__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


tor edvin dahl

en verden av kvinner . . . og andre sannferdige historier


© J.W. Cappelens Forlag AS, 2007 Omslagsdesign: Elisabeth Bjone Omslagsillustrasjon: privat bilde Satt med 11,3/15 pkt. Sabon hos Heien A.s Trykt og bundet hos ScandBook AB, 2007 ISBN 978-82-02-27718-5 www.cappelen.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.


Til Bjarte og Cille – og Håkon


innhold En verden full av kvinner ................................ En sakte bevegelse mot ingenting ..................... Svigersønnen .................................................. Syndens uutgrunnelige irrganger ...................... Spranget ........................................................ Vekkelsens barn ............................................. Rasmus .......................................................... Min brors bryllup ........................................... Elskeren ......................................................... Far .................................................................

7 35 55 67 87 101 115 131 141 153


en verden full av kvinner Sommeren 1926 møtte min bestemor Pernille Holmen en kvinne på en båttur til Bygdøy. De oppdaget at de hadde samme adressen, men hadde aldri truffet hverandre før. Damen het Synnøve Finden. På dette tidspunktet var Pernille Holmen enke med en datter. Hun arbeidet som serveringsdame på en kafé i Oslo. Hun hadde startet der – og tok opp igjen sitt gamle yrke etter ektemannens altfor tidlige død. Han het Edvin Holmen og var bileier. Det var åpenbart en stor ting i de dager, for det står som yrkestittel på gravsteinen hans. Sammen med en kollega eide han lastebiler og drosjebiler. En lukrativ forretning som førte Pernille Holmen, uekte barn men vakker til tusen, rank og flott, rett inn i den borgerlige verden. Sammen med Edvin levde hun et godt og sikkert også rikt liv inntil ektemannen døde i 1921 – av spanskesyken, en måneds tid før han skulle fylle 36 år. Den nyfødte sønnen deres, Håkon, døde omtrent samtidig, bare noen få dager gammel. Enke med en datter på seks år. Selv var hun tretti7


åtte år gammel. Hun ville ikke gifte seg igjen, sin skjønnhet til tross. Alle som prøvde seg, ble bryskt avvist. Hun ønsket ikke å ha mer med menn å gjøre. De forekom henne påtrengende, frekke, krevende. To kvinner, mor og datter, alene i verden. Pernille og Evy Holmen. En rastløs leting etter arbeid førte mor og datter fra sted til sted. I løpet av noen få år hadde min mor gått på syv–åtte forskjellige folkeskoler. Etter fem år kom de så langt nord som til Tromsø. Men mannen som ansatte Pernille som husholderske, prøvde å omfavne henne en natt, og dermed var det gjort. Pernille så ingen annen råd enn å vende tilbake til Oslo, i håp om å få en kaféjobb igjen. Det fikk hun. I tillegg til kaféarbeidet var hun ansatt som vaktmester i Åtteogtredve. Åtteogtredve var et av de ordene som var så selvfølgelige for de innvidde og så uforklarlige for alle andre. Tallet sto for Møllergata 38, der det lå et forsamlingslokale. De som holdt til der, kalte seg De frie venner. Hvilket heller ikke sier for meget. Men De frie vennene ville ikke stikke seg ut. Anonymiteten var så å si grunnlaget for deres eksistens. Forklaringen lå en god del år tilbake i tid, for da pinsevekkelsen slo til i Oslo i julen 1905, var det ikke meningen at den skulle bli en sekt. Thomas Ball Barratt, metodistpastoren som brakte vekkelsen med seg tilbake fra Amerika, ønsket tvert imot at det nye skulle komme alt Guds folk til del. Han håpet – 8


