Djevelen holder lyset

bak dem og hukte seg ned. Det luktet kvalmt og råttent fra avfallet. Bilen ga gass og forsvant. Da han regnet med at de var ute av syne, snek han seg ut og fortsatte videre. Han gikk fortere nå. Hjertet hans, som hadde slått heftig, begynte å roe seg. Episoden hadde gitt ham et sug i magen, en svak anelse om hva som ventet ham lenger framme. En bil kom kjørende nedover gata. Et vilt øyeblikk tenkte han at de kanskje hadde snudd og kom tilbake igjen. De skjønte det nå, at han ikke bodde her, og nå kom de for å ta ham! Hjertet dunket fortere igjen, mens han hørte bilen nærme seg. Den stanset på den andre siden av gaten.

– Jaså Matteus? Du skal ut igjen? Fælt som du farter da, far!

Matteus løp. Mennene lo og ruste motoren, og bilen forsvant innover mot sentrum. Klokka var sytten minutter over seks da han åpnet døra hjemme.

Zipp og Andreas levde i en villfarelse, at de kjente hverandre.

I virkeligheten handlet det om kjennskap til små ubetydelige ting, som hva de likte og ikke likte, og noe om hvordan de sto og gikk. Dessuten var begge for opptatt av seg selv til å lete hos den andre etter nye sider. Zipp visste at Andreas foretrakk ølet med blå kork. At han likte Doors, og spiste pølsene uten sennep. Og at ingen jenter var bra nok for ham.

Dette siste kunne ikke Zipp forstå. Jenter flest så etter ham med store øyne. Andreas er for pen, tenkte Zipp. Det hadde gitt ham et makelig, slentrende vesen som av og til provoserte ham. Det var noe urokkelig ved Andreas, noe uangripelig og tregt, så en nesten ville slå, eller kanskje spenne ben for å se ham ute av balanse. Om det i det hele tatt var mulig. Videre visste han hvor Andreas arbeidet og bodde. Han hadde vært på rommet hans, og på arbeidsplassen, på Cash & Carry. Blant malingsspann og brødkniver og stekepanner med teflon. Det var et kjerringsted. Andreas var den eneste gutten som jobbet der.

Andreas visste at faren til Zipp døde for mange år siden, men han husket aldri hva han het eller hvorfor han døde.

20