielt knyttet til en av dem, husholdersken Marte Larsen.

17


Barndomshjemmet Store Frøen var en pen gårdseiendom. Hovedhuset var relativt stort, etter påbygning da Adelaide og Baldur stiftet hjem. På baksiden av huset lå tunet med dueslag og plass til krokketspill. I stall og uthus bodde hest, kyr, sauer, griser og høns.15 Hagesiden var frodig overgrodd med klatreplanter som slynget seg opp langs sveitserstilsverandaen. Huset var pent innredet etter tidens mote. Fra stuetakets gipsrosett hang en mangearmet lysekrone med levende lys. Lette gardiner filtrerte sollyset, og lot det falle på malerier i gylne rammer på veggene. Stuemøblementet var betrukket med tidstypisk plysj. Et piano var det også plass til. Det ble musisert på Store Frøen. Fridtjof ble aldri noen musiker, men han var glad i musikk. Han vokste opp i et nokså typisk borgerlig hjem fra andre halvdel av 1800-tallet. Rundt eiendommen var det jorder og natur – Nordmarka begynte så å si ved stuedøren, og Frognerelven rant rett forbi. Om somrene badet Nansen-guttene i en kulp som vinterstid gjorde nytte som skøytebane. En yndlingsaktivitet var jakt. Inspirert av indianerbøker brukte brødrene pil og bue. Fridtjof var en oppfinnsom gutt og forsøkte en gang å forgifte pilene med rød fluesopp. Også puddelen Storm ble pusset på ekornene når pilene – gang på gang – bommet på målet. Heller ikke forsøk med hjemmelagede kanoner endte med annet enn at rester av ammunisjon måtte plukkes ut av fjeset på Fridtjof. Han kunne også slåss, når det var nødvendig. For eksempel ble det holdt rene slag mot guttene fra Balkeby, et område i nærheten. Alexander sa at Fridtjof likte å være «boss». Men han var også vitebegjærlig. En eldre venn fortalte at han ble helt tussete av Fridtjofs evinnelige «åffor?». Kort sagt, Fridtjof var en vilter, interessert og aktiv gutt. Men av til kunne han virke fjern og fraværende. Han sa selv en gang senere i livet at han hadde vært noe av en einstøing: Han hadde kamerater han lekte med, men ingen venner.16 1870- og 80-årene var tiden da skisporten begynte å bli oppdaget av byungdommen. Flere av halvsøsknene Bølling hadde interesse for friluftsliv og skisport og tok med seg småbrødrene Fridtjof og Alexander i marka. De første skiene Fridtjof eide, var enkle planker, laget om av gamle ski etter halvsøsknene. Men så fikk han ski som gave av bok18


sportsmann og forsker

trykker Fabritius: de nydelige rødlakkerte askeskiene med sorte striper. Det gikk ikke lange tiden før han måtte prøve dem i den forbudte Husebybakken. Han hadde skiene i ti år. Da Christiania Skiklub ble stiftet i 1877, ble Fridtjof et selvsagt medlem.17 Selv om hjemmet Fridtjof vokste opp i etter norske forhold var et overklassehjem, var det likevel ikke spesielt velstående. Baldur Nansens spartanske idealer sto også i stil med tidens strenge idealer i embetsmannsfamilienes jevne borgerlighet. Det gjorde uutslettelig inntrykk på Fridtjof da faren etter kort tid sluttet å følge legens råd om å drikke et glass vin hver formiddag for helsens skyld. Fridtjof spurte faren hvorfor. Han svarte: «Jeg merket at jeg ble i så godt humør av vin. Men denne stimulans betrakter jeg som uriktig, og derfor har jeg holdt opp.»18 Dyder som nøysomhet, arbeid, plikt og flid sto i høysetet. Han var streng, men skal også ha vært kjærlig. Adelaide sydde om farens avlagte klær til guttene, og barna måtte venne seg til å klare seg med lite. Kostholdet på Store Frøen var svært enkelt til daglig. Da var det annerledes når det ble arrangert selskaper, fødselsdager og tradisjonelle julefeiringer. Farens familie var liten; Fridtjofs farmor var svak og sløv og døde i 1868. Farens ugifte søster reiste da til Danmark og ble der til sin død i 1873. I barneårene omgikkes de mye morens familie på Bogstad, Vækerø og Fornebo. Om Fridtjof var et produkt av sin familie, var han i stor grad et produkt av morens. Hennes ukonvensjonelle oppførsel, hevet over sosiale regler, og liberale aristokratiske selvsikkerhet, har nok satt sitt preg på ham. Men farens strenge nøysomhet og protestantisme tok han også med seg. I 1877, da Fridtjof var 15 år, døde moren. Hun ble bare noen og femti.

Byboere Enkemannen Baldur Nansen solgte nå Store Frøen og flyttet inn til Christiania, til Homansbyen, området rett bak slottet. En periode bodde de i Incognitogaten, deretter i Parkveien. Tre barn var igjen i hjemmet: Sigrid Bølling, den yngste av morens barn fra første ekteskap, og Fridtjof og Alexander. Sigrid var syk og nedbrutt etter morens 19


fridtjof nansen

død. Hun hadde svake nerver, ble det sagt. En bestyrerinne tok seg av husholdningen. Men bytilværelsen forhindret ikke at Fridtjof og Alexander kom seg ut i naturen. I 1878 sendte Baldur de to sønnene på fottur i Jotunheimen, sammen med halvbroren Harald Bølling. Nansen syntes synd på faren som måtte sitte i byen – og betale turen. Den andre halvbroren, Einar, viste dem steder i Nordmarka der de kunne jakte og fiske, og lærte dem å overleve i villmarka. Fridtjof og Alexander gikk etter hvert lange skiturer i Nordmarka og Krokskogen, noe som da var nokså uvanlig. De fleste holdt seg til bakkene rundt byen. De måtte tråkke opp løyper og finne frem som best de kunne. Brødrene Nansen klarte seg med minimalt med utstyr – idealet var å greie seg med mat de skaffet på turen – fisk, småvilt og bær. Mens de bodde på Frøen, gikk brødrene inn til Aars og Voss skole i byen – tre kilometer hver vei. De gikk på skøyter på fjordisen og deltok i skirenn.19 Av og til bodde Fridtjof hos Wedel Jarlsbergs på Fornebo. Der kunne han om sommeren svømme i Lysakerfjorden og om vinteren drive jakt på ender og småvilt.20 På skolen var Fridtjof en dyktig, men ikke helt fremragende elev – han manglet ett poeng på å bli såkalt preseterist til artium i 1880. Til tross for at han var skoleflink, bekymret det faren at Fridtjof ikke syntes å velge seg noen karriere. I stedet reiste han på langvarige besøk på landstedene til venner av velstående familier. Ryktene nådde Baldur om den høye og slanke snart 19-årige sønnens flørting. I et sterkt formanende brev, slik han hadde for vane, skrev han til Fridtjof: «Jeg finder det uværdigt for et ungt Mændeske at lade sig bruge som Legetøi af Damerne fordi de mangler andet Legetøi.»21 Han ba Fridtjof nå komme hjem. Han måtte ikke tro at damene i lengden ville interessere seg for ham, ung og uerfaren som han var, på grensen mellom «Dreng og Mand». Der tok Baldur feil. Likevel var Alexander, som tidlig fant seg i å spille annenfiolin, sikker på at faren beundret Fridtjof svært – «Han prøvde at gjemme det overfor mig», fortalte han.22 Det var klart at Fridtjof var spesiell. Men hva skulle det bli av ham? Først tenkte Fridtjof på å bli sivilingeniør eller polytekniker, skrev Baldur i et brev til stedatteren Sigrid Bølling i påsken 1881. Men Fridtjof syntes utsiktene var så dårlige at han oppga ideen. Så tenkte han 20


Fridtjof Nansen som student ca. 1880.


fridtjof nansen

at det ikke kunne bli noen annen vei enn offiser. Men aller mest lyst hadde han til å bli forstkandidat – skogen kalte. Baldur ga ham overraskende nok tillatelse til det – men kun på den harde betingelse at han først enten ble offiser eller avla en embetseksamen. Faren skrev ham så inn ved Krigsskolen og presset dermed frem en avgjørelse. For da kom nemlig Fridtjof plutselig til at dette ikke var interessant nok for fremtiden. Han ville heller studere naturfag. Helst ville han beskjeftige seg med «lavere Sødyr» som han hadde vært opptatt av hele livet, hadde han sagt. Dessuten hadde han fortalt faren at sjødyrene kunne gi arbeid nok til en hel karriere. Baldur snakket da med noen universitetsfolk som gjerne så at noen viet livet sitt til slike studier. De advarte bare faren om at det ikke nødvendigvis lå særlig penger i slikt.23 Det var derfor etter eget ønske Fridtjof Nansen i 1881 begynte å studere zoologi, med forberedende studier i latin og medisin. Alt på nyåret 1882 fikk han imidlertid et forslag som ble avgjørende: Bestyreren for Universitetets zoologiske samlinger trengte en person som kunne bli med en skute for å undersøke deler av dyrelivet i Nordishavet. Fridtjof syntes med en gang det hørtes forlokkende ut og innhentet farens tillatelse til å bli med selfangstskuta Viking på et fem måneders tokt. Fridtjof skulle stå direkte under kommando av kaptein Axel Krefting. Ved siden av innsamling av prøver til forskning, skulle han også være skytter – et oppdrag faren mente Fridtjof egnet seg godt til.24

Blant sel og bjørn En begeistret og utålmodig Fridtjof syntes forberedelsene var altfor langtekkelige. Men omsider kom dagen for avreisen fra Arendal, der Fridtjof hadde bodd hos noen venner av familien. Han la igjen «blåklærne» hos dem slik at han skulle ha noe anstendig å ta på seg når han vendte tilbake til sivilisasjonen. Baldur foreslo at Fridtjof skulle forsikre utstyret sitt før avreisen, han hadde blant annet med vendetermometer for mest mulig presis temperaturmåling og vannhenter til å samle prøver med, dessuten hakapiker, rifle og sjakkbrett. Men skipper Krefting bare blåste av tanken – han selv assurerte aldri! – det var 22


sportsmann og forsker

altfor dyrt. Farens nøkterne fornuft støtte sammen med en risikosøkende ufornuft som må ha tiltalt Fridtjof. Viking la ut grytidlig om morgenen lørdag 11. mars 1882. Skuta var på 620 brutto registertonn, og besetningen på hele 62 mann. Hurraropene gjallet fra sjøguttenes struper og resulterte i at et og annet vindu i søvnige Arendal ble åpnet, og at en hatt ble svingt til hilsen. Viking var en krysning av seilskute og dampskip.25 Den var rigget som bark, men hadde en hjelpemotor på 90 nominelle hestekrefter. For å tåle påkjenningene fra isen var skuta, som alle selfangere, bygget med tettere spant og tykkere tømmer enn på en vanlig seilskute. Den var forsterket rundt det hele med en «ishud» av tre, og i baugen var det særlige forsterkninger. Men det aller viktigste var å beskytte propellen, den var derfor støpt i et bløtere støpejern enn stålet som ellers var vanlig. Dessuten kunne den heises opp gjennom en propellbrønn og skiftes ut om ulykken var ute. Student Nansen var passasjer. Til å begynne med var 20-åringen sjøsyk i det harde været de fikk langs norskekysten, først sjette dagen gikk det bedre. Han feiret med å røke en langpipe med hollandsk tobakk og lese en tysk røverroman til langt på natt.26 Underveis mot Jan Mayen og videre mot Øst-Grønland hadde Nansen en spennende læretid ombord. Han leste og registrerte sjøfugl. Han opplevde storm. Han lyttet til historier mannskapet fortalte. Etter hvert som de nærmet seg fangstfeltene i Vestisen, bredte jaktfeberen seg i besetningen, og hektiske forberedelser begynte. De traff på andre fangstskuter. Den ene var berømt og het Vega. Den tilhørte et svensk rederi og hadde bare få år tidligere gjennomført den første ferden gjennom Nordøstpassasjen under ledelse av den navngjetne finlandssvenske oppdagelsesreisende, Adolf Erik Nordenskiöld. En annen damper het Jason av Sandefjord – den var nybygget og ennå ganske umerittert. Seks år senere skulle denne båten bringe Nansen og hans fem ekspedisjonsdeltagere gjennom de samme farvannene til Øst-Grønland og gi sitt lille bidrag til å gjøre ham verdensberømt. Nansen lot seg inspirere av sin helt Nordenskiöld. Men ennå var Nansen læregutt ombord i Viking. Han suget til seg kunnskap om sjømannslivet. Fangsten foregikk i små lettbåter. Nansen fikk etter hvert anerkjennelse som en dyktig skytter. Han deltok ivrig i seljakt med hakapiken og geværet. Som direkte underordnet 23


fridtjof nansen

Fridtjof Nansen og kaptein Axel Krefting poserer med en isbjørn de har skutt. I bakgrunnen ligger Viking innefrosset.

kaptein Krefting fikk han av og til være med ham på det aller gjeveste – isbjørnjakt. Av og til falt jegerne i vannet. Flere ganger ble de angrepet av skadeskutte dyr, både sel og isbjørn. De sporadiske dagboksnotatene vitner om begeistring for den mektige og uberørte naturen, der hvert spor av menneskeverk slettes ut etter kort tid. Man måtte føle hvor liten man var i møtet med naturkreftene, noterte Fridtjof, isen kunne når som helst føre skuta langt av sted eller rett og slett knuse båten. I møtet med så mektige krefter kunne en føle «skaberens storhed».27 Ekspedisjonen med Viking var også Nansens første virkelige forsøk som vitenskapsmann. Han samlet inn materiale og undret seg over alle mulige problemer han støtte på underveis. Han fant drivtømmer i isen, som han først mente stammet fra Nord-Amerika, men etter hvert tenkte han at det måtte komme fra Sibir. Dessuten tok han prøver av slam som han etter hjemkomsten påviste nettopp kom østfra, fra land nær Beringstredet. Dette skulle overbevise ham om at det gikk kraf24


sportsmann og forsker

tige havstrømmer fra øst mot vest over polhavet. Dessuten lærte han at en skute kunne tåle å ligge innefrosset i isen. Men én ting skuffet ham dypt: at det ikke ble mulig å komme i land på Øst-Grønland. Den 25. juli 1882 var skuta tilbake i Arendal. Ishavskarene satte hele byen på ende og kom i vilt slagsmål med politiet.28 Fridtjof Nansen hadde klart seg godt i sine fire måneder på sjøen, sett bort fra litt sjøsyke den første tiden. Han hadde med seg store mengder zoologiske prøver. Men det var med vemod han hadde sett Grønland, «det stolte Alpeland», forsvinne i horisonten.29 Naturen hadde gjort et uutslettelig inntrykk på ham, og oppdagertrangen var vakt. Han skulle komme ettertrykkelig tilbake seks år senere.

Bergensk eksil Ikke før var Nansen tilbake i Kristiania før han ble oppsøkt av konservator Robert Collett, som kunne fortelle at det var ledig en stilling som konservator ved Bergens museums zoologiske avdeling. Fridtjof lot seg overbevise om at han måtte søke straks. Far Baldur måtte riktignok gi sitt samtykke, men så snart det kom var stillingen hans. De andre tre søkerne var nemlig enda mindre kvalifiserte enn student Nansen. Den gamle kristianiamannen Baldur syntes det var leit å sende Fridtjof i vesterled på denne måten, så langt vekk fra seg og Alexander.30 De to satt nå alene igjen i leiligheten. Baldur begynte å føle seg gammel. Han hadde savnet sønnen fælt mens han var på selfangst. Men samtidig var han riktig fornøyd over at Fridtjof så tidlig fikk tilbud om et godt betalt arbeid – 1600 kroner om året. Dessuten mente han det var fint for ham å få anledning til å sette seg grundig inn i den vitenskapen han valgte seg. Her hadde den gamle overrettssakføreren rett. Bergen museum var et forskningsmiljø av internasjonal betydning. Og Fridtjof satset på forskningen. Noe av det første han gjorde var å be faren om penger, mellom 600 og 670 kroner, til et mikroskop – av siste modell med optikk fra Karl Zeiss.31 Pengene kom. Og mikroskopet var «over al beskrivelse nydelig, det er sådan, at det er en ren fornøielse blot at bruge det; der var også nok af beundrende blikke, da det kom; det er nu det bedste mikroskop på Museet».32 25


fridtjof nansen

Konservatoren ved Bergen Museum i dyp konsentrasjon over Zeissmikroskopet.

Faktisk var det det mest avanserte mikroskopet som fantes. I seks år levde han i dette mikroskopet, sa han mange år senere.33 Det var i Bergen Fridtjof Nansen ble forsker. Lederen for museet, overlege Daniel C. Danielssen, ledet også et sykehus for spedalske. Han hadde dessuten deltatt som zoolog i den norske Nordhavsekspedisjonen i 1876–78. I tillegg var overlege Danielssen en samfunnsborger, aktiv i kommunalpolitikk og nasjonale spørsmål. Men den mest navngjetne av de ansatte ved museet var dr. Danielssens svigersønn: Gerhard Armauer Hansen – en verdenskjent medisiner i sin samtid. Han regnes fremdeles som den norske legestandens største stjerne gjennom tidene.34 Grunnen var at han i 1873 hadde oppdaget leprabasillen som førte til spedalskhet. For første gang i medisinhistorien ble det påvist at en basill kunne være årsak til kronisk sykdom. Armauer Hansen og det kreative miljøet ved Bergens Museum fikk avgjørende betydning for Nansen – der ble Nansen omvendt. Han ble darwinist. 26


sportsmann og forsker

Armauer Hansen var tidlig blitt grepet av Darwins evolusjonsteorier og var en ivrig popularisator av utviklingslæren.35 Nansen sa selv at Armauer Hansen satte ham inn i darwinismen og åpnet en ny verden for ham.36 Sammen med Danielssen ga Armauer Hansen ham tro på vitenskapen, fremfor alt biologien, som spydspiss for et nytt menneske- og samfunnssyn, bygget på empirisk belagt kunnskap snarere enn på overlevert filosofi og gamle dogmer. Kristendommen sto for fall – hva ville far Baldur si? Faren fikk ikke sagt noe som helst, han ble holdt i uvitenhet. Fridtjof hadde avlagt løfte til faren om å komme hjem til jul. Løftet holdt han – på en nokså oppsiktsvekkende måte. Det fantes ingen jernbane over fjellet, og en båtreise rundt hele kysten ville ta for lang tid. Fridtjof ville derfor i stedet gå på ski over fjellet. Han tok båten til Lærdal i Sogn, sammen med jakthunden Flink, og derfra gikk han over Sognefjellet og ned Hallingdal. Da han hadde kommet til Krøderen, valgte han å reise videre med tog, siden han hadde pådratt seg en betennelse i benet. Da han var fremme, beroliget Fridtjof faren med at han hele tiden hadde fulgt skyssveien, der det var folk på skysstasjonene. Baldur savnet Fridtjof, men fikk nå hjelp på kontoret av Axel Huitfeldt, som var gift med stedatteren Ida. Også Alexander var begynt å bistå litt. Han var jurist som faren. Det ble Fridtjofs siste jul hjemme. Fridtjof hadde på denne tiden allerede begynt å gå rundt i svært spesielle klær, dr. Jaegers sanitære ullklær. Folk lo av ham, men han mente selv at dette var vitenskapelig bevist som sunt. I tillegg fremhevet de trange plaggene strategiske deler av Nansens atletiske kropp. Den unge Nansen var meget selvbevisst og vakte oppsikt. I Bergen bodde Nansen godt hos pastor Vilhelm Holdt og hans kone Marie. Begge var seksten år eldre enn ham. Pastor Holdt hadde et dypt sosialt engasjement, som gikk langt ut over hans offentlige verv som prest både ved sykehus og samtlige fattighus i byen.37 Knapt noen kjente nød og elendighet i Bergen bedre enn han. Holdt så det som sin oppgave å bedre levevilkårene for arbeiderklassen og heve dens moralske karakter. Han var en ledende kraft i flere sosiale og humanitære foreninger, som «Foreningen for forsømte og forvildede Børns Redning», «Foreningen mod den offentlige Usædelighed» og «Fore27


Fridtjof Nansen sammen med sitt vertskap i Bergen, Marie og Vilhelm Holdt.


sportsmann og forsker

ningen til Værn for enlig stillede Kvinder».38 Han arbeidet for de spedalske.39 Holdt engasjerte seg til og med for de prostituerte og stiftet i 1882 Magdalenahjemmet for dem. Han ledet styret der i mange år. Sannsynligvis påvirket Holdts sosiale engasjement Fridtjof. Av og til var han med presten på besøk hjemme hos syke og fattige.40 Selv beskrev han Holdt som en ualminnelig klarsynt og dannet mann, med en nobel karakter.41 Nansen trivdes godt hos det barnløse paret som nærmest adopterte ham, og han knyttet seg sterkt til dem. Men den lille familien var også et mer komplisert trekantforhold. Marie ble ikke bare en morsskikkelse for ham, hun gikk lenger og søkte seksuell trøst hos den unge leieboeren. De to forsøkte å bortforklare og unnskylde forholdet med pastorens manglende seksuelle følelser for kona. Dessuten kom de til at Marie hjalp Fridtjof til å unngå å oppsøke prostituerte. Senere i livet var Nansen takknemlig for at det hadde vært Marie som ga ham de første seksuelle leksjonene. Kanskje visste pastoren om forholdet mellom konen og Nansen.42 Likevel var livet hos ekteparet Holdt hyggelig. Om aftenen satt gjerne pastoren og leste høyt i avisen for den unge leieboeren, og det var under en slik seanse at Nansen skal ha fått ideen som senere endret livet hans fullstendig. Pastoren leste høyt for ham om at den berømte Nordenskiöld hadde klart det få, om noen andre, hadde greid: å gå i land på Grønlands østkyst. Da slo det ned i ham, fortalte Nansen senere: Han ville krysse Grønland på ski. Han ville gå fra det knapt utforskede øst til det kjente vest.43 Ideen hadde sannsynligvis modnet en stund. Nansen hadde allerede nevnt i en artikkel at det burde være mulig å gå i land ved å gå over isen og trekke utstyr med seg på sleder. På sledene kunne man eventuelt også ha med lette båter for å komme over åpent vann. Slik kunne Grønlands østkyst utforskes. Teksten handlet om observasjoner av isforholdene ved østkysten under Viking-ferden og sto på trykk i det danske Geografisk Tidsskrift. Nansen visste også at Nordenskiöld mente Grønland var dekket av is og snø. Det er ingen tvil om at Nansen ble lagt merke til også som forsker. Alt i 1883 ble han bedt om å søke en stilling ved et amerikansk universitet. Først syntes Nansen tanken var forlokkende: Her kunne han, som syntes han hadde sett «så sørgeligt lide», både billig og enkelt få se seg om i verden.44 Men pastor Holdt frarådet ham å gjøre det. Faren 29


fridtjof nansen

syntes det hele lød «alt for Americansk» – dessuten var det jo langt hjemmefra.45 Robert Collett, som hadde formidlet tilbudet, anbefalte Nansen å takke ja, men Fridtjof hørte nok på de to farsfigurene og lot være å søke, til tross for at han var redd for å gro fast i Bergen. I Bergens-tiden pleide også Nansen andre interesser enn forskning og friluftsliv. Pastor Holdt oppfordret ham også til å interessere seg for kunst og litteratur. Nansen ble begeistret for Goethes Faust, og han leste Byron – de gamle romantiske klassikerne gjorde inntrykk. Han fikk også med seg de nyeste Ibsen-stykkene på byens scene. Han likte godt En folkefiende – den står sterkest som er mest alene. Men aller mest preget ble han av Brand. Den kompromissløse presten med sine ekstreme krav ble en helt for ham. Fordi han måtte illustrere sine vitenskapelige arbeider selv, gikk Nansen også i tegnelære hos Frantz Wilhelm Schiertz, en tysk elev av den berømte nasjonalromantiske mesteren Johan Christian (J.C.) Dahl. Nansen viste et visst talent. Schiertz skal ha oppfordret Nansen til å gi opp forskerdrømmen og satse på kunsten. Selv om Nansen valgte ikke å ta ham på ordet, ble kunsten en glede for ham senere i livet.46

På ski over fjellet Nansen syntes Bergensvintrene var begredelige. Så da han leste i Norsk Idrætsblad i januar 1884 at det 4. februar skulle arrangeres skirenn i Husebybakken – barndommens Mekka – ble han rammet av akutt hjemlengsel. Han hadde gått over fjellet før, i en slags generalprøve, nå ville han gjøre det igjen. Han fikk permisjon fra museet, tok med seg sin trofaste fuglehund Flink – en rødbrun setter – og reiste med den nybygde jernbanen til Voss. Derfra var planen å gå en tøff rute over fjellet. Men det regnet, og han gikk i stedet den vanlige skyssruten som sist. Dels til fots med skiene på nakken og dels på ski, delvis også med hesteskyss til Krødsherad. Derfra tok han toget. Etter en hviledag hjemme hos far, klarte han å oppnå en niendeplass i Husebyrennet. Baldur sørget også for å arrangere et aldri så lite ball for gutten, slik at han kunne treffe pene piker av passende stand. Fridtjof visste å hygge seg, men det var særlig én pike han var interessert i – Emmy 30


Fridtjof Nansen poserer som skiløper 1880 i Szascinskis fotoatelier. Bildet ble retusjert og brukt på en utstilling i Cleve i Tyskland i 1881 for å vise hva norsk skiløping var.


fridtjof nansen

Caspersen. Sannsynligvis hadde hun vært en vesentlig trekkraft da han gikk over fjellet østover. Om konkurransemennesket Nansen skulle straffe seg selv for svak innsats i rennene vites ikke, men det var først på veien tilbake til Bergen han ble virkelig dristig. Sannsynligvis var han på vei bort fra konkurranseidretten. Det var forsmedelig ikke å vinne – selv om han ble best av byguttene i konkurranse med telemarkingene. Da var konkurranse med seg selv enklere. 13. februar startet han, og dagen etter kom han til Gudbrandsgard ved Hol med hesteskyss. Han fant ut at han ville velge en svært krevende rute – direkte til Voss over Hallingskeid og Vosseskavlen. Føret var fint, det var klarvær slik at han kunne gå lenge i måneskinn. Uten særlig oppakning gikk han over Geiteryggen og fulgte Såtedalen frem til Grøndalsvatn. Der oppe på høyfjellet mistet han retningen. Han hadde hverken kart eller kompass og nesten ikke mat. Han ble svært tørst. Han kom inn i livsfarlig terreng i de bratte dalførene. Vinden var stygg. Etter 19 timers konstant slit grov han seg ned og hvilte noen timer. Han klarte så å komme seg over Vosseskavlen og stupbratt ned i Raundalen i et vanskelig terreng. Sannsynligvis hadde ingen gått denne turen før ham. Den var ekstrem.47 Skituren ble lagt merke til. Bergensposten hadde en notis om saken 23. februar. Men Fridtjof Nansen grep også selv muligheten til å synes – i en hovedstadsavis. I en artikkelserie i Aftenposten skildret han malende hvordan østlendingen i eksil i Bergen led under det elendige vinterværet. Derfor bega han seg over fjellet. I nasjonalromantisk tradisjon skildret han møter med lokale folk. Bøndene han treffer er gjengitt på klingende dialekt i direkte tale. Men det er beskrivelsene av turen den andre veien – mot vest – som er virkelig god. Naturromantikken er like tydelig, og han krydrer med referanser til vikingtid – kong Sverre gikk kanskje her i 1177. Samtidig får han fremhevet sin egen bragd. Det er virkelig en svenneprøve Nansen gjennomførte, både ferden over fjellet og formidlingen av den i ettertid. Mange lot seg sjokkere over Nansens voldsomme vågemot, og at han ville sette livet på spill for en slik skitur. Tekstene er senere blitt klassikere i norsk friluftslitteratur. Nettopp denne våren, 1884, toppet den opphetede politiske kampen mot embetsmannsstaten seg.48 Da Nansen gikk over fjellet, var det riksrettssaken mot regjeringen Selmer som opptok alle. Midt i feb32


sportsmann og forsker

ruar var saken ferdig prosedert, og den 27. februar falt dommen over statsministeren. Christian Selmer ble fradømt embetet. Hovedstaden var som lammet. Aftenposten kalte dommen et justismord.49 Baldur Nansen var ideologisk knyttet til det tapende systemet, det som senere ble organisert i Høyre. Akkurat i disse rystende dagene hadde Fridtjof altså helt andre prioriteringer enn politikk. Den fullstendig apolitiske oppførselen han la for dagen er påfallende. Kanskje skyldtes oppførselen at sympatien lå på Venstres side, og at han av hensyn til sin sterkt konservative far holdt en lav profil. Det er ikke helt utenkelig. Frontene var svært steile, og unge menn risikerte nær fullstendig brudd med egen familie om en i embetsmannskretser signaliserte sympati for Johan Sverdrups venstrefylking. Likevel er det ingen ting som tyder på noen som helst politisk interesse hos Fridtjof Nansen i denne tiden. Han var opptatt av damer, av ekstremsport på ski – og av å skryte av det i avisen. Et kortvarig brudd på Bergenseksilet kom da han i mai 1884 ble innkalt til rekruttskolen på Gardermoen. Der ble han frem til august. Fra denne tiden finnes et uferdig utkast til et brev, som kanskje aldri ble sendt, til redaktør Alphonse Mourier i det danske Geografisk Tidsskrift. Nansen ville takke for antagelsen av artikkelen, og for at den også var blitt trykket i et tysk tidsskrift. Mer vesentlig er det at Nansen skildrer en plan han stadig hadde ruget på, helt siden Nordenskiölds siste ekspedisjon, ja selv lenge før den: «Og det er med skiløbere at gjennemfare Grønlands indre.»50 Planen burde være svært mye enklere å gjennomføre, skrev han, enn andre forskningsoppgaver i polaregnene for tiden. Det beste ville være om en slik ekspedisjon gikk fra øst mot vest og nådde bebodde steder på vestkysten. Da ville ekspedisjonen bare trenge proviant for selve overfarten, og provianten kunne trekkes med på kjelker. Et lite, utvalgt mannskap av «udmærkede skiløbere» ville på ganske kort tid kunne gjennomføre planen. Den store ideen var allerede klart formulert. Etter avsluttet militærtjeneste på sensommeren 1884, ble Nansens romanse med frøken Caspersen mer alvorlig. Han besøkte henne og moren flere dager på Gausdal sanatorium, der moren oppholdt seg. Med Emmy hadde han en fantastisk tid, og ble forlovet. Deretter bega Fridtjof seg på fottur i Jotunheimen. I et begeistret 20-siders brev til henne beskrev han vandringen vestover og sin egen voldsomme kjær33


fridtjof nansen

lighet. Hennes svarbrev var en kalddusj: Hun brøt forlovelsen etter bare en uke.51 Kanskje ble han for intens for henne. Både Baldur Nansen og herr Caspersen var lettet, kanskje syntes de at begge var svært unge.52 Fridtjof var dumpet. Han skrev til Emmy at hans forelskelse kanskje bare hadde vært selvbedrag. Han returnerte et sølvur han hadde lånt av henne, på det hadde han fått inngravert datoen for da de sist så hverandre: 7. august 1884.53 I 1885 fikk Fridtjof Nansen trykket sin første vitenskapelige avhandling. Nå var han for alvor forsker. Og det var gjennom vitenskapen at Nansen skaffet seg sine første virkelig internasjonale kontakter. Til Bergen kom en rekke utenlandske forskere. Et vitnesbyrd om hvor sterkt inntrykk Nansen kunne gjøre på enkelte av dem, kommer fra den skotske naturforskeren D’Arcy Thompson, som møtte ham på denne tiden. Han syntes Nansen så ut «som en nordboer fra sagatiden, med en vikings gule hår, og med styrke til å svinge Tors hammer».54 Men Fridtjof Nansen var en rastløs natur. Han syntes han fikk utrettet lite og at tiden gikk fra ham.55 Derfor søkte han avskjed fra museet tidlig i mars 1885.56 Han ville utenlands. Etter reisen med selfangeren Viking hadde en sterk utferdstrang tatt bolig i ham. I et av de siste brevene til faren skrev han: «[…] når leiligheden byder sig, er intet så udviklende som at reise, se andre strøg af jorden og andre folkeracers civilisation, end nettop bestandig disse kjædelige Europæere, at reise i Europa uden for at studere har jeg liden lyst til, og er forholdsvis lidet udviklende.»57 Men direktør Danielssen hadde ikke noe ønske om å miste Fridtjof Nansen. Han spurte om Nansen ikke heller ville ha et års permisjon med lønn. Nansen tok begeistret imot. Sakfører Baldur Frithjof Nansen døde i april 1885, 67 år gammel. Han hadde hatt et hjerteinfarkt et par år tidligere. Den siste tiden hadde han vært deprimert, syk og motløs. Fridtjofs brev til faren i denne tiden er rørende fulle av omsorg. Han ber ham hvile og anbefaler ham både romaner og religiøst oppbyggelig litteratur som han selv ikke kan ha hatt særlig sans for. Men selv om han sørget over tapet, ga farens død Fridtjof en ny frihet.

34


En nordboer i Syden Våren 1886 reiste han til Tyskland og Italia.58 Gjennom Armauer Hansen og Daniel C. Danielssen fikk han kontakt med ledende forskere.59 I Tyskland traff Nansen Ernst Haeckel, darwinismens bannerfører i den tyskspråklige del av verden, og i Norge.60 Nansen arbeidet en uke i Haeckels laboratorium og mottok råd fra ham. Deretter endte Nansen opp hos professor Camillo Golgi i Pavia, der han lærte de nyeste metoder for farving av nervevev ved hjelp av sølvnitrat, til bruk i avhandlingen som han nå arbeidet med om slimålens nervesystem. Golgi var tidens fremste nevroanatom og ble i 1906 tildelt Nobelprisen i fysiologi og medisin.61 Nansen arbeidet ved forskningsfronten.62 Golgis laboratorium og den biologiske stasjonen i Napoli var Nansens hovedmål med reisen. Stasjonen i Napoli fremsto som et forbilde: «Det er blivet en slags international videnskabelig børs, hvor de forskjelligste nationer mødes og rækker hinanden haanden, hvor forskningen drives med iver, hvor dagens brændende videnskabelige spørsmaal drøftes og diskuteres …»63 De første internasjonale kontaktene han skaffet seg var vitenskapsmenn og kolleger. Vitenskapens internasjonale og grenseoverskridende karakter tiltalte ham. Troen han hadde på internasjonalt samarbeid kan spores tilbake til hans bakgrunn som naturvitenskapsmann. Og Nansens emne, slimålens nervesystem, var ikke så perifert som det kan lyde. Tvert om var svært mange av tidens biologiske forskere opptatt av primitive, hvirvelløse dyr. De fleste av dem, for eksempel Golgi, så nervesystemet som et sammensmeltet system av nervefibre. Dette var den såkalte retikulærteorien. Nansen var ikke helt sikker på at det var slik. Mens han satt bøyd over mikroskopet sitt, undret Nansen seg over hvordan nervene kommuniserte seg imellom. Nervesystemet, hjerneforskningen, var hans felt. Slimålen var inngangsporten. I Napoli var Nansen en typisk nordboer i Syden, om enn mer utagerende enn de fleste. I en krets av nerveforskere, tyskere, ungarere og sveitsere, ble han muntrasjonsrådet. De kommuniserte på tysk – vitenskapens språk. En av ungarerne sa at selv om Nansen stort sett sørget for den høye stemningen, hadde han også plutselige og uforklarlige anfall av dysterhet. En gang hadde han forsvunnet fra følget ved Vesuv, og de hadde funnet ham sittende nærmest som i transe, taus og 35


fridtjof nansen

deprimert. Bare dager etter var han påny sorgløst munter. I mai fikk han besøk fra Norge av den 40 år gamle frøken Johanne Sylow som han hadde kjent fra han var liten. Frøken Sylow hadde med seg en annen dame, Marthe Christensen, som Nansen moret seg mye med. Hun beskrev selv hvordan hun hadde danset med ham på bryggene i Napoli, på gatene i Sorrento, på Capri, ja til og med på Vesuv.64 Johanne Sylow reagerte på Nansens hemningsløse oppførsel og ba ham, halvt på spøk, om en skriftlig analyse av hans egen person. Han svarte og bekjente at dansemusikk øvet en særegen virkning på ham – det visste hun jo. Når han danset, følte han seg lykkelig, skrev han. Det skyldtes at sjel og legeme smeltet sammen – kroppen ble ført av gårde uten at den merket det. Men hans eget selv, «dette kjære jeg», ble bare mer og mer gåtefullt for ham jo mer han grublet – til slutt er det kanskje «en sphinx så sammensat, så usammenhengende, at der fordres mer end sphinxens egne kræfter for at analysere de forskjellige bestanddele».65 Den 24 år gamle Nansen var høyst mottagelig for romantikk, og i Napoli fattet han interesse for en skotsk skjønnhet: Marion Sharp. Hun var livlig og hadde et stort, bølgende krøllete hår. Sammen med moren var hun på gjennomreise. De kom fra Hong Kong der faren arbeidet som lærer. Nansen forelsket seg dypt i Marion. Hennes mor så også gjennom fingrene med at de to var mye på egen hånd. De dro på oppdagelsesferder i Napolibukta. Han hadde med seg skisseblokk og skildret i akvareller de stupbratte klippene og det asurblå havet. Da Marion og moren skulle dra, avsluttet Nansen brått sitt Napoliopphold. Han reiste sammen med dem til Roma, videre til Firenze og Brunnen i Sveits. Han gjorde voldsomt kur til henne. Marion kalte ham sin «viking» og «lyshårede barbar».66 Likevel trakk hun seg da det kom til stykket. For andre gang var han avvist av en kvinne. Etter hjemkomsten måtte han på en kort repetisjonsøvelse på Gardermoen, før han igjen vendte tilbake til Bergen og arbeidet med doktoravhandlingen. Han arbeidet intenst og uten avbrudd og korresponderte blant annet med Golgi, som han takket for å ha innledet en ny epoke i hans vitenskapelige utdannelse.67 Han var begeistret over Golgis «wunderschöne Methode». Ved hjelp av den gjorde han svært interessante funn, kunne han betro den italienske vitenskapsmannen. 36


sportsmann og forsker

Ikke bare var Fridtjof Nansen inne i en rivende personlig og vitenskapelig utvikling, etter farens død kunne han også bekjenne sin nye gud åpent: Darwin.68 I Bergensposten fikk han trykket fire artikler i november og desember 1886, der han angrep en av de «fossile Aander» – tidligere statsråd Nils Hertzberg – som i kraftfulle foredrag forsvarte Bibelens syn på utviklingen.69 Nansen angrep den bokstavtro og ortodokse teologien nådeløst. Men det interessante er at et av punktene han tok fatt i, var teologenes nedvurdering av kvinnen. Han betraktet Skriftens ord om at mannen står over kvinnen som fullstendig absurde. Dette var jo, mente han, et typisk østerlandsk kvinnesyn. Fridtjof Nansen viste et progressivt og moderne kvinnesyn – i det minste i teorien. Men hovedammunisjonen var Darwin. Statsråd Hertzberg hadde villet forkaste evolusjonsideene fordi de var uforenlige med kristendommen. Dette var intet bevis, skrev Nansen. Han trakk den stikk motsatte konklusjonen av Hertzberg, selv om han ikke skrev det rett ut: Bibelen måtte forkastes fordi den var uforenlig med evolusjonsteorien. Fridtjof klarte ikke å glemme Marion Sharp. Høsten 1886 reiste han til Storbritannia. Selv om Marion nok var hovedmålet, besøkte han zoologer ved Cambridge og ved St. Andrews University i Edinburgh – Marions hjemby. Han oppsøkte henne og ville finne ut om hun hadde avvist ham definitivt. Og under en pause i en Hamletforestilling de så sammen, betrodde han henne at han hadde i sinne en dag å krysse Grønland. Heller ikke dette så ut til å hjelpe i forhold til den skotske skjønnheten. Da han forlot henne og reiste hjemover via London, ga han henne en brosje i avskjedsgave. Kanskje angret Marion umiddelbart, for hun sendte ham flere brev. Men rett etterpå ba hun ham likevel brenne dem. Bruddet var altså et faktum. På nyåret 1887 ble Nansen for andre gang bedt om å søke på en stilling i USA, som Assistant Professor under David Starr Jordan ved Indiana University, en ledende ichtyolog – det vil si at han drev zoologiske studier av fisk.70 Nansen spurte Robert Collett, som hadde formidlet tilbudet, om han ville undersøke forholdene i Indiana. Nansen søkte også stillingen, men professor Jordan svarte at søknaden kom for sent. Det hele rant ut i ingenting. Hva som hadde skjedd om han hadde fått tilbud om jobben, er uvisst. Alt mens han var i Napoli, hadde Nansen fått ferdig en mindre 37


fridtjof nansen

avhandling om nervesystemet hos sjøpung og slimål. Den ble utgitt av Bergen Museum sommeren 1886, oversatt og trykket i et kjent britisk forskningsmagasin. Han var på vei mot en fullstendig revolusjonerende oppdagelse: Nervesystemet var ikke et sammenhengende nettverk. Fridtjof Nansen forsto at det hastet om han ville være først ute med sine resultater. I all hast fikk han i august 1887 et tysk tidsskrift til å trykke et angrep på den gjeldende rektikulærteorien om nervesystemet. Han hevdet at cellene ikke var knyttet sammen, men klart adskilt. To sveitsiske forskere var akkurat på denne tiden inne på de samme tankene, embryologen Wilhelm His og psykiateren August Forel. Men Nansen var aller først ute. Sammen la disse tre grunnlaget for den moderne oppfatningen av nervesystemet. En viktig grunn til at oppdagelsen kunne gjøres akkurat på denne tiden, var at de nyeste mikroskopene var svært mye bedre enn de gamle. Farens generøse gave – Zeissmikroskopet – hadde gitt Nansen muligheten til å utføre banebrytende forskning.71 På denne tiden var han også ferdig med den store doktoravhandlingen som inneholdt alle hans resultater. Riktignok måtte han lage en norsk versjon siden alle avhandlinger innlevert til bedømmelse i Norge måtte være på morsmålet. Dette arbeidet han med utover høsten, en forkortet versjon ble levert inn i november 1887. Avhandlingen var et imponerende arbeid på mange måter. Den var illustrert av ham selv. Han tegnet det han så i mikroskopet direkte inn på den litografiske stenen. Avhandlingen var skrevet på et enkelt og forståelig engelsk. Han hadde fått hjelp med språket av Marion, som han hadde fortsatt å brevveksle med. Med avhandlingen innlevert, hadde Nansen endelig tid til å forfølge sin drøm gjennom flere år. En drøm om å krysse Grønland. Derfor dro han østover – til Sverige.


II

På ski over Grønland

Gubben Nor Helt siden Fridtjof Nansen på dekket av Viking i 1882 hadde sett «det stolte Alpeland» forsvinne i horisonten, hadde han drømt om å gå i land.1 Senere fikk han ideen om å krysse Grønland med skiløpere. Og i november 1887 ble det alvor i planene.2 Da reiste Nansen til Stockholm for å treffe sitt store forbilde, den finlandssvenske oppdageren Adolf Erik Nordenskiöld. Baron Nordenskiöld var den store autoriteten på polarforskningens område, med en lang karriere som ekspedisjonsleder i arktiske strøk bak seg. Han var professor og fra 1858 bestyrer av Riksmuseets mineralogiske avdeling. Alt i 1858 og 1861 hadde han deltatt i Spitsbergenekspedisjoner, og som leder i 1864 og 1868. Med skipet Sophia hadde Nordenskiöld nådd 81° 42’ nord, den nordligste breddegrad som inntil da var nådd av noe skip. I 1872–73 gjorde han omfattende meteorologiske og magnetiske observasjoner på Spitsbergen. I 1875 seilte han østover med den norske fangstskuten Prøven langs Russlands ishavskyst til munningen av Jenisej, året etter med dampskipet Ymer. Disse ekspedisjonene var innledende forsøk til hans store bragd: den første ferden fra Nordishavet gjennom Beringstredet til Stillehavet med Vega i 1878–79. Vega kom til Stockholm 24. april etter en triumfferd rundt Asia og Middelhavet. En sverm av båter fulgte Vega inn til byen. Nordenskiöld ble opphøyet til friherre av kong Oscar II, som også var den som hadde finansiert ekspedisjonen. Etter Vega-ferden ble Nordenskiöld gjenstand for stor heltedyrkelse. I 1883 utforsket han Grønlands innlandsis. Inspirasjonen Nansen fikk fra Nordenskiöld var enorm. Den unge, 39


fridtjof nansen

ambisiøse nordmannen hadde mange gode grunner til å oppsøke den erfarne svensken. Straks han kom til Stockholm, møtte Nansen opp hos den norske geologen Waldemar Christopher Brøgger, som var professor ved Stockholms Högskola. Håpet var at Brøgger skulle åpne dørene inn til den store helten Nordenskiöld. Men geologiprofessoren var ikke inne. Da Brøgger kom på kontoret om morgenen 3. november, fikk han beskjed om at en nordmann hadde vært og spurt etter ham. Han hadde ikke etterlatt visittkort og heller ikke noe navn. «Hvorledes saa han ud?» spurte Brøgger vaktmester Andersson grettent.3 «Lång och ljus,» svarte Andersson. «Havde han ordentlige klæder?» spurte Brøgger så. Vaktmesteren berettet tvert om at han igrunnen så ut som en sjømann og dessuten manglet overfrakk. «Ja saa, en sjømand uden vinterfrakke!», skrev Brøgger senere om sin reaksjon: «Saa var det vel meningen, at jeg skulle skaffe ham en. Jeg kunde leksen.» Senere på dagen ble Brøgger imidlertid gjort oppmerksom på at denne sjømannen var Fridtjof Nansen. Omsider kom Nansen også inn for å treffe ham. Brøgger var blitt fortalt at den unge mannen tenkte å gå over Grønland. Nå ble han utsatt for Nansens sjarmoffensiv. Brøgger beskrev Nansen som høy og rank, bredskuldret og kraftig, ungdommelig, slank og spenstig. Det litt bustete håret var strøket tilbake fra den høye pannen. Han kom mot Brøgger, rakte ham hånden med et eiendommelig varmende smil og presenterte seg. Brøgger hadde tenkt at planen om å gå på ski over Grønland var «en splitter pinegal idé». Nå trodde han Nansen kom til å gjøre det! Nansens vinnende vesen hadde overbevist ham. For to timer siden hadde han ikke engang kjent navnet hans, nå følte han det som han alltid hadde kjent ham og at han ville være «stolt og lykkelig over at være hans ven for hele livet». Brøgger slepte Nansen gjennom byen. Han var merkelig kledt, syntes Brøgger, i en tettsittende, mørk, tilknappet «trikotagtig blaa bluse eller jakke, hvad man skal kalde det». Det var ikke fritt for at han vakte en viss oppsikt på Drottninggatan.4 Anatomen Gustaf Retzius tok Nansen for å være en akrobat eller linedanser. Nordenskiöld tok imot i sitt laboratorium i Vetenskapsakademiens bygning. «Gubben Nor» var kraftig og bredbygget, en virkelig polarhelt som ikke var redd for tøffe tak – og samtidig vitenskapsmann. Brøgger presenterte: 40


på ski over grønland

«Konservator Nansen fra Bergen. Han vil gaa tvers over Grønlands indlandsis.» «Kors för tusan!» «Og nu vil han gjerne konferere lidt med dig først.» «Mycket välkommen! Jaså, hr. Nansen vill gå öfver Grønland?» Polarforskningens store orakel målte den unge nordmannen med øynene og lyttet interessert. Brøgger mente bestemt at Nansens personlighet straks hadde gjort betydelig inntrykk, selv om han også mente å lese en viss skepsis hos «Gubben Nor». Nordenskiöld skilte seg fra de fleste andre polfarere ved å legge vekt på det tekniske, og ved at han hadde valgt ski som fremkomstmiddel på snø. Selv hadde han ikke lært seg å gå på ski, dette var mindre vanlig i Sverige enn i Norge. På grønlandsekspedisjonen sin hadde han derfor hatt med seg to samer som var dyktige skiløpere. Nordenskiöld hadde ønsket å bevise sin teori om at Grønlands indre var isfritt og fruktbart. Etter å ha nådd 120 kilometer innover fra Diskobukten på Vest-Grønland, hadde de ikke sett annet enn is og snø. Nordenskiöld sendte samene videre. De kom tilbake etter 57 timer og hadde vært 230 kilometer videre innover. De sa de aldri før hadde sett så jevnt skiterreng. Mange betvilte i ettertid at de to virkelig hadde kunnet gå 460 kilometer på 57 timer. For å demonstrere sin troverdighet, deltok den ene, Pavva Lars Tuorda, i et skirenn på 200 kilometer der han vant på tiden 21 timer og 22 minutter. Han hadde hvilt underveis, men ikke tatt til seg annet enn kaffe og tobakk.5 Nansen ønsket å lære det tekniske ved en polarferd. Nordenskiöld hadde ikke tid til noen nærmere drøftelser med Nansen, men avtalte å møte ham senere på kvelden i Geografiska föreningen.6 Her ble Nansen også presentert for en ung kommende oppdagelsesreisende ved navn Sven Hedin, som Nordenskiöld nå overlot ansvaret for nordmannen til. Hedin syntes Nansen var merkelig kledt i «ljusgrå kavaj og sportbyxor […]. Av krage slips och manschetter, som klädkoden påbjöd, syntes inga spår».7 Nordenskiöld inviterte også Nansen hjem til middag. Det var mange spørsmål Nansen ønsket å diskutere. Burde han ha med samer? Hvordan var det med drivisen utenfor Grønlands østkyst som måtte forseres? Hva med kjelker, båter, ski? Brøgger følte seg sikker på at Nansen fikk svar på mye. Nordenskiöld bisto også med råd senere og sendte Nansen blant annet et par snøbriller.8 41


Pengeproblemer Straks Nansen var tilbake i Norge, sendte han en søknad til det akademiske kollegium ved det kongelige Frederiks Universitet. Han ba om 5000 kroner til en ekspedisjon på ski over Grønland, muligens med hunder. Nettopp på ski ville det være mulig å gjennomtrenge et av de siste Terrae Incognitae – ukjente landområder – som fantes. Derfor ville en ekspedisjon av trente norske skiløpere ha et betydelig fortrinn fremfor ekspedisjoner fra alle andre land, skrev han. Nansen spilte hemningsløst på nasjonale følelser. Det akademiske kollegium anbefalte søknaden på det varmeste, Nansen hadde også smurt tykt på i sin iver etter å overbevise vitenskapsmennene ved å hevde at Grønland bød på «saa mange videnskabelige opgaver» at det kort sagt var et av de mest interessante områder på jorden. Kollegiet sendte søknaden til regjeringen.9 Men regjeringen fulgte ikke anmodningen om å oversende den til Stortinget. Forslaget ble tvert om avvist. Nansen ble ytterst fornærmet over at en regjeringsvennlig avis antydet at det ikke fantes noen grunn til at det norske folk skulle betale en så stor sum for at en privatmann kunne gjennomføre en forlystelsesreise til Grønland. Da Nansen la planen frem for offentligheten i tidsskriftet Naturen i januar 1888, kom kritikken fra mange kanter, hevdet han. Ikke minst kom den i Danmark, men også i England. En del skepsis møtte han også hjemme i Norge. I Bergen averterte et vittighetsblad i februar: Opvisning. I juni maaned førstkommende giver konservator Nansen en opvisning i skiløb med længdehop paa den indre Grønlands-is. Faste siddepladse i sprækkerne. Returbillet spares.10 Da regjeringens avslag på Nansens søknad ble offentliggjort 4. januar 1888, gikk det ikke mer enn dager før en dansk forretningsmann, Augustin Gamél, sa seg villig til å betale. Før måneden var omme, hadde han overført de 5000 kronene Nansen hadde søkt regjeringen om. Gamél, som hadde tjent seg rik på blant annet kaffeimport, var spesielt interessert i polarforskning og hadde tidligere betalt og utrustet en ekspedisjon. Nansens takkebrev til Gamél kom pinlig sent, det 42


på ski over grønland

var datert 17. februar. Han unnskyldte seg med at da han for tiden førte et så «nomadiserende liv», var det ikke lett å gjøre ting til rett tid.11 Selv om Nansen hadde foretrukket norske penger, viste danske seg fullt ut tilstrekkelig når det kom til stykket.

Mannskapet Etter omtale i pressen strømmet mer enn førti søknader inn fra folk som ønsket å være med. De hadde variert bakgrunn. Blant dem var det bønder, sjømenn, offiserer og studenter. Planene om ekspedisjonen hadde allerede vakt en viss interesse rundt om i Europa, og søknader kom inn fra Danmark, Nederland, Frankrike og England. Nansen valgte seg ut en nordmann: den tidligere skipskapteinen Otto Sverdrup. Nansens bror, Alexander, hadde truffet ham og anbefalte ham på det varmeste. Sverdrup var en tettbygget og kraftig skikkelse. Han var lavmælt, med allsidig skippererfaring fra fjerne farvann, inkludert et forlis. Siden det var nedgangstider i skipsfarten, arbeidet han for tiden på farens gård. Nansen hadde også festet seg ved to andre søkere, begge militære. Den ene het Henrik Angell og hadde allerede gjort seg bemerket som ski-pioner. Han hadde krysset Hardangervidda og var den aller første som søkte om å få bli med Nansen. Den andre var premierløytnant Oluf Dietrichson, også han en meget erfaren skiløper. Han hadde gått mye i den norske fjellheimen og blant annet gjennomført en tur på over 500 kilometer fra Tynset til Telemark. Dette var dobbelt så langt som noen av Nansens turer. Valget falt på Dietrichson, ikke Angell.12 Med det var de to første valgt ut. Men Nansen tok utgangspunkt i sin læremester Nordenskiölds erfaringer, og mente det ville være smart å ha med seg to samer, eller «lapper», som det den gang het. Han hadde opprinnelig tenkt over muligheten å ha med seg reinsdyr til å trekke over fjellet, og mente at han kunne ha nytte av naturfolkenes medfødte stedssans og evne til å greie seg under vanskelige omstendigheter.13 Nansen skrev derfor til Nordenskiöld og ba ham hjelpe seg med kontakter i svensk Lappland.14 Han henvendte seg også til noen velkjente enkeltmenn i Finnmark og spurte om det ville være mulig å få med to «fjeldlapper». De måtte være modige, utholdende og flinke 43


fridtjof nansen

til å finne frem i ukjent mark. De skulle også være ugifte menn mellom 30 og 40 år gamle, siden Nansen mente at dette var den alderen da «krop saavelsom aand» var best egnet for slike foretagender. Det var kanskje ikke underlig, slår Nansen fast, at det tok tid å få svar siden postforbindelsen med Finnmarks innlandsbygder var treg. Bare hver 14. dag ble posten kjørt inn over fjellet. Men omsider fikk Nansen beskjed om at to «kjække karer» fra Karasjok var villige – om han betalte godt. Nansen aksepterte dette «saa omtrent», og svarte per telegraf at de to måtte komme snarest. Nansen ventet utålmodig. Så fikk han endelig høre at de to var på vei og ville komme til Kristiania med tog en lørdag kveld. Men nei. Heller ikke dagen etter kom de. Først mandag viste det seg at de kom med et blandet godstog, og ikke med hurtigtoget. Siden Nansen var opptatt med obligatoriske forelesninger før doktordisputasen, møtte Sverdrup dem på stasjonen og ga Nansen beskjed.15 Nansen forsøkte å skjule sin skuffelse. Den ene, Samuel Balto, ble av Nansen beskrevet som ung og vakker «med et næsten mer kvænsk end lappisk udseende». Han fikk passere. Men den andre var «en gammel mand med et langt, sort haar hængende ned over skuldrene; han var liden av vekst, men endnu mindre saa han ud, som han sad der sammenkrøben paa en kiste; han havde et mer lappisk udseende end den unge».16 Den «gamle» het Kristian Ravna, var 45 år gammel og snakket dårlig norsk. Den unge, som måtte føre ordet, var 26 – like gammel som Nansen selv. Men ingen av dem var i den alderen Nansen hadde forlangt. Han spurte dem om de ikke var redde for å dra ut på en slik tøff ekspedisjon. Jo da, svarte de. På reisen sørover hadde folk hele tiden sagt at de aldri kom til å vende levende hjem. Da det i tillegg viste seg at bare den «gamle» var fjellsame, som Nansen ville ha, ble han frustrert: «Jeg havde den største lyst til at sende dem tilbage; men nu var det for sent at tage andre folk, jeg maatte beholde dem.» Han forsøkte derfor å oppmuntre dem som best han kunne. Nansens omtale av samene er preget av tidens fordommer. Men i utgangspunktet ønsket han å ha dem med, og avviste dem heller ikke da førsteinntrykket ikke svarte helt til forventningene. Dette vitner likevel om tro på at samene hadde nyttig kunnskap. Han var vennlig innstilt til naturfolk, og hadde særlig tro på naturkunnskapen deres. 44


på ski over grønland

Han overtalte også Ravna og Balto til å være med på en mottagelse for ekspedisjonsmedlemmene før avreisen. Samene hadde nølt fordi de ikke følte seg hjemme i en slik sammenheng: «Vi visste ikke hvordan fine mennesker spiste eller drakk».17 Til å begynne med syntes Balto det var vanskelig: «Men det gikk snart over, da de med sin beskjedenhet viste at de ikke var samlet for å være overlegne, men for å vise oss ære […].»18 Nansen og Sverdrup, som naturlig gled inn som ekspedisjonens nestkommanderende, besluttet at ekspedisjonen trengte enda et medlem. Sverdrup tok da kontakt med Kristian Kristiansen fra Trana – som Nansen beskrev som en «norsk bondegut».19 Kristiansen var husmann under gården Sverdrups far drev, tømmerhugger og dyktig skiløper. Da Kristiansen aksepterte var ekspedisjonen komplett; fire nordmenn og to samer.

Utstyret Foruten utvelgelsen av ekspedisjonsmedlemmer, måtte også metoden for ferden, oppakning og utstyr planlegges i detalj. Det var lite ferdigprodusert utstyr å få tak i. Mye måtte derfor konstrueres og tenkes ut. Nansen viste seg nå som svært oppfinnsom og original. Dessuten var han fleksibel og både villig og kapabel til å lære av andre. For eksempel ønsket Nansen i utgangspunktet å ha med hunder som trekkdyr – selv om trekkhunder var lite kjent i Skandinavia. Det var inuitter20 som brukte hunder – og amerikaneren Robert Edwin Peary, Nansens konkurrent om å krysse Grønland først. Da det ikke lot seg gjøre å skaffe egnede hunder på så kort varsel, ville han i stedet forsøke med reinsdyr, en idé Nordenskiöld også hadde hatt. Han kjøpte til og med inn fôr – reinlav – på Røros, men planen ble oppgitt da han forsto at det ville bli svært vanskelig å få fraktet dyrene til Grønland. Men poenget var at Nansen så fordelene i å ha med trekkdyr, som kunne spare menneskene for krefter og deretter bli mat. Nansen ønsket å ha med sleder eller kjelker lastet med utstyr og proviant. Sleder brukt av tidligere ekspedisjoner hadde oftest vært store og tunge, med smale meier som lett skar seg ned i snøen. Sledene var lite forandret i løpet av 1800-tallet. Derfor fant Nansen ut at han 45


fridtjof nansen

Ekspedisjonsmedlemmene poserer før avreisen. Foran fra venstre: Fridtjof Nansen og Oluf Christian Dietrichson. Bak fra venstre: Ole Ravna, Otto Neumann Knoph Sverdrup, Kristian Kristiansen (Trana), Samuel Balto.

skulle konstruere sleder selv, med inspirasjon både fra amerikaneren Peary og norske bønder. Peary hadde nådd langt innover Grønland fra vestkysten med en egenkonstruert enmanns hundeslede i 1886. Peary hadde samme idé som Nansen, men som amerikaner ønsket han å angripe fra vest. Nansen var nordmann og ville gå i land i øst. Pearys plan, som han hadde lansert offentlig, var etter rekognoseringen i 1886 at en ekspedisjon med truger og ski kunne bruke isdekket han mente strakte seg over hele kjempeøya som en «imperial highway» til østkysten.21 Men også Peary hadde kommet til at en ny rute trengtes. Ikke til å undres over at Peary allerede da var en rival for Nansen. Det var godt for Nansen å vite at Peary var i Panama. Han drev forstudier til byggingen av det som skulle bli Panama-kanalen. Derfor hadde amerikanerens idé om å krysse Grønland alt i 1887 blitt utsatt. Sleden måtte være så lett at én mann kunne trekke den. I prinsip46


på ski over grønland

pet skulle den kunne løftes med full oppakning, slik at ikke små uhell skulle føre til at det måtte lastes av en slede. Nansen tok utgangspunkt i den tradisjonelle kjelken med to brede meier som norske bønder brukte til frakt vinterstid. En snekker Christiansen fra Telemark hjalp ham å bygge en prototyp som Nansen testet over fjellet fra Bergen til Kristiania. Flere forandringer og forbedringer ble gjort.22 Alt treverket i selve sleden var av ask, så seigt og sterkt som mulig. Meiene var av lønn på noen, alm på andre – fordi disse tresortene utmerket seg ved «glathed paa sneen», ifølge Nansen.23 Meiene skulle være brede, som bondekjelkens, men med stålplater under. En smal stålskinne var skrudd på under midten som en slags «kjøl» som skulle styre og hindre slingring. Meiene hadde en oppbøyet tupp på begge sider, slik at de kunne snus om uhellet skulle være ute. Ikke en eneste nagle var brukt. Alle sammenføyninger på sledene var surret, for å gi størst mulig elastisitet. En askestang ble bøyet og brukt som en oppstående rygg; slik kunne sleden dyttes og styres bakfra. Kjelkene skulle også kunne seiles oppå snøen. Derfor ville Nansen ha med bambusstenger som kunne gjøre nytte som mast. Planen var så å surre sammen to eller tre sleder og seile dem i medvind. Nansen så for seg at det med ski på bena ville bli vanskelig å dytte sledene oppover i bratt terreng. Da mente han både «indianske snesko» med fletting av dyretarmer og norske truger med fletting av vidjer kunne fungere bedre. Nansen måtte også ha med en båt. Den skulle ekspedisjonen bruke for å komme seg i land på østkysten av Grønland. Den måtte være så lett at den kunne trekkes over havisen. Båten ble bygget i eik, seilduk og furu – av direktøren for Kristiania baadbyggeri. Den fikk dobbelt bunn for å motstå press fra is. På hver side av kjølen monterte de en meie av furu som skulle støtte båten under trekking over isen.24 Til tross for at ekspedisjonen besto av seks mann, ble den utstyrt med bare to soveposer. Strengt tatt syntes Nansen alle burde sovet i samme pose, det ville vært best for varmen. Men han tok ikke sjansen på det. Om en slede med soveposen for eksempel forsvant ned i en bresprekk, ville katastrofen være total. To poser av reinskinn ble produsert av buntmaker Brandt i Bergen. Nansen fikk også laget et trekk av oljehyre som skulle beskytte mot fuktighet.25 Også som klesdesigner fikk Nansen prøve seg. Hittil hadde polfa47


fridtjof nansen

rere gjerne hatt tunge, trange klær. Når Nansen planla å gå på ski, var bevegelighet viktig. Han hadde allerede en tid vært tilhenger av Dr. Jaegers ideer om en vitenskapelig påkledning: ren ull ga best varme og transporterte svette ut. Derfor innførte Nansen som prinsipp et klessystem som besto av tynne plagg lagvis i ren ull. Også ytterplaggene besto av tykk vadmelsull, det var jakke, nikkers og gamasjer. Med dette såkalte lagprinsippet kunne plagg tas av ett for ett om det ble for varmt. Men Nansen tenkte også på vinden og fikk laget noe som skal ha vært en fullstendig nyhet, en anorakk av bomull. Inuitter hadde anorakker, og tidligere ekspedisjoner hadde også benyttet anorakker, men disse hadde vært av skinn. Nansens var av tynn bomull og skulle ikke varme, bare skjerme mot vind.26 Nansen måtte også konstruere et egnet kokeapparat, både til å smelte vann og til matlaging. Det måtte være lett og effektivt slik at det kunne bringes med. Nansen grep en idé fra mannen som den gang holdt rekorden om å komme lengst mot nord – Adolphus W. Greely. Han hadde oppfunnet et kokekar med trekkanal i midten, som utnyttet overflødig varme til å smelte snø. Sammen med vennen Ludvig Schmelck som var kjemiker og hadde tilgang til laboratorium, forenklet og forbedret Nansen Greelys konstruksjon og fikk laget en prototyp.27 Maten måtte veie minst mulig og samtidig være svært næringsrik. Polarhistorien kunne heller ikke her gi mange gode råd. Det var kjent at alle ekspedisjoner ble syke og pådro seg skjørbuk etter en viss tid. Men det var ikke kjent den gang at det var akutt mangel på C-vitaminer som var årsaken. Skjørbuken hadde tatt livet av hundrevis av polfarere. Nansens plan om å gjennomføre ekspedisjonen på svært kort tid, kunne derfor eliminere faren for skjørbuk. Likevel var det svært viktig å finne den best egnede og næringsrike provianten. For at maten skulle være lett, måtte den være tørket. Tørketeknikker var ennå primitive, og nesten alt måtte importeres. Som vanlig på polferder, valgte Nansen Pemmikan som grunnbestanddel i kostholdet. Pemmikan var oppfunnet av nordamerikanske indianere som malte opp vindtørket kjøtt mellom stener, tilsatte fett og laget tykke kaker av blandingen. Den eneste produsenten i Europa var Beauvais i København.28 Først i mars, bare en måned før ekspedisjonen var planlagt å forlate Norge, bestilte Nansen pemmikanen gjennom Gustav Holm, som 48


på ski over grønland

hadde erfaring med produktet på sin ekspedisjon langs den sørlige kysten av Øst-Grønland få år tidligere. Nansen ønsket leveransen tidlig i april, men fikk beskjed om at han måtte vente.29 Da pemmikanen endelig kom, undersøkte ikke Nansen den grundig. Dette skulle vise seg å få følger. Pemmikanen var nemlig, i motsetning til hva Nansen forutsatte, produsert uten tilsatt fett. Nansen beregnet dagsbehovet til i overkant av 250 gram tørket kjøtt, den samme mengden fett, et noe større kvantum tørket brød. I tillegg kom sjokolade, sukker, ertesuppe og annet. Også teltet måtte bestilles. Det ble produsert i København av løytnant Carl H. Ryder og lignet det løytnanten hadde brukt på Grønlands vestkyst, men Nansen fikk det modifisert på flere punkter. Det var delt i fem stykker, med et gulv i sterk, relativt vanntett seilduk som også skulle kunne gjøre nytten som seil. På gulvet skulle det akkurat være plass til de to tremanns-soveposene når man sov andføttes. De tre teltstengene var av bambus, og de to minste av dem tjenestegjorde også som staver.30 Nansen utviklet egne ski, skistøvler og bindinger. Skiene var hele hovedideen bak ekspedisjonen. Med ski skulle Grønland krysses på svært kort tid. Han hadde fått laget dem «slig, som jeg antog maatte passe bedst for snemarker med det føre, som ventelig var at finde i Grønlands indre». Ekspedisjonen hadde med seg ni par ski. Syv av dem var av bjerk og hadde tynne stålplater under for at de skulle gli godt på våt snø der tre ikke egner seg godt. For å forhindre at de ble bakglatte, ble de påsatt feller av elgskinn under. Bindingene var av lær, og ikke av stiv vidje eller spanskrør slik det var vanlig i Norge til hopp og utforkjøring. Skistøvlene var såkalte «lauparsko» av lær.31 En masse annet utstyr måtte også med. Alt fra lykter til flasker å ha på kroppen som man kunne smelte snø i, en annen kreativ idé Nansen hadde. Enkelte av Nansens ideer var mer kreative enn gode. Ikke alle deler av ekspedisjonen var like godt planlagt. Men likevel tenkte Nansen systematisk, uortodokst og godt rundt de fleste praktiske problemene. Han improviserte seg uredd frem. Som ekspedisjonsleder var Nansen nyskapende. Nesten alt utstyret måtte spesialbestilles, mye designes, modifiseres eller konstrueres. Det er ikke rart da at de for eksempel ikke rakk å teste skiene de skulle bruke skikkelig. Men Nansen gikk i januar 1888 enda en gang fra Bergen til Kris49


fridtjof nansen

tiania for å teste det av utstyret som da var ferdig. Han slepte en prototyp av sleden bak seg og sov i reinskinnssoveposen. I et brev til Nordenskiöld fortalte han at han hadde ligget i soveposen på høyfjellet i mer enn 20 minusgrader «uden noget underlag og havde det for varmt, jeg måtte lette på låget og åbne på mine klæder for at få en passelig temperatur».32 Nansen samlet også alle ekspedisjonsmedlemmene til en prøvetur i Nordmarka. Teltet var for varmt og soveposene fullstendig overflødige. Samene valgte derfor å overnatte ute i snøen. Nansens kokeapparat fungerte heller ikke som det skulle. Etter to timer hadde spritkokeren fremdeles ikke klart å koke smeltevannet. Det ble lunken og udrikkelig kaffe. Balto var ikke imponert.33 Nansen forsøkte også å lære seg eskimoisk språk, ikke minst for å kommunisere med de isolerte beboerne han visste befant seg på ØstGrønland. Han fikk med seg Sverdrup og Dietrichson til timer hos Signe Rink, som var gift med Hinrich Rink, en tidligere ansatt i sentraladministrasjonen på Grønland. Signe Rink var født på Grønland og snakket eskimoisk flytende. Hun var til å begynne med skeptisk til om Nansen hadde evnene, men lot seg overtale da Nansen la en voldsom energi og lærevilje for dagen. Sverdrup falt fort av kurset, men Dietrichson fulgte Nansen.34 Midt oppe i alt dette skulle Nansen forsvare doktoravhandlingen ved offentlig disputas lørdag 28. april. Førsteopponent Dr. Axel Holst angrep Nansen for å motsi vedtatt kunnskap. Det ble en opphetet diskusjon. Andreopponent professor Hjalmar Heiberg mente kort og godt at Nansens hypoteser raskt kom til å bli glemt, men samtidig sa han at Nansen hadde gjort anatomiske oppdagelser av varig betydning. Slimålens nervesystem var et ganske vanlig forskningsobjekt blant darwinister på slutten av 1800-tallet. Nansen var jo den første som forsto at nervesystemet ikke var et sammensmeltet nettverk, men besto av klart adskilte enheter. Enkelte mener i ettertid at Nansen burde vært med å dele Nobelprisen i medisin for 1906, da tre andre forskere fikk anerkjennelse for de nye teoriene om nervecellene – nevronene – og hvordan de hang sammen. Men da Nansen forlot Norge for Grønland, forlot han også nerveforskningen for godt. Slik fikk han aldri forsvart sin ære på dette feltet.

50


Avreise 2. mai reiste Nansen fra Kristiania til København. Der traff han handelsassistent Christian Maigaard, som hadde gått innover innlandsisen på Grønland sammen med Peary i 1886. Maigaard var entusiastisk overfor Nansens ekspedisjon, han tvilte ikke på muligheten for å lykkes. Men Nansen møtte også kaptein Gustav Holm, som hadde skaffet ham pemmikan. Holm hadde også unik sakkunnskap. Han var den eneste europeeren som sammen med inuitter hadde rodd langs deler av de områdene der Nansen hadde tenkt å gå i land, om enn noe lenger sør. Fra København skulle Nansen reise til Leith i Skottland og møte resten av ekspedisjonsdeltagerne der. Men først måtte han innom London. Han håpet å gjøre en avtale om presseomtale av ekspedisjonen, og fikk derfor møte John Scott Keltie, som formelt var bibliotekar, men i praksis styrte verdens viktigste geografiske selskap – Royal Geographical Society. Men ikke minst var Keltie fast geografikorrespondent for The Times – verdens mektigste avis. Han visste å skape publisitet. Dersom man ønsket berømmelse og suksess i en videre verden enn lille Norge, var den innflytelsesrike skotten Keltie en opplagt mann å snakke med. Keltie må ha kjent til Nansen og grønlandsekspedisjonen på forhånd. Ekspedisjonen og Nansen var nevnt i en notis i The Times allerede 28. mars 1888. Tre dager senere fremhevet avisen det gåtefulle Grønlands ukjente indre, og hvor eventyrlig en ekspedisjon dit ville være.35 Det er ikke usannsynlig at Keltie selv, som geografikorrespondent, hadde forfattet artikkelen. Det som i alle fall er sikkert, er at Keltie stilte seg positiv til Nansen, men ikke lovte ham noen ting.36 Nansen måtte derfor, litt skuffet, overlate kontakten med pressen til nordmannen Hans Lien Brækstad, som var bosatt i London, og etter hvert var blitt et helt norsk pressebyrå i egen person. Så kom også ekspedisjonsleder Nansen til Skottland. Og i Granton, rett nord for Leith, gikk alle 9. mai ombord i det danske dampskipet Thyra.37 På veien til Island var båten innom Færøyene. Ravna ble svært bekymret over at nordmennene frøs, og sa til Balto: «Hvad har vi gjort, at gaa med disse mennesker, dem har saa lidet klæder, jeg ser, dem frys’ her, dem kom’ at dø i Grønland hvor det er saa koldt 51


fridtjof nansen

[…].»38 Selv frøs Ravna ikke i sin varme pesk. Men han var nokså betenkt. Dessuten var han sjøsyk. Det var uvanlig mye is ved den islandske kysten, men omsider kom de inn til Reykjavik.39 Byen hadde da rundt fire tusen innbyggere og kunne også skryte av Islands eneste vei. Det ble bare tid til et lite besøk i land, men Nansen og ekspedisjonsmedlemmene rakk å hilse på offiserene på det danske orlogsfartøyet Fylla, som kom dampende inn mens Thyra var på vei ut.40 Derfra gikk Thyra til Isafjord, og ekspedisjonen ble satt i land ved handelsstedet Thingeyri ved Dyrafjord.41 Ventetiden ble brukt til noen mindre ekspedisjoner i land, blant annet besteg de Glámujökull der de fikk prøvd både ski og truger. Nansen gikk også til innkjøp av en islandshest. Han mente den kunne brukes som trekkdyr og kløvhest under den første delen av turen over Grønland, som skulle foregå over isen inn mot kysten av Grønland. Prosjektet var lite gjennomtenkt, siden de raskt slapp opp for fôr. Hesten ble slaktet og brukt som proviant. Det skulle i det hele tatt vise seg at stykket som skulle tilbakelegges i båt og over is inn mot Grønlands kyst var svært dårlig planlagt. Nansen hadde forberedt skiferden i detalj, mens han hadde sett på turen inn til land som en enkel sak. Det ble den ikke.

Med Jason mot Grønland Som avtalt kom selfangstskuta Jason av Sandefjord for å hente dem. Avreisen 3. juni og oppholdet ombord minnet Nansen om tiden på Viking seks år tidligere. Han nøt å være tilbake – og denne gangen skulle han i land. 11. juni skimtet de Grønland i det fjerne. Men av frykt for at Jason kunne fryse inne, ble alle forsøk på å gå nærmere land oppgitt. Jason drev sin fangst, og tiden gikk. Først 17. juli kunne de forsøke. De befant seg 2,5 mil fra østkysten rett nord for Kap Dan. Så langt nord hadde ingen vært i land. Nansen mente forholdene var tilfredsstillende for å sjøsette båten. Han var seierssikker og overbevist om at de «med lethed» kunne klare seg selv.42 Kaptein Jakobsen på Jason var nok mer betenkt. Siden ekspedisjonen bare hadde tatt med seg én båt som ville bli «sterkt belemret av ekspeditionens temmelig rumstore udrustning», tilbød kapteinen dem en av Jasons minste fangstbåter. Nansen 52


på ski over grønland

mottok tilbudet med glede. Mannskapet på Jason hjalp til med å laste utstyret over i båtene. Ekspedisjonsmedlemmene skrev brev hjem. Nå skulle eventyret begynne. Klokken syv om kvelden tok Nansen selv kommandoen på fangstbåten de hadde fått av Jasons kaptein. Dietrichson og Balto rodde med hver sin åre. Sverdrup skulle styre den andre båten med Ravna og Kristiansen som roere. Det var ennå lyst. – Alle mann på plass? ropte Nansen. – Sett av! Det lød tre kraftige hurrarop fra de 64 ombord i Jason. Deretter så han to hvite røyksøyler stige opp fra kanonene. Skrallene rullet dumpt ut i den tunge, regnsvangre luften før de døde hen.43 Det var som været varslet ille. Da de hadde kommet et lite stykke innover isen, ble de innhentet av en båt med tolv mann. Kaptein Jakobsen ønsket å hjelpe dem å trekke båtene over isen eller buksere dem gjennom åpne partier. Nansen sendte imidlertid snart båten tilbake fordi han mente de ikke kunne bidra noe særlig. Kaptein Jakobsens bekymringer var vel berettiget; det var enda godt han hadde klart å utstyre dem med en båt ekstra. Men nå var ekspedisjonen overlatt til seg selv. Himmelen ble stadig mørkere. Regnet silte ned. Nansen syntes det var spesielt å se mennene i deres «mørkebrune waterprufs regnklæder» med spisse hetter som munkekutter over hodet, arbeide seg sikkert og taust frem i båtene. Den ene lå like i kjølvannet på den andre. De rodde inn mellom de hvite, rolige isflakene, som dannet en sterk kontrast til den mørke nattehimmelen.44 Også isen ble snart vanskeligere, stadig måtte de opp på iskosser – hauger av skruis – for å speide innover. Til alt overmål ble det klart at strømmen sør- og vestover var langt sterkere enn Nansen hadde forestilt seg. Det ble svært krevende å manøvrere mellom isflakene, som stadig truet med å knuse båtene, når de smalt sammen med voldsom kraft. Nansen manøvrerte dristig, Sverdrup mer forsiktig. Båten Nansen førte ble skadet, så den måtte repareres i all hast på et isflak. Sverdrup sto for en improvisert og effektiv reparasjon som virkelig imponerte Nansen. Isen pakket seg nå sammen, den «totnede», som Nansen skriver. Det ble umulig å ro. Det begynte å regne tungt. Etter femten timers slit var ekspedisjonen tvunget til å gi opp. De kom ikke i land denne dagen og slo da leir på et isflak. Før de la seg til å sove 53


fridtjof nansen

ble det litt mer sikt mot havet, og de fikk et siste glimt av Jason, som fyrte opp kjelen og forsvant. De var alene.45 I over ett døgn ble de på flaket. Det drev med stor fart vestover og senere sørover inn i et bredere isbelte. Teltet måtte hele tiden øses for regnvann som trengte inn gjennom lissehullene. Den 19. juli forsøkte de igjen å ro mellom isflakene, men snart «totnede» det igjen, og de ble tvunget til å trekke seg opp på nok et isflak. De trengte til en pause, Nansen var selv våt etter å ha falt i vannet, noe han hevdet skjedde med flere når man hoppet mellom isflak og båt. Solen brøt nå av og til igjennom, og mannskapet hygget seg med mat og øl. Øl fantes nemlig som en del av standardutrustningen i fangstbåten de hadde fått av kaptein Jakobsen. Brødet var borte, men øl var det fremdeles. Igjen viste kapteinen seg nyttig. Godt drikkevann hadde de nok av på isflaket. Flaket gled sakte men sikkert mot havet. De våknet om morgenen og oppdaget at flaket var i ferd med å brekke. Nansen hadde sittet og tegnet kvelden før og ikke lagt større vekt på at sjøgangen virket voldsommere. Den økte ytterligere på om natten. Balto og Ravna forberedte seg på døden. De installerte seg i stillhet i den ene båten. Der lå de og leste høyt fra Det nye testamente på samisk. De andre forsøkte å holde seg rolige, men ingen unngikk å merke at flaket drev sørover og nærmet seg iskanten mot havet sønnenfor Grønland. I brenningene mot iskanten ville flaket med teltet bli knust en gang for alle. De besluttet å få seg litt søvn, før de ble nødt til å begi seg i båtene. All utrustning ble pakket ombord med unntak av telt og soveposer. Sverdrup ble satt til å holde vakt. Nansen var beroliget av at «hans støe, tætte skikkelse» gikk der med hendene i lommene og tygget skrå.46 Bølgene slo mot flaket, som stadig ble mindre. Sverdrup var flere ganger borte ved teltet for å purre opp de andre. Men hver gang lot han det være. Og i løpet av natten skjedde det noe underlig. Rett før flaket nådde frem til den verste brenningen ved iskanten, endret seilasens retning seg plutselig. Med stor fart gikk det mot land. Da Nansen våknet, var de allerede kommet langt fra iskanten igjen. Sverdrup syntes det var som om «en usynlig haand» hadde ført flaket.47 Endelig seilte de i riktig retning. Alle kom i bedre humør. Selv været ble bedre så posisjonen kunne beregnes. De befant seg på 64° 39' nordlig bredde, 39° 15' vestlig lengde. Nansen var imidlertid plaget av en 54


på ski over grønland

ubehagelig tanke. De var nå blitt så forsinket at selv om de kom seg i land og klarte kryssingen av innlandsisen, kunne det hende de måtte overvintre på Grønlands vestkyst. For i vinterhalvåret var Grønland isolert fra omverdenen.48

I drivisen Enda en gang ble forhåpningene knust. De kom ikke i land. Driften endret seg. Dagene gikk. Fra tid til annen forsøkte de å gå i båtene for å komme nærmere land. Men de var prisgitt naturen. Til slutt installerte de seg på det mest solide isflaket de kunne finne, det var av blålig is. Det virker som de resignerte. Både 27. og 28. juli ble de liggende uvirksomme, mens de igjen drev vekk fra land og kom nærmere kanten på isbeltet. På sett og vis ønsket de nå å komme dit ut, for ved å stikke til havs kunne de få en ende på oppholdet i drivisen. Da kunne de kanskje klare å ro mot Kap Farvel – nå Uummannarsuaq – og komme seg gjennom isen der og i land. Men det så dårlig ut.49 Balto bekjente også for Nansen at om de kom levende fra dette her, skulle han slutte å drikke sprit – iallfall drikke ganske lite. Han hadde for eksempel vært full den dagen han ble spurt om han ville være med å gå over Grønland. I sin dumskap hadde han ment at det skulle han nok være kar for. Nå ville han gladelig gitt 2000 kroner for at han aldri hadde kommet med. Men den passive tilværelsen førte også noe godt med seg. Ekspedisjonsmedlemmene ble bedre kjent med hverandre. Nansen og Sverdrup gikk på seljakt sammen. De skadeskjøt også en svær sel, en gammel klappmysshann med hette på nesen – en hettefant. Da kom vitenskapsmannen frem i Nansen. Han måtte studere «øinenes farve, hættens form o.s.v. i levende live, ting som endnu ikke er nøiagtig kjent». Mens Nansen var opptatt med undersøkelsene, beveget selen seg utover mot kanten av isflaket. Nansen forsøkte å holde på den med en selhake og Sverdrup med sin båtshake. Til slutt klarte de ikke mer, og den forsvant i havet. Mat hadde de likevel ikke problemer med. De kunne nemlig fremdeles nyte rester av låret fra islandshesten som Nansen hadde kjøpt. Noe nytte fikk de av den dårlige ideen. For å spare på spriten til kokeapparatet spiste de imidlertid hestekjøttet 55


fridtjof nansen

rått, blandet med litt hermetiske erter. Dette ble for sterkt for samene. Nansen forsto på Balto at det bare var hedninger og dyr som spiste rå mat.50 Av og til ble de minnet om at de tross alt ikke var så langt fra land. En ravn fløy over dem. En dag fikk de også besøk av en isbjørn, som de forberedte seg på å skyte, men i siste liten snudde den og reddet livet – til alles ergrelse. Nansen hadde sett isbjørn før, men for mange av de andre var det et stort øyeblikk. Dietrichson og Kristiansen begynte å kjenne tendenser til snøblindhet, en hete i øynene. Det ble derfor innført snøbrillepåbud. Bortsett fra dette hadde de det igrunnen ganske hyggelig, hevdet Nansen i ettertid. I teltet begynte de å få et slags dagligliv. De kokte seg kaffe om kveldene og småpratet. Noen leste litt eller skrev dagbok. Balto lappet sko, og Ravna satt helst og bekymret seg.51 Tidlig på morgenen den 29. juli hadde Sverdrup vakt. Det var tåke, og han så lite. Til gjengjeld hørte han noe som uroet ham. Tidligere hadde de alltid hørt lyden av brenninger mot øst, der havet brøt mot isen. Nå hørte han den fra vest, det viste kompasset klart og tydelig. Dette kunne ikke stemme. Han gikk og la seg. Neste vakt hadde Ravna. Som vanlig varte den lenge, for Ravna kunne ikke klokken – for å være sikker på at hans to timer var gått, ventet han gjerne fire eller fem timer før han vekket nestemann. Nansen moret seg litt over dette da han våknet og så ut på Ravna gjennom teltåpningen. Han oppdaget imidlertid at Ravna hadde et uvanlig og urolig uttrykk i ansiktet. Til slutt spurte Nansen: «Nu Ravna, kan du se land?» Ravna svarte: «Ja, ja, land altfor nær.» Nansen spurte ham så om isen var slakk, med det mente han om den var løs og farbar. Da Ravna igjen svarte bekreftende, ga det et sett i Nansen, og han for opp av soveposen.52 Naturen hadde snudd situasjonen fullstendig. I tillegg var de nå nær land – nærmere enn de noen gang hadde vært. Og leiren deres befant seg nesten mot kanten av ismassen. Inn mot land var det åpent hav. All isen så ut til å samle seg sørøstover – den veien var det bare is å se. Skulle de endelig klare å komme i land? I en fart kom de seg i klærne og kastet i seg frokost. Nansen gikk opp på toppen av isflaket som hadde tjent dem så godt som farkost i flere dager. Derfra forsøkte han å se seg ut veien de burde gå når de kom i land. Så gikk de i båtene.53 56


på ski over grønland

Nesten hele veien kunne de ro i åpent vann mellom flakene. Bare et par ganger måtte de bryte seg frem. Etter noen timer var de gjennom isen. Den følelse som greb os, da vi styrede baadene forbi de sidste isflag og saa det aabne vand hvælve sig lige mod land, lader sig neppe beskrive i ord. Ikke ofte har en arm ført gladere en styreaare end dengang, det var, som om man havde undsluppet et langt og trist fangenskab og med engang saa fremtiden ligge lys og blinkende foran sig.54 Slik beskrev Nansen senere følelsene etter alt slitet. De hadde drevet hundrevis av kilometer sørover, langs store deler av østkysten, før driften snudde nordover. De så nå land ved Gyldenløves fjord. Etter tolv dager i drift, var det plutselig håp for ekspedisjonen likevel. Men ville de nå vestkysten i tide til å komme hjem før vinteren?

Landkjenning Seks menn i to båter rodde taktfast innover. Alle ville kjenne fast grunn under føttene. Stemningen var god, og Nansen hadde utlovet sjokolade og festmåltid. På veien støtte de på enda et hinder: et nytt belte med drivis. Heldigvis lot det seg nokså enkelt forsere. Endelig gled vi, baadene smykket med norsk og dansk flag – ind under et brat berg, hvis mørke væg speilede sig i det blanke vand og gjorde dette næsten kulsort; det gav gjenlyd, naar der blev talt. Det var et høitideligt øieblik. Nordenfor fantes en havn, hvor vi kunne lægge til med baadene. Vi kappedes formelig om at springe iland og kjende sten, virkelig sten under fødderne.55 De gledet seg som småunger over litt mose eller et gresstrå, ja selv en blomst. Balto og Ravna løp rett til fjells. De andre tenkte på festmåltidet og satte opp kokeapparatet på et berg nede ved båtene. Det skulle kokes sjokolade. Nansen overlot imidlertid festforberedelsene til de tre andre nordmennene og fulgte samenes eksempel, han strøk 57


fridtjof nansen

til fjells, og grunnen var ikke bare for å se seg ut en rute nordover. Han gikk oppover i vekselvis snø, lyng og mose. Det var spesielt å kunne se vidt utover, å se havet og isen blinke under seg, tinderekkene i disig sollys. Men ikke minst var det spesielt å «se indlandsisen indfor næsten lavere end en selv».56 Mens han sto og speidet, hørte han en velkjent lyd. Først kom én, så flere, og det var nesten med vellyst han lot de små insektene stikke. Myggen skulle de imidlertid komme til å bli grundig lei av. En liten snøspurv gledet han seg også over der han satt. Da han kom ned igjen, var vannet ennå ikke kokt. Nansen mente det var kokkene det var noe galt med og ikke kokeapparatet. De hadde jo ikke fått øvet seg særlig i drivisen. Mens han ventet, benyttet han anledningen til å ta et fotografi. Det var første gang et lett kamera med filmruller var med på polarferd. Kameraet var en nyvinning i forhold til de gamle store mastodontene med glassplater som inntil da hadde vært i bruk. Endelig ble det varm sjokolade. Seks mann suget begjærlig i seg «den koghede gudedrik», skrev Nansen senere. Han delte ut rundelige ekstrarasjoner, og de satte til livs et helt herremåltid av havrekjeks, sveitserost, mysost og tyttebærsyltetøy.57

Det «ubebodde» øst Det var ikke bare mygg som holdt til på Grønlands østkyst. Snart skulle ekspedisjonen også gjøre bekjentskap med andre av kystens innbyggere. Men nå hadde ekspedisjonen dårlig tid. De hadde gått i land på det som viste seg å være Storøya – Queqertarsuaq, og de befant seg fremdeles langt sør for det landingspunktet Nansen hadde sett seg ut. Dessuten hadde de tapt svært mye tid mens de hjelpeløst drev med strømmen. Ekspedisjonen måtte komme seg videre nordover før kryssingen av innlandsisen kunne begynne. Det ble derfor besluttet at de måtte gå i båtene igjen. De hadde ikke langt igjen til den beryktede breen Puisortoq, hvor kaptein Holm under sin reise langs østkysten fire år tidligere var blitt oppholdt i sytten dager. Eskimoene fryktet den, og Nansen forestilte seg at dette kunne være et kritisk punkt der drivisen ble presset mot land, og at det derfor ville være vanskelig å komme gjennom der. Av 58


på ski over grønland

denne grunn var han oppsatt på å nå den fryktede Puisortoq så raskt som mulig. I to døgn slet de seg nordover under svært vanskelige forhold. Isen var tett, og de måtte hugge og presse seg gjennom mange steder. Sverdrups båt, som kom sist, ble flere ganger klemt mellom flakene, siden åpningene de hadde laget sakte men sikkert lukket seg. Da de på sin andre rast på to døgn stanset, hendte noe fullstendig uventet. De hadde dratt båtene opp på et bratt berg, fått opp teltet, og holdt på å lage mat. Planen var også å forsøke å sove noen timer. Innimellom måkeskrikene hørte de noen lyder de ikke kunne plassere. De lignet umiskjennelig menneskestemmer. De svarte på det som lignet rop, men det kunne umulig være mennesker. Grønlands østkyst var ubebodd, så vidt de visste. Sannsynligvis var det fugler. De fortsatte ufortrødent å spise.58 Likevel kom lydene nærmere. Og plutselig lød et rop, ganske nær, som ikke var til å ta feil av. Det var mennesker! Balto løp opp på en klippe, tok kikkerten og ropte ganske raskt at han så to menneskelige skikkelser. Nansen sprang opp og grep kikkerten – ganske riktig: to mennesker i kajakker padlet seg frem mellom isflakene. De kommer nærmere og nærmere; […] den ene bøier sig forover i kajaken ligesom til hilsen […]; de lægger ind til klippen med et eneste aaretag, kryber ud af kajakerne, den ene bærer sin op, den anden lader sin ligge i vandet, og der staar de foran os, de to første repræsentanter for disse meget omtalte hedninger (fra Grønlands østkyst). – Var det første indtryk gunstigt? Ja, ubetinget, – to vistnok uciviliserede, men venlige ansigter smilede imot os.59 Den ene var kledt i selskinnskofte og selskinnsbukser, med bart liv. Han hadde selskinnsstøvler, kamiker,60 på føttene og ikke annet på hodet enn noen perlebånd. Den andre var til ekspedisjonens store overraskelse delvis kledd i tøy med europeisk opphav. Han hadde en anorakk av bomull på seg, den var blå med hvite pletter. Også han hadde et parti bar hud rundt livet. På bena hadde han, som den andre, selskinnsstøvler. På hodet hadde han en bred og flat lue med skygge, bomullstøy var spent opp rundt en trering. De var små, ganske unge, og Nansen mente den ene «var ligefrem vakker» – han med perlebån59


fridtjof nansen

dene i håret hadde en «næsten kvindeagtig skjønhed». De var lett og smidig bygget og grasiøse i bevegelsene. Nansens beskrivelse av disse to inuittene er tvetydig. På den ene side er han begrenset av tidens språk: han omtaler dem som «hedninger» og «uciviliserede». Han setter endog sørvestkystens inuittiske «beboere» opp mot østkystens «hedninger».61 Likevel møter han dem med et åpent sinn. Han beundrer kajakkferdighetene deres og den smidige beherskelsen av de barske naturforholdene. Kommunikasjonen var ikke enkel. Inuittene smilte vennlig da de hadde kommet helt bort til dem. De snakket i munnen på hverandre, de pekte og gestikulerte, men Nansen og de andre forsto ingen ting. Så var det Nansens tur. Han fant frem noen papirer hvor han hadde fått skrevet ned noen spørsmål på grønlandsk, som det kunne være viktig å få besvart. Nansen visste at det fantes folk på Grønlands østkyst.62 Dansken Gustav Holm hadde nemlig på sin ekspedisjon langs sørøstkysten i 1884 truffet inuitter ved Angmagssalik, det nåværende Tasiilaq.63 Derfor vurderte Nansen det som mulig å treffe inuitter. Han hadde forberedt spørsmål om isforholdene nordover. I hvert fall trodde Nansen det. Inuittene forsto ingen ting. Nansen kastet da papirene og begynte med tegnspråk og gestikulering i stedet. Det fungerte langt bedre. Nansen hevdet han forsto at de to ikke var alene, og at de bodde nordenfor den fryktede breen Puisortoq. Nansen forsøkte også å forklare dem at ekspedisjonen ikke kom fra land, men at de hadde kommet dit over havet. Inuittene forsto neppe så mye av dette, men beundret båtene og utstyret. De spiste et lite stykke av en «kjødbeskøit» – en fettholdig kjeks – som ble budt dem, før resten ble gjemt, sannsynligvis for å vises frem senere. Deretter tok de avskjed, de var blitt kalde av å stå oppe på land med bar hud rundt livet, og ga tegn til at de ville dra nordover. På kroppsspråk og fakter forsto Nansen at de spurte om ekspedisjonen skulle nordover den også. Det ble bekreftet. De to satte seg så lett og behendig i kajakkene og la fra land. Snart skjøt kajakkene fart, de nærmest danset mellom isflakene, her og der stanset de for å se etter passasje eller skyve is til side. Av og til kastet padlerne en harpun eller en pil, med et «kastetre». Snart forsvant de bak breen. Klokken var omtrent elleve på formiddagen.

60

Profile for Cappelen Damm AS

Fridtjof Nansen av Carl Emil Vogt  

I denne biografien portretteres Fridtjof Nansen ikke som en superhelt, men som et troverdig menneske. Han var rastløs og egoistisk, en elend...

Fridtjof Nansen av Carl Emil Vogt  

I denne biografien portretteres Fridtjof Nansen ikke som en superhelt, men som et troverdig menneske. Han var rastløs og egoistisk, en elend...