romantisk nok – at åndsdåpen, tungetalen og hele det frigjorte, glade kristenlivet han hadde opplevd, ikke bare skulle fornye de mange kirkesamfunnene, men også forene dem. Kunne en sann, levende tro føre til annet enn en samlet kristenhet? Denne ekumeniske drømmen ble fort knust, for ikke engang hans egne, metodistene, ville ha noe av tårene og ropene og den uforståelige tungetalen. Dette følelsesladede uvesenet var faktisk ikke ønsket innenfor noen trossamfunns vegger, følgelig måtte Barratt og de som fulgte ham, danne sine egne menigheter. Også De frie venner oppsto takket være Barratts budskap, men i motsetning til ham likte de dårlig menighetsdannelsen. Det luktet av kirke og byråkratisk kristelighet, former og regler og protokoller og støv. De kjempet imot og endte med å bryte ut for å bli De frie venner. I praksis kom opprøret først og fremst til uttrykk i det at de ikke ville ha noe medlemsregister. De hadde lokaler, det var alt. Ingen lister over navn, ikke noe medlemskap. Medlemskap var en verdslig oppfinnelse. De første menighetene, grunnlagt av Peter og Paulus rundt om i det romerske riket, hadde ikke hatt det. Det som var godt nok for de første kristne, var godt nok for dem. Ja, det var det eneste som virkelig var godt. Men vaktmester hadde de altså, og hun bodde i en liten leilighet over forsamlingslokalet sammen med datteren sin.

9


Det var fru Ruud, som drev en kolonialforretning ikke langt fra Møllergata 38, som inviterte til båtturen til Bygdøy. Jeg har grublet mye over denne båtturen. Var det varme og sol, var det glad vind og muntert leende kvinner i lette sprang opp fra båten og bortover svabergene? Jeg har vanskelig for å tro det, men det er kanskje fordi jeg selv aldri så min bestemor og kvinnen hun møtte som annet enn eldre, myndige vesener med sakte, møysommelige bevegelser. De hadde sikkert hvite klær, for det hadde de nesten alle den gangen når de dro på båttur. Hvite kjoler, eller hvite bluser og hvite skjørt. Med svarte lakkbelter. Men utover det, hva skjedde da min bestemor møtte Synnøve Finden for første gang? Synnøve Finden kom fra Vik i Sogn, en liten gård uten vei og med en vuggende robåt som eneste forbindelse til resten av bygda – og verden forøvrig – både vinter som sommer. Hun hadde flyttet fra bygda, utdannet seg til meierske og havnet til slutt i Oslo, der hun fikk arbeid. Noen av attestene er bevart, og forteller at hun arbeidet i Frydenlunds Fedevareforretning fra 1909 til 1910, hos Hans Sørensens en grosforretning fra 1912 til 1916. Deretter begynte hun hos Melchior Fjøsne, Commisionsforretning i Landmandsprodukter, og ble der til 1920. I attesten fra Phønix Specialutsalg, der hun arbeidet i 1926, står det at 10


hun var «særlig flink til at behandle osten». Gift var hun ikke blitt. Ikke hadde hun utseende til det heller, hun var ikke spesielt høy, men derimot kraftig, med mandige, litt avvisende, kantede trekk. Nesa var flat og bløt, det man kaller en boksernese. Den var sannsynligvis blitt knust en gang, kanskje samtidig med at en av fingrene hennes fikk seg en skikkelig smell, slik at neglen forsvant for alltid. Jeg vet ikke. Finden var ikke den som forklarte seg om hvordan det hadde skjedd. Jeg kunne sitte på fanget hennes og fingre med nesa og vippe på pekefingeren uten negl, men den eneste forklaringen jeg fikk var en brydd latter. Både Finden og Holmen var kristelige, sågar svært kristelige. Mens Pernille Holmen holdt seg inne med De frie venner, tilhørte Synnøve Finden «Lille Indre» – en forkortelse for Oslo Lille Indremisjon. Den var strengere enn den vanlige indremisjonen i Oslo, nærmest en forlenget arm av den vestlandske, den beryktede. Den gang som nå. Det var større avstand mellom De frie venner og Lille Indre enn vi i dag kan forestille oss. Og likevel . . . Den vakre bydamen og karrierekvinnen fra vestlandsbygda. På en eller annen måte kom de i snakk. Noe var det der som vekket dem begge. Kanskje allerede på turen utover til Bygdøy. Eller – nei, jeg tror det tok tid. Jeg tror de målte hverandre med øynene. Kritisk, i utgangspunktet av11


visende. Mens fru Ruud i melkebutikken skravlet og skravlet, opptatt av å skape god stemning blant damene hun hadde invitert med seg. Kanskje skjedde det først da de satt tause og så tvers over fjorden. Eller kanskje enda senere, da det var på tide å snu og gå tilbake bortover de støvete Bygdøy-veiene til båten. Side om side langs hvitmalte tregjerder, prøvende spørsmål og avmålte svar. Men noe skjedde. Ikke så mange dagene senere – slik fortalte min mor det alltid – banket Synnøve Finden på hos Pernille og Evy Holmen. Hun ville flytte inn. Finden ønsket ikke bare å dele rom, hun var villig til å dele hele sin inntekt med dem. To kvinner som flyttet sammen var slett ikke uvanlig den gangen, det er først i vår tid at vi stusser litt. En gjensidig tiltrekning? Eller kanskje også noe annet? Begge var sterke, selvstendige og ikke akkurat diplomatiske. Ingen – særlig ikke menn – skulle tro de kunne bestemme over dem. Synnøve Finden hadde i tillegg en drøm. Hun hadde irritert seg over hvor simple oster som ble laget mange steder. Hun hadde sikkert måttet lage dem selv også. Særlig ille var pultosten. Den ble laget av gamle gaudastykker og nøkkelostrester, skorper og annet «kass». Synnøve Finden var hele sitt liv det man i dag kaller 12


«produktorientert». Det var osten hun brant for. Salg var nødvendig, men interesserte henne ikke. Regnskap og tall var en fremmed verden. Og kundene så hun ofte på som et nødvendig onde. Men god ost skulle hun gjerne lage! Slik jeg ser dem, hadde Synnøve Finden allerede på søndagsturen til Bygdøy sett at den andre kvinnen, den vakre, myndige Enken, kunne forstå denne drømmen. Gjøre den til sin egen. Fram til da hadde Pernille Holmen hatt en helt annen idé. Hun ville starte sin egen kafé. Selge kaker over disk, servere ved bordene. Hun hadde sans for penger, lyst på penger. Hun hadde lært hva pengene kunne bringe med seg og ville ha det gode livet tilbake. På sine premisser. Kanskje var det ikke så viktig hvorvidt det ble kafé eller fabrikk. I alle fall – et par år senere ble en drøm virkelighet. Fabrikken. Den fikk navn etter den ene av dem: Synnøve Finden. Det var trange tider i Norge. Finden og Holmen startet helt i begynnelsen av de harde trettiårene, med arbeidsløshet overalt, ikke minst i byene. Å dra i gang sin egen virksomhet i slike tider, med konkurser og pengemangel og dårlige framtidsutsikter, var ikke lett. Ingen av dem hadde noe særlig kapital. Ingen av 13


dem hadde drevet forretning tidligere. Det eneste de hadde, var Synnøve Findens meieriutdannelse. Firmaet startet 1. mai 1928. Lån fikk de ikke, så det ble å kjøpe ostemasse i meget små kvanta. De leide grosserer Bøhns ostelager i Danmarksgata på Oslos østkant. Lageret var ikke mer enn et kaldt rom i et lavt murhus uten kjeller. Resten av bygget var stall og vognskjul. Oppvarmingen var dårlig. Den ene laget ostene, den andre vasket gulv og vegger, ryddet og stelte. Men sammen gikk de rundt til kolonialforretningene i nabolaget. Noen av innehaverne kjente Synnøve Finden fra tidligere. Nå kunne hun argumentere med at denne osten var langt bedre enn hva hun tidligere hadde kunnet by dem. Ostene ble båret rundt i en koffert, kofferten ble lagt på disken, de små eskene med ost presentert. Det var ikke noen lett vare å selge, gjæringsoster hadde kort holdbarhet. Helt til lenge etter krigen fortsatte dette å være et problem. Osten forandret farge, den fikk fort et seigt, gulaktig lag øverst. Og kanskje verst – den luktet. Men den var billig. Den hadde smak. Den var et hverdagsprodukt for menn som satt i stinkende arbeidssaler, på støvete byggeplasser eller i åpne verksteder. Store deler av året spiste disse arbeiderne matpakka si mens de så frostrøyken virvle rundt dem. Synnøve Findens oster var laget for dem. De var også et pålegg for unger som lekte i gater og bakgårder. Det meste annet mistet all smak under slike omstendigheter, pultosten gjorde det ikke. 14


Det var små matvarebutikker på så å si hvert eneste gatehjørne i de tider. I ett enkelt gatekryss kunne det være så mye som fire stykker som solgte melk, ost, mel, sukker og andre dagligvarer. En fjern slektning på Strømmen, Karly, ei ung jente som likte å tegne og senere startet sitt eget emaljeringsverksted, laget en nokså stiv tegning i skarpe, rene farger av ei budeie ved siden av en lav seterbygning. Det ble varemerket, klistret på lokket til osteboksene. Hvor mange bokser fikk de solgt i hver enkelt matbutikk? Sikkert ikke mange. Men de to damene kom igjen, kanskje så mye som tre ganger i uka, kontrollerte at innholdet i osteboksene fortsatt var godt, byttet ut returen og fikk forhåpentligvis solgt noen nye bokser. To damer til fots rundt om på Vålerenga, vestover mot Kampen, nedover mot Grønland. De gikk forbi digre leiegårder med store familier på ett rom uten kjøkken, de så fattigdom og arbeidsløshet, men de fortsatte å gå. Ikke fordi de var så sta, selv om de var det også. De gikk fordi det var dette de ville. De var ikke i tvil. Senere begynte de med en sykkel. Det var det første beviset på at virksomheten gikk framover. Det neste framskrittet var ei drakjerre – og en mann til å dra kjerra. Gjennom humpete, brolagte bygater med trikkeskinner, bryggerihester og tutende biler. To damer på vei fra butikk til butikk. En mann som sto ved drakjerra og ventet. 15


To enslige, kristelige damer, osteproduksjon midt i Oslo. Hva tenkte folk? Lo de bak ryggen på dem? Om de gjorde det, tror jeg ikke det plaget de to damene. Nettopp det at de ikke gjorde som folk flest, var en del av deres styrke. De var forretningskvinner. Synnøve Finden var overbevist om at hennes oster var bedre enn alt det de andre laget. Hun ivret for osten, for smaken, for kvaliteten. Å drive fram en ny vare fikk henne alltid til å gløde. Ostetypene hun produserte kom ikke først og fremst fra hennes egen hjembygd. Hun grep fatt i en rekke forskjellige tradisjoner, og gikk slett ikke tilbake for å utvikle nye typer. Hun ga dem flotte navn. For manges vedkommende er det i dag bare navnet tilbake. Setergull, for eksempel. Det må ha vært en populær ostetype, for den ble brukt som telegramadresse for firmaet. Men hva slags ost var det? Hvordan smakte den? Hvordan så den ut? Hvordan ble den laget? Det er det ikke lenger noen som vet. Pernille Holmen var motoren. Hun hadde ingen spesielle ferdigheter eller kunnskaper, men hun hadde energi. Hun vek ikke tilbake for hardt, fysisk arbeid, og stoppet ikke før hun var ferdig. Men enda flinkere var hun til å drive andre. Hun sørget for at Evy, datteren, mørkhåret, vakker, lydig, begynte på Otto Treiders handelsskole. Et handelsbrev var nødvendig for den forretningsdriften de satset på. Og ikke før var 16


datteren ferdig utdannet, før hun ble satt til å føre fabrikkens regnskaper. Inntekten skulle gå til misjonen. Også der var den lille fabrikken annerledes. De to damene ønsket seg ikke jordisk gods og gull, i hvert fall ikke i første omgang. Fortjenesten skulle brukes til noe viktig. Og siden de to som startet den, tilhørte hvert sitt trossamfunn, var misjonsvirksomheten et godt prosjekt. Det kunne forene dem – ute blant hedningene var det ikke så viktig hva slags kristent trossamfunn du kom fra. De stolte på Gud. Med hans hjelp skulle de greie det. Så ble drakjerra stjålet. Verre enda – han som hadde dratt den, stakk av. Han var, sa han, redd for hva som kunne skje med ham. Så damenes virksomhet var kanskje omdiskutert. Hadde de allerede havnet i unåde hos dem som skulle bli deres hovedfiende gjennom alle år – Norske Meieriers Salgssentral? Kanskje ikke, men hendelsen satte en støkk i dem begge. Likevel – de ga seg ikke. Og det gikk bra. Omsetningen økte. I juli 1929 ansatte de sin første arbeider, Martin Hagen. Han ble først satt til å sykle rundt, siden fikk han en Ford. En bil! Å, det var velstand! I november samme år fikk de enda en ansatt, Borghild Lodding. Hun skulle bli Fabrikkens uten sammenligning mest trofaste arbeider. Synnøve Finden fikk lov til å holde foredrag i Hjem17


menes Vel. Om osten. Hun hadde med seg smaksprøver. De ble servert på Sætres kjeks. Fabrikken fortsatte å vokse. Neste år ansatte de nok en mann i en bedrift som helt fra begynnelsen var en verden av kvinner – han ble firmaets annen selger. Alle de ansatte var «troende». Det var et selvsagt krav, og Finden og Holmen holdt på dette kravet til lenge etter annen verdenskrig. De fleste av dem som fikk jobb, kjente de to damene personlig. Ikke så få kom fra miljøet rundt Åtteogtredve – menigheten til pinsevennutbryterne. Andre ble anbefalt av folk de kunne stole på. Mange kom fra en grend på Hedmarken, Åsvang. Her lå det blant annet et kristent pensjonat som damene likte å besøke. Senere kjøpte de seg tomt i den samme grenda, og bygde hytte. Noen kom helt fra Finnmark, der en felles venninne arbeidet som misjonær blant samene. To nye biler ble kjøpt inn. Synnøve Finden ville selv kjøre den ene, men noen brukbar sjåfør ble hun aldri. Pernille Holmen ville ikke engang prøve. Akkurat der forble de kvinner av sin tid. Kvinner kjørte ikke bil. Alle sjåførene som etter hvert kom til, var menn. Den ene av bilene ble forresten kalt «kombinert» – og var beregnet for møter og stevner. Sammen med sine ansatte kjørte damene til kristelige arrangementer, og deltok med iver og jubel. Troen var viktig. Før en ny arbeidsdag kunne begynne, ble det holdt andakt. Den kunne bli mer enn en stille stund og et par vers fra en fredfylt, kristelig 18


sang. De unge troende jublet og ropte, talte i tunger, gråt og gledet seg. De var herlig frelst og godt avsted på himmelveien! Sjåførene hadde lange dager, ruta var fast og alle butikkene måtte besøkes, uansett hvor lang tid det tok. Men sjåførene var sine egne herrer, ingen hang over dem når de gikk ut og inn av butikkene. Det var først når de kjørte inn den smale porten i Danmarksgata 41 for å avlevere regnskap og gi fra seg pengene, at de ble kontrollert. Uansett hvor sent de kom tilbake, regnskapet måtte gjøres opp med det samme, kassene og boksene de leverte tilbake måtte telles. Da hjalp det ikke hvor inderlig troende de var, Pernille Holmen stolte ikke på annet enn tallenes klare tale. Også for arbeiderne inne på fabrikken kunne arbeidsdagene bli lange. Men det plaget dem ikke. Arbeidet var en utfordring, nesten en lek! Det hendte de til og med overnattet på fabrikken. En morgen ble Finden og Holmen møtt av følgende plakat som de unge damene hadde laget i løpet av natta: Vi sover aldri! På bildene fra denne tida sitter de i hvite forklær og hvite skaut, de smiler mens de fører smørekniven. Hver boks med ost ble pakket for hånd. De satt rundt store bord med digre osteboller mellom seg. Pengene strømmet inn. Holmen og Finden gikk over fra å leie til å eie lagerrommet i Danmarksgata. I 1932 19


kjøpte de først én – og senere enda én – villa på Kjelsås, eller Øvre Grefsen, som min bestemor kalte det. Det var ikke fint å bo på Kjelsås. Det meste av osteproduksjonen ble flyttet hit. Den foregikk i første etasje, mens de to damene slo seg ned i annen etasje. Arbeidsforholdene ble bedre – og arbeiderne ble flere. Den to-etasjes trebygningen ut mot gata i Danmarksgata ble også kjøpt. Husene var beregnet for å huse den stadig større arbeidsstokken. De ansatte var en del av Fabrikken ikke bare i arbeidstida. De bodde i Fabrikkens bygninger, fikk frokost og middag servert på kjøkkenet i annen etasje i Arildsvei 1 – der Finden og Holmen bodde – av Fabrikkens kokke, en energisk, alltid løpende ung jente fra Valldal på Sunnmøre som tidligere hadde arbeidet for en oberst, og visste hva det var å adlyde. Og likevel gikk det penger til misjonen, store penger. De to damene kunne holde hoff hver helg, motta predikanter, forstandere og misjonærer. Disse høyt respekterte menn (og noen få kvinner) kom til middag og var høflige, respektfulle, begeistrede. De håpet på damenes gunst. De håpet på penger, og de fikk dem. Store sedler ble trykket inn i håndflatene. Finden og Holmen fikk Guds rike velsignelse til takk. Forstå dette: Hele Fabrikken tilhørte en verden der ingen ble beundret mer enn forstanderne, predikantene og misjonærene. Forstanderne for deres myndighet, for deres makt over de troende, for deres formaninger og advarsler. Predikantene for den ild de kunne 20


tenne, for varmen og gløden på møtene, for strømmen av nysgjerrige som kom til teltmøtene om sommeren for å knele ned og bli frelst. Misjonærene aller mest, deres virke var Den Store Verden. De var som Peter og Paulus, Jesu to store etterfølgere. De dro til verdens ender og talte til hedningene, de opprettet misjonsstasjoner, de ga lys i mørke, de vekket gleden hos dem som levde i elendighet og uvitenhet. De erobret verden for evangeliet og kom tilbake med de merkeligste gjenstander, bitte små damesko fra Kina, brune, slitte tremasker, fine utskjæringer i glinsende tre, veldige broderier, skjold av lær. Enkelte brakte sågar med seg en innfødt eller to, et smilende, svart barn i hvite klær som ikke kunne snakke med andre enn misjonæren, et lite mirakel av et menneske med tynne armer og skinnende store, forundrede øyne. Alle disse mektige, enten det var forstanderne og predikantene, myndige menn med vester og gullenker og gullklokker, eller evangelistene, omreisende menn og kvinner som brakte troens ild utover bygdene og oppover til Finnmarks kalde, mørke vidder, ja, selv misjonærene, disse værbitte, tynne og brunbarkede eventyrere fra hedningland – de kom alle sammen til Danmarksgata, men først og fremst til Arildsvei. Der tok de Finden og Holmen respektfullt i hånden, kalte dem søster Finden og søster Holmen, omfavnet dem, bukket og nikket for dem. Ga dem gaver. Og damene satt i hver sin tunge lenestol og lot seg hylle, beundre – jeg holdt nesten på å si: Tilbe. 21


Riktignok våget en forstander å kritisere de to damene for at de delte dobbeltseng. Men de godtok kritikken. Dobbeltsenga ble til to enkeltsenger atskilt av en gigantisk kommode. Slik jeg husker den, gikk kommoden fra gulv til tak. Men de fortsatte å dele soverom, og skrev testamente der de gjensidig ga hverandre alt de hadde, slik at den som levde lengst skulle arve det hele. Dette var suksessen, at de ble herskere, og at de – som alle store herskere – ble omgitt av lydighet og beundring og takknemlighet. De var opphøyet, og det var slik det skulle være. Én mann trengte seg inn i denne verdenen av kvinner og ville være likeverdig. Han het Andersen, og visste hvordan man laget smelteoster. Finden stolte på ham, og lot ham sette i gang. Virksomheten ble nå delt mellom Vålerenga og Kjelsås. Resten av bakbygningen på Vålerenga ble gjort om, og pultosten og de andre gjæringsostene ble flyttet tilbake. Ostemassen ble båret på ryggen i tunge tretønner opp en smal tretrapp og trillet inn på pakkerommet. Det var en tung jobb, men Synnøve Finden gikk foran med et godt eksempel – hun løftet ostespann på sytti kilo uten vanskeligheter. Hun var ikke mer enn 1,65 høy, men veide nitti kilo, og det meste av det muskler. Osten ble pakket i bokser og boksene plassert i tunge trekasser, og kassene ble båret ned igjen. 22

Profile for Cappelen Damm AS

En verden av kvinner av Tor Edvin Dahl  

Forfatteren Tor Edvin Dahl forteller i denne boken om sin oppvekst; en oppvekst fylt av sterke kvinner, vekkelse, pinsemenighet, tidlig oste...

En verden av kvinner av Tor Edvin Dahl  

Forfatteren Tor Edvin Dahl forteller i denne boken om sin oppvekst; en oppvekst fylt av sterke kvinner, vekkelse, pinsemenighet, tidlig oste...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded