Amalie Kasin Lerstang
Europa
© CAPPELEN DAMM AS 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-47746-2 1. utgave, 1. opplag 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Liv Mari
Det er damp langs veggene. Det ryker fra ovnen i badstua. Det er stille vann i bassenget helt til jeg klatrer ned stigen. Vannet skvulper ut til sidene og jeg forsøker å svømme så forsiktig jeg kan. Jeg svømmer flere lengder. En mamma og to unger kommer ut fra garderobene. Ungene løper langs bassenget og kaster seg ut i vannet. De spruter. Gutten legger hånda mot vannflata og slår. Vannet treffer søsteren hans i ansiktet og han flirer. Søsteren gnir seg i øyet med den ene hånda og begynner å grine. Mora hans kommer bort til bassengkanten og løfter jenta opp. Vannet fra badedrakta til jenta renner nedover kroppen til mora. Mora stryker henne over hodet og bærer henne inn i garderoben. Gutten ler fortsatt. Jeg går opp av bassenget. Broren blir stille og står alene i klorvannet. Han strekker armene ut og løfter beina. Gjør bevegelsene han akkurat lærte og begynner å svømme. Jeg står i garderoben og trekker badedrakta av kroppen. Klemmer hendene rundt stoffet og vrir. Jeg krøster vannet ut av badedrakta. Vannet lager en dam på gulvet. Håret mitt er fortsatt vått. En fot stikkes inn i avlukket jeg står i. Jeg hører en stemme som fniser. Foten ligger mot de beige flisene. En liten, hvit fot som vifter med tærne. Jeg kjenner etter at døra er låst. Jeg står bak 7
døra med badedrakta i hånda og er naken. Håndkleet henger på knaggen. Håret er vått. Jeg kikker på foten. Ungen løfter den opp og vifter med stortåa. Jeg mister badedrakta på gulvet. Jeg løfter beinet og tråkker på tåa til ungen. Ungen skriker. Foten forsvinner ut av avlukket og ungen roper på mamma. Jeg kler på meg raskt, føner ikke håret. Drar lua over hodet og går hjem og finner pakka i postkassa. Jeg våkner og lukker øynene. Hver morgen letter helikopteret. Av og til kan jeg se det, andre ganger bare høre det. Lyden av rotoren som snurrer fortere og fortere. Hvis vinduet er åpent høres det ut som om det er fra mitt tak helikopteret letter. Jeg gikk forbi sykehuset på vei til svømmehallen idet helikopteret startet motoren. Jeg så på lysene som steg fra taket og på rotoren som gikk rundt. Det lignet en scene fra en science fictionfilm. Menneskene som ventet på bussen så opp dit lyden kom fra. Noen holdt seg for ørene. Man kunne så vidt skjelne den svarte hjelmen til piloten bak ruta. Det gule helikopteret gled over himmelen og lyden forsvant. Det er mørkt om morgenen. Persiennene er blå. Jeg dytter kroppen opp fra senga med øynene igjen. Hodet vil tilbake til madrassen. Jeg klør meg i hodet, håret er tjukt og flokete. Håret henger ned langs skuldrene. Et knekk i ryggen når jeg reiser meg. Jeg går over det kalde gulvet. Jeg føler meg frem til badet, naken. Føler meg frem til vasken, stikker hendene inn i vannet. Så må jeg åpne øynene. Håret er klissete og fett nærmest skallen. Jeg stikker en finger inn mot hodebunnen. Ser på fingeren og den glinser. Man 8
kan åpne speilet. I hylla bak speilet ligger saksa. Jeg står foran speilet og hører lyden av håret som sliter, sliter når jeg klemmer sammen saksa. Jeg vil ikke at lyden skal forsvinne. Jeg klemmer. Hører lyden av håret som knekker. Det høres ut som om noe dras sammen. Jeg klipper mer, for lyden må ikke slutte. Jeg ser ned på håret som ligger i sirkler på flisene. Jeg føler meg frem rundt på hodet. Finner de lengste tustene og klipper dem av. Lyden skjærer i øret. Det høres ut som om noe dras fra hverandre. Jeg legger saksa på vasken. Jeg ligner på en svensk gutt i speilet. Skorpan, kanskje. Eller Jonatan. Jeg åpner skapet. Drar en ullgenser utenpå singleten, det er kaldt i rommet. Jeg finner kalenderen i sekken. Blar frem til denne uka. Blar noen uker tilbake. Finner de små merkene jeg har laget i kalenderen. Jeg går inn på badet og ser på håret mitt igjen. Det er vanskelig å ha oversikt over dagene. Fingrene mine blar i kalenderen. Jeg går rundt i stua mens jeg blar i kalenderen. Jeg kaster kalenderen på gulvet og åpner persiennene. Ser ned på gata. Det er fortsatt mørkt ute, det er ingen mennesker der. Helikopteret har holdt meg våken. Badedrakta henger fortsatt til tørk i dusjen. Jeg skulle hatt et sted å svømme om natta når jeg er våken. Jeg senker persiennene sakte. Står ved vinduet til det lysner ute. Da løfter jeg persiennene, slipper lyset inn i rommet og ser at menneskene i gata går fort. Jeg sitter på do og venter. Sjekker med et papir hvert femtende minutt. Tenker at jeg kan gi det noen dager. Ser i kalenderen. Jeg har allerede gitt det en måned.
9
Når helikopteret letter har det skjedd en ulykke. I går lå en mann i en trapp og blødde fra hodet. I fjor stoppa et hjerte på fjellet. I morgen mister en dame fotfestet og sklir nedover skrenten. Helikopteret starter rotoren. Boka ligger bak senga. Skyggen av persiennene sklir over gulvet. Jeg våkner og snur meg til sida. Det er mørkt i rommet, men jeg kan se boka likevel. Hvis jeg så den i butikken, ville jeg ikke kjøpt den. Men jeg har fått den i posten. Den ligger oppslått på den samme sida. Boka har ligget bak senga i fire dager. Jeg har ringt jobben og sagt at jeg er syk. Jeg lener meg over kanten av senga igjen. Boka ligger oppslått på side 57. En støvdott virvler opp når jeg blåser på den. Jeg strekker ut hånda og tar boka opp fra gulvet. Ser så vidt teksten i mørket. Når man leser den må man hele tiden se det grønne omslaget i øyekroken. Jeg vikler av smussomslaget. Permen er ikke grønn på innsida, men gul. Han har sendt meg den grønne boka i posten. Jeg kommer hjem fra svømmehallen og stikker nøkkelen inn i min postkasse og det ligger en stor, brun pakke der. Jeg får aldri post, den kan ha ligget der lenge. Jeg åpner pakka. Står i gangen og ser på den grønne boka. Fargen. Tittelen. Jeg liker ikke tittelen. Jeg snur den. Jeg bærer boka inn i leiligheten og låser døra. Jeg leser tittelen om igjen. Leser navnet hans på forsida. Jeg leser den første sida, leser den andre sida, klapper boka igjen og kaster den bak senga. Jeg lener hofta mot speilet i gangen. Drar av lua som jeg hadde glemt var på og kjenner at håret fortsatt er vått etter svømminga. Drikker et glass vann, lener hendene mot kjøkkenbenken. Snur meg for fort og 10
knuser glasset. Jeg går ut i stua og setter meg på senga. Senga dunker borti bokhylla og bokhylla faller. Det smeller i gulvet. Bøkene kastes utover. Jeg reiser meg fra senga og ser utover gulvet mitt. Noen bøker har ramlet helt inn på kjøkkenet. De ligger strødd utover gulvet hele veien fra hylla og bort til vinduet. Flere bøker har ramlet under senga sammen med boka, de har blanda seg. Jeg tråkker på bøkene. Går ett og ett skritt oppå bokpermene. Jeg sitter i senga og ringer jobben og sier at jeg er sjuk. Jeg sitter i senga, det er fire dager siden. Jeg pakker sammen senga slik at den blir en sofa og legger meg der. Bøkene ligger fortsatt på gulvet. Jeg har fortsatt på meg genseren. Utenfor durer helikopteret. Fire timer uten at helikopteret letter fra taket. Det er varmt i rommet. Jeg ligger oppå dyna med ullgenseren på. Jeg vrenger av meg ullgenseren og ligger bare i singleten. Jeg hadde kjøpt det dyreste klippekortet i svømmehallen. Badedrakta var ny. Jeg tenker at jeg kan reise meg og rive av meg alle klærne og kaste dem på gulvet. Jeg kan dra på meg badedrakta og ta klærne utenpå. Gå rett ut døra. Ned bakken. Svinge til venstre og skyve opp den tunge døra til svømmehallen. Kjenne klorlukta allerede i gangen. Ta av klærne inne i avlukket og gå i dusjen. Vaske hele kroppen først og svømme i vannet. Jeg reiser meg fort fra senga og tråkker på en av bøkene. Jeg ser på hylla som ligger på gulvet og legger meg ned igjen. Hører så vidt helikopteret, det er langt unna. Jeg løfter opp singleten og trommer på magen min. Jeg blar meg gjennom avisene som ligger på nattbordet. Jeg spiser en 11
halv Kvikk Lunsj som fortsatt ligger i papiret. Smuler fra kjeksen faller ned i avisa. Jeg leser om et massemord i USA, det er en gutt som har gjort det. Han dro til skolen der moren hans jobba og skjøt alle elevene hennes og så mammaen sin. Til slutt seg selv. På bildet går flere barn på rekke. De holder hendene på hverandres skuldre og har et bein ut i lufta, som om de var soldater som marsjerte vekk. Den forreste eleven har gått for fort for resten av rekka. En lærer har tatt tak i skjorta hans og skal til å rive ham tilbake inn på linja. Boka ligger på bordet. Jeg ligger på magen i senga. Jeg henter tepper i skapet og lager en bunke på gulvet. Legger meg over teppene, hviler ryggen mot dem. De synker sammen under meg. Hodet mitt treffer gulvet. Det korte håret henger ut fra hodet. Jeg slipper armene ut til sida, den høyre lander på en av bøkene. Hodet ramler bakover og spiserør og stemmebånd trykkes sammen i halsen. Det gjør vondt å puste når jeg ligger sånn. Mamma ringer. Hun har en egen ringetone på mobilen. Jeg strekker hånda mot telefonen og slår den av. Ser opp i taket. Det går en sprekk fra den ene sida og til midten av rommet. Han har vært i den nye leiligheten én gang. Det første han la merke til var den sprekken. Han spurte om noen hadde hengt seg i stukkaturen. Teppene lukter tungt etter å ha ligget i skapet siden i fjor. Jeg ruller meg over til den ene sida, lander på knærne. Jeg står på alle fire ved siden av teppene, jeg er i øyehøyde med boka på bordet. Jeg ringer sjefen min. Jeg spyr, sier jeg, og det er helt krise. Du må bli frisk til i morgen, sier han. Hvorfor det, 12
spør jeg. Vi trenger deg, sier han. Jeg legger på og tar på det lilla skjørtet som Ragna liker så godt. Jeg går til jobben. På pulten min har noen skrevet HVEM SITTER HER med gule post-it-lapper. Det må være sjefen eller Ragna. Jeg ser ingen av dem. Hallo, sier jeg. Her inne, roper Ragna fra pauserommet. Ragna og sjefen ser på en dataskjerm. De stirrer på skjermen med åpne munner. Ragna spiser bløtkake fra en tallerken, hun har stanset kakegaffelen på vei mot munnen. En kakebit med krem balanserer på gaffelen. Sjefen ser ut som om han skal begynne å gråte. Hva er det, sier jeg. The Bachelorette, sier Ragna med den mørke stemmen sin og fortsetter å se på skjermen. Hva da, sier jeg. The Bachelorette, sier sjefen min. En dame velger en av mange menn og så videre. Vær stille, det er fem minutter igjen. Kakebiten faller av gaffelen til Ragna. Jeg er stille i fem minutter. Etter fem minutter klapper sjefen skjermen hardt igjen og biter seg i underleppa. Ragna sukker. Det var som faen, altså, roper han plutselig og smeller hånda i bordplata. Jeg liker henne heller ikke, sier Ragna. Hun viste seg å være helt annerledes enn det jeg først trodde. Jeg likte henne også i begynnelsen, sier sjefen. Men nå. Han sukker oppgitt. Vil du ha kake, spør han og løfter kakefatet mot meg. Hånda stivner i lufta. Hva faen har skjedd med håret ditt, spør han. Ragna snur seg og gisper. Å, herregud, det var ikke så kledelig, sier hun. Vil du ha kake, spør sjefen igjen. Eller vent, du er jo kvalm. Han setter kakefatet ned. Du kom veldig fort, forresten, sier han. Du hadde ikke trengt å komme før i morgen. Kaka er rester etter sønnens bursdag. Vi snakker om at 13
sønnen har starta med ishockey. Har du møtt ham, spør sjefen. Nei, sier jeg. Hvor lenge har du jobba her, spør sjefen. Sju år, sier jeg. Nå juger du, sier han og ler. Du starta da han ble født og han er fem. Lysene på kontoret på andre sida av gata slås på. De starter alltid dagen to timer senere enn oss. Vi jobber alltid raskere etter de to timene. Ragna setter tallerkenene i oppvaskmaskinen og sjefen forsvinner inn på kontoret sitt. Han lar døra stå på gløtt, jeg kan høre ham puste inne fra kontoret. Jeg skrur på dataen og svarer på alle mailene. Jeg skriver det de trenger og sender dem det. Jeg legger frem pennene på pulten igjen. Ragna sitter overfor meg og skriver raskt på tastaturet. Sjefen sitter stille inne på kontoret og av og til kan jeg høre at han trykker fingeren mot datamusa. De ansatte på kontoret på andre sida av gata går til lunsj. Jeg og Ragna ser dem gå fra skrivebordene sine bak de store glassvinduene. Da kommer sjefen ut av kontoret og spør om vi skal ta en kaffepause. Ragna reiser seg raskt. Hun ser på meg som fortsatt sitter. Skal du ikke være med, spør hun. Jeg sier at jeg kommer. Ragna lukker døra til kjøkkenet. Jeg åpner en ny fane. Jeg googler boka hans. Jeg leser alle intervjuene og anmeldelsene. Jeg tar av alle korkene på pennene. Jeg trykker en av dem mot en post-it-lapp uten å skrive noe. Sjefen åpner døra til kjøkkenet. Jeg slår av maskinen. Skal du ikke ha kaffe, sier han. Jeg sier at jeg kommer snart. Han går inn igjen og lar døra stå åpen. Jeg putter alle hettene på pennene igjen. Jeg drar opp skuffen og legger pennene ned. Ragna ler inne på kjøkkenet. Jeg reiser meg og tar av meg skjørtet. Legger det på pulten til Ragna. Går stille forbi 14
pauserommet i strømpebuksa og hører sjefen snakke om roser. Jeg stikker overkroppen inn døra. Sjefen og Ragna ser opp. Jeg peker på halsen min. Spyinga, hvisker jeg. Kom tilbake etter helga, sier sjefen. Har skjøvet bøkene inn mot veggen i en haug, jeg tråkker over hylla på gulvet. Jeg lister meg over gulvet og lytter etter helikopteret, men hører ingenting. Jeg kan to telefonnummer utenat. Jeg går med bøyd rygg til senga og taster det ene. Hun svarer med en gang, noe piper i bakgrunnen. Hun hvisker at de er opptatt med en kunde. Snakk fort, hvisker hun. Jeg sier hei, mamma. Jeg sier mamma, mamma, er det greit at jeg kommer hjem. Jeg drar ut. Jeg går ned trappa og kjøper en banan på Bunnpris. Jeg kommer hjem igjen. Kofferten står ferdig pakka ved senga. Jeg drar kofferten etter meg ned trappa. Larmen fra kofferten durer i øra. På hver side av byen ligger fjell med snø på. Det tar meg bare en halvtime å komme dit med bussen. Jeg stanser ved en busslomme. Hendene er såre på innsidene. Jeg slipper håndtaket. En bil stanser på motsatt side av veien. Den har sota vinduer, bassen dunker fra innsiden av bilen. Jeg kikker inn i bilen, men ser ingenting gjennom rutene. En buss kjører inn på busslomma mellom meg og bilen. Jeg skal til å gå inn, men en liten jente hopper ut av den blå bussen. Hun snur seg og vinker inn til bussjåføren. Jeg ser jenta gå oppover bakken på den andre sida av veien. Bussen forsvinner bak svingen og da jeg snur meg er bilen borte.
15
Nå er huset hvitt. Mamma er ikke hjemme. Jeg setter kofferten på de grå flisene i gangen. Jeg har aldri bodd i dette huset. Det er et nytt hus, det lukter tre. Nye lister, ny tapet, nye vinduer, jeg går rundt i rommene. Forrige gang jeg var hjemme hadde mamma pusset opp, men det ser ut som om hun har pusset opp igjen. På stuegulvet står to vinflasker. Et glass har velta på bordet. Ved siden av glasset ligger et sammenkrølla tørkepapir. Jeg plukker opp tørkepapiret og ser på det. Jeg bærer det i pekefingeren og tommelen inn på kjøkkenet og kaster det. Jeg bærer inn flaskene og glasset og setter dem i vasken. Jeg legger meg under et ullteppe i sofaen. Jeg spiller den eneste sangen jeg kan spille på munnspillet i hylla. Jeg ser ut av vinduet som vender mot hagen. Porten mot veien står åpen. Hos naboen leker en unge med et fjernstyrt fly. Det kjører rett over hodet hans. Han holder en kontroll med antenne i hendene og styrer flyet. Det lager en sirkel i lufta. Ungen rister i kontrollen. Flyet styrter i gresset. Gresset er så høyt at han ikke kan se flyet fra der han står. Gresset vil fortsette å gro i hagen. Det kommer til å bli kaldere og snøen vil legge seg over gresset og sakte presse det ned. Flyet vil bli borte under snøen. Fuglene forsvinner. De som blir igjen sitter i de tynne, mørke trærne og skriker etter mat i nebbene sine. Jeg kommer til å sitte under ullteppet til snøen har gjort det umulig å komme frem til huset. Snøen har barrikadert døra og postmannen kommer til å se opp mot huset og sukke før han tråkker seg gjennom en snøfonn på vei mot postkassa. Jeg sitter med teppet over knærne og venter på mamma til sola kommer. Snøen smelter. Jeg kan se det brune gres16
set komme til syne. Malingen på veggen flasser av. Små, hvite flak lander i hagen. Sola kommer oftere og oftere. Jeg kommer til å gå ut i hagen og sette meg i en plaststol midt på plenen. Se på hagen som begynner å vokse. Fuglene kommer tilbake. Jeg ser på dem mens de stikker nebbene sine inn i ripsene og morellene i trærne. Eplene faller ned i gresset. Det kommer til å gå mark i eplene. Treet i skråningen bak huset ramler ned mot elva, og greinene knekker idet treet lander. Sola går ned. En dag kommer en unge forbi huset med nøkkelen i hånda og ser at det er mørkt i alle vinduene. Han låser seg inn og blir redd for noe han ser når han slår på lyset i stua. Ungen kommer til å løpe ut på sokkelesten og se mora si stå i vinduet i andre etasje. Han kommer til å kaste en stein mot vinduet der mora står og se at vinduet knuser. Ungen hos naboen har fått flyet opp i lufta igjen. Han svinger det i en halvsirkel før det kræsjer inn i husveggen og faller ned i grusen. Jeg myser mot huset. Det er et stort hus med mange vinduer. I det ene kan man se inn til kjøkkenet, i et annet tv-en og sofaen. I et tredje ser man et spisebord, men når man ikke har vært inne i huset er det umulig å se om det er en spisestue eller en forlengelse av kjøkkenet. Ungen kaster kontrollen i grusen. Dusjen er varm. Håndklærne er myke. Jeg låner en krem fra skapet. Den ser dyr ut og den lukter ingenting. Jeg finner ikke vekta under vasken. Ruller håret inn i et av håndklærne. Låner en morgenkåpe og sovner på sofaen. Sola går ned. Mora mi går inn døra med nøkkelen i 17
hånda. Mammaen min puster mer enn hun pleide. Idet hun går inn inngangsdøra er det ikke døra som slår, men pusten hennes som vekker meg. Hun roper hallo på en spørrende måte. Jeg snur meg i sofaen. Hun sier hallo igjen. Jeg hører at hun står i gangen og puster og venter på svar. Hvorfor har du pakka i en så stor koffert når det bare tar en halvtime å komme seg fra deg til meg, roper hun til slutt. Jeg setter meg opp og svarer hallo. Hun sier hallo igjen. Jeg sier hallo igjen. Hun kommer inn i stua og legger hodet mot høyre da hun ser meg. Du har klipt deg, sier hun. Jeg sier at det har jeg. Hun spør om jeg har gjort det hos frisør og jeg svarer ja. Hun spør om det var en lærling. Jeg sier nei. Hun spør ikke mer, men går inn på kjøkkenet. Jeg ligger i sofaen og venter på henne. Jeg hører at hun åpner et skap. Drar en stol over gulvet. Det blir stille inne på kjøkkenet. Hvis jeg ligger helt stille hører jeg fortsatt pusten hennes. Da hun ikke kommer ut fra kjøkkenet igjen går jeg inn for å se hva hun gjør. Hun sitter ved kjøkkenbordet og spiser sjokoladetrøfler fra en skål og leser avisa. Vasken er tom. Hun rister på hodet idet jeg kommer inn. Snur avisa mot meg og holder frem et bilde av en rev i bur. Pelsen presser seg ut av nettingen, hodet trykkes opp mot det ene hjørnet av buret. Se på dette, sier hun. Stakkar. Forferdelig. Hun legger avisa ned igjen med et smell og fortsetter å lese mens hun tygger en ny trøffel. Han så gal ut i øya, reven, sier jeg. Hun nikker. Jeg går bort til vasken og fyller et glass med vann. Mens vannet renner spør jeg om det er greit at jeg blir der en stund og hun sier at det får jeg bestemme selv. Fra vinduet bak mamma kan man se sykehuset. Det 18
er malt gult og ligger bak en klynge med trær. Men hva med leiligheten, spør mamma til slutt, den er jo ny. Hun spør om jeg skal leie den ut. Jeg spør hva slags trøfler hun spiser. Hun peker mot boksen som står på benken og ser ned i avisa. Har de malt sykehuset gult, spør jeg. Mamma sukker. Tenk at de har malt det gult, sier hun og ser ut av vinduet. Gult, sier mamma, en så fin farge. Jeg dytter en trøffel inn i munnen og går opp på badet. Stanser foran speilet og ser på magen min. Holder et håndkle foran kroppen så jeg bare ser hodet mitt stikke opp. Håret har tørket i merkelige vinkler etter at jeg sovna. Jeg bøyer hodet over kanten av badekaret og vasker håret igjen. Mamma står i gangen og roper at hun skal til butikken. Jeg sitter i bilen og vinden får det våte håret til å piske mot øra. Mamma ber meg lukke vinduet. Vi kjører forbi fabrikkene og mamma ser i speilet. Vi kjører forbi boden som selger pølser om sommeren. Der pleide vi å kjøpe pølser, sier jeg. Mamma svarer ikke. Vi kjører langs vannkanten. På andre sida av vannet ligger tre gårder, man kan ikke se dem i mørket, men jeg vet at de ligger der. Mammas hår blåser i vinden. Er dette en innsjø, spør jeg mamma. Mamma girer og kjører fortere. Det er jo ikke havet, sier jeg. Og det er jo ikke en elv. Hva slags vann er det, spør jeg mamma, det har jeg lurt på mange ganger. Hun ser i speilet. Girer til fjerde. Hva slags vann er dette, spør jeg igjen. Først, avbryter hun og bremser for bilen fra høyre. Først er det en elv, og så blir det et vann. Lukk vinduet, sier mamma. 19