__MAIN_TEXT__

Page 1


Odd Klippenv책g

Et personlig anliggende roman


Tidligere utgitt: Nattbilde, roman 1978 Ingen fugl Fønix, noveller 1979 Otto, Otto, roman 1983 Det sønderknuste hjerte, roman 1985 Dagers ende, roman 1987 Triptykon, roman 1989 Et virkelig liv, roman 1991 Utsatt hjemkomst, roman 1996 Bruckner. En lengsel, roman 1997 Body & Soul, noveller 1998 Forventning og innfrielse, noveller 2000 Camille, roman 2001 Et spørsmål om trøst, noveller 2003 Prins Carlo, roman 2005 Nord og andre noveller, 2006 Bengt Sivesind. Den sensuelle livsfølelsen, kunstbok 2007 (Labyrint Press) Tingenes tilstand, roman 2008 Sikadene, noveller 2009 Ljublju, roman 2011

© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-42127-4 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Vasaleks/Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2013 Satt i 10,4/12,9 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


DEL I


1

På vei opp trappene til takterrassen slår det ham plutselig hvordan han alltid sanser visse detaljer ved huset sterkest ved ankomst eller når det nærmer seg avreise. Han har bodd her et døgn nå, og fortsatt føler han at han må gjøre seg kjent med alt sammen enda så fortrolig han er med det gamle huset. Selv om vinduene i hver etasje har stått åpne hele natten, merker han den innestengte luften, lukten av det lakkerte treverket, de hvitkalkede murveggene og den jordaktige dunsten fra de store, ujevne steinflisene på gulvet, ennå fuktige etter at han nylig har fart hastig over dem med en våt mopp. På hver avsats står det en leirkrukke med tørre strå i vinduskarmen, og fotografier, mange fotografier; på flere av dem finner han seg selv i de forskjelligste situasjoner, de fleste likevel som nakent barn på stranden, sammen med søsteren Sissel og foreldrene, eller med onkel Yannis. Fordi det ikke har noen hast med å komme opp og ut i den brennende solen, stanser han og griper et av fotografiene; det er av foreldrene og onkel Yannis i lystig stemning på en taverna, han aner ikke hvor, her eller like gjerne et annet sted, på en av øyene kanskje. Han stirrer på dem, nøye som om han aldri har sett dem før, moren med solbriller og en sigarett i hånden, smilende i gul, kortermet bluse, faren i blå skjorte med den ene hånden hevet med et glass ouzo mot fotografen, den andre hånden holder faren om 7


nakken på onkel Yannis som sitter leende i midten i hvit singlet. Han setter fotografiet fra seg etter å ha tørket støv av det, noen raske bevegelser med håndbaken over glasset og den sorte trerammen, så går han videre og kommer opp i øverste etasje, der hvor stuen og badet er, og soverommet han foretrekker på grunn av utsikten mot havet. Da han skyver opp den blåmalte døren der han bestandig må passe seg for ikke å skalle i dørkarmen, så lav er den, og tråkker barføtt ut på takterrassen, merker han straks hvor hett det er, hvordan varmen slår mot ansiktet, at det brenner under fotsålene. Her kan jeg ikke bli, tenker han, men så oppdager han at Tårnet, den eldste delen av huset, ennå kaster skygge, en skrå vinkel som dekker en flik av det ene hjørnet av terrassen før solen når sitt høyeste, og der stiller han seg. Når var det Dino ringte? undrer han, var det ikke for mer enn to timer siden? Med ett kjenner han forventningens glede som en sitring i kroppen. Han kan se tårnhusene i gamlebyen i silhuett mot himmelen og Taygetusfjellene som stiger opp av varmedisen, så snur han seg mot havet; like nedenfor ligger Hotel Patriarxeas, supermarkedet og bankfilialen. Alt er så stille, bare lyden av et par tyrkerduer som kurrer på et hustak i det smale smuget som skrår ned mot hovedgaten. Dino ringte og fortalte at han nettopp hadde passert Tripolis på motorveien fra Athen, husker han, nå ville han fortsette mot Kalámata. Han merker at solen allerede når ham, lik et varmt støt mot nakken og skuldrene, derfor bestemmer han seg for å gå inn igjen; han kan legge seg på sengen, ligge og vente bak de fortrekte florgardinene som beveger seg nesten umerkelig framfor det åpne vinduet. Har Dino forandret seg på disse månedene? undrer han, enn jeg? I et forsøk på å skyve vekk minnene om det som har skjedd siden sist han var her, går han raskt mot døren og ned trappen. Da han et øyeblikk blir stående og vurdere om 8


han skal gjøre som han først har ment, legge seg på sengen og vente, eller kanskje heller kle på seg og gå ut for å stelle i hagen, hører han lyden av en bil. Dino! tenker han og styrter mot vinduet. Men det er bare en rusten pickup som langsomt kjører opp smuget med en kasse vannmeloner på lasteplanet. Han ser at herr Smirneos, den gamle, forfinete mannen, sitter på verandaen sin og kikker over på ham; dermed trekker han for vindusskoddene enda han vet han ikke bør gjøre det for luftingens skyld, og så skynder han seg gjennom stuen mot soverommet. Uten flere overveielser kaster han seg på sengen. Han husker det siste fornedrende møtet med svogeren i Oslo før han dro, med Victor, og at Julia, den yngste søsteren, ikke hadde vært hjemme da han kom brasende inn, uanmeldt fordi han hadde tenkt at han ikke hadde noen andre å overnatte hos. Men her, tenker han og lar blikket gli gjennom rommet, her skal alt bli bra. Bortsett fra to store innrammede plakater er det nakent på veggene i soverommet; den ene plakaten viser Hermes med dionysosbarnet av Praxiteles, en reklame for det arkeologiske museet i Olympia, den andre gjelder en oppførelse av Lysistrata i det enorme amfiteatret i Epidauros med Melina Mercouri i 1989. Vi var der alle sammen, husker han, hele familien, til og med Julia som ikke kunne være mer enn tre eller fire år på den tiden. Han minnes stemningen da forestillingen var over, at publikum nødig ville gi slipp på Melina, at hun måtte ut på scenen utallige ganger for å ta imot applausen, hvordan klappsalvene fortsatte å runge enda det var langt over midnatt; ingen ville hjem denne natten, denne sorte, krydderduftende natten; onkel Yannis hadde reist seg, og så spratt alle opp rundt ham, én etter én, og til slutt sto alle og hoiet og klappet, noen sang; Melina måtte fram igjen, for det var ikke bare en høflig takk for en storartet forestilling, det skjønte hun sikkert, men en virkelig hyllest, en dypfølt beundring, en kjærlighetserklæring var det, et uttrykk 9


for takknemlighet for alt divaen sto for, ikke minst for det hun hadde gjort i motstandskampen for å bli kvitt den forhatte militærjuntaen. – Melina er Mor Hellas! hadde onkel Yannis begeistret sagt da de endelig var i bilen. Onkelen hadde snudd seg der han satt ved siden av faren som kjørte, hadde grepet etter hånden til moren idet han sa det, hun satt mellom ham selv og søstrene i baksetet, og straks hadde de voksne stemt i med «Aldri på en søndag»… Slik han husker det så mange år etterpå, virker det som sangen varte under hele kjøreturen, bare avbrutt av latter og høye tilrop, fram og tilbake mellom forsete og baksete, men slik kunne det umulig ha vært. Reisen hadde vart ganske lenge, to-tre timer minst, de hadde til og med stoppet underveis, en gang for at Julia måtte tisse; han hadde sett stjernehimmelen og kjent lukten av tørr grusvei, og fordi han av sjenanse hadde gått noen skritt bort fra de voksne for å late vannet han også, hadde han luktet oregano som vokste i veikanten selv om han ikke hadde kunnet se tuene i mørket. Da de kjørte videre, hadde det egentlig ikke vært nødvendig for moren å sitte der for å skille Julia og ham i tilfelle de skulle begynne å krangle, Julia hadde nemlig sovnet like etterpå. Hvis han husker riktig, hadde han selv fått flytte fram til faren et stykke av veien og onkel Yannis hadde byttet plass til baksetet. Han våkner av at noen roper navnet hans. I noen sekunder synes stemmen å komme langt bortefra, som om han fremdeles drømmer. Så skjønner han at det er Dino som står i underetasjen og lurer på hvor han befinner seg. De sitter på tavernaen til Yorgo nede ved stranden og har bestilt lunsj. – Iyía sas! sier Dino og griper ølglasset straks de har fått drikkevarene på bordet. Selv må han fylle retsina fra flasken før han kan løfte vinglasset og skåle. 10


– Jeg er glad du kom, Alex! sier Dino. Han kikker etter Yorgo som alt har snudd ryggen til dem og går og stiller seg ved bardisken, ser at han tenner en sigarett og speider etter nye gjester. Bortsett fra deres bord er det bare to andre som er besatt. På veien fins det ikke et menneske å se, og på solsengene under parasollene på stranden ligger det ikke mange heller. – Ja, svarer han, jeg trengte å komme bort. – Så plutselig? spør Dino og smiler, er det for å få inspirasjon? Da trekker han fort på skuldrene og smiler han også. Han tar en ny slurk av glasset og vet at han ganske sikkert må ha en halvflaske vin til før de går, så tørst er han. Fordi Dino gnir seg i øynene og forsøker å skjule et gjesp, spør han: – Er du trøtt? I det samme kommer Yorgo og setter brødkurven stumt på kanten av bordet. Dino nikker, og et øyeblikk er han usikker på om det er av høflighet overfor Yorgo eller et svar på spørsmålet hans. Men da Yorgo har gått, sier Dino: – Det er så mye usikkerhet på jobben, dette landet kommer til å gå lukt til helvete! Kanskje er det det som er grunnen, tenker han, den økonomiske krisen. Han syntes han merket at noe er forandret allerede da han landet på flyplassen i går, at stemningen ikke er den samme. Til og med her hos Yorgo … Da han kom for å spise middag, hadde han i grunnen ventet seg en hjerteligere velkomst; Yorgo hadde riktignok håndhilst og ønsket ham velkommen, og før han gikk, hadde gamle Thodoros også dukket opp for å slå av en prat. Thodoros hadde selvfølgelig spurt etter faren, og da han fortalte at han hadde slått seg ned i Spania, hadde Thodoros virket svært overrasket. – Hvorfor ikke her? spurte Thodoros, hvorfor ikke heller i Hellas? Han hadde svart at han trodde det hadde med klimaet å gjøre, at det regner mer i Hellas enn i Spania om vin11


teren. Det hadde Thodoros bare fnyst av: – Arne skaffet seg jo hus her, Arne elsket Hellas, han ferierte her år etter år! Så er Yorgo på nytt ved bordet, med asjetter og en gresk salat de skal dele. Heller ikke nå sier Yorgo noe, men denne gangen unnskylder han ham, for det dukker opp turister framfor monteren med menyen på fortauet, håndskrevet med sort tusj, solbleket og nesten uleselig, husker han enda han aldri studerer den. Han hører Yorgo ramse opp alt han har, at de kan få kjøtt og fisk, retter med ris eller stekte poteter, at han har spagetti i flere varianter. Det er en engelsk familie, og det avgjørende punkt, om de skal komme inn og sette seg eller ikke, er den slåpne, fregnete tenåringsgutten i blå T-skjorte og grå joggebukse. – Oh, Ken, sier moren, don’t be so sullen! – Nei, pizza serverer vi bare om kvelden, forklarer Yorgo. Det kan virke som Dino ikke har enset episoden med den engelske familien, at de gikk. – Jeg er virkelig sulten, sier Dino og forsyner seg først av salaten. En radmager, hvit katt sitter ved bordet deres og glipper med øynene; snuten er så rosa, så rosa. Han må tenke på noe annet som Thodoros sa. De hadde mimret litt om fortiden, om alle somrene i huset. – Arne fikk seg nok først en knekk da moren din døde, sa Thodoros, og så dette som skjedde med Yannis Varnalis … Hva skjedde med onkel Yannis? hadde han straks villet spørre, døde ikke han også bare et par år etter mor? Men så fikk han ikke spurt, for de hadde ropt på Thodoros, ropt på ham inne fra kjøkkenet. Han kan tydelig huske en bestemt biltur alene sammen med faren; trolig var det en av de aller siste gangene faren var i dette landet. De hadde kjørt til en liten landsby oppe i fjellene, til kirkegården der, og faren hadde lagt en bukett røde roser på graven de hadde strevd med å finne. 12


– Hva tenker du på? spør Dino. – Å, ingenting, svarer han. Fordi Yorgo kommer med hovedrettene, slipper han å fortelle om denne spesielle kjøreturen med faren, hvor rørende det var. Han kan fylle vinglasset sitt igjen, og da han har gjort det, da han har puttet en ring med fritert blekksprut i munnen med fingrene, virker det som Dino har glemt spørsmålet. – Smakte det? spør Dino. Han nikker og tar en skive brød fra kurven. Dino bruker gaffelen sin til å få kjøttet av grillspiddene, er uheldig, og et av stykkene spretter av tallerkenen og faller utfor bordkanten, dermed bykser den radmagre katten lynraskt fram og snapper det. – Enn suvlákien din? tvinger han seg til å spørre. – Jo, dette var godt, svarer Dino uten å la seg affisere verken av katten eller kjøttstykket han mistet. Vi er så forskjellige, erkjenner han og forstår at han ennå ikke helt har svelget skuffelsen over hvordan gjensynet ble. Så fort han hadde skjønt det var Dino som ropte, hadde han hoppet opp av sengen og løpt ned trappene, men stanset på et av de nederste trinnene da han kom til underetasjen og så Dino stå der med utstrakte armer, klar til å omfavne ham, i trange, blå jeans og en hvit piquet-skjorte. Så kjekk han er! hadde han tenkt. Han hadde sanset at han selv fikk reisning, at boxer-shortsen bulte, og så hadde han gått langsomt ned de siste trappetrinnene. – Alexander, der er du! hadde Dino smilende sagt og kommet mot ham. Han hadde merket den velkjente lukten av ham idet de omfavnet hverandre, idet han trykket kinnet sitt mot hans, først mot det ene, så det andre, og ned langs halsen og med nesen innunder skjortekraven. Ikke før Dino hadde skubbet ham et par skritt bakover og opp mot veggen, hadde de kysset hverandre. Da hadde han trukket skjorten hans opp fra jeansen og skjøvet 13


en hånd oppover ryggen, alt mens han presset fram underkroppen for at Dino skulle kjenne hvor kåt han var. Dino hadde stukket fingrene inn i håret og holdt om hodet hans, for deretter altfor brått å slippe ham. – Vil du hjelpe meg å bære inn fra bilen? hadde Dino spurt. Han tømmer slanten fra flasken i glasset og kikker etter Yorgo for å be om mer. Men Yorgo er ikke å se. Det er bare de to eldre innfødte venninnene som reiser seg fra nabobordet og går, støttende arm i arm, nesten identiske er de, kanskje søstrer eller kusiner, med hver sin sorte håndveske i den andre armkroken. Og den radmagre katten som sitter tålmodig og tigger. Så er Yorgo der; Yorgo kommer med regningen til bordet innerst i hjørnet. Nå kan han vinke til ham. – Og en øl til meg, sier Dino da han har bedt om enda en retsina. Han er i bedre humør da de forlater tavernaen. De går strandveien, og før de skal begynne på den bratte bakken opp mot kirken, legger han en hånd på skulderen til Dino og foreslår at de om kvelden drar ned hit igjen for å bade. – Entáksi! svarer Dino, det gjør vi! På supermarkedet kjøper de brød og egg, druer og sjokolade, seks flasker vann, en kartong appelsinjuice og en liter metaxa. Det er fru Rosopoulos som sitter i kassen, og fordi han allerede har snakket med henne da han gjorde de første nødvendige innkjøpene dagen før, behøver han ikke å veksle så mange ordene. Han kan merke at hun stirrer nysgjerrig på Dino, derfor sier han: – Det er Dino Longos, en venn fra Athen. Dino smiler og nikker til henne, men holder seg likevel i bakgrunnen, og før han har fått pakket alle varene i bæreposer, smyger Dino seg forbi ham og blir stående og vente ute ved avisstativet. 14


– Behøvde du å presentere meg? spør Dino da de går opp smuget. – Gjorde det noe? svarer han. Dino trekker på skuldrene, og så føler han seg nødt til å forklare. Han forteller at fru Rosopoulos kjenner familien hans, akkurat som Yorgo og mange andre her på stedet, derfor ville hun sikkert før eller senere ha spurt om hvem han er. – De kjente mor, sier han, de kjenner far og søstrene mine, de vet alt, ikke minst historien om dette huset som far kjøpte og restaurerte. Da er de framme, og Dino synes å ha fått svar nok. – Du bør vanne, sier Dino og går bort til hageslangen, ser du ikke hvor tørt det er? Selv må han inn med varene fra supermarkedet, og da han kommer ut, driver Dino fortsatt på med vanningen. Dino har rett, ser han, plantene i hagen er i elendig forfatning enda Irene har lovet å passe på. Best har naturligvis kaktusene og buskene holdt seg, myrten og laurbærtreet, og den røde oleanderen blomstrer; verst er det med alle krukkene med pelargonium. Brått retter Dino vannslangen mot ham slik at han får en kald sprut over ansiktet og brystet. – Hold opp! roper han, ikke tull! Dino bare ler og fortsetter, dermed må han løpe bak hushjørnet for å komme i skjul. Mens han venter, merker han at herr Smirneos kikker ned på ham fra verandaen. Det er pinlig, synes han, og så må han fram. – Ble du våt? spør Dino. – Så det holder, svarer han og blir stående og se på at Dino kveiler slangen. Han skal til å foreslå at de går inn for å drikke kaffe da Dino snur seg mot Tårnet og sier: – Dette bygget er sikkert fra slutten av 1800-tallet. 15


Fordi han ikke vet det eksakte byggeåret, tier han. – Har du noen malerier der inne? spør Dino, kan jeg få se? – Ikke mange, tror jeg, svarer han. Han har nesten glemt hva han har lagret, derfor har han ikke noe imot å låse opp for å se. Men først må han inn for å hente den gamle nøkkelen. Mens Dino kikker på det han har, går han rundt og teller de oppstilte maleriene som står langs veggene. Det er atten, kommer han til, store og små arbeider, ferdige og uferdige. – En dag må jeg dra til Kalámata for å kjøpe lerret og farger, sier han. Dino bærer et maleri bort til den åpne døren for å få bedre lys. – Dette liker jeg, sier Dino, er det ikke Løveporten i Mykene? Han nikker. Han har malt så mye forskjellig: den karrige naturen her på Peloponnes, lyset over havet, strendene, kirkene i Mistrás … Så kommer Dino bort til ham og stiller Løveporten opp mot veggen. – Og nå skal du male i hele sommer, sier Dino. Det er knapt et spørsmål, derfor svarer han ikke. Fordi han straks føler hvor usikker han er, på alt, også på hensikten med å male, viker han unna blikket til Dino og ser opp mot taket. – Dette bygget var bare en ruin da far kjøpte det i 1961, sier han.


2

Under familiemiddagen hos Julia og Victor i romjulen syntes han det var en passende anledning å fortelle at han aktet å leie ut leiligheten sin. – Hvorfor det? var Sissel rask til å spørre. – Jeg vil reise, svarte han, hvor hen har jeg ennå ikke bestemt. Nyheten vakte et visst oppstuss, ikke minst da han la til: – Kanskje nordover. Olav, den andre svogeren hans, var nære på å svelge akevitten i vranghalsen, så overrasket ble han. – På denne tiden av året! satte Olav hostende i, er det til Svalbard eller til Nordpolen? Da Sissel hadde hjulpet ektemannen til hektene ved å dunke ham hardt i ryggen og bedt ham drikke litt fra vannglasset hennes, kunne han innrømme at ingen av de nevnte reisemålene hadde vært i tankene hans. – Tenkte meg det! humret Olav, ikke du! Han lot som han overhørte insinuasjonen, men fordi alle stirret på ham, ikke minst Victor som sendte ham et ironisk blikk over bordet, sa han: – Norge er mer enn Oslo. Dette var det ingen som kommenterte, og like etterpå reiste Julia seg, tok sausemuggen og gikk ut på kjøkkenet. Victor fylte mer akevitt i glasset til Olav, og Sissel spurte: 17


– Hvorfor besøker du ikke heller far, eller reiser til huset i Hellas? Spørsmålene kom overraskende på ham, derfor svarte han: – I januar er det kaldt også i Hellas. Så fort han hadde sagt det, skjønte han at det bare var svar på det siste spørsmålet Sissel stilte, ikke det første, ikke det som gjaldt faren. I det samme vendte Julia tilbake fra kjøkkenet, og idet hun plasserte den fulle sausemuggen på bordet, sa hun: – Mormor var visst nordfra! – Ja, svarte Sissel, det var hun. Det ble ikke sagt mer om den saken heller, og fordi de lot ham i fred og ikke spurte mer om planene hans, ble han sittende taus i flere minutter. Han hørte at Victor og Olav snakket om den økonomiske krisen i Hellas, som om de var eksperter, og Sissel roste Julia for at hun hadde fått kalkunen så saftig … Slik er det i denne familien, tenkte han, vi prater, men det viktige skyver vi under teppet. – Etter desserten, sa Sissel, må vi ringe far og høre hvordan det står til i Calahonda. Fordi svogerne satte seg med kaffe og konjakk for å spille sjakk selv om både Sissel og Julia ba dem vente, ble han alene med søstrene ved salongbordet. Sissel hadde hatt med julekaker hun hadde bakt, for Julia var ikke særlig flink til å lage mat; det med kalkunen skyldtes mer flaks enn ferdigheter, det visste han. – Disse kokosmakronene er kjempegode! sa Julia. – Gammel oppskrift, svarte Sissel. – Etter mor? spurte Julia. Sissel nikket, og så oppfordret hun ham også til å smake. Med ett kunne han huske han hadde sett en gammel stivpermet skrivebok på kjøkkenbenken hos Sissel, med sider fulle 18


av håndskrevne oppskrifter, skrevet med blyant eller grønt blekk, og fingermerker etter fett og eggeplomme. Hvem vet, tenkte han, kanskje var denne skriveboken etter mormor. Da mor døde, mintes han, ble Julia lei seg fordi Sissel ville beholde en nydelig sølvbrosje da arven skulle deles … – Nei, nå ringer vi far! foreslo Sissel, hvem skal være først? – Du! sa Julia. Han forsto at det var niesen som tok telefonen, ikke faren, for Sissel sa: – Hei, Nora, hvordan har dere det? Han visste det var blitt en del diskusjon om hvem som skulle besøke faren i Spania i julen dette året; som regel var alltid Sissel og Olav reist, men denne gangen kom det for dagen at fru Sveen, Olavs mor, følte seg oversett og alene, dermed fikk Nora dra. – Enn bestefar? spurte Sissel og reiste seg fra lenestolen. Sissel begynte å gå fram og tilbake over gulvet, så stanset hun midt på det persiske teppet og sa idet hun kikket bort på dem: – Så er det heldigvis ikke noe alvorlig. Da Julia hadde skjenket mer kaffe til ham, grep hun om armen hans og smilte. Han kjente han hadde lyst til å stryke henne over håret fordi hun også lente hodet mot skulderen hans, men så gjorde han det ikke. – Der røk det andre tårnet ditt! lo Victor. Han lurte på hvor lenge han skulle orke å sitte der. Uansett vil jeg spasere hjem, tenkte han, jeg skal ikke ta drosje. – Da har dere det hyggelig, da, sa Sissel og gikk og stilte seg framfor det store stuevinduet. Julia løftet hodet fra skulderen hans og spurte: – Det har vel ikke hendt noe? – Med meg? svarte han, hvordan det? – Fordi du vil leie ut leiligheten og reise bort, vel, sa hun og stirret granskende på ham. 19


– Nei, det har ikke skjedd noe, sa han og ristet på hodet, tro meg! Han kunne se speilbildet av Sissel i den sorte vindusflaten, og juletreet. Fra der hun sto, visste han, hadde hun en fantastisk utsikt over byen; med alle lysene i vintermørket. – Men nå må jeg få snakke med bestefar, ba Sissel og snudde seg smilende mot dem. Og straks etterpå: – Hei, far, vi er hos Julia og Victor på middag, Alexander er her også. – Har noen fortalt deg at du har de nydeligste brune øyne? spurte Julia. Et øyeblikk lurte han på om søsteren hadde drukket for mye rødvin, men så så han at hun betraktet ham helt alvorlig og ikke det minste beruset. – Det kan du vel skjønne! svarte han, vil du vite hvem? – Ja, fortell! sa Julia, hvem har sagt det? – Å, det er mange, sa han og merket at Sissel hadde vendt seg mot vinduet igjen, mor var den første … – Ikke tøys! protesterte Julia, jeg vil gjerne vite det. Men han tøyset det bort: – Dessuten hender det at jeg blir nødt til å se meg i speilet! Det falt en sjakkbrikke på gulvet borte hos svogerne, og da Victor bøyde seg for å plukke den opp, skjønte han at det var Victor som hadde drukket for mye, ikke Julia; han kunne se det på den sleivete armbevegelsen til svogeren. – Jeg skulle ønske det var jeg som hadde brune øyne, sa Julia, mine er så kjedelige, nesten grå. Hun grep kaffekannen og reiste seg. Kanskje har hun sett det jeg har sett, tenkte han, for hun gikk bort til sjakkbordet og spurte om det skulle være påfyll. Olav ville ha, ikke Victor. Idet hun helte i koppen, skinte det i kaffekannen, en refleks fra juletrelysene, og plutselig husket han hvordan barndommens jul var, så stille i det tomme hotellet … Min20


net, skjønte han, skyldtes naturligvis kaffekannen av hotellsølv, en av de mange gjenstandene de tok med seg da faren bestemte seg for å slutte; i skap og skuffer hos Sissel hadde han sett så mangt, deler av det gamle engelske middagsserviset, lysestaker, de vakre hummergaflene … – Far, sa Sissel, nå skal du få snakke med Julia. Men Julia protesterte: – La Victor først, eller Olav. Mens Julia kom og satte seg, ble han vitne til et stumt opptrinn. For Victor ristet på hodet, det samme gjorde Olav, og da Sissel så det, at de ikke ville noen av dem, skjulte hun telefonen bak ryggen med den ene hånden samtidig som hun pekte skarpt på de to med den andre. Til sist reiste Olav seg. – Du får Olav først, far, sa Sissel smørblidt, da kan du spørre ham om bassenget! Julia ville skjenke mer kaffe til ham, men han sa det holdt. Idet Sissel dumpet ned i lenestolen, reiste han seg for å gå på toalettet. – Far har snublet, sa Sissel, i en av de løse flisene på terrassen. – Slo han seg? måtte han spørre. – Ifølge Nora ble det heldigvis bare noen skrubbsår, svarte Sissel, på den ene armen og på knærne. I entreen oppdaget han at maleriet han ga Victor til trettiårsdagen i september, hadde fått plass i hjørnet nesten bak stumtjeneren. Maleriet med motiv fra Vyros-ravinen, hovedfargene i rå umbra, gul oker og venetiansk rødt. Olav hadde allerede avsluttet samtalen med svigerfaren da han var tilbake i stuen, for nå var det Julia som sto framfor vinduet og snakket i telefonen. – Takk for pengene, far! sa Julia. Sissel betraktet ham mens han gikk over gulvet, og så fort han hadde satt seg, spurte hun: – Har du snakket med far denne julen? 21


– Nei, svarte han, ikke ennå. – Da bør du gjøre det nå! sa hun halvt insisterende, halvt bønnfallende. Han tidde, og fordi han oppdaget at konjakkflasken var havnet på salongbordet, strakte han seg fram etter den. Svogerne satt bøyd over sjakkbrettet igjen, mer konsentrert nå, ikke så støyende, og da han så det, gjorde han en bydende bevegelse med flasken mot Sissel. – Jeg kjører jo, sa hun og ristet på hodet. Det hadde han glemt, at det bestandig var Sissel som kjørte fra disse sammenkomstene. Til Volden i Asker, til den sjelløse villaen. – Far mener at bassenget bør overhales, sa Sissel, han hevder det lekker. Han svarte ikke, han visste at Sissel var redd for stillhet, at hun alltid måtte snakke. – Jeg synes Nora er flink, fortsatte hun, hun er jo ennå ikke fylt atten. Nå kjente han at alkoholen endelig hadde gitt ham den roen, eller snarere likegyldigheten, som gjorde at han holdt ut disse familiesammenkomstene. Hvert år, tenkte han, er det bursdager og alle slags høytider … Han ville så nødig ha kritikk fra de andre, beskyldninger om at han trakk seg unna, at han ikke stilte opp for hva det skulle være. Så var det hans tur til å snakke med faren, og da Julia kom og rakte ham telefonen, tok han den med en underlig blanding av engstelse og dødsforakt. – Nå far, sa han, hvordan står det til i Syden? – Det har vært treogtjue grader i dag, fortalte faren, jeg har gått en lang tur på stranden sammen med Nora. Med det samme han hørte det, den rustne stemmen, kunne han se den eldre mannen for seg, hvor godt han holdt seg, litt pæreformet riktignok, der han gikk på den våte, brungrå sanden, i det skrå beltet mellom havet og den tørre san22


den lenger oppe hvor det var tyngre å gå i strandsandaler, med bredbremmet stråhatt og stokk, solbrun, med bar overkropp, håret på brystet fullstendig hvitt, bestandig i gammeldagse, mørkeblå shorts, de rakk ikke lenger enn til knærne, dermed virket de lange beina tynnere enn de var. – Nå sitter jeg med en pjolter foran fjernsynet, sa faren, de sender opptak fra Liceo i Barcelona av operaen Thaïs. Han gjorde ikke som de andre hadde gjort; i stedet for å stille seg framfor det store vinduet, åpnet han døren til balkongen og gikk ut, og idet han lukket døren bak seg, merket han at Sissel så etter ham. – Og du? spurte faren. – Jeg er hos Julia, sa han. – Jeg vet det, svarte faren, hva har dere fått å spise? – Kalkun, sa han. Brått kjente han en slags panikk fordi han ikke ante hva mer han skulle fortelle. Siden de andre hadde snakket før ham, tenkte han at alt måtte være sagt. – Julia er ingen kokk, sa faren, Sissel er mye bedre, du også forresten! Fra øverste etasje i blokken på Sandaker kunne han se langt. Han peilte inn rådhuset og Akershus festning; til og med fjorden var mulig å se, og konturen av de nærmeste øyene; det var lys på begge sider langt utover. – Er du der? spurte faren. – Ja, svarte han, visst er jeg her. Han hørte en ambulansesirene som langsomt ble svakere. Da den forstummet, var det bare det jevne suset fra byen. I et vindu i nærmeste blokk fikk han øye på en gutt som lå på gulvet og klappet en golden retriever, en etasje lavere. Det var vakkert, syntes han. – Første juledag var jeg til messe i den store katedralen i Málaga sammen med Juan, sa faren, Nora var naturligvis med. 23


Fordi han tidde, spurte faren på nytt om han var der. Han ventet med å svare, og så hørte han at faren drakk av pjolterglasset, den altfor intime svelgelyden. – Han må ha dårlig batteri, sa faren liksom bortvendt; antakelig var det til Nora, tenkte han, eller til seg selv kanskje. Men batteriet var ikke dårlig. Han kunne til og med høre at faren satte pjolterglasset fra seg, den dumpe lyden av glass mot tre. – Var mormor nordfra? spurte han. Faren ble tydelig forbauset over det uventede spørsmålet, men lettet over at han fortsatt var der. – Å, jeg fryktet forbindelsen var brutt! utbrøt faren, er det mormor du spør om? Han syntes det var unødvendig å gjenta det han nettopp hadde sagt, og mens han ventet på at faren skulle svare, merket han at gutten i naboblokken reiste seg fra gulvet. Da gutten forsvant ut av synsfeltet, fulgte også hunden etter. – Gudrun var fra Lofoten, sa faren, fra et lite sted som heter Unstad så vidt jeg husker. – Var du der noen gang? spurte han, du eller mor? – Nei, aldri, svarte faren, hvorfor spør du om dette, Alex? Det kunne han ikke svare på, ikke der og da, og så stanset samtalen opp igjen. Han kikket inn på dem som satt i den opplyste stuen; med ett syntes han det lignet film, søstrene og svogerne. – Er alt bra med deg? spurte faren, du tar vel medisinene? – Ja, svarte han, alt er bra. Etterpå snudde han seg bort fra dem der inne og lente seg over rekkverket idet faren spurte: – Maler du? – Nei, sa han, ikke nå. Så slo han av telefonen uten å si mer. For at det skulle se ut som han fortsatt snakket, beholdt han likevel telefo24


nen mot øret. Her kan jeg stå, tenkte han, helt til jeg fryser. Da han skulle gå, fulgte Julia ham ut i entreen. Han var i grunnen fornøyd med seg selv etter å ha blitt nesten en time etter at Sissel og Olav var kjørt. – Ha det! sa han til Victor som satt og zappet foran fjernsynet. Svogeren kikket over skulderen og løftet hånden til hilsen. Slik er det bestandig, slo det ham, Victor ser på meg med en overbærende mistro. Idet han rettet seg opp etter å ha knyttet skolissene og skulle til å gripe frakken, kom Julia helt bort til ham og hvisket i øret hans: – Du skal bli onkel igjen … Nyheten kom så bardus på ham at han nølte litt før han riktig skjønte. Da han ville si noe, da han skulle til å uttrykke sin oppriktige glede, hindret Julia ham ved å legge en pekefinger på munnen hans, og da skjønte han enda mindre. Victor, tenkte han, må da selv være part i saken. Julia ønsket åpenbart ikke at han skulle si noe, for da hun fjernet fingeren fra leppene hans, holdt hun i stedet fingeren smilende og hoderistende opp foran sin egen munn. Til slutt var det hun som tok frakken og hjalp ham med å ta den på.


3

Mens Dino tar en dusj, lager han kaffe, bryter sjokoladen han har kjøpt i passende biter og skyller klasen med de blå druene. Da han legger druene på et stettefat, husker han at moren kjøpte det en gang på et loppemarked i Monastiraki i Athen. Så bærer han alt sammen på et brett opp til stuen. Der setter han seg i sofaen og kan ikke vente til vennen kommer før han fyller metaxa i et glass til seg selv. Like etter at han har smakt på konjakken, farer han opp og gir seg til å lete i cd-reolen for å finne noe han kan spille. Valget faller på Agnes Baltsa, som synger greske sanger, og så skynder han seg tilbake til sofaen, tar konjakkglasset og drikker igjen. – Kaffen er ferdig! sier han med det samme Dino kommer fra badet. Dino har bare viklet et turkisblått håndkle om livet, og et øyeblikk kan det se ut som vennen vil strene rett inn på soverommet for å kle på seg, men så stanser Dino og stryker en hånd gjennom det våte håret. Idet Dino kaster et blikk rundt seg, lyttende ut i rommet, setter han seg i lenestolen rett overfor ham og spør: – Er det Hadjidakis? Han nikker og heller i koppen til Dino, deretter fyller han metaxa i glasset hans uten å spørre først om Dino vil ha. Men Dino vil ha. Etter å ha smakt på kaffen, løfter Dino glasset smilende mot ham og begynner å nynne; selv kan 26


han teksten utenat, og fordi han allerede kjenner en lett rus, tar han til å synge med, først ganske lavt, så høyere. Det er O tahidrómos: Postmannen døde sytten år gammel/Han var min kjærlighet/Hvem skal nå vise deg drømmens sti/da også jeg døde med postmannen? Da sangen er slutt, kniper han løs noen druer fra klasen; etterpå skyver han fatet mot Dino, men Dino tar i stedet en bit sjokolade fra skålen, lener seg bakover i stolen og sier: – Å, det skal bli fint med noen avslappende dager her! Han blir sittende og høre på Dino som klager over situasjonen i arkitektfirmaet han jobber i. Det er ikke lenger så mange nye ordrer som kommer inn, og ledelsen har allerede tatt til å permittere ansatte før sommerferien i august. – I går mistet vi kontrakten på et varehus i Glifáda, forteller Dino. – Og du, spør han, står du i fare for å bli permittert? – Ingen er sikker, svarer Dino, men akkurat nå jobber jeg med en stor villa for en lege, ute på Egina. Fordi Dino sitter tilbakelent skrevende, med begge hendene bak nakken, ser han at håndkleet har glidd oppover lårene og har løsnet om midjen. Han føler at han blir kåt igjen, og for ikke å la seg merke med det, strekker han seg etter kaffekannen. – Du er heldig, Alex, sier Dino, som er din egen herre. Det svarer han ikke på. Han ser bort og spør seg: Er det sant at jeg er min egen herre? På denne tiden, allerede sen ettermiddag, skinner solen direkte mot vinduene, og for at det ikke skal bli for varmt, reiser han seg og går og trekker for gardinene. Han kjenner ikke den tørre, innestengte luften lenger; det er en svak duft av sitronsjampo i rommet, etter Dino som har latt døren til badet stå åpen. Hvorfor er vi så tilbakeholdne begge to? undrer han og venter med å gå tilbake til sofaen, hvorfor kastet vi oss ikke straks over hverandre? 27


Det ligger små, runde, hvite steiner i den brede vinduskarmen, lagt i klynger mellom to innrammede familiefotografier og en liten kopi av Diskoskasteren av Myron i irret messing. På det ene fotografiet smiler søstrene mot ham, begge ler og Julia har mistet en av fortennene; på det andre sitter han selv på kneet til onkel Yannis, mysende i det skarpe sollyset. Han skal til å studere bildet av onkelen nærmere fordi han husker bemerkningen til gamle Thodoros, men så snakker Dino til ham. – Jeg har kanskje spurt før, sier Dino, men hvordan var det faren din kom over dette huset? Da snur han seg og ser at Dino fremdeles sitter i den samme stillingen, tilbakelent med hendene bak nakken. Han svarer: – Det var gjennom Yannis Varnalis, via kontakter som han hadde. – Jeg har bestandig likt den gamle Mani-arkitekturen, sier Dino, med tårnhus og materialer i sand- og murstein. – Er det slik villaen blir, spør han, den du tegner for legen på Egina? – Nei, svarer Dino, den blir i betong og med store glassflater. Brått retter Dino seg i stolen og vender seg mot ham. Det er noe forundret i blikket til vennen, over at han fortsatt står der ved vinduet. Men Dino uttrykker ikke forundringen sin i ord, og selv blir han stående uten å si noe; han kjenner hvordan han strekker tausheten til bristepunktet, at det knapt hjelper at Agnes Baltsa synger og synger. – Vet du hva faren din betalte for denne tomten? spør Dino. – Aner ikke! svarer han, og så griper han fotografiet av onkelen. Han prøver å beregne alderen på mannen som sitter i kurvstolen inntil en hvitkalket murvegg. Midt i førtiårene 28


minst, tenker han, for den smilende mannen har et stenk av grått i det sorte, bølgete håret, sterkest ved ørene, og barten er enda gråere. Enkelte ganger, husker han, hender det at noen har skrevet navn og årstall på baksiden, derfor snur han bildet for å se; men det står ingenting. Da han har satt fotografiet tilbake i vinduskarmen, tar han det andre, det av søstrene, og der, på den brune papplaten gjenkjenner han morens håndskrift, så sirlig og lite grann skråstilt. Julia og storesøster, juni 1992, står det skrevet med sort kulepenn. Idet han går for å sette seg, tar Dino tak i armen hans. Det skjer så uventet at han stanser, for Dino ser opp på ham og slipper ikke grepet om håndleddet. – Nå må du fortelle om livet i Norge, Alex, sier Dino, jeg synes du er litt reservert. – Jeg? svarer han, jeg er vel ikke reservert! Han overrasker seg selv da han bøyer seg ned og kysser den smilende vennen fort på munnen. Straks han har gjort det, strekker han seg over salongbordet for å nå glasset sitt, og så heller han i seg slanten. Etterpå, da han har satt glasset fra seg og Dino fremdeles holder ham fast, griper han med den frie hånden om haken til Dino og kysser ham på nytt; denne gangen presser han tungen fram og kjenner hvordan smaken av konjakk blandes med smaken av sterk kaffe. – Nå, spør han ertende, hvem er det som er mest reservert av oss to? Før Dino får svart, stryker han hånden over brystet hans; han leker med brystvortene, snurrer pekefingeren rundt dem og napper slik at vennen vekselvis ler og ynker seg fordi det både kiler og smerter, og da han merker at grepet om håndleddet hans slipper, fjerner han håndkleet fra skrittet til Dino med et raskt rykk. – Hva gjør du?! setter Dino i. Det er ingen protest, hører han, ingen snerpet avvisning, derfor faller han på kne på gulvet, og da Dino nesten sam29


tidig rygger stolen tilbake for at han skal få plass, skyver han seg hurtig inn mellom bordet og stolen. Et øyeblikk står han på kne mellom vennens lår; de betrakter hverandre prøvende, så smilende innforstått, før han sanser at lemmet til Dino vokser og reiser seg nesten før han griper begjærlig om det. De vekkes av at mobiltelefonen til Dino ringer, og da Dino fjerner armen han har holdt rundt ham og tumler ut av sengen, er han ennå ikke riktig våken. – Hvor er den? hører han Dino si, og i mørket aner han at Dino først virrer rundt på gulvet mellom sengen og veggen, så borte ved døren hvor han må ha lagt klærne på en stol før han dusjet. Omsider finner Dino telefonen, og da har øynene hans vent seg så pass til mørket at han ser Dino som en mørk skygge mot florgardinene. – Er det du? spør Dino, og mens den andre åpenbart svarer, åpner Dino døren og går ut av soverommet. Han snur seg over på rygg og lurer på hva klokken kan være. Dette mørket i Syden, tenker han, hvor plutselig det kommer! Så blir han liggende og døse; han hører Dino som snakker ute i stuen; det er ikke stort han oppfatter, det er mest enkeltord. Da Dino kommer og legger seg ved siden av ham igjen, skjønner han at han må ha duppet av. – Hvem var det? spør han. – Kostas, svarer Dino. Han vet ikke hvem Kostas er, og han vil ikke spørre heller, for Dino trykker seg tettere inntil ham og legger en arm om midjen hans. I et par minutter blir de liggende slik, tause, og han kjenner hvor rolig og avslappet han er. – Vi går ikke ut i kveld, sier Dino inn mot halsen hans, vi kan spise tunfisken jeg kjøpte i Kalámata.

30


4

Kjære far, Du har sikkert allerede hørt det fra Sissel eller Julia, mest sannsynlig har du det først fra Sissel, som alt lenge før mor døde, begynte å påta seg rollen som den ansvarlige i familien. Nok om det, jeg bebreider henne ikke, noen tror fortsatt at det er fullt mulig å ha kontroll over tilværelsen. Men altså: Nå har jeg leid ut leiligheten min på St. Hanshaugen i Oslo på ubestemt tid, til en venninne fra Kunstakademiet, du har vel ikke glemt at jeg tross alt holdt ut der i halvannet år, på akademiet, mener jeg. Jeg har funnet en øy i Lofoten og bor i et gammelt nordlandshus. En dag fant jeg ut at nok var nok, og så pakket jeg noen få ting i bilen, malersakene selvfølgelig, pc-en, litt klær og noen kunstbøker pluss Pessoa, Bernhard og Kavafis. Jeg tok meg god tid på reisen, brukte nesten en uke, fra fredag til torsdag, og stoppet flere steder, bl.a. på Lillehammer og i Trondheim. I Trondheim mintes jeg da du tok meg med til denne byen en gang i høstferien for lenge siden, jeg kunne umulig ha vært mer enn ni eller ti. Du ville vise meg Nidarosdomen og billedteppene til Hannah Ryggen. Sant å si syntes jeg det var mer spennende å dra ut til Munkholmen og se på festningen og fangehullene. Jeg bodde på Chesterfield hotell i Trondheim, i to netter, og da jeg forsøkte å huske hvilket hotell du og jeg bodde på da vi var der, ble jeg usikker, det var trolig et langt dyrere 31


og finere enn Chesterfield. Hver gang jeg bor på hotell, veller det forresten opp minner fra barndommen. Så kjørte jeg videre, med overnattinger i Mosjøen og i Bodø. Det var så vakkert å kjøre i det spesielle vinterlyset. På de lange, øde strekningene nordover fikk jeg god tid til å tenke, på hvordan alt er blitt. Vi var en underlig familie, var vi ikke? Reisen gikk ellers greit. Verst var det over Saltfjellet hvor det var kolonnekjøring pga. snøstorm. I dag skal jeg tilbringe min tredje lørdagskveld i ensomhet nord for polarsirkelen. Du må ikke tro at jeg klager. Dette er selvvalgt, og jeg er blitt så voksen at jeg ikke lenger vil bebreide noen, ikke deg heller. Da jeg hørte at verken du eller mor hadde vært i Lofoten hvor du påsto mormor kom fra, ble jeg imidlertid enda mer oppsatt på å reise. Jeg vil finne røtter. Et alderdomstegn, ganske visst, selv om jeg ennå ikke har fylt trettifem. Under julemiddagen hos Julia må jeg tilstå at det plutselig opprørte meg hvordan hun i en slengbemerkning forkynte at mormor var nordfra, og ingen av oss andre rundt middagsbordet reagerte. Så historieløse vi er blitt! Det underligste er at når jeg nå har installert meg i dette nordlandshuset, kjennes det som om jeg har vært her før, eller i alle fall har sett det før en gang. Husker du at jeg for noen år siden, sommeren 2002 må det ha vært, ferierte nordpå sammen med Christine B, datteren til din gamle venn William? Til alles overraskelse, forekom det meg, ikke bare fordi jeg dro nordover sammen med Christine, men også fordi jeg ikke var i Hellas en eneste gang den sommeren. Som du vet, ble det aldri et par av oss, uansett hadde vi det all right sammen, vi kjørte helt opp til Nordkapp. Du blir kanskje overrasket når jeg forteller at Christine og jeg fremdeles har kontakt. (Hun har kjøpt et par malerier jeg har laget.) Det jeg egentlig ville fortelle, var at mens vi var i Lofoten, mener jeg at jeg så dette huset jeg nå bor i. Jeg kan huske vi kom kjørende på en av de smale veiene på yttersiden mot storhavet, det var slik en 32


vakker soldag med høy himmel, og plutselig fikk jeg øye på et gammelt hus som lå helt alene nede ved sjøkanten, i en liten vik. Se der! må jeg ha sagt til Christine. Men du kjenner Christine, hun har noe langsomt ved seg, noe overlegent bedagelig, og idet jeg kom med oppfordringen, satt hun i passasjersetet ved siden av meg og kikket i NAFs Veibok, og da hun endelig kikket opp og så seg til siden, var vi allerede forbi. Etterpå, da hun spurte hva det var jeg hadde sett, sa jeg bare at det var et gammelt hus, ikke noe mer. Stemningen mellom oss, eller kanskje jeg skal si kjemien eller avstanden, var slik at jeg ikke fant det bryet verdt å forklare nærmere, langt mindre stanse og snu for at hun skulle få se huset. Hos meg har likevel bildet av dette huset brent seg fast i bevisstheten, og da jeg kom nordover nå, begynte jeg straks å lete etter dette huset. Det var ikke enkelt, for Lofoten er annerledes i januarlys enn midt på sommeren, dessuten husket jeg jo ikke det eksakte stedet. Så hva tenker du om dette, far? Enda en av Alexanders skrudde ideer? Å lete etter et hus. Et hjem. Ikke et hotell som menneskene kommer til for så straks å forlate … Jeg mener jeg har funnet det riktige huset jeg så. Og tenk, jeg har vært så heldig at jeg har fått leie det! Utleieren er en enke på ca. femti. Hun bor i et moderne Block Watne-hus sammen med en tenåringssønn og sier jeg i alle fall kan få leie til utpå våren da en tysk ornitolog pleier å komme for å arbeide og feriere. Huset er ganske stort, to etasjer, men har ingen kjeller. Jeg liker meg i grunnen best i andre etasje hvor de smårutete vinduene ligger helt oppunder takskjegget. Her fins det fire rom, to på hver side av et nokså stort repos midt i hvor trappen kommer opp fra første etasje. I underetasjen fins en forgang, et spiskammer, kjøkken, stue og et soverom. Det fins ikke bad i huset, bare et stativ med emaljert vaskefat i et hjørne på kjøkkenet, og en badestamp som er stuet vekk innunder skråtaket oppe på reposet. Utedoen ligger tjue meter fra huset. Nå om vinteren sover jeg i 33


rommet i første etasje, men akter å ligge oppe så snart det blir varmere i været. Fra her jeg sitter og skriver ved kjøkkenbordet ville jeg hatt fin utsikt over havet hadde det ikke for lengst blitt mørkt. Jeg kunne sett rett ut på et rognetre og ned mot den lille viken som har en hvit sandstrand. Det brenner i vedovnen, og i radioen spiller de Brahms, hans første symfoni. Så kunne jeg hatt det bedre? Sikkert! Men det står en flaske konjakk på bordet. Og en termokanne med kaffe og en gul, krakelert kaffekopp. Skulle jeg få øye på en annonse i lokalavisen som averterer at kattunger gis bort, ville jeg straks slå til. Vi hadde aldri dyr hjemme, verken på hotellet eller i huset på Grefsen, og en katt, innbiller jeg meg, ville forsterket tilstedeværelsen jeg føler i dette huset. Om jeg malte, spurte du da jeg snakket med deg i telefonen hos Julia. Nei, jeg maler ikke. Ikke ennå i alle fall. Ingen av dere, bortsett kanskje fra Julia, bryr seg stort om det jeg gjør. Du, tror jeg, mener nok at malingen i det minste kan være terapi for meg. Dette tror jeg du mener til tross for den brede kunstinteressen din. Helst ville du jeg skulle vært en annen. En som tjente penger og ikke behøvde å leve på din barmhjertighet. Forresten er maleriet en utskjelt kunstform i dag. På min forrige utstilling solgte jeg ett eneste bilde. Jeg har kanskje ennå ikke funnet min egen stil. Jeg er verken en Bjarne Melgaard eller en Håkon Gullvåg. Aller helst vil jeg du skal gjøre som jeg gjør nå, nemlig skrive et gammeldags brev til meg. Ikke ring! Du kan sende brevet poste restante til 8300 Svolvær. Møtte du forresten noen gang Henning? Sist høst skar det seg mellom oss. Han er det mennesket jeg hittil har følt mest kjærlighet for, så er også det sagt. Alex

Profile for Cappelen Damm AS

Et personlig anliggende av Odd Klippenvåg  

Alexander Aas bryter plutselig opp fra sin tilværelse i Oslo for å dra til Lofoten hvor hans mormor var født. Han leier et hus av en enke, o...

Et personlig anliggende av Odd Klippenvåg  

Alexander Aas bryter plutselig opp fra sin tilværelse i Oslo for å dra til Lofoten hvor hans mormor var født. Han leier et hus av en enke, o...