Page 1


Mary Higgins Clark

Drømmer dreper ikke Oversatt av Elsa Frogner


Mary Higgins Clark Originalens tittel: Daddy's Gone A Hunting Oversatt av Elsa Frogner Opprinnelig utgave: Copyright © 2013 by Mary Higgins Clark Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB. First published by Simon & Schuster, Inc. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47730-1 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til John og til vĂĽre Clark- og Conheeney-barn og -barnebarn Med kjĂŚrlighet


Prolog Noen ganger drømte Kate om den natten, selv om det ikke var en drøm. Det hadde virkelig hendt. Hun var tre år gammel, og hadde ligget sammenkrøpet i sengen og sett på at moren holdt på å kle på seg. Mammaen hennes så ut som en prinsesse. Hun hadde på seg en nydelig, rød aftenkjole, og høyhælte, røde silkesko som Kate elsket å stikke føttene nedi. Så kom pappa inn på soverommet. Han svingte Kate opp i luften og danset med henne og moren ut på balkongen, selv om det var begynt å snø. Jeg ba ham om å synge min sang, og det gjorde han – mintes Kate. Søte baby, så rund og fin, jakte i skogen skal pappa’n din. Hente en rosa sky hit hjem, og tulle den rundt sin lille venn.

Natten etter døde mamma i ulykken, og pappa sang aldri mer den sangen for henne.


1 Torsdag 14. november Klokken fire om morgenen sto Gus Schmidt opp og kledde på seg så lydløst som han bare kunne inne på soverommet i det beskjedne hjemmet på Long Island, for han håpet å unngå å vekke kona, som han nå hadde vært gift med i 55 år. Han hadde ikke hellet med seg. Lottie Schmidts hånd skjøt frem og famlet etter lysbryteren på nattbordet. Øynene hennes blunket søvnige mot lyset, og da hun så at Gus hadde tatt på seg en tykk ytterjakke, ville hun straks vite hvor han hadde tenkt seg. «Jeg skal bare over til fabrikken. Det har hendt noe.» «Var det derfor Kate ringte deg i går?» Kate var datteren til Douglas Connelly, som eide Connelly Fine Antique Reproductions, fabrikken der det ble produsert kopier av antikke møbler. Møbelkomplekset lå i nærliggende Long Island City, og der hadde Gus arbeidet helt til han gikk av med pensjon for fem år siden. Lottie, en spedlemmet 75-åring med tynt, hvitt hår, satte på seg brillene og gløttet på klokken. «Er du gal, Gus? Vet du hva klokken er?» «Den er fire, og Kate ba meg møte henne der klokken halv fem. Hun må ha hatt sine grunner til det, og derfor drar jeg nå.» Lottie kunne se at han var oppskaket, men var klok nok til ikke å stille det spørsmålet som plaget dem begge. «Jeg har hatt en vond følelse i det siste,» sa hun bare. «Jeg vet at du ikke liker at jeg snakker på denne måten, men jeg føler at det vil skje noe vondt. Jeg vil ikke at du skal dra.» I det dunkle lyset fra nattbordlampen stirret de stivt på hverandre. Selv mens Gus snakket, innså han at han innerst 9


inne var redd. Lotties påstand om at hun var synsk, både irriterte og skremte ham. «Legg deg til å sove igjen,» sa han ergerlig. «Uansett hva problemet er, er jeg hjemme igjen til frokost.» Gus var ingen demonstrativ mann, men noe fikk ham til å gå bort til sengen, bøye seg ned, kysse sin kone på pannen og stryke hånden over håret hennes. «Ingen grunn til bekymring,» sa han kontant. Det var de siste ordene hun noensinne skulle høre ham si.

2 Kate Connelly håpet hun ville klare å skjule den rastløse uroen hun følte for den grytidlige avtalen med Gus ute på møbelkompleksets museum. Hun hadde spist middag med faren og den nyeste kjæresten hans i Zone, den fasjonable, nye restauranten på Manhattans Lower East Side. Over cocktailer deltok hun i den sedvanlige småpraten som rullet så lett over tungen når hun sludret med en av farens «øyeblikksflammer». Denne het Sandra Starling, og var en platinablond skjønnhet midt i 20-årene. De nøttebrune øynene formelig lyste da hun med stor oppriktighet forklarte at hun hadde vært nummer to i en Miss Universe-konkurranse, men hun ble litt vag da hun skulle forklare hvor langt unna hun hadde vært å vinne kronen. Hennes ambisjon, betrodde hun Kate, var å gjøre karriere innenfor filmbransjen, for deretter å hengi seg til arbeidet for verdensfred. Denne kjæresten er om mulig dummere enn de fleste av de andre, tenkte Kate ironisk. Doug, som hun hadde fått beskjed om å kalle faren, var jovial og sjarmerende som han pleide, selv om det virket som han drakk tettere enn vanlig. 10


Under hele middagen grep Kate seg i å vurdere faren som om hun var en av dommerne i America’s Got Talent eller Dancing with the Stars. Han er en vakker mann i slutten av 50-årene, tenkte hun, en som kunne ha vært dobbeltgjengeren til den legendariske filmstjernen Gregory Peck. Så minnet hun seg selv på at de fleste på hennes alder ikke ville ha noen formening om en slik sammenligning. Om de da ikke skulle være voldsomt opptatt av klassiske filmer, sånn som jeg, tenkte hun. Gjorde hun en feil ved å bringe Gus inn i dette? undret hun. «Jeg fortalte akkurat Sandra at du er familiens hjerne,» sa faren. «Jeg betrakter da ikke meg selv som det,» svarte Kate med et anstrengt smil. «Ikke vær beskjeden,» skjente Doug Connelly. «Kate er registrert revisor, Sandra. Hun arbeider for Wayne & Cruthers, et av de største revisjonsfirmaene i landet.» Han lo. «Det eneste problemet er at hun alltid forteller meg hvordan jeg skal drive familiefirmaet.» Han tidde. «Mitt firma,» tilføyde han. «Det glemmer hun.» «Men far – Doug, mener jeg,» sa Kate lavt, selv om hun kjente hvordan sinnet bygget seg opp. «Det behøver da ikke Sandra å høre noe om.» «Se på datteren min, Sandra. Hun er 30 år gammel, og er en høy, nydelig blondine. Ligner sin mor. Søsteren hennes, Hannah, ligner mer på meg. Hun har det mørke håret og de blå øynene mine, men i motsetning til meg ble hun levert i liten størrelse. Ikke mer enn 1,58 meter på strømpelesten. Stemmer ikke det, Kate?» Far har drukket før han kom hit, tenkte Kate. Og da kan han bli både ekkel og oppfarende. Hun prøvde å styre samtalen bort fra familieanliggender. «Søsteren min jobber i motebransjen,» fortalte hun Sandra. «Hun er tre år yngre enn jeg. I oppveksten laget hun bestandig klær til dukkene sine mens jeg lot som jeg tjente penger ved å svare på spørsmål i Jeopardy! og Wheel of Fortune.» 11


