Erik Fosnes Hansen Beretninger om beskyttelse

Page 1



BERETNINGER OM BESKYTTELSE



Erik Fosnes Hansen

BERETNINGER OM BESKYTTELSE I

Natten

ROMAN


© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52942-0 1. utgave, 1. opplag 2016 Utgitt i CUB serien første gang i 2007 Exept for quotational purposes, no part of this book may be translated without the prior consent in writing of the Leonardt & Høier Literary Agency, Copenhagen Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til min mor



Natten



PROLOG I HIMMELEN OG PÅ JORDEN livet er en fugl. klokken fire var temperaturen tolv grader. Alt en time før solen stod opp begynte fuglene i løvtrærne rundt åkrene å synge, først forsiktig som små drypp av lyd i luften, så slapp de sangen løs. Lyset steg til den ørlette lyden av liv, hvite hinner vokste frem på tingenes overflate. Løv og gress skinte. Jordens uhyre masse dreiet seg, med uforstillbar kraft og hastighet; planetens terminator, morgenens grense, kom løpende østfra. Solen reiste seg langsomt på himmelen. Samtidig steg temperaturen halvannen grad. Omkring blomster og trær stod nå med ett en sky av pollen, usynlig. Hadde vi hatt andre øyne å se med, kunne vi ha sett disse skyene som gylne hvirvler i luften omkring hver eneste blomsterkrone, hver eneste rakle. Mens temperaturen steg ytterligere to grader, begynte også selve jordsmonnet å gi fra seg fuktighet, den steg til værs som usynlig damp. Hver eneste celle i planter og jordoverflate pustet fuktigheten ut, blader og strå strakte seg umerkelig, fuglene sang, og omkring plantenes små stjernetåker av duft og pollen begynte insektene å arbeide med travel borrelyd. Hadde vi hatt øyne som kunne se det usynlige, ja, hadde noen i det hele tatt stått på trammen foran våpenhuset til den lille, hvite trekirken og sett utover enger og marker, da hadde vedkommende i det minste kunnet fornemme noe av alt dette usynlige som skjedde denne forsommermorgenen. Men ingen står der. Tilsynelatende er det altså ingen som ser alt dette, ingen som helt og fullt er klar over hva som foregår her i dag, på dette stykke av verden, ved den lille kirken, her hvor vår fortelling skal begynne. I hasselkjerret borte ved steingjerdet er en snutebille i gang med sitt, men spør vi henne, gir hun bare fra seg noen små snøft og ser forvirret på oss. Like i nærheten møter vi et pinnsvin, som beklagende skylder på øynene sine og gene9


relt manglende oversikt, før det like efter går til ro. Men høyt oppe i luften piler to tårnsvaler blant mange; de heter Kri og Kry og er allerede i full gang med arbeidsdagen mens de fører sine høye, skrikende samtaler. Og for å begynne et sted, for å få vår beretning i gang, skal vi nå foreta et intervju med Kri og Kry, som akkurat for øyeblikket flyr høyest, og har oversikten: Kri og Kry (travelt): «Vi har ikke tid! Vi har ikke tid!» Unnskyld, det er ikke meningen å forstyrre, men hva foregår her i dag? Kri: «Nåja, det vanlige. Insekter og så videre. Personlig bor jeg der nede under takskjegget på kirken, og er akkurat blitt far, så jeg har endel å holde på med. Langt opp til maten idag. Langt opp. Unnskyld meg et øyeblikk –» (han dukker brått) «– sånn ja. En stor en. En edderkopp. Ungene elsker dem. De smaker som –» Kry: «Jeg tror han lurer på noe annet, Kri.» (avsides:) «Han er så fryktelig stolt over barna. Første gang, og så videre.» Edderkopp? Kry: «Ja, visste De ikke? Mange edderkopper forflytter seg høyt oppe i luften. De benytter spinnet som seil.» Kri: «Heisan!» (dukker brått påny) Kry: «Det er vår oppgave å leve i luften. Vi fanger insekter og så videre. Vi kaster oss mot søyler av vind og vender oss med buken mot solen, og så videre.» Hva slags forhold har dere til jorden? Kri (på vei oppover): «Holder de på med disse spørsmålene fremdeles?» Kry: «Et ubefintlig forhold, må jeg si. Selvsagt ser vi fuktighetsemanasjonen og registrerer temperaturforholdene der nede og så videre. Det har betydning for oppdrift, turbulens, termikk og så videre. Et nypløyet jorde, kan man si, er sort og fuktig og gir mye oppdrift når solen skinner på det, som på en dag som denne og lignende. Og selvsagt følger vi med på insektenes veier gjennom luften.» Kri: «Aha! Insekter!» Kry: «Men ellers befinner vi oss litt på avstand fra den, ærlig talt. Våre oppgaver er et annet sted. Luftsøyler. Oppdriftssoner over fuktige søkk i bakken og så videre. Det har med 10


vår vingeform å gjøre. Det kunne kanskje være av interesse å fortelle litt om oppdriftssoner og så videre? En stor by, for eksempel, er full av oppdriftssoner og byr på interessante aeronautiske muligheter. Det kan være svært utfordrende, for å si det slik. Mens andre oppdriftssoner, for eksempel ved en klippekyst, kan være farlige. En ungdomsvenn av meg, en passatstormsvale ved navn Castro, stakkar, forulykket for et par år siden ved Tenerife, ved vulkanen El Teide – De kjenner muligens de sterke vindene ved fjellveggen der? Ikke det? Det er som en vindsjakt som står helt opp i stratosfæren. Min venn var en eventyrer, kan man si, og så videre. Lignet sin far. Skulle absolutt prøve, så var han tatt av vinden, kan man si. Kom ned som isklump først tre uker senere.» Kri: «Åja, trekket sydover, ja. Jeg gleder meg allerede til mer eksotisk mat enn disse kålfluene. Kardinalbiller. Bananfluer og så videre. Egyptens sikader. Delikatesser.» Kry (overhører ham): «I det gamle Egypten trodde man at svalene ikke forsvant sydover om høsten, men gravde seg ned i Nilens dynn og slam og gikk i dvale og så videre. En ufyselig tanke for en svale. Vi tårnsvaler kan sove i flukten, behøver ikke lande. Vet De, den relative flyvehastighet over en havstrekning kan komme opp i hele –» Takk,, takk, meget interessant. Men for å trekke Kri litt mer med i samtalen, hva foregår der nede idag? Kri (stanser på vei ned): «Unnskyld, hva? Jo, nei, det ligger en død mann der nede og glor. Det er forsåvidt helt vanlig. Skjer med jevne mellomrom. Barna er alt blitt vant til det. Så kommer de sortkledde menneskene og står utenfor hjemmet vårt og gråter en stund og så videre, før de kjører avgårde i disse – disse – tingene. Unnskyld meg.» Kry (litt snurt): «Jeg trodde han var mer interessert i hva vi holdt på med, og så var det bare den døde mannen. Ja, mennesket er som alltid seg selv nærmest. Det kjenner ikke svalenes glede i luften og så videre. Men, jo, jo, det er riktig det, forsåvidt, de kom med ham igår kveld, sammen med en masse blomster.» Så han har ligget der i hele natt? Kry: «I hele natt. Men la meg fortelle mer om termikk over 11


havstrekninger. De forstår at like over bølgekammene, når vinden blåser, dannes det en –» Kri (avbryter sin kollega): «Jeg ber om unnskyldning på vegne av Kry. De gamles livsvisdom. Flyvekunnskap og så videre. Det er riktig at de kom med ham igår. Unnskyld.» Var det noen med ham? Kri: «Ikke andre enn den unge piken.» Gråt hun? Kri: «Hun gråt. Og så videre.» * Inne i kirken er det fremdeles mørkt. Under taket, i korset der kor og midtskip møtes, henger kirkens votivskip, en forseggjort skutemodell, en fregatt fra sekstenhundretallet, komplett med rigg og bestykning. Kirken ligger ikke langt fra havet, og menigheten hengte opp Ulrik Christians Rædning av København påskedag 1721. I natt er den prydet med sorte sørgeflor som henger fra rærne sammen med de gylne løveflaggene. Den duver langsomt i mørket. Baugsprydet er vendt mot øst (mot alteret og den oppgående sol) og den seiler gjennom natten og inn i morgenen slik den har gjort i hundre tusen netter. Det er mørkt. Det dufter blomster, tett og søtt. Utenfor skjer alt dette som skjer hver morgen, her inne skjer ingen ting. Livet er en fugl. Og du er kvisten som vipper og vipper. * Nå kommer piken inn i kirken, åpner instrumentkassen, setter seg til rette med celloen støtt mellom lårene, og begynner å spille. * Den gamle mannen lå i kisten sin og tenkte alt dette og så alt det han ikke før hadde sett. Å være død lignet ikke noe han tidligere hadde opplevd. Han erindret stille i mørket; mørket 12


var som lunkent, løsnende vann efter en lang, lang arbeidsdag. La seg synke ned i karet og smile et ahh! Han kjente efter det gamle lårhalsbruddet; pussig hvor annerledes det var når ikke smertene lynte gjennom låret hans og langt opp i ryggen ved hver minste bevegelse. Rart han ikke hadde tenkt på hvor vred og vrien det hadde gjort ham. Men dette myke mørket var en velsignelse, ahh! det tok fra ham alt plagsomt, all vrede. Ahh, å kjenne hvordan smerte for smerte forsvant. Gjennom mørket kunne den døde nettopp se alt dette vi andre ikke kan se. På en måte var det som om han samtidig var inne og ute, inne i kisten og i alt utenfor den. Han var innenfor og utenfor tiden, og det var noe ganske nytt. Han kunne se alt på én gang. Han kunne se farveskimmeret rundt fuglenes vinger, insektenes gylne gater gjennom luften; han kunne se hvirvlene som fuktighet og pollen og eteriske utsondringer skapte rundt hver blomst på markene; herfra kunne han se solen stå opp og jorden dreie, og han kunne se pikens ansikt i det blå demringslyset der ute; han kunne høre musikken hun spilte, men fremfor alt, og dette var noe ganske nytt, noe helt usedvanlig merkelig som ikke lignet på noe han hadde vært med på tidligere: Han kunne høre musikken bakenfor musikken, ikke den som var i luften og forplantet seg som vibrasjoner til stengulv og trevirke, til hans eget kistelokk, men den egentlige, den tenkte musikken, musikken bakenfor musikken (og best slik, kanhende, for hun spilte vanligvis ikke særlig godt). Det var helt usedvanlig vidunderlig pussig og det lignet ikke noe. Ja. Han måtte smile. Og smilet ble et lys i det snille mørket han sakte duvet i. Lignet ikke noe han hadde vært med på, og han hadde vært med på meget, åjhaja, svært, svært. Han så pikens ansikt der ute i musikken, men ikke bare ansiktet hennes, men også det egentlige (bakenfor) og han smilte igjen (det var helt annerledes å smile nå) og tenkte at åjhaja, ahh, hadde jeg vært ung, så ung som jeg føler meg akkurat nå, og vært der ute sammen med deg, (eller der inne – pussig så lite forskjell det med ett er på inne og ute, ahh!) – hadde jeg vært der ute sammen med deg, vært ung og sterk og brun og senet, da hadde jeg tatt deg under armen og løpt ut med deg, ut over engene, tatt deg med ned i dype gruveganger, eller opp på høye fjell for å se solen stå opp. Jeg hadde 13


(ahh!) vist deg hele jorden, den som en gang var min, den jeg behersket lik en gud, der jeg var gutt og ung mann, og lik en jeger fravristet jeg jorden alt den kunne gi meg av hemmeligheter og rikdommer – og jeg ville luktet på deg (den gamle døde mannen skammet seg ikke lenger for å tenke slik), snust, smakt deg og smilt deg. Jeg ville sett morgenen komme sammen med deg. Og med ett forstod han at han ville komme til å savne jorden høyt, og han begynte nesten å gråte, men det var ikke gråt (det var helt annerledes nå, alt, ahh, var annerledes); det var noe annet. Ansiktet hennes – Sorg, tenkte han, sorg over alt som er. Men han visste at denne tilstanden ikke ville vare, at det var en mellomting, at han snart ville legge avgårde. Men ennå litt, ennå en kort stund ville han dvele her, så ville han reise bort sammen med bruset av lys og insektsurr. Litt til. Slik han hadde lagt av seg alt annet, nesten som plagg, ville han også legge av seg erindringene. Alt han husket. Og han husket mye mer enn sitt eget. Denne morgenen kunne han nesten huske alt. Og her stanser hun å spille sin «Chaconne», legger fra seg buen og instrumentet, går ut i sakristiet. Det er blitt lyst i kirken mens hun spilte, dagen er kommet, og vår fortelling kan begynne.

14


I.1 Tantus amor florum et generandi gloria mellis Vergil, Georgica, IV den gamle var endelig død, og det ble en storslått begravelse. Det var ikke spart på noe. Kirken var blomstersmykket fra alterringen og helt ned til våpenhuset; det var kommet kranser fra fjern og nær, fra forretningsforbindelser og konkurrenter, fra Lloyd’s of London, fra departementet og industriforbundet. Kongehuset hadde sendt en krans. Og da den gamle også hadde holdt sin hånd beskyttende over etpar malere, var det kommet kranser både fra dem og foreningen. Familien var selvsagt representert med store og små blomsteroppsatser, der var kranser fra den greske og japanske ambassade, og fra flere store handelshus i utlandet. Ved et tilfeldig blikk på all blomsterprakten i den gamle kirken ville man jo trodd at den gamle hadde vært en elsket mann, men det var knapt en hilsen fra en eneste venn, for han hadde ikke hatt noen. Iallfall ikke de seneste årene. Han var jo svært gammel blitt, og de få ungdomsvennene var stort sett krøpet under lokket lenge før ham. På en måte hadde vel den gamle bidratt til å bringe vennene i en for tidlig grav, med sitt masete og vanskelige vesen, og sine evindelige innfall, galskaper, påfunn og raserianfall som hadde kostet hans nærmeste lange våkenetter og opprivende stunder. Han hadde vært av disse menneskene som likesom suger til seg krefter av andre, og det var kanskje derfor han var blitt så gammel. Gjerrig hadde han også vært. Fra de siste tredve årene talte han ingen nære venner i det hele tatt, og derfor var det en ensom mann som lå i eketreskisten der oppe ved alteret; aktet, selvsagt, for makt og ære, men ensom. Folk hadde bøyet seg for kisten efterhvert som de kom inn, bøyet seg for gruvevirksomheten, for rederiaksjene og for 15


kunstsamlingen, bøyet seg for fruktimporten og den store aksjeposten i papirindustrien, men altså ingen som bøyet seg for sin venn. Hans kone var død tidlig, og barn i live hadde han ikke, derimot en lang rekke nevøer, nieser, grandnevøer, tremenninger og uendeligheter av fjernere skudd på slektstreet, som nå flokket seg forventningsfulle på de øverste tre benkeradene. Det var en familiesammenkomst av de sjeldne. Men ingen av dem hadde stått ham særlig nær. Og tross alle fagre minneord, og tross sogneprestens usedvanlig forseggjorte preken – han strålte som en sorgtung appelsin fra prekestolen – var det ingen som riktig hadde kjent ham. Med unntak av kanskje én. Og det var dette alle fryktet. Sollyset falt vennlig og hvitt inn gjennom vinduene mens presten holdt på med sitt, blomsteroppsatsene lyste i vårlige pastellfarver og satte likesom hele menigheten i feststemning. Selv molltonene fra orgelet kunne ikke forrykke inntrykket av noe vakkert, noe riktig, her inne mellom de hvite treveggene. For den forventningsfulle familie ville det ikke vært et eneste skår i gleden, hadde det ikke vært for piken som satt der, litt bortgjemt på tredje rad. Av og til skulte de bort på henne; joda, hun virket nedfor, men ikke for nedfor. Satt for det meste og kikket ned i det blå cordfløyelsskjørtet sitt. Det virket hjemmesydd. «Så synd hun er langermet,» hvisket tante Gussi til tante Ella, som med en gang fikk det travelt med å se i salmeboken. Den Gussi – hun kunne aldri dy seg. Men om det var sant, dette med tatoveringen? Den meget omtalte ringen i nesen hadde de iallfall ikke lagt merke til, den som Peder alltid kalte terribelungenringen; hva han nå kunne mene med det. Men den kunne vel kanskje fjernes ved høytidelige anledninger. «Når vi idag tar farvel,» sa presten. Midt i fremste rekke satt onkel Christian i mørk dress og trykket ved siden av sin bror Peder. Direktør Christian Bolt hadde det daglige grep om forretningsdriften, og alle regnet med at han. Jo. Det måtte jo bli han. Selv følte han seg slett ikke så sikker. Han gløttet fort bakover på piken som satt der og så ned. Han så bare håret hennes, ikke ansiktet. Gud måtte vite hva den gamle kunne ha funnet på. Dét skulle vel gi Peder en fjær i hatten. Christian 16


Bolt var lite glad for den tanken. Og det ante ham at den gamle kunne ha funnet på litt av hvert bare for å ergre ham, Christian. Brødrene var i femtiårene og lignet to dråper vann – slik forretningsfolk ofte gjør. Peder var yngst og hadde som soussjef minst å gjøre, så han var solbrun bestandig. Christian så på brorens brune hånd der den hvilte på benken rett ved hans egen bleke; selv følte han seg trett og overarbeidet og kjente i stunder som denne at han litt for hurtig gikk den store hvithet i møte. Peder skulle bare ikke tro at han hadde gått glipp av noe. Det hadde vært en altfor lang arbeidsdag i den gamle tyrannens tjeneste; han hadde jo aldri villet dø, langt mindre gi fra seg noe. Gud vet hva han kunne ha funnet på. Han gløttet igjen fort tilbake på piken. «Men døden er en venn,» tonte presten, «som forløser og som åpner.» Det trakk i langdrag med talen, og de fremmøtte begynte så smått å se opp i luften. Merkelig skikk, tenkte tante Gussi, å henge en båt i taket. Utenfor stod forsommerdagen, lokkende og lys, og allerede i eftermiddag hadde advokat Holst berammet møte i den gamles stuer. Det var meget som tok oppmerksomheten vekk fra prekenen i dag. Tross taushetsplikt og diskresjon var det tilflytt familien at den gamle hadde vært inne i byen én eneste gang det siste året, og da hadde han vært hos advokaten. Plutselig hadde han stått i døren oppe i det ærverdige kontoret i tredje etasje; han hadde kreket seg opp alle trappene alene og hadde laget et allerhelvetes leven fordi kontordamen ikke umiddelbart kjente ham igjen, men tvert om spurte om han hadde en avtale, og dernest fordi advokat Holst ikke var utstyrt med ekstrasensoriske evner, følgelig ikke hadde kunnet forutse den gamles uventede ankomst, og derfor ikke var i huset. Den gamle var som en komet, en riktig uberegnelig en, som stort sett oppholdt seg i fjerne og usynlige himmelsfærer, og som bare viste seg og sitt lys ved jorden hvert jubelår. Ved hjelp av mobiltelefon ble advokaten oppsporet; han satt i et viktig konkursmøte i banken, men bleknet da han hørte hvem som stod i resepsjonen på hans kontor og raste så det gjallet i mahognien og ikke ville la seg formilde ved hjelp av pulverkaffe. Advokat Holst forlot den synkende banken umiddelbart og innfant seg på sitt kontor al17


lerede fjorten minutter efter, hvilket var ny personlig rekord på strekningen. Dernest forsvant den gamle inn på advokatens kontor og ble der inne en lang stund. Advokaten hadde sendt efter mappen med testamentet, og Andersen, den gamles faktotum, måtte bevitne et eller annet sammen med en kontordame. Så kjørte Andersen den gamle hjem. Og det var siste gang testator ble sett i byen. Det var foruroligende. Presten hadde meget på hjertet om den gamles lange og eventyrlige liv, fra den gang han som ung geolog hadde gravd gull i Afrika på tredvetallet, og overlevd både malaria og mordforsøk, via hans mystiske og uklare år da han skulle ha drevet med galskaper og gummi i Det fjerne østen, og ha funnet opp en ny og revolusjonerende destillasjonsmetode som gjorde ham enda rikere, frem til han kom opp til overflaten igjen i London under krigen, der han gjorde seg bemerket ved å dukke opp til lunch hos kong Haakon på Foliejon Park i januar iført tropedress og sandaler. Det som var skjedd efter krigen, måtte presten bruke harelabben på; at den gamle likte å knuse glass på styremøtene og sendte sine utslitte brødre i en for tidlig grav, ble ikke omtalt. I stedet sa presten litt om hans virke for kunsten. Efter at den gamle flyttet til familiesetet Ekelund her nede, ble han stadig sjeldnere å se i hovedstaden, men han holdt stadig sin knokkelhånd om selskapet, og med jevne mellomrom kalte han familien ned til seg for å stå skolerett. Det var nå han fikk det med vitenskapen, og med den senile alkymists begeistring øste ut penger på vanvittige prosjekter, fra kjernefysikk til zoologi og hortikultur, og fylte Ekelund med merkelige dyr og ting, før han forsvant helt inn i sin store og opphøyede ensomhet og isolasjonen ble fullkommen. Familien skar tenner. Heller ikke om dette sa presten noe. De siste tiårene av sitt liv hadde han nærmest vært utilgjengelig, levende begravet i sine studier og det overdådige Ekelund med sin kunst, sin have og sine bier. Skjønt altså med ett unntak. Det aller siste leveåret hadde det gamle sorte får fått selskap i sin tyranniske ensomhet av familiens sorte lam, en litt perifer grandniese. Lea. Det hadde tatt måneder før det kom familien for øre at Lea bodde nede på Ekelund, gikk ham til hånde i have og bigård og ellers 18


hjalp Andersen med huset. Det passet forsåvidt utmerket til gamle Bolts personlighet at han skulle legge sin elsk på nettopp henne. Det var meget foruroligende. Hun hadde vært søt som barn, kunne de huske, alvorlig og veslevoksen, og litt fjern, med sorte sløyfer i håret – alltid sorte sløyfer; det var moren som i sin enkestand satte dem på barnet. Men så kom de vanskelige årene, og de sorte sløyfene ble ugjenkallelig borte. Sannsynligvis lignet Lea sin mor. Eller kanskje det rett og slett var grandonkelen hun lignet. Hvordan det nå enn var: På en eller annen måte hadde disse to familiens utskudd, den gamle mannen og den unge piken, truffet hverandre, og familien kastet stjålne blikk mot den vevre skikkelsen på tredje benk, alt mens presten talte og talte, om oppstandelsen og om livet; ansiktet hennes var hele tiden bøyet ned mot fanget, var nesten ikke til å se for alt det lyse håret. De grøsset ved den ubehagelige tanken på det siste årets symbiose mellom de to der ute på Ekelund. Gud måtte vite hva det kunne føre til. Alt dette tenkte familien på. «Og Guds fred,» siterte presten, «som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker.» Men der Lea satt, på tredje benk, tenkte hun på den stille reisen i ambulansen og på den gamles ansikt, så hjelpeløst og redd som hos et spedbarn. Hendene hans som famlet efter hennes. Gummidekkene som sang og sang i den våte vårnatten. Og den underlige følelsen av tid, av uendeligheter av tid, at ingen ting hastet der de kjørte. Hun husket det pussig beroligende blikket han sendte henne da de kom frem til sykehuset, vennlig og resignert på samme tid, mens hun strøk ham forsiktig over håret. Håret var klamt av kaldsvette. Hun hadde aldri tatt på det før. Hun tenkte på det han hadde hvisket før de kom med slangene sine og alt med ett begynte å skje så hurtig igjen og blikket hans likesom ble fylt av røk. Der Lea satt og så ned i skjørtet sitt, tenkte hun at han var den eneste i familien som hadde vært virkelig mot henne, helt frem til den siste kvelden. «Brødre!» siterte presten, «jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det, men ett gjør jeg: idet jeg glemmer det som er bak og strekker meg ut efter det som er foran, jager jeg mot målet.» 19


Lea så for seg grandonkelen, han lo barskt spørrende til henne under den hvite barten mens hun med hender valne av skrekk åpnet en av bikubene hans for første gang, som om han lurte på om hun dugde til noe i det hele tatt. Der hun satt, visste ikke Lea om hun hadde dugd. Dugde hun til noe? «Jeg undrer meg på,» svarte han henne, langt bortefra i sollyset fra den dagen, «hvordan bifolket kan vite, alt før dagen er begynt, at akkurat idag blomstrer rødkløveren, og legger veien dit, mens de morgenen efter vet at idag er det røsslyngens tid, og legger ut i en helt annen retning. Hvordan kan alle disse små krypene samtidig vite, uten hjerne, uten å vite noe, at idag skal de besøke den engen, og i morgen den?» Biene surret bedøvet og søvnige omkring dem, det duftet sterkt av røk og bivoks. Synet av titusener kravlende insekter virket ubehagelig på Lea, det stakk i hodebunnen ved synet, men den gamles ansikt var uforstyrrelig bak finmasket sort netting. «I det hele tatt,» sa han og satte forsiktig fra seg røkblåseren: «Det gjelder å vite uten å vite.» «Vite uten å vite?» måtte hun spørre. «Og ville uten å ville. Vil du for sterkt, så går det i stykker mellom hendene på deg. Du begynner å tvile på alt. Straks du slipper taket, kommer alt til deg. Da vet du, uten å vite.» «Gjelder det i forretninger også, onkel?» spurte hun litt spottende og angret i det samme, men han ble ikke støtt. «I forretninger også. Hold her litt.» Han gav henne røkblåseren. Langsomt og forsiktig løftet han ut en vokstavle som dryppet gyllent. «Det gjelder egentlig for alt man gjør,» brummet han, «eller det burde gjøre det. Enten det er ditt eller datt. Pass deg nå, du må være langsom i bevegelsene, ellers blir de irritable. Som jeg.» Men Lea husket også den aller første dagen, da hun hadde stått utenfor det store huset i regnet og ringt på, uten å ville noe som helst, uten å vite hvordan hun var kommet dit, nesten uten å vite hvem hun var: «Og hvem er så du!» gneldret han. Han kneiste i døren, høy og mager og fryktelig og hvithåret, med gummistøvler, og mønstret henne. I øynene hans glimtet det på dypet, av alderdom og forhistorisk raseri. «Javel?» snerret det, da hun hadde 20


presentert seg. Han så misbilligende på ryggsekken hennes og de våte klærne. «Du kan ikke bli. Ingen er velkommen her. Andersen vil kjøre deg inn til toget.» Og hva skulle hun så svare til det? Helt fra hun var liten hadde hun hørt om hvor fæl han var, hvor umulig og gjerrig og familiefiendtlig; hun hadde hørt alle historiene om de merkelige tingene han foretok seg, hørt at han fakturerte familiemedlemmer for hvert minutt han brukte på å lese brev fra dem, hørt hvisket alle antydningene om umyndiggjørelse og pleiehjem; men en olding som alene røktet ti bikuber og en park med drivhus lot seg ikke så lett umyndiggjøre. Da Lea møtte den gamle var hun skrekkslagen, og visste ikke hva hun skulle si. Hun visste ingen ting, var bare gjennomvåt. Så hun sa ingen ting. Den gamle sendte henne et ubehagelig øyekast, snudde på hælen og forsvant inn i huset. Hun så han haltet. Døren ble lukket grundig igjen bak ham. Det var der på trammen at tårene kom, mens hun satt og så ut over singel og grus. Hun klamret seg til ryggsekken sin, klemte den som om den var en gammel reisekamerat som hadde sett alt og forstod alt. Da det gikk i døren bak henne, trodde hun det var denne Andersen som skulle kjøre henne ut i verden igjen, sende henne ut i brenningene hun akkurat hadde karet seg iland fra. Men det var den gamle, og han sa: «Nåja. Det begynner å bli sent. Det går visst ikke flere tog. Jeg er en dårlig vert. Vil du komme innenfor.» Han bad ikke om unnskyldning; det ville ikke lignet ham. Men han sa: «Vi har et værelse hvis du vil ta til takke. Til i morgen,» brummet han. Så kom to sterke hender, Andersens, og fikk henne på bena. Fra turen opp i annen etasje husket hun lite, bare noen uklare glimt av mørke møbler og et gobelin i trappen, samt blikket den gamle sendte henne nedenfra, der han så henne bli slept opp og til sengs. Litt bekymret så han ut. Litt. Så husket hun kjølige laken og søvnen som kom lik et mykt kyss; i et siste sveip av våkenhet tenkte hun: Bare han ikke ringer hjem. Så sovnet hun. Da hun våknet, hadde hun sovet en halv dag og en hel natt. Biene banket forsiktig på ruten, det var sol i værelset. Utenfor var det grønt og lyst. Et øyeblikk var det helt rolig i henne, hun smatt ut av sengen, kikket ut. Der lå haven med alle blomstene, haven som hun hadde hørt så mange eventyr om, 21


og der, der nede i hjørnet, tasset noe brunt omkring på to føtter, et par gammelkloke øyne møtte hennes, forskrekket. Så ble blikket borte bak noen bringebærbusker og kom ikke til syne mer. Så var det altså sant, alt hun hadde hørt i eventyrene. Hun stod i T-skjorte og undertøy. Plaggene hennes lå på stolen ved sengen, ryggsekken stod ved siden av stolen. Det var et enkelt, gammeldags værelse, med vaskevannsfat og nattpotte. Møblene var gamle og mørke, laken og putevar hvitt og stivet, sengeteppet hadde damaskmønster. På veggen hang en liten akvarell av en lesende ung kvinne, ellers ingen ting. Hun syntes hun dro kjensel på streken, men bildet var ikke signert. På bordet stod et brett med en hvit brikke, på brikken en tallerken med fire smørbrød, to med nøkkelost og to med leverpostei, samt en mugge melk. Det surklet fra en termoskanne kaffe. Dette øyeblikket var hun nesten glad, alt var lett og lyst og rolig. Hun spiste og så ut på alle biene. Han hadde ikke ringt hjem. Jord lød på kistelokk. Lea lyttet. Hun tenkte på om han hadde stått og sett på henne mens hun sov, om han hadde avlurt henne alt han trengte å vite av nattansiktet hennes, av de barnslige undervannsbevegelser søvnen gir oss, av trekk og gestikk hun selv ikke kjente. Var det da han hadde utvalgt henne? Hadde han skjønt alt? Hadde han stått ved sengen hennes og sagt dette med tilfeldighetene? Lea lyttet. Langt borte fra hørte hun presten lese velsignelsen, nærmere hørte hun den gamle stå bøyet over hennes eget sovende ansikt, han hvisket ut i værelset (hun hørte begge deler samtidig), og hun forstod at han hadde vært hennes venn: «Herren velsigne deg og bevare deg – Du kan visst allikevel bli her en stund – Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig – Tilfeldighetene, – nåja, de har visst bragt deg hit – Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred – Man skal ikke kimse av tilfeldigheter.» Men hun ville ikke gråte, ikke gråte nå. Begravelsen var til ende, den gamle skulle brennes, så det ble ingen seanse på gravens rand. Gjestene skred ut i sømmelige former, men da var Lea allerede utenfor, hun halset foran de 22


andre. Men utenfor stod alt Andersen med Bentley’en og ventet på henne; hun hadde ikke bedt ham om det, men der stod han, taus som alltid, rakrygget og likesom ikke helt tilstede, med skyggeluen under venstre arm og høyre hånd på høyre bakdør. Et øyeblikk trodde hun at hun ville fortsette å løpe, løpe videre og videre over knasende grusganger, slik hun hadde gjort en gang tidligere, men hun bøyet seg lydig inn i bilen, forsvant ut av syne for de øvrige deltagende på kirketrappen, tanter og onkler og fettere, som myste nysgjerrig mot lyset og mot henne. Andersen smekket døren igjen og de kjørte avgårde.

2 sogneprest sørensen gikk sin siste runde gjennom stuene på Ekelund og tok i hånden. Kondolerer. Kondolerer. Familien var adspredt med å kikke på bilder og møbler; det var i det hele tatt interessant å være her, de fleste av dem hadde aldri satt sine ben innenfor. Av og til tok de seg sammen og senket stemmene, så steg et nytt hvin og alle strakte hals ved synet av nok et kostbart maleri, og enda ett, og en chippendalekommode og nok en skjenk; presten følte seg beklemt ved synet av denne flokk flamingoer i sort. Distré trykket de ham i hånden og sa adjø og tusen takk for talen, så forsvant ansiktene deres inn i møblementene igjen. Serveringsdamer svevet omkring med glass og snitter. Det knirket i parkett, det duftet deilig sigar. Sognepresten så seg omkring, det var én til han gjerne ville tatt avskjed med. For når han tenkte på begravelsen samme morgen – nei, når sant skal sies, var det ikke egentlig den han tenkte på. Han så seg omkring på den sørgende familie og angret med ett på sin forfengelige flid med talen. Han burde være for gammel til å la seg bli dupert av avdødes lommebok, men det var vel ikke til å unngå. Nei, men igrunnen tenkte han på morgentimen før begravelsen; han hadde sittet i sakristiet, finpusset sin tale med begeistring, da tonene hadde begynt å komme inne fra kirken. Han hadde ikke visst det var noen der. Han hadde sneket seg bort til sakristidøren, kikket ut, sett henne sitte der og spille, oppe ved kisten. Et øyeblikk tenkte 23


han å gå ut til henne og si noe, men hans fornemmelsesevne reddet ham. Dette er en avskjed, skjøt det gjennom ham. Best jeg går. Han trakk seg stille ut på sitt kontor. Det var ennå god tid til forberedelsene. Selv inne på kontoret var blomsterduften gjennomtrengende, luften var mettet av eteriske oljer og pollen. Han pusset sin preken, pusset sine briller, tenkte på å røke en forbuden sigarett men blomsterduften var nok. Hele tiden hørte han cellotonene inne i kirkerommet. Piken spilte helt fritt nå, det var ikke Bach lenger, bare stillaset til Bach, bare strøkne, brutte akkorder. Det gjorde ham nesten litt svimmel å lytte til dem. Utenfor var solen kommet helt opp, og det var klart morgenlys. Så var det stille en lang stund, før han hørte lyden av spennene på cellokassen. Hun kom inn i sakristiet, fikk øye på ham, bråstoppet. «Meget vakkert,» sa sogneprest Sørensen. «Skal De spille i begravelsen.» Hun rødmet, ristet på hodet. Så forsvant hun ut av døren igjen. En liten stund derefter gikk han ut i kirkerommet. Hun satt langt nede i kirken, ved tverrskipet. Han gikk bort til henne. Hun satt og så ned i hendene sine, likesom litt likegyldig. Han kunne ikke avgjøre om hun hadde grått, men det var nesten to timer igjen til seremonien, og presten følte seg merkelig selskapssyk. «Kan jeg vise Dem kirken?» spurte han. De stod i klokketårnet, svalene fløy inn og ut under takskjegget med skrik i strupene. Hun lot hånden gli over bronsen i den store klokken. Den var glatt og kjølig, men allikevel virket den porøs. Det er skrevet noe her, sa hun. Det er riktig, sa pastoren. Det er en gammel klokke. Kan De lese hva det står? Hun bøyet seg ned i halvmørket. Jo, sa hun, men jeg vet ikke hva det betyr. Les, så skal jeg oversette. DEUM LAUDO : VIVOS VOCO : MORTUOS PLANGO : FULGARA FRANGO 24


Det er en gammel klokke. Det er latin. Er det et vers? Det er hva klokken sier. Den sier: Jeg priser Gud, jeg kaller på de levende, jeg sørger over de døde, jeg temmer lynet. Hå. Temmer lynet? Benjamin Franklin oppfant lynavlederen ved å sende opp en drake i tordenvær og la lynet gå til jord. Kirken protesterte heftig mot denslags nymotens greier, fordi det i tusen år hadde vært skikk og bruk at man temmet lynet og beroliget naturen ved å ringe med kirkeklokkene, kontinuerlig, så lenge tordenværet varte. Dette til tross for at svært mange klokkere og kirketjenere, som hang ved enden av tauene, mistet livet når lynet fant de store bronseklokkene i tårnet. Hå, sa hun igjen. Det er en gammel klokke og en gammel kirke. Jeg tror ikke på Gud, sa hun. Tvert imot. Nei, nei. Og nå kommer du til å be for meg, tenker jeg. Ubetinget. Hver kveld. Takk for omvisningen. Takk for musikken. Begravelsesgjestene kommer vel snart. Det gjør de nok. Jeg må gå tilbake til plassen min. Der nede midt på? Ja. Hvorfor så langt unna kisten? Å. Alle disse folkene. Jeg skulle kanskje ikke ha vært her i det hele tatt, men jeg tenkte at faen ta dem. Hrm. Unnskyld. Jeg vet at den gamle var i godt humør den siste tiden. Det er som man ser det. Han hadde sikkert villet ha deg helt oppe ved siden av båren. Vel. Men nå er han ikke her og kan mase noe mere. De mortuis nil nisi bene. Åja? Og det betyr? Man skal ikke tale ondt om de døde. Men må man tale godt om dem? Nei. Egentlig kan man vel si minst mulig. Ja. Man kan overlate sorgen til klokkene. 25


Dette var det sogneprest Sørensen tenkte på. Nå, der fikk han øye på henne. Lea stod inne i biblioteket, der det var færrest folk, sammen med en av sine tanter, en rosaaktig kvinne i femtiårene, og virket lettet over at presten kom og brøt inn i samtalen. «Neimen goddag, sogneprest,» sa den rosa. «Kondolerer,» sa sogneprest Sørensen og tok hånden hennes på den måten han hadde lært seg; han løftet den likesom litt opp til ansiktet sitt. Den rosa fjernet seg. Bakfra var hun helt sort. Lea nikket til ham. «Jeg tror du glemte celloen i sakristiet,» sa han. «Det er ikke så farlig,» sa hun, «den tilhører ikke meg.» «Ikke det?» «Nei –» Hun trakk på det. «Den var hans, den som alt annet. Han kjøpte den til meg.» «Da ville han sikkert ha villet at du beholdt den.» «Det er virkelig ikke så farlig,» sa hun. Sognepresten stod og visste ikke helt hva han skulle si. «Det er så lite man kan beholde,» sa han, og hørte med en gang hvor dumt det lød. Hun smilte skjevt. «Det må være morsomt å være prest,» sa hun. «Og komme så mye ut blant folk.» Sognepresten tok seg voldsomt sammen. «Ja. Men det allermorsomste er noen ganger når man kan gå sin vei,» sa han. Hun så fornøyd på ham. «Bank gjerne på døren,» sa han, «hvis du kommer forbi og henter instrumentet.» «Jeg tror ikke jeg gjør det,» sa hun, «men takk allikevel.» * Rystende stillhet rådet i det store, gammeldagse kontoret, byrået som det het der i huset. Familien så seg omkring med et visst ubehag, begeistringen fra tidligere hadde lagt seg, alvorets time var kommet. De tok alle elementer i rommet inn; oktogonen under taket med glassmaleriene, forestillende middelalde26


rens håndverkslaug, oljemaleriene, noen av dem verd formuer, en Braque, en Cézanne, en Munch – en praktfull Munch, – og åtte små nuditeter av Zorn, frivolt plassert like bak ryggen på kontorstolen, slik at den som hadde det uhell sitte i besøksstolen hadde måttet bli rent spaltsinnet av Wilhelm Bolts bulldogoppsyn i stolen og de smilende invittene like bak ham. Det hadde alltid sett ut som om damene smilte hånlig av de stakkars besøkende der de satt og svettet, smilte lokkende og spottende: Du kan ikke få oss, vi er Wilhelm Bolts harem; – kvinnene hadde alltid stått på Wilhelm Bolts side! Det var ingen rimelighet i det. Det var store skrivebøker i hyllene bak skrivebordet, krystaller i vitriner, et stort, gammelt mikroskop ved et bord i hjørnet, et gyllenlærskriveunderlag på skrivebordet. Det var advokaten som lente seg mot det nå, der han satt i stolen med papirene. Advokat Holst kremtet, skjøv brillene ned på nesetippen og begynte: «Det var testators ønske at alle som er betenkt i hans testament skulle samles i hans hjem umiddelbart etter jordfestelsen for å høre testamentet opplest. Som dere alle vet, utdelte han en betydelig del av sin formue til sine legalarvinger de siste årene før han døde. Han beholdt imidlertid 51 prosent av aksjene i Bolt Holding AS, sin bolig Ekelund med inventar og endel andre formuesobjekter. Aksjene utgjør ikke alene den største formuesverdi i boet, men er også den kontrollerende aksjepost i Bolt Holding AS.» Mange av de mindre størrelsene i familien hadde allerede delvis falt av lasset, men advokaten fortsatte ufortrødent: «Testator ønsket at aksjeposten ved avgivelse av stemme i selskapet skulle utgjøre én blokk. Derfor henvendte han seg til meg noen måneder før sin død for å stifte Ambrosia Holding AS, et overholdingselskap med en aksjekapital på 910.000, – De 51 % i Bolt Holding er nå lagt inn i Ambrosia, som derved kontrollerer Bolt Holding.» Peder og Christian nikket anerkjennende der de satt på første rad. Dette hørtes klokt og utmerket. Mange av slektens medlemmer begynte imidlertid å føle seg hensatt til den 27


søvndyssende prekenen fra formiddagen; det gjorde ikke saken bedre at alle hadde fått hvitvin. En fetter gjespet høyt og brått. «Samtidig med stiftelsen av det nye selskapet,» fortsatte advokaten og kastet et skarpt blikk på den søvnige, «ble det skrevet et nytt testament. Det er datert den 21. februar dette år, og lyder som følger: ’Testament. Alle tidligere testamenter tilbakekalles. Undertegnede, Wilhelm Jeremias Bolt, født 10.4. 1912, som er uten livsarvinger og har skiftet efter min hustru, uttrykker herved som min siste vilje at det skal forholdes således med mine eiendeler ved min død: Min nevø Christian Bolt skal arve 300 aksjer, hver pålydende kroner 1.000,-, i Ambrosia AS. Min nevø Peder Bolt skal arve 200 aksjer, min niese Gussi Fricke, født Bolt, skal arve 150 aksjer, min niese Ella Bolt likeledes 150 aksjer …» Det gikk et sukk av lettelse gjennom forsamlingen, for dette forstod alle; det var like før de brøt ut i applaus. I det hele tatt var det et skikkelig testament, prydelig og korrekt, og helt som man kunne ventet det av et normalt menneske. Det var et langt dokument, og det trakk ut med lesningen, for det var mange verdipapirer å fordele. Slik det skulle være. Christian Bolt strakte seg så fornøyd som en styreformann i stolen, Ella og Gussi begynte å puste regelmessig, advokaten messet frem stadig nye prosenter og summer, alt sammen efter regulær fasong. Familien skottet mot Lea, som satt ytterst på en spisestuestol og stadig så ned. Det var umulig å si om hun virket skuffet. Men hva hadde hun egentlig tenkt seg? Som tante Ella hadde sagt til henne tidligere på eftermiddagen, efter et glass hvitvin for meget: «Kjære deg, Lea, du har bodd her ute i noen måneder, og han var blitt gammel og alt det der, ja, nei, kanskje han hadde forandret seg. Kanskje han var søt mot deg. Men det betyr ikke at du kan vite … man skal ikke snakke stygt om de døde, men …» «De mortuis nil nihisi bene,» sa Lea, «det heter det på latin, tror jeg.» «Ja, søte deg, men du kjente ham ikke. Absolutt ikke. Du 28


aner ikke hvordan han kunne være. Hvordan han sendte en bil den gangen i 67, ja det var jo før du ble født, men han sendte altså en bil, en flyttebil, og hentet spisestuemøblementet han hadde lånt meg tre måneder tidligere, da vi flyttet inn oppe på Ris. Vi satt til bords.» «Han trengte det vel kanskje,» sa Lea litt usikkert. «Søte deg, det var ikke dette spisestuemøblementet, det var et langt tarveligere et. Det han hadde hatt stående i byleiligheten i Gyldenløves gate, den han aldri brukte lenger. Og ser du det her? Ånei, det er nok solgt. Vi har i allfall aldri sett det siden. Han kunne ikke unne noen noe. Ikke noe. Ja, jeg vet han gav til disse malerne, men de hørte jo ikke til. De slapp jo å gå på tå hev for ham. Det måtte vi gjøre. Som Peder alltid sier: Blod er tykkere enn terpentin.» «Hva gjorde dere da, uten spisestue?» «Ja vi kunne jo ikke akkurat skrive til ham og klage! Da vi forsiktig spurte om han skulle beholde spisestuen, kom det faktura for transporten samt et svarbrev som var slik at – at – neimen goddag, sogneprest,» hun la ansiktet i mer alvorlige folder da presten materialiserte seg. Nei hva hadde vel Lea egentlig tenkt seg? Hun satt der på spisestuestolen, virket litt likeglad med det hele; familien syntes nesten litt synd på henne, efterhvert som aksjeposter og papirer ble fordelt. Hun så opp, lot blikket gå ut av vinduet, virket ikke som hun hørte efter. Lea hørte ikke efter. Faktisk tenkte hun på døden, enda det var begravelse. Hvordan så Lea på døden? Ved synet av alle gjestene kom det over Lea en stor tomhet. Hva er det egentlig med døden? Det kom alltid over henne en slik tomhet i begravelser. Døden, det er det som gjentar seg. Døden, det er det som gjentar seg. Det er de kalde og harde nøkkelknippene som rasler i lommen din, som skal åpne alle dine dagers dører, igjen og igjen sklir nøklenes messing inn og ut av taggete låssprekker. Døden er kjøkkensaksers utallige hyssingklipp, knivers og gaflers klirr i bestikkskuffen, den er gammeldagse vekkerklokkers ringing i tusen morgener. Den er brillene du tar av og legger sammen, tar av og legger sammen, om og om igjen, den er alt som gjen29


tar seg, den er tusen daglige, blanke ting svevende i et sort, farveløst mørke, klirrende som lenker. Døden er alt som gjentar seg. Lea hadde tenkt en hel del over dette; ved hver av de tre begravelser hun hadde opplevd, var denne tomme, metalliske følelsen kommet over henne. Døden er lyden av kattøyet i fotografiapparatets lukkermekanisme, den er ti tusen eksponeringer av et tilfeldig gatestykke, eller av en tom park. Slik så Lea på døden, og hun hadde fått en viss erfaring i den nå. Det var sikkert andre som hadde ytterligere erfaring, for eksempel hadde nok den gamle hatt det, men hun hadde aldri kunnet snakke med ham om det. Ikke slik. Men han hadde visst noe om det, og det var en av grunnene til at det hadde vært godt å være nær ham. I sin gretne stille ensomhet, ved mikroskopet, bøyet over krystaller, eller spisende i spisestuen med alle maleriene sine, bar han preg av at han visste om ting man ikke kunne snakke om. Han var som kaldt, klirrende metall. Som pengestykker. Mot alle mennesker var han som pengestykker. Det var slik han hadde vært mot henne den første dagen. Slik var han nesten hele tiden. Slik som hun selv. Slik hun hadde vært lenge, nesten alltid. Slik hun fra nå av alltid ville være eller ville at hun alltid ville ha vært. De passet godt sammen. Men det var noe annet, også. Det var den varsomme høytideligheten i hendene hans når han løftet ut rammene av bikubene, lette frem en bidronning, plantet en tulipanløk. Og han viste henne. Og da var det som de to, sammen, for et øyeblikk unnslapp det som gjentar seg. Efterhvert som tiden hadde gått, bar disse øyeblikkene frukt i den gamle. Han duftet med ett efterbarberingsvann av meget gammel årgang. Han stilte i slips til middag; han hadde en blomst i knapphullet, sendte Andersen opp med friske orkidéer til værelset hennes hverannen dag. Han holdt stolen ut for henne, lot henne gå først gjennom dører, gammel som han var. Det var en lek de lekte. Han skjønte det selv, og snakket ikke om dette heller, de snakket aldri om det. Han smilte sardonisk når han holdt døren for henne. Det eneste han noensinne sa, var en formiddag han åpenbart fornøyd travet inn i veksthuset; Lea holdt på med noen stiklinger. Han nikket kort og begynte straks en voldsom aktivitet med en 30


kasse blomsterløk, sorterte og holdt på, men var fraværende. Lea måtte stoppe opp i arbeidet og se på ham. Han virket litt overstadig. Han rotet lenge med løken, så kom det: «Jeg ringte sorenskriverkontoret idag.» Han holdt opp en løk og så inngående på den, som en amatørskuespiller i Hamlet. «Der er intet i veien for en grandonkel å gifte seg med sin grandniese. Ville bare ha det undersøkt.» Han så opp fra løken, lik en gullsmed fra smykket, og sendte henne et blikk av fest og eventyr: «For ordens skyld, mener jeg.» Derpå fikk han det travelt med tulipanløkene igjen. Lea svelget. Dette var en annen side av døden, som hun ikke likte å bli minnet på. Alt det siste året hadde egentlig dreiet seg om døden. Det hadde de nok begge visst. Reisen i ambulansen den natten var bare sluttpunktet. Lea likte ikke å tenke på det. Lea ville bare tenke på det som gjentar seg. Hun ville ikke tenke på at hun måtte svelge i veksthuset, på øyeblikk da hun hadde følt seg omsvermet og varm, øyeblikk da hun følte at han surret omkring henne som en bisverm, spant henne inn i tråder av gull. Det hadde vært et svermeri fra en annen tid, edelt og verdig og lutret. Det gjorde henne godt å være hos ham. Nettopp dette at han hadde erfaring med det som gjentar seg, at han kunne være som klirrende kaldt sølv, at det var så mye de ikke behøvde snakke om, det fikk henne til å tine. Og han fikk sverme. Det gjorde ingen ting. Han skulle snart dø. Om nettene drømte hun noen ganger at hun lå ved siden av ham, helt stille, og så ham sove dypt. Noen ganger gled denne drømmen sammen med Drømmen, drømmen om den andre, men det plaget henne ikke. Når de gikk spaserturer sammen på eiendommen, rakte hun ham hånden, som ble liten og varm i hans. «Du er stokken min idag du,» kunne han si. Ofte var det det eneste han sa på en slik spasertur. Aldri tenkte hun på byen. Det var som en søvn. Klungerrosene vokste i kratt rundt huset. Dagene gikk rolig forbi. Om kveldene så hun fra vinduet sitt hvordan fyrtårnets lyskjegle skar gjennom mørket nede fra havet, igjen og igjen. Hun hørte lydbøyen puste ved pålandsvind, den lå langt ute mellom hvite skumbrott et sted med sin gamle sorg. Lyden av den ble med henne inn i søvnen, i drømmene og åndedrettet. 31


Det var slik det hadde vært. Det hadde vært en nådefrist. Fra nå av skulle hun alltid være som klirrende metall. «Endelig,» leste advokat Holst, «endelig skal min grandniese Lea Bolt arve 1 – én – aksje pålydende kroner 1.000,- i Ambrosia Holding AS.» Lea hørte sitt navn bli nevnt, og så desorientert opp. «Stiftelsen Ekelund, som er opprettet samtidig med utferdigelsen av dette testament, skal arve min boligeiendom Ekelund, gårdsnr. 1, bruksnr. 2, med inventar samt kroner 10.000.000,- av mine bankinnskudd til vedlikehold av eiendommen.» Advokaten holdt inne et øyeblikk, skjøv brillene helt inn på neseryggen, så ut over forsamlingen. Så fortsatte han: «Min grandniese Lea skal disponere eiendommen som sin egen så lenge hun ønsker, dog slik at hun ikke kan avhende den. Når hun ikke lenger ønsker å disponere eiendommen, eller er avgått ved døden, skal avkastningen av eiendommen gå til å betale utdannelse for efterkommere av mine nevøer og nieser.» Det vokste med ett en stillhet så stor at ingen riktig hørte advokatens fortsettelse om bankinnskudd og kontanter, enda det var riktig pent alt sammen; endel gikk til de nærmeste, først og fremst til Christian, endel ble klokt satt til side i fonds til regelmessige utdelinger til fjernere skudd på slektstreet. Familien kom først til seg selv da advokaten kom til siste salve: «Det er mitt ønske at verdiene i Ambrosia Holding AS skal holdes mest mulig samlet og styres i den ånd jeg har styrt dem. Derfor har jeg opprettet selskapet med to aksjeklasser, klasse A og klasse B. Aksjene er likestilte, dog slik at bare A-aksjen, som tilfaller min grandniese Lea Bolt, har stemmerett. Aksjeutbytte som overstiger aksjenes pålydende, kan bare utbetales hvis eieren av A-aksjen … » Men dette ble for mye for de mer merkantilt begavede i familien, flere var allerede på bena; Lea så forvirret på dem. « … Undertegnet Wilhelm Jeremias Bolt.’ Videre står det at: ’Undertegnede, høyesterettsadvokat Bjørn Wexelsen og vaktmester Viktor Andersen, er tilkalt spesielt som testamentsvitner ved utstedelsen av nærværende testament. Vi bekrefter at 32


vi begge samtidig var tilstede da Wilhelm Jeremias Bolt underskrev testamentet. Likeens bekrefter vi at han var ved full sans og samling og at testamentet ble opplest sakte og tydelig for ham før han underskrev. Vi er begge over atten år.’» «Det skulle man faen ikke tro,» kom det fra onkel Christian; han var hvit som en sommersky i ansiktet. «Hva betyr dette?» spurte tante Gussi, også hun hadde reist seg. Lea stod brått opp, hun så på advokaten, uforstående. Så gikk hun fort ut av værelset. «Hva betyr dette,» sa tante Gussi igjen, litt høyere. «Det betyr at du er blitt utsatt for spisestuemøblementet om igjen,» sa Peder syrlig. Så lo han litt. «Det var dette du var redd for, ikke sant, Christian bror?» «Han kunne ikke dy seg,» sa Christian. Det ble et hastig oppbrudd. Bilene akselererte som rasende i grusen utenfor. Noen mer likeglade fettere gikk omkring enda en stund og tømte slanter fra høye glass, etpar av dem kikket med beruset forhåpning efter Lea, så ble også de skysset på dør av Andersen. Advokat Holst lette bekymret efter Lea, han så efter henne i biblioteket og i værelset hennes. Værelset var tomt. Det var lyst og stille der inne. «Faen,» sa advokaten. Andersen stod i døren bak ham. «Frøken Bolt er gått ut,» sa han. Advokaten snudde seg, mønstret ham med slepne jurist øyne. «Og dette visste altså du, Andersen,» sa han. «Ja,» sa Andersen. «Men om jeg tør være så fri: Det gjorde strengt tatt De også, herr Holst.» «Jeg gikk ut ifra at hun var blitt informert. Men ingen fortalte det til henne.» «Nei,» sa Andersen. «Det ville vært imot herr Bolts uttrykkelige instruks.» «Plager det deg ikke?» sa advokaten. Andersen syntes å dukke opp til overflaten et øyeblikk, han sa: 33


«Det har jeg ingen formening om.» Advokaten grunnet over dette en liten stund. «Gått ut, sier du?» «Ja,» sa Andersen, «hun strøk på dør. Jeg vet ikke hvor hun er.»

3 lea satt i jacobs lille hus nederst i haven og småsnakket med ham, trøstet ham litt, for Jacob hadde vært ute av seg hele uken efter at den gamle døde. Bare gått omkring og sturet, fingret med føttene sine, knapt spist noe, ikke engang vist den minste interesse for peonknoppene; Jacob likte ellers å plukke de runde, harde knoppene av stilkene og kaste ball med dem. Det var leit for peonene, men morsomt for Jacob, enda det var strengt forbudt. Men ikke engang dét ville han. Morgenen efter den gamles død hadde huset stått tomt, og da Lea nokså sent på formiddagen kom tilbake fra sykehuset, fant hun Jacob sittende i stille fortvilelse ved veksthuset. Han hadde ikke spist, bare drukket litt vann. Slik hadde det fortsatt. I går og i dag hadde han vært helt umulig, med forberedelsene til mottagelsen og alle de fremmede menneskene som brått gikk rundt på hans enemerker, og Andersen hadde måttet lukke ham inne i huset hans. «Du må ikke ta det så tungt, Jacob,» sa Lea og klappet den i nakken. «Det er livets gang.» Men apen bare hang med hodet, løftet ikke blikket. «Du er dessuten bare et dyr, og dyr kan ikke sørge, det er vitenskapelig bevist.» Jacob løftet litt på hodet, sendte henne et bebreidende øyekast. «Nei, nei,» sa Lea, «men du må allikevel spise litt. Du kan få snitter med brie og oliven og masse deilige tannpirkere.» Jacob sukket, sa ikke noe. Lea ble taus hun også. Det var alltid fint å sitte her inne hos Jacob, det var tørt og varmt og rent og pent, med gyllen halm i hjørnet der Jacob hadde sengen sin. Han hadde alle sine gjenstander og kostbarheter liggende her, den røde og gule ballen, kokosnøttskallene, den store trom34


men, ranglen, speilet som han likte å speile seg i. Han kunne speile seg i timevis, særlig hvis Lea var hos ham, og av og til tok en titt inn i speilet til ham. Da pleide han smile og snakke fornøyd, og ruske henne i håret, fordi han syntes det var vakkert å se ansiktene deres sammen inne i speilet. Men nå bare satt han der. Han reiste seg tungt, tuslet bort i hjørnet sitt, gikk og la seg, rett og slett. «Nå er du uhøflig, Jacob,» sa Lea, men Jacob var hinsides menneskelig skikk og bruk idag. «Kanskje jeg kunne trenge noen å snakke med også,» sa hun spakt. Han reagerte ikke, men hun så at det traff. «Du savner vel spaserturene med ham, kan jeg tenke.» Jacob tiet, men samtykket tydelig. «Dere lignet hverandre.» Apen snudde seg, så anerkjennende på henne. «Like tverre og sære begge to.» Jacob så ut som om han skulle til å motsi henne, da Andersen stod i døren. «Unnskyld hvis jeg forstyrrer,» sa han forsiktig, «men advokaten er akkurat kjørt. Han ville snakke med Dem.» «Jaså.» «Jeg tok meg den frihet å si til ham at jeg ikke visste hvor De var. Enda jeg tenkte De var her.» «Nehei.» Hun så ned. «Takk.» Andersen holdt inne en stund. Så sa han: «Hvordan går det?» «Han vil stadig ikke spise,» sa Lea. «Bare sitter og sturer.» «Det var ille.» «Vi får prøve med bambusskudd igjen.» «Javel, frøken Bolt.» «Eller kanskje han vil ha epler. Er det ikke en kurv igjen av fjorårets gravensten?» «Jo, jeg tror det, frøken Bolt.» «Si meg er det meningen at jeg skal holdes som fange her på eiendommen til evig tid?» «Nei,» sa Andersen, «det ble ikke nevnt i testamentet.» «Og dette andre?» «Jeg skulle hilse fra advokat Holst og si at hvis De trengte råd og veiledning, så stod han til Deres disposisjon.» 35