__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Line Nyborg

Du vet ikke hvem jeg er Roman


© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-39453-0 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Ingeborg Ousland/cmykdesign.no Omslagsfoto: © iStockphoto/Dejan Ristovski Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012 Satt i 11/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Takk til Karen og Gro


Til mamma


Ungen sitt hode er hardt, fremmed. Han kommer ut mellom lårene mine i et rom på Rikshospitalet. Han knytter hendene og drar til så magen min knuger seg sammen til en ball. Riene kommer som rullende tømmerstokker, ungen sitt hode river i det mjuke, bryter seg fram. Rommet er i halvmørke med gardinene trukket for. Så kommer lyset på, i harde stråler ned fra taket. Jeg kaster opp i et beger av papp, stormen inne i kroppen river opp alt som er. Jordmora er over meg. Du må reise deg opp. Du må sjøl få han ut. Ingen andre kan gjøre dette for deg. Ho har rødt småkrusete hår og fregner. Jeg løfter meg opp, legger haka mot brystet og knytter nevene ned i lakenet på hver side, trykker med krefter fra et annet sted. Det er en kork som løsner og vannet spyles ut av meg og så denne harde slimete bylten. Hodet hans slår mot land, river med seg det som er og lager djupe furer i sanda. Han har øynene åpne. Jeg vil ta han opp, sånn som mi mor tok meg opp. Hendene hennes rundt meg, ho holdt rundt hodet mitt. Den varme ungen full av blod ligger på brystet mitt. Alt glir over i hverandre.

7


Hvor kom ungen fra? En stemme fra langt tilbake i tid. Mor. Jeg er mor. Etterpå går jeg i dusjen og ser ned på knærne som skjelver under meg, jeg må støtte meg i veggen for ikke å falle. Dagen etter fletter jeg håret i senga. Håret mitt er så mjukt, jeg er mjuk. Jeg trenger ingen. Jordmora med de oransje små krøllene og de snille øynene. Lyden av stoffet i sykepleierklærne hennes, når ho lener seg over meg i senga, sola inn over dyna. Et teppe av lys, håret hennes blir gjennomskinnelig gyllent i kantene der sola kommer gjennom det, fregnene over neseryggen. Stemmen, svak, hviskende. Dette gikk jo veldig bra, men en tøff fødsel, hvordan har du det nå? En så stor unge. Jeg vet ikke hvordan jeg har det, alt er inne i myke skyer, og jeg går rundt på de skyene, tar sakte små skritt. Ho vil snakke med meg etterpå, er det noen som hjelper meg der hjemme? Den første tida er ikke så lett. Og du er så ung. Bare 23. Det er tidlig å bli mor. Faren, vil han komme? Jeg vet ikke, jeg rister på hodet, og kjenner flettene sveipe over skuldrene. Så kommer melka, den sprenger seg fram i melkegangene, trykker på, ut i brystvortene som får et eget liv, og alt etterpå dreier seg om dette, sirkler rundt disse punktene, et sentrum, som ungen kommer til og fra hele tida. Kroppen min er en radar som er fininnstilt på en bestemt kropp, han. Jeg er en korall som føler hver minste forandring i vannet og tar til seg alle partikler og signaler, og ungen er vannet, som jeg står i. Jeg kan ikke høre hva som skjer der oppe på land, lydene er tunge, fordreide.

8


Dagene på sykehuset går over i hverandre. Jeg prøver å holde ungen, men han er så tung, en så tung unge jeg har fått. Fem kilo. Kolsvarte øyne. Det renner hele tida ut noe, ut i bleien i buksa. Jeg kan ikke bære. I dag skal du hjem, sier jordmora med de røde krøllene. Husk å knipe som om du skal bæsje, hver dag, sier ho. Husk å få sove, når du kan. Det er Kristian og mamma som henter meg og kjører meg hjem. Mamma er med i forsetet. Gud så heldig du har vore, sier ho. For en fin gut du har fått. Jeg sitter bak med bagen ved sida av, det lille hodet med linlua under nettingen, bilbeltet i en svart skrå strek over han. Kristian kikker hele tida bak i speilet. Han bærer bagen opp trappa. Jeg må finne nøklene. Skal bli meg sjøl igjen no. Komme inn i de trange buksene. Ungen ligger og sover i en bag, han vet ikke om noe anna. Lukta av bomull og melk. Likevel har han hørt lydene før. Før han kom ut som en sulten ulv mellom lårene mine, pusten min som et tankskip, uten luft, uten åpne dekk med folk, en pust med all lasten inne i seg. Før det hørte han de samme lydene, innenfra meg, gjennom min kropp. Jeg setter fra meg bagen inne i gangen og lukker døra. Mamma står der med kåpa og støvlettene, romsterer og skyver litt fram og tilbake. Lufta i gangen rundt ho tar i mot fargene og lukta hennes. Søv han, no. Det er bra det. Vi får håpe han søv om natta.

9


Det hadde nok vært bedre om du fikk ei jente, de er roligere, sier Kristian. Du må huske å spise, sier mamma. Spiser du nok. Har du hørt nå fra faren, sier Kristian. Mamma står der med veska i hendene og skal gå, og jeg sier nei, at jeg vet ikke. Mora mi sier, han vil, bare du gir han litt tid. Det er sånn med mannfolkene. Det er så rart med det. Bare ta tida til hjelp, Elin. Du vet, det er ikke det samme for mannfolkene som for kvinnfolkene. Det er ikke bra. Jeg har sett hvordan det går, sier Kristian. Med unger av alenemødre. Jeg har sett det med egne øyne da jeg jobba i politiet. Jeg vet hvordan det går med dem. Jeg har henta dem inn, de som har blitt eldre. Ingen som holder dem fast. De trenger en far. Ei mor, det er ikke nok. Er det måten de sier det på, eller ordene de bruker. Det er som å slå steiner mot hverandre så det gnistrer. Kan de ikke bare gå? Jeg vil klare meg sjøl. Husk å kle ungen godt, sier mamma. Holde han rein og varm og tørr, det er det viktigste. Så forsvinner de ned trappa, jeg holder i dørhåndtaket mens jeg ser de grå krøllene til mamma gå nedover i rykk, ujevnt. Skal de ikke komme og hente han? Jeg er ferdig nå. Det er tomt og stille inne i leiligheta. Ingen lyd av mennesker. Jeg ser på ungen i bagen og skjønner plutselig at han skal være her, hele tida. Jeg er ikke ferdig.

10


Det er ikke noe å bli ferdig med, å få en unge.

På sjukehuset var dagene så få. Det er så mange dager nå, de svømmer over i hverandre. Søvnen kommer og går. Jeg bærer og bærer på ungen. Jeg klarer ikke å rette ut ryggen. Nakkevirvlene vil bare lene seg til den ene siden der bak. Alltid våkner ungen. Når søvnen har kommet seg innafor huden og er på vei inn i kroppen. Da våkner han. Du må alltid holde han opp når han har spist, så han får rapt, gulpet, ellers får han vondt i magen, sier helsesøstra på hjemmebesøk. Ho ser seg rundt i stua. Har du noen som hjelper deg, sier ho. Holde han midt på natta, jeg setter meg opp inntil sengegavlen og holder han, men han bare sovner mot skulderen min. Først etter en time renner gulpet ut av munnen hans og ned på lakenet. Jeg finner ut at hvis jeg legger en rull aviser under matta på kjøkkenet, og ruller vogna over den humpen, på skrå ut fra kjøkkenbordet, da humper vogna sånn akkurat passe til at ungen sovner. Så snart det er stille våkner han. Han er så stor. Sjøl om jeg spiser brødskive på brødskive med den ene handa mens jeg skyver vogna fram og tilbake over humpen på kjøkkenet, blir det aldri nok. Jeg tar han opp og går ut, med vogna. Ungen sover nede i voksiposen. Jeg liker å ha denne vogna å støtte meg på, gjennom parken, over torgene. Etter ei stund våkner han 11


og vil ha mat. Jeg ser mødre på kafeene med røde kinn og bryst som sprenger bak skjortene. Hvis jeg bare kunne slutte å tenke på hva andre tenkte om meg. Jeg går inn i ei kirke for å amme. Han får aldri nok. Du må drikke mer vann, sa helsesøstra på kontrollen. Til produksjonen din har tilpasset seg hans behov. Du må passe på å drikke nok vann, og hvile når du kan. Sover du godt? Men fortsett å amme, ikke gi opp. Jeg får telefonnummeret til ammehjelpen. Jeg må fortsette å amme, sier ho som heter Gro, i telefonen. Drikker du nok vann? Jeg burde kjøpe en pute og legge under hodet hans når jeg ammer. På handleddet mitt vokser det fram en klump, der hvor handa buer seg rundt ryggen hans. Bære han i trapper ned i gården, tre trapper ned, betong, han må ned i vaskekjelleren, ikke ligge og skrike oppe. Han må bæres med armer, men de er så tynne, armene mine. Brystene mine tømmes for melk, han griper etter hud å holde i. Jeg bruker så lang tid fra vaskekjelleren og opp, jeg kan ikke puste. Den gule bagen med klesvasken i rasper mot trinnene i svart og grå betong. Underlivet kjennes så rart ut, som om livmora er skjev, som om skambeinet sitter annerledes, jeg kjenner det ikke. Jeg husker knipeøvelsene som jordmora sa jeg skulle gjøre. Men hvem tenker på knipeøvelser når det er nok å komme seg opp trappa? Knuten på handleddet blir større. Trappa opp, innover gangen i grønn spraglete linoleum. Det er så mye i leiligheta her som ikke er klart, rent. Så mange smuler på gol12


vet. Det gule strietapetet ser sjukt ut. En gang må jeg male veggen. Jeg holder ungen mens jeg finner fram brød og pålegg fra kjøleskapet. Han sover, endelig. Ligger i vogna og hører regnet dryppe på kalesjen. For en fin unge, sier folk. Så stor han er. Så blid han er. Jeg kan leve på de ordene den dagen og neste. På natta verker det i senebetennelsen så jeg må ligge med utstrakte armer, folde hendene og strekke dem framover. Ei flying i dem som aldri tar slutt. Men jeg får ikke sove. Kjevebeinet som verker. Ikke bite tennene i hop. Søndagen, den endeløse, som nærmer seg. Det er en ganglionknute, sier legen. Armen må få hvile. Men hvem skal bære ungen, spør jeg. Du må likevel prøve å få hvilt armen så mye som mulig. Har du familie i nærheten du kan snakke med? Hva med faren? Nei, sier jeg. Hva med søstra di? Det eneste jeg vil er å synke i sofaen og se på tv. Jeg får ikke tak på noe. Hvordan kunne jeg tro at alt skulle bli bra når han kom ut? Som om jeg skulle vært ferdig da. Jeg prøver å holde fast på dagen, så jeg ikke ramler, så ikke alt skal bli til ingenting. På morgenen ta opp ungen, amme så lenge som mulig. Så la han ligge litt, da må jeg smøre brødskiver så jeg har nok liggende, mat som kan spises med ei hand.

13


Hvem er mora, og hvem er ungen? Den lille ryggen hans ser sterkere ut enn min. Jeg klarer ikke å skru i hop kommoden fra IKEA, kroppen skriker og legger seg over skroget, hvor mange skruer skulle det være, inni handa er det sår etter skrujernet, benken er full av koriander, den har blomstra og nå velter lukta ut fra pottene i karmen. Sola som går ned, ungen der inne i vogna. Jeg kommer inn i de trange buksene.


Pappa går ned i kjelleren for å pusse geværet til rypejakta. Etter jakta ligger de svarte og hvite kroppene i sekken hans, med fuktige fjær. Han legger avispapir utover kjøkkengolvet og flår av fjærene så det blanke røde kjøttet vrenges fram. Hodet av med ei lita øks. Blodet fra rypene blander seg med avisoverskriftene. Når vi spiser rypebrystet som ligger der mørkebrunt og flyter i rømmesaus kommer det noen haglkorn mellom tennene. Smaken av jern i kjøttet. På morgenen sitter mamma ved kjøkkenbordet med det lille runde speilet, ho vender ansiktet og speilet mot dagslyset fra vinduet, og napper små hår fra steder ho ikke vil ha dem, på haka, rundt øyebrynene, på kinnet. Det er for dem, der ute, ho gjør det. For folk. Enn om folk så det. Enn om folk fikk vite det. Du kan ikke gå sånn blant folk. Ka folk vil si? Sand som siles gjennom fingrene, det er ingenting igjen, alt mamma sier som ikke er sant. Ho ser ut av vinduet, på den andre sida av veien sitter farfar bak vinduet og ser, skallen hans over gardinkanten. Om noen skulle komme nedover veien. Den tynne bjørka som kommer opp på sida av veien, snøen som smelter og 15


renner i snirklete bekker nedover, brøytekanten som ligger der skittensvart, bare en svak oval igjen av den. Orden i leiren, bidrar til seiren, sier han pappa fra krakken, han sitter og snører støvlene. Alt pappa har lært som er verd å huske har han fra militæret. Holde orden, gjøre det enkelt, spise det du får, ikke være sentimental. Så godt ungdommen har av å lære seg orden, å stramme lakenet på riktig sted, komme seg opp om morgenen. Lære at det er ingen kjære mor, at ting ikke kommer rekende på ei fjøl. De har ikke vondt av det, å ha litt kustus. Å vite hvordan kula skal gli gjennom geværløpet, hvordan avtrekkeren skal virke, hvordan man må pusse det, file, teste, reparere om nødvendig. Alt det vet pappa. Faren min hver morgen på den røde krakken. Svart beksøm, snørene på kryss og tvers, jevnt, lukta av svart seigt skopuss.

Boka mi ligger på rommet og roper på meg. Jeg kryper opp trappa og ligger i timevis under teppet og leser. De beste stedene er bokhandelen, og biblioteket på kommunehuset. Lukta er lik, men sterkere, rammere på biblioteket, med mer gjenklang etter skrittene over linoleumen. Bokhandelen har også ei anna lukt, av parfymerte viskelær og plastpakkede glansbilder. Bøkene der knitrer i sømmene når jeg åpner dem. På biblioteket har bøkene gulnede sider, små blyantstreker i margen enkelte steder, og de lukter av alle som har lest dem, latt boka ligge åpen 16


om natta, brettet et lite hjørne inn, grått inn i dem i seine kvelder. Det er noe jeg kan, helt av meg sjøl, og det er å tegne. Å tegne akkurat det jeg ser. Ikke ta snarveier. En nese, linjer, form og skygge, når jeg har sett lenge på den, når den har festa seg som tangentene til fingrene i et stykke på pianoet, da er den ikke en nese lenger, da vet jeg hvordan den skal tegnes. Men før jeg kommer dit, må jeg gjennom all uroa, farta i kroppen, og tvilen. Det er som å komme seg over en høy mur av steinblokker, med piggtråd øverst. Men så er det en hage på den andre sida. En hage hvor alt er lyst og stille. Da er det som jeg aldri har vært noe anna sted. Jeg tegner hendene mine, venstre hånd som holder blyanten, så tegner jeg mamma i stolen i profil, en stol, koppen min, ting som er rundt meg. Jeg er så mye større når jeg er inne i tegninga, inne i hagen, og da tenker jeg at her er den virkelige Elin. Nå har jeg funnet ho. Men utenfor muren er verden, folk, stemmer, alt som må gjøres, alt jeg må passe på. Da virker den hagen som noe jeg bare har drømt, den finnes ikke, det er umulig å fatte at jeg har vært der. Det går ikke an å ta det som er der inne, med ut til andre. Læreren på skolen blar i tegneblokka mi. Du er flink, sier han alvorlig. Nei, jeg er ikke så flink, sier jeg. Jo, det er du, det er ikke mange som tegner så bra som dette. Dette må du gå videre med. Fortsette.

17


Jeg ser at hvis jeg slipper det ut, gir det rommet jeg tegner i plass, det eneste rommet som det er noe ro i, så kan det bli noe. Men det er hele tiden meg som må gjøre det. Læreren sitter der, holder i tegneblokka mi. Han kan ikke gjøre det. Alt må jeg gjøre selv. Det er ingen som lærer meg å tegne. Det er ikke så mange som kan tegne som deg, Elin, sier han igjen.

Jeg vet ikke hva jeg vil være. I hvert fall ikke fin og flink. Det siste jeg vil være er fin, som mamma. Jeg tenker på ho, hvorfor ho er sånn. Om ho er så fin for ikke å revne. Men jeg klarer ikke å gå hele den veien, dit hvor jeg kan forstå. Kor du skal hen, sier mamma, har du ikke lekser. Skal du gå med den buksa? Du leser for mye, Elin. Det er ikke bra å overdrive. Men ordene hennes når ikke inn til meg, ho kan si hva ho vil. Det er ikke plass til meg hjemme. Men uansett hvor mye jeg prøver klarer jeg ikke å bli kvitt mamma. Jeg prøver å bli som Rosita på tegning, form og farge, som maler abstrakt med rødt og oransje farger, og har håret tilfeldig i en knute bak, jeg prøver å bli som ho jenta i Tromsø med bustete hår, som ropte og sprang i gata. Men jeg klarer det ikke, jeg må alltid passe på. Tenke på hva de tror om meg, om det er bra nok, pent nok. Bare inne i bøkene og inne i tegninga får jeg fred.

18


Uansett hva jeg gjør blir det mørke i meg større. Sparken bortover en vintervei, suset i skinnene, knakinga der treet møter jernet, det glatte handtaket under polvotten, rytmen i frasparkene. Stillheta mellom hvert spark når foten som sparker hviler litt inntil den som står på meia. Jern som suser mot snø. Jeg går av sparken og legger meg på ryggen på veien med dekke av is og ser opp på nordlyset. Gud som forlater meg. Jannicke går inn til sentrum med barnevogna, 15 år er ho, bor hjemme hos mora, nå går ho tur, med røyken dinglende mellom fingrene over handtaket på vogna, inn til sentrum og bensinstasjonen, stripa med lysende biler foran paviljongen. Det brede gliset når ho sier HEIA, med E-en langt fremme, ho lyser av stolthet, men hvem var faren? En eller anna soldat. Men ungen, ho skulle ha han. Ikke snu deg når de plystrer, du vil ikke være som ho? Ei soldathore. Er dem i lag? Er du i lag med noen? Dattera til Hildur og Oddleiv på nabohytta er ikke i lag med noen, likevel ble ho gravid. Ho skal ha ungen. Herregud, så ung, og så skal ho ha han? Hva med faren da? Nei faren. Ho vet vel ikke kem det e. Det kan være kem som helst. La ho få ungen, så skal ho se kor lett det blir.

Profile for Cappelen Damm AS

Du vet ikke hvem jeg er av Line Nyborg  

Det er som om det er ei anna jente i meg, som ikke vil høre på den stemmen i mørket, som vil terge den, som tror at ho kan mer, og trekkes m...

Du vet ikke hvem jeg er av Line Nyborg  

Det er som om det er ei anna jente i meg, som ikke vil høre på den stemmen i mørket, som vil terge den, som tror at ho kan mer, og trekkes m...