Frederik Svindland Pelargonia

Page 1



Pelargonia



Frederik Svindland

Pelargonia


© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52469-2 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10,8/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g /1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Är det is på fotbollsplan i år Thåström



DET BLIR ALDRI HELT stille i dalen. Fra hovedveien som snor seg langsmed de bratte bergveggene stiger en jevn rumling, fabrikkene på den andre siden av fjorden er i drift døgnet rundt, jeg hører dem når suset fra bilene stilner, slik basstonen i en sang først trer frem når de andre akkordene forstummer. Det er et dypt og vedvarende bulder. Likevel finner jeg hvile her. De små nyansene: Den urolige, røde teinten man ser på himmelen om nettene noen ganger, en irritasjon i skyene, og gatene som er oppkalt etter ingen, bare planeter, galakser, stjernebilder, det er som om alt som skjer her, skjer for første gang. Selv landskapet synes overrasket ved de små og store hendelsene – trærne sukker, knausene trekker på skuldrene, de venter til det går over. Alt stort og smått som skjer får lov til å være så høytidelig som vi selv føler det, det er ingen historie her å rette forestillingene sine etter, bare rekken med hverdagslige øyeblikk, det umiddelbare som utløses i alle ting, liksom det finnes en egen rettferdighet 7


i det som gror, i det som slipper, i det som speiler seg. Jeg gjør denne kraften til min. Jeg gir meg selv de samme lovene. Jeg børster vekk skrukketroll fra mørket under dørmatten, jeg samler kongler som har skjellene lukket, jeg kjenner den uforgjengelige styrken som skriver seg fra de tonene, som fra solen som henter kraft fra sin egen kjerne, som spiser av seg selv uten å forminskes. At denne perioden skal bli så betydningsfull for meg, at jeg kan gå tilbake og kjæle med den slik, gang på gang uten å pine den ut – det er bare smerte man kan gjøre sånt med. Det er bare den som fornyer seg på det viset. For det finnes også en annen glød, og den skal brenne hull i meg en dag.