Et kor av minoriteter

Forvirringen skyldtes at det var noe underlig kjent ved stemmen hennes som drev ham til henne, selv om han ikke kunne finne ut av hvorfor det var slik.

Kvinnen pekte på en liten hermetikkboks som nå var full av peanøtter, og sa: «Fem naira for en liten boks. Den store koster ti naira.»

«Jeg tar den til ti naira.»

Hun ristet på hodet. «Ai, Oga, du får meg bort hit og så vil du bare ha en vanlig ti-naira peanøtt? Ai, slå til, da!» Så lo hun.

Han kjente den samme følelsen i strupen igjen. Første gang han hadde kjent den, var da han var i sorg. Han visste ikke at det var en form for sykdom som hadde med fordøyelsen å gjøre og oppstår i magen hos et menneske som sørger eller opplever ekstrem angst. Jeg hadde sett det mange ganger, sist i kroppen til min forrige vert, Ejinkeonye Isigadi, da han kjempet i Biafra-krigen nesten førti år tidligere.

«Ok, gi meg to av de store,» sa han.

«Eh-he, takk, Oga.» Hun bøyde seg for å skuffe opp peanøtter i den store boksen, så tømte hun innholdet i en liten, fargeløs plastpose. Hun tømte det andre målet i den samme posen da han sa: «Jeg vil ikke ha bare peanøtter.»

«Eh?» Hun senket hodet.

Hun så ikke på ham med det samme, men han festet blikket på henne. Han lot øynene dvele ved ansiktet hennes, som var grovt og merket av fattigdom. Det var størknede lag med skitt over trekkene som flak av ekstra hud, som dels ga ansiktet et annet omriss. Men under disse lagene kunne han se at hun hadde et slående flott utseende. Når hun lo, ble smilehullene dype og munnen dannet en trut. Over munnen satt det en føflekk, men han så ikke så mye på den eller på de sprukne leppene, som hun slikket hele tiden så de ble blanke.

Det var brystene hennes han hvilte blikket på, tunge bryster med rikelig mellomrom. De var runde og fyldige og presset mot klærne, men han kunne se at det var lagt bånd på dem – behåstroppene stakk frem på begge skuldrene.

«Ina anu kwa Igbo?» sa han, og da hun nikket, gikk han 38