En ny start av Karin Slaughter

Page 1


Karin Slaughter

En ny start Oversatt av Gry Sønsteng


Karin Slaughter Originalens tittel: Broken Oversatt av Gry Sønsteng Copyright © 2010 by Karin Slaughter Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-34665-2 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Jan Erik Birkelid Omslagsfoto: Ayal Ardon / Trevillion Images Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Victoria



Prolog

Allison Spooner ville dra fra byen før Thanksgiving, men hun hadde ingen steder å reise. Det var ingen grunn til å bli værende, men det var i det minste billigere. Hun hadde i det minste tak over hodet. Varmeovnen i den usle leiligheten fungerte i det minste av og til. Og hun kunne i det minste spise et varmt måltid på jobben. Det var mange «i det minste». Hvorfor handlet livet hennes alltid om det minste? Ville det komme en tid da det dreide seg om det meste? Vinden ble sterkere og hun knyttet nevene i lommene på den tynne jakken. Det yrte mer enn det regnet, det var kaldt og vått, som om hun befant seg i nesen på en hund. Det iskalde gufset fra Lake Grant gjorde det ikke bedre. Hver gang vinden økte, var det som om små, sløve barberblader skar gjennom huden. Dette skulle liksom være det sørlige Georgia, ikke den pokkers Sørpolen. Mens hun strevde for å finne fotfeste langs stranden der trærne vokste tett ved, følte hun at hver bølge som slo mot leirgrunnen fikk temperaturen til å synke en grad. Hun lurte på om de tynne skoene klarte å forhindre at hun fikk frostskader. Hun hadde sett en mann på TV som hadde mistet alle fingre og tær i kulden. Han sa at han var glad for å være i live, men folk sa jo hva som helst for å komme på TV. Slik livet hennes var nå, var nok kveldsnyhetene det eneste programmet hun ville ende i. De ville vise et bilde av henne – sannsynligvis det grusomme fra årboken på high school – ved siden av teksten «Tragisk dødsfall». 7


Ironisk nok var hun altså mer interessant for resten av verden hvis hun var død. Det var ingen som brydde seg om henne nå – eller om den lille lønnen hun klarte å skrape sammen, eller den evige kampen for å holde tritt med skolearbeidet mens hun forsøkte å klare alt annet i livet. Men ikke noe av det ville bety noe for noen andre, med mindre hun endte dypfrossen på bredden av innsjøen. Vinden ble sterkere igjen, og Allison snudde ryggen mot kulden. Det føltes som om iskalde fingre strøk henne over ribbena og klemte til rundt lungene. Det gikk en grøsning gjennom henne. Det kom frostrøyk da hun pustet. Hun lukket øynene og ramset opp problemene sine med klaprende tenner: Jason. Skolen. Penger. Bilen. Jason. Skolen. Penger. Bilen. Mantraet fortsatte etter nok et gjennomtrengende gufs. Allison åpnet øynene og så seg rundt. Solen gikk ned raskere enn hun hadde trodd. Hun snudde seg og så mot colleget. Skulle hun gå tilbake? Eller fortsette? Hun valgte å fortsette, og bøyde hodet mot den ulende vinden. Jason. Skolen. Penger. Bilen. Jason – kjæresten hennes som var blitt en drittsekk over natten. Skolen – hun kom til å stryke hvis hun ikke brukte mer tid på studiene. Penger – hun ville ikke ha noe å leve av, eller kunne gå på college hvis hun jobbet mindre. Bilen – det hadde kommet røyk fra den i morges da hun startet den, noe som egentlig ikke var noe problem, det hadde skjedd i flere måneder, men denne gangen kom røyken innenfra – gjennom varmeapparatet. Hun ble nesten kvalt da hun kjørte til skolen. Allison trasket videre og la «frostskader» til listen idet hun rundet en sving ved innsjøen. Hver gang hun blunket, kjentes det som om øyelokkene skar gjennom tynne lag med is. 8


Jason. Skolen. Penger. Bilen. Frostskader. Faren for frostskader var nok mest overhengende for øyeblikket, selv om hun ikke ville innrømme at jo mer hun bekymret seg for det, desto varmere følte hun seg. Kanskje hjertet slo fortere eller kanskje hun gikk raskere fordi solen begynte å gå ned, og det gikk opp for henne at sytingen om å dø av kulde kunne bli virkelighet hvis hun ikke fikk opp farten. Allison rakte ut hånden og støttet seg mot et tre for å komme forbi en kveil med røtter som lå halvveis nede i vannet. Barken var våt og svampaktig under fingrene hennes. En kunde hadde sendt tilbake en hamburger i lunsjen i dag fordi brødet var for svampaktig. Det var en stor og kraftig mann i fullt jaktutstyr, ikke den typen du ville tro kunne bruke et uttrykk som «svampaktig». Han hadde flørtet med henne og hun flørtet tilbake. Da han gikk, la han igjen 50 cent i tips for et måltid som kostet ti dollar. Han blunket faktisk til henne da han forsvant ut av døren, som om han hadde gjort henne en tjeneste. Hun visste ikke hvor mye lenger hun klarte å holde ut. Kanskje bestemoren hennes hadde hatt rett. Jenter som Allison gikk ikke på college. De begynte å jobbe på dekkfabrikken, traff en fyr, ble gravid, giftet seg, fikk et par unger til og skilte seg. Noen ganger i den rekkefølgen, andre ganger ikke. Og hvis hun var heldig, slo ikke mannen henne så mye. Var det et liv hun ønsket å leve? Det var et liv som nærmest lå i blodet. Moren hennes hadde levd det livet. Bestemoren hadde gjort det samme. Og tante Sheila – helt til hun rettet en hagle mot onkel Boyd og nesten skjøt hodet av ham. Alle tre Spooner-kvinnene hadde på et eller annet tidspunkt kastet bort alt på en håpløs mann. Allison hadde sett det skje så ofte med moren at da Judy Spooner lå på sykehuset for siste gang, fullstendig spist opp av kreft, klarte ikke Allison å tenke på annet enn hvor bortkastet livet til moren hadde vært. Hun var helt utslitt. I en alder av 38 år var håret hennes blitt tynt og 9


nesten helt grått. Huden var blek. Hendene var forkrøplet etter arbeidet på dekkfabrikken – hun hadde tatt dekkene av samlebåndet, trykktestet dem før hun la dem på samlebåndet igjen og tok tak i et nytt dekk. Om og om igjen, over 200 ganger om dagen, så hvert ledd i kroppen verket når hun la seg om kvelden. Hun var 38 år og hadde sett på kreften som en lettelse. Noe av det siste Judy hadde sagt til Allison, var at hun var glad for å dø, glad hun slapp å være ensom lenger. Judy Spooner trodde på det å komme til himmelen og på frelsen. Hun trodde gullbelagte gater og mange herregårder en dag ville erstatte en grusbelagt vei til en husvogn. Alt Allison trodde, var at hun aldri hadde vært nok for moren. Glasset til Judy var alltid halvtomt, og all den kjærligheten Allison hadde øst over henne i årenes løp var ikke nok til å fylle det. Judy satt for langt nede i gjørma. Den kjedelige jobben. Den ene håpløse mannen etter den andre. Babyen som hemmet henne. College skulle bli Allisons redning. Hun var god i fysikk. Det ga ingen mening med tanke på familiebakgrunnen, men på et eller annet vis forsto hun hvordan kjemikalier fungerte. Hun hadde en grunnleggende forståelse for syntesen av makromolekyler, og studiet av syntetiske polymerer passet henne som hånd i hanske. Og enda viktigere – hun visste hvordan hun skulle studere effektivt. Hun visste at det alltid fantes – et eller annet sted på jorden – en bok med et svar, og den beste måten å finne svaret på var å lese hver eneste bok du kunne få tak i. Da hun gikk det siste året på high school, klarte hun å holde seg unna gutter og drikking og metamfetaminen som hadde ødelagt livet til nesten hver eneste jente på hennes alder i den lille byen hun kom fra – Elba i Alabama. Hun ville ikke bli en av de sjelløse, utslitte jentene som jobbet nattskift og røykte mentolsigaretter fordi de trodde de var stilige. Hun hadde ikke tenkt å ende med tre barn med tre forskjellige fedre før hun var fylt 30. Hun ønsket ikke 10


å våkne en morgen og ikke klare å åpne øynene fordi en manns knyttneve hadde gitt henne et par blåveiser kvelden før. Hun hadde ikke tenkt å dø ensom i en sykeseng som moren. Det var i alle fall det hun tenkte da hun flyttet fra Elba for tre år siden. Fysikklæreren hennes, Mayweather, hadde trukket i alle tråder for å få henne inn på et godt college. Han ville ha henne så langt vekk fra Elba som overhodet mulig. Han ønsket at hun skulle få en fremtid. Grant teknologiske høyskole lå i Georgia, og om ikke det var så langt borte i kilometer, var følelsen av å være langt hjemmefra der. Colleget var enormt sammenlignet med hjembyens high school, der avgangsklassen besto av 29 elever. Allison hadde tilbragt den første uken på universitetsområdet med å undre seg over hvordan du kunne forelske deg i et sted. Forelesningene var fulle av ungdommer som hadde vokst opp med alle muligheter og som aldri hadde vurdert å ikke gå på college rett etter high school. Ingen av medstudentene kniste da hun rakte opp hånden for å svare. De trodde ikke du smisket hvis du faktisk hørte etter når læreren snakket, og forsøkte å lære noe annet enn å sette på falske negler eller flette extensions inn i håret. Og området rundt colleget var så pent. Elba var tørt og vissent, selv til det sørlige Alabama å være. Heartsdale, byen Grant teknologiske høyskole lå i, lignet noe du bare så på TV. Alle stelte i hagen. Det var blomster langs hele Main Street om våren. Fremmede mennesker vinket til deg og smilte. På kafeen der hun jobbet, var alle vennlige, selv om de ikke var flinke til å gi tips. Byen var ikke så stor at hun gikk seg bort. Og den var dessverre ikke så stor at hun unngikk å støte på Jason. Jason. Hun hadde møtt ham det andre året på college. Han var to år eldre enn henne, mer erfaren og mer sofistikert enn guttene hun hadde truffet før. Et romantisk stevnemøte for ham var ikke å snike seg inn på kino og få seg 11


et kjapt nummer på bakerste rad før de ble kastet ut. Han tok henne med på restauranter med tøyservietter på bordet. Han holdt henne i hånden. Han hørte på det hun sa. Og da de hadde sex, forsto hun omsider hvorfor det ble kalt å elske. Jason var ikke bare opptatt av å tilfredsstille seg selv, han ville ha med seg Allison. Hun hadde trodd at de hadde et seriøst forhold, hun hadde brukt de to siste årene på å bygge opp noe med ham. Og så var han plutselig blitt en annen person. Plutselig var alt som hadde vært fint ved forholdet deres, det som nå var grunnen til at det raknet. Og i likhet med moren hennes, hadde Jason fått det til at alt var Allisons feil. Hun var kald. Hun var fjern. Hun var for kravstor. Hun hadde aldri tid til ham. Som om Jason var en kjærlig helgen som brukte dagen på å finne ut hvordan han skulle gjøre Allison lykkelig. Det var ikke hun som gikk på rangel med venner hele natten. Det var ikke hun som begynte å vanke sammen med merkelige mennesker på skolen. Og det var pokker ta ikke hun som hadde satt dem i kontakt med den dusten inne i sentrum. Hvordan kunne det være hennes feil når hun ikke engang hadde sett ansiktet hans? Allison skalv igjen. For hvert skritt hun tok rundt den helvetes innsjøen, virket det som om strandlinjen ble hundre meter lenger bare for å ergre henne. Hun så ned på den våte bakken. Det hadde vært dårlig vær i ukevis. Kraftig regn hadde fått veier til å rase ut og revet ned trær. Allison hadde aldri vært flink til å takle dårlig vær. Hun reagerte på mørket, det var som om det trakk henne ned. Hun ble humørsyk og tok lett til tårene. Hun ønsket bare å sove til solen kom frem igjen. «Helvete,» hveste Allison og unngikk så vidt å gli. Buksebretten var full av gjørme og skoene våte. Hun så ut mot den sydende innsjøen. Hun hadde regndråper i øyevippene. Hun strøk håret bakover med fingrene og så på det svarte vannet. Kanskje hun bare skulle gli. Kanskje hun bare skulle gli ned i innsjøen. Hvordan ville det fø12


les å bare la seg falle? Hvordan ville det kjennes når understrømmene tok henne med ut mot dypet der hun ikke kjente grunn under føttene og lungene ikke fikk luft? Det var ikke første gang hun tenkte på det. Det skyldtes sannsynligvis været. Det evige regnet og den grå himmelen. Alt virket mer deprimerende når det regnet. Og enkelte ting var mer deprimerende enn andre. Det hadde stått en artikkel i avisen på torsdag om en mor og barnet hennes som druknet i en Folkevognboble tre kilometer utenfor byen. De befant seg rett utenfor Third Baptist Church da en flom av vann skylte over veien og dro dem med seg. Det var noe ved designet på de gamle Folkevognboblene som fikk dem til å flyte, og denne nye modellen fløt også. Til å begynne med. Kirkegjengerne som akkurat var ferdig med kirkekaffen, var hjelpeløse. De kunne ikke gjøre noe uten å risikere å bli tatt av vannmassene og så skrekkslagne på bilen som spant rundt før den tippet over. Bilen ble fylt med vann, og mor og barn ble tatt av strømmen. Kvinnen som ble intervjuet i avisen sa at hun resten av livet ville se for seg hånden til det tre år gamle barnet hver gang hun sovnet og hver gang hun våknet – hånden som strakte seg opp av vannet en siste gang før barnet ble trukket under. Allison klarte heller ikke å la være å tenke på barnet, selv om hun hadde befunnet seg på biblioteket da det skjedde. Selv om hun aldri hadde møtt kvinnen eller barnet eller kvinnen som ble intervjuet, så hun for seg den lille hånden hver gang hun lukket øynene. Noen ganger ble hånden større. Av og til var det moren som strakte ut hånden for å få hjelp. Noen ganger våknet hun av at hun skrek fordi hånden dro henne med under. Hvis hun skulle være ærlig, hadde Allison tenkt deprimerende tanker lenge før avisartikkelen. Hun kunne ikke skylde helt og holdent på været, men det stadige regnet og den grå himmelen gjorde henne motløs. Ville det være lettere å bare gi opp? Hvorfor skulle hun reise tilbake til Elba og bli en tannløs, hulkinnet gammel kvinne med 18 13


unger å fø på, når hun bare kunne gå ut i innsjøen og for en gangs skyld ha kontroll over sin egen skjebne? Hun begynte å bli så lik moren så raskt at hun nesten kunne kjenne at håret ble grått. Hun var like ille som Judy – hun hadde trodd at en gutt var forelsket i henne når han bare var interessert i det hun hadde mellom bena. Det var dét tante Sheila hadde sagt på telefonen i forrige uke. Allison hadde beklaget seg over Jason og lurt på hvorfor han ikke ringte henne tilbake. Tante Sheila hadde tatt et dypt drag av sigaretten. «Du høres ut akkurat som moren din,» sa hun da hun blåste ut røyken. Det hadde vært bedre om hun hadde stukket en kniv i hjertet på henne og vridd rundt. Men det verste var at hun hadde rett. Allison elsket Jason. Hun elsket ham for mye. Hun elsket ham så mye at hun ringte ham ti ganger om dagen, selv om han aldri tok telefonen. Hun elsket ham så høyt at hun trykket på «hent e-post»-knappen på den idiotiske PC-en hvert andre minutt for å se om han hadde svart på en av de hundre e-postene hennes. Hun elsket ham så høyt at hun befant seg her ute midt på natten for å ta seg av møkkajobben han ikke hadde mot til å gjøre. Allison tok et skritt nærmere innsjøen. Hun kjente at hælen begynte å gli, men kroppens automatiske selvoppholdelsesdrift tok over før hun falt. Men hun kjente vannet nippe til skoene. Sokkene var allerede gjennomvåte. Tærne var så kalde at det gikk en skarp smerte gjennom knoklene. Var det slik det ville kjennes – en langsom nummen følelse før hun sank ned i en smertefri tilværelse? Hun var livredd for å bli kvalt. Det var problemet. Hun hadde likt å være ved sjøen da hun var barn, men det forandret seg da hun ble 13 år. Den idiotiske fetteren hennes, Dillard, hadde en gang holdt henne under vannet i et basseng på et offentlig bad. Nå likte hun ikke engang å ta karbad fordi hun var redd for å få vann i nesen og få panikk. 14


Hvis Dillard hadde vært her, ville han sannsynligvis ha dyttet henne ut i vannet uten at hun trengte å be ham om det. Den gangen han holdt hodet hennes under vann, viste han ingen tegn til anger. Allison hadde kastet opp lunsjen. Hun hulket og skalv. Det sved i lungene. Alt han gjorde var å le litt, lik en gammel mann som kløp deg i armen bare for å høre deg klynke. Dillard var sønnen til Sheila, og hennes eneste barn. Han var en større skuffelse for henne enn faren hans, hvis det var mulig. Han sniffet så mye malingspray at nesen hans forandret farge for hver gang du så ham. Han røykte crack. Han stjal penger fra moren. Det siste Allison hadde hørt, var at han satt i fengsel for å ha forsøkt å rane en spritsjappe med vannpistol. Mannen bak disken hadde slått hull i hodet på ham med en baseballkølle før politiet kom. Resultatet var at Dillard ble enda dummere enn før, men han ville likevel ikke ha gått glipp av den gode muligheten til å dytte henne hodestups ut i vannet. Han ville ha brukt begge hender og ikke gjort annet etterpå enn å le litt mens hun veivet med armene i et forsøk på ikke å drukne. Hvor lang tid ville det ta før hun mistet bevisstheten? Hvor lenge måtte hun leve i frykt før hun døde? Hun lukket øynene igjen og forsøkte å forestille seg hvordan vannet omsluttet henne, slukte henne. Det ville være så kaldt at det først føltes varmt. Du ville ikke klare deg lenge uten luft. Du ville besvimt. Kanskje panikken tok overhånd og sendte deg inn i en slags hysterisk bevisstløshet. Eller kanskje du følte deg levende – full av adrenalin der du kjempet som et ekorn fanget i en papirpose. Hun hørte at en gren knakk bak henne. Allison snudde seg overrasket. «Herregud!» Hun gled igjen, og denne gangen skled hun virkelig. Hun veivet med armene. Knærne ga etter under henne. Smerten slo pusten ut av henne. Hun havnet med ansiktet i gjørma. En hånd grep henne rundt nakken og tvang henne til å bli liggende. Allison inhalerte den bitre kulden fra jorden, den våte, stinkende leiren. 15


Hun begynte instinktivt å kjempe, mot vannet, mot panikken som overmannet henne. Hun kjente et kne presse så hardt mot korsryggen at hun ikke klarte å røre seg. Hun hadde en sviende smerte i nakken og blodsmak i munnen. Hun ville ikke dø. Hun ville leve. Hun måtte leve. Hun åpnet munnen for å skrike så høyt hun bare kunne. Så ble alt svart.


Mandag



1

Vinterens vær betydde heldigvis at liket på bunnen av innsjøen ville være godt bevart, men kulden på stranden gikk gjennom marg og bein. Det fikk deg til å anstrenge deg for å huske hvordan det hadde vært i august. Solen som skinte mot ansiktet. Svetten som rant nedover ryggen. Luftkondisjoneringen i bilen som blåste ut en tåke fordi den ikke klarte å holde tritt med heten. Lena Adams anstrengte seg for å huske, men alle tanker om varme forsvant denne regnfulle morgenen i november. «Fant henne,» ropte lederen for dykkerne. Han ledet mennene sine fra strandkanten og stemmen ble dempet av lyden fra det konstant pøsende regnet. Lena vinket mot ham og kjente regnvann sildre nedover ermet på den tykke parkasen hun hadde tatt på seg da telefonen ringte klokken 3 om natten. Det regnet ikke kraftig, men pøste ned hele tiden og tappet insisterende mot ryggen hennes og paraplyen som hvilte mot skulderen. Sikten var omtrent ti meter, alt bortenfor det var en disig tåke. Hun lukket øynene og tenkte på den varme sengen sin, den enda varmere kroppen som hadde ligget tett inntil henne. Den skingrende ringetonen fra en telefon klokken 3 om natten var ingen velkommen lyd, spesielt ikke hvis du jobbet i politiet. Lena hadde våknet fra dyp søvn med hamrende hjerte og automatisk snappet til seg røret og presset det mot øret. Det var hun som var førstebetjent på sovende vakt, og det var hun som i tur og orden måtte begynne å ringe rundt til forskjellige steder i den sørlige delen av Geor19


gia. Politisjefen. Liksynsmannen. Brann- og redningsetaten. Georgia Bureau of Investigation måtte underrettes om at et lik var blitt funnet på statlig grunn. Georgia Emergency Management Authority, som hadde en liste over ivrige frivillige som var klare til å lete etter lik på kort varsel. De var nå samlet ved innsjøen, men de smarteste ventet inne i bilene med varmeapparatet på full styrke mens en iskald vind fikk kjøretøyene til å bevege seg lik vuggen til en baby. Dan Brock, som eide det lokale begravelsesbyrået, jobbet også som byens liksynsmann og satt og sov i bilen. Han satt med hodet mot nakkestøtten og sov med åpen munn. Selv ambulansepersonellet befant seg trygt inne i ambulansen. Lena så ansiktene deres gjennom vinduene i bakdørene. Av og til kom en hånd ut og gloen fra en sigarett glødet i grålysningen. Hun holdt en plastpose av den typen som ble brukt til bevismateriale i hånden. Den inneholdt et brev som var blitt funnet ved strandkanten. Papirbiten var blitt revet av fra et linjert ark og var cirka 15 x 20 centimeter. Ordene var skrevet med kulepenn og med store bokstaver. Det var bare én setning, og ingen underskrift. Ikke det vanlige tragiske og ynkelige farvel, men budskapet var klart nok: JEG VIL HA SLUTT PÅ DET. Selvmord var på mange måter vanskeligere å etterforske enn drap. Når en person ble drept, fantes det alltid noen du kunne klandre. Det fantes ledetråder du kunne følge opp og som førte deg til gjerningsmannen, et klart mønster du kunne legge frem for familien når du skulle forklare hvorfor en av deres kjære var blitt revet bort. Og om du ikke hadde funnet ut hvorfor, så visste du i det minste hvem drittsekken som hadde ødelagt livet deres, var. Når det gjaldt selvmord, var offeret også drapsmannen. Den du kunne klandre var også den som var blitt revet bort. De var ikke til stede og kunne ta beskyldningene når det gjaldt sin egen død og det naturlige sinnet som følger med et tap. Den døde etterlater seg i stedet et tomrom som all verdens smerte og sorg aldri kunne fylle. Mødre og fedre, 20


søstre og brødre, venner og andre slektninger – ingen av dem hadde noen de kunne straffe for tapet de hadde lidd. Og folk ønsket alltid å straffe en eller annen når et liv brått ble tatt. Det var derfor det var etterforskerens jobb å sørge for at hver eneste centimeter av åstedet ble undersøkt og registrert. Hver eneste sigarettstump, hver papirbit, det minste søppel skulle noteres, undersøkes for fingeravtrykk og analyseres på laboratoriet. Værforholdene ble skrevet ned i den innledende rapporten. Politibetjentene og ambulansepersonellet på åstedet ble loggført. Hvis det fantes tilskuere, ble det tatt fotografier. Bilnumre ble sjekket. Livet til selvmordsofferet ble etterforsket like nøye som ved et drap. Hvem var vennene hennes? Hadde hun noen elskere? Hadde hun en ektemann? Guttekjæreste? Jentekjæreste? Fantes det noen sinte naboer eller misunnelige kolleger med i bildet? Lena visste bare det de hadde oppdaget så langt: Et par joggesko som tilhørte en kvinne, størrelse 39, som var plassert oppå selvmordsbrevet. Inni den venstre skoen lå det en billig ring, 12 karat gull med en matt rubin i midten. I den høyre skoen lå det en hvit Swiss Army-klokke med falske diamanter i stedet for tall. Under skoen lå den sammenbrettede lappen. JEG VIL HA SLUTT PÅ DET. Ikke mye til trøst for de etterlatte. Det lød et plutselig plask da en av dykkerne kom opp til overflaten. Kollegaen hans dukket opp ved siden av ham. Begge kjempet mot mudderet på bunnen av innsjøen da de halte liket ut av det kalde vannet og opp i det kalde regnet. Den døde jenta var liten, noe som fikk anstrengelsen til å virke overdreven, men Lena oppdaget raskt grunnen. Hun hadde en tykk kjetting rundt livet, og en gul hengelås hang lavt, lik en beltespenne. Det var festet to betongblokker til kjettingen. Enkelte ganger oppsto det små mirakler i politiarbeidet. Offeret hadde tydeligvis sørget for at det ikke fantes noen 21


vei tilbake. Hvis det ikke hadde vært for betongblokkene som holdt henne nede, ville strømmen sannsynligvis ha ført liket ut til midten av innsjøen og gjort det nesten umulig å finne henne. Lake Grant var en 3200 kvadratmeter stor, menneskeskapt innsjø som enkelte steder var 90 meter dyp. Under overflaten fantes det tomme hus, små hytter og skur der folk hadde bodd før området ble gjort til et reservoar. Det fantes butikker, kirker og et bomullsspinneri som hadde overlevd Borgerkrigen bare for å bli nedlagt under Depresjonen. Alt hadde forsvunnet i vannmassene fra Ochawahee-elven slik at Grant County kunne få en pålitelig elektrisitetskilde. National Forestry Service eide det beste området av innsjøen, over 10 000 kvadratmeter som var formet lik en munkehette. Den ene siden lå nær området der de mest velstående bodde, den andre ved Grant teknologiske høyskole, et lite, men populært statlig universitet med nesten 5000 studenter. Seksti prosent av innsjøens 130 kilometer lange strandlinje tilhørte State Forestry Division. Det mest populære stedet var det lokalbefolkningen kalte Lover’s Point. Turgåere fikk lov til å sette opp telt der. Tenåringer kom dit for å feste, og etterlot seg som regel tomme ølbokser og brukte kondomer. Av og til ble det varslet om et bål som var kommet ut av kontroll, og en gang var det blitt rapportert om en rabiessmittet bjørn. Det viste seg imidlertid å være en tilårskommen, brun labrador som hadde forvillet seg bort fra leirstedet til eieren. Noen ganger ble det funnet lik der også. En gang var en jente blitt levende begravet. Noen menn, som regel tenåringer, hadde druknet på grunn av ren, skjær dumhet. I fjor sommer hadde et barn brukket nakken da hun stupte ned i det grunne vannet i bukten. De to dykkerne tok en pause og lot vannet renne av liket før de fortsatte. Til slutt nikket mennene og dro den unge kvinnen opp på stranden. Betongblokkene laget en 22


dyp fure i sand og leire. Klokken var 6.30, og det så ut som om månen blunket til solen da den steg langsomt opp over horisonten. Dørene på ambulansen ble åpnet. Ambulansesjåførene bannet mot den bitre kulden da de trillet ut båren. En av dem hadde en avbitertang over skulderen. Han klasket neven mot panseret på bilen til liksynsmannen. Dan Brock våknet brått og veivet komisk med armene. Han ga mannen et skarpt blikk, men ble værende i bilen. Lena klandret ham ikke – det var ingen grunn til å gå ut i regnet før du var nødt. Den døde jenta hadde ikke tenkt seg andre steder enn på likhuset, det var ingenting som hastet. Lena gikk bort til liket mens hun brettet plastposen med selvmordsbrevet forsiktig sammen før hun la den i jakkelommen. Hun tok frem en penn og spiralblokken, og holdt paraplyen mellom nakke og skulder. Hun skrev ned dato, tidspunkt, værforhold, antall dykkere og ambulansepersonell, biler og politibetjenter og hvordan terrenget var. Hun noterte også alt annet ved åstedet, som at det ikke fantes noen tilskuere – alle detaljer som senere skulle utgjøre politirapporten. Offeret var omtrent like høy som Lena – 1,65 – men hun var mer spedbygd. Håndleddene var syltynne. Fingerneglene var ujevne og bitt langt ned. Hun hadde mørkt hår og usedvanlig hvit hud. Hun var sannsynligvis i begynnelsen av 20-årene. De åpne øynene var sløret. Leppene var litt sprukne, som om hun hadde bitt seg i dem av nervøs uvane. Eller kanskje en fisk var blitt sulten. Kroppen hennes var lettere nå som den var ute av vannet, og det trengtes bare tre dykkere for å legge henne ned på båren. Mudder fra bunnen av innsjøen dekket henne fra topp til tå. Det dryppet vann fra klærne – en blå dongeribukse, svart fleeceskjorte, hvite sokker, ingen joggesko, en mørkeblå vindjakke med Nike-logo foran der glidelåsen ikke var trukket opp. Idet båren beveget seg, falt hodet hennes til siden. Lena stoppet å skrive. «Vent litt,» ropte hun, da hun 23


forsto at noe var galt. Hun stakk notisblokken i lommen og tok et skritt nærmere liket. Hun hadde sett noe som blinket ved nakken til jenta – noe i sølv, kanskje et halskjede. Sjøgress lå over halsen og skuldrene hennes lik et sjal. Lena brukte tuppen på pennen til å skyve vekk de sleipe, grønne slyngtrådene. Noe beveget seg under huden til jenta, på samme måte som regnet laget krusninger på tidevannet. Dykkerne la også merke til bølgebevegelsen og bøyde seg frem for å se nærmere etter. Huden beveget seg i noe som så ut som en scene fra en skrekkfilm. «Hva i –» sa en av dykkerne. «Herregud!» Lena gjorde et raskt byks bakover da en liten ørekyte gled ut fra en sprekk i huden i nakken til jenta. Dykkerne lo på den måten menn gjør når de ikke vil innrømme at de har tisset i buksa. Lena la en hånd mot brystet og håpet at ingen hadde lagt merke til at hun nesten hadde fått hjertestans. Hun trakk pusten. Ørekyten lå og sprellet i gjørma. En av mennene tok den opp og kastet den ut i innsjøen igjen. Lederen for dykkerne klarte ikke å la være å komme med en spøk om fiskelykke. Lena ga ham et skarpt blikk før hun bøyde seg ned mot liket igjen. Sprekken der fisken hadde kommet ut, var på baksiden av nakken, til høyre for ryggraden. Hun gjettet seg til at såret var omtrent to og en halv centimeter langt. Huden var rynkete etter tiden i vannet, men såret hadde en gang vært smalt og presist – den type kutt som ble laget av en veldig skarp kniv. «En eller annen må gå og vekke Brock,» sa hun. Dette dreide seg ikke lenger om etterforskningen av et selvmord.


2

Frank Wallace røykte aldri inne i sin tildelte Lincoln Town Car, men setetrekkene hadde trukket til seg hvert gram av nikotin som noensinne hadde kommet fra hver eneste pore i kroppen hans. Han minnet Lena om tegneseriefiguren Lasse i Knøttene. Uansett hvor ren han var eller hvor ofte han skiftet klær, så fulgte lukten ham lik en støvsky. «Hva er i veien?» spurte han før hun hadde fått lukket igjen bildøren. Lena la den våte parkasen på gulvet. Hun hadde tatt på seg en jakke med to skjorter under tidligere på grunn av kulden, og til tross for at varmeapparatet sto på i bilen, klapret tennene i munnen på henne. Det var som om kroppen hennes hadde trukket til seg all kulden da hun sto ute i regnet, bare for å slippe den løs nå som hun var inne i varmen. Hun holdt hendene mot varmeapparatet. «Herregud, det er iskaldt.» «Hva er i veien?» gjentok Frank. Han dro demonstrativt ned den svarte hansken for å se på klokken. Lena kjente at det gikk en grøsning gjennom henne. Hun klarte ikke å holde igjen opprømtheten. Ingen politibetjent ville innrømme det overfor noen utenforstående, men drapssaker var de mest spennende å jobbe med. Lena var så full av adrenalin at hun ble overrasket over at hun kjente kulden. «Det er ikke et selvmord,» sa hun med klaprende tenner. Frank så enda mer irritert ut. «Er Brock enig med deg?» 25


Brock hadde sovnet igjen i bilen mens han ventet på at kjettingen skulle bli kuttet over. De visste det fordi de kunne se drøvelen hans. «Brock er ikke helt til stede,» parerte Lena. Hun gned seg på armene for å få litt varme i kroppen. Frank tok frem lommelerken og ga den til Lena. Hun tok en rask slurk og kjente hvordan whiskyen brant nedover halsen og i magen. Frank tok en stor slurk før han la flasken tilbake i frakkelommen. «Det er et knivstikk i nakken,» sa hun. «På Brock?» Lena ga ham et drepende blikk. «Den døde jenta.» Hun bøyde seg ned og fant frem lommeboken de hadde funnet i jakkelommen på parkasen til kvinnen. «Kan være selvpåført,» sa Frank. «Det er ikke mulig.» Hun la hånden mot nakken. «Knivbladet gikk inn omtrent her. Drapsmannen sto bak henne. Han kom sannsynligvis brått på.» Frank knurret. «Har du lest det i en av bøkene dine?» Lena svarte ikke, noe hun ikke hadde for vane. Frank hadde vært interim politisjef de siste fire årene. Alt som skjedde i de tre byene som utgjorde Grant County var hans ansvarsområde. Madison og Avondale hadde de vanlige problemene med dop og husbråk, men i Heartsdale skjedde det ikke så mye. Colleget lå der, og de velstående borgerne tok til orde mot kriminalitet. Til tross for det hadde kompliserte saker en tendens til å gjøre Frank til en drittsekk. Livet i seg selv hadde en tendens til å gjøre ham til en drittsekk. Kaffen hans var blitt kald. Han fikk ikke startet bilen på første forsøk. Pennen hans var tom for blekk. Frank hadde ikke alltid vært sånn. Så lenge Lena hadde kjent ham, hadde hun opplevd at han kunne være grinete, men i den siste tiden hadde det vært et underliggende raseri der som kunne koke over når som helst. Hva som helst kunne få ham til å tenne. I løpet av ett sekund kunne han gå fra det håndterbare til ren, skjær ondskap. 26


Men i akkurat denne saken hadde nølingen til Frank noe for seg. Etter 35 år i politiet var en drapssak det siste han ønsket seg. Lena visste at han var lei av jobben, lei av menneskene han kom i kontakt med. Han hadde mistet to av sine nærmeste venner i løpet av de siste seks årene. Den eneste innsjøen han hadde lyst til å sitte ved nå, var et sted i det solrike Florida. Han skulle hatt en fiskestang og en øl i hendene, ikke lommeboken til en død kvinne. «Ser ut som imitert skinn,» sa Frank. Lena var enig. Læret var litt for blankt og Prada-logoen var av plast. «Allison Judith Spooner,» sa hun mens hun så på at Frank forsøkte å få fra hverandre de våte plastlommene. «21 år. Førerkortet er utstedt i Elba i Alabama. Studentkortet ligger bakerst.» «College.» Frank uttalte ordet med noe som minnet om fortvilelse. Det var ille nok at Allison Spooner var blitt funnet på eller i nærheten av statlig grunn, men i tillegg kom hun utenbys fra og studerte på Grant teknologiske høyskole, noe som gjorde saken mye mer politisk komplisert. «Hvor fant du lommeboken hennes?» spurte han. «I jakkelommen. Hun hadde vel ikke med seg veske. Eller kanskje den som drepte henne, ville at vi skulle vite hvem hun var.» Han så på fotografiet i førerkortet. «Hva er det?» «Det ser ut som den lille servitøren som jobber på kafeen.» Grant Diner lå på motsatt side av politistasjonen på Main Street. De fleste politibetjentene spiste lunsj der, men Lena holdt seg unna. Hun kjøpte med seg mat, eller spiste som regel ikke i det hele tatt. «Kjente du henne?» spurte hun. Han ristet på hodet og trakk på skuldrene samtidig. «Hun var pen.» Frank hadde rett. Ikke mange hadde et vellykket fotografi i førerkortet, men Allison Spooner var heldigere enn 27


de fleste. Et stort smil viste hvite tenner. Håret var strøket bakover og avslørte høye kinnben. Hun hadde et muntert glimt i øynene, som om noen akkurat hadde fortalt en vits. Alt sto i skarp kontrast til liket de hadde trukket opp av innsjøen. Døden hadde visket ut alt det levende ved henne. «Jeg visste ikke at hun var student,» sa Frank. «De jobber vanligvis ikke i byen,» medga Lena. Studentene ved Grant teknologiske høyskole pleide å jobbe på universitetsområdet eller ikke i det hele tatt. De blandet seg ikke med bylivet, og bylivet gjorde sitt beste for ikke å blande seg med dem. «Skolen er stengt denne uken på grunn av Thanksgiving,» påpekte Frank. «Hvorfor er hun ikke hjemme hos familien?» Lena visste ikke svaret. «Det er 40 dollar i lommeboken, så det var ikke et ran.» Frank sjekket likevel. Fingrene hans i de tykke hanskene fant 20-dollarseddelen og de to 10-dollarsedlene som var limt sammen med vann fra innsjøen. «Hun kan ha vært ensom. Bestemt seg for å ta kniven og gjøre slutt på livet.» «Da må hun ha vært slangemenneske,» svarte Lena. «Du forstår det når Brock får henne opp på bordet. Hun ble knivstukket bakfra.» Han kom med et uendelig trett sukk. «Hva med kjettingen og betongblokkene?» «Vi kan spørre hos Manns jernvareforretning i byen. Kanskje drapsmannen kjøpte det der.» Han gjorde et nytt forsøk. «Er du sikker når det gjelder knivstikket?» Hun nikket. Frank så på førerkortet. «Har hun bil?» «Hvis hun har det, så er den ikke i nærheten.» Lena understreket poenget. «Så med mindre hun bar 20 kilo betong og en kjetting gjennom skogen …» Frank lukket til slutt lommeboken og ga den til Lena. «Hvorfor blir hver mandag bare jævligere og jævligere?» Lena visste ikke svaret på det, heller. Forrige uke hadde 28


ikke vært stort bedre. En ung mor og datteren hennes var blitt tatt av flommen. Hele byen var fremdeles sterkt preget av tapet. Lena lurte på hvordan de ville reagere på drapet på en ung, pen collegejente. «Brad forsøker å få kontakt med noen på colleget som har tilgang til studentkontoret og kan gi oss adressen til Spooner her i byen.» Brad Stephens hadde omsider jobbet seg opp fra konstabel til kriminalbetjent, men den nye stillingsbetegnelsen utgjorde ingen stor forskjell når det gjaldt jobben han utførte. Han gjorde fremdeles grovarbeidet. «Med en gang åstedet er sikret, skal jeg begynne å underrette de etterlatte,» tilbød Lena. «Alabama går på sentraltid.» Frank så på klokken. «Det er sannsynligvis bedre å ringe foreldrene direkte enn å vekke politiet i Elba så tidlig på morgenen.» Lena kikket på klokken. Den var nesten 7, noe som betydde at den var nesten 6 i Alabama. Hvis de fulgte det samme systemet i Elba som i Grant County, ville etterforskerne ha sovende vakt, men ikke stille på kontoret før klokken 8. Lena sto vanligvis opp på denne tiden og fomlet med kaffetrakteren. «Jeg skal ringe dem når vi kommer tilbake på stasjonen.» Det ble stille i bilen. Alt som hørtes var lyden av regn mot stål. Et tynt og intenst lyn gnistret over himmelen. Lena krympet seg instinktivt, men Frank stirret bare utover innsjøen. Dykkerne var ikke bekymret for lynet. De skiftet på å bruke avbitertangen og forsøkte å få den døde jenta løs fra betongblokkene. Telefonen til Frank ringte, en høy ringetone som hørtes ut som en fugl i regnskogen. Han svarte med et grettent «Ja.» Han lyttet i noen sekunder. «Hva med foreldrene?» spurte han, før han bannet lavt. «Gå inn igjen og finn det ut.» Han lukket dekselet. «Idiot.» Lena antok at Brad hadde glemt å finne kontaktinformasjon til foreldrene. «Hvor bodde Spooner?» «På Taylor Drive. Nummer 16 og en halv. Brad skal 29


møte oss der hvis han klarer å få rumpa i gir.» Han satte bilen i gir og la armen over setet til Lena mens han rygget. Skogen var tett og regnfull. Lena støttet hendene mot dashbordet idet Frank rygget langsomt ut mot veien. «16 og en halv må bety at hun bodde i en garasje som er omgjort til leilighet,» sa Lena. Mange av innbyggerne hadde gjort garasjer og tomme redskapsboder om til noe som lignet en hybel, slik at de kunne ta en ublu leie av collegestudenter. De fleste studentene var så desperate etter å finne et sted å bo utenfor universitetsområdet at de ikke stilte så mange spørsmål. «Huseieren heter Gordon Braham,» sa Frank. «Var det Brad som fant det ut?» De traff en dump i veien som fikk Frank til å bite tennene sammen. «Moren hans fortalte ham det.» «Å.» Lena lette etter noe positivt hun kunne si om Brad. «Det er jo et tegn på initiativ at han fant ut hvem som eier huset og garasjen.» «Initiativ,» gjentok Frank sarkastisk. «Den guttungen kommer til å få hodet blåst av en eller annen dag.» Lena hadde kjent Brad i over ti år. Frank hadde kjent ham enda lenger. De så fremdeles på ham som en keitete ung gutt, en tenåring som så litt bortkommen ut med pistolbeltet stramt høyt oppe på livet. Han hadde vært konstabel i en del år og hadde bestått prøvene som gjorde at han nå hadde etterforskerens gullskilt, men Lena hadde jobbet i politiet så lenge at hun visste forskjellen på en ny stillingsbetegnelse og en ny jobb. Hun håpet bare at Brads mangel på kvikkhet ikke ville bety noe i en liten by som Heartsdale. Han var flink til å fylle ut rapporter og snakke med vitner, men selv etter ti år bak rattet på en patruljebil hadde han en tendens til å se det gode i mennesker i stedet for det motsatte. Lena hadde vært politibetjent i mindre enn en uke da hun forsto at det ikke fantes noe som het en udelt god person. Henne selv inkludert. 30


Hun kunne ikke kaste bort tid på å bekymre seg om Brad nå. Hun bladde gjennom fotografiene i lommeboken til Allison Spooner idet Frank kjørte gjennom skogen. Det var bilde av en gulbrun katt som lå i solskinnet og et fotografi av Allison sammen med det Lena antok var moren. Det tredje bildet viste Allison på en benk i en park. Til høyre for henne satt en mann som så ut til å være et par år yngre enn henne. Han hadde trukket en baseballcap ned mot øynene og satt med hendene dypt nede i lommene på sæggebuksen. Til venstre for henne satt en eldre kvinne med pistrete blondt hår, mye sminke og en dongeribukse som satt stramt. Det var noe hardt i blikket hennes. Hun kunne være 30 år eller 300. Alle tre satt tett sammen, og gutten hadde lagt armen rundt skulderen til Allison Spooner. Lena viste fotografiet til Frank. «Familie?» spurte han. Hun så på bildet og studerte bakgrunnen. «Det ser ut som om det er tatt på universitetsområdet.» Hun viste Frank bildet igjen. «Ser du den hvite bygningen i bakgrunnen? Jeg tror det er studentkontoret.» «Jenta ser ikke ut som en collegestudent.» Han mente den eldre blondinen. «Hun ser ut som om hun kommer herfra.» Hun hadde det umiskjennelige snevet av en litt simpel, bleket blondine fra byen. Bortsett fra den imiterte lommeboken, virket det som om Allison Spooner befant seg noen trinn høyere opp på den sosiale rangstigen. Det rimte ikke at de to var venner. «Kanskje Spooner hadde et narkotikaproblem?» sa Lena. Ingenting visket ut klasseskillene like raskt som metamfetamin. De kom omsider ut på hovedveien. Bakhjulene på bilen spant en gang til i leiren før Frank svingte ut på asfalten. «Hvem var det som ringte oss om dette?» Lena ristet på hodet. «En eller annen ringte nødnummeret fra en mobiltelefon. Nummeret var skjult. Det var en kvinnestemme, men hun ville ikke si hvem hun var.» «Hva sa hun?» Lena bladde forsiktig bakover i notisblokken slik at de 31


fuktige sidene ikke skulle revne. Hun fant stedet hun hadde skrevet av utskriften og leste høyt. «’Kvinnestemme: Venninnen min har vært forsvunnet siden i ettermiddag. Jeg tror hun har tatt livet av seg. Sentralen: Hva er det som gjør at du tror hun har tatt livet av seg? Kvinnestemme: Hun kranglet med kjæresten sin i går kveld og sa at hun skulle drukne seg oppe ved Lover’s Point.’ Sentralen forsøkte å holde henne på linjen, men hun la på etter det.» Frank sa ingenting. Hun så at han svelget hardt. Han satt så lut i ryggen at han lignet et gjengmedlem som holdt rundt rattet. Han hadde kjempet imot muligheten for at det dreide seg om et drap helt siden Lena satte seg inn i bilen. «Hva tror du?» spurte hun. «Lover’s Point,» gjentok Frank. «Bare en her fra byen ville si det.» Lena holdt notisblokken foran varmeapparatet og forsøkte å tørke sidene. «Kjæresten er sannsynligvis gutten på fotografiet.» Frank fullførte ikke tankerekken hennes. «Noen ringte altså nødtelefonen og så kjørte Brad ut hit. Hva fant han?» «Selvmordsbrevet lå under den ene skoen. Ringen og klokken til Allison lå inni skoene.» Lena bøyde seg ned igjen og lette etter brevet blant plastposene i de dype lommene på parkasen. Hun viste det til Frank. «’Jeg vil ha slutt på det.’» Han stirret så lenge på ordene at hun var redd han ikke konsentrerte seg om veien. «Frank?» Ett av hjulene sneiet utenfor kanten av asfalten. Frank vred hardt på rattet og Lena støttet seg mot dashbordet. Hun visste bedre enn å si noe om kjøringen hans. Frank var ikke den type mann som likte å bli rettet på, spesielt ikke av en kvinne. Spesielt ikke av Lena. «Et merkelig selvmordsbrev,» sa hun. «Selv et falskt selvmordsbrev.» «Kort og konsist.» Frank holdt en hånd på rattet og 32


lette etter noe i frakkelommen med den andre. Han tok på seg et par lesebriller og så på det utflytende blekket. «Hun underskrev ikke.» Lena så fremover på veien. Han skjente ut mot veikanten igjen. «Nei.» Frank kikket opp og styrte inn på rett kurs. «Synes du det ser ut som håndskriften til en kvinne?» Lena hadde ikke tenkt over det. Hun så på den ene setningen, som var skrevet med store, runde bokstaver. «Det er en pen skrift, men jeg kan ikke avgjøre om det er en mann eller kvinne som har skrevet det. Vi kan få en skriftekspert til å se på det. Allison var student, så vi kan sikkert finne notater eller eksamensbesvarelser som vi kan sammenligne med.» Frank kom ikke med noen kommentar til det. «Jeg husker da datteren min var på hennes alder,» sa han. Han kremtet noen ganger. «Hun pleide å tegne sirkler over i-ene, i stedet for prikker. Jeg lurer på om hun gjør det ennå.» Lena sa ingenting. Hun hadde jobbet sammen med Frank helt siden hun begynte i politiet, men hun visste ikke mer om privatlivet hans enn det resten av byen gjorde. Han hadde to barn med sin første kone, men det var mange koner siden. De hadde flyttet fra byen, og det virket ikke som han hadde kontakt med noen av dem. Familien var et tema han aldri bragte på bane, og akkurat nå var Lena for kald og oppspilt til å ha dype samtaler. Hun konsentrerte seg om saken igjen. «En eller annen knivstakk altså Allison i nakken, lenket henne til noen betongblokker, kastet henne ut i innsjøen og bestemte seg for å få det til å se ut som et selvmord.» Lena ristet på hodet over dumheten. «Enda et geni i arbeid.» Frank snøftet som tegn på at han var enig. Hun så at tankene hans var et annet sted. Han tok av seg brillene og så rett fremfor seg på veien. Hun hadde ikke lyst, men hun spurte likevel. «Hva er det som foregår?» «Ingenting.» 33


«Hvor mange år har jeg jobbet sammen med deg, Frank?» Han kom med en gryntelyd igjen, men ga lett etter. «Borgermesteren maser på meg.» Lena kjente at hun fikk en klump i halsen. Clem Waters, borgermesteren i Heartsdale, hadde en stund forsøkt å gjøre jobben til Frank som interim politisjef mer permanent. «Jeg har ikke lyst på jobben, men det er ingen andre som vil ha den heller,» sa han. «Nei,» sa hun. Ingen ville ha jobben, først og fremst fordi de aldri ville kunne måle seg med mannen som hadde hatt den før dem. «Fine frynsegoder,» sa Frank. «God pensjonsavtale og sykeforsikring.» Hun klarte å svelge. «Det er flott, Frank. Jeffrey ville ha ønsket at du skulle ta jobben.» «Han hadde ønsket at jeg skulle pensjonere meg før jeg fikk hjerteslag av å løpe etter en junkie over universitetsområdet.» Frank tok frem lommelerken og rakte den mot Lena. Hun ristet på hodet og så på at han tok en stor slurk. Han holdt et øye på veien mens han la hodet bakover. Lena så på hånden hans. Den skalv litt. Han hadde begynt å skjelve på hendene ofte den siste tiden, særlig om morgenen. Uten forvarsel ble det stedige regnet til en hard, stakkato lyd mot biltaket. Lyden ga ekko inne i bilen og fylte tausheten. Lena presset tungespissen opp i ganen. Hun burde benytte anledningen nå til å fortelle Frank at hun ønsket å slutte, at hun hadde en jobb i Macon som ventet på henne hvis hun bare kunne bestemme seg. Hun hadde flyttet til Grant County for å være sammen med søsteren, men det var nesten ti år siden hun døde. Onkelen hennes, den eneste gjenlevende slektningen, hadde trukket seg tilbake som pensjonist i Florida Panhandle. Den beste venninnen hennes hadde tatt en jobb som bibliotekar et sted lenger nord. Kjæresten hennes bodde to timer unna. Det var in34


gen grunn til at Lena skulle bli værende her bortsett fra ubesluttsomhet, og lojalitet til en mann som hadde vært død i fire år og som sannsynligvis ikke hadde ment at hun var en dyktig politibetjent. Frank brukte knærne til å holde rattet stødig mens han skrudde korken på lommelerken. «Jeg tar ikke jobben med mindre du sier det er ok.» Hun snudde seg overrasket mot ham. «Frank –» «Jeg mener det,» avbrøt han. «Hvis du ikke synes det er ok, skal jeg be borgermesteren om å dytte stillingen opp et visst sted.» Han lo hest, noe som fikk det til å surkle i brystet hans. «Du kunne jo bli med for å se ansiktsuttrykket til den lille kødden.» Hun tvang seg til å si det. «Jeg synes du skal ta jobben, Frank.» «Jeg vet ikke, Lee. Jeg begynner å bli gammel. Barna er voksne. Konene har flyttet. Jeg lurer stort sett på hvorfor jeg i det hele tatt står opp om morgenen.» Han lo hest igjen. «Kanskje du finner meg i innsjøen en dag, og klokken min i skoen. Og da er det på ordentlig.» Hun prøvde å ikke la seg merke med trettheten i stemmen hans. Frank hadde jobbet i politiet 20 år lengre enn henne, og hun kunne nærmest føle hvor sliten han var. Det var derfor hun hadde benyttet hver ledige stund til å ta undervisning på colleget, slik at hun kunne få en bachelorgrad som kriminaltekniker. Hun ville jobbe som åstedsgransker, ikke som kriminaletterforsker. Lena kunne takle telefonen som ringte klokken 3 om natten og vekket henne. Hun taklet blodbadene, likene og all elendigheten som døden bragte med seg. Det hun ikke taklet lenger, var det å være i skuddlinjen. Det var for mye ansvar. Risikoen var for stor. Hvis du gjorde én feil, kunne et liv gå tapt – ikke ditt eget, men et annet menneskes liv. En eller annens sønn kunne bli drept. En ektemann eller venn. Det tok ikke lang tid før det gikk opp for deg at det var verre om noen andre døde på vakten din, enn om du selv skulle bli drept. 35


«Jeg må fortelle deg noe,» sa Frank. Lena så på ham og funderte over hvorfor han plutselig var blitt så åpenhjertet. Han satt enda lutere i ryggen og knokene var hvite rundt rattet. Hun lurte på om hun hadde gjort noe galt i jobben, men det han sa fikk henne til å miste pusten. «Sara Linton er tilbake i byen.» Lena kjente smaken av whisky og galle i halsen. I et kort, panisk øyeblikk trodde hun at hun kom til å kaste opp. Hun kunne ikke stå ansikt til ansikt med Sara. Anklagen. Skyldfølelsen. Bare tanken på å kjøre forbi huset der hun hadde bodd, var for mye. Lena kjørte en omvei til jobben for å unngå det. For å slippe å tenke på all elendigheten som omga det. Frank snakket lavt. «Jeg hørte det i byen, så jeg ringte til faren hennes. Han sa at hun kjører ned i dag for å feire Thanksgiving sammen med dem.» Han kremtet. «Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe, men jeg har sendt en patruljebil for å holde øye med huset. Du ville sett det i loggen og begynt å lure – så nå vet du det.» Lena forsøkte å svelge den sure smaken i munnen. Det kjentes som om hun svelget glass. «Ok,» sa hun. «Takk skal du ha.» Frank tok en skarp sving inn på Taylor Road og ignorerte et stoppskilt. Lena grep tak i døren for å holde seg fast, men bevegelsen kom automatisk. Hun lurte på hvordan hun skulle spørre Frank om å få fri midt i en etterforskning. Hun kunne ta fri resten av uken og kjøre over til Macon. Kanskje se på noen leiligheter til Thanksgiving var over og Sara var tilbake i Atlanta der hun hørte hjemme. «Se på den idioten,» mumlet Frank idet han saktnet farten. Brad Stephens sto utenfor politibilen sin. Han hadde på seg en brun uniform med sylskarp press. Den hvite skjorten glødet nesten mot det blåstripede slipset som moren hans sannsynligvis hadde lagt frem til ham sammen med resten av klærne den morgenen. Men det Frank reagerte 36


på, var paraplyen han holdt i hånden. Den var lys rosa og med en Mary Kay-logo i gult. «Ikke vær for hard mot ham,» forsøkte Lena, men Frank var allerede halvveis ute av bilen. Han bakset med sin egen paraply – en stor, svart sak han hadde fått av Brock på begravelsesbyrået – og strenet bort til Brad. Lena ventet i bilen og satt og så på at Frank skjelte ut den unge etterforskeren. Hun visste hvordan det føltes å bli irettesatt av ham. Han hadde vært instruktøren hennes da hun begynte som konstabel, og makkeren hennes da hun ble kriminalbetjent. Hvis det ikke hadde vært for Frank, ville hun ha sluttet etter en uke. Det faktum at han mente kvinner ikke hørte hjemme i politiet, gjorde at hun ble veldig bestemt på å bevise at han tok feil. Og Jeffrey hadde vært bufferen hennes. Lena hadde forstått at hun hadde en tendens til å bli som den som sto foran henne. Da Jeffrey var politisjef, gjorde de alt på den riktige måten – i alle fall så riktig som mulig. Han var en dyktig politimann, av den typen som vant lokalbefolkningens tillit på grunn av hvordan han var som person og fordi det vistes i alt han gjorde. Det var derfor borgermesteren hadde ansatt ham. Clem ville bryte gamle mønstre og dra Grant County inn i det 21. århundre. Ben Carver, den avtroppende politisjefen, var like korrupt som halve Afrika. Frank hadde vært hans høyre hånd og like ille. Da Jeffrey ble sjef, forandret Frank seg. Alle hadde forandret seg. I det minste så lenge Jeffrey levde. Ting begynte å gli ut igjen allerede den første uken Frank var sjef. Det begynte langsomt, og var ikke så lett å se. Resultatet fra en alkotest forsvant og gjorde at en av jaktkameratene til Frank ikke ble dømt for fyllekjøring. En usedvanlig forsiktig langer på college ble plutselig tatt med hele bagasjerommet fullt av hasj. Parkeringsbøter ble borte. Beslaglagte kontanter forsvant fra politistasjonen. Rekvisisjoner ble raskt behandlet. Kontrakten for service på kommunens biler gikk til et verksted der Frank var deleier. 37


Lik en demning som brast, ble de små sprekkene til mer alvorlige saker, helt til vannet flommet ut og alle politibetjentene gjorde noe de ikke burde. Det var hovedgrunnen til at Lena ville slutte. De gjorde ikke ting på den måten i Macon. Byen var større enn de tre som utgjorde Grant County til sammen, den hadde en befolkning på rundt 100 000. Folk saksøkte politiet hvis de følte seg urettferdig behandlet, og de hadde en tendens til å vinne. Drapstallene i Macon var blant de høyeste i staten. Innbrudd, voldtekter og drap – det var nok av muligheter for en etterforsker, men det var enda flere for en åstedsgransker. Lena hadde to kurs igjen før hun kunne begynne å jobbe som kriminaltekniker. Og det fantes ingen snarveier når det gjaldt å samle inn bevismateriale. Du lette etter fingeravtrykk. Du støvsugde tepper for å finne fiber. Du fotograferte blod og andre væsker. Du loggførte bevismaterialet. Og så ga du alt sammen til noen andre. Kriminalteknikerne sto for det rent vitenskapelige. Kriminalbetjentene fakket skurkene. Lena ville ikke være annet enn en dyktig rengjøringshjelp med politiskilt og statlige goder. Hun kunne bruke resten av livet på å granske åsteder, men pensjonere seg tidlig nok til å spe på pensjonen ved å jobbe som privatetterforsker. Hun ville ende som en av de drittsekkene av noen privatdetektiver som alltid stakk nesen i noe de ikke burde. «Adams!» Frank smelte hånden mot bilpanseret. Vannet sprutet, lik en hund som ristet seg. Han var ferdig med å brøle til Brad, og lette etter en annen han kunne skjelle ut. Lena plukket opp den dryppende våte parkasen fra gulvet og tok den på. Hun strammet snorene slik at hun ikke skulle bli våt i håret. Hun tok en kikk i sladrespeilet og så at håret hadde begynt å krølle seg. Regnet hadde fått frem arven fra den irsk-katolske faren hennes i stedet for den meksikanske bestemoren. «Adams!» ropte Frank igjen. Innen hun var kommet ut av bilen, lekset han opp for Brad igjen, han skjelte ham ut fordi han hadde pistolhylsteret for lavt på beltet. 38


Lena presset leppene sammen til et smil i et forsøk på å gi Brad taus støtte. Hun hadde selv vært en uerfaren politibetjent for mange år siden. Kanskje Jeffrey hadde ment at hun var håpløs også. Det faktum at han aldri hadde gitt opp håpet når det gjaldt henne, sa sitt om hvor bestemt han hadde vært. En av de få grunnene Lena kunne komme på for ikke å ta jobben i Macon, var å hjelpe Brad til å bli en bedre politimann. Hun kunne holde ham unna korrupsjonen, lære ham å gjøre ting på den riktige måten. Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør. «Er du sikker på at det er dette?» spurte Frank. Han mente huset. Brad svelget. «Ja. Det var det som sto oppført som adressen på colleget. 16 og en halv Taylor Drive.» «Har du banket på?» Brad virket usikker på hva som var det riktige svaret. «Nei, du sa at jeg skulle vente på deg.» «Har du telefonnummeret til eieren?» «Nei. Han heter Braham, men –» «Herregud,» mumlet Frank og strenet oppover innkjørselen. Lena kunne ikke annet enn å synes synd på Brad. Hun skulle til å strekke seg opp og klappe ham på skulderen da han snudde den lys rosa paraplyen feil vei og sendte regnvann i hodet på henne. «Oi,» sa Brad lavt. «Jeg beklager, Lena.» Hun bet i seg noen kraftuttrykk og gikk foran ham for å følge etter Frank. 16 og en halv Taylor Drive var en enetasjes garasje som var litt lenger enn en minivan og dobbelt så bred. «Ombygd» var ikke helt det rette ordet, for strukturen på utsiden var ikke forandret. Metallgrinden var fremdeles på plass, og tjærepapp dekket vinduene. Fordi det var overskyet, kunne de se lyset gjennom sprekkene i aluminiumsplatene på siden. Dotter med rosa isolasjon var blitt bleket av regnet. Tinntaket var rustrødt og en blå presenning dekket det bakre hjørnet. 39


Lena så på garasjen og lurte på hvorfor en kvinne ved sine fulle fem ville bo der. «En scooter,» sa Frank. Det sto en lilla Vespa ved siden av garasjen. En sykkelkjetting festet bakhjulet til en bolt i asfalten. «Samme kjetting som på jenta?» spurte han. Hun så et glimt av noe gult under styret. «Ser i hvert fall ut som den samme låsen.» Lena kikket opp mot huset, som var bygget i ranchstil med en skrånende gavl foran. Det var mørkt i vinduene og det sto ingen bil foran huset eller ved fortauet. De måtte finne huseieren for å få tillatelse til å gå inn i garasjen. Hun åpnet dekselet på mobiltelefonen for å ringe til Marla Simms, den eldre sekretæren på politistasjonen. Hun og bestevenninnen Myrna utgjorde en telefonkatalog på fire ben. Brad presset ansiktet mot et av vinduene i garasjedøren. Han myste og forsøkte å se gjennom en av sprekkene i tjærepappen. «Herregud,» sa han og snublet bakover så raskt at han holdt på å falle. Han trakk pistolen og krøket seg sammen. Glocken satt i hånden på Lena før hun tenkte tanken. Hun fikk hjertet i halsen og adrenalinet skjerpet sansene. Hun kikket seg raskt over skulderen og så at Frank også hadde trukket våpenet. Alle tre ble stående med pistolen rettet mot garasjedøren. Lena gjorde tegn til at Brad skulle gå rundt til baksiden. Hun krøket seg sammen da hun gikk bort til vinduet i garasjen. Sprekken i tjærepappen virket større nå, lik en målskive hun var i ferd med å stille seg foran. Hun kikket raskt inn. En mann sto ved et klappbord. Han hadde på seg en svart finlandshette. Han kikket opp, som om han hørte en lyd, og Lena dukket ned igjen. Hjertet hamret i brystet. Hun sto stille og telte sekundene mens hun anstrengte seg for å lytte etter fottrinn eller en pistol som ble ladet. Hun hørte ingenting og pustet langsomt ut. Hun holdt en finger i været mot Frank. En person. Hun mimet ordet «finlandshette» og så at han sperret øynene 40


opp av overraskelse. Frank nikket mot pistolen sin og hun trakk på skuldrene før hun ristet på hodet som tegn på at hun ikke hadde kunnet se om mannen var bevæpnet. Brad gikk mot siden av garasjen uten at noen ba ham om det nå. Han gikk rundt til baksiden for å sjekke om det fantes en utgangsdør. Lena telte sekunder igjen og kom til 26 innen han dukket frem på den andre siden av garasjen. Brad ristet på hodet. Ingen bakdør. Ingen vinduer. Lena gjorde tegn til at han skulle stille seg i innkjørselen og fungere som baktropp. La henne og Frank ordne dette. Brad skulle til å protestere, men hun stanset ham med et blikk. Til slutt hang han med hodet og gjorde som hun sa. Hun ventet til han var minst fire og en halv meter unna før hun nikket mot Frank som tegn til at hun var klar. Frank gikk mot garasjedøren og grep rundt håndtaket på metallgrinden. Han så på Lena og trakk grinden raskt opp. Mannen inne i garasjen skvatt og sperret opp øynene bak den svarte finlandshetten. Han hadde hansker på og holdt en kniv i den ene hånden. Han hevet den, som for å angripe. Knivbladet var langt og tynt, minst 20 centimeter. Det så ut som det var størknet blod rundt skaftet. Det var brune flekker på betongen ved føttene hans. Mer blod. «Slipp kniven,» sa Frank. Mannen reagerte ikke. Lena tok noen skritt til høyre for å stenge fluktruten. Han sto ved et stort kafeteriabord fullt av papirer. En dobbeltseng var plassert ut fra veggen, slik at mellomrommet mellom sengekanten og bordet delte rommet i to. «Legg fra deg kniven,» sa Lena. Hun måtte bevege seg sidelengs for å komme forbi sengen. Det var en mørk flekk til under sengen. Det sto en bøtte med brunt vann og en skitten svamp ved siden av. Hun rettet pistolen mot brystet til mannen mens hun gikk forsiktig rundt esker og papirer. Han så nervøst fra Lena til Frank og holdt fremdeles kniven hevet. 41


«Slipp den,» gjentok Frank. Mannen begynte å senke hendene. Lena pustet ut og tenkte at det kom til å gå lett. Hun tok feil. Uten forvarsel skjøv mannen bordet til side med stor kraft og traff bena hennes. Hun falt mot sengen, og hodet sneiet kanten da hun gikk i gulvet. Det lød et skudd. Lena trodde ikke det kom fra pistolen hennes, men den venstre hånden kjentes varm, som om hun hadde brent seg. En eller annen ropte noe. Det lød et dempet stønn. Hun kom seg på bena. Hun så uklart. Frank lå på siden midt i garasjen. Pistolen lå ved siden av ham. Han holdt en hånd rundt den ene armen. Hun trodde først at han hadde fått hjerteinfarkt, men blodet som piplet ut mellom fingrene viste at han var blitt knivstukket. «Løp etter ham!» ropte han. «Nå!» «Helvete,» hveste Lena og skjøv vekk bordet. Hun følte seg kvalm og så fremdeles uklart. Synet ble skarpere da hun så den svartkledde mistenkte løpe nedover innkjørselen. Brad sto helt stille med åpen munn. Mannen løp rett forbi ham. «Stopp ham!» ropte hun. «Han såret Frank!» Brad snudde seg og tok opp jakten på mannen. Lena løp etter dem og joggeskoene smalt mot den våte asfalten. Regnvannet sprutet opp i ansiktet hennes. Hun rundet innkjørselen og løp videre nedover gaten. Foran henne halte Brad innpå mannen. Han var høyere og i bedre form, og kom nærmere for hvert skritt. «Politi! Stopp!» ropte Brad. Plutselig var det som alt gikk i sakte film. Det så ut som om regnet stanset midt i luften, som om dråpene frøs fast i tid og rom. Mannen stanset og snudde seg brått. Han langet ut med kniven. Lena strakte seg etter pistolen, men kjente bare det tomme hylsteret. Det lød en dump lyd, som når metall går gjennom kjøtt, deretter et høyt stønn. Brad falt i bakken. «Nei,» gispet Lena og løp bort til ham. Hun falt ned på 42


kne. Kniven satt fremdeles i magen på ham. Blod strømmet ut og gjorde den hvite skjorten rød. «Brad –» «Det gjør vondt,» sa han. «Det gjør så vondt.» Lena tastet inn et nummer på mobiltelefonen og ba en taus bønn om at ambulansen fremdeles sto ved innsjøen og ikke hadde begynt på den halvtimes turen det tok til likhuset. Hun hørte tunge fottrinn bak seg, skosåler som smalt mot asfalten. Frank løp forbi henne i overraskende stor fart, og brølte i et ukontrollert raseri. Mannen snudde seg for å se hva som foregikk, og i samme øyeblikk kastet Frank seg over ham. Det klapret i tenner. Det knakk i ben. Knyttnevene til Frank gikk som vindmøller ned over mannen. Lena presset mobiltelefonen mot øret. Hun lyttet til ringetonen. Ingen tok telefonen. «Lena …» hvisket Brad. «Ikke fortell mamma at jeg dummet meg ut.» «Du dummet deg ikke ut.» Hun brukte hånden til å skjerme ansiktet hans mot regnet. Det rykket i øyelokkene hans. Han forsøkte å lukke øynene. «Nei,» ba hun. «Vær så snill. Ikke gjør dette mot meg.» «Jeg er lei for det, Lena.» «Nei!» ropte hun. Ikke en gang til.