__MAIN_TEXT__

Page 1


Alyson Richman

En himmel av brev Oversatt av Tiril Broch Aakre


Alyson Richman Originalens tittel: The Garden of Letters Oversatt av Tiril Broch Aakre Opprinnelig utgave: Copyright © 2014 by Alyson Richman Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Utdraget fra Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry er hentet fra Inger Hagerups oversettelse. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-49182-6 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Elisabeth Ansley/Arcangel Images og Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Katia Galvetto, som viste meg Verona. Til Zachary, Charlotte og Stephen, som jeg alltid vil elske høyere enn himmelen.


«Den sannheten har menneskene glemt,» sa reven. «Men du må ikke glemme den. Du har bestandig ansvar for det du har gjort tamt. Du har ansvar for rosen din.» Antoine de Saint-Exupéry: Den lille prinsen


Kapittel 1

Portofino, Italia Oktober 1943 De få eiendelene hun har i sekken er hele livet hennes nå. Sekken er ikke spesielt tung, men alt hun bærer kjennes blytungt nå for tiden. Hun prøver å samle skjørtet rundt seg, men den ubarmhjertige vinden i bukten blåser opp bomullsstoffet til en fallskjerm rundt henne. Hun lukker øynene og prøver å se for seg at vinden tar tak og løfter henne opp fra båtdekket, så hun kan sveve i den kjølige luften og se ned på skipet som glir over vannet. Den italienske vestkysten, med byene Genova og Rapallo, ligger som en knivsegg mot havet. Villaene som ligger innfelt i fjellsiden og de hundre år gamle hotellene som vender mot sjøen, stirrer mot henne med bleke ansikter. Hun har vært på reise i flere dager, men det føles som måneder. Hun er enkelt og beskjedent kledd i marineblå kjole og med et grått sjal over det mørke håret, så hun ser ut som en vanlig italiensk jente tidlig i tjueårene. Magen er tom. Hun prøver å fortrenge sulten ved å konsentrere seg om medpassasjerene. De er om lag tretti passasjerer på båten. Sju tyske soldater og en håndfull gamle koner i svarte enkeklær. Resten av gruppen består av navnløse menn og kvinner som ikke skiller seg ut i hennes øyne. Hun håper at hun ikke skiller seg ut i deres øyne heller. I begynnelsen av krigen måtte hun lære å gi slipp på seg selv, for å fremstå som et helt alminnelig menneske, en det 9


ikke var verdt å stoppe på gaten. Hun kan ikke huske sist hun hadde på seg en fargerik kjole eller yndlingsblusen i silke, den med de hvite blomstene. Hun har lært at skjønnheten er et våpen det er lett å skjule, som man bare trekker frem i en nødssituasjon. På instinkt legger hun hendene beskyttende over magen idet båten nærmer seg land. Det er overraskende mange tyskere her. Og hun som trodde at hun endelig snart var i sikkerhet. I ukevis har hun gjort sitt beste for å unngå de tyske soldatene, men nå står de vakt her på kaia for å sjekke passasjerenes identifikasjonspapirer. Det velter seg i magen. Hun tar av seg sekken og klemmer den ubevisst til brystet. Da hun reiser seg, kjennes det ut som om beina vil gi etter under henne. Hun løfter hendene og klapper håndflatene forsiktig mot kinnene for å gi dem litt farge, så det ikke skal synes at hun er blek av skrekk. Mens hun finner frem det falske identifikasjonskortet og holder det ut til siden for seg, tenker hun med frykt på om soldatene vil begynne å grave i ryggsekken hennes. Hun går sakte fremover i køen, bak en enke med et stort krusifiks. Forhåpentligvis vil krusifikset gi litt beskyttelse til henne også – eller i det minste midlertidig distrahere soldatene. Hun går over dekk med varsomme skritt før hun endelig setter foten på kaia. De hvite husene høyt oppe i fjellsiden ligner tenner. Bougainvilleaen klatrer oppover terrassene og hibiscusblomstene åpner seg som parasoller for solen. Hun trekker inn duften av sjasmin, men frykten tærer på kreftene for hvert skritt hun tar. «Ausweis!» Tyskerne bjeffer ordrer og river identitetskortene ut av passasjerenes fremstrakte, nervøse hender. Elodie er nestemann i køen. Hånden hennes knuger de falske papirene. Hun rev i stykker det ekte identitetskortet sitt for et par uker siden. Elodie Bertolotti heter nå Anna Zorzetto. Anna. Anna. Hun prøver å fokusere på sitt nye navn. Hjertet hamrer hardt i brystet. 10


«Neste! Du!» En av tyskerne river til seg kortet hennes, og hun har holdt det så krampaktig fast at fingrene til den tyske soldaten blir liggende et lite øyeblikk over hennes. Berøringen gir henne frysninger. «Navn!» bjeffer soldaten. Stemmen er så skarp, og hun blir stående som lammet et øyeblikk, ute av stand til å ytre den minste lyd. «Navn!» Munnen hennes åpner seg, men hun er som et lydløst instrument. Idet hun stotrende forsøker å si noe, slynges en stemme gjennom luften mot henne, ut av ingenting. «Kusine! Kusine!» En stor, bredbygd mann roper til henne fra folkemengden som har samlet seg på kaia «Kusine! Takk og lov for at du omsider er her. Jeg har ventet på deg i dagevis!» Mannen brøyter seg frem mellom folk som stimler sammen på kaia og omfavner henne. «Hun skal treffe meg,» sier han til den tyske soldaten. «Ja vel … så ta henne med deg, da,» mumler soldaten, mens han strekker seg etter identitetskortet til nestemann i køen. Mannen, som Elodie aldri har sett før, klemmer armen hennes inntil seg og begynner å dra henne med seg gjennom folkemengden. Han dytter folk til side så hun får fritt leide bak ham. Han snur hodet mot henne og vifter med hånden i retning fjellsiden. «Denne vei,» hvisker han. «Huset mitt ligger rett over havnen, et lite stykke oppe i åsen.» Hun blir stående stille et lite øyeblikk, frosset fast i steget. Hun hører fortsatt lydene fra havnen: soldatenes bjeffende ordrer, ropene fra folk som leter etter hverandre, og slitne, skrikende barn. «Jeg er ikke din kusine,» sier hun omsider. «Du har nok forvekslet meg med en annen.» Hun prøver å snakke så langsomt og klart som mulig. Hun hører at aksenten hans er mye skarpere enn dialekten hun hørte folk snakke nede på kaia. Han snakker pent. Men Elodie vil være helt sikker på at det hun sier blir forstått. 11


Sjalet har løsnet, og ansiktet hennes ser ut som om det er tullet inn i en trist bølge. Som når havet skyller over en blankpolert stein. Han blir slått av de grønne øynene hennes og det intense blikket. Han ser på henne uten å snakke, før han omsider former ordene: «Det vet jeg.» «Så hvorfor? Hvorfor reddet du meg?» Hun hører pusten hans, et hviskende utpust som støtes ut av brystet. «Jeg kommer hit én gang i måneden for å redde ett menneske.» Hun ser på ham, rådvill. «Men hvorfor plukket du ut meg?» Han gransker ansiktet hennes, får bekreftet det han allerede vet. «Hvorfor? Det er enkelt. Jeg plukker alltid ut den reddeste.»


Kapittel 2

Portofino, Italia Oktober 1943 Han spør om han kan bære ryggsekken for henne. Hun takker nei. «Jeg bærer den selv.» Han vil ikke presse henne. Han vet ikke helt hvordan han skal lese henne ennå. Men han kjenner lukten av frykt. Det lukter som et jaget dyr. Hun er rastløs og mistenksom. Ansiktet er stramt mens de går oppover de trange gatene mot huset hans. Hun holder blikket festet rett foran seg og stopper ikke en eneste gang for å beundre den vakre utsikten over landsbyen eller havet nedenfor. Han bytter på å gå foran henne og, øyeblikket etter, sakke bakut. Innimellom blir han påminnet om sin egen skrøpelige kropp. Dønningene i magen, de korte beina, fotskaden som er årsaken til at han ikke deltar i krigen. Hun ligger et skritt foran, og han legger merke til hvor sterk hun er. De muskuløse leggene. Det stramme hoftepartiet. De runde, faste armene. «Vi er nesten fremme,» sier han. Hun snur seg mot ham med stirrende blikk. Hvor mange ganger det siste året har han sett dette sårbare ansiktsuttrykket, og forsøket på å skjule det ved å fremstå som sterk? «Du kan stole på meg,» sier han. Igjen stirrer hun på ham. En av remmene på ryggsekken glir av skulderen hennes og hun trer den på igjen. «Hva heter du?» spør han. Hun er så sliten at «Elodie» nesten glipper ut av henne, 13


men hun rekker å hente seg inn. «Anna,» sier hun. «Anna Zorzetto.» «Anna. Jeg er lege. Den eneste legen i landsbyen. Du har ingenting å frykte fra meg, det lover jeg.» Det virker som om forklaringen hans synker inn, men den gjør henne ikke mildere stemt. Tvert imot er det som om hun blir mer og mer anspent for hvert ord han sier. Hun prøver å lese ham. Blikket og linjene i ansiktet røper at han er en oppriktig mann som bærer på en sorg. Hun snur seg igjen, som om hun vil se ned på havnen enda en gang. Hun har et desperat ønske om å slippe tak i frykten hun følte bare for noen minutter siden, da hun var redd for at de skulle begynne å stille spørsmål ved identitetskortet hennes, eller – enda verre – lete gjennom sekken. «Greit,» sier hun omsider, «jeg blir visst nødt til å stole på deg. Jeg har ikke noe valg, har jeg vel?» De fortsetter oppover i ulendt terreng, langs en liten, smal sti. De går over en eldgammel steinmur som ligger som en barrikade i den bratte fjellsiden, og så kommer de frem til en liten porthvelving omkranset av slyngplanter. Gjemt inne i en jungel av blomster og busker ligger det et hvitt hus. Den tunge døren har flere lag blank grønnmaling. Hun trekker inn duften av sitron og fikentrær og, nok en gang, sjasmin. Det svimler litt for henne. Dette er noe helt annet enn skogen fra barndommen i Nord-Italia, som duftet skarpt av furu og einer. Det føles som om hun har våknet fra en drøm. Dialekten er fremmed, innbyggerne ser medtatte ut og de går med enklere og mindre elegante klær. Hvor mange dager er det siden hun sov skikkelig? Hun kjenner en lammende tretthet inni seg, og hun lengter desperat etter å få sove. Det føles som om alt hun foretar seg krever altfor mye energi av henne, og det forsterkes av at hun hele tiden må anstrenge seg for ikke å vise seg sliten og sårbar. Da de har kommet inn i huset, tilbyr han henne et glass 14


vann. Hun drikker det i grådige slurker og han fyller det opp igjen. Og enda en gang. Han går inn i kjøkkenet og skjærer tre brødskiver til henne. Han øser opp et par skjeer honning i en bolle, fjerner stilken fra en kakifrukt, skjærer den i fire og graver det myke kjøttet ut i en skål. Hun tar bare én skje honning på brødet, selv om hun vil ha mer. Hun spiser bare litt av frukten. Hun vil ikke vise ham hvor sulten hun er. Men hun drikker opp hele det tredje glasset med vann. «Du er sikkert sliten etter reisen,» sier han. «Jeg har et gjesterom, du kan hvile deg litt der hvis du vil.» Han følger henne til et lite rom med hvite vegger, mønstrede fliser på gulvet og et vindu som vender ut mot havet. Brisen danser i de gjennomsiktige gardinene og det minner henne om da havbrisen løftet opp skjørtet hennes. «Ja, jeg trenger å sove,» sier hun. Han lukker døren bak seg, og hun venter til hun hører skrittene hans nedover gangen. Hun vrir om nøkkelen i døren til låsen gir fra seg et klikk. Nå er hun trygg, i hvert fall for øyeblikket, og hun setter fra seg ryggsekken på sengen og begynner å pakke ut. Hun både vet og vet ikke hva sekken inneholder. Hun løfter ut de øverste tingene: den blå reservekjolen, underkjolen og undertøyet. Deretter genseren fra Luca. Hun begraver ansiktet i den og trekker inn duften. Hjertet slår fortere da hun pakker ut de neste tingene: den lille toalettmappen med tannbørste, såpestykke og en kam. Så kommer hun til nattkjolen og den lille posen med amuletten på en skinnsnor. Hun former hendene til en skål som holder varsomt rundt amuletten. Og til slutt, på bunnen av ryggsekken, finner hun boken, som ikke er tykkere enn en dagbok. Hun stopper litt opp og legger hånden på det slitte omslaget. Og så, sakte og med stor ærbødighet, åpner hun den. Det ligger et sammenbrettet ark inni. Men det står ikke uforståelige kodemeldinger på det. Og hun har heller ikke i 15


oppdrag å levere denne lappen til noen, som da hun var frivillig budbringer for motstandsbevegelsen. Hun bretter ut arket, det er et noteark. Da hun lukker øynene, kan hun høre melodien for sitt indre øre. Hvordan høres musikk ut? Er det rytmene fra et ordløst språk? Et kodespråk som ikke lar seg oversette? Tonene inni Elodies hode høres ut som vann i bevegelse. De begynner som myke småbølger. Tonene blir til farger også. En lyseblå blekktegning, eller glimt av hvite steiner. Rolig først, og så øker det. Lange, sammenhengende strøk som finner veien inn i henne. Ikke gjennom tankene, men gjennom en åpning innerst i magen. Hun lukker øynene og tenker på celloen sin i Verona. Hver eneste morgen bar hun med seg instrumentet i den svarte kassen som var nesten like stor som henne, til den prestisjetunge musikkskolen. Hun husker hvordan det føltes å ha celloen mellom beina. Knærne støttet mot den laveste kurven, den ene armen rundt halsen, mens den andre holdt buen. Med hvert buestrøk lokket kroppen hennes melodien ut av instrumentet. Men nå tar hun bare notearket med seg opp i sengen og folder hendene over det. Hun slapper av til tonene som bølger gjennom henne. Så tar søvnen endelig over, til det bare er melodien på notearket igjen i hodet hennes. Foreldrene hennes ga henne den første celloen da hun var sju år gammel. Hver kveld i månedsvis hadde hun sovnet til lyden av foreldrenes diskusjon om hvilket instrument de syntes hun skulle spille. Moren ville at hun skulle spille fløyte, mens faren talte for fiolin. Men Elodie hadde tigget om å få en cello. Hun ble så betatt av den vakre lyden i instrumentet under en konsert på farens skole. Elevene hadde spilt Dvoráks cellokonsert, og hun var som hypnotisert av musikken. På hjemveien førte hun sin egen fantasibue frem og til16


bake i luften. Hun hørte fortsatt musikken inni seg, hver eneste tone hadde tatt bolig i henne. Cellistens dansende bevegelser levde videre i hver minste lille fiber i kroppen, de var preget inn i beinmargen på henne. Minnet om den dagen hun endelig fikk sin første cello, og synet av faren da han la den mørke skinnvesken oppå spisestuebordet deres, var etset inn i bevisstheten hennes. Hvert eneste bilde fra den dagen var som en tone som fløt over i den neste. Hun kom aldri til å glemme synet av faren da han kneppet opp kassen. Instrumentet var pakket inn i et vakkert rødt sjal, så ikke buen skulle lage riper i lakken. Elodie gispet da faren trakk sjalet vekk. «Den er i tre kvart størrelse,» fortalte faren henne idet han rakte henne celloen, så hun kunne få holde den. «Du må bli litt eldre før du kan spille på en i full størrelse.» Hun tok imot instrumentet og hjertet hennes begynte straks å slå i vill fart. Hun hadde aldri eid noe så vakkert før. «Og buen, Elodie …» Faren tok ut buen og rakte den også til henne. «Hun er sin fars datter,» sa Orsina og var overbevist om at dette var noe datteren kom til å mestre, så snart hun hadde lært seg de nødvendige teknikkene. «Jeg gleder meg til å høre henne spille.» Undervisningen gikk langsomt fremover. Faren var fast bestemt på at hun måtte lære alt helt riktig. Det første han lærte henne var å omfavne celloen. Målet, fortalte han henne, var å finne en behagelig stilling. Man måtte ikke sitte forvridd, men omfavne instrumentet på en naturlig måte. «Du må bli ett med den,» sa han til henne. Han la hendene hennes på celloens skuldre. Og så, sakte, førte han dem nedover instrumentet, så hun kunne gjøre seg kjent med hver eneste kurve. Følelsen av treverket under håndflatene virket beroligende på henne. Alle delene av instrumentet fremkalte en 17


egen taktil respons; lakken over treverket, lengden på gripebrettet og rillene i snekken. Faren viste Elodie hvordan man brukte knærne til å støtte pinnen i gulvet, så celloen ikke skulle skli. Han løftet buen fra bordet og sa: «En cellist holder buen naturlig, ikke som en fiolinist.» Og så lo han og hev seg ut i en liten pantomime der han lot som han var en klossete fiolinist. Han lot fingrene på venstre hånd rulle litt, det var en teknikk som ble brukt for å øke volumet. I løpet av de nærmeste ukene lærte Elodie seg å lokke tonene ut av celloen. Armene hennes forvandlet seg. De føltes ikke lenger som to ubetydelige vedheng, men som integrerte deler av kroppen, som hadde sin helt egne spesielle kraft. De kunne heve seg og strekke seg, som fuglevinger. Og hun lærte å bøye og strekke håndleddet for å spille enda vakrere og mer elegant. Hun lærte seg å vente. For å puste. Å la buen henge i fritt svev rett over broen før den stupte ned på strengene. Hun sugde til seg farens instruksjoner med en større modenhet enn alderen skulle tilsi. «En god musiker må dyrke kunsten å fortolke et musikkverk,» forklarte han henne. «Notelinjene er som et veikart. Du leser notene og spiller dem etter komponistens anvisninger, men det er følelsene … Med følelsene gjør du musikken til din egen.» Hun hvilte buen mot kneet mens hun så på ham med vidåpne øyne. «Du må alltid lytte til læreren din, og så fortolke det han sier … vise at du har forstått noe utover bare det å spille. Skjønner du hva jeg mener, Elodie?» Elodie nikket. «Du er så ung, men likevel så følsom for hemmelighetene som skjuler seg i musikken. Jeg ser allerede at du er svært begavet.» Han gikk bort til henne, tok buen ut av hånden hennes og la den på notestativet foran henne. Deretter tok han datterens hånd i sin. «Da du var bare et par måneder gammel, holdt jeg deg i armene mine. Jeg så på det vakre ansiktet ditt, at du hadde din mors mandelformede øyne og perfekte munn. Men jeg 18


så med én gang at du hadde mine hender.» Han åpnet håndflaten hennes. «Du har de samme lange fingrene som kan sprike bredt.» Han lukket hånden hennes igjen, førte den opp til munnen og kysset fingrene. «Du er forutbestemt til å bli en stor cellist, for jeg ser at du ønsker å vekke celloen din til live.» Akkurat slik faren spådde, utviklet det seg en helt spesiell og magisk relasjon mellom Elodie og celloen hennes. Sakte, men sikkert ble hun ett med instrumentet sitt, og instrumentet ble ett med henne. Det var en unik relasjon som ble stadig mer intens jo mer hun øvde. Noen ganger trodde Elodie at hun kjente det pulsere inni celloens hulrom. Det falt henne aldri inn at det var hennes eget hjerte hun kjente. Da hun ble eldre fikk hun en ny cello, i full størrelse, som faren kjøpte av en pensjonert lærer ved konservatoriet. Den var lagd av valnøttre og hadde en honningfarget finish. Hun øvde på den daglig og repertoaret hennes blomstret. Hun spilte Brahms cellosonate i E-dur og Vivaldis femte sonate, med stadig større innlevelse. Da hun skulle spille Tarantella, et utfordrende stykke for utholdenheten, øvde hun i timevis, helt til alle tonene var klokkeklare. Men like før syttenårsdagen, bare fire måneder før opptaksprøven til musikkhøyskolen i Verona, kom faren hjem med en tidlig bursdagsgave. «Dette er en venetiansk cello,» sa han til henne. Da han åpnet kassen denne gang, var celloen innpakket i et enormt, gult sjal. Faren ble stående og meditere over instrumentet et lite øyeblikk, som om han ba en liten bønn for det. Og så, med en stor håndbevegelse, trakk han stoffet av så datteren skulle få se sin nye cello. «Den er fantastisk!» Elodie klarte ikke å tøyle sin begeistring. De to celloene hun hadde spilt på til nå hadde også vært vakre, men denne var virkelig praktfull. Hun hadde aldri sett et lignende instrument før. I stedet for den vanlige brunfargen var denne celloen lakkert i en oppsiktsvekkende rødlig fargetone. Et topasfarget lys glødet under den blanke 19


overflaten, så det virket som om celloen hadde en egen indre ild. Elodie klarte ikke å holde fingrene i ro. Hun ville så inderlig gjerne ta på den. «Det måtte bli en venetianer, til ære for din mor.» Faren ga henne instrumentet og Elodie begynte instinktivt å kjærtegne det. Hendene hennes strøk over kantene og kurvene, akkurat som med den første celloen for så mange år siden. Hun merket nesten umiddelbart at proporsjonene på denne celloen var litt annerledes. Den nederste delen var litt større, og det skapte en mer sensuell form. Selv utskjæringen på snekken så annerledes ut. Som om den ansvarlige felemakeren hadde vært mer ansporet av sine egne innfall enn av tradisjon da vedkommende hadde skåret ut snirklene. «Pappa,» sa hun, mens hun fortsatte å berøre alle delene av instrumentet, som om hun ikke helt kunne tro sine egne øyne. «Denne må ha kostet en formue!» «Denne celloens reise, før den havnet her i vår stue, er en lang og komplisert historie,» sa han stille. «Men jeg lovet den tidligere eieren at du kom til å ta godt vare på dette instrumentet, som om det var en del av din egen kropp.» Faren vendte oppmerksomheten mot kassen igjen. Han skjøv metervis med lysegul silke til side og fant frem en lang, slank bue som var lagd av en mørk, eksotisk tresort. «Eieren sa at du måtte spille med denne buen hvis du ville oppleve celloen i all sin prakt.» Hun fikk buen i hånden og la straks merke til hvor lett den var. «Den er nesten vektløs,» sa hun. Hun skubbet seg ut på kanten av stolen og begynte å gjøre klar buen. Først strammet hun hårene, deretter påførte hun harpiks. Faren fant frem fiolinen sin og ga henne en A som hun kunne stemme celloen etter. Hun vendte øret mot strengen og begynte å klimpre. Hun lukket øynene og sjekket tonen en gang til. Og først da celloen var perfekt stemt begynte Elodie å spille.

20


I løpet av de nærmeste månedene ble Elodie mer og mer inspirert av å spille på den nye celloen. Hun spilte med så stor glød og lidenskap at det skulle ikke mer enn en liten vibratotrille til for å overbevise tilhørerne hennes om at de var i selskap med et vidunderbarn. Nå som hun nesten var sytten år, var armene og beina blitt lengre og kroppen hennes var forvandlet til en slank og sterk kvinnekropp. For å forberede datteren på et større publikum i fremtiden inviterte faren ofte venner fra Liceo Musicale på besøk for å høre henne spille. Hun hadde en sjarmerende fremtoning, både musikalsk og fysisk. Elodie lignet en danser når armene førte buen over strengene og trakk den bakover igjen for å holde en enkelt, lang tone. Professor Moretti bemerket en kveld at hun lignet en svane som seilte uanstrengt over selv de mest krevende musikkstryk. Hver ettermiddag etter skoletid åpnet Elodie den svarte kassen og løftet ut celloen. «Den synger ikke før den er i dine hender,» sa moren da Elodie begynte å spille en dag. Hun så på mens datteren hvilte tinningen mot celloens lange, brune hals. Det blinket i den gylne lakken i sollyset, og celloens lange skygge strakte seg tvers over gulvet i rommet. Hele dagen gledet Orsina seg til å høre datteren spille. Det var som en tørst inni henne. Datterens musikk brakte skjønnhet inn i livet hennes. Hun undret seg fortsatt over at barnet hun hadde båret frem kunne vekke så sterke følelser inni henne. Hun hadde lyttet tålmodig mens jenta øvde, først skalaer, så arpeggioer og omsider de vanskelige etydene. Nå spilte hun sonater og cellokonserter. Ettersom Elodie var i ferd med å bli voksen, ble spillestilen mer nyansert. Musikken hennes fikk et mer sensuelt anstrøk. Nå danset fingrene selvsikkert oppover og nedover strengene med kvikk presisjon. Buen vekslet fra lange strøk til varsomme kjærtegn. Elodie sparte til langt hår, og av og til, når hun var oppslukt i spillingens drama, gled hårnålene ut og håret falt som en gardin foran ansiktet hennes. Men når håret var oppsatt 21


og lå ordentlig, var fremtoningen hennes bemerkelsesverdig. Hun hadde sin mors porselenshvite hud og venetianske, grønne øyne. Når hun opptrådte, så hun nesten engleaktig ut. «Ikke bare er hun en begavet cellist,» sa faren til moren. «Hun har en sjeldnere gave i at hun kan huske alle tonene inni hodet.» Moren skjønte ikke først hva han mente. «Hva mener du, Pietro?» «Jeg mener at hun har en usedvanlig godt utviklet evne til å huske stykkene.» Han ristet på hodet. «Det har hun ikke fra meg, Orsina.» Moren hadde ganske tidlig lagt merke til Elodies gode hukommelse. Det var sjelden hun trengte å skrive noe ned for å huske det. Og hun kunne temmelig presist huske hva hun hadde hatt på seg en bestemt dag, selv flere år etter. Hun kunne huske innholdet i en bok etter å ha lest den én gang, og hun kunne gjengi hele innholdet uten å måtte bla tilbake en eneste gang. «Det er venetianeren i henne,» sa Orsina. Hun visste at datteren hadde arvet den gode hukommelsen fra hennes slekt. I flere århundrer hadde venetianerne måttet navigere seg gjennom den labyrintiske byen. Man var nødt til å lære seg veier, landemerker, til og med anekdoter fra bestemte steder, hvis man skulle finne frem i Venezia. Orsina var ikke like god som Elodie til å huske skriftlige passasjer, men hun hadde en sterk visuell hukommelse, som hun visste hadde gått i arv til datteren. Som fireåring hadde Elodie fortalt Orsina hva som var veien hjem – til venstre ved matbutikken, til høyre ved parken og rett frem på veien med iskrembutikken. Hun hadde smilt da, vel vitende om at datteren staket ut hjemveien akkurat slik hennes egen mor hadde gjort, og hennes mor før henne igjen. Men Elodies hukommelse var enda mer bemerkelsesverdig enn hos den alminnelige venetianer, og det var Orsina glad for, for det var et nyttig verktøy for datteren når hun spilte. 22


«Den gode hukommelsen gjør at hun skiller seg ut fra de andre jentene,» sa Pietro til sin kone. «Professorene kommer til å velge henne til en strykekvartett eller pianoduett. Det virker temmelig imponerende at hun ikke må ha notene foran seg når hun spiller.» Fra tiårsalderen går Elodie til spilleundervisning på Veronas Liceo Musicale, på hjørnet av Via Roma og Via Manin, etter skoletid. Fra hun fyller atten går hun her på heltid. Hver dag bærer den slanke, smidige jenta med seg cellokassen inn bak skolens klostermur. Alle detaljer i omgivelsene lagrer seg i hukommelsen hennes: de blågrå gipsveggene, de nakne øvingsrommene. Lukten av tørt løv i fuktig luft. Hukommelsen hennes er som myk, rød leire. Hun ser et ansikt på gaten. En fargesprakende kjole. Og alt hun ser fester seg i henne, i et stort mønster av varige avtrykk. Hun spiller Vivaldi, Albinoni, Beethoven, Bach og Dvoˇrák. Musikken strømmer gjennom henne, kroppen suger til seg alle tonene. Kroppen er en forlengelse av instrumentet. Beina er sterke, som hos en fole; de slanke armene har en dansers stille styrke. Hun lukker øynene mens hun spiller. Hun hører bålet sprake. Hun kjenner vannet i seg. Buen er som et lyn. Treffer. Gnistrer. Tidvis hugger den mot strengene med rappe strøk, andre ganger beveger den seg frem og tilbake som en sag. Hun spiller helt uten frykt. Krigens mørke kommer krypende i verden der ute. Hun fornemmer det som en skygge straks hun kommer ut av et klasserom eller ut av døren hjemme. Kvinnene i matkø på butikken, med knugende hender rundt rasjoneringskortene; de streikende fabrikkarbeiderne som demonstrerer i gatene. Det fascistiske politiet som kjører forbi på motorsykler med sine sorte, flagrende skjorter. Frykten finnes ikke i en enkelt tone, men i en komplisert konsert av toner som Elodie ikke klarer å tyde. Hun blir tatt ut til å spille i en strykekvartett med tre andre studenter, deriblant Lena, en bratsjist. De fleste jen23


tene på Liceo Musicale spiller piano eller fløyte. Men Elodie og Lena er blant de få jentene som spiller strengeinstrumenter. De to jentene er rake motsetninger. Elodie, med sitt kullsvarte hår, den senete kroppen og de grønne øynene. Venninnen Lena ser mer tysk ut. Kroppen hennes er myk og feminin. Hun har lyst hår og runde, blå øyne. Og det er noe sensuelt over måten hun spiller bratsj på også. De blir raskt venner, og de lærer seg å utfylle hverandres spillestil. Latteren sitter løsere hos Lena, og hun ber med seg Elodie ut på kafé for å drikke espresso etter skoletid. Hun deler ikke Elodies gode hukommelse. Lena og de to guttene i kvartetten må følge notene når de spiller. Men guttene i klassen blir stadig vekk distrahert av Lenas vakre utseende. «Franco prøvde å se ned i blusen din da vi øvde i dag,» erter Elodie. «Det er nærmest et lite mirakel at han ikke falt helt ut av det …» «Han er så udugelig,» snøfter Lena. «Han hadde ikke klart å åpne bh-en min om han så hadde tre hender.» Elodie er imponert over hvor kjapp i replikken venninnen er. Det står i kontrast til Lenas engleaktige utseende og den dydige fasaden hun setter opp når hun går gjennom korridorene. Lena stiller seg også svært kritisk til Mussolinis samarbeid med tyskerne. «De svina,» kaller hun tyskerne. «Usle krek fra rennesteinen. Bare vent og se … hvis vi ikke er på vakt kommer de til å valse inn i landet vårt og ta over makten, akkurat som i Tsjekkoslovakia.» Elodie kjenner at folk ser på dem når venninnen buser ut med meningene sine. «Du burde ikke snakke så høyt …» hvisker hun. «Vi kommer til å bli innkalt til politiet hvis du fortsetter å snakke sånn.» «Hva er du redd for? Politiet ser ikke på oss som noen trussel. Du er bare en jente med en cello på gaten. De er så dumme at de ikke legger merke til oss engang.» Elodie ser seg omkring. Lena har rett. Kvinner med bar24


nevogn og noen menn som er pĂĽ vei til postkontoret strener over piazzaen. De er bare to unge jenter med hvert sitt instrument, og de gĂĽr i ett med mengden. Det er ingen som legger merke til dem.


Kapittel 3

Verona, Italia April 1943 Som barn pleide Elodie å sovne til musikken i hodet. Og den var der fortsatt når hun våknet om morgenen. «Å sove med engler,» kalte faren hennes det når drømmene ble akkompagnert av musikk. Men Elodie kunne ikke huske å ha sovet uten å høre musikk en eneste gang. Faren satt og spilte langt utover natten, når han trodde resten av huset sov. Han spilte som regel en rolig, fredelig nokturne, og noen ganger en langsom romanse. Han sto alltid i nærheten av de høye vinduene som vendte ut mot gaten, med skjorten delvis kneppet opp og fiolinen drevent stukket innunder haken. Farens spilling i barndommen var Elodies godnattsanger. Hun visste at når han spilte Mozart var det fordi han hadde fått gode nyheter, mens han spilte Brahms hver gang han var nervøs. Og når han ønsket tilgivelse fra moren spilte han Dvoˇrák. Hun kjente faren bedre gjennom hva han uttrykte med musikken enn gjennom det han sa. Han snakket veldig lite, akkurat som hun. Det var ikke det at han ikke hadde tanker og følelser. Om noe, var det for mange av dem. Sinnet hans var urolig. Følelsene stakk for dypt. Moren, Orsina, var ikke musiker selv, men hun hadde forelsket seg i ham etter å ha hørt ham spille. Han hadde blitt invitert til å spille i hennes fødeby – labyrinten på vannet. En by der tåken gikk i ett med havet om 26


vinteren. Faren til Orsina visste alt som var å vite om fuglefjær, og han livnærte seg da også av ornitologien. Tre måneder i året reiste han til fjerne land, deriblant Afrika, for å samle sjeldne fjær som han tok med seg tilbake til hattebutikken på hjørnet av Markusplassen. Butikken var som et smykkeskrin, og den var godt kjent blant de mest fasjonable folkene i byen. Etter hver reise kom han hjem med kofferten full av fjær, fra struts, påfugl, og gul og blå papegøye, og den ene fjæren var mer eksotisk enn den andre. Synet av morens seng, kledd i et teppe av vakre fjær, hadde brent seg fast i Orsinas hukommelse. Lag på lag med silkemyke fjær i overflod; som et fjærteppe i turkis, lapis og grønt. Det var moren som forvandlet farens overdådige fangst til de vakre hattene som lå utstilt i vinduene i butikken. Kjapt og nennsomt sydde de små, avsmalnende fingrene fast frøperler, prydbuketter i silke og tynne slørremser fast på hattene. Orsina lærte seg tidlig de ulike hattestilene: klokkehatt til damene og de engelske turistene, bredbremmet hatt i kirke og bryllup, og pannebånd med perler og hvite fjær i flapperstil til folk som var glad i å danse. På morens verksted lå det alltid høye stabler med moteblader som faren hadde fått tilsendt fra Paris, slik at hans kone kunne holde seg oppdatert på siste mote. Orsina pleide å sitte og bla gjennom bladene mens hun drømte seg bort fra barndommens lagune, til fremmede steder, som Frankrike, hvor det var en annen type lys. Byer som ikke fløt på vannet, men som var like skjønne. Hun forestilte seg disse byene som luftig og florlett melis. Lite visste Orsina at en konsert i I Gesuiti skulle føre til at hun reiste fra Venezia. Men livet hennes endret kurs da foreldrene en fredag kveld, like etter tjueårsdagen hennes, stengte butikken tidlig og tok henne med for å høre en lovende ung fiolinist spille i kirken. På denne konserten lot hun seg henføre av musikken og trollbinde av musikeren. Hun spaserte til kirken sammen med foreldrene den kvelden. Faren var kledd i mørk dress, moren i en lys, lavendelfarget kjole, og en kirsebærblomstfarget klokkehatt ram27


met inn ansiktet hennes. Orsina hadde valgt noe helt annet; håret var utslått og hun hadde på seg en gul kjole av lett og luftig chiffon. Mens de satte seg til rette på trebenkene, var det som om kirkerommets lyder endret karakter. Borte var søndagsgudstjenestens dystre atmosfære. Det var som om den lysegrå og grønne marmoren, med sine snirklete kniplingsmønstre, begynte å gløde. En oppglødd, forventningsfull stemning spredde seg i det hellige rommet. Folk satt ikke med blikket vendt ned i bønnebøkene, men strakte hals for å se på mens den staselige fiolinisten stemte instrumentet sitt. Og så sto han foran dem, med instrumentet hengende ned langs siden. Han smilte beskjedent mens kultursjefen i kirken stolt introduserte ham som Veronas siste virtuos. Publikum applauderte og Elodies far begynte å spille. Elodie elsket å høre moren fortelle om hvordan det føltes å høre disse første tonene. «Det var magisk,» sa hun. «Jeg som hadde sett fjær hele mitt liv, følte at tonene hans var som fjær som svevde i luften. Arabesker av bevegelse som fikk det til å svimle for meg.» Moren gispet etter luft hver gang hun gjenopplevde dette øyeblikket, så intenst var det, som om minnet bokstavelig tok pusten fra henne. «Publikum var i fyr og flamme da han spilte en romanse av Beethoven. Din bestefar klappet meg på låret og sa: ’Dette er første gang du hører et geni spille, og du kommer alltid til å huske det.’ Men jeg visste allerede at jeg aldri ville glemme det. Jeg var fullstendig beruset av musikken.» Orsina pleide alltid å smile når hun kom til dette punktet i historien. Hun tok en liten pause. «Og jeg visste at den mannen som kunne skape noe så vakkert, det var mannen jeg ønsket å elske.» På dette punktet pleide Elodies far å bryte ut i latter og gripe etter sin kones hånd. «Jeg er glad for at jeg alltid spiller med lukkede øyne … Hvis jeg hadde fått øye på din mor på første benk, med det mørke håret som falt over skuldrene og med øyne så grønne 28


som tulipanblader, så ville jeg ha glemt hver eneste tone. Jeg er takknemlig for at jeg først så henne etter at jeg var ferdig med å spille.» Orsina strålte. «Jeg sa til bestemor at jeg hadde lyst til å lære å spille sånn. Men hun ristet på hodet og sa at det var umulig å lære seg å spille sånn. Din fars talent var et kyss på hodet fra Gud. Køen av mennesker som ville hilse på faren din etter konserten var uendelig lang. Kultursjefen selv ble nødt til å stille seg mellom ham og publikum.» Nå var det grå striper i morens svarte hår, men Elodie kunne fremdeles skimte ungjenta i henne hver gang hun lo. «Jeg så deg med én gang, Orsina,» sa faren. Årene rant av hustruens ansikt da han på ny så henne stå foran seg for første gang. Den lyse, sitronfargede kjolen, det kullsvarte håret, de glitrende øynene. Han husket med stor ømhet hvordan hendene hennes skalv da hun rakte ham programmet sitt for at han skulle signere det. «Han tok meg bort fra min vakre lagune,» pleide moren å si nå, mange år senere. «Og jeg angrer ikke.» Men noen ganger, på svært varme kvelder, kunne Elodie merke et vemodig anstrøk i morens stemme. Det var noe uttørket i stemmen hennes, en tørst i ordene. Og når sommeren kom med sin fryktelige hete, kunne Elodie høre morens ord som en sørgesang, trist og lengselsfull. «Det er den tørre varmen som er her. Jeg er ikke vant til den …» Hver sommer kom hun med den samme klagesangen. Elodie så medlidende på henne mens hun fant frem lommetørkleet sitt for å tørke pannen. «Jeg vokste opp omgitt av vann. Mørkeblått. Grønt og svart. Vi skilte årstidene etter vannstanden, etter disen og tåken. Mitt tidligste minne fra barndommen var følelsen av vann. Den første smaken jeg kan huske er havsalt.» Elodie visste at moren hadde prøvd å fylle livet med alt som var vakkert, og at hun så på livet gjennom sitt eget, enestående prisme. Med optimistisk blikk. Hun trengte bare å 29


skifte perspektiv for å se en annen side av virkeligheten, for å fange en annen lysstråle. Hun fylte huset med blomster. De fargerike, venetianske vasene bugnet med syriner om våren og roser om sommeren. Hun tilberedte trøstende måltider fra sin egen barndom: baccalà og polenta. Risotto trukket i blekksprutblekk og ringformede venetianske kjeks som hennes far hadde elsket å dyppe i søt vin. Men musikken lot hun ektemannen og datteren ta seg av. De eneste gangene Elodie hørte moren synge var når hun var alene på badet. Har alle mennesker en sang i seg? Elodie lurte på om selv de som ikke var velsignet med musikalsk talent, likevel hadde en egen melodi inni seg et sted. Morens stemme fikk slippe ut når hele kroppen hennes var nedsunket i vann. Stemmen minnet Elodie om honningbienes forsiktige summing, like beskjeden og like søt. Den steg opp fra dampen over badekaret. Hun så morens hår i en såte oppå hodet. Den lange svanehalsen, linjene i det pent meislede ansiktet. Hun sang på venetiansk dialekt. Moren sang stort sett kjærlighetssanger, men det hendte hun stemte i med en av de melankolske gondolballadene. Men først og fremst likte moren de nye franske sangene. Det var kjærligheten til Paris som hadde fått henne til å velge et fransk navn til datteren. «Jeg syntes navnet ditt lød som tonene fra en harpe,» sa hun til Elodie. Og så måtte hun smile over at hun hadde skapt noe så strålende og vakkert, til tross for at hun aldri hadde vært i lysenes og broenes by. Orsina mente at syngingen var hennes egen hemmelighet. Lite visste hun at hver gang hun unnskyldte seg for å gå og bade, pleide Elodie og faren å la blikkene møtes. Hvis de sto og øvde når de hørte lyden av varmt badevann strømme fra kranen, la de straks ned buene. Og så lente de seg tilbake i hver sin stol og lukket øynene. De passet på å ikke rasle med noe eller lage den minste lyd. De bare ventet, som publikum ved konservatoriet, på å få høre stemmen til Orsina. Stemmen kom flytende ut gjennom døren, nesten som tonene fra en fløyte. Borte var det uttørkede. Orsina sang på 30


et språk datteren ikke forsto. Men Elodie forsto alle melodiene intuitivt. Morens stemme hadde sine egne hemmeligheter, akkurat som Elodie når hun spilte partiturene sine. Elodie forsto hvorfor Orsina måtte tørke tårene når Elodie eller faren spilte. Hun forsto hva det innebar å lytte til musikk skapt av et menneske du elsker.


Kapittel 4

Portofino, Italia Oktober 1943 «Jeg heter Angelo,» sa han, og Elodie tenkte med e´ n gang at det var et vennlig navn. Hun føler seg mer opplagt etter å ha sovet, og han sitter i den lille spisestuen da hun kommer ut. Det ligger en baguette og en liten trekantet ost på bordet. En vinkaraffel og to glass vann. Først nå legger hun merke til maleriene på veggene. Små, enkle havmotiver. En fisker og garnet hans, et hvitt hus med blått hav i bakgrunnen. Hun synes det er vanskelig å gjette seg til hvor gammel han er. Håret hans er mørkt med begynnende gråstenk. Han er blekere enn mennene hun så i havnen. Øynene hans er tåkeblå. Det er bøker overalt. I hyllene langs veggen. De ligger i stabler, tre og tre, på det lille salongbordet, med et skjell på toppen av hver stabel. På kjøkkenbenken ligger det en bok oppslått, med ryggen opp, som om han har lagt den fra seg midt i en setning. Synet av bøkene vekker minnet om første gang hun møtte Luca. Hun får plutselig behov for å gråte, men hun forsøker å undertrykke det. Gråten stiger opp i halsen og hun må presse den ned igjen, og det er en så stor kraftanstrengelse at det føles som om hun må svelge en tornado. Han lar henne spise i fred, og hun er takknemlig for at han ikke er nødt til å fylle rommet med ord. Stillheten omslutter dem, de eneste lydene som bryter den er kniven hans som 32


klinker mot tallerkenen og det lille kneppet når han bryter en bit av brødet. Den stille sildrelyden hver gang han heller på glasset når han skal drikke vann. Slike lyder tåler hun. Den enkle, myke rytmen virker lindrende på henne. Minnet om morens venetianske sanger kommer sigende fra langt bak i hukommelsen. Hun lukker øynene og prøver å roe seg ned med en annens sang. Hun lurer på om han som sitter overfor henne skjønner at tankene hennes vandrer. Hennes ytre fremtoning, mens hun bryter av brødet, tygger og drikker vann, slik som han, er som en tryllekappe. Den opptar plassen på den andre siden av bordet for ham, den speiler alle bevegelsene hans gjennom måltidets enkle ritual, men tankene hennes er et helt annet sted. Hun reiser gjennom tid og rom. Maner frem sjelen i kroppen sin, på samme måte som hun pleide å mane frem musikken i det tause instrumentet. Først, som alltid, kommer bildet av Luca når han står bak disken i bokhandelen sin. Det mørke håret og arbeidsforkleet med de to nyspissede blyantene i forlommen. Fingrene hans er svarte av avissverte. Lukten av papir. Den svimlende følelsen av å stå i et rom, omgitt av så mange stemmer. Hun anstrenger seg til sitt ytterste for å skyve disse minnene til side. I stedet konsentrerer hun seg om å strekke seg etter den lille saltskålen, men hendene hennes skjelver sånn når hun skal løfte skålen mot seg. Hun hever blikket og ser at verten hennes også legger merke til det. Hun vil gjerne påpeke at skjelvingen ikke skyldes nervøsitet. Hun er hinsides det nervøse stadiet. Hun skjelver bare fordi hun er så grenseløst utmattet. Hun lurer på om det er slik det føles å være gammel. Om et gammelt menneske er så utmattet etter livets ferd at det oppstår en nesten instinktiv trang til å overgi seg. Til å omsider gi opp og finne hvile. Etter middag legger han merke til at hun fortsatt er sliten etter reisen, så han spør henne om hun ønsker å ta et bad. Han er stille og ærbødig og lar henne få være i fred mens 33


han viser henne døren til det lille rommet med den dype badestampen som allerede er halvfull med kaldt vann. Hun står og venter mens han henter kjelen med varmtvann. Han må hente vann to ganger til for at vannet skal bli varmt nok, men synet av vannet som strømmer ut av kjelen har noe befriende over seg. Hun lukker døren for å kle av seg, og det enkle ritualet med å ta av seg skoene og skjørtet har en beroligende effekt på henne. Hun knepper opp blusen og tar av seg underskjørtet og trusen. Hun ser seg ikke i speilet over vasken. Hun vier ikke den stramme, hvite huden et eneste blikk. Hun stikker en fot ned i vannet, så følger den andre etter, før hun setter seg og trekker knærne opp mot brystet. Hun lukker øynene, vikler håret rundt hånden og legger det bak på ryggen. Og så, så stille og forsiktig hun kan, så ingen skal høre henne, begynner hun å synge. Det er ikke en gledessang. Det er en lengtende sang. Hun har behov for trøst. Akkurat som moren, for så mange år siden.

Profile for Cappelen Damm AS

En himmel av brev av Alyson Richman  

Portofino, Italia 1943: En ung kvinne på flukt går av båten i en liten landsby. Hun har falske papirer og er livredd for å bli avslørt av de...

En himmel av brev av Alyson Richman  

Portofino, Italia 1943: En ung kvinne på flukt går av båten i en liten landsby. Hun har falske papirer og er livredd for å bli avslørt av de...