__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Rabih Alameddine

En overflødig kvinne Oversatt av John Erik Bøe Lindgren


Rabih Alameddine Originalens tittel: An Unnecessary Woman Oversatt av John Erik Bøe Lindgren © Rabih Alameddine 2012 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-38463-0 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Ingeborg Ousland / CMYK design Omslagsfoto: © Getty Images/ bubbalove, © Getty Images / Trevor Wood Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til William Zimmerman

Fra landsbyen min kan jeg se like mye av jorden som fra noe annet sted i universet … Derfor er landsbyen min like stor som noen annen verden: For jeg er på størrelse med det jeg ser, og ikke med min egen høyde … – Fernando Pessoa som Alberto Caeiro: Keeper of the Sheep Kanskje det å lese og skrive bøker er en av de siste skansene som gjenstår for den menneskelige verdighet, for når alt kommer til alt, minner den oss om det Gud minnet oss om før han også forduftet i en epoke preget av skånselsløs ydmykelse – at vi er mer enn oss selv, at vi har en sjel. Og mer, mer enn som så. Eller kanskje ikke. – Richard Flanagan: Gould’s Book of Fish Botemiddelet for ensomhet er enslighet. – Marianne Moore, i essayet «If I Were Sixteen Today» Det er ikke Don Quijotes fantasi som er hans ulykke, men Sancho Panza. – Franz Kafka: Dearest Father: stories and other writings


Oversetterens forord

Hva er vel mer passende, i en roman der hovedpersonen er oversetter, enn at oversetteren av romanen får slippe til? Altså jeg? I tillegg til de vanlige problemene for en oversetter har denne boken sine helt spesielle utfordringer. Det gjelder bruken av andres tekster, referanser til andres verker. Kvinnen som fører ordet i denne romanen, er belest og reflektert. Hun gjengir og henviser titt og ofte til kjente og ukjente tekster, ditto titler. Noe finnes på norsk, annet finnes ikke. Hva skal oversetteren gjøre med dette? Jeg har valgt å beholde de originale, det vil si forfatterens, titler i teksten. Til gjengjeld vil du finne en oversikt helt bakerst med verker i norsk oversettelse og verker som ikke er oversatt. På denne måten håper jeg å yte teksten rettferdighet, men også de oversettelser som finnes. Der det er mulig, har jeg brukt allerede eksisterende norske oversettelser når det siteres. Der ikke annet er oppgitt, har jeg oversatt selv. Men altså – bruk oversikten bakerst til å orientere deg om eksisterende oversettelser av omtalte verker. I denne boken nevnes mange personer som i ulik grad vil være kjent for deg som leser. Jeg har vurdert det dit hen at det vil oppleves som nyttig å få oppgitt noen helt sentrale opplysninger om disse, som jeg har plassert bakerst i boken. Jeg vil benytte anledningen til å takke Deichmanske biblioteks tjeneste «Spør biblioteket», og www.bokhylla.no, 7


samt Geir Uthaug og Arthur O. Sandved, som har vært svært behjelpelige med å finne fram til referanser og sitater. John Erik Bøe Lindgren


En kan nok si at jeg tenkte på andre ting da jeg gned blå sjampo i håret, og to glass rødvin hjalp ikke akkurat på konsentrasjonen. La meg forklare. For det første bør du vite dette om meg: Jeg har bare ett speil hjemme, og det er i tillegg flekkete. Jeg er samvittighetsfull når det gjelder rengjøring, en kan nok til og med si tvangsmessig – servanten er upåklagelig hvit, bronsekranene skinner – men jeg husker sjelden å pusse speilet. Jeg tror ikke vi trenger å konsultere Freud eller noen av hans mange lakeier for å slå fast at det ligger noe her. Jeg starter denne fortellingen med et dårlig opplyst speilbilde. Den ene av badets to lyspærer er gått. Jeg er midt i kveldsritualet, som består av tannpuss og et møte med nevnte speil, da en glorie rundt hodet mitt fanger oppmerksomheten. Tannbørsten i høyre hånd beveger seg fremdeles opp og ned og fra side til side, venstre hånd griper etter lesebrillene, som ligger på det lille bordet ved siden av toalettet. Så snart de er vel plassert på min framtredende nese, hjelper de meg til å se at jeg hverken er en helgen eller helgenaktig, men mer som dronningmoren – vel, bildet av dronningmoren, flekket av en skolepikes viskelær. Ingen glorie, dette, det blå avviket er mitt eget fuktige hår. Det foregår et slag mellom pigmenter på toppen av hodet mitt, en slåsskamp mellom umake motstandere. Jeg rører ved en hårlokk som fremdeles er våt, for å sjekke hvor permanent blåfargen er, og ender med å etter9


late en klissen tannkremflekk på den. Du gjør rett i å anta at det å gjøre flere ting på én gang ikke er blant mine fremste egenskaper. Jeg bøyer meg over badekaret og henter tuben med Bel Argent-sjampo jeg kjøpte i går. Jeg leser den lille skriften, myser selv med lesebrillene på. Ja, jeg brukte ti ganger den anbefalte mengden da jeg vasket håret. Jeg liker å såpe meg skikkelig inn. Det å lese bruksanvisninger er visst heller ikke blant mine fremste egenskaper. Pussig. På baderomsflisene mine er det to lyseblå tulipaner flettet inn i hverandre, og de har nesten helt samme farge som min nye hårfarge. Heldigvis er det en annen blåfarge enn den i det israelske flagget. Kan du tenke deg? Snakker om krangel mellom umake motstandere. Vanligvis er jeg ikke opptatt av forfengelighet, det opptar meg ikke mye. Men jeg hadde overhørt tre hekser snakke om det nådeløst hvite håret mitt. Joumana, han som bor over meg, hadde ment at hvis jeg brukte en sjampo som Bel Argent, ville ikke hvitfargen være så flat. Sånn er det. Slik jeg forstår det, og det er godt mulig jeg som vanlig tar feil, har du og jeg en tendens til å miste koniske sanseceller i retina med alderen, de som fanger opp kortbølgene, slik at vi mister evnen til å skjelne blåfarge. Det er derfor en del mennesker i en viss alder har et blåskjær i håret. Uten dette skjæret oppfatter de håret som blekgult, endog lakserosa. I radioen beskrev en hårstylist hvordan han til slutt klarte å overbevise en gammel dame om at håret hennes var altfor blått. Men kunden nektet likevel å forandre farge. Det var mye viktigere for henne at hun selv opplevde håret som nøytralt, enn at resten av verden gjorde det. Jeg ville trolig kommet bedre overens med kunden enn med frisøren. Jeg er også en gammel dame, men jeg har fortsatt mange koniske kortbølgeceller igjen å miste. Akkurat nå skjelner jeg blåfargen litt for tydelig. Tillat meg, min venn, å by på et mildt forsvar for min distraksjon. Mot slutten av året, før jeg begynner på et nytt 10


prosjekt, leser jeg gjennom oversettelsen jeg har gjort ferdig. Jeg gjør noen siste rettelser (små), får orden på sidene og legger dem i esken. Dette er en del av ritualet, som innbefatter å tylle i meg to glass vin. Jeg må i tillegg innrømme at den siste gjennomlesingen tillater meg å klappe meg selv på skulderen, gratulere meg selv med å ha fullført prosjektet. I år oversatte jeg den enestående romanen Austerlitz, min andre oversettelse av W.G. Sebald. Jeg leste den i dag, og av en eller annen grunn – sikkert hovedpersonens ubesvarte fortvilelse – klarte jeg ikke å slutte å tenke på Hannah, jeg klarte det ikke, som om romanen, eller min arabiske oversettelse av den, var en impuls inn i Hannahs verden. Å tenke på Hannah, mitt eneste intime bekjentskap, er aldri lett. Jeg ser henne fremdeles for meg ved kjøkkenbordet, med tallerkenen renset for mat, høyre kinn hvilende mot håndflaten, hodet lett på skrå, mens hun lytter og byr meg den sjeldneste gave – sin uforbeholdne oppmerksomhet. Stemmen min hadde ikke noe hjem før henne. I løpet av mine syttito år var hun den jeg brydde meg om, den jeg fortalte for mye til – skryt, hat, gleder, vonde skuffelser, i et eneste virvar. Jeg tenker ikke lenger på henne like ofte som før, men hun opptrer som ved trolldom i tankene mine fra tid til annen. Sporene Hannah har etterlatt, er blitt permanente. Gjennomtrengende minner, rødvin og en gammel dames sjampo: Bland godt, og end opp med blått hår. Jeg skal vaske håret om igjen i morgen, med tårefri barnesjampo denne gang. Blåfargen vil forhåpentlig falme. Jeg kan bare tenke meg hva naboene vil si nå. I det meste av mitt voksne liv, siden jeg fylte tjueto, har jeg alltid begynt på en ny oversettelse den første januar. Jeg vet at det er ferie, og at de fleste velger å nyte den, folk flest ville ikke tenke på å jobbe første nyttårsdag. En gang jeg bladde gjennom en folio av Beethovens sonater, la jeg merke til at bare den nest siste, den uovertrufne 110 i Ass-dur, var datert øverst i høyre hjørne, som om komponisten ville vi 11


skulle vite at han var travelt opptatt med å jobbe første juledag i 1821. Jeg velger også å jobbe i ferier. I løpet av de siste femti årene har jeg oversatt under førti bøker – trettisju, hvis jeg har talt riktig. Noen bøker krevde mer enn et år, andre nektet å la seg oversette, og en eller to kjedet meg til resignasjon – ikke bøkene i seg selv, men min oversettelse av dem. Bøker er i seg selv sjelden kjedelige, bortsett fra memoarer av amerikanske presidenter (nei, nei, Nixon) – vel, memoarer av amerikanere generelt. Det er «Jeg bor i verdens rikeste land men synes synd på meg selv likevel for jeg vokste opp plattfot og med en illeluktende vagina men seirer til slutt»-syndromet. Pføy! Bøker i esker – esker med papirer, løse, oversatte ark. Det er livet mitt. Det er lenge siden jeg overga meg til et blindt begjær etter det skrevne ord. Litteraturen er min sandkasse. Der leker jeg, bygger fort og slott, tilbringer herlige timer. Det er verden utenfor lekegrinden som volder meg bry. Jeg har rolig tilpasset meg – men ikke på noen konvensjonell måte – denne synlige verden, slik at jeg ubesværet kan trekke meg tilbake til min verden av bøker. For å forfølge metaforen: Dersom litteraturen er min sandkasse, så er den virkelige verden mitt timeglass – et timeglass som tømmes korn for korn. Litteraturen gir meg liv, og livet dreper meg. Vel, livet dreper alle. Men det er et sutrete emne. I kveld føler jeg meg levende – blått hår og levende av rødvin. Slutten av året nærmer seg, begynnelsen på et nytt. Året er dødt. Lenge leve året. Jeg skal begynne på mitt neste prosjekt. Dette er tidspunktet som fryder meg mest. Jeg vier ingen oppmerksomhet til juledekorasjonene som springer fruktbart til live i byens forskjellige strøk, eller lysene som hilser det nye året andre steder. I år faller asjura på omtrent samme tid, men jeg bryr meg ikke. La folk piske seg selv i ekstase til minne. Hyl, pisk, blod: Sviket av Hussein beveger meg ikke. La massene dekke seg med gull, røkelse og Chanel for å 12


hedre sin frelsers fødsel. Bagateller har ingen betydning for meg. Begynnelser er ladet med muligheter. Hvor mye jeg enn nyter å bli ferdig med en oversettelse, er det denne fasen som kiler meg lengst inn i benmargen. Forberedelsesritualet: legge til side de to versjonene av den utvalgte boken, papirene, notatblokken som skal fylles med virkelige notater, 2B-blyantene med blyantspisser og Pearl-viskelær, pennene. Rydde leserommet, tørke støv av bordet, støvsuge gardinene og den eldgamle lenestolen, med marineblå chenille med flettede frynser fra armlenene. På skapelsens dag, den første januar, starter jeg morgenen med et seremonielt bad, en rite der jeg skrubber og vasker, hvorpå jeg tenner to lys for Walter Benjamin. La det bli lys, sier jeg. Ja, min kjære venn, jeg er en anelse tvangsmessig. Jeg er en ikke-religiøs kvinne, og dette er min tro. Men i år, for første gang på lenge, er jeg ikke sikker på hvilken bok jeg vil jobbe med. I år, for første gang noensinne, må jeg kanskje begynne på en oversettelse mens jeg har blått hår. Ai-ai. Jeg har bestemt meg for Roberto Bolaños ufullendte roman 2666, men jeg brygger på tvil. Med sine mer enn ni hundre sider (både den engelske og den franske versjonen) er den ingen liten dåd, eller ingen kort dåd. Den vil ta meg minst to år. Burde jeg påta meg så langsiktige prosjekter? Burde jeg ta hensyn til alderen? Jeg snakker ikke om å dø. Jeg er ved god helse, og kvinnene i familien lever lenge. Mor er fremdeles på vei mot sinnssykdommen. La meg si det slik: Jeg nøler ikke når jeg kjøper grønne bananer, men det går saktere. 2666 er et stort prosjekt. The Savage Detectives tok nitten måneder, og jeg tror ikke arbeidskapasiteten min er hva den var da. Så jeg avslår. Ja, jeg er frisk, det må jeg stadig minne meg selv på. På min halvårlige helsesjekk denne uken påsto legen min at jeg var ved særdeles god helse, jeg hadde jernhelse. Han har naturligvis rett, og jeg er takknemlig, men det han skulle ha 13


sammenlignet meg med, var rustent jern. Jeg føler meg oksidert. Hva var det Yourcenar, som Hadrian, skrev om leger? En mann praktiserer ikke som lege i mer enn tretti år uten litt falskneri. Legen min har praktisert mye lenger enn det. Vi er blitt gamle sammen. Han sa at hjertet mitt er i fin form, snakket til meg med ansiktet skjult bak en datautskrift av prøveresultatene mine. Selv jeg, som er luditt, har ikke sett så forhistoriske utskrifter på årevis. Mobilen hans, en Blackberry, som lå ved albuen hans på skrivebordet, var definitivt siste modell, noe som burde regnes for noe. Jeg har fremdeles til gode å eie en. Men så har jeg ikke bruk for telefon, for ikke å snakke om en smart en; ingen ringer meg. Vær så snill, ingen medfølelse eller forstilt medynk. Jeg mener ikke at jeg synes synd på meg selv fordi ingen ringer meg, eller enda verre – at du skulle være lei deg på mine vegne. Ingen ringer meg. Det er et faktum. Jeg er alene. Det er et valg jeg har tatt, samtidig er det et valg der få andre alternativer var mulig. Det beirutske samfunn hadde ikke særlig sans for fraskilte, barnløse kvinner på den tiden. Likevel, jeg redde min egen seng – en enkel, behagelig og tilstrekkelig seng, om jeg så må si. Jeg var fjorten da jeg begynte på min første oversettelse, tjue kjedelige sider fra en naturfagbok. Det var det samme året jeg forelsket meg i arabisk – ikke den muntlige varianten, vel å merke, men det klassiske språket. Jeg hadde studert det siden jeg var barn, naturligvis, like tidlig som jeg hadde studert engelsk og fransk. Men i arabisktimene fikk vi alltid høre at vi ikke kunne mestre dette vanskeligste av alle språk; uansett hvor mye vi studerte og øvde, kunne vi aldri håpe på å skrive like bra som Mutanabbi eller – Gud forby – språkets høydepunkt, Koranen selv. Lærerne indoktrinerte studentene, akkurat som de selv var blitt indoktrinert da de var yngre. Ingen av oss kan heve oss over å være en mislykket araber, vår arvesynd. Jeg hadde lest Koranen og lært store deler av den utenat, 14


men alle disse studiene introduserte meg ikke for språkets magi – tvungen lærdom og magi er fødte motstandere. Jeg var sju da jeg begynte med timer i arabisk. Læreren – en bred, bebrillet dame som stammet, sluttet å stamme når hun resiterte fra Koranen: Et sant mirakel, hevdet de andre lærerne. Hun hadde alt i hukommelsen, og når hun resiterte, glødet øynene, det tildekkede hodet svaiet på en vinglete hals, og pekestokken snurret foran henne. Vi på første rad lukket alltid øynene når spissen kom for nær – når jeg sitter i forsetet i en bil mens det regner, er jeg den dag i dag redd for at vindusviskerne skal treffe meg i øyet. Lærerens pekestokk kan ha virket farlig, men det var ikke den hun slo oss med. Hvis vi gjorde en feil når vi resiterte, slapp læreren løs sitt grusomme raseri. Kinnene trakk seg sammen og glødet, leppene spisset seg og krympet. Så ba hun barnet om å komme fram og rekke ut hånden, og dermed tildelte hun straffen ved bruk av det mest ufarlige blant redskaper, svampen til å tørke av tavlen med. Det gjorde like vondt som et hvilket som helst inkvisitørverktøy. Som om tvungen memorering av Koranen, tvungen memorering av hva som helst, ikke var straff nok. «Lytt til ordene,» egget hun, «lytt til trolldommen. Hør rytmen, hør poesien.» Hvordan kunne jeg høre noe som helst så lenge jeg enten hadde uutholdelige smerter eller fryktet at de var nær forestående? «Det er språket i Koranen som er dens mirakel,» pleide hun å si. Tenk over følgende: For å løfte profeten Moses over alle andre innvilget Gud ham mirakelet som skulle forbløffe folk i hans tidsalder. På den tiden var magikere allment utbredt i Egypt, derfor bød alle Moses’ mirakler på den mest kreative magi: staver som ble til slanger, elver som ble til blod, Rødehavet som delte seg. I profeten Jesu dager var medisinen konge. Jesus leget spedalske og vekket de døde. I vår profets dager ble poesien beundret, og Gud begavet 15


Mohammad, som var analfabet, med et mirakel som var en tunge uten like. «Dette er vår arv, vår overlevning – dette er vår magi.» Jeg lyttet ikke da. Læreren skremte troen ut av margen på meg. Jeg brydde meg ikke om at Koranen hadde et dusin ord for diverse vannansamlinger, at den brukte rytmer og rim ingen hadde hørt før. Sammenlignet med Koranens språk og stil er alle andre hellige bøker barnslige. Det sies at Maréchale de Luxembourg, etter å ha kastet et blikk på Bibelen, utbrøt: «Tonen er fullstendig reddsom! Så synd at Den Hellige Ånd hadde så dårlig smak!» Nei, jeg kunne nok saktens gjøre narr av Koranen for sitt barnslig hovmodige innhold, men ikke for dens stil. Til slutt var det poesi som åpnet øynene mine, poesi – ikke Koranen – som brente seg inn i bakhodet mitt – poesi, sliperen av edelstener. Jeg er ikke så sikker på om oppdagelsen av kjærlighet nødvendigvis er mer utsøkt enn oppdagelsen av poesi, eller mer sanselig for den saks skyld. Jeg minnes poeten som tente flammen, Antara, den beksvarte krigerpoeten. Jeg husker sjokket over et dødsdømt språk som våknet til liv igjen. Og jeg husket deg mens spyd slukket sin tørst i meg, og hvite sverd dryppet av mitt blod. Som jeg lengtet etter å kysse klingene som brakte gløden i din smilende munn meg i hu Men det kan muligens også ha vært Imru’ al-Qais. Han og Antara er mine foretrukne blant de sju som inngår i de legendariske Hengende oder. Men kom, mine venner, mens vi står her og sørger, ser dere lynet? Se hvor det glitrer, som blinket fra to hender i bevegelse mellom tykke skybanker. 16


Dets herlighet skinner som lampene til en munk, når han har dyppet vekene i tykk olje. Jeg satte meg ned med mine følgesvenner og så på lynet og stormen i anmarsj. Språket – vi hører det hele tiden, nyhetsopplesere snakker klassisk arabisk, i likhet med enkelte politikere, og særlig arabisklærere, men det som spyttes ut av munnene deres, lyder rart og utenlandsk sammenlignet med vårt organiske libanesiske tungemål, vår hjemmelagde, selvdyrkede dialekt. Fjernsyns- og radioopplesere lyder fremmede for mine ører. Men de tidlige diktene, de er alkymi, mirakuløse. De åpnet mine ører, åpnet min tanke, som blomster i vann. Likevel var min første oversettelse ikke et dikt, men tjue kjedelige sider. I skolen jeg gikk på, var all undervisning i naturfagene på fransk. Arabisk ble sjelden brukt innenfor fysikk, kjemi eller matematikk på noen av skolene i Beirut, hvis sentrale pensum alltid har vært lokalkonformitet. Det virker som om arabisk ikke anses å være et språk for logikk. En vits som var i sirkulasjon da jeg var liten, holder trolig fremdeles stand: Definisjonen av parallelle linjer i geometribøker i Saudi-Arabia er to rette linjer som aldri møtes hvis ikke Gud i all sin herlighet ønsker det. De tjue sidene var nysgjerrighet, jeg ville prøve det selv. Den første oversettelsen min hørtes rar og utenlandsk ut. Oversettelsene som fulgte var bedre, håper jeg. Med bedre mener jeg at jeg ikke lenger følte det så ubehagelig å skrive navnet mitt på oversettelsene som jeg gjorde til å begynne med. Faren min ga meg navnet Aaliya, den høye, den over. Han elsket dette navnet og – som jeg hele tiden ble fortalt – elsket meg enda mer. Jeg husker ikke. Han døde mens jeg fremdeles var en smårolling, flere uker før jeg fylte to. Han må ha vært syk, for han døde før han fikk gjort min mor gravid med enda en, slik han skulle, slik det var forventet, særlig siden jeg var jente og først. På 1930-tallet prøvde 17


mitt land fremdeles å trekke seg opp av det fjortende århundre. Jeg er ikke sikker på om det lyktes helt på alle områder. Faren min var knapt fylt nitten da han giftet seg, og tjueen da han døde, noe som gjorde min mor til enke som attenåring. De skulle tilbrakt evigheter sammen. Det skulle ikke skje. Hva skulle man gjøre med en ung enke? Familiene rådslo. Min mors familie, som hadde trodd de hadde én munn mindre å mette, hadde nå to til. Det sies at min bestefar på morssiden hintet om at de hadde fått en defekt modell. Familiene bestemte seg for at den unge kvinnen skulle giftes bort til mannens bror og gjøre et nytt forsøk, men hun skulle ikke få en ny medgift, bryllupsgaven hennes. Tre måneder etter at faren min døde – en kanonisk periode på tre måneder – knelte min mor underdanig for en sjeik, og så på mens hennes egen far og andre ektemann skrev under på kontraktene. Med tiden ble jeg introdusert for fem halvsøsken, hvorav ingen sto meg spesielt nær. Seks barn, ett rom, tre smale, klumpete madrasser på gulvet, horisontale kampsportslag i løpet av natten, gjespende, forslåtte kropper om morgenen. Onkelfaren min var snill, om ikke akkurat kjærlig eller elskverdig. Han viet ikke sine barn særlig oppmerksomhet, meg aller minst. Det er ikke mye jeg husker av ham. Jeg har ingen bilder av ham, så ansiktet hans er alltid skjult i hukommelsen min. I hver gjenkalling av en scene fra barndommen er min stefars ansikt det minst detaljerte, det som er mest ute av fokus. Når det gjelder ham, har mitt minnes øyne grå stær. Hans ene påfallende trekk var hans uopphørlige utslipp av gass, som han ikke gjorde noe forsøk på å kontrollere. Lunsjer og middager, når familien satt på gulvet rundt ham, var utålelige. Guttene elsket det, men jeg klarte knapt å spise når han hadde prompet. Det er sikkert derfor jeg har vært mager hele livet. Den dag i dag er det visse menneskelige lukter som får magen min til å vrenge seg. 18


På dødsleiet, en kveld som druknet i sikader, med familien inne på rommet sitt, kalte han på hvert av barna for å gi dem sine siste visdomsord, men han glemte å kalle på sin yngste datter og meg. Den yngste ble knust, og alle prøvde å trøste henne. De omringet henne, bysset henne, kvalte henne med bløtgjørende leveregler, ga henne lommetørklærne sine. Ingen sendte meg et lommetørkle, ikke engang en serviett. Han hadde ingen visdom å tilby meg; det hadde ingen i familien min. Jeg er min families blindtarm, dens overflødige vedheng. Jeg ble giftet bort som sekstenåring, plukket umoden ut av skolen, det eneste hjemmet jeg hadde, og gitt bort til den første og beste frieren som kom på døren, en mann som var liten av både vekst og ånd. Ekteskapet er en høyst ubehagelig institusjon for en ungdom. Vi flyttet inn i leiligheten hans, og før fire år var gått, sto han foran meg, slik loven krevde, og deklamerte den mest forfriskende av setninger: Vi skal skilles. Det var ingenting i vårt ekteskap som kledde ham bedre enn å forlate det. Det impotente insektet gikk ut gjennom døren, og disse gulvene slapp noensinne å kjenne føttene hans igjen. Ung som jeg var, felte jeg ikke en tåre. Jeg gjorde som min natur forlangte. Jeg vasket og skurte og moppet og renset til det ikke fantes spor av ham igjen – ingen duft, ikke et eneste hår, ikke et fingeravtrykk. Jeg fjernet spikrene på veggen der han pleide å henge fra seg den skitne hatten og de illeluktende pipene han trodde gjorde ham mer distingvert. Med nål og tråd reparerte jeg hvert eneste svimerke i dekkeserviettene etter glør fra pipen hans. Myggnettingen dynket jeg i klor. Jeg ventet ikke på at lukten hans skulle forsvinne av seg selv. Jeg utslettet den. Før han forlot denne verden, giftet den apatiske myggen med sin ikke-fungerende snabel seg to ganger, og forble barnløs. Kvinne, du er skilt. Han kunne naturligvis ha giftet seg 19


på ny og brakt en kone nummer to inn i vårt falleferdige rede. Å ha mer enn én kone var ikke vanlig i Beirut, selv på den tiden. Han ville vært den eneste i strøket med to koner, men han kunne gjort det. Mor ville jeg skulle være takknemlig. Han avviste meg kanskje som overflødig søppel, han behandlet meg kanskje som sine ribbens ubrukelige biprodukt, men jeg skulle likevel verdsette det. «Han skilte seg fra deg. Du kan gifte deg med en vennlig enkemann, eller kanskje til og med en beiler av høyerestående kvinner som er blitt avvist noen ganger. Du må betrakte deg selv som heldig.» Heldig? For mor var det å være patetisk gifteklar hakket bedre enn å være en vraket kone nummer to. Hun kunne ikke forestille seg en verden der min mann ikke satt med alle kortene på hånden. I hennes verden var ektemenn omnipotente, aldri impotente. Min så på meg som årsaken til ydmykelsen, og fortsatte trolig å klandre sine andre koner. Han kunne ikke ta sjansen på at kvinnene hans snakket sammen. Jeg skulle gjerne snakket med den andre konen hans, eller den tredje. Fortsatte han å gå med den latterlig store hatten, som på det slemmeste framhevet det lille hodet hans? Jeg kunne spurt: «Så du noen gang penisen hans i løpet av ekteskapet? Nådde den skrukkete utveksten noensinne høyere enn halv stang? Når overga han seg, når sluttet han med sin fomlete ydmykelse i mørket? Gikk det et år, seks måneder, et par? Jeg gjetter på en måned. Med meg holdt han farsen gående i sju måneder.» I The Science of Right skrev Kant: «Ekteskapet er foreningen av to personer av motsatt kjønn, med den hensikt å komme i livsvarig besittelse av hverandres kjønnsorgan.» Kant hadde åpenbart ikke truffet min mann. I likhet med Descartes, Newton, Locke, Pascal, Spinoza, Kierkegaard, Leibniz, Schopenhauer, Nietzsche og Wittgenstein knyttet naturligvis aldri Kant seg intimt til noen, eller fostret opp en familie. Som ung kvinne var jeg så frustrert over aldri å ha sett en 20


mann naken, at jeg pleide å vente til mannen min snorket, før jeg løftet dynen og tente en fyrstikk innenfor myggnettingens omsluttende livmor, og undersøkte kroppen hans under den gjenknappede pyjamasen. Ah, skuffelsen over å finne en mark i stedet for et monster. Og denne skulle jeg være redd for? Denne, fruktbarhetens smie? Likevel klarte jeg ikke å stagge nysgjerrigheten. Ecce Homo. Jeg tok en kikk hver gang jeg fikk sjansen, i lyset fra en fyrstikk, ikke stearinlys, for når jeg slukket den raskt, var ikke røyken fra den like inkriminerende. Den jevne snorkingen, den dype pustingen, søvnens fortapte verden. Aldri tatt, aldri oppdaget. For femten år siden, i en alder av sekstien år, døde mannen min, en ensom passasjer på en rutebuss, med hodet lent mot et skittent vindu i en vanskelig vinkel. Bussen kjørte to fulle ruter, mens passasjerer kom på og gikk av, før sjåføren oppdaget at han hadde selskap av en livløs mann. Noen ganger kommer døden uten en lyd. Med et ønske om å stede ham til hvile nok en gang dro jeg i begravelsen hans, hans endelige jordfesting. Ingen klagesang eller hulking i begravelsen. Han lå død i den åpne kisten. Noen hadde gredd håret hans flatt og rart, som om han nettopp hadde tatt av seg den idiotiske hatten. De sørgende kvinnene som satt rundt meg, klarte ikke annet enn å fnise og hviske. Han hadde dødd med en ereksjon som ikke ville gi seg, priapisme i den siste dødskamp, en ironi som var Svevo verdig. I døden seiret Eros, mens Thanatos hadde seiret i livet. Mannen min var en freudiansk dyslektiker. Døden er det eneste virkelige utsiktspunktet man kan bedømme et liv fra. Fra mitt utsiktspunkt, der jeg så menn jeg ikke kjente igjen bære min eksmanns kiste bort, bedømte jeg livet hans og fant det mangelfullt. Jeg innser at jeg ikke har nevnt min manns navn. Det er ikke med vilje. Det er bare det at jeg kan kalle ham mannen min, og det definerer ham. Det er mange grunner til ikke å navngi en romanperson 21


eller noen du skriver om. Kanskje vil du at boken helt og holdent skal handle om hovedpersonen, eller kanskje du vil at romanpersonen skal forbli flyktig, mindre kjøtt og blod. Jeg har ingen slike grunner, er jeg redd. Jeg synes bare navnet hans er irrelevant. Han var Sobhi Saleh; det låter som bly, tungt. Dessverre bærer jeg fremdeles navnet hans som et kors, naglet fast til det, kan du si. Hans første kan du glemme. Vi kan kaste det over bord i dønningene, begrave det i Middelhavets bunnslam. Sobhi. Pføy! Men på det tidspunktet jeg giftet meg, bød livet på muligheter. Beirut, og denne bygningen, så annerledes ut tidlig på femtitallet. En frangipani, som for lengst er borte, bablet skøyeraktig utenfor bygningen, sprutet duft og blomster når jeg gikk inn. På den andre siden av veien sto et johannesbrødtre, som også er forsvunnet, rykket opp med rot. Tidlig på ettermiddagen var nabolagets plaprende stærer ennå ikke brakt til taushet. Blant de mange definisjonene av framskritt synes meg fiendskap mot trær og drap av fugler de mest passende. Da vi flyttet inn, kom eieren av bygningen – Hajj Wardeh, med blekt ansikt bak solbriller, stikkende bart og minst tre verdige vorter – med familien sin for å hilse meg og mannen min med rispudding og rosevann – en upassende dobbel dose, tenkte jeg, siden puddingen hadde mer rosevann enn nødvendig. Jeg husker hans fullkomment spisse fingernegler. Jeg husker de første ordene som kom ut av hans lille datters munn: «Men hun er mye høyere enn ham, og tynnere.» Fadia, med sin evig raske tunge, var seks år på den tiden. Jeg husker at faren hennes skammet seg, og at moren dekket munnen hennes med hånden. Hajj Wardeh sa: «Velkommen, familie.» Tittelen hans var nyervervet, og med stolthet. Han var nylig hjemvendt fra Mekka. De svarte skoene mine var farget jordrøde: Jeg hadde slept med meg to kofferter og flere knytter, alt jeg eide, 22


tvers gjennom byen og et skogholt av pinjetrær. Alt jeg eide, deriblant brudeutstyret mitt: tre kjoler, ett par sko, tre par sokker (ikke strømper), undertøy, to skjerf, ett gullkjede, ett armbånd, en brystnål med heklede kirsebær, to gryter, ett serveringsfat som var litt sprukkent og med skår i, fem tallerkener, en terrin i kobber og tinn med øse, komplett bestikk til tre i sølv, min fars få ting, samt to skolebøker fra det året, og som jeg visste at jeg aldri ville bruke igjen. Jeg følte meg så rik. Leiligheten virket så stor og romslig. Jeg ser tilbake med lengsel. Fra Pessoa: «Å, det er savnet av ham jeg kunne ha vært som skremmer og splitter meg.» Aaliya framfor alt, isolert, frigjort. Mange muslimer og kristne haddsjier er eksperter på fromt hykleri – de vil ha tittelen, men ikke gå veien. Ikke så med Hajj Wardeh. Han gjorde seg fortjent til tittelen. Han levde i tråd med Javerts prinsipper. Til å begynne med var han generøs og omgjengelig, men så snart mannen min forlot meg, ville han ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg kunne like gjerne gått med en rød bokstav. Han forbød barna sine å ha kontakt med meg. Fadia, som pleide å tilbringe all sin tid i leiligheten min, begynte å unngå meg, snudde ryggen til når jeg gikk forbi. Hvis hun var nødt til å snakke med meg, var tonen hoven og autoritær, som om jeg var kjøkkenpiken hennes. Hun var bare ti eller elleve år, men allerede enehersker. Bare litt av den krigerske barnetyrannen ble med henne inn i voksenlivet – vel, kanskje noe mer enn bare litt. Selv om Hajj Wardeh nektet å anerkjenne min eksistens i det daglige, tok han mitt parti når det gjaldt leiligheten. Min manns familie ville ha den, hevdet at jeg ikke hadde noen rettigheter i så måte. Min egen familie gjorde krav på den, og foreslo at en av brødrene mine fortjente den mer. Hajj Wardeh ville ikke høre på noe av dette. Leiligheten tilhørte min mann, og hvis ikke han gjorde krav på den, eller alternativt noen av hans framtidige sønner, ville han ikke


frigi den til noen. Dette kunne min mann selvfølgelig ikke risikere. Så lenge jeg betalte husleie, betraktet Hajj Wardeh meg som sin leieboer. Mitt hjem, min leilighet; her lever jeg, beveger meg og er mitt eget vesen. Min manns familie glemte leiligheten, men det gjorde ikke min. Mor kunne ikke se på meg uten å prøve å få meg til å flytte. Halvbrødrene mine hadde store familier i små leiligheter. De trengte den mer enn jeg. De hadde vanskeligere liv, de fortjente den. Det var min plikt som medlem av familien. Jeg var egoistisk, ufølsom og arrogant. Visste jeg hva folk sa om at jeg levde alene? Min mor var de unge Forente nasjoner: Forlat ditt hjem, dine brødre har lidd, du har andre steder å være, det har ikke de, kom deg ut. Halvbrødrene mine forbannet meg mer enn én gang. Mer enn én gang hamret hver av dem på døren min i et forsøk på å terrorisere meg. Og terrorisert ble jeg, særlig i begynnelsen, da jeg var på mitt mest sårbare og frykten for å miste hjemmet mitt gnagde og spiste i meg. Jeg kunne sitte i leiligheten og lese eller spise, da det plutselig hørtes dundring og banning fra den andre siden av døren. Hjertet mitt hamret, kroppen skalv. I løpet av de første årene jeg var alene, kjentes det til tider ut som om sjelen min visnet, som en kastanje som dør bak skallet sitt. Alt dette – dundringen, plagingen, mine brødres krav – opphørte mange år senere, i 1982, under Israels beleiring av Beirut. Mange av byens innbyggere hadde flyktet, og husokkupanter slo seg raskt ned i tomme boliger. De av oss som ble igjen, som ikke hadde noen steder å dra, var følelsesmessig slitne, fôret, men ikke næret, av frykt og adrenalin. I den tro at ingen var hjemme, brøt tre menn seg inn i leiligheten min en tidlig morgen. Jeg sprang ut av sengen, fremdeles i nattkjolen. Det hadde ikke vært vann på ukevis; jeg hadde ikke fått vasket hverken håret eller nattkjolen på lenge. Jeg grep AK-47-en, som lå på min høyre side, der 24


mannen min pleide å sove for så mange år siden. Den holdt meg med selskap under hele borgerkrigen. Jeg stormet ut barbent, med geværet i hendene. De uniformerte mennene kastet ett blikk på den stridslystne, gale kvinnen og løp ut gjennom døren – ikke lydløst, kan jeg legge til. Jeg løp etter dem, men bare ut i trappen, siden de allerede var nådd første etasje. De løp på en måte som ville overbevist mulige vitner om at de ikke var idrettsmenn; tolv uavhengige lemmer kavet og bakset kaotisk – som en flokk tegneseriekuer på flukt. Et skudd som ble avfyrt i femte etasje, skremte meg ut av panikken. Fadia hadde siktet på en av sandsekkene i enden av gaten. I likhet med meg hadde hun bare hatt til hensikt å skremme dem, men hun hadde faktisk avfyrt et skudd. «Ikke våg å komme tilbake,» ropte hun. «Dette er det minste våpenet jeg har.» Deretter, til barna sine: «Gå inn igjen, barn. Her er det ikke noe å se på.» Hun hadde heller ikke vasket Medusa-håret sitt eller den fillete nattkjolen på en god stund. Hun så sikkert like grusom ut som jeg, men som vanlig var neglene hennes upåklagelig velstelte. Fra to etasjer nedenfor klarte jeg å merke meg den fint formede og røde neglen på pekefingeren som klemte mot avtrekkeren. Innenfra leiligheten ropte mannen hennes at hun var gal. Hun blunket med røde øyelokk mot den klare, blå himmelen. Jeg sa hun ikke måtte skyte mer, ellers ville israelerne bombe bygningen. Det tok litt tid før hun kjente meg igjen. «Det er et stort gevær du har der,» sa hun. Så snart historien om de gale kvinnene kom ut, om menadene og deres halvautomatiske thyrsi, sluttet halvbrødrene mine å forlange leiligheten. Aaliya, den høye, den gale. Jeg skrur på lyset på leserommet. Selv om klokken knapt er halv åtte, er mørket utenfor trykkende. Vinteren er i anmarsj. 25

Profile for Cappelen Damm AS

En overflødig kvinne av Rabih Alameddine  

I en gammel leilighet i Beirut bor 72 år gamle Aaliya. Hun har blått hår og en bemerkelsesverdig historie å fortelle. Mens bombene falt i by...

En overflødig kvinne av Rabih Alameddine  

I en gammel leilighet i Beirut bor 72 år gamle Aaliya. Hun har blått hår og en bemerkelsesverdig historie å fortelle. Mens bombene falt i by...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded