Page 1


Fra ungdommen et portrett av en generasjon

av Martin Slottemo Lyngstad Lars Andreas Ellingsgard Ă˜verli Aleksander Andersen

4


Forord

Da jeg våknet på sykehuset, var jeg foran­

dret, men verden var den samme. Trærne var like grønne, og utenfor sykehusvinduet holdt to mennesker hender og kysset hver­ andre forsiktig. Livet var fortsatt mer fremtid enn fortid. Alle spurte meg: «Hva tenkte du på da du lå der og trodde at du skulle dø?» Du er ung. Du veit kanskje ikke hvem du er, veit ikke hvor du skal. Blodet ­bruser, du er forelska og usikker og skiftende. Men du er åpen, og i deg ligger engasjementet som gjør at du må skrive selv om du aldri har vært flink med ord. Som gjør at du hever stem­ men selv om du egentlig er sjenert. Kanskje kjemper du for rettferdighet, kanskje for en ny skaterampe. Kanskje er det ikke verden du kjemper for, eller Norge, men et dataparty i idrettshallen? Ungdomstiden er magisk og spennende og usikker og urettferdig. Fantastisk, kraftig og unyansert. Du forstår det ikke selv. Så, plutselig, ser du den: kraften. Du blir opp­ merksom. Da er magien brutt og ungdoms­ tiden slutt. Straks du forsøker å ­holde den fast, har en ny generasjon tatt over.

Nye ungdommer med nye drømmer, nytt språk, nye moter og ny musikk. Med en kraft som skremmer og provoserer. Ungdom som danser for forandring og skriker i demonstra­ sjonstog. De blogger, tagger og tøyer grenser. Sånn var vi også. Fulle av drømmer og ­følelser. På sommerleir for å lære. For å ­finne oss sjøl – eller ikke gidde å prøve. For å få en uke borte fra foreldrene våre. For å ­kysse i buskene. For å danse. For å forandre. Sånn var sommernatta da vi aldri la oss til å sove. Det fantes ingen fremtid, bare akkurat nå. Ingen­ting vondt kunne skje, for bekym­ ringene er ikke så store når man er ung. De kommer senere, med årene. Så, hva jeg tenkte på da jeg lå der og trod­ de at jeg skulle dø? Det var i alle fall mye jeg ikke tenkte på, som jeg fortsatt ikke tenker på. Om jeg var pen nok, hvor mye penger jeg hadde i banken, været. Blir det arven etter vår generasjon? At vi lærte å skille det viktige fra det uviktige? Jeg håper det.

Innhold

Forord 

2

Fra oss 

5

«For en neve frihet»

6

«Verdens fineste uhell»

26

«Torden er ikke farlig»

40

«Stjerne over natten»

56

«Josephines verden»

70

«En far uten pappa»

86

«Kommer de i natt?»

102

«Finnes det en fremtid på vidda?»

108

«Et spark i livet»

122

«En ganske annerledes mann»

137

«Jævla fucking Marnardal!»

146

«Hvorfor danser Arva?»

156

«Stålet mot tinningen»

167

«Flokken på fjellet»

184

«Væpnet terapi»

204

«Gatebørn»214 Ina Rangønes Libak (24), er leder av Akershus AUF. Sommeren 2011 var hun på Utøya.

«Farvel, Mateusz»

228

«Kjærlighet på pine»

243

«Liten i lykkeland»

256

«Med kjæresten på håndleddet»

266

«Sei djævel»

280

«Sliten av å være en skuffelse»

298

«Dirigent i undergrunnen» 

313

«Ett skritt til»

324

«Livet med de døde» 

337

Etterord355 Historieoversikt357 Takkeliste362

2

3


Fra oss

Ungdomstiden er en tid da du forandrer

deg. Du føler deg kanskje alene, men mange forandrer seg samtidig. Det som egentlig for­ andres, er tiden vi lever i. Det som skapes, er fremtiden. Den formes nå – akkurat nå, hele tiden, ofte uten at vi merker det. Fra ungdommen er nåtid for ettertidens skyld; en dokumentar om den neste genera­ sjonen voksne. Hvem er de, egentlig? De er barnevernsbarn og fotballproffer, alenemødre, musikere og kriminelle. De er populære, ensomme, selvsikre, engstelige og drømmende. De har hvert sitt utgangs­ punkt. Hver sine utfordringer. Hvert sitt mål. Sammen er de en generasjon – og et mangfold du ikke finner om du ikke leter. Angrepet 22. juli 2011 rammet ungdom­ melig engasjement over hele landet. Men ikke alt engasjement er politisk. I to år ­reiste vi landet rundt, fra Mandal i sør til Kara­sjok i nord, for å finne alt det andre, også. Vi lærte at det finnes gode historier over­ alt, og at flere enn vi tror har en historie som er verdt å fortelle, om vi bare tar oss tid til å lytte. — Hvorfor lage dokumentar om meg? Jeg har så lite å gjøre at jeg setter fyr på en plastpose? Vi ble kjent med Hans Edvard da han var 15 år og mest opptatt av å sprenge kinaputter, skate og unngå stryk på matteprøven.

— Hvorfor? gjentok Hans Edvard. — Fordi du er en del av noe større, sa vi. På sjarken møtte vi Kristian. Han hadde verne­sko, oljesvarte never og rullingsen i munnviken. — Vanlig ungdom i Norge? Da har dokker truffe feil mann. Æg e på havet. Ikkje for­ står æg sånn der data heller, sa Kristian. — Nettopp derfor, sa vi.

Verken Hans Edvard eller Kristian forsto

hvorfor vi skulle være interessert i dem. De så kanskje ikke at de er en del av noe større. At det er nettopp de som skaper mangfoldet. Med Fra ungdommen gir vi innblikk i vidt forskjellige miljøer og mennesker. Alle vil kjenne seg igjen i noen, men møte noe ukjent i andre. Vi håper at boka vil under­holde. Samtidig vil det glede oss om den bidrar i alle fall litt – til å skape forståelse. Og kanskje bryte ned noen fordommer. Bakerst vil du finne en smakebit på alle alle historiene. Den kan du navigere etter underveis. Du kan nemlig starte hvor du vil, og hoppe dit du vil. Men først når du har møtt alle menneskene, vil du få en følelse av mangfoldet og hvem den neste generasjonen voksne er. Dette er historier fra ungdommen.

Lars Andreas Ellingsgard Øverli, Martin Slottemo Lyngstad & Aleksander Andersen

4

5


Hvorfor stikker ikke lenger folk bare ut og finner pü noe? Hans Edvard har verken PC eller PlayStation, men skateboard, kina­ putter, en moped og politiet i hÌlene.

6

7


8

A


B

C


D

E

F


Hans Edvard Nistad

– De tok en kompis her om dagen. Vi må

være forsiktige nå. De mørkebrune lokkene flagrer der han suser forbi fareskiltet. 15 prosents helling. Brettet ruller fra side til side på asfalten. Bilisten bak ser bare baksiden av en baggy hettegenser, og virker bekymret idet veiarbeids­sperringen kommer til syne i bunnen av bakken. Skate­ boarderen bremser ikke. Da elevene i 9. klasse skulle skrive om støy, fortalte Hans Edvard Nistad at det verste han visste, var lyden av ødelagte kulelager. Men foten han brakk i fjor, er hel igjen, og morens bekymring for brudd og blåmerker er under­ ordnet opplevelsen av adrenalin. Den eneste bekymringen hans er at guttestrekene har dukket opp på politiets radar. Fuck it. Tegningen av gutten som sitter i cowboy­ drakt og ser på tv på undersiden av brettet, flippes rundt og rundt idet «Hansi» hopper over veisperringen. Bilisten bak rister på hodet.

Gutten på den riktige siden av brettet er

snart 15 år – en siste mohikaner i en genera­ sjon av digitale junkies. Cowboyene sitter i virtuelle omgivelser et sted inne i arbeider­ boligene fra 60-tallet. Kruttlappene er kas­ sert til fordel for microchips-simulerte laser­ geværer. Asfaltindianeren som rister løs i ankelen i bunnen av bakken, er en attpåklatt i konsollgenerasjonen, en kommersialismens nemesis – og en actionfreak. Snart begynner sommerferien. Sola skinner. — Ungdommen i dag blir underholdt hele tiden, med dataspill og sånt. De har nok fantasi. De bruker den bare ikke. Det må være fotballtrening for at de skal spille. De går ikke ut og bare finner på noe len­ ger, slik som jeg gjør. Når jeg skater, er jeg helt fri. Det er ingen binding, ikke sant? Hans Edvard utfordrer skjebnen ved å ta sats

fra toppen av trappa utenfor politihuset. Det er ingen dusør på indianerstammen hans, men politiet har trappet opp jakten på tjuv­ kjørerne. Den røde mopeden står gjemt i ga­ rasjen. Han krasjlander på magen ved siden av to støpte smelteverksarbeidere. Hadde de ikke hatt steinansikter, ville de kanskje ha bydd på et plaster. — Politiet tok kompisen min for noen dager siden og sa at de var ute etter to til. De vet hvem vi er nå, så vi må være veldig forsiktige. Asfaltindianeren lar såret blø og surfer på asfalten fra politihuset, forbi samvirkelaget, kebabsjappa han aldri spiser på, og ned mot havna, til forlystelse for to av Oddas mer ­slitne karer. Det er mange av dem. Odda ­ligger høyt på russtatistikkene, og kommunen jobber hardt for å holde neste generasjon unna dop. For en stund fikk skateklubben nye ramper – og ny leder. Men lederen er disippel av «go with the flow»-filosofien og i opposisjon til det organiserte. Vervet er blitt en torn – en fotballtrening. Det samme er skolen.

Han vipper på stolen på nest bakerste rad.

Kikker på klokka, en gang, to, tre, fire gan­ ger. Smakk! Friminutt. Linjalen som smeller i pulten, er en krigserklæring. Hans Edvard trekker våpen fra pennalet og driter i lære­ rens advarsel. «En garde.» Klasserommet forvandles til en slagmark av hissige linjal­ fektere. Læreren mister kontrollen, men sko­ leklokka redder ham da den ringer ut for siste gang i dag. — Det går ikke så bra på skolen. Jeg har vært litt lat, egentlig, fordi jeg ofte kjeder meg. «Hansi» krøller matteprøven i ranselen, ­slenger den på ryggen og plukker opp brettet. Ikke stryk, men en toer. Heldigvis tren­ ger han ikke sekseren for å komme inn på «mekken», som folk sa da smelteverket ennå var motoren i tannhjulet Odda. Volvo, voffs 12

Hans Edvard Nistad

og villa er asfaltindianerens største skrekk. En «free rider» vil ha frihet – ikke avdrag, bilpolering og sydenferiesparing. — Mange foreldre presser ungene sine mot topputdanning og sånt. Mine vil bare at jeg skal få meg en ålreit jobb, heldigvis. Jeg drømmer om å ikke ha et stort hus med lån og mange ting som jeg må passe på. Jeg vil gjøre som jeg vil.

Snart sitter gutta tett i sofaen hjemme hos

«Hansi», med Gangnam Style på full guffe og utsikt mot sinkfabrikken nede ved fjorden – en rød koloss med hundre piper som spyr ut grå røyk, og som tar imot skip fra alle landene Hans Edvard aldri har vært i, og heller ikke vil reise til. Maleriet som henger over dem i den laftede stua, er fra en før-­industriell ­epoke. Fra en svunnen tid, da mannen i huset egenhendig sørget for mat på bordet – slik han gjør, han som kommer inn og slenger Galgen i Durango på stuebordet. — Louis Masterson … Fra en tid før gutta gjemte Morgan Kane ­under madrassen. En tid faren til Hans Edvard s­ kulle ønske var nå. Asfaltrytterens opphav er en mann med hvitt, krusete skjegg, dype furer i ansiktet og høns i hagen. — Det var det her jeg leste da jeg var ung. Det er noe annet enn sånn nymotens bråkemusikk. — Aah! Herregud, du sier jo det samme om og om igjen uansett. Kan du ikke bare ta det opp og dele ut en kassett i stedet?

Kanskje kjekker Hans Edvard seg for kom­

pisene, eller faller eplet nærmere stammen enn poden tror. Mens «Hansi» kjører sikksakk forbi fareskilt og klassekompiser med kunst­ gressko og leggskinn, tenker pappa på selv­ forsyning og lager lapskaus på egen sau. På hver sin front verner far og sønn N ­ istad, ska­ teren og sauebonden, om selvstendigheten.

Det er som om de begge tilhører generasjo­ nen før dem. De er outsidere i det moderne samfunnet der de går sammen med mat­ spannet, på vei opp mot jordflekken far Nistad leier i åskammen. Hans Edvard husker som­ meren da de bygde innhegningen til sauene. Og farens selvbergingsfilosofi er han lei av. Nå hjelper han ikke til med mindre han må. Han er 15 år og har bedre ting å gjøre, slik som å sette fyr på en våt plastpose utenfor matbutikken.

— Hansi, det står ei dame og kikker i ­vinduet. Hun tar opp telefonen! «Hansi» og hurven hiver seg på syklene og spinner av gårde så vannspruten står som fontener bak dem. Ingen av dem stopper før de er langt oppe i åsen, godt skjult bak en rekke murgarasjer. De kom seg unna, igjen.

I åsen over Odda er lysegrønne kart blitt

Regnet faller fra en gråblå kveldshimmel

og ned over Odda, matbutikken og den lille gjengen på utsiden. Skyvedørene går opp. Ut kommer en eldre mann med handlevogn og et mistenksomt blikk på lighteren og plast­ posen. Hans Edvard og kompisene gjemmer hendene i bukselommene og ser uskyldig ned i den våte asfalten. Men så snart mannen er borte, slikker flammene tak i handleposen. Gutta stirrer betatt på plasten som drypper ned på parkeringsplassen, men stivner til da en stemme bryter inn. — Hvis jeg hører om en brann i sentrum, vet jeg hvem jeg skal fortelle politiet om! Fire tenåringer setter opp innøvde tatt på fersken-smil. Damen i lilla allværsjakke rister oppgitt på hodet, før hun og handle­posene blir borte i mørket, sikkert i den tro at trus­ selen traff. Men den gang ei. Fantasien, hans kvasseste våpen i kampen mot kjedsom­heten, er topptrent i spillkonsollenes fravær. — Surrer vi litt teip rundt selve putten, smel­ ler det ekstra bra! Hans Edvard er en bajas, men ingen bølle. En ramp, men ingen pøbel. En gutte­strekenes beskytter. En MacGyver i Hordaland, som vet at gaffateip er mat for desibel, men som denne gangen ikke rekognoserte godt nok før han tente lunta. Kinaputten smeller gjen­ nom lufta som en gnistrende, oransje orm. «Rakkerungene» sitrer. Og så ser de det.

«Politiet tok kompisen min for noen dager siden. De sa de var ute etter to til.»

13

til fyldige epler. Sommeren gikk for fort i år også. Hans Edvard har tilbrakt ferien i garasjen. Hondaen han arvet av stebroren, har fått nytt liv. Han har skatet litt også, men skateklubben ligger brakk nå. «Hansi» og kompisen triller den restaurerte MTX-en ut fra gjemmestedet. — Vi dytter den utfor bakken, så starter den sikkert! Prrrt, prrt, prt … Mopeden gir tegn til liv, men kveles, igjen og igjen. På’n igjen, med strake armer og som­ mersvette skjorter. Prt, prt, prt, prrrr… Endelig! Eksosen stiger til værs, og rakker­ ungene hopper på. Politiet er ikke å se. Så «Hansi» cruiser bortover den smale vest­ landsveien og føler friheten flagre i de mørke­ brune lokkene. «Hansi» har verken hjelm eller fører­kort. Og han vet ikke at politiet venter i ­enden av veien.


14

15


16

17

Fra ungdommen. Et portrett av en generasjon  

Fra ungdommen portretterer en generasjon som har opplevd den høyeste materielle velstand noensinne, levd under de beste levekårsundersøkelse...