Etterlyst av Lee Child

Page 1


Etterlyst


Tidligere bøker av Lee Child: Syndebukk Fellen Slakteren Gjesten Haikeren Livvakten Ett skudd Hardt mot hardt Fienden Ingenting å tape Reachers hevn Det øyet ikke ser 61 timer Uten svik Verdt å dø for En hemmelig affære


Lee Child

Etterlyst Oversatt av Kurt Hanssen


Lee Child Originalens tittel: A Wanted Man Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © Lee Child 2012 Opprinnelig utgave: Bantam Press, a division of Transworld Publishers 61–63 Uxbridge Road, London W5 5SA A Random House Group Company Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47743-1 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: © Stephen Mulcahey TW Foto: © Jonathan Ring (mann) og © Alamy (annet) Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Jane, som står ved den store eika



1

Øyenvitnet sa at han faktisk ikke så at det skjedde. Men hvordan skulle det ellers ha foregått? Like etter midnatt gikk en mann i grønn vinterjakke inn gjennom den eneste døren til en liten betongbunker. To menn i svart dress gikk inn etter ham. En kort pause fulgte. De to mennene i svart dress kom ut igjen. Mannen i grønn vinterjakke kom ikke ut igjen. De to mennene i svart dress gikk hurtig ti meter bortover og satte seg inn i en knallrød bil. Brannbilrød, kalte øyenvitnet det. Veldig rød. Ganske ny. En vanlig, firedørs personbil, mente øyenvitnet. Eller kanskje femdørs. Eller tredørs. Men i hvert fall ikke en todørs kupé. En Toyota, mente øyenvitnet. Eller kanskje en Honda. Eller en Hyundai. Kanskje en Kia. Men uansett, de to mennene i svart dress hadde kjørt bort i den. Det var fortsatt ingen tegn til mannen i den grønne vinterjakken. Så begynte det å renne blod ut under døren til betongbunkeren. Øyenvitnet ringte 911. Fylkessheriffen ankom og fikk høre historien. Han var flink til å la folk få komme til poenget uten å virke utålmodig. Det var et av hans mange talenter. Til slutt ble øyenvitnet ferdig. Deretter tenkte fylkessheriffen seg lenge om. Han var i en del av landet hvor det lå mange hundre kva7


dratkilometere med ingenting i alle retninger rett bak horisonten. Hvor veiene var lange, ensomme snorer. Han var i veisperringslandet. Dermed ringte han utrykningspolitiet, og etterpå rekvirerte han helikopteret fra delstatshovedstaden. Han sendte ut en etterlysning etter en knallrød, importert bil med to menn i svart dress. Jack Reacher fikk sitte på i femten mil og nitti minutter med en kvinne i en skitten, grå varebil, da han så de skarpe neonlysene over motorveikrysset, med store, grønne skilt som pekte mot vest og øst. Kvinnen senket farten og stoppet, og Reacher gikk ut og takket henne og vinket henne av sted. Hun tok den første påkjøringsrampen, vestover mot Denver og Salt Lake City, og han gikk under broen og stilte seg opp på den østlige påkjøringsrampen, med en fot på veiskulderen og en i kjørebanen. Han stakk ut tommelen, smilte og prøvde å se vennligsinnet ut. Men det var ingen enkel sak. Reacher var en svær mann, en nittifem høy, kraftig bygd, og den kvelden så han som vanlig litt rufsete og ustelt ut. Enslige bilførere ville ha hyggelig og ufarlig selskap, og av lang erfaring visste Reacher at han utseendemessig ikke var noens førstevalg som passasjer. Han virket for truende. Og akkurat der og da var han ekstra handikappet, på grunn av en nylig brukket nese. Han hadde lappet den sammen med sølvtape, og han visste at det fikk ham til å se enda mer grotesk ut. Han visste at tapen skinte og glitret i det gule lyset. Men han følte at den medisinsk sett var til hjelp, derfor bestemte han seg for å la den sitte en time til. Fikk han ikke haik med noen i løpet av seksti minutter, skulle han vurdere å rive den av. Han fikk ikke haik i løpet av seksti minutter. Det var lite trafikk. Nebraska, om natten om vinteren. Motorveikrysset han hadde valgt var det eneste krysset av betydning på mange kilometer, likevel kunne det gå flere minutter mellom hver gang det kom en bil. Trafikken under broen var ganske jevn, men det var få som kjørte opp på motorveien. 8


Den første timen svingte bare førti kjøretøy østover. Personbiler, lastebiler, SUV-er, forskjellige merker, forskjellige modeller, forskjellige farger. Tretti stykker feide forbi uten å senke farten. Ti bilførere sjekket ham ut, før de så vekk og akselererte. Ikke så uvanlig. Det ble stadig vanskeligere å være haiker. På tide å skaffe seg bedre odds. Han snudde seg, og med en sprukken tommelfingernegl begynte han å plukke på kanten av sølvtapen. Han fikk opp en centimeter, og grep den provisoriske fliken mellom tommel og pekefinger. To innfallsvinkler. Den ene var å rive tapen raskt av. Den andre innebar å løsne den sakte. Et illusorisk valg, tenkte Reacher. Smertene ville uansett bli de samme. Dermed valgte han noe midt imellom: å rive den sakte av. På kinnet var det ingen stor sak. Det var verre med nesen. Sår åpnet seg, hevelser ble flyttet på, de brukne delene av nesebeinet gnisset mot hverandre. På den andre siden av kinnet var det heller ingen stor sak. Han rullet den blodige tapen sammen til en sylinder og stakk den i lommen. Så spyttet han på fingrene og tørket seg i ansiktet. Han hørte et helikopter tre hundre meter over seg og så en kraftig lyskaster som skar gjennom mørket, stoppet et øyeblikk, flyttet seg, stoppet igjen, flyttet seg. Han snudde seg, tråkket ut i kjørebanen med den ene foten igjen og stakk ut tommelen. Helikopteret ble hengende en stund, før det mistet interessen og dundret vestover, helt til lyden ble borte. Antallet biler på vei gjennom landet på motorveibroen var jevnt, men lavt. Trafikken som kom nordfra og sørfra gjennom fylket minket. Men nesten alle svingte opp på motorveien i den ene eller den andre retningen. Nesten ingen fortsatte rett fram. Reacher var fortsatt optimist. Kvelden var kald, og det hjalp på ansiktet. Han ble så nummen at det nesten ikke gjorde vondt lenger. En pickup med Kansas-skilter kom sørfra, svingte østover og satte 9


ned farten. Bilføreren var en lang, svart fyr som hadde pakket seg inn i en stor jakke. Varmeapparatet virket kanskje ikke. Han stirret hardt og lenge på Reacher, og stoppet nesten. Men han gjorde det ikke. Han så bort og kjørte forbi. Reacher hadde penger i lommen. Han kunne ta en buss hvis han bare kom seg til Lincoln eller Omaha. Men han kom seg ikke til Lincoln eller Omaha. Ikke uten skyss. Han begynte å stikke høyre hånd inn under venstre arm mellom hver bil, så han ikke skulle fryse. Han trampet med beina. Pusten samlet seg som en sky rundt hodet hans. En politibil feide forbi med blålys, men uten sirene. Det satt to politibetjenter i den. De kastet ikke så mye som et blikk på Reacher. De konsentrerte seg om veien foran seg. En ulykke, kanskje. To andre biler holdt på å stoppe. Den ene kom sørfra, den andre nordfra, med noen minutters mellomrom. Begge saktnet farten, kjørte litt usikkert, studerte ham, før de ga gass igjen og kjørte forbi. Det nærmer seg, tenkte Reacher. Den kommer. Det hjalp kanskje at det var så sent. Folk hadde mer medfølelse rundt midnatt enn midt på dagen, og bare det å være ute og kjøre om natten var litt uvanlig. Da ville det ikke være noen stor sak å plukke opp en tilfeldig fremmed. Håpet han. Enda en bilfører så lenge på ham, men kjørte forbi. Og enda en. Reacher spyttet i håndflatene og glattet på håret. Han fortsatte å smile. Han var fortsatt optimist. Og så, endelig, etter nittitre minutter på motorveien, stoppet en bil.


2

Bilen stoppet ti meter fra ham. Den hadde lokale skilter, var ganske stor, amerikansk og mørklakkert. En Chevrolet, tenkte Reacher, antagelig mørkeblå eller grå eller svart. Det var vanskelig å si i neonlyset. Mørke metallfarger ble anonyme om natten. Det var tre personer i bilen. To menn foran og en kvinne i baksetet. De to mennene hadde vridd seg rundt i setet, som om alle tre diskuterte noe viktig. En demokratisk avgjørelse, kanskje. Skal vi ta med fyren eller ikke? For Reacher antydet det at de ikke kjente hverandre så godt. En slik avgjørelse blir vanligvis tatt helt instinktivt blant gode venner. Disse tre var kanskje arbeidskolleger, en jevnbyrdig gruppe som var kastet sammen for anledningen, med overdreven respekt for hverandres mening, og spesielt kvinnens mening, siden hun var i mindretall. Reacher så at hun nikket, han leste på leppene hennes at hun sa ja. Mennene snudde seg fram igjen, og bilen rullet mot ham. Den stanset igjen, med vinduet på passasjersiden ved Reachers hofte. Ruten gikk ned. Reacher bøyde seg fra midjen og kjente varme mot ansiktet. Varmeapparatet på denne bilen fungerte utmerket, det var helt sikkert. Fyren i passasjersetet spurte: «Hvor har du tenkt deg i kveld, sir?» Reacher hadde vært militærpoliti i tretten år, og etterpå hadde han levd nesten like lenge på sin snedighet og sluhet, og han hadde overlevd begge disse fasene av livet ved å være forsiktig og årvåken når situasjonen krevde det. 11


Alle fem sanser i aktivitet hele tiden. Skulle man sette seg inn i en bil som tilbød skyss, var mye avhengig av lukten. Kunne han lukte øl? Dop? Bourbon? Men akkurat der og da kjente han ikke lukten av noe. Nesen var brukket. Neseborene var opphovnet og fulle av blod. Neseskilleveggen var kanskje permanent skjev. Det virket fullt mulig at han aldri kom til å lukte noe igjen. Berøring var ikke en mulighet i denne situasjonen. Heller ikke smak. Han ville ikke finne ut noe ved å famle rundt som om han var blind, og heller ikke ved å slikke på noe. Da gjensto syn og hørsel. Han hørte nøytrale lyder fra passasjeren i forsetet, ingen utpreget regional dialekt, dannet språk, en anelse autoritet og ledererfaring. Han så at alle tre hadde myke hender uten træler, ikke spesielt muskuløse kropper, pene frisyrer, ikke solbrun hud. Innendørsfolk. Kontormennesker. Ikke øverst på rangstigen, men et godt stykke fra bunnen. De så ut til å være midt i førtiårene, kanskje midtveis i livet, men mer enn midtveis i karrieren. Omtrent som oberstløytnanter, hvis man sammenlignet med Forsvaret. De leverte gode prestasjoner, men var ikke superstjerner. Alle hadde på seg svarte bukser og blå dongeriskjorte, nesten som en uniform. Skjortene virket billige og nye, de hadde fortsatt den opprinnelige bretten fra innpakningen. En teambyggingsøvelse, antok Reacher. Noe næringslivstull. Man flyr en haug med mellomledere opp fra avdelingskontorene og samler dem ute i villmarka, gir dem skjorter, lager oppgaver til dem. Alt dette styret var kanskje for at de skulle føle seg litt dristige, og det var kanskje derfor de ville plukke ham opp. Etterpå ville det kanskje bli en åpenhjertig og gjensidig kritikk, som muligens var årsaken til at de hadde slitt seg gjennom en treveis, demokratisk debatt. Et team trengte teamarbeid, og teamarbeid trengte enighet, og enighet måtte ikke tvinges fram, og spørsmål som gjaldt kjønn var alltid sensitive. Reacher var faktisk litt overrasket over at kvinnen ikke satt foran eller kjørte. Selv om det å kjøre kunne bli oppfattet som en un12


derlegen rolle for den eneste kvinnen i trioen. Som å hente kaffe. Et minefelt. «Jeg er på vei østover,» sa Reacher. «Inn i Iowa?» spurte fyren i forsetet. «Gjennom Iowa,» sa Reacher. «Helt til Virginia.» «Hopp inn,» sa fyren. «Vi kan gi deg skyss et stykke på veien.» Kvinnen satt bak passasjeren i forsetet, så Reacher gikk rundt bagasjerommet og satte seg bak bilføreren. Han satte seg til rette på baksetet og lukket døren. Kvinnen nikket litt sjenert til ham. Kanskje litt forsiktig. Kanskje på grunn av den brukne nesen. Kanskje synet gjorde henne urolig. Fyren bak rattet sjekket bakspeilet og kjørte opp på rampen.


3

Fylkessheriffen het Victor Goodman, og folk flest syntes det passet veldig godt. Han var et godt menneske, som vanligvis gikk seirende ut av alt han bestemte seg for å gjennomføre. Ikke at det nødvendigvis var noen sammenheng mellom de to delene av navnet hans. Han vant ikke fordi han var god, men fordi han var smart. I det minste smart nok til å sjekke både én og to ganger før han gikk videre med det han hadde bestemt seg for. To skritt fram og ett tilbake, sånn var systemet hans. Det fungerte utmerket for ham. Det hadde det alltid gjort. Og akkurat nå fikk det ham til å tro at det å sende ut en etterlysning hadde vært en forhastet handling. For åstedet i betongbunkeren så rett og slett for jævlig ut. Mannen i den grønne vinterjakken var blitt mer eller mindre henrettet. Kanskje snikmyrdet. Det hadde vært noe direkte og bestemt over knivarbeidet her. Dette var ikke en liten krangel eller et slagsmål som hadde utartet. Dette var profesjonelle saker, rett fra førstedivisjon. Og det var sjelden kost på bygda i Nebraska. Praktisk talt uhørt. Så for det første ringte Goodman til FBI i Omaha, for å varsle dem. Han var altfor smart til å bekymre seg om noen revirkamp. Og for det andre hadde han revurdert oppfatningen av de to mennene i den røde bilen. Brannbilrød, hadde øyenvitnet kalt den. Knallrød. Og det ga ikke mening. Fargen var altfor skarp til at profesjonelle ville ha en sånn fluktbil. Altfor opplagt. Altfor lett å huske. Derfor var det stor sannsynlighet for at de hadde parkert et alternativt 14


kjøretøy et passende sted i nærheten. Det var stor sannsynlighet for at de hadde kjørt dit og byttet bil. Og det tok bare et sekund å ta av seg dressjakkene. Øyenvitnet var usikker når det gjaldt skjortene. Hvite, trodde han. I hovedsak. Eller kremfargete. Kanskje stripete. Eller rutete. Eller noe. Ikke slips. Eller kanskje den ene hadde slips. Dermed ringte Goodman igjen til utrykningspolitiet og til helikopterenheten, og kom med en enklere etterlysning: Nå var han ute etter alle kjøretøy med to menn i. Fyren i passasjersetet snudde seg på ganske vennlig vis. «Ikke at jeg har noe med det, men hva har skjedd med ansiktet ditt?» spurte han. «Jeg gikk inn i en dør,» svarte Reacher. «Er det sant?» «Nei, ikke helt. Jeg snublet og falt. Ikke så veldig spennende. Bare sånt som skjer.» «Når da?» «I går kveld.» «Gjør det vondt?» «Ikke verre enn at det hjelper med litt aspirin.» Fyren vred seg enda lenger rundt og kikket på kvinnen. Deretter på bilføreren. «Har vi noe aspirin? Så vi kan hjelpe mannen?» Reacher smilte. Et team som sto klar til å løse alle problemer, store eller små. Han sa: «Det går bra.» Kvinnen sa: «Jeg har.» Hun bøyde seg ned og tok opp vesken fra gulvet og rotet rundt i den. Fyren i passasjersetet fulgte ivrig med. Han virket oppglødd. Et mål var satt og var i ferd med å bli oppnådd. Kvinnen fant en pakke Bayers. Hun ristet løs en pille. «Gi ham to,» sa fyren i forsetet. «Han ser ut som om han har bruk for dem. Faen, gi ham tre.» Det syntes Reacher var litt vel sjefete. Det ville kanskje ikke gjøre seg så bra når opplegget skulle evalueres. Det satte kvinnen i en vanskelig situasjon. Hun trengte kanskje 15


aspirinen selv. Hun hadde kanskje visse plager og syntes muligens det var flaut å nevne det. Eller kanskje fyren i forsetet prøvde seg på en dobbel bløff. Han var kanskje så prikkfri på alle andre måter, at han klarte å få kontrollbehovet sitt til å virke som uskyldig begeistring. Reacher sa: «Det klarer seg med én, takk.» Kvinnen trillet den lille, hvite pillen fra sin håndflate og ned i hans. Fyren i forsetet ga ham en flaske vann. Uåpnet, og fortsatt kjøleskapskald. Reacher svelget pillen, brøt forseglingen på flasken og drakk lenge. «Takk,» sa han. «Det satte jeg pris på.» Han ga fra seg flasken. Fyren i forsetet tok den og holdt den fram mot bilføreren. Bilføreren ristet taust på hodet. Han konsentrerte seg om veien foran seg, holdt en hastighet på mellom hundre og tjue og hundre og tretti, lot bilen suse av gårde. Han var omtrent én åtti høy, anslo Reacher, men smal over skuldrene og litt lut i ryggen. Han hadde tynn hals uten dun. Han var nyklippet, og frisyren var konservativ. Ingen ringer på fingrene. Ermene på den billige, blå skjorten var for korte for ham. Armbåndsuret var fullt av små, kompliserte skiver. Fyren i passasjersetet var kortere og bredere. Ikke akkurat tjukk, men hvis han spiste hamburger mer enn én gang i uken ville han antagelig ese ut. Ansiktet var stramt og rosa. Håret var lysere enn bilførerens, det var også nyklippet og kort, og gredd til siden som på en skolegutt. Skjorten hans var lang i ermene, trang rundt midjen og løs rundt skuldrene. Kragen var fortsatt triangelformet fra pakningen, og snippene presset stramt mot halshuden. På nært hold så kvinnen ut til å være et par år yngre enn mennene. Kanskje i begynnelsen av førtiårene, ikke i midten. Hun hadde kullsvart hår som var satt opp i en knute eller en chignon eller noe, Reacher visste ikke hva det korrekte navnet på frisyren var. Hun så ut til å være middels høy og slank. Skjorten hennes var helt klart en størrelse mindre enn mennenes, men den hang likevel løst på henne. Hun var pen, på en litt streng og likefram måte. 16


Blekt ansikt, store øyne, masse sminke. Hun virket sliten og litt utilpass. Muligens ikke helt henrykt over teamtøyset. Og det gjorde henne til den beste av de tre, etter Reachers mening. Fyren i passasjersetet vred seg rundt igjen og stakk fram en myk og rund hånd. Han sa: «Jeg heter forresten Alan King.» Reacher håndhilste på ham, og sa: «Jack Reacher.» «Hyggelig å treffe deg, Mr. Reacher.» «Takk, det samme, Mr. King.» Bilføreren sa: «Don McQueen,» men gjorde ikke noe forsøk på å håndhilse. «Hvor store er oddsene?» sa Reacher. «King og McQueen.» King sa: «Ja, ikke sant?» Kvinnen holdt fram sin hånd, mindre og blekere og mer beinete enn Kings. Hun sa: «Karen Delfuenso.» «Hyggelig å hilse på deg, Karen,» sa Reacher og tok hånden hennes. Hun holdt grepet en anelse lenger enn han hadde forventet. Så løftet McQueen foten brått fra gasspedalen, og alle ble rykket litt framover. Foran dem lyste det rødt av bremselys. Som en tett mur. Og langt borte i det fjerne blinket det raskt i blått og rødt fra en klynge politibiler.


4

To skritt fram, ett tilbake. Sjekk og sjekk igjen. Sheriff Victor Goodman tok en ny kikk på problemet med bilen som han trodde de to mennene hadde byttet til. Han prøvde å holde seg så oppdatert som mulig for en mann i hans stilling langt ute på bygda, og det var ikke lett, men omtrent et år tidligere hadde han lest en fotnote i en nyhetsmelding fra Sikkerhetsdepartementet, hvor det sto at om natten var mørkeblått den fargen som var vanskeligst å oppdage med overvåkningskamera. Jakker, luer, biler, hva som helst – mørkeblått ble ikke stort mer enn et hull i natteluften. Vanskelig å få øye på, vanskelig å definere. Ikke at det fantes så mange overvåkningskameraer i Goodmans fylke. Men han gikk ut fra at det som gjaldt for en elektronisk linse også ville gjelde for menneskeøyne. Og han gikk ut fra at de to mennene kanskje hadde greie på sånt. Det virket som de var profesjonelle. Derfor var kanskje reservebilen deres mørkeblå. Eller kanskje ikke. Hva skulle han gjøre? Når alt kom til alt, gjorde han ingenting. Han fant ut at det var det klokeste valget. Tok han feil, ville det virke mot sin hensikt å be folkene ved veisperringene om å legge spesielt merke til mørkeblå biler. Dermed lot han den reviderte etterlysningen bli stående: Han var ute etter alle biler med to menn i. * 18


På det stedet var Interstate 80 en seksfelts motorvei, og de tre østgående kjørefeltene var fullpakket med biler som sneglet seg framover. Personbiler, lastebiler, SUV-er – alle krabbet sakte av gårde, bremset, stoppet, ventet, krabbet litt til. McQueen trommet frustrert med fingrene på rattet. King stirret rett fram gjennom frontruten, tålmodig og resignert. Delfuenso stirret også rett fram, engstelig, som om hun var sent ute til noe. Reacher brøt stillheten. «Hvor skal dere hen i kveld?» «Chicago,» sa King. I sitt stille sinn var Reacher svært tilfreds med å høre det. Det var rikelig med busser i Chicago. Rikelig med morgenavganger. Sørover gjennom Illinois, østover gjennom Kentucky, og så var Virginia rett ved siden av. Gode nyheter. Men han sa det ikke høyt. Det var sent på kveld, og han syntes det var mer passende å vise medfølelse. Han sa: «Det er en lang tur.» «Hundre mil,» sa King. «Hvor kommer dere fra?» Bilen stoppet, rullet framover og stoppet igjen. «Vi var i Kansas,» sa King, «og der gikk det riktig så bra. Ingen trafikk. Ingen forsinkelser. Ikke før nå. Dette er første gang vi har stoppet på mer enn tre timer.» «Det er ikke verst.» «Nei, ikke sant? Minst hundre hele veien. Jeg tror dette bokstavelig talt er første gang Don har vært borti bremsepedalen. Stemmer ikke det, Don?» McQueen sa: «Bortsett fra da vi plukket opp Mr. Reacher.» «Selvsagt,» sa King. «Kanskje det brøt trolldommen.» Reacher spurte: «Er dere på forretningsreise?» «Alltid.» «Hva slags forretninger?» «Vi jobber med software.» «Sier du det?» sa Reacher for å være høflig. «Vi er ikke programmerere,» sa King. «Det er bare pizza og skateboard. Vi jobber med salg til næringslivet.» 19


«Dere jobber hardt.» «Alltid,» gjentok King. «Har turen vært vellykket så langt?» «Ikke så verst.» «Jeg trodde kanskje dere var ute på en sånn teambygging-greie. En slags øvelse. Eller en ferie.» «Nei, det er bare business as usual.» «Hva er greia med skjortene?» King smilte. «Ja, der sier du noe,» sa han. «Det er den nye stilen i næringslivet. Fritidsantrekk hele uka, men med firmareklame. Som drakten til et idrettslag. For sånn er det i softwarebransjen for tiden. Veldig mye konkurranse.» «Bor dere her i Nebraska?» King nikket. «Faktisk ikke så veldig langt herfra. Det er mange teknologifirmaer i Omaha nå. Mange flere enn man skulle tro. Det er gode muligheter der.» Bilen rullet framover, bremset, stoppet, beveget seg igjen. Det var McQueens egen bil, trodde Reacher. Ingen leiebil. Ingen firmabil. Den var for slitt, og for rotete. Fyren måtte ha trukket det korteste strået. Blitt utpekt som sjåfør på akkurat denne turen. Eller kanskje han var utpekt som sjåfør på alle turene. Kanskje han sto nederst på rangstigen. Eller kanskje han bare likte å kjøre. En veiens kriger. En veiens kriger som var på tur uten familien. For han var helt klart en familiemann, for dette var en familiebil. Men bare så vidt. Det var noen barnegreier i den, men ikke så mange. Det lå et glitrende, rosa hårbånd på gulvet. Ikke noe en voksen kvinne ville brukt, etter Reachers mening. Det lå et lite kosedyr i konsollen. Det meste av stoppen var flatklemt, og pelsen var tjafsete, som om noen tygde jevnlig på det. En datter, antok Reacher, et sted mellom åtte og tolv år gammel. Han kunne ikke være mer nøyaktig enn det. Han visste svært lite om barn. Men ungen hadde en mor eller en stemor. McQueen hadde en kone eller en kjæreste, det var helt tydelig. Det var feminine ting overalt i bilen. I konsollen lå det en 20


blomstrete eske med papirlommetørklær og en inntørket leppestift, rett ved siden av kosedyret. Det var til og med et krystallsmykke på nøkkelen. Reacher var ganske sikker på at han ville ha kjent lukten av parfyme fra setetrekket, hvis han hadde vært i stand til å kjenne noen som helst lukt. Han lurte på om McQueen savnet familien sin. Eller kanskje fyren var helt tilfreds. Kanskje han ikke likte familien sin. Fra sjåførplassen spurte McQueen plutselig: «Hva med deg, Mr. Reacher. Hvilken bransje jobber du i?» «Ingen bransje,» sa Reacher. «Du mener at du er løsarbeider? Tar det du måtte finne?» «Ikke det engang.» «Mener du at du er arbeidsløs?» «Men helt frivillig.» «Siden når?» «Siden jeg forlot Hæren.» McQueen svarte ikke på det, for han ble opptatt. Alle bilene foran ham klemte seg inn i høyre fil. Denne langsomme manøveren var årsak til mesteparten av køen. En kollisjon, tenkte Reacher. Noen hadde kanskje mistet kontrollen, kjørt inn i midtdeleren og kommet borti et par andre biler på tilbakeveien. Men det var ingen brannbiler her. Ingen ambulanser. Ingen taubiler. Alle varsellysene var i samme høyde, på biltak. Det var så mange, og de blinket så fort at det ikke var noe opphold, bare en sammenhengende bølge av rødt og blått lys. Bilen sneglet seg videre. Start, stopp, start, stopp. Femti meter fra varsellysene slo McQueen på blinklyset og tvang seg inn i høyre fil. Og da fikk Reacher fritt utsyn til årsaken til køen. Det var ingen kollisjon. Det var en veisperring. Den nærmeste politibilen sto parkert på skrå over venstre fil, og den andre sto parkert litt lenger inn, i samme vinkel, over midtfilen. De sto der som piler, én, to, begge pekte mot 21


høyre fil, og de ga ikke bilførerne noe annet valg enn å legge seg i høyre fil. To politibiler sto parkert i midtfilen, på linje med trafikkstrømmen, rett overfor to andre som sto parkert på rekke og rad på veiskulderen. Deretter fulgte to til, også de på skrå, stilt opp på en måte som tvang folk til å ta en krapp og klossete sving over hele motorveiens bredde, helt bort til venstre fil, og deretter kunne de spre seg utover, akselerere og fortsette turen. En velorganisert operasjon, tenkte Reacher. Køen gjorde at bilene nærmet seg langsomt, og den brå venstresvingen i enden av sperringen gjorde at de måtte kjøre sakte gjennom den. Den lange og smale spissrotgangen mellom de to bilene i midtfilen og de to på veiskulderen gjorde at politiet fikk god tid til å studere de som satt i bilene. Denne sperringen var ikke satt opp av nybegynnere. Men hvorfor var den satt opp? Åtte biler var store greier. Og Reacher kunne se hagler. Dette var ingen rutinekontroll. Dette dreide seg ikke om sikkerhetsbelter eller oblater. Han spurte: «Har dere hørt på radioen? Har det skjedd noe alvorlig?» «Slapp av,» sa King. «Sånt skjer innimellom. Mest sannsynlig er det en innsatt som har flyktet. Det ligger et par store fengsler litt lenger vest. De mister alltid folk. Og det er sprøtt, ikke sant? Jeg mener, det er ikke akkurat hjernekirurgi. De har liksom lås på dørene.» McQueen etablerte blikkontakt med ham i speilet, og sa: «Det er vel ikke deg, håper jeg.» «Ikke meg?» spurte Reacher. «Som nettopp har rømt fra fengselet?» Han hadde et smil i stemmen. «Nei,» sa Reacher. «Det er definitivt ikke meg.» «Det er bra,» sa McQueen. «For da ville vi være i trøbbel alle sammen.» De krabbet videre i den utålmodige køen. Gjennom en lang, glasskledd tunnel av frontruter og bakruter kunne Reacher se politifolkene i arbeid. De hadde på seg uniformsluene. De holdt haglene lavt og kraftige lommelykter høyt. 22


De lyste inn i den ene bilen etter den andre, forover, bakover, opp, ned, de talte hoder, sjekket gulv, noen ganger sjekket de bagasjerom. Så, når de var tilfredse, vinket de bilen av sted og tok fatt på nestemann i køen. «Ikke vær redd, Karen,» sa King, uten å snu på hodet. «Du er snart hjemme igjen.» Delfuenso svarte ikke. King kikket bakover på Reacher og sa: «Hun hater lange bilturer,» som for å forklare. Reacher sa ingenting. De sneglet seg framover. Rutinen foran dem forandret seg ikke. Til slutt oppdaget Reacher mønsteret. Den eneste omstendigheten som fikk politiet til å sjekke bagasjerom, var når bilen hadde en enslig, mannlig fører. Det utelukket Kings teori om en rømt fange. Det var ingen grunn til at en rømt fange ikke kunne gjemme seg i bagasjerommet på en bil med to personer i, eller tre eller fire. Eller fem eller seks, eller en hel busslast. Det var mye mer sannsynlig at politiet hadde fått et spesifikt tips om en enslig fyr som fraktet noe som var stort og noe som var farlig. Narkotika, våpen, bomber, tyvegods, hva som helst. De sneglet seg framover. Nå var de nummer tre i køen. Begge bilene foran dem hadde en enslig mann bak rattet. Begge fikk bagasjerommet sjekket. Begge ble vinket videre. McQueen rullet framover og stoppet der en politimann ba ham stoppe. En fyr stilte seg foran panseret og lyste med lommelykten på skiltet. Fire andre kom fram, to på hver side, og lyste inn gjennom vinduene foran og bak, mens de talte. Deretter gikk fyren foran bilen unna. Fyren nærmest McQueen vinket ham framover, hånden gestikulerte lavt og ivrig, midt foran synsfeltet til McQueen. McQueen rullet framover, vred på rattet for å ta den krappe venstresvingen og deretter den krappe høyresvingen, og så hadde han hundre og femti mil med tom motorvei foran seg. Han pustet ut og satte seg til rette i setet, og ved siden av ham pustet King ut og satte seg til rette i setet. McQueen tråkket på gassen, og bilen akselererte hardt og 23


kjørte østover, fort, som om det ikke var mer tid å kaste bort. Et minutt senere, på den andre siden av sperringen så Reacher en bil komme i like stor hastighet i motsatt retning. En mørk Ford Crown Victoria, med blinkende blålys bak grillen. Helt klart et offentlig kjøretøy, i full fart mot en eller annen stor krise.


5

Den mørke Crown Vic-en var en patruljebil fra FBIs distriktskontor i Omaha. Vakthavende agent der hadde tatt imot telefonen fra sheriff Goodman og reagert umiddelbart. Goodman hadde sagt profesjonelle, og i FBI-terminologi betydde det organisert kriminalitet, og organisert kriminalitet var FBIs favorittdiett, for det kunne man bruke til å bygge seg opp et rykte, og til å skaffe seg ære og forfremmelse. Dermed ble en spesialagent på tilkallingsvakt øyeblikkelig sendt ut, en dekorert FBI-veteran med tjue års fartstid, høyt kvalifisert, svært erfaren og høyt ansett. Hun het Julia Sorenson, var nesten førtisju år gammel, og hadde vært i Omaha i nesten førtisju svært lykkelige måneder. Omaha var verken New York eller Washington, men det var heller ikke noen bakevje for FBI. Det var ikke Sibir. Ikke på langt nær. Av en eller annen ukjent, historisk grunn følger kriminaliteten jernbanelinjen, og noen av de største skiftetomtene på planeten ligger innenfor Nebraskas delstatsgrenser. Derfor var ikke Sorensons evner bortkastet. Hun var verken frustrert eller utilfreds. Hun slo nummeret til sheriff Goodmans mobil mens hun kjørte, og sa at hun var på vei. Hun avtalte å møte ham på åstedet om en times tid. Goodman var i bilen sin da han tok imot samtalen. Han hadde satt en av assistentene sine til å sikre åstedet og passe på øyenvitnet, mens alle de andre var ute og sperret de lokale veiene ut av fylket. Dermed var han den eneste tilgjen25


gelige mobile enheten. Han kjørte rundt og lette etter den knallrøde bilen. Fylket hans var stort, men ikke komplisert rent geografisk. Hundre år tidligere hadde noen tegnet en firkant på et kart, og den formen hadde holdt seg. Firkanten var gjennomskåret to ganger, først av en tofeltsvei som krysset området fra venstre mot høyre, fra vest mot øst, og igjen av en tofeltsvei som gikk nedenfra og opp, fra sør mot nord. De to veiene møttes omtrent midt på firkanten, hvor de dannet et veikryss, og rundt veikrysset hadde det vokst opp en by med åtte tusen innbyggere. Det var lite gjennomgangstrafikk fra øst til vest og fra vest til øst, siden Interstate 80 åtte mil lenger nord gikk parallelt og tok mesteparten av bilene. Men trafikken fra nord til sør og sør til nord var markert tettere, for i den ene retningen trakk Interstate 80 til seg trafikk, og i den andre retningen dumpet den ut trafikk. Det hadde tatt lokale forretningsfolk omtrent fem minutter å merke seg dette mønsteret, og fem kilometer utenfor byen hadde de bygd en lang og rufsete stripe med bensin og diesel, kafeer, moteller og dagligvarebutikker, vanlige barer og cocktailbarer. De mer tilbakelente innbyggerne så på det som enda et forretningsområde, mens de mer moralsk forargede kalte det Sin City. Det var underlagt nøyaktig de samme lovene, reglene og forskriftene som resten av fylket, men i femti år hadde disse lovene, reglene og forskriftene blitt håndhevet på en svært overfladisk måte. Resultatet var keno- og pokermaskiner på barene, strippere på cocktailbarene, rykter om prostitusjon på motellene, og en strøm av skatteinntekter til fylket. Toveistrafikk, akkurat som på tofeltsveien. Goodman var på vei dit. Han hadde ikke noen god grunn til det, det var ganske enkelt fordi det var siste stopp før den fjerne motorveien. Området var fullt av ubebygde tomter, for lengst nedlagte foretak og vindusløse betongvegger. Hvis man ville skjule en fluktbil og forflytte seg ubemerket til den, var dette omtrent det eneste stedet i byen hvor det lot seg gjøre. 26


Han passerte veikrysset og la de respektable strøkene bak seg. Deretter kom en soyabønneåker, og så en halv kilometer hvor det sto parkert eldgamle jordbruksmaskiner i veikanten. Alt var til salgs, men mesteparten hadde ventet så lenge på en kjøper at det bare var rust igjen. Deretter flere bønner, og etter det kunne man skimte lysene fra Sin City i det fjerne. Det lå en bensinstasjon i hver ende av stripen, en på vestsiden av veien og en på østsiden, begge på størrelse med parkeringsplassen utenfor et stadion, av hensyn til trailerne. Begge bensinstasjoner var godt opplyst av lys på høye stolper, begge hadde heist skiltene til oljeselskapene så høyt at de var synlige på flere kilometers avstand. Mellom dem lå kafeene og motellene og barene og dagligvarebutikkene og cocktailbarene strødd på begge sider av veien i tilfeldige vinkler, noen var opplyst, noen var det ikke. Alle sto for seg selv, på grusdekte parkeringsplasser. Noen hadde overlevd i femti år, og noen var overlatt til ugresset for lenge siden. Goodman begynte på østsiden av tofeltsveien. Han tok en runde forbi en kafé som han av og til frekventerte, han kjørte langsomt, med én hånd på rattet. Den andre hånden brukte han til å styre lyskasteren som var montert ved siden av frontruten, for å sjekke de parkerte kjøretøyene. Han kjørte rundt på baksiden av kafeen, forbi søppelkassene, og så fortsatte han. Han sirklet rundt en cocktailbar, sjekket et motell, oppdaget ingenting. Ved bensinstasjonen i enden av stripen sto et par bulkete personbiler parkert ved verkstedportene, men ingen av dem var knallrøde, og skulle man dømme etter de skitne frontrutene, hadde de stått der lenge. Goodman ventet til noen biler hadde kjørt forbi, så kjørte han over veien og begynte igjen på vestsiden, i nordenden. Det første foretaket var en bar bygd av betongblokker som var malt kremgule omtrent tjue år tidligere. Ingen vinduer. Bare et sopplignende ventilasjonsanlegg på taket. Ingen røde biler i nærheten. Det neste huset i rekken var en cocktailbar, forholdsvis ren, det ble sagt at det var den mest 27


respektable i hele Sin City. Da Goodman tok en åttetallssving foran den, ble lyskasteren hans hengende litt etter, og der var den. En knallrød importbil, pent parkert bak cocktailbaren.


6

Reacher lente seg litt mot høyre for å kunne se forbi Don McQueens hode og ut gjennom frontruten på veien foran dem, og da kom skulderen hans litt for nær Karen Delfuenso. Hun lente seg tilsvarende til høyre, hardt mot sin dør, for å holde avstand. Reacher så det flate området som frontlyktene lyste opp, men bortenfor det var det ikke annet enn mørket som kom susende mot ham, med et par ensomme baklykter i det fjerne. Speedometeret viste hundre og tretti kilometer i timen. Bensinmåleren viste trekvart full tank. Motortemperaturen var helt normal. Det var en Chevrolet-logo på airbag-dekselet, hvilket betydde at bilen var en Chevrolet. Kilometerstanden sto på nesten sekstifem tusen. Ingen ny bil, men heller ikke en gammel bil. Den durte fornøyd av gårde. Reacher satte seg tilbake i setet, og Delfuenso fulgte bevegelsen hans. Alan King snudde seg halvveis i forsetet, og sa: «Broren min var i Hæren. Peter King. Kanskje du kjenner ham.» «Det er en veldig stor institusjon,» sa Reacher. King smilte, en smule forlegen. «Selvsagt,» sa han. «Det var en dum kommentar.» «Men en helt vanlig kommentar. Alle går ut fra at alle kjenner hverandre. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg mener, hvor mange bor det der du bor?» «Omtrent halvannen million.» «Kjenner du alle?» 29


«Jeg kjenner ikke engang naboene mine.» «Der ser du. Hvilken gren var broren din i?» «Han var artillerist. Han dro til Golfen under den første krigen.» «Det gjorde jeg også.» «Da kjente du ham kanskje.» «Vi var en halv million. Alle dro. Aldri sett noe større opplegg.» «Hvordan var det?» «Har ikke broren din fortalt deg det?» «Vi snakker ikke sammen.» «Det var varmt,» sa Reacher. «Det er stort sett det jeg husker.» «Hvilken gren var du i?» «Jeg var i politiet,» sa Reacher. «Militærpolitiet. Kriminaletterforskningsavdelingen, den tiden jeg var der.» King trakk litt på skuldrene, nikket litt og sa ikke mer. Han snudde seg framover igjen og stirret ut i mørket. Et skilt feide forbi på veiskulderen: Velkommen til Iowa. Sheriff Goodman vendte bilen mot parkeringsplassen bak cocktailbaren og slo på langlysene. Den parkerte importbilen var ikke en Toyota eller en Honda eller en Hyundai eller en Kia. Det var en Mazda. En Mazda 6, for å være nøyaktig. En femdørs kombikupé, men bakenden var elegant buet, så den lignet ganske mye på en vanlig firedørs sedan. Det var en nyere modell. Den var brannbilrød. Den var tom, men det hadde fortsatt ikke lagt seg dugg på den. Den hadde ikke stått der lenge. Det var mange ledige plasser på begge sider av den. Bak den var det femti meter med grus og ugress, deretter var det mer eller mindre ingenting før man kom til forstedene i Denver, hundre mil lenger vest. Foran den var bakdøren til cocktailbaren, et enkelt stålrektangel satt inn i en mudderfarget gipsvegg. Et godt sted. Ikke overvåket. Ingen vitner. Goodman så for seg at de to mennene gikk ut av Mazdaen, tok av seg 30


dressjakkene, gikk bort til det nye kjøretøyet sitt, satte seg inn, kjørte av sted. Hvilket nytt kjøretøy? Ingen anelse. Kjørte av sted hvor? Ikke østover eller vestover, for de kom seg ikke ut av fylket i østlig eller vestlig retning uten først å kjøre sørover, tilbake til krysset. Men ingen kjører en fluktbil tilbake mot åstedet. Derfor hadde de selvsagt fortsatt nordover. For oppe i den retningen lå Interstate 80, den ventet på dem bortenfor den mørke horisonten, som en stor og anonym magnet. Derfor var de for lengst borte. Enten hadde de kommet seg ut av fylket bare noen minutter før den lokale veisperringen på nordsiden ble satt opp, eller de hadde kommet seg uoppdaget gjennom den noen minutter etter, for på det tidspunktet lette sheriffassistentene fortsatt etter en knallrød bil. Det var Goodmans egen feil, og det visste han. Han slo på radiosenderen og ga folkene sine beskjed om at de kunne åpne de lokale veisperringene. Han forklarte dem nøyaktig hvorfor. Så ba han to av dem sikre området bak cocktailbaren, og resten av dem om å gjenoppta sine vanlige plikter. Han kalte opp utrykningspolitiets sentralbord og fikk ingen gode nyheter derfra. Han sjekket klokken og beregnet tid og fart og avstand. Han trakk pusten og slapp den ut igjen, så satte han bilen i gir og kjørte tilbake til åstedet, siden det nærmet seg tiden for møtet med spesialagent Julia Sorenson. Hans feil. De to mennene var allerede ute av delstaten. Nå var det FBIs problem.


7

Julia Sorenson fant veikrysset uten problemer, og det var ingen overraskelse, for på GPS-en hennes var krysset den eneste kartografiske besynderligheten på mange kilometers omkrets. Hun svingte til høyre, som hun fikk instruks om, og kjørte hundre meter vestover mot en dam av lys, til hun så en betongbunker med en sheriffbil og en patruljebil parkert ved siden av. Åstedet, nøyaktig slik det var beskrevet. Hun skjønte seg mer på bilene enn på bunkeren. Begge bilene var Crown Vic-er, akkurat som hennes egen, men lakkert med fylkets farger og utstyrt med kufangere foran og bak og lys på taket. Det var vanskeligere å forklare bunkeren. Den var rektangulær, kanskje sju meter lang, fem meter bred og tre meter høy. Den hadde flatt betongtak og ingen vinduer. Døren var av metall, buet, oppskrapt og bulket. Hele strukturen virket gammel og sliten og sammensunket. Betongen var slitt av vær og vind, den var oppfliset og hullete; her og der var det hult ut nevestore hull. Brun flintstein hadde kommet til syne hist og her, noen var glatte, andre var sprukne og knust. Hun parkerte bak assistentens bil og gikk ut. Hun var høy, helt klart skandinavisk, mer flott enn pen, med langt, askeblondt hår, som stort sett hadde sin naturlige farge. Hun hadde på seg svarte bukser, og en svart jakke med blå bluse under. Hun hadde solide, svarte sko på føttene, og hun hadde en svart, pæreformet skulderveske hvor hun 32


hadde alt, unntatt pistolen, som satt i et hylster på venstre hofte, og ID-etuiet, som lå i lommen. Hun tok fram etuiet, åpnet det og gikk mot sheriffen. Hun anslo ham til å være omtrent tjue år eldre enn hun selv var. Han var svært tettbygd, men ikke høy, som om han var en trekvart fotballspiller. Ikke så verst til en gammel mann å være. Han hadde vinterjakke over uniformsskjorten. Ingen hansker, selv om kvelden var kald. De håndhilste og ble stående tause et øyeblikk og bare se på betongbunkeren, som om de lurte på hvor de skulle begynne. «Første spørsmål,» sa Sorenson. «Hva er dette?» Goodman sa: «Det er en gammel pumpestasjon. Den pumpet vann opp fra akviferen.» «Og nå er den ute av bruk?» Goodman nikket. «Vannstanden sank. Vi måtte grave et dypere hull. Den nye pumpen ligger en drøy kilometer herfra.» «Er den døde mannen fortsatt der inne?» Goodman nikket igjen. «Vi ventet på deg.» «Hvem har vært der inne hittil?» «Bare jeg og legen.» «Det er mye blod.» «Ja,» sa Goodman. «Det er det.» «Tråkket dere i det?» «Det måtte vi. Vi måtte finne ut om han var død.» «Hva tok dere på?» «Bare håndleddet og halsen, for å sjekke om han hadde puls.» Sorenson satte seg på huk og åpnet den pæreformede skuldervesken. Hun tok ut plasttrekk til skoene, latekshansker til hendene og et kamera. Så satte hun den ene foten i den klisne dammen og åpnet døren til bunkeren. Ett hengsel hvinte, og et jamret. Til sammen laget de to lydene et spøkelsesaktig hyl. Hun satte den andre foten i dammen. «Det er lys der inne,» sa Goodman. Hun fant bryteren. Den tente en lyspære i taket med 33


gitter rundt. Gammelt gitter, gammel lyspære. Kanskje to hundre watt. Klart glass. Den kastet et skarpt, skjærende lys uten skygger. Hun så at stumpene av to tykke, gamle rør stakk opp gjennom gulvet med kanskje tre meters mellomrom. Begge rørene var omtrent tretti centimeter i diameter, og begge hadde en gang i tiden blitt malt institusjonsgrønne, men nå var malingen flasset av og rørene dekket av rust. Begge var åpne i enden, og begge hadde brede kanter der det en gang hadde vært skrudd fast koblinger. Et kommunalt vannsystem som for lengst var demontert. Sorenson antok at grunnvannet i mange år hadde kommet opp igjennom det ene røret og blitt sendt videre gjennom det andre, horisontalt under bakken, til et vanntårn et eller annet sted i nærheten. Men en dag hadde pumpene begynt å suge opp luft fra en tørr og porøs bergart, og da var det tid for å bore et nytt hull. Vanning, økt folketall, innlagt vann. Sorenson hadde lest seg opp. Ti billioner liter grunnvann i året, mer enn noe annet sted, bortsett fra Texas og California. Hun fortsatte. Bortsett fra vannrørene, var det litt gammel grus på gulvet og et solid, elektrisk panel på den ene veggen, flere generasjoner gammelt, og et falmet diagram på en annen vegg, som beskrev egenskapene og funksjonene til det hydrauliske utstyret som en gang hadde bundet sammen de to grønne stumpene. Og det var alt, når det dreide seg om den permanente infrastrukturen. Den ikke-permanente infrastrukturen var den døde fyren og blodet hans. Han lå på rygg, og albuene og knærne var bøyd som hos en tegneseriefigur som danser en gammeldags dans. Ansiktet var dekket av blod, midjen var dekket av blod, og han lå i en pøl av blod. Han var kanskje førti år gammel, selv om det var vanskelig å bedømme. Han var iført en grønn vinterjakke av bomullslerret, fôret og isolert med et eller annet. Den var ikke gammel, men heller ikke ny. Jakken var ikke lukket, verken med glidelås eller knapper. Den var åpen, over en grå genser og en kremfarget, ru34


tete skjorte. Både genser og skjorte så slitte og skitne ut, og var dratt opp av bukselinningen og deretter trukket opp over brystkassen. Han hadde to stikksår. Det første var et kutt tvers over pannen, et par centimeter over øynene. Det andre var et rufsete sår på høyre side av midjen, omtrent på nivå med navlen. Mesteparten av blodet kom fra det andre såret. Det hadde fosset ut. Navlen så ut som et fingerbøl fylt med halvtørr maling. Sorenson spurte: «Hva er din mening, sheriff?» Goodman svarte utenfra. «De skar ham i pannen for å blinde ham. Blodet strømmet ned i øynene hans. Det er et gammelt triks som man bruker i knivslagsmål. Derfor mente jeg at de måtte være profesjonelle, og fra da av var det en enkel sak. De dro opp skjorten og stakk kniven inn under ribbeina hans og rykket den litt rundt. Men ikke lenge nok. Det tok noen minutter før han døde.» Sorenson nikket for seg selv. Derav alt blodet. Fyrens hjerte hadde fortsatt å pumpe, tappert, men nytteløst. Hun spurte: «Vet du hvem han er?» «Har aldri sett ham før.» «Hvorfor dro de opp skjorten hans?» «Fordi de er profesjonelle. De ville ikke at knivbladet skulle sette seg fast i noe.» «Enig,» sa Sorenson. «Tror du ikke at det må ha vært en lang kniv, siden den nådde helt opp i brystkassen hans?» «Kanskje tjue til tjuefem centimeter.» «Så øyenvitnet noen kniv?» «Det sa han ikke noe om. Men du kan spørre ham selv. Han venter i assistentens bil. Holder seg varm.» Sorenson spurte: «Hvorfor brukte de ikke skytevåpen? Hadde dette vært en profesjonell jobb, ville en kaliber 22 med lyddemper vært mer typisk.» «Den lager likevel mye lyd i et lukket rom.» «Dette er utenfor allfarvei.» «Da vet jeg ikke hvorfor de ikke gjorde det,» sa Goodman. 35


Sorenson tok bilder, zoomet langt ut for å få med omgivelsene, zoomet tett inn for å få med detaljene. Hun spurte: «Gjør det noe om jeg flytter på kroppen? Jeg vil sjekke om han har legitimasjon på seg.» Goodman sa: «Det er din sak.» «Er det?» «Gjerningsmennene er ute av delstaten nå.» «Hvis de dro østover, så er de det.» «Og hvis de dro vestover, er det bare et tidsspørsmål. Det virker som de kom seg gjennom veisperringene.» Sorenson sa ingenting. «De byttet til en annen bil,» sa Goodman. «Eller biler,» sa Sorenson. «De kan ha skilt lag og kjørt hver for seg.» Goodman tenkte på de ledige parkeringsplassene på hver side av den parkerte Mazdaen. Tenkte på den siste etterlysningen han sendte ut: Alle kjøretøy med to menn i. Han sa: «Jeg vurderte ikke den muligheten. Der rotet jeg det nok til.» Sorenson prøvde ikke å trøste ham. Hun gikk bare forsiktig rundt blodet og satte seg på huk på det tørreste stedet hun fant. Hun satte venstre hånd bak seg for å holde balansen, og la høyre hånd på liket. Hun klemte og klappet og lette. Det var ingenting i skjortelommen. Ingenting i jakken, verken på innsiden eller utsiden. De hanskekledde fingrene hennes ble røde av seigt blod. Hun prøvde bukselommene. Ingenting der. Hun ropte: «Sheriff? Du må hjelpe meg litt.» Goodman kom forsiktig inn, på tå, med lange, sidelengs skritt, som om han befant seg på en avsats tre hundre meter oppe. Sorenson sa: «Stikk fingeren inn i beltehempen. Rull ham rundt. Jeg må sjekke baklommene.» Goodman satte seg på huk overfor henne, en armlengde fra kroppen, og stakk en finger inn i en beltehempe. Han snudde ansiktet bort og dro i mannen. Den døde løftet seg fra hoften. Blodet surklet og dryppet, men langsomt, siden det var i ferd med å størkne, og blandet seg til en slags 36


grøt med grusen på gulvet. Sorensons hanskekledde hånd kunne ha tilhørt en lommetyv, der den snek seg inn og lette i baklommene. Ingenting der. «Ingen legitimasjon,» sa hun. «Det betyr at vi sitter med et uidentifisert offer. Flotte greier.» Goodman slapp taket i fyren, så han ble liggende flatt på gulvet igjen.


8

Jack Reacher var ingen jusekspert, men i likhet med alle andre politifolk i tjeneste hadde han lært seg en del jus – stort sett den delen som ble anvendt i praksis, til hverdags – og triksene og knepene som hørte til. Og han hadde lært seg på hvilke områder jusen var taus. Som for eksempel: Det var ingen lov som sa at folk som tar opp haikere må fortelle sannheten. Reacher hadde dessuten lært seg at harmløse fantasier var bortimot uimotståelige. Han regnet med at det var en stor del av årsaken til at bilførere i det hele tatt stoppet. Han hadde sittet på med folk som helt opplagt var kontorslitere, men som påsto at de var bedriftsledere, og bedriftsledere som påsto at de var gründere, og gründere som påsto at de var vellykkede, og ansatte som sa at de eide firmaet, og sykepleiere som sa at de var leger, og leger som sa at de var kirurger. Folk likte å flakse litt med vingene. De likte å leve et annet liv et par timer; teste det, smake på det, prøve ut replikkene, sole seg i glansen. Ingen skade skjedd. Bare for moro skyld. Men Alan Kings løgner var annerledes. Det var ikke et snev av selvforherligelse i det han sa. Han gjorde ikke seg selv større eller bedre, smartere eller mer sexy. Han fortalte dumme, trivielle, tekniske løgner uten noen opplagt grunn. Som for eksempel: De blå dongeriskjortene. Det var ikke arbeidsantrekk. Det var ikke nye, fine plagg med broderte 38


firmalogoer over brystlommen. De hadde aldri vært brukt før, aldri vært vasket. Det var billig dritt fra en lavprisbutikk, rett fra hyllen, rett fra plastemballasjen. Reacher visste det fordi det var akkurat sånne skjorter han selv brukte. Som for eksempel: King påsto at de ikke hadde stoppet på tre timer, men bensinmåleren viste at tanken var trekvart full. Det antydet at Chevyen kunne kjøre i tolv timer på én tank, hvilket var bortimot hundre og femti mil i motorveifart. Og det var umulig. Og: Vannet som King hadde gitt ham sammen med Karen Delfuensos aspirin var fortsatt kjøleskapskaldt. Men det ville ha vært umulig etter tre timer i en bil hvor varmeapparatet sto på fullt. Løgner. Som for eksempel: King hevdet at han bodde et eller annet sted i Nebraska, men så sa han at det bodde halvannen million mennesker der. Det var umulig. Halvannen million var nesten hele Nebraskas befolkning. Omaha hadde omtrent fire hundre tusen innbyggere, og Lincoln hadde to hundre og femti. Det var bare ni byer i hele USA med en befolkning på over én million, og åtte av dem var enten klart større eller mindre enn halvannen million. Kun Philadelphia hadde omtrent et slikt innbyggerantall. Men kom disse folkene egentlig fra Philly? Eller mente King hele området rundt en storby? Hvis det var tilfelle, var Philadelphia altfor stor, men da var det mange andre steder som rykket oppover på skalaen og ble mulige. Columbus ville kanskje passe, eller Las Vegas eller Milwaukee, eller San Antonio eller området rundt Newport, Virginia Beach og Newport News. Men ingen steder i Nebraska. Ikke på langt nær. Og hvorfor sa ikke Karen Delfuenso noe? Hun hadde sagt Jeg har om aspirinen, og hun hadde sagt hva hun het da alle presenterte seg, og så hadde hun ikke sagt noe mer. Reacher var selv i stand til å holde seg taus i flere timer i 39


strekk, men nå hadde han gjort et forsøk på å få i gang en høflig samtale. Delfuenso så ut som en kvinne som ville delta i en slik sosial skikk. Men det hadde hun ikke gjort. Hvorfor ikke? Ikke mitt problem, tenkte Reacher. Hans problem var å komme seg på en buss til Virginia, og han nærmet seg det målet i bortimot hundre og tjue kilometer i timen, over tretti meter i sekundet. Han lente seg tilbake i setet og lukket øynene. Julia Sorenson hoppet rundt utenfor bunkeren og dro av seg skobeskytterne, som hun forseglet i en pose sammen med hanskene. Mulig bevismateriale, og i hvert fall farlig avfall. Deretter fant hun fram mobilen og tilkalte FBIs store team med rettsmedisinere og åstedsgranskere. Hennes sak. Hun satte seg i baksetet i sheriffassistentens bil sammen med øyenvitnet. Ingen grunn til å slepe stakkaren ut i kulden. Goodman satte seg i forsetet, og assistenten bak rattet vred seg rundt. Det var nesten som en liten konferanse, to og to, adskilt av den skuddsikre skjermen. Øyenvitnet var en mann på omtrent femti, med stort kinnskjegg, ikke akkurat velstelt, og kledd i vinterantrekket til en bonde. Han gikk gjennom historien akkurat så upresist som Sorenson hadde forventet. Hun var fullt klar over øyenvitners begrensninger. Under opplæringen på Quantico ble hun sendt for å avhøre en lege som var mistenkt for å ha svindlet helsemyndighetene. Før avtalen satt hun og ventet på det overfylte venterommet. Da stormet en fyr inn for å stjele medikamenter fra kontoret, han skjøt med et håndvåpen og stormet fram og tilbake før han løp ut igjen. Etterpå hadde hun selvsagt funnet ut at alt var iscenesatt. Legen var en skuespiller, raneren var en skuespiller, håndvåpenet var ladet med løspatroner, og alle som satt på venterommet var politistudenter. Ingen var enige om hvordan raneren så ut. Absolutt ingen. Liten, høy, tykk, tynn, svart, hvit, det var faktisk ingen som husket 40


det. Siden den dagen hadde Sorenson tatt alle vitnemål fra øyenvitner med en klype salt. Hun spurte: «Så du at mannen i den grønne jakken kom?» Fyren svarte: «Nei. Jeg så ham bare på fortauet, på vei mot den gamle pumpestasjonen, rett der borte.» «Så du at den røde bilen kom?» «Nei. Den sto allerede her da jeg oppdaget den.» «Satt de to mennene i svart dress i den?» «Nei, de var også på fortauet.» «Fulgte de etter den andre mannen?» Fyren nikket. «Omtrent tre meter bak ham. Kanskje seks.» «Kan du beskrive dem?» «Det var bare to fyrer. I dress.» «Gamle? Unge?» «Ingen av delene. Det var bare to fyrer.» «Lave? Høye?» «Middels.» «Svarte eller hvite?» «Hvite.» «Tykke eller tynne?» «Midt imellom.» Sorenson spurte: «Noen spesielle kjennetegn?» Fyren svarte: «Nå skjønner jeg ikke hva du mener.» «Var det noe spesielt med ansiktene deres? Skjegg, arr, piercinger? Tatoveringer? Sånne ting.» «Det var bare to fyrer.» «Hva med hårfargen deres? Var håret lyst eller mørkt?» «Håret deres?» sa fyren. «Jeg vet ikke. Det var hårfarget, tror jeg.» Sorenson spurte: «Så du noen kniv da de gikk inn?» «Nei,» svarte fyren. «Så du noen kniv da de kom ut?» «Nei.» «Hadde de blod på seg?» «Jeg syntes det så ut som om den ene dressjakken var 41


blitt våt på et par steder. Men det var svart, ikke rødt. Som om det var vann. På en svart dress, mener jeg.» Sorenson sa: «Gatelyktene er gule.» Fyren kikket ut av vinduet, som for å bekrefte det, og sa: «Ja.» «Så blod kan ha sett svart ut i det gule lyset.» «Kanskje.» Sorenson spurte: «Tilhørte den røde bilen de to mennene?» Fyren sa: «De satte seg inn i den.» «Men hvordan så de ut da de satte seg inn i den? Virket det som om det var en bil de var vant til, eller fomlet de litt?» Goodman satt i forsetet og så ut som et spørsmålstegn. Sorenson sa: «Den døde fyren hadde ingenting i lommene. Heller ikke bilnøkler. Hvordan kom han seg da hit? Den røde bilen var kanskje hans.» Goodman sa: «Men hvordan kom de to mennene seg hit? De gikk ikke til fots. Det er kaldt, og de hadde ikke yttertøy.» «Kanskje alle tre kom hit sammen.» Øyenvitnet sa: «Jeg vet ikke. De satte seg inn i bilen og kjørte sin vei. Det var alt jeg så.» Dermed lot Goodman øyenvitnet gå hjem og legge seg, og etterpå kjørte han Sorenson nordover så hun kunne få ta en kikk på den forlatte, røde bilen.


9

Reachers øyne var lukket og nesen hans fungerte ikke, så smak og berøring og hørsel måtte ta over for de andre sansene. Han kjente smaken av kopper og jern i munnen, der blodet rant ned i strupen. Han kjente det musepels-aktige setetrekket på baksetet under høyre hånds fingertupper, syntetisk og tettvevd og mikroskopisk hardt. Venstre hånd lå i fanget, og han kjente det grove bomullstøyet i buksen, tykt og fibrete og fortsatt glatt av stoffet som fabrikken hadde satt det inn med. Han hørte den kraftige hvislingen fra betongseksjonene under dekkene, summingen fra motoren, hvinet fra drivremmene, luftstrømmen som traff frontruten og dørspeilene. Han hørte at setefjæringen gynget opp og ned når han og de andre beveget seg en liten centimeter. Han hørte at Don McQueen pustet langsomt og kontrollert mens han konsentrerte seg om kjøringen, at Karen Delfuenso pustet litt engstelig, og at Alan King byttet til en kortere, skarpere rytme. Fyren tenkte på noe. Han nærmet seg en konklusjon. Reacher hørte tøy skrape mot et håndledd. Fyren sjekket armbåndsuret sitt. Så snudde King seg, og Reacher åpnet øynene. King sa: «Jeg vil virkelig komme meg til Chicago før daggry.» Det passer meg godt, tenkte Reacher. Det er mange morgenavganger fra Chicago. Sørover gjennom Illinois, østover gjennom Kentucky, og så er Virginia rett fram. Han sa: «Det burde la seg gjøre. Vi kjører fort. Det er vinter. Det er lenge til daggry.» 43


King sa: «Planen var at Don skulle kjøre den første halvdelen og jeg den andre. Nå synes jeg vi kan dele det på tre. Du kan kjøre den midterste tredjedelen.» «Ikke Karen?» sa Reacher. Ingen respons fra Delfuenso. «Karen kjører ikke,» sa King. «Ok,» sa Reacher. «Bare hyggelig å kunne hjelpe.» «Det er tryggest sånn.» «Du har ikke sett kjøringen min.» «Veien er tom, rett og bred.» «Ok,» gjentok Reacher. «Vi kan bytte neste gang vi stopper for å fylle bensin.» «Og når er det?» «Snart.» «Hvorfor det?» spurte Reacher. «Dere har kjørt i tre timer, men tanken er fortsatt trekvart full. Med det forbruket kan vi komme oss halvveis til New York før vi trenger bensin. Kanskje lenger.» King nølte litt. Blunket. Sa: «Du er en observant mann, Mr. Reacher.» Reacher sa: «Jeg gjør mitt beste.» «Dette er min bil,» sa King. «Jeg tror du kan stole på at jeg kjenner alle dens særegenheter. Det er feil på bensinmåleren. Den er ødelagt. Den virker den første lille biten, så tar den kvelden.» Reacher sa ingenting. King sa: «Tro meg, vi må snart stoppe.» De to assistentene som hadde sikret området bak cocktailbaren, hadde parkert patruljebilene sine i matchende vinkler et godt stykke fra den røde Mazdaen, som om det var noe farlig med selve bilen. Som om den var radioaktiv eller at det var fare for at den kunne eksplodere. Goodman stilte sin Crown Vic inne i det antydete triangelet og stanset sju meter fra målet. Sorenson sa: «Jeg går ut fra at ingen vitner meldte seg her?» 44


«Det er ikke fødselsdagen min i dag,» sa Goodman. «Og det er heller ikke julaften.» «Er også denne cocktailbaren nedlagt?» «Nei, men den stenger ved midnatt. Det er et respektabelt sted.» «Sammenlignet med hva?» «Med de andre klubbene her omkring.» «Når kan den røde bilen ha kommet hit?» «Tidligst? Ikke før tjue minutter etter midnatt. For sent for vitner.» «Jeg antar at du aldri har jobbet på bar?» spurte Sorenson. «Nei,» sa Goodman. «Det har jeg aldri gjort. Hvordan det?» «Selv om gjestene går hjem ved midnatt, så betyr ikke det at betjeningen gjør det. Du kan være sikker på at en stakkars serveringsdame må bli igjen en stund utover. Kjenner du eieren?» «Ja visst.» «Ring ham.» «Henne,» sa Goodman. «Missy Smith. Hun har alltid vært her. Hun er en velkjent skikkelse. Hun kommer ikke til å bli glad for at jeg vekker henne.» Sorenson sa: «Og jeg blir ikke glad hvis du ikke gjør det.» Dermed fant Goodman fram mobilen og trampet rundt ved bilen sin, mens Sorenson gikk for å ta en kikk på Mazdaen. Den hadde North Carolina-skilter og en liten strekkodestripe på bakruten, og kupeen så ryddig og ren og velstelt ut. Hun rapporterte inn bilnummeret og chassisnummeret til Omaha-kontoret. Hun så at sheriff Goodman noterte et eller annet i håndflaten med en kulepenn, med mobilen klemt mellom øre og skulder. Han stakk pennen i lommen og avsluttet samtalen, så sa han: «Missy Smith dro herfra nøyaktig ved midnatt sammen med de siste gjestene.» Men det var ingen triumf i stemmen hans. Ikke noe hvavar-det-jeg-sa-tonefall. 45


«Og?» spurte Sorenson. «En av serveringsdamene ble igjen for å rydde. De har visstnok en turnus. Hver kveld får en av dem betalt for å bli her til halv ett.» «Og du har skrevet nummeret hennes på hånden?» «Ja, det har jeg. Mobilen hennes.» «Denne Mazdaen er en leiebil,» sa Sorenson. «Registrert i en annen delstat, med strekkode som avleses når den leveres, og den blir vasket to ganger i uken.» «Nærmeste bilutleie er på flyplassen i Omaha. Jeg kan få sjekket nummeret.» «Jeg har allerede gjort det. Du kan ringe serveringsdamen.» Dermed lyste Goodman opp håndflaten foran frontlykten på bilen og slo nummeret på mobilen med tommelen på høyre hånd.