Page 1


George Pelecanos

Det som var Roman

Oversatt fra engelsk av Rune Larsstuvold, MNO


George P. Pelecanos Originalens tittel: What it was Oversatt av Rune Larsstuvold Opprinnelig utgave: Copyright © George P. Pelecanos, 2012 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 This edition published by arrangement with Little, Brown and Company, New York, New York, USA through Ulf Töregård Agency AB. All rights reserved. Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47729-5 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsillustrasjon: © Sportfurygt.com Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Jim Pedas og Ted Pedas Gode r책dgivere, gode venner


fra forfatteren

Denne romanen oppstod ved en tilfeldighet, som romaner ofte gjør. For mange år siden satt jeg i kontorene til The Wire og pratet tull med min venn og partner Ed Burns. Før han ble fjernsynsprodusent og forfatter, hadde Ed, krigsveteran fra Vietnam, vært politimann, drapsetterforsker, og lærer i det offentlige skoleverket i Baltimore. Han har levd et innholdsrikt liv. Samtalen vår kretset rundt hans erfaringer som ung, patruljerende politimann i uniform, og forholdet mellom politiet og forbryterverdenen i 1970-årene. Jeg vil gjette at Ed ikke engang husker praten vår den dagen, men det gjør jeg. Jeg gjorde notater. Et par år senere drev jeg og kikket gjennom arkivstoff i The Washington Post og gjorde halvhjertede undersøkelser med tanke på en mulig Watergate-roman som jeg ikke hadde noe stort ønske om å skrive. I biblioteket kom jeg over to artikler: «5 Held in Plot to Bug Democrats’ Office Here»1 og «Cadillac Smith’s Legend of Violence»2. Begge var signert avisens aktede krimreporter 1 Avisens første artikkel som innledet Watergate-avsløringene og førte til president Richard Nixons avgang. («5 anholdt i sammensvergelse for å avlytte Demokratenes kontor her») 2 «Den voldelige arven etter Cadillac Smith»

7


gjennom lang tid, Alfred E. Lewis. Med en fornemmelse av at det var noe her som jeg kanskje kunne bruke senere, bakte jeg inn en fabel i min roman The Night Gardener (2006) om en type kalt Red «Fury» Jones som var svært løst basert på bedriftene til hovedstadens beryktede forbryter Raymond «Cadillac» Smith. Slik kunne jeg tvinge meg selv til omsider å fullføre hans historie i en fremtidig roman. Tanken var at jeg en gang skulle gi Red en egen bok. Som følge av en kort samtale jeg hadde med Ed Burns, og to avisartikler skrevet av Alfred E. Lewis, hadde jeg gnister til å antenne fantasien. Det som var, boken du holder i hånda, ble skrevet i en feberrus sommeren 2011. Mange takk til Ed Burns og avdøde Alfred E. Lewis.


det som var


intro

«Johnnie Walker,» sa Derek Strange. «Is.» «Red eller Black?» sa bartenderen. Han het Leonides Vazoulis, men folk langs Georgia Avenue kalte ham Leo. Kortformen stod skrevet horisontalt, i neon, på skiltet utenfor baren. «Ta Black.» «Hva med deg, patrioti?» sa Leo, tykk og skallet, og pekte mot en annen greker som satt ved siden av Strange. «Heineken?» Grekeren var middelaldrende, mager, kraftig bygd, med kort, gråstenket hår. Han gikk i 501-bukser og ei falmet, svart T-skjorte fra Harley-butikken i Key West. På føttene satt svarte, ankelhøye Chucks. «Yeah,» sa Nick Stefanos. «Og sett en Knob Creek ved siden av den. Bar.» Strange satte seg til rette, akslet de brede skuldrene under den svarte skinnblazeren. Det kortklipte håret var fasongskåret og moteriktig. Et fippskjegg, glatt sølv mot mørk hud, rammet inn munnen. «Trodde du var en Grand-Dad-type.» «Du gikk en hylle opp. Det kan jeg også.» «Jeg sluttet med Red da jeg passerte seksti. Hvis jeg skal drikke, skal jeg nyte hver eneste lille slurk.» 11


Leo serverte dem. De klinket glassene mot hverandre og drakk uten kommentar. Tausheten var hyggelig slik den kan være mellom menn. Pluss, Bettye LaVette sang «Your Turn to Cry» på jukeboksen. Strange og Stefanos viste respekt. Da sangen var ferdig, gikk Stefanos gjennom det tomme lokalet og stanset ved jukeboksen, som var fylt opp med sjeldne soulplater, funk og R&B-singler. Strange lurte på hva Stefanos, rock- og punkmann, ville velge. Stefanos trykte på noen knapper og beveget seg mot pissoaret idet en sang begynte. Gjennom speilglasset som utgjorde Leo’s fasade, betraktet Strange det skrå styrtregnet mot gata. Gutten valgte stemningsmusikk, tenkte Strange. Og: It’s a good day to drink. «I wanna go outside … in the rain,» sang Strange, svært lavt. Det fikk ham til å tenke på det året da den sangen hadde nådd hitlistene. Og, som tanker om fortiden gjorde stadig oftere i det siste, drev dette sinnstilstanden hans inn i en filmaktig erindring av den spennende tiden. «Pent valg,» sa Strange da Stefanos satte seg på barkrakken sin igjen. «Si hva det er.» «The Dramatics. 1972.» «Sommeren da Watergate ble kjent.» «Spør du forskjellige mennesker på denne kanten av byen om de erindrer det året, vil de ikke tenke på Nixon. De kommer til å fortelle deg at syttito var den sommeren da Red tok av.» «Red?» «Noen kalte ham Red Fury.» Stefanos drakk bourbon og ventet på resten. 12


«Robert Lee Jones var døpenavnet hans,» sa Strange. «Han var kjent som Red fra han var gutt på grunn av den lyse huden og hårfargen. Fury var bilen som dama hans kjørte.» «Og så?» «Du er morsom, gutt.» Strange stakk to fingrer i været og gjorde en sirkelbevegelse over de tomme glassene på mahognien. Leo satte i gang med å skjenke den neste runden deres. «Du var vel omtrent tjuefem i syttito?» «Den sommeren? Jeg var tjueseks. Men dette er’kke om meg.» «Vi har hele ettermiddagen,» sa Stefanos. «Så la meg fortelle det,» sa Strange.


én

Det var en Plymouth Fury, GT Sport-modellen, en todørs, 440-hesters V-8 med skjulte frontlykter og fire eksosrør. Fargesammensetningen var rød oppe og hvit nede, og på de personlige skiltene stod det «Coco». Hvitt interiør gjorde den til en kvinnes bil. Den skinnende finishen og den personlige merkingen ville gjøre det lett å gjenkjenne kjøretøyet rundt om i byen, men Robert Lee Jones var like uberørt. For ham var det viktig at han ble husket, og at det han gjorde, ble gjort med stil. Jones hadde kjøpt Furyen til kjæresten sin, Coco Watkins, som hadde døpenavnet Shirley. Hun befant seg i førerbøtta på Plymouthen, med en Viceroy i den langneglede hånda som hvilte på det utvendige speilet på førersiden. Hun og Jones stod parkert på tomgang i retning sørover på 13th Street, mellom S Street og R Street, i Northwest. Radioen, innebygd i dashbordet, var stilt inn på 1450 på mellombølgen. Et Betty Wright-nummer var i gang. Coco, som hadde fått økenavnet på grunn av den mørke, smørmyke huden, var høy med kraftige lår. Hun brukte rød leppestift og fiolblå øyenskygge. Når hun stod oppreist, hadde hun flott holdning. Håret var stort, og det berørte bilens topplist. Jones tenkte på henne som 14


en hingst, hvis en hingst kunne være hunkjønn. De hadde helt sikkert et ord for jentehester, men han kunne ikke komme på det. Bortsett fra soningstid og en barndom i West Virginia som han knapt husket, hadde han sjelden vært utenfor byen. «Han er der inne,» sa Jones og kikket bort på fasaden til den mursteinsrøde boligblokka på det nordøstre hjørnet av R Street. I et vindu i andre etasje, mot en fillet gardin, var silhuetten av en liten mann synlig. «Åssen veit du det er han?» «Det der er den bittelille skyggen hans.» «Kan være en unge.» «Han er så liten som en. Men det er han.» «Kanskje han har ei jente der oppe.» «Sist Bobby Odum hadde seg jente, hadde vi en svart president i Det hvite hus.» «Det har aldri no’n gang vært no’n svart president.» «Og han ha’kke hatt seg fitte siden da.» Cocos skuldrer ristet mens hun slapp ut en lav latter. Røyk sivet ut mellom de malte leppene. «La motoren gå,» sa Jones. Han gikk ut av Plymouthen og krysset gata med lange skritt. Også han var høy. Han hadde på seg jeans med utenpåsydde lommer og Flagg Brothers platåsko i to bruntoner med tretommers hæler og hvite sømkruseduller på overlæret. Den stormønstrede nylonskjorta han gikk i med flakene utenpå, hadde snipper store som spyd. Nesen hans hadde vært brukket og hadde ikke fått behandling. Han hadde svært lys hud, og ansiktet og den harde kroppen var iøynefallende preget av fregner og føflekker. Den tjafsete, fønete frisyren var rustfarget, og dens ustelte, deformerte fasong gav ham en generell detgir-jeg-vel-faen-i-mine. Han var den han så ut til å være. 15


Jones gikk inn i bygningen i krysset 13th Street og R Street gjennom ei glassdør plassert mellom defekte gasslykter. Han gikk opp ei trapp og stanset på avsatsen til andre etasje, der det luktet sigaretter og marihuana. I lufta lå bassdunkingen fra stereoen til en av beboerne under, og han kjente at den pulserte gjennom tregulvet. Han kom til den oppripete døra som han visste førte inn til leiligheten til Bobby Odum, banket kraftig på døra og hørte etter en stund en forvirret stemme si: «Hvem er det?», og han svarte: «Red.» Døra gikk opp. Odum, i skotskrutete bukser og ei silkeskjorte som var åpen for å vise fram en stige av ribbbein, gikk et par skritt tilbake fra døråpningen. De svarte platåskoene han gikk i, løftet ham, men maktet på et vis å få ham til å se mindre ut. Han var på størrelse med Sammy Davis Jr., men manglet hans talent. Pluss at Sammy fikk all moroa, og Odum fikk ingenting. Selv horene som solgte godsakene sine langs det som var igjen av 14th Street-promenaden, klukklo når han dro fram pengene, og slo vitser samtidig som de tok sedlene hans. Ta med tvillingbroren din, hvis du har en, og fest’n på tvers av ræva di så du’kke faller neri. Ha ha ha. Fikk Jones til nesten å synes synd på Odum. Nesten. Odum tvang fram et smil. «Red.» «Det er meg.» «Hva bringer deg hit, broder?» «Det gjør pengene mine.» Jones trådte inn i leiligheten og lukket døra bak seg. Odum stod foran ham og åpnet og lukket nevene. Svette var kommet til syne på den mørke, dypt rynkede pannen. Øynene hans fortalte Jones at han var høy. «Tar’u en drink eller no’?» «Det kan jeg.» 16


«La meg få by deg på litt Regal.» «Hell opp,» sa Jones. Odum gikk bort til et trillebord med et utvalg brennevin og glass, og skjenket raust skotsk i et matt whiskyglass fra ei Chivas-flaske. Flaska var blitt fylt opp og fylt på ny i årenes løp med billige varer, og etiketten var falmet og grå. Nå inneholdt flaska Scots Lion, merket på nederste hylle i Continental Liquor Shop i Vermont Avenue. Odum rakte Jones glasset, og Jones drakk. Det smakte som skotsk whisky. Han pekte mot sofaen og sa: «Sett deg.» Odum fant en plass i sofaen, og Jones satte seg til rette i en overstoppet lenestol. Mellom dem var et salongbord rotet til med brente flaskekorker, bomullsdotter lyserøde av blod, et billig slips og et stort metallaskebeger. Jones stakk hånda i brystlomma og dro fram en pakke Kools som var uåpnet på toppen. Han ristet fram en røyk fra hullet han hadde revet ut i bunnen av pakken, flippet sigaretten rundt og stakk filterenden i munnen. Han tok opp ei fyrstikkmappe fra bordet, leste utenpå den og tente en fyrstikk, satte flammen mot tobakken og fylte lungene med et dypt drag mentol. Han slapp røyken langsomt ut. «Så du har vært innom Ed Murphy’s,» sa Jones og lot blikket gå til fyrstikkmappa før han forsynte seg med den og stakk den i lomma. «Jeg fikk med meg han der Hathaway-gutten på Supper Club. Han spilte der i forrige uke. Donny gikk på Howard.» «Dama mi liker’n. Og det hunkjønnet han synger sammen med også.» «De skal opptre sammen på Carter Barron,» sa 17


Odum. «Jeg har billetter.» Ansiktet hans surnet da tabben gikk opp for ham. «Hvor har’u billettene hen?» «Er i skinnjakka,» mumlet Odum, sint på seg selv. Han kom til å tenke på noe annet, og tonen røpet ham da han for å understreke la til: «Innerlomma.» Jones tok et drag av sin Kool, tok et dobbeltdrag, lente seg forover og slo aske i askebegeret. Han stirret på Odum og sa ingenting. «Red?» «Øh-høh?» «Faen, Red, jeg har prøvd å få fatt i deg.» «Har du?» «Du har bare ikke gitt meg no’ nummer.» «Jeg ringte deg og fikk aldri no’ svar.» «Det var pussig, for jeg har vært her.» «Kanskje telefonlinja di er gått til helvete. Vi kan sjekke det her og nå og finne ut.» «Næ. Du må ha slått nummeret feil eller no’.» «Decatur, to fire sju ni fem?» «Det er det.» «Så da har jeg ikke gjort no’ galt. Har jeg vel?» «Okay.» «Hvor er penga mine hen?» sa Jones. Odum slo ut med hendene. «Va’kke mer enn åtti dollar, Red.» «En eller åtti, det er ett fett for meg. Du spilte, og du tapte. Prøvde å ha det gøy med en tier og ingen kongelige. Nå er’e på tide å rette det opp.» Det Jones sa, var sant. Det var et pokerlag, og Odum hadde blitt med videre med en tier på topp og tenkte han skulle holde ut lenger enn Jones og de andre med en bløff. Jones, som ikke kastet seg, hadde sittet med et par 18


billedkort. Men Jones var ikke kommet på grunn av en svak hånd og åtti dollar. «Du kan få klokka mi,» sa Odum. «Jeg vi’kke ha den billigdritten.» «Jeg har heroin.» «Hvor mye?» Odum banket tåa på den høyre Jarman-skoen mot tregulvet. «Bare for en tier.» «Hva mener du jeg skal gjøre med det?» «Jeg veit ikke. Hør, jeg er bare en tester, du –» «Hvor får du medisinen din fra?» «Åh, faen, Red.» «Hvor?» Odum slo øynene ned. «Fyr som heter Roland Williams. Han har flust.» «Roland Williams, gikk på Cardozo High School?» «Næ, ikke Ro-Ro Williams. Jeg snakker om Long Nose Roland, gikk på Roosevelt. Han er på vei til topps. Skaffer seg stoff på det stedet i Harlem som dem kaller Little Baltimore, ikke sant.» «Hvor holder Long Nose til?» «1300-kvartalet av T Street,» sa Odum. «Nøyaktig hvor?» Odum visste ikke adressen. Han beskrev rekkehuset gjennom fargene på skoddene og den lille verandaen på forsiden. Jones så det for seg. «Okay,» sa Jones. Han drakk av glasset, tømte det og satte det hardt fra seg på bordet. Han slapp sigaretten ned i glasset og reiste seg fra stolen som om han var jaget opp. «Vi ferdige?» sa Odum. «Sett på no’ musikk på anlegget,» sa Jones. «Det er for stille i dette hølet.» 19


Odum kom seg opp. Beina var ustødige under ham på veien gjennom rommet. Han gikk bort til hjemmeunderholdningssenteret han hadde kjøpt, på avbetaling, for 148 dollar hos Sun Radio på vestkanten. Han hadde ikke betalt på det på flere måneder. Det var et 80-watts Webcor-anlegg med en plateskifter med støvdeksel plassert på toppen av en stereo AM/FM-mottaker og en åttespors båndspiller. To opphengte høyttalere avrundet enheten på begge ender, der den stod på en metallreol som inneholdt Odums vinyl. Odum valgte et album og lot det gli ut av støvcoveret. Han la plata på tallerkenen, med side 2 opp, og satte pickuparmen forsiktig ned på det første sporet. Psykedelisk funk meldte seg. Odum snudde seg ikke. Da takten nådde ham, begynte han å bevege seg med små, urytmiske vrikk på hoftene. Han var ikke rare danseren. Han tvang seg til å smile. «Free Your Mind and Your Ass Will Follow,» sa Odum. Jones, som nå stod bak stolen, sa ingenting. «’I wanna know if it’s good to you’,» sang Odum da refrenget slo inn. Munnen var blitt tørr, og han fuktet leppene. «Vent til du hører Eddie Hazels gitar på slutten av mellomspillet. Eddie kan det.» «Skru opp,» sa Jones. Odum økte volumet. «Mer,» sa Jones. Odums skjelvende hånd dreide knappen med klokka. «Så setter du deg på den smale ræva di igjen.» Musikken var høy i værelset. Den var blitt mikset for å gå fra høyttaler til høyttaler, og skremsler-i-spøkelseshuset-effekten gav Jones frysninger. Odum satt i sofaen, med de fugleaktige hendene foldet i fanget. «Red,» sa Odum. «Hysj,» sa Jones. 20


«Red, vær så snill, du … Jeg skal skaffe deg dine åtti.» «Dette handler ikke om de åtti. Det handler om at du lar kjeften løpe.» «Vær så snill.» «Går du i kjerka?» «Jeg prøver.» «Alt det tullet som presten har fortalt deg? Om den der bedre verdenen som du skal finne på den andre sia?» «Red.» «Du får straks se om det er sant.» Jones dro fram en kaliber 22 Colt fra under skjorteflakene, satte løpet bak Odums øre og trakk av. Odum sa: «Høh,» og idet han veltet forover, fosset blodet fra munnen hans og sprutet ut over salongbordet, og Jones satte et skudd til i bakhodet på ham. Odum tømte blæren og tarmene, og lukten fra utslippet og den kobberaktige eimen av blod stod raskt i rommet. Jones stakk Colten tilbake i linningen på slengbuksene. Han fant konsertbillettene i Odums skinnjakke og stakk dem i ei av de utenpåsydde lommene. Så husket han at Bobby Odum hadde vist ham, nesten desperat, til et bestemt sted i jakken, og hans mistenksomme vesen bad ham undersøke jakken nærmere. Han stakk hånda ned i den venstre lomma på skinnjakken og fant en gullfarget kvinnering. Innfatningen bar en stor stein i midten, klar og skinnende, omgitt av åtte mindre steiner som kretset rundt den. For et utrenet øye kunne det ha vært en krans av diamanter, men Jones var sikker på at det han så, var kunstige edelsteiner eller godt gammeldags glass. Så lenge Jones hadde kjent ham, hadde Odum vært blