Drepende drage Angrende hund

en fyllik, og dessuten gråte en hel del da han lå på det siste.

Hver gang siden, når Aksel satt i moras stue med en syrlig replikk på tunga, trakk han seg i siste sekund. Hun ville svare ved å minne ham på den kalkunmiddagen, eller komme med en velkjent replikk: Hvis faren din hadde hørt deg nå.

Han tenkte på disse tingene mens han kjørte, og på bildene han hadde av seg selv, at hvis noen åpnet ham etter døden, ville de ikke finne annet enn vatt. Kanskje hadde faren også hatt en hemmelig drøm om å kjøre kniven i noen, for i det korte øyeblikket ved bordet hadde Aksel fått et glimt av en farlig mann.

Faren hadde forresten alltid hatt noe kjerring-aktig over seg.

Tynn og langlemmet med mjuke, sleivete bevegelser. Ansiktet var uten mimikk, bare det dystre alvoret.

Tror du livet er en lek, gutt?

Mora var mannhaftig, høyrøstet og skråsikker. Ansiktet reinskurt og uten farge, kroppen uten duft, øynene uten glans, bare den stramme permanenten med stive krøller.

Farens latter hadde han knapt nok hørt, moras latter var høy og skrallende, og ble alltid etterfulgt av et forlegent smil fordi hun hadde sluppet seg utfor.

Der var huset til Arvid med brannskadene, det gule huset til Gøran og Lisbeth, og huset der mora bodde, der han og Ellinor vokste opp. Husveggen kom til syne mellom trærne, illevarslende rød, og han svingte inn til siden for å se det på avstand.

Huset så tilforlatelig ut, der det lå mellom tunge trær, vak13