Engelen i djevelgapet

Levi Henriksen

Engelen i Djevelgapet

© CAPPELEN DAMM AS 2012 978-82-02-38624-5 1. utgave, 2. opplag 2012 Omslagsdesign: Erlend Askhov Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia, 2012 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Leah

1

Da jeg ble ti år, bestemte jeg meg for ikke å vokse mer.

Det blir så liten plass oppe i hodene til mennesker når de blir store. Først hadde ikke pappa plass til mamma.

Så hadde ikke mamma plass til pappa, mens jeg plutselig måtte ha plass til både mamma, pappa og de nye kjærestene deres.

Samboeren til pappa, altså stemoren min, er en sykepleier som jeg kaller Ponni-Pia. Hun liker ikke hester og heter egentlig ikke Pia, men jeg synes navnet passer fordi hun har så langt ansikt. Mormor sier hun ikke vet om noen jente som har bedre fantasi enn meg. Hun mener jeg kommer til å skrive tv-serier som jeg selv vil spille hovedrollene i.

Jeg har alltid likt teater og skuespill, og mormor pleier å skryte til venninnene sine av at ingen i familien er flinkere til å etterligne andre enn meg. En gang hørte jeg henne si at jeg kom til å bli noe virkelig stort når jeg blir voksen. Jeg har ennå ikke fortalt henne at jeg ikke har tenkt å bli stor, og i hvert fall ikke voksen. Jeg tror hun vil bli lei seg da.

Han som mamma er sammen med, heter Domrot. Eller egentlig heter han ikke det han heller, men i en bok jeg leste, kunne man få folk til å forsvinne ved å si navnet deres høyt tre ganger baklengs. Domrot. Domrot. Domrot.

7

2

– To minutter, sier lærer Larsson, og gjør seierstegn med pekefinger og langfinger, slik mange politikere pleier når de vil ha folk til å tro at alt kommer til å gå utrolig fint, enda alle vet at de tviler selv.

Jeg nikker og sier til meg selv at nå gjelder det bare å slappe av og ta det helt rolig. «Rolig som i grava,» som mormor ville sagt. Jeg er vant til å stå på en scene, og kan replikkene mine på rams. Dessuten gikk det så bra på generalprøven i går, at jeg ikke har den minste ting å være bekymret for. Likevel klarer jeg ikke å slutte å tenke på en skurkete politiker som gjør V-tegnet, for egentlig er jeg ganske rar i magen. Rett og slett nervøs. Ikke for selve teaterstykket. Men for om jeg etter åpningen virkelig vil rekke å komme meg opp på vaktmesterens kontor og så ned på scena igjen før det på ny er min tur.

Ute i salen er det nesten helt fullt, og gjennom en flik i teppet kan jeg tydelig se Ponni-Pia, stemoren min, sitte midt på tredje rad. Det digre lyse håret hennes stråler som en lyskaster, eller som om en sol skulle være i ferd med å stige opp over hodet hennes. Det var på samme rad mamma og pappa satt i går, på generalprøven, men på et eller annet mystisk vis klarte de å bli sittende på hver sin side av gymlæreren min, som jeg kaller Judo-Jensen. På 8

hver side av okseskuldrene hans så mamma og pappa ut som to nervøse småunger som ble fulgt til tannlegen av den storvokste faren sin. Til premieren var det ingen av dem som kunne komme, fordi de etter skilsmissen holder på å selge hytta vår i Sverige.

Jeg ser på stemoren min igjen. Ste er et utrolig toskete ord. Eller kanskje ikke toskete – det er liksom ikke noe ordentlig ord. Ste låter rett og slett som et halvt ord, og slik sett passer det bra.

Ste er også noe man nesten synger. Stev. Det kunne halvmoren min passet til. En blond puppeguri i bunad som uten musikk synger sanger på rar dialekt om steder der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

– Astrid, hvisker plutselig en stemme rett i øret mitt, og jeg klarer ikke å holde tilbake et skrik.

– Unnskyld, sier lærer Larsson og tar et skritt tilbake.

– Men du virket bare så tankefull. Jeg ville vekke deg.

Han gjør hermetegn med fingrene mens han sier den siste setningen. Det verste jeg vet er hermetegn, i hvert fall etter at jeg fikk en stefar også. Hele han er et hermetegn. Jeg holder på å si noe surt til Larsson, men klarer å ta meg sammen. Han mener ikke noe galt. Dessuten er han egentlig ganske morsom, selv om han lager de samme toskete tegnene som stefaren min.

– Jeg bare konsentrerer meg om stykket, sier jeg og gir tommelen opp til Larsson.

– Flott, sier Larsson og smiler. – Det er du som bærer hele teaterstykket, Astrid. Sterkere enn Tarzan. Morsommere enn en fødselsdag, og med strømper så lange som dagen før julaften. Go, Pippi!

– Ja, sier jeg. – Jippi! Go, Pippi.

Egentlig hadde jeg håpet at Larsson ville satt opp Brødrene Løvehjerte eller et annet stykke som henvender seg 9

til de som er litt eldre, men det mente han ble for vanskelig for de yngste skuespillerne. Dessuten ville jeg ikke fått noen hovedrolle hvis vi skulle spille Brødrene Løvehjerte. Selv om mange påstår at jeg ligner en gutt, kunne jeg ikke tenke meg å spille en på noen teaterscene.

Tommy og Annika kommer på det første besøket til Villa Villekulla, og vi leker «ikke-komme-borti-golvet-leken».

Så forteller jeg dem om faren min, sjøkapteinen og sydhavskongen, og får alle til å le når jeg etterligner hvordan han går. Jeg liker å få folk til å le, liker å få dem til å bli triste også. Da flaskeposten kommer om at kaptein Efraim er tatt til fange av sjørøvere, blir det helt stille i salen, og ei lita jente på første rad begynner å gråte. Så trist er det ikke meningen å gjøre publikum, og jeg holder på å komme helt ut av replikkene mine. Tommy må spørre to ganger om hva vi skal gjøre, før jeg klarer å svare at vi selvfølgelig må redde pappa Efraim.

Mens Tommy og Annika går hjem for å ta farvel med foreldrene sine før de skal overnatte hos meg, blir det et sceneskifte. Det er nå jeg har det lengste avbruddet fra teaterscena, for etter at publikum får se hvordan Tommy og Annika bor, har lærer Larsson lagt inn et sangnummer med de to politkonstablene Kling og Klang. Jeg tror ikke den scena egentlig er med i den filmen som lærer Larsson har hentet historia fra, men så lenge jeg har vært med i barneteatergruppa, har han alltid vært litt rotete. Det er derfor han klarte å legge sommerens teaterstykke slik at det etter premieren blir et opphold på en uke før vi får spilt de fire siste forestillingene.

Jeg løper av scena så fort jeg kan, og holder på å rive lærer Larsson over ende bak teppet.

10

– Hva skal du nå? sier han så høyt at to av scenearbeiderne et lite øyeblikk slutter å dreie på kulissene.

– Magen, sier jeg, og presser hendene inn mot navlen.

– Må på do fort.

– Midt i forestillingen, sier han og får et sjokkert uttrykk i ansiktet.

– Det går bra. Jeg bare må, sier jeg og stormer forbi ham, men i stedet for å fortsette rett fram mot der doene ligger, tar jeg trappa opp i annen etasje.

Uka før sommerferien begynte, hjalp hele barnegruppa til med å rydde på loftet i teatret, og det var da jeg så verktøykassa til vaktmesteren, og hvor han gjemte nøkkelen til kontoret sitt. Og nettopp det at jeg klarer å komme meg inn på vaktmesterens kontor og får tjuvlånt kjettingtanga hans, er helt grunnleggende for at jeg skal klare å gjennomføre planen min. Uten en kjettingtang kommer hele sommeren – ja, kanskje resten av livet mitt – til å bli et langt, laangt, laaangt mareritt. Igjen klarer jeg ikke å la være å tenke på det faktum at til tross for at jeg har både en hel og en halv far, er det ingen av dem som har mer verktøy enn en hammer og noen skrutrekkere. Morfar har en hel garasje full av redskap, men han bor i NordNorge.

Jeg finner nøkkelen inne i sikringsskapet, og låser meg inn akkurat idet jeg hører Kling og Klang begynne å synge. Det lukter kaffe og gatekjøkkenmat i rommet, og på den rotete pulten til vaktmesteren ligger det flere kartonger det har vært hamburgere i.

Kjettingtanga står i verktøykassa som en kjempemessig V, og da jeg løfter den opp, er den heldigvis lettere enn jeg hadde fryktet. I natt da jeg ikke fikk sove, ble jeg liggende og tenke på om den skulle være så tung at sekken min ville bli vanskelig å bære når jeg rømmer.

11

Jeg tar tanga i høyrehånda, og griper etter dørvrideren med den venstre. Typisk. Det er rart at man skal være så dårlig med keiva at man ikke klarer å åpne en dør engang. Jeg bytter tanga over i den andre hånda, men klarer fortsatt ikke å få åpnet døra. Jeg setter tanga fra meg og drar med begge hender. Den sitter like fast. Døra har gått i vranglås.

Halsen min snører seg sammen, og jeg må ta meg sammen for ikke å rope på hjelp. Nede høres det ut som Kling og Klang fortsatt synger, men det er umulig å vite det sikkert. Etter den scena er det uansett min tur. Da kommer Tommy og Annika tilbake til Villa Villekulla og roper på meg, og jeg skal liksom komme flyvende inn på scena i en seng under en luftballong.

– Astrid, Astrid, Astrid, sier jeg, men det hjelper ikke noe å si navnet mitt høyt. Jeg prøver døra igjen. Den må ha gått i vranglås.

Jeg ser meg rundt i rommet. Der oppe på veggen. Et vindu. Et bitte lite vindu. Mer en glugge egentlig. Kanskje jeg kan fire meg ut derfra i et tau. Jeg er ikke noe flink til å klatre i tau, men jeg må bare prøve. Det kan da ikke være så høyt. Bare noen meter. Man kan vel ikke slå seg i hjel hvis man faller noen meter. Eller? Ikke tenke nå. Ikke tenke nå. Ikke tenke nå. Uansett klarer jeg ikke å finne noe tau. Nede høres det ut som om musikken har stoppet. Nå er det like før Tommy og Annika begynner å rope på meg.

Jeg finner en stol og setter den under vinduet. Gjør korsets tegn slik mormor alltid pleier når hun skal gjøre noe vanskelig, så reiser jeg meg opp. Det er heldigvis lett å åpne haspene, og da jeg ser ut, går branntrappa like forbi, og det er en liten avsats rett nedenfor vinduet. Hvis det begynner å brenne i teatret og vaktmesteren er her 12

oppe, vil han ikke klare å komme seg ut. Men akkurat det kan jeg ikke bry meg om nå. Kanskje vaktmesterne var mindre før? Et sted har jeg lest at vikingene ikke var høyere enn en halv meter. Eller kanskje det var en og en halv meter?

Jeg slipper tanga ned på avsatsen, og det lyder som et tordenbrak. Det må de helt sikkert høre inne på teatret, men jeg bare fortsetter. Klarer å lirke meg ut gjennom vinduet med hodet først, slipper meg ned på avsatsen og dytter igjen vinduet.

De store skoene mine smeller som trommeslag mot trappa, men jeg har ikke tid til å liste meg ned. Jeg hopper ned fra tredje siste trinn, og stormer bortover asfalten i bakgården. Akkurat nå er jeg glad pappa insisterte på at den første Pippi-kjolen som ble laget til meg, var altfor kort; hvis ikke hadde jeg ikke hatt noe sted å gjemme tanga. Jeg river opp døra til sceneinngangen, og på fortvilelsen i stemmen til Tommy og Annika forstår jeg at de har ropt på meg flere ganger.

– Hvor har du vært? sier lærer Larsson, og jeg vet ikke om det er svette eller tårer som renner nedover kinnene hans.

Jeg bare vinker avvergende, kaster meg opp i senga, og gir tegn til at de skal begynne å heise meg opp. Akkurat da jeg er over hodet på lærer Larsson, klarer jeg å lirke ut kjettingtanga og legge den under puta.

– Pippi, hvor er du? roper Tommy og Annika på ny.

– Her! roper jeg med like høy og tydelig stemme, og det går et gisp gjennom publikum da jeg kommer svevende inn over scena.

– Pass dere, jeg skal lande! roper jeg med høy stemme.

– Men det går vel ikke an å fly med en seng, sier Tommy.

13

– Det er ingen seng, det er en kjettingtang, sier jeg, og kunne bitt meg selv i tunga, men jeg klarer ikke å ta tilbake det jeg alt har sagt. Tommy og Annika ser spørrende på hverandre, og suffløsen legger hendene på hver side av munnen som en ropert.

– Jeg mener: Det er en muskodil, sier jeg.

Etter at stykket er ferdig, får vi mer applaus enn jeg noen gang har fått i hele mitt liv. Likevel kan jeg ikke for at jeg blir litt trist fordi mamma og pappa ikke er der nå.

De så jo stykket i går, men det er nå det virkelig gjelder.

Mormor sa at en generalprøve er som lille julaften, og det har hun rett i. Jeg skulle ønske mamma og pappa kunne vært her på selve julaften også. Men mest av alt skulle jeg ønske at mamma og pappa fortsatt kunne være gift. Eller om det virkelig var så ille at de absolutt ikke kunne fortsette å bo sammen, kunne de flyttet inn i hvert sitt hus uten å finne seg nye kjærester.

Halvmoren min står og klapper med en mann på hver side av seg, og jeg må tenke på noe mormor liker å si om at enkelte damer virker på menn som fluepapir i et fjøs.

Det er virkelig sant. Halvmoren min vinker og veiver til meg, men jeg later som jeg ikke ser det. I klassen min er det flere skilte fedre. Hvorfor kunne hun ikke tatt en av de som allerede var ledige, i stedet for å legge seg etter faren min?

Etter at vi har bukket ferdig, løper jeg først av scena. Jeg forter meg å finne tanga, gjemmer den igjen under kjolen, haster inn i garderoben og låser døra bak meg.

Jeg vrenger av meg kjole og strømper, og først da jeg har tatt på meg bukse, bluse og jakke, forstår jeg at jeg har et problem. Kjettingtanga er altfor stor til at jeg kan 14

ha den i den sekken jeg har tatt med meg. Herregud, Astrid. Hvor dum går det an å bli. Hvorfor måtte du absolutt velge den Hello Kitty-sekken fra andreklassse? Nå vil alle se hva det er. Noen drar i dørhåndtaket, og banker hardt på.

– Et øyeblikk. Jeg kler på meg! roper jeg.

– Fort deg, da, Astrid. Det er flere som skal hjem! roper en stemme som jeg kjenner igjen som Emma, hun som spiller Annika.

– Kommer nå, sier jeg og ser bort mot vinduet. Jeg kan kaste tanga ut der, så kan jeg hente den senere. Jeg går til vinduet og åpner haspen, men den lar seg ikke rikke.

– Astrid! roper stemmen igjen.

– På vei, sier jeg, og dytter tanga ned i buksa med ett håndtak ned i hvert buksebein. Det er en lås på selve tanga slik at jeg slipper å klype av meg magen, men metallet brenner kaldt mot huden min, og da jeg skritter over golvet mot døra, går jeg som en sjørøver med trebein. Jeg holder sekken min foran meg.

– Beklager. Jeg bare ble litt uvel under forestillingen, så jeg måtte skynde meg av med sceneklærne og parykken. Jeg holder på å kveles når jeg må ha på meg strømper. Men det var en veldig bra forestilling, ikke sant? sier jeg og smiler til Emma, før jeg haster forbi henne og ut i korridoren som leder bort til inngangen.

Uten parykk og i vanlige klær er det heldigvis ingen som kjenner igjen Pippi, og jeg kommer meg ut gjennom inngangsdøra uten at noen har snakket til meg.

Ponni-Pia, halvmoren min, står og venter på meg ute på plassen, og holder ut begge armene for å klemme meg.

Jeg later som jeg misforstår og bare slår henne i hånda, som om hun skulle gi meg high five.

15

– Så bra det var, Astrid, sier hun, og smiler som om hun virkelig skulle være moren min og hadde noe å være stolt av.

– Ikke sant. Nå drar vi hjem, sier jeg og begynner å gå bortover mot bilen.

– Skal vi ikke ta en is og brus på restauranten? Flere av de andre fra forestillingen skal dit, fortsetter PonniPia. – Jeg er helt utkjørt. Jeg vil hjem, sier jeg.

– Du får det som du vil, sier hun, og nå klarer hun ikke å fortsette å late som hun smiler.

Jeg går så fort jeg klarer, noe som egentlig ikke er veldig fort, og jeg føler meg som en mekanisk hund da vi krysser gata og fortsetter mot bilen.

– Så rart du går, sier Ponni-Pia. – Jeg slo meg i kneet under stykket, sier jeg.

– Uff da, sier hun. – Kan jeg få se?

– Det går bra, sier jeg og haster bort til passasjersiden, men med håndtakene på tanga stukket ned i hvert sitt buksebein er det ingen sjanse i verden for at jeg klarer å sitte i passasjersetet. Så jeg tar oppstilling ved bakdøra.

– Du skal vel sitte foran, sier Ponni-Pia da hun låser opp.

Jeg rister på hodet.

– Lærer Larsson sier at det er veldig viktig å koble helt ut etter en forestilling, så jeg legger meg i baksetet, sier jeg.

Ponni-Pia ser på meg. Ansiktet hennes fortoner seg med ett litt trist, og det virker som hun har lyst til å holde en lang preken, men så er det akkurat som hun tar seg i det.

– Du har alltid vært noe for deg selv, sier hun.

16

– Det er det mange som er, sier jeg og legger meg inn i baksetet. Så begynner vi å kjøre hjemover i taushet, mens jeg tenker på alt jeg har å gjøre de nærmeste dagene. Alt som må klaffe for at planen min skal virke.

3

Da vi kommer hjem, går jeg rett opp på rommet mitt. Jeg sier til Ponni-Pia at jeg skal ringe mormor for å fortelle hvordan det har gått, men egentlig ønsker jeg bare å være litt alene. Få tid til å samle tankene uten at noen skal mase om hvor flink jeg er. Noen som ikke er mamma og pappa.

Jeg finner fram bryllupsbildet. På en måte blir jeg alltid litt misunnelig når jeg ser på det fotografiet. Misunnelig fordi jeg ikke kunne være sammen med dem på det bildet, ordentlig sammen med dem så alle kunne se det. Iblant hender det jeg finner fram forstørrelsesglasset mitt, og da tror jeg at jeg kan ane meg selv som en liten kul på magen til mamma. Hun er så pen, som en slik dame som kaster på det lange håret sitt i en sjamporeklame, eller smiler til kameraet fordi noen har gitt henne en flaske med en helt ny parfyme. Pappa ser ut som en revejeger. Ikke en norsk revejeger, men slike de har i England. De med røde jakker og flosshatter. Jeg så et program på tv en gang, og selv om jeg syntes veldig synd på reven, var jegerne faderlig barske. Alle var stive og ranke som om de hadde glemt å ta kleshengeren ut av jakka, og hadde det samme alvorlige, konsentrerte uttrykket i ansiktet som pappa har på bryllupsbildet sitt.

Pappa heter forresten Baltasar. Det er helt sant og ikke 18

noe jeg har funnet på. Det er bare fire stykker i hele Norge som har det fornavnet. Ja, og så en av de tre vise menn som fulgte etter betlehemsstjerna til de fant Jesusbarnet. Pappa er ganske mørk, så det er lett å tro at han kommer fra samme land som Jesus, men han er født i Tsjekkoslovakia og vokste opp i Norge. Nå er forresten det landet delt i to akkurat som mamma og pappa. Tsjekkia og Slovakia. Noen ganger lurer jeg på om det var fordi landet til faren min ble delt, at mamma og pappa skilte seg, men jeg tror egentlig ikke det. Det er mange i klassen min som har skilte foreldre selv om familien deres har bodd i Norge i sikkert tusen år.

Mamma ser ikke ut som om hun kommer fra noe annet land enn Norge. Hun er født i Finnmark, og faren hennes er fisker. Han har jobbet på havet hele livet, men likevel kan han ikke svømme. Det synes jeg er rart, og like merkelig er det at mamma ikke har lært det, hun heller.

Mamma sier det er fordi det var så kaldt i vannet da hun var jente, at hun aldri ble noe glad i å bade. Jeg synes det er en dårlig unnskyldning, for nå har hun snart bodd lenger her på Finnskogen enn i Nord-Norge.

Mamma heter Emilie, og i de siste årene har det navnet vært blant de ti mest populære i landet. Det er litt rart, for navnet mitt sluttet å være populært under annen verdenskrig. 1945 var siste gang det navnet var på noen ti-påtopp-liste over hva folk het, men jeg tror ikke det hadde noe med krigen å gjøre. Uansett, når man bare hører navnene våre, virker det som om jeg er moren til moren min.

Emilie er liksom et yngre navn. Et fint navn. Eller jeg synes det var et fint navn før. Da mamma og pappa bodde sammen, het den fineste dokka jeg hadde, Emilie. Nå heter den ingenting. Altså, jeg mener ikke at den har Ingen19

ting som navn. Jeg mener at jeg ikke har noe navn på den dokka lenger, og jeg har sluttet å leke med den. I stedet trener jeg på å stå på hodet. Hvis jeg klarer å stå på hodet i ti minutter hver dag, er jeg sikker på at jeg ikke vil vokse mer – jeg kommer i hvert fall ikke til å bli stor. Det er helt sant. Siden jeg begynte å stå på hodet, har jeg ikke blitt en centimeter høyere.

Og hvis du lurer på hva det fulle navnet mitt er, så heter jeg Astrid Baros, og dette er den sommeren jeg skal fylle elleve år.

4

Jeg bor hos mamma og pappa annenhver uke, og i sommer har de tenkt at jeg skal på ferie sammen med dem begge. Først skal mamma og Domrot, Domrot, Domrot ha meg med til en hytte de har leid på Sørlandet. Det er bare 14 dager til vi skal dra – tror de. Mamma vil sitte og sole seg på stranda mens hun leser moteblader, og tvinge meg til å bade sammen med Domrot, Domrot, Domrot, fordi hun ikke våger å forsøke å svømme. Men det er her den store planen kommer inn. Og kjettingkutteren.

De har lovet at jeg skal få kjøre motorbåten de har leid, og selv om jeg forsøkte ikke å vise det, ble jeg først litt glad. Men så ble jeg bare trist igjen. Det var pappa som lærte meg å kjøre båt da vi var på ferie ved hytta vår i Arvika. Flere ganger pleide vi å ta båten helt til Vänern, som er den tredje største innsjøen i Europa. Det siste året vi brukte hytta sammen, dro vi ut til en øde øy som ble kalt Djevelgapet, og overnattet i telt. Øya lå så langt ute i vannet at det ikke gikk an å se inn til land. Vi grillet pølser på bål på stranda, og pappa fant opp historier om at det bodde en skummel eneboer der.

Nå har mamma og pappa solgt hytta, og jeg tror aldri jeg kommer til å reise på en like fin ferie igjen.

21

I slutten av juli er det meningen at jeg skal til Syden sammen med pappa og Ponni-Pia. Det var morsomt å være med mamma og pappa til Syden da jeg var liten, men jeg liker ikke at pappa skal ta med den nye kjæresten sin til det samme stedet. Det blir litt som da han kjøpte ny sykkel til meg i fjor, og jeg ble lei meg fordi jeg heller ville beholde den gamle. Iblant virker det som om hverken pappa eller mamma forstår at jeg ikke alltid blir glad for nye ting. Jeg har forsøkt å forklare begge at jeg ikke vil reise på ferie med dem i år, og at når mamma er på Sørlandet, kan jeg være hos pappa, og når han drar til Syden, kan jeg bo hos mamma. Eller aller helst har jeg lyst til å reise til mormor, slik at jeg kan få ferie fra begge kjærestene til foreldrene mine, men akkurat det siste sa jeg ikke. Jeg er ikke dum heller. Uansett ble både mamma og pappa stramme i ansiktet da jeg kom med forslaget mitt, og så sa de at turene alt var bestilt, og at det ikke gikk an å forandre på det nå.

Jeg står på hodet foran speildøra til klesskapet mitt hver dag. Før pleide jeg å telle til 600, men nå har jeg stjålet timeren pappa bruker når han koker egg. Jeg stiller den på ti minutter, og så teller den ned til null. At tiden går baklengs, gjør at jeg føler meg sikker på at jeg har sluttet å vokse. Helt i begynnelsen var jeg redd for at jeg skulle begynne å vokse nedover, men jeg måler meg hver fredag og er ikke blitt noe mindre, ikke noe større heller heldigvis. Jeg har vært 153 centimeter høy i flere måneder nå.

Det er ikke bare det at jeg slutter å vokse som er bra med å stå på hodet. Det gjør det også mye lettere å tenke på bare en ting om gangen. Vanligvis klarer jeg ikke å tenke en sak ferdig før jeg starter på noe annet, men slik er det ikke opp ned. Alt ser annerledes ut. Det å se ting 22

på en ny måte gjør at jeg ofte får gode ideer. Og det var mens jeg sto slik foran speilet for noen dager siden, jeg fikk den beste ideen jeg har hatt på lenge. Opp ned lignet jeg litt på norgeskartet – minst øverst og større nedover – og da jeg først ble minnet om kart, begynte jeg å tenke på å reise.

Når vi skulle på ferie før, pleide alltid pappa å vise meg på kartet hvor vi skulle dra. Den sommeren vi var på Djevelgapet, tegnet han inn hele reiseruta, og det er det jeg skal gjøre også. Ikke tegne inn reiseruta, men dra til Djevelgapet. Så må jeg få mamma og pappa til å følge etter meg. Jeg vil ha dem for meg selv slik det pleide å være før.

Hvis jeg kan være alene med dem natta over uten at kjærestene deres forstyrrer oss, er jeg sikker på at jeg vil få dem til å forstå at det er en dum idé at jeg blir med dem på ferie.

Jeg skal ikke svømme sammen med Domrot, Domrot, Domrot på Sørlandet, og jeg skal ikke sitte sammen med Ponni-Pia under en parasoll i Syden fordi hun er redd for å bli solbrent. Det gjør godt å tenke på det nå, og da jeg legger kjettingtanga inn under senga, kan jeg nesten ikke huske sist jeg var i bedre humør.

Da jeg skal legge meg om kvelden etter at pappa har kommet hjem igjen, klarer jeg faktisk å smile til Ponni-Pia, og hun blir litt overrasket da jeg nå gir henne den klemmen hun ville ha etter premieren på teaterstykket.

– Hva er det med deg? sier pappa, etter at vi har bedt aftenbønna og han har lagt dyna rundt meg slik han alltid har gjort siden jeg var liten.

– Hva mener du? spør jeg.

– Hver gang du pønsker på noe, blir øynene dine store og tankefulle.

23

– Nei da, sier jeg. – Jeg pønsker ikke på noe. Visste du at kvinner blunker dobbelt så ofte som menn?

Han rister på hodet.

– Jeg lurer på om det er det samme med gutter og jenter, fortsetter jeg. – Du må forresten gå åtti kilometer hver dag for at kroppen skal få like mye trim som øynene dine.

– Hva du vet, sier han.

– Mormor sier at lærdom er roten til alt godt, bare den brukes med måte. Er ikke det godt sagt, Baltasar?

– Kan du ikke bare kalle meg pappa? sier han.

– Men du heter ikke pappa, sier jeg, og da han trekker pusten tungt, forter jeg meg å legge til: – Øynene mine ble store fordi jeg forsøkte å se for meg hvordan sommeren blir.

– Jeg gleder meg til ferien. Jeg er glad i deg.

Pappa blir slik i ansiktet som når han ser meg pakke ut presangene fra ham på bursdager og julaften.

– Jeg er glad i deg, jeg også, og det er godt å høre at du gleder deg til sommeren. Vi kommer til å få det fint på Kreta. Husker du sist vi var der? sier han før han får tenkt seg om, og forter seg å legge til: – Men vi kan vel late som om vi ikke har vært der før, sier han.

– Hvorfor det? spør jeg, og later som jeg ikke forstår hva han tenker på.

– Det blir jo morsommere for Andrine hvis hun tror det er første gangen vi er der alle sammen. Da blir det en felles opplevelse vi får.

– Men er ikke det å juge, da? sier jeg og gjør øynene mine store igjen.

– Nei, ikke egentlig. Det er jo ikke jug når vi ikke sier noe.

24

– Det virker som hun bestemmer mer over deg enn mamma gjorde, sier jeg.

– Nei, eller jo, eller kanskje. Hun bestemmer vel ikke mer, men noen ganger kan det være litt vanskelig. Jeg kan jo ikke nulle ut alt jeg gjorde før jeg traff henne, sier pappa.

– Nei, det kan du ikke, men Kreta var en veldig fin ferie. Men neste gang kan vi vel gjøre noe annet. Kanskje Kina? foreslår jeg.

Pappa svarer ikke med en gang, så stryker han meg over håret.

– Har du fortsatt tenkt å få dem til å hoppe opp og ned? sier han og smiler uten å se glad ut.

– Nei, jeg tenker ikke noe mer på det nå. Jeg har bare lyst til å gå på Den kinesiske muren. Vet du forresten at det blir påstått at man kan se Den kinesiske muren fra månen? Men det er bare tull.

– Ja, akkurat det visste jeg, sier pappa, og heldigvis sier han ikke noe mer om hoppingen i Kina.

I et blad leste jeg at hvis man fikk alle kineserne til å hoppe opp og ned samtidig, kunne det utløse en flodbølge som skyllet over USA. Jeg syntes det var en morsom tanke, helt til Ponni-Pia sa at det hørtes ganske slemt ut.

Og det har hun egentlig rett i, men jeg mente ikke å oversvømme hele landet, bare lage litt bølger utenfor California. Uansett hadde jeg ikke klart å få kineserne til å hoppe opp og ned, for jeg kan ikke språket.

– God natt, sier jeg, og venter til han har gått ut av rommet mitt før jeg sparker av meg dyna. Så legger jeg hodet litt bedre til rette på puta og blir liggende og se ut gjennom vinduet opp på himmelen. Det er så lyst at jeg ikke kan se noen stjerner, men det gjør ingenting. Jeg vet at de er der. Det siste jeg tenker før jeg sovner, er at jeg 25

hverken skal til Sørlandet eller Kreta. Jeg skal rømme, og jeg skal lure mamma og pappa til å følge etter. Så skal jeg klare å overtale dem til å la meg slippe å dra på ferie med Ponni-Pia og Domrot, Domrot, Domrot.

Det er ille nok å måtte bo sammen med dem annenhver uke, men da kan jeg i hvert fall stort sett unngå å bli sett sammen med dem. På en ferie vil folk som ser oss, tro at Ponni-Pia er moren min, og at Domrot, Domrot, Domrot er faren min. Så enten må jeg bruke masse tid på å forklare hvordan det egentlig ligger an, eller prøve å late som ingenting. Men jeg klarer ikke å late som ingenting.

Det er pappa som er faren min og mamma som er moren min.

5

Mamma kommer og henter meg neste ettermiddag. Hun har satt opp håret i fletter. Jeg kan ikke huske at hun hadde det mens hun var gift med pappa. Flettene får henne til å se yngre ut enn det hun er, og det liker jeg ikke. Det virker som hun gjør seg til for Domrot, Domrot, Domrot. Men så blir jeg nesten glad fordi jeg kommer på at han er fem år yngre enn henne. Kanskje han har begynt å se på mamma som litt for gammel, og så må hun anstrenge seg for at han skal like henne.

– Er Domrot, Domrot, Domrot og trener musklene sine? sier jeg og setter på meg sekken min.

– Astrid, kan du ikke holde opp å si det på den måten? sier mamma, og ansiktet hennes blir strengt som hos en lærer.

– Unnskyld, er Domrot og trener musklene sine? sier jeg, og mamma bare himler med øynene.

– Det er jobben hans, sier hun surt og snur seg mot pappa: – Og da er billettene til Kreta bestilt?

Han nikker, og ser rett på henne like lenge som de gangene noen fra Jehovas vitner ringer på hos oss, og han nesten ikke rekker å ta imot bladet deres før han lukker døra igjen foran dem.

– Det blir sikkert en fin tur, og først skal jo Tormod, 27

Astrid og jeg til Sørlandet. Været ser ut til å bli bra, i hvert fall på det siste langtidsvarslet, men det har ikke akkurat vært mye å stole på så langt i år, sier mamma.

– Nei, ikke sant. Paraplyene på kartet til meteorologene har stort sett betydd sol, sier pappa og nikker ivrig.

Plutselig virker det som om hverken mamma eller pappa forsøker å gjøre seg yngre enn de er, snarere tvert imot. Det er bare mennesker på alder med mormor som snakker så mye om været.

– Det ser ut til å holde seg bra i morra også, fortsetter pappa.

Mamma nikker, men hun ser ikke rett på pappa, hun heller. På måten de står på, ser det ut som om de er blinde.

– Ja, vi får håpe det holder seg, sier hun.

– Jeg venter i bilen, sier jeg og gir pappa en klem.

– Vi ses før du drar. Jeg savner deg allerede, sier han.

– Ditto, sier jeg og går ned oppkjørselen og inn i mammas Toyota, mens jeg forsøker ikke å være trist. Jeg biter tennene sammen så det knaker i kjeven, og sier til meg selv at jeg må få opp humøret. Jeg har virkelig noe å glede meg til nå. Jeg har Djevelgapet.

I morgen skal mamma og pappa levere nøkkelen og skrive under på kontrakten på salget av hytta vår, og jeg tror begge gruer seg til turen. Hytta har vært i familiens eie i mange år, og de fikk den i bryllupspresang av tante Agnethe. Eller egentlig er hun ikke min tante, men tanta til pappa. Uansett, da de bestemte seg for at de skulle skilles, sa hun at de bare fikk lov til å selge hytta hvis de klarte å gjøre det sammen som venner, og uten at de måtte ha hjelp av noen advokat. I begynnelsen forsøkte de å beholde hytta og være der annenhver gang, men 28

hverken Ponni-Pia eller Domrot, Domrot, Domrot likte å dra til et sted der mamma og pappa hadde vært så ofte sammen.

Samtidig med at foreldrene mine kvitter seg med hytta, skal de også selge den lille motorbåten vår. Den har pappa lånt ut til en på jobben sin. En fyr som har hytte lenger inn i Sverige. Jeg ble sur da pappa fortalte at vi ikke skal beholde båten heller, men han sa vi ikke har bruk for den når vi ikke har noen hytte. De samme folka som skal kjøpe hytta, skal overta båten også.

Pappa har fortalt at de nye eierne kommer fra Oslo og har en sønn på min alder. Jeg lurer på om den gutten tenker på at han på en måte kommer til å overta livet mitt.

Helt sikkert ikke. Gutter er ikke i stand til å tenke slik.

Da mamma vrir om tenningsnøkkelen, ser ansiktet hennes ut som om det skulle sitte på en utstillingsdokke.

Det har ikke noe uttrykk i det hele tatt, og jeg vet ikke om det er et bra eller dårlig tegn.

Mormor sier at nesten alle mennesker mener alt var bedre før, og det er ganske sant, i hvert fall delvis. Da jeg var liten, kunne pappa få mamma og meg til å le hele tiden, men på slutten de bodde sammen, hørte jeg stemmene deres gjennom golvet nesten hver eneste kveld etter at de trodde jeg hadde sovnet.

Egentlig liker jeg ikke å sitte på med mamma. Hun kjører mye fortere enn pappa, og er rask til å tute eller vise fingeren til bilister som har lært seg å kjøre bil på en annen kjøreskole enn henne, som pappa pleide å erte henne med før. Ofte blir hun så hissig at det blir pinlig. Spesielt ille var det en gang hun rullet ned vinduet for å skrike til en gutt som syklet over fotgjengerfeltet i stedet for å gå av og trille. Gutten var sønnen til gymlæreren.

29

Noen ganger virker det som om mamma kjører fort for å finne noen å være sint på slik at hun kan bli i bedre humør, men i dag virker hun roligere enn vanlig da hun henter meg. Det hjelper nok også at vi ikke møter noen biler før vi er oppe ved Sætermokrysset, og oppe på riksveien er det så mye trafikk fra Sverige at mamma må kjøre pent som alle andre, samme om hun vil eller ikke.

– Astrid, det er en ting jeg lurer på om du kunne gjøre for meg, sier hun og svinger ut i veien bak en trailer.

– Hva da?

– Du trenger vel ikke å fortelle Tormod at jeg og pappa skal dra til Sverige sammen i morgen for å selge hytta, sier hun og holder blikket festet rett fram på veien.

– Vet han ikke om det? sier jeg og spiller mer overrasket enn jeg er.

– Jo da, sier mamma, og stemmen hennes blir litt skarp. – Det er klart han vet vi skal selge hytta, men jeg har ikke fortalt at tante Agnethe insisterer på at vi begge skal levere nøklene og skrive under på kontrakten sammen.

– Da vet sikkert ikke Ponni-Pia om det heller, sier jeg, og kan ikke hjelpe for at stemmen min lyder gladere enn på lenge.

– Astrid, jeg vet ikke hva Ponni … jeg aner ikke hva Andrine vet eller ikke, men kan du ikke være så snill og holde opp med disse dumme klengenavnene?

– Jeg skal prøve, sier jeg og smiler, for det er noe jeg trenger å få mamma til å kjøpe for meg.

– Forresten, fortsetter jeg, og må ta meg sammen for ikke å si Domrot igjen. – Synes du ikke at han overdriver den treninga si?

30

Mamma sier ingenting med en gang, og sjekker speilet som om svaret har gjemt seg der.

– Jeg synes vel kanskje at Tormod kunne trent litt mindre, men det er jo jobben hans, og han har mange andre fine sider, sier hun.

– Som hva da? sier jeg.

På ny ser mamma i bakspeilet som hun skulle ha gjemt en fuskelapp der.

– Som at han er …

Mamma gjør en sving med rattet uten at jeg kan forstå hva hun styrer unna.

– Han har jo fått meg til å trene også, sier hun og nikker ivrig, som om svingingen hjalp henne til å komme på det.

– Ja, det er sant. Det er bra at du trener. Men du, jeg må en tur på kjøpesenteret, sier jeg da vi nærmer oss gamlebrua i Kongsvinger.

– Hvorfor det? lurer hun.

– Jeg trenger noe til ferien vår, sier jeg.

– Hva da?

– En kikkert, sier jeg.

– Hva? sier hun og sperrer opp øynene.

– En kikkert, gjentar jeg.

– Jeg hørte hva du sa, men hva skal du med den?

Jeg holder på å si: Hva tror du?, men da blir hun bare sur. Mormor sier bestandig at jeg må tenke meg mer om før jeg svarer andre mennesker.

– Jeg er blitt interessert i fuglelivet, og det hadde vært morsomt å sammenligne Sørlandet og Kreta. Visste du forresten at det var nederlenderne som konstruerte de første kikkertene? sier jeg, og klarer ikke å lese av ansiktet til mamma om hun vil gjøre som jeg sier.

– Nei, sier mamma. – Men du bytter interesser så ofte 31

at det er vanskelig å følge med. Skal du ikke lenger bli dyrlege uten grenser?

– Vær så snill, Emilie, sier jeg og later som jeg ikke hører det siste hun sier. – Det jeg lærer om fugler, vil komme til nytte på skolen også.

– Hvorfor kan du ikke kalle meg mamma? sier mamma, og så setter hun på blinkviseren og kjører inn på parkeringsplassen foran senteret.

– Jeg synes det er mye bedre med Emilie. Hvis vi er i butikken, for eksempel, og jeg roper mamma, kan det være andre mødre der, og hvis en av dem svarer, blir det bare dumt, sier jeg, og forteller ikke at jeg sluttet å kalle henne mamma da hun ble sammen med Domrot, Domrot, Domrot.

Mamma svarer ikke med en gang, og da hun ser på meg, forstår jeg at hun er litt lei seg.

– Vi er ikke i butikken nå. Dessuten vil en mor alltid kjenne igjen stemmen til barnet sitt, sier hun, tar nøkkelen ut av tenninga og henger veska si over skuldra.

– Ok, du kan få kikkerten på én betingelse, fortsetter hun.

– Hva da?

– At du ikke nevner turen til Sverige for Tormod.

– Æresord, sier jeg og tegner et kors med pekefingeren over hjertet.

Hadde hun bare visst hva jeg skal bruke kikkerten til!