Følge meg alle mine dager av Sunniva Lye Axelsen

Sunniva Lye Axelsen

Følge meg alle mine dager roman

© CAPPELEN DAMM AS 2011 ISBN 978-82-02-34674-4 Omslagsdesign: Terje Langeggen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2011 Satt i 10.9/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Classic 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Salmene: s. 16 Salmen O bli hos meg er skrevet av Henry Francis Lyte, 1847 s. 79 Strofen «Skal vi samles i Guds himmel» er fra salmen Skal vi møtes hist ved floden, skrevet av Horace Lewis Hastings, 1858 s. 115 Salmen Dristig nu mit bange hjerte! er skrevet av Hans Adolph Brorson, 1735 s. 125 Salmen Ingen er så trygg for fare er skrevet av Lina Sandell, ca. 1850

Til morfar

Jeg verner en grånende lengsel.

Og ulven verner sitt hi.

Og stjernene lyser der ute.

Og natten står meg bi.

Jeg skraper på tårnende vegger.

Jeg husker en sang uten ord.

Jeg ønsker meg månestråler.

Jeg ønsker meg dyrespor.

Av jord er jeg kommet. Og årene går.

Og ulver skal halse forbi.

Og nordlyset flerre. Og regnbuer dø.

Over den jord jeg skal bli.

7

16/4: I dag har det hendt noe meget besynderlig og oppsiktsvekkende.

Noen har plassert en kjøttmeis ved vasken ute på badet. Jeg så det straks jeg hadde åpnet døren om morgenen. Ja, det var som om jeg fornemmet kjøttmeisens nærvær før øynene mine møtte den, eller i det minste før jeg registrerte hva de så.

Kjøttmeisen var meget pen og jevn i farvespillet.

Den stirret på meg med sorte, blanke øyne uten pupiller og uten frykt. Jeg betraktet den. Så gikk jeg rolig ut og lukket døren efter meg.

Jeg gruer bestandig for å kle på meg. Blå bluse i dag. Skjørtet er det verre med. Jeg må ha lagt meg ytterligere ut. Og om jeg skal være ærlig er det snakk om mer enn et par kilo. Hvor det er vanskelig å finne klær som sitter pent! Sprikende kneppinger og linninger som må heises helt opp under brystene. Og overarmer som ikke får plass i en penbluse.

Og en bakende som snart treffer gulvet. Jeg kjenner nesten ikke meg selv igjen. Før var jeg skra9

pet. Nu svulmer jeg. Det var nervetablettene som gjorde det. Men det er jo flere tiår siden. Jeg lurte dem godt da jeg sluttet med dem, men ikke godt nok til at kiloene forsvant igjen. Det er som om de er blitt skutt i meg med harpun. Mothakene henger fast i skjelettet. Jeg går over mine egne bredder. Er der slettes ingen glidelås i dette skjørtet? Nu svetter jeg igjen. Og hvorfor ligger reiseradioen i kommoden?

Kjøttmeisen er der fremdeles. Jeg har vært og sett efter. Hvem har vært inne i huset mitt? Bare den ikke legger egg der inne.

Jeg kan ikke noe med egg. De er pene til påske, ellers er hviten for utflytende og plommen for gul.

Og skallet for hårdt. Og prisen for høy. Mor hadde høner i innhegning ved bryggerhuset. Men det var en annen tid. Og jeg ville aldri kjøpe et egg som ikke bar stempel. Det er så mye svineri for tiden.

Fugler som smittebærere av spanskesyken, og svin også; mor ville ha ledd. Nu har du igjen drømt, hva har jeg sagt om å tro alt de sier i biografen.

Men et kjøttmeisegg kan ikke være større enn en lillefingernegl, eller et smeltet drops.

Jeg tror jeg vil la det bero til i morgen.

10

Og jeg har i grunnen hatt en vanskelig tid i det siste.

Okk, okk, okk, sa mor, og det kan jeg i grunnen være enig med henne i. Men man skal ikke klage. Jeg har ikke plass til så tallrike bekymringer, det er som om hodet mitt riktig vil sprenges, og slikt kommer det jo aldri noe godt utav.

En av naboene kjøpte snefreser i vinter. Det var meget bråk med den snefreseren. Dag ut og dag inn med motorbrøl og gneldrende issprøyt. Men nu som våren har kommet er det stille. Det var i grunnen mye selskap i den lyden.

Hvor gammel er du?

Naboens barnebarn passet meg opp ved porten i går morges. Med en blank dråpe hengende under nesetippen, og munnen lik rødmende kronblader og luen som hele tiden holdt på å falle ned i øynene hans. I den ene hånden holdt han en slik rød liten spade i plastic. Han måtte lene seg bakover for å se meg. Og hvor blanke øynene hans var der nede!

Det var jo utgjort at den jyplingen skulle spørre om det akkurat da. Jeg kunne ikke for mitt bare liv huske når jeg var født.

Ja, sa jeg, hvor gammel tror du jeg er?

Gammel, sa guttungen og begynte å slå rytmisk 11

med spaden mot stakittgjerdet mitt. Takk, takk, takk, sa det.

For du har sånne streker på halsen.

Det er det frekkeste, tenkte jeg. Men gutter er gutter. Og jeg var jo lettet over at jeg hadde overlistet ham.

Jeg rettet på luen hans, dro den litt bak i pannen på ham så han skulle se bedre.

Du skal ikke stå og plukke på gjerdet mitt. Farvel med deg.

Han stod der og så efter meg mens jeg gikk opp mot huset mitt. Jeg svettet i nakken der hvor blikket hans traff.

Jeg husker ikke når det begynte. Høst, vår, vinter eller sommer, det samme kan det være, skjønt jeg har en mistanke om at det var rundt juletider. Men om det var i fjor eller ikke, det kan jeg ikke bli klar over. Jeg klager ikke, nei, den som ikke slår seg for brystet og vrisser mot en taus og truende himmel, det er meg.

Jeg har alltid vært takknemlig for hvert lille støvgrann som jeg har fått. Det er kanskje derfor jeg synes det er urettferdig det som har blitt meg til del av prøvelser.

Huff. Nei. Slik ukristelig tale og slikt hovmot som er lagt meg i munnen, det kan jeg ikke være bekjent av.

12

Tenk bare på de som ingenting har, de med mange munner å mette. Selv trenger jeg jo ikke tenke på slikt. Det har jeg aldri behøvd. Aldri, aldri.

Og det finnes jo utvilsomt verre tildragelser i livet, enn den å plutselig oppdage at man ligger på alle fire, i ferd med å skure kjøkkengulvet med risgrøt i stedet for varmt vann med Pep? Jeg har vaskehjelp, men jeg liker henne ikke. Det er kommunen som har sendt henne. Jeg tror hun har urent mel i posen. Hun kommer hit og stiller meg spørsmål og bruker av tiden min i stedet for å vaske skikkelig i krokene. Så må jeg jo selv gripe til vaskefillen. Men den grøten … Spør meg ikke hva som kom over meg. Hadde jeg visst det ville jeg vel ikke ha ligget der på kne. Ingen grøt til middag naturligvis, jeg kan ikke huske hva jeg spiste i stedet. Men gulvet var klisset og gråhvitt, og vaskefillen nede i gryten med risgrøt. Huff. Nei. Hvor jeg er glad for at jeg ikke har plankegulv!

Denne linoleumen har virkelig vist seg slitesterk, selv om den jo krøller seg litt i skjøtene. Men det er jo snart femti år siden. Og bare å tørke rett av.

Hvor jeg er trett av mitt eget selskap i blandt! Av og til, om aftenen, kjenner jeg munnhulen lik et halm13

tak over tungen, og strupen som en støvet garnbunt, fordi jeg ikke har ytret et ord hele dagen. Ingen å tale med, ingen, ingen. Og når jeg tenker tilbake, tredve, førti år, om jeg er i stand til det, husker jeg den samme følelsen fra den gang. Da med unntak av mentalsykehusoppholdene. Der fikk man sannelig mer stimuli enn man hadde lagt inn bud på. Men ellers har det bestandig vært stille. Og så er det tankene, som ikke kommer noen vei. De bare er der og er bestandig de samme, og svever i bane rundt seg selv. Miniatyrkloder, golde og ufruktbare, Neptun og Jupiter og Saturn; unyttige. Ingen å dele dem med, ikke tegn til liv. Det hadde jeg ikke trodd for en menneskealder siden; at jeg fremdeles skulle sitte her i huset mitt ganske alene. Med lodden tunge. Og reiseradio.

Jeg kan huske at mor av og til sa, om jeg begynner å gå i barndommen må dere putte meg i en striesekk og kaste meg i sjøen. Det kunne hun jo saktens si, med far som var losoldermann og med hus ved bryggekanten (brede saltrender på ruglete vindusglass) og med ni barn hvorav seks staute sønner. Helge var den sterkeste, men Kåre ville heller ikke hatt vanskeligheter med å kaste mor på havet, selv om hun jo som meg la seg ut de siste årene. Så fikk Kåre tuberkulose. Men det var jo fremdeles fem igjen. Hvor 14

har det blitt av dem? Merkelig; jeg vet jo at vi var ni. Og hvorledes vet jeg det? Fordi jeg husker det.

Men så er det borte for meg. Mon hva de nu heter, de andre fem? Mon de er døde? Selv fikk jeg ingen barn.

Men jeg klager ikke. Jeg kan fremdeles se havet, langt der ute bak bebyggelse jeg ikke lenger kjenner igjen. Og mor gikk jo heller aldri i barndommen, så det løste seg selv. Klar som et guttekor helt til det siste.

Kjøttmeisen sitter der den sitter. Jeg har ikke stått opp av sengen for å kontrollere, men jeg er klar over dens nærvær. Det er som om det vesle nebbet smiler der inne i mørket.

Jeg finner megen trøst i salmer. Jeg vet jeg snart skal dø, og det er jeg glad for. Men slikt kan man jo ikke si. Folk blir opprørte, og protesterer og rører ved en. Det er godt jeg ikke har noen å si det til.

Og på dette tidspunkt er jeg alene og hjemme hos meg selv, så der finnes ingen til å protestere. Dessuten er jeg snart nitti. Men ikke før til neste år. Men jeg vet hva de ville si dersom de var her. Likevel vokter jeg meg vel for å ta ukristelige tanker til mitt hjerte.

15