Å gud, hva gjør jeg hvis Gus er enig med meg? spurte hun seg selv idet kelneren serverte forrettene. Bandet hadde hatt pause, men heldigvis kom de tilbake til den overfylte spisesalen, og i neste øyeblikk sørget øredøvende musikk for at samtalen ble begrenset til et minimum. Hun og Sandra avslo begge dessert, men så – til hennes forferdelse – hørte Kate faren bestille en flaske av den dyreste champagnen på menyen. Hun begynte å protestere. «Men far, da, vi behøver ikke –» «Spar meg for gjerrigheten din, Kate.» Doug Connellys stemme steg nok til at gjestene ved nabobordet la merke til det. Kate kjente at rødmen sved i kinnene, men stemmen var rolig da hun sa: «Jeg skal møte noen til en drink, far. Så da lar jeg deg og Sandra nyte champagnen sammen.» Sandras øyne saumfor rommet på jakt etter mulige berømtheter, og så smilte hun bredt til en mann som løftet glasset mot henne. «Der er Majestic. Albumet hans klatrer på hitlistene,» sa hun stakkåndet. Som i ettertanke mumlet hun: «Hyggelig å hilse på deg, Kate. Hvis jeg gjør det godt, kan du kanskje forvalte pengene mine.» Doug Connelly lo. «En storartet idé. Da vil hun kanskje la meg være i fred.» Litt for raskt tilføyde han: «Tuller bare. Jeg er stolt av den gløgge, lille jenta mi.» Om du bare ante hva den gløgge, lille jenta di har fore, tenkte Kate. Slitt mellom sinne og bekymring gikk hun mot garderoben for å hente kåpen; så fortsatte hun ut i den kalde og forblåste novemberkvelden og praiet en taxi. Leiligheten hennes lå på Upper West Side, og var en selveier hun hadde kjøpt året før. Det var en romslig leilighet med to soverom, og med utsikt mot Hudson River. Hun både elsket den og beklaget at den tidligere eieren, Justin Kramer, en velstående økonomisk rådgiver i begynnelsen av 30-årene, var blitt nødt til å selge den rimelig etter at han mistet jobben. Da de undertegnet kontrakten, hadde Justin 12


smilt tappert og gitt henne en ananasplante som lignet på en prikk den hun hadde beundret da hun så leiligheten første gang. «Robby fortalte meg at du beundret planten min,» hadde han sagt og nikket mot eiendomsmegleren som satt ved siden av ham. «Den tok jeg med meg, men dette eksemplaret er en innflyttingsgave til deg. La den stå på samme sted over kjøkkenvinduet, og den vil vokse som ugress.» Kate tenkte på den omtenksomme gaven, noe hun gjorde iblant når hun kom inn i den trivelige leiligheten og skrudde på lyset. Møblene i stuen var moderne. Sofaen, som var gyllenbrun og med myke puter, formelig innbød til en liten høneblund. De tilhørende stolene i samme møbelstoff var laget for god sittekomfort, med brede armlener og hodestøtter. Puter som plukket opp fargene i det geometriske mønsteret i teppet, ga rommet muntre fargeklatter. Kate husket hvordan Hannah hadde ledd da hun kom for å ta leiligheten i øyesyn etter at de nye møblene var levert. «Snille deg, Kate,» hadde hun sagt. «Du som har vokst opp og hørt far forklare hvordan alt i huset vårt var en utsøkt Connelly-reproduksjon – og så har du gått fullstendig berserk i motsatt retning.» Jeg var helt enig, tenkte Kate. Jeg var syk av fars utlegninger om perfekte reproduksjoner. En dag vil jeg kanskje skifte syn, men i mellomtiden er jeg kjempefornøyd. Perfekte reproduksjoner. Bare det å tenke ordene gjorde henne tørr i munnen.


3 Mark Sloane var klar over at avskjedsmiddagen med moren kunne bli vanskelig og tårevåt. Det var snart gått 28 år siden søsterens sporløse forsvinning, og nå skulle han flytte til New York i forbindelse med en ny jobb. Etter at han hadde gjort unna utdannelsen ved det juridiske fakultetet for 13 år siden, hadde han praktisert som jurist innen eiendomsforvaltning i Chicago. Det var nærmere 15 mil fra Kewanee, den lille byen i Illinois der han vokste opp. I de årene han hadde bodd i Chicago, hadde han tatt den to timer lange bilturen minst én gang i måneden for å spise middag med moren. Han hadde vært åtte år gammel da den 20 år gamle søsteren, Tracey, kuttet ut skolegangen og flyttet til New York i et forsøk på å gjøre lykke i musikalsjangeren. Etter alle disse årene husket han henne så tydelig at hun kunne ha stått lys levende foran ham. Hun hadde rødbrunt hår som falt ned over skuldrene, og blå øyne som vanligvis glitret av humor, men som kunne bli iltre når hun var sint. Moren hans og Tracey hadde alltid kranglet om karakterene hennes på college, og måten hun kledde seg på. Så kom han ned en dag til frokost, og der satt moren ved kjøkkenbordet og gråt. «Hun er dratt sin vei, Mark. Hun er vekk. Hun la igjen en beskjed om at hun er på vei til New York for å bli en berømt sanger. Hun er så ung, Mark. Hun er så stri. Hun kommer til å havne i bråk, det bare vet jeg.» Mark husket at han hadde lagt armen rundt moren og prøvd å holde tilbake sine egne tårer. Han hadde forgudet Tracey. Hun hadde pleid å trene ballkasting med ham da han begynte i Little League. Hun hadde pleid å gå på kino med ham. Hun hadde også pleid å hjelpe ham med leksene, og fortelle historier om berømte skuespillere. «Vet du hvor mange av dem som kom fra småbyer som denne?» kunne hun spørre. 14


Han hadde trøstet moren denne morgenen. «I brevet skrev Tracey at hun ville sende deg adressen. Ikke prøv å få henne til å komme tilbake, mamma, for det gjør hun ikke. Skriv og si at alt er i orden, og at du vil bli så glad når hun er blitt en berømt stjerne.» Det hadde vært de riktige ordene. Tracey hadde skrevet med jevne mellomrom, og ringt én gang hver fjortende dag eller så. Hun hadde fått seg jobb i en restaurant. «Jeg er en dyktig servitør, og gjett om jeg får mye gode tips. Og så tar jeg sangtimer, og jeg har vært med i en musikal. Ja, ikke på selveste Broadway, da. Den gikk bare fire kvelder, men det var så herlig å være på scenen.» Dessuten hadde hun vært hjemme på langhelg tre ganger. Men så, etter at Tracey hadde bodd i New York i to år, fikk moren en dag telefon fra politiet. Tracey var forsvunnet. Da hun to dager på rad ikke dukket opp på jobb, og heller ikke tok telefonen, hadde restauranteieren Tom King dratt hjem til leiligheten hennes. Der var alt i sin skjønneste orden. Avtaleboken viste at hun hadde avtalt en rolleprøve dagen etter at hun forsvant, og enda en var planlagt mot slutten av uken. «Hun kom ikke til den første prøven,» fortalte King politiet. «Hvis hun heller ikke viser seg til den andre, da har det hendt henne noe.» New York-politiet satte Tracey på listen over savnede personer den dagen for så mange år siden. Simpelthen bare som «enda en savnet person», tenkte Mark da han kjørte opp mot huset i Cape Cod-stil der han hadde vokst opp. Med det sotgrå spontaket, det hvite listverket og den klarrøde døren var det et hus som ønsket ham blidt velkommen. Han svingte inn i oppkjørselen og parkerte. Utelyset ved døren kastet lys over trappen, og han visste at moren ville la det stå på hele natten, slik hun hadde gjort i nesten 28 år. I tilfelle Tracey kom hjem. Roastbiff, potetmos og asparges hadde vært hans svar da moren spurte hva hun skulle gjøre i stand til avskjedsmiddagen hans. I samme øyeblikk som han åpnet døren, kjente 15


han den gode duften som fortalte ham at hun som vanlig hadde laget nøyaktig det han ønsket seg. Martha Sloane hastet mot ham fra kjøkkenet, og tørket hendene på forklesnippen mens hun gikk. I en alder av 74 år var den en gang så slanke kroppen blitt nokså tykk, og det hvite håret med naturlig fall rammet inn de jevne ansiktstrekkene. Hun slo armene om sønnen og klemte ham. «Du har vokst enda et par centimeter,» sa hun anklagende. «Det håper jeg da inderlig ikke,» sa Mark. «Som det er, er det tøft nok for meg å komme meg ut av en taxi.» Han var 1,97 meter på strømpelesten. Nå gløttet han over hodet hennes mot spisebordet og så at det var dekket med sølvbestikk og det fineste porselenet. «Jøss, litt av en avskjedsfest.» «Ja, de sakene blir brukt altfor sjelden,» sa moren. «Bland deg en drink, vil du. Forresten – lag en til meg også.» Moren drakk sjelden en cocktail, og det stakk i ham da han skjønte at hun var fast besluttet på ikke å la årsdagen for Traceys forsvinning formørke den siste middagen de kom til å ha sammen på minst et par måneder. Martha Sloane hadde vært rettsstenograf, og hadde stor forståelse for det arbeidspresset han trolig ville stå overfor i den nye og utfordrende jobben. Først da de var kommet til kaffen, snakket hun om Tracey. «Vi vet begge hvilken dato som nærmer seg,» sa hun lavt. «Jeg følger stadig med på dette Cold Case File-programmet på TV,» fortsatte hun. «Når du er i New York, kunne du da tenke deg å få politiet til å gjenåpne etterforskningen av Traceys forsvinning? Nå for tiden har de bedre metoder for å finne ut hva som hendte savnede personer, og nå snakker jeg om folk som har vært savnet i mange år. Det er større sjanser for at de kan tenke seg å gjøre noe hvis en som deg begynner å stille spørsmål.» Hun nølte, så fortsatte hun: «Jeg har oppgitt håpet om at Tracey mistet hukommelsen eller havnet i et uføre som 16


fikk henne til å gå i dekning. Innerst inne tror jeg at hun er død. Men hvis jeg bare kunne få kroppen hjem og begrave henne ved siden av far, ville det gi meg fred i sjelen. La oss se det som det er. Jeg har sannsynligvis åtte til ti år igjen å leve hvis jeg er heldig. Når min tid kommer, ville det gjøre så godt å vite at Tracey er der hos far.» Hun blunket for at ikke tårene skulle renne over. «Du vet hvordan det er. Jeg var alltid så svak for ’Danny Boy’. Jeg skulle så gjerne kunne legge meg på kne og be en bønn over Traceys grav.» Da de reiste seg fra bordet, sa hun kjekt: «Jeg skulle så gjerne tatt en omgang Scrabble med deg, for jeg har akkurat funnet noen festlige nye ord i ordboken. Men flyet ditt går i morgen ettermiddag, og jeg kjenner deg godt nok til å vite at du ennå ikke har begynt å pakke.» «Du kjenner meg altfor godt, mor.» Mark smilte. «Og snakk ikke om å ha åtte til ti år igjen. Willard Scott vil nok sende deg et av disse bursdagskortene til 100-årsdagen.» Ved døren ga han henne en hard klem, så tok han sjansen og spurte: «Kommer du til å slå av verandalyset når du låser for natten?» Hun ristet på hodet. «Nei, jeg tror ikke det. Bare i tilfelle, Mark. Bare i tilfelle …» Hun avsluttet ikke setningen. Den ble hengende usagt i luften. Men Mark visste hvordan ordene lød. «Bare i tilfelle Tracey kommer hjem i natt.»

4 Siste gang Kate avla familiefirmaet et besøk, hadde det forferdet henne at overvåkingkameraene fortsatt ikke virket. «Faren din har vendt tommelen ned for et nytt system,» hadde fabrikkbestyreren, Jack Worth, forklart henne. «Problemet er at alt her omkring trenger oppgra17


dering. Vi har heller ikke den typen håndverkere som jobbet her for 20 år siden. De som er her, er urimelig kostbare fordi markedet synker, og våre nye ansatte er ikke som før. Vi har med jevne mellomrom begynt å få retur på møblene våre. Jeg kan ikke begripe hvorfor faren din er så motvillig når det er snakk om å selge dette stedet til en eiendomsutvikler. Bare tomten er verdt minst 20 millioner dollar.» Så tilføyde han bedrøvet: «Men hvis han gjør det, vil jeg selvfølgelig stå uten jobb. Nå som så mange firmaer legger ned, er det ikke så stor pågang etter fabrikkbestyrere.» Jack var 56 år, med den røslige kroppen han hadde utviklet da han var bryter en gang i ungdommen. Det frodige, rødblonde håret var gråsprengt. Kate visste at han var en streng leder for både fabrikken, utstillingslokalet og det tre etasjers private museet der hvert rom var møblert med ufattelig verdifulle antikviteter. Det var nå 30 år siden firmaet ansatte ham som regnskapsassistent, og i de siste fem årene hadde han vært fabrikkbestyrer. Kate hadde skiftet til joggedress og satt vekkerklokken på 03.30 før hun la seg ned på sofaen. Hun hadde ikke trodd hun kom til å sovne, men det gjorde hun. Det eneste problemet var at søvnen var urolig og full av drømmer. De fleste husket hun ikke da hun våknet, men de etterlot seg en fornemmelse av fare. Det ene fragmentet hun kunne huske, var det samme som hun hadde hatt fra tid til annen: et vettskremt barn i blomstret nattkjole som løp bortover en lang korridor, vekk fra hender som strakte seg frem for å ta henne. Det marerittet behøvde jeg ikke akkurat nå, tenkte hun idet hun slo av vekkerklokken og satte seg opp. Ti minutter senere, kledd i svart dunjakke og med et skjerf om hodet, var hun kommet seg ut på bygningens parkeringsplass og kunne sette seg inn i sin lille Mini Cooper – som var så gjerrig på bensin. Selv så tidlig som nå var det fortsatt trafikk på Manhattan, men den beveget seg raskt. Kate satte kursen østover gjennom Central Park ved Sixty-Fifth Street, og et par mi18


nutter senere kjørte hun opp rampen til Qeensboro Bridge. Derfra var det bare ti minutter igjen til bestemmelsesstedet. Klokken var kvart over fire, og hun visste at Gus kunne være der når som helst. Hun parkerte bilen bak søppelkassen på baksiden av museet, og ventet. Vinden var fortsatt sterk, og det ble raskt kaldt i bilen. Hun skulle akkurat til å sette på motoren igjen da lyset fra frontlykter kom rundt hjørnet. Og så stoppet Gus pickupen han kjørte, like ved henne. I to samtidige bevegelser kom de seg ut av sine respektive biler og hastet mot museets personalinngang. Kate hadde lommelykt og nøkkelen i hånden. Med et lettet sukk sa hun: «Så fantastisk at du kunne komme på et tidspunkt som dette, Gus.» Straks de var kommet inn, lot hun lysstrålen fra lommelykten feie over kontrollpanelet. «Kan du tenke deg at til og med det interne alarmsystemet er ute av drift?» Gus hadde på seg en ullue, som han hadde trukket ned over ørene. Noen tynne hårstrå stakk frem fra lua, og hadde klistret seg til pannen. «Jeg forsto at det måtte være viktig når du ønsket å møte meg på en tid som denne,» sa han. «Hva er det, Kate?» «Å, Gus, jeg kan bare be til Gud om at jeg tar feil, men jeg må vise deg noe i Fontainebleau-suiten. Jeg trenger din ekspertise.» Hun stakk hånden i lommen og tok frem enda en lommelykt, som hun rakte ham. «La den skinne nedover.» I taushet kom de seg opp baktrappen. Da Kate lot hånden gli over det glatte treverket i gelenderet, tenkte hun på historiene hun hadde hørt om bestefaren, som var kommet til USA som lutfattig, men velutdannet immigrant, og som etter hvert tjente seg en formue på aksjemarkedet. I en alder av 50 år hadde han solgt investeringsfirmaet sitt og oppfylt den livslange drømmen om å skape utsøkte reproduksjoner av antikke møbler. Han hadde kjøpt denne eiendommen i Long Island City, og bygget opp et kompleks som besto av en fabrikk, et utstillingslokale, og et privat museum som viste de antikvitetene han hadde samlet i årenes løp, og som han nå ønsket å kopiere. 19


Da han var 55 år, kom han til at han ønsket en arving, og giftet seg med min bestemor, som var 20 år yngre enn ham. Og så ble min far og broren hans født. Far overtok driften bare et år før ulykken, tenkte Kate. Etterpå drev Russ Link firmaet helt til han trakk seg tilbake for fem år siden. Connelly Fine Antique Reproductions hadde blomstret i 60 år, men som Kate gjentatte ganger prøvde å påpeke for faren, holdt dagens marked for kostbare reproduksjoner på å skrumpe. Hun hadde ikke hatt mot til også å påpeke at den tette drikkingen hans, og det at han neglisjerte forretningsdriften og bare viste seg på kontoret med ujevne mellomrom, var andre faktorer som forklarte hvorfor det var på tide å selge. La oss se det som det er, tenkte hun. Etter at bestefar døde, var det Russ som holdt alt gående. Ved bunnen av trappen begynte Kate med å si: «Det er skrivebordet jeg har lyst til å vise deg –» Men så tidde hun brått, grep ham i armen og sa: «Gud, det stinker gass her.» Hun famlet etter hånden hans, snudde og hastet mot utgangsdøren igjen. De rakk bare å gå noen få skritt før en eksplosjon fikk trappen til å rase ned over dem. Etterpå mintes Kate vagt at hun prøvde å stryke vekk blodet som rant i pannen, samtidig som hun febrilsk forsøkte å hale Gus’ kraftløse kropp med seg mens hun kravlet mot døren. Flammene slikket veggene, og røyken var tett og kvelende. Så hadde døren eksplodert og åpnet seg foran henne, og vindkastene bølget inn i gangen. Et vilt overlevelsesinstinkt fikk Kate til å gripe Gus om håndleddene og slepe ham med seg de få meterne ut på parkeringsplassen. Så ble alt svart. Da brannmennene ankom, fant de Kate bevisstløs, med et dypt og blødende kutt i pannen. Klærne var svidd. Gus lå ubevegelig en drøy meter unna. Han var blitt truffet av trappen idet den falt, og skadene var fatale. Han var død.


5 Onsdagens høydepunkt, da den overordnede staben møttes etter dagens slutt på Hathaway Haute Couturier, var kunngjøringen om at Hannah Connelly skulle få sitt eget merkenavn for flere av klesplaggene som skulle vises på moteshowet til sommeren. Hannahs første tanke var å dele de vidunderlige nyhetene med søsteren, Kate, men klokken var nesten sju om kvelden, og hun husket at Kate skulle møte faren og hans nyeste kjæreste til en drink og påfølgende middag. Isteden ringte hun bestevenninnen, Jessie Carlson, som hun hadde gått på Boston College med i to år, før hun valgte å fortsette ved Fashion Institute of Technology. Jessie hadde valgt å studere jus ved Fordham Law School. Nyhetene fikk Jessie til å huie av glede. «Så fantastisk, Hannah. Du kommer til å bli den neste Yves St. Laurent. Møt meg på Mindoro’s om en halv time. Jeg spanderer.» Klokken halv åtte satt de overfor hverandre i en bås. Spisesalen på den populære restauranten var full og støyende, en tributt til den deilige maten og den vennlige atmosfæren. Roberto, skallet og rund og smilende – yndlingskelneren deres – fylte vinglassene. «Feirer dere, jenter?» spurte han. «Ja, gjett om.» Jessie hevet glasset. «Til verdens beste designer, Hannah Connelly.» Så tilføyde hun: «Vet du hva, Roberto? En dag kommer vi begge til å si: ’Vi kjente henne den gangen.’» Hannah klinket sitt glass mot venninnens. Så tok hun en liten slurk og ønsket at hun kunne gi seg med å frykte hva som kanskje foregikk mellom faren deres og Kate. Måten familiefirmaet ble drevet på, gjorde at forholdet var på stø kurs nedover. Det var som om Jessie leste Hannahs tanker. «Hvordan har den pene pappaen din det?» spurte hun og stakk varmt 21


italiensk brød ned i oljen hun hadde helt på tallerkenen. «Har du rukket å fortelle ham dette? Han kommer til å bli henrykt på dine vegne.» Bare Jessie kunne ha sagt det med et så ironisk tonefall. Hannah sendte sin tidligere klassekamerat et hengivent blikk. Jessies krøllete, røde hår var samlet i nakken med en hårklemme, og så strømmet det fritt nedover. De livlige, blå øynene glitret, og den melkehvite huden var usminket. Med en høyde på nesten 1,80 meter ruvet hun over Hannah, selv nå som de satt på hver sin side av bordet. Jessie var sporty, slank og spenstig. Hun var også fullstendig likegyldig når det var snakk om moter, og stolte på Hannah når hun trengte et eller annet til en spesiell anledning. Hannah trakk på skuldrene. «Å, du vet hvor opprømt han kommer til å bli.» Hun etterlignet farens stemme og fortsatte: «’Så vidunderlig, Hannah. Vidunderlig!’ Og så vil han glemme det jeg fortalte ham. Og et par dager senere vil han spørre hvordan det går i motebransjen. Nei, som den playboyen han er, har han aldri hatt tid til overs verken for Kate eller meg, og jo eldre han blir, desto mindre har han å gjøre med oss.» Jessie nikket. «Jeg fikk med meg stemningen sist jeg spiste middag med dere. Kate fyrte av et par stikkende kommentarer til ham.» Roberto var på vei tilbake til bordet deres med menyer i hånden. «Vil dere bestille nå, eller vente i noen minutter?» spurte han. «Pasta med muslingsaus og husets salat.» Det var Hannahs yndlingsrett. «Laks, med tricolorsalat,» var Jessies valg. «Jeg skulle ikke ha tatt meg bryet med å spørre,» sa Roberto. Han hadde vært der i 15 år og kjente til yndlingsrettene til alle sine faste gjester. Da han var utenfor hørevidde, nippet Hannah igjen til vinen og trakk på skuldrene. «Du har hatt kontakt med oss helt siden collegetiden,» sa hun. «Du har sett og hørt nok til å få med deg hele bildet. Markedet er i forandring. Folk 22


er ikke lenger så ivrige etter å skaffe seg fine reproduksjoner av antikke møbler. Dessuten er ikke våre produkter spesielt fine lenger. Helt frem til noe sånt som for fem år siden hadde vi fortsatt noen fantastisk flinke håndverkere, men nå er alle pensjonister. Etter at bestefar døde for 30 år siden, overtok far ledelsen. Han hadde god hjelp av Russ Link, som hadde vært bestefars høyre hånd. Men etter ulykken tok det tid før far kom seg, og da han gjorde det, hadde han mistet interessen for virksomheten. Etter hva jeg forstår, hadde verken han eller broren hans noen gang fulgt med på den daglige driften. Egentlig tror jeg dette er den gamle historien om den hardtarbeidende immigranten som ønsker at sønnene hans skal ha alle de fordeler han ikke hadde selv.» Hannah innså hvor godt det var å snakke så åpent til en venn hun kunne stole helt og fullt på. «Og nå nærmer det seg et klimaks,» fortsatte hun. «Jeg fatter det ikke. Far blir mer og mer skjødesløs med penger. Tenk at i fjor sommer leide han en yacht en hel måned! For 50 000 dollar i uken! Han leier yachter mens familieskipet synker. Jeg skulle ønske han hadde møtt noen og giftet seg da vi var små. Kanskje en fornuftig kvinne kunne ha holdt ham i ørene.» «Ja, jeg har faktisk lurt på det. Han var bare 30 år da moren din døde, og det er nesten 28 år siden. Tror du han var så forelsket i henne at han aldri kunne finne en god nok erstatning?» «Jeg går ut fra at hun var hans livs kjærlighet. Jeg skulle bare ønske at jeg kunne huske henne. Hvor gammel var jeg? Åtte måneder? Kate var bare tre år. Det var selvfølgelig en grusom tragedie. Han mistet min mor, broren Connor og fire nære venner. Og det var han som satt ved roret i båten. Men skyldfølelse har ikke hindret ham i å ha en rad med kjærester eller hva man nå skal kalle dem. Men nå legger vi familiesorgene på hyllen. La oss nyte middagen du betaler for, og håpe at Kate og far og hvem-hun-nå-måtte-være er høflige mot hverandre.» Da Hannah to timer senere var på vei hjem til leiligheten i 23


Downing Street i Greenwich Village, gikk tankene igjen tilbake til fortiden. Jeg var bare en liten baby da vi mistet moren vår, tenkte hun da hun gikk ut av drosjen. Hun tenkte på Rosemary «Rosie» Masse, barnepiken deres, som hadde pensjonert seg og dratt hjem til Irland for ti år siden. Gud velsigne Rosie. Hun oppdro oss, men hun lot oss alltid høre at hun ønsket far hadde giftet seg om igjen. «Gift deg med en snill dame som vil elske de to nydelige småjentene dine og bli som en mor for dem,» var rådet hun hadde gitt far, tenkte Hannah med et lite smil. Vel inne i leiligheten slo hun seg ned i yndlingsstolen og bestemte seg for å se på et par show hun hadde tatt opp. Den fatale båtulykken som hadde drept moren, onkelen og fire andre mennesker, var hendt fordi farens båt hadde kjørt på en kabel som var strukket mellom et tankskip og en lekter. I grålysningen hadde det vært nærmest umulig å legge merke til den. De hadde satt kursen ut mot Atlanterhavet, der tunfisk ofte samlet seg ved daggry. Faren hennes, Douglas Connelly, var den eneste som overlevde. Mannskapet på et helikopter fra Kystvakten hadde funnet ham bevisstløs og hardt skadet på en redningsflåte da solen sto opp. Rester fra den synkende båten hadde truffet ham i hodet. Som far hadde han ikke vært helt fraværende, tenkte Hannah mens hun spolte seg forbi reklamesnuttene. Det var bare det at han heller ikke var så mye hjemme – enten var han på forretningsreiser, eller han hadde det for travelt med sitt sosiale liv. Russ Link drev fabrikken, og Russ var perfeksjonist. De gutta som jobbet der, typer som Gus Schmidt, var ikke bare håndverkere. De var kunstnere. Rosie bodde sammen med oss i East Eighty-second Street, og var bestandig til stede i sommerferier og når vi ellers hadde fri fra skolen. Gudene skulle vite at far sendte oss på kostskoler så snart de ville ta oss inn. Hannah var ikke søvnig, og slo ikke av TV-apparatet før ved midnatt. Da kledde hun raskt av seg, og 20 minutter senere trakk hun dynen rundt seg. 24


Klokken fem om morgenen ringte telefonen. Det var Jack Worth. «Det har skjedd en ulykke – en slags eksplosjon på fabrikken. Gudene må vite hvorfor, men Gus Schmidt og Kate var der. Gus er død, og Kate er i en ambulanse på vei til Manhattan Midtown Hospital.» Han var tydelig forberedt på det neste spørsmålet hennes. «Jeg aner ikke hvorfor hun og Gus befant seg på museet på det tidspunktet. Nå er jeg på vei til sykehuset. Skal jeg ringe faren din, eller vil du?» «Du ringer,» sa Hannah samtidig som hun hoppet ut av sengen. «Jeg er på vei. Vi sees der.» «Å gud,» ba hun. «Ikke la dette være Kates skyld. Ikke la det være Kates skyld …»

6 Selv før Sandra begynte sin åpenlyse flørting med Majestic, var Douglas Connelly allerede grundig lei av henne. Han visste at hennes historie om plasseringen som nummer to i Miss Universe-konkurransen var rent oppspinn, for han hadde sett etter på internett og fått vite at hun var blitt nummer to i en lokal skjønnhetskonkurranse i hjembyen Wilbur, Nord-Dakota. Men han hadde moret seg litt over fantaseringen hennes helt til han under middagen hadde sett forakten i Kates ansikt og skjønt at hun så ned på ham og livsstilen hans. Han visste også at han fortjente den forakten. Et yndlingsuttrykk som hans egen far hadde pleid å bruke når han sto overfor en vanskelig avgjørelse, kvernet stadig gjennom hodet hans. Det føles som om jeg er havnet mellom barken og veden, og faen ta begge deler. Uansett hvor mye jeg drikker, er det slik jeg føler meg hele tiden, tenkte Doug mens han tok en siste slurk av champagnen. 25


Mellom barken og veden. Ordene gjentok seg som et refreng det var umulig å skru av. «Jeg liker steder som dette,» sa Sandra. «Ja, man kan kanskje møte en som holder på med å fylle rollelisten til en film eller noe sånt.» Hvor mye bleking må det til for å gi hår en slik farge? undret Doug. Hovmesteren nærmet seg med en ny flaske champagne. «En hilsen til den vakre kvinnen fra Majestic,» sa han. Sandra gispet. «Å, du verden.» Idet hun spratt opp og hastet gjennom rommet, reiste Douglas Connelly seg for å gå. «Drikkepenger som vanlig,» sa han, og kunne bare håpe at ordene kom klart og tydelig. «Men se til at den flasken blir belastet Majestic, eller hva han nå velger å kalle seg.» «Selvsagt, Mr. Connelly. Har du bilen utenfor?» «Ja.» Enda en ting som driver Kate til vanvidd – nemlig det at jeg har fast sjåfør, tenkte Doug da han et par minutter senere lente seg tilbake i limousinen og lukket øynene. Det neste han husket, var at Bernard, sjåføren hans, åpnet døren ved bygningen i East Eighty-second Street og sa: «Nå er vi fremme.» Selv om dørvakten hjalp ham gjennom lobbyen, var det en prøvelse for Doug å få beina til å bevege seg i samme retning. Danny, som heisføreren het, tok nøkkelen ut av hånden på Doug etter at han hadde fomlet den opp av lommen. I 16. etasje hjalp Danny ham frem til leiligheten, låste opp, åpnet døren og fulgte ham til sofaen. «Hvorfor ikke hvile litt her, Mr. Connelly?» foreslo han. Doug kjente at det ble lagt en pute under hodet hans, og at øverste skjorteknapp ble løsnet. Så ble skoene tatt av. «Føler meg bare litt utafor,» mumlet han. «Det går så bra, så. Nøklene dine ligger på bordet. God natt, sir.» «’Natt, Danny. Takk.» Doug sovnet før han fikk sagt mer. 26


Fem timer senere hørte han ikke den konstante ringingen i fasttelefonen som sto på et bord en drøy meter unna sofaen. Heller ikke hørte han den like intense summingen fra mobiltelefonen han hadde i brystlommen. Til slutt, inne på venterommet som var satt av til familier med pasienter som var under operativ behandling, la en likblek Hannah vekk mobiltelefonen. Så foldet hun hendene i fanget for at de ikke skulle skjelve. «Jeg prøver ikke en gang til,» sa hun til Jack. «La ham sove det av seg.»

7 Douglas Connelly våknet klokken ni torsdag morgen. Han gryntet og åpnet øynene, og var et øyeblikk helt desorientert. Det siste han husket, var at han hadde satt seg inn i bilen. Så dannet det seg tåkebilder i hodet hans. Dørvakten som holdt ham i armen … Danny som tok nøklene fra ham … som la en pute under hodet hans. Hodet som nå kjentes som det skulle revne. Klosset satte han seg opp og svingte beina ned på gulvet. For å holde balansen lente han seg mot salongbordet, så klarte han å heise seg opp i stående stilling. Et øyeblikk ventet han til rommet sluttet å seile, så stavret han seg ut på kjøkkenet, der han tok en halvtom flaske vodka og en boks tomatjuice ut av kjøleskapet. Så fant han et kjøkkenglass, fylte det med like mye vodka og juice og helte det i seg. Kate hadde rett, tenkte han. Jeg skulle ikke ha kjøpt den champagnen i går kveld. Enda en tanke skar seg gjennom tåken i hodet. Jeg må forsikre meg om at flasken som den dusten Majestic sendte over til henne som nesten ble skjønnhetsdronning, ikke endte på min regning. Han kom seg langsomt inn på soverommet, og vrengte 27


av seg klær for hvert skritt. Først etter at han hadde dusjet, barbert og kledd på seg, tok han seg tid til å sjekke telefonmeldinger. Klokken to om natten hadde Sandra prøvd å få tak i ham. «Å, Doug, jeg føler meg helt knust. Jeg gikk bare for å takke Majestic for champagnen og de søte bemerkningene hans om meg, og han bønnfalt meg om å sitte hos ham og vennene hans et øyeblikk. Før jeg visste ordet av det, kom denne som-men-liren, eller hva de nå kaller den mannen som åpner vin på restauranter, bort med flasken Majestic hadde sendt over til oss, og sa at du var blitt nødt til å gå. Jeg hadde det helt vidunderlig sammen med deg, og –» Connelly trykket på slett før Sandra var ferdig med å snakke. Han så at neste melding var fra Jack, og at den som kom etterpå, var fra datteren hans, Hannah. I hvert fall maser ikke hun bestandig om at jeg må se til å selge fabrikken, hver gang hun snakker med meg, tenkte han. Da han så at Jacks oppringning var kommet inn klokken ti minutter over fem, og Hannahs tjue minutter senere, visste han at noe var galt. Han blunket for å fokusere og høres edru, men fingrene var ustø da han trykket inn knappen for å ringe tilbake. Hannah svarte på første ring. Med monoton stemme fortalte hun ham om eksplosjonen, om Gus og om Kates alvorlige skader. «Kate er nettopp kommet ut av operasjonsstuen, der de har lettet trykket på hjernen. Jeg får ikke lov til å gå inn ennå, og nå venter jeg for å snakke med kirurgen.» «Fabrikken er vekk!» utbrøt Doug. «Alt? Mener du alt, både møbelfabrikken, utstillingslokalet og museet? Alle antikvitetene?» Hannahs stemme slapp løs det oppdemte sinnet og sorgen. «Fikk du ikke telefonene våre? Det kan hende at datteren din ikke overlever!» skrek hun. «Og dersom hun overlever, kan hun være hjerneskadet. Kate kan være døende, og du – faren hennes – spør om det fordømte firmaet.» Stemmen ble iskald. «Bare i tilfelle du ønsker å stikke 28


innom, befinner døtrene dine seg på Manhattan Midtown Hospital. Hvis du er edru nok til å komme deg hit, skal du spørre hvor du kan finne postoperativt venterom. Der vil du finne meg; der sitter jeg og ber om at min eneste søster fortsatt er i live.»

8 Klokken seks, akkurat da Lottie Schmidt tok seg en kopp kaffe ved kjøkkenbordet mens hun desperat bekymret seg for hvorfor Gus var dratt for å møte Kate Connelly på et så ugudelig tidspunkt som 04.30, ringte det på døren. Da hun åpnet og fikk se presten og en politimann på verandaen, besvimte hun nesten. Før de fikk sagt et eneste ord, visste hun at Gus var død. Resten av dagen gikk i en tåke av vantro. Bare vagt enset hun at naboer gikk inn og ut, og at hun snakket med datteren, Gretchen, i telefonen. Hadde Gretchen sagt at hun ville komme inn fra Minneapolis i dag eller i morgen? Lottie husket ikke. Hadde hun advart Gretchen og sagt at hun ikke måtte briske seg med bilder av det vakre hjemmet hun eide i Minnetonka? Lottie var ikke sikker. Hun lot TV-en stå på hele dagen. Hun hadde behov for å se videoopptak fra ødeleggelsene på fabrikken, trengte trøsten det var å vite at Gus i hvert fall ikke hadde brent til døde. Charley Walters, sjefen for Walters Begravelsesbyrå, var mannen som påtok seg alle arrangementer for de fleste i deres menighet, og han minnet henne på at Gus alltid hadde sagt at han ønsket å bli kremert. Senere husket Lottie at hun hadde svart Charley ved å si noe i retning av: «Ja ja, han 29


ble nesten kremert i den brannen, men heldigvis slapp han i hvert fall det.» Naboen og den nære venninnen, Gertrude Peterson, kom innom og nødet henne til å ta en kopp te og spise en bolle. Teen klarte hun å få ned, men bollen forble urørt. Sammenkrøpet i den høyryggede og brede stolen ved peisen i stuen så den lille skikkelsen enda mindre ut, der hun satt inntullet i et pledd. Politimannen hadde fortalt henne at Kate Connelly var alvorlig skadet. Lottie hadde kjent Kate fra den dagen hun kom til verden. Hun hadde sørget over de morløse, små jentene etter den fryktelige ulykken foreldrene var med i. Å gud, tenkte hun. La henne leve, uansett hva hun har gjort. Og tilgi Gus. Jeg fortalte ham jo at han gjorde et feilgrep. Jeg advarte ham. Å gud, vær nådig mot ham. Han var et godt menneske.

9 Jack Worth ble værende hos Hannah helt til Douglas Connelly ankom sykehuset. Jack syntes det var vanskelig å skjule forakten da han så Connellys blodskutte øyne, men tonefallet var ærbødig da han sa: «Mr. Connelly, jeg kan ikke få sagt hvor dypt jeg beklager det som har skjedd.» Doug nikket idet han passerte ham for å komme seg bort til Hannah. «Hva er siste nytt om Kate?» spurte han lavt. «Ikke mer enn jeg fortalte deg. Hun ligger i dyp koma. De vet ikke om hun overlever, og hvis hun gjør det, kan det være snakk om hjerneskade.» Hannah trakk seg bort fra farens omfavnelse. «Det var folk fra brannvesenet her for litt siden. De fikk mitt nummer. De ønsket å snakke med Kate, men det var selvsagt umulig. Hun og Gus ble funnet like 30


utenfor bakre inngang til museet etter eksplosjonen. Jack frykter at politiet kan tro at de med fullt overlegg tente på.» Stemmen var lav, men rasende da hun skjøv faren unna og fortsatte: «Fabrikken tapte penger, far. Kate visste det. Det gjorde Jack også. Og du. Hvorfor tok du ikke imot tilbudet på hele området? Hvis du hadde gjort det, ville ikke vi ha sittet her.» I drosjen på vei til sykehuset hadde Douglas Connelly forberedt seg på dette spørsmålet. Til tross for den hamrende hodepinen som drinken tidlig samme morgen, pluss tre aspirin, ikke hadde klart å få bukt med, tvang han seg til å høres bestemt og myndig ut da han svarte. «Søsteren din overdriver problemene vi har, og tomten er verdt mye mer enn tilbudet vi fikk for den. Kate nekter simpelthen å høre på fornuft.» Uten å gjøre noe forsøk på å røre Hannah igjen gikk han tvers gjennom det lille venterommet, sank ned i en stol og begrov ansiktet i hendene. Øyeblikket etter ristet kroppen hans av dempede hulk. Da var det Jack Worth reiste seg. «Jeg tror det er best at dere to får være alene,» sa han. «Men Hannah, du gir meg vel beskjed hvis det skjer noen forandring med Kate?» «Selvfølgelig. Takk, Jack.» I flere lange minutter etter at han var gått, ble Hannah sittende ubevegelig i lenestolen inne på det grå venterommet. Tankene drev mens hun så på faren som satt i motsatt ende av rommet i en lignende stol. Hulkene hans stoppet like brått som de var begynt. Han lente hodet bakover og lukket øynene. Jeg lurer på om alle stolene på venterom er som disse, tenkte Hannah … Kommer Kate til å overleve? … Og vil hun være den samme hvis hun gjør det? Jeg kan ikke forestille meg at Kate ikke skulle være akkurat slik hun pleier … Hun spiste middag med far i går kveld. Kom hun med noen antydning om at hun skulle møte Gus ute ved museet? Dette var et spørsmål hun var nødt til å stille. «Sa Kate noe om at hun skulle ut til museet nå i morges?» Doug satte seg opp, og hånden åpnet og lukket seg ner31


vøst og krampaktig. Så gned han seg over pannen. «Klart hun ikke sa et ord om det, Hannah. Men Gud hjelpe oss, da hun ringte meg i forrige uke og begynte å skråle om å selge hele komplekset, sa hun også at hun hjertens gjerne skulle ha blåst hele greia i filler og blitt ferdig med det.» Den siste setningen kom akkurat idet en doktor med alvorlig ansikt åpnet døren til venterommet.

10 Dr. Ravi Patel gjorde ikke noe tegn til at han hadde hørt Doug Connellys sjokkerende utbrudd. Isteden overså han Doug, og henvendte seg direkte til Hannah. «Ms. Connelly, som jeg forklarte deg før vi begynte å operere din søster, har hun en alvorlig hodeskade, og hjernen har svulmet opp. På dette tidspunktet kan vi ikke vite om hjernen er blitt permanent skadet. Dette får vi ikke vite før hun kommer ut av koma, noe som kan skje om noen få dager – eller en måned.» Med tørr strupe og en munn som bare så vidt klarte å forme ordene, sa Hannah: «Da tror du altså at hun overlever?» «Det første døgnet er kritisk. Det jeg kan si, er at du ikke er nødt til å vente her. Det er best om du får hvilt litt. Jeg lover at hvis det skulle skje noen forandring, vil jeg –» «Doktor, jeg ønsker best mulig omsorg for datteren min,» avbrøt Doug. «Jeg ønsker en ny konsultasjon, og private sykepleiere.» «Mr. Connelly, Kate ligger på intensivavdelingen. Senere kan du ønske private sykepleiere, men ikke nå. Selvsagt vil jeg med glede la deg konsultere enhver lege du måtte ønske å konferere med angående hennes tilstand.» Dr. Patel 32

Profile for Cappelen Damm AS

Drømmer dreper ikke av Mary Higgins Clark  

Når den familieeide møbelfabrikken, inkludert museumsdelen som inneholder svært verdifulle antikviteter, eksploderer midt på natten, er det...

Drømmer dreper ikke av Mary Higgins Clark  

Når den familieeide møbelfabrikken, inkludert museumsdelen som inneholder svært verdifulle antikviteter, eksploderer midt på natten, er det...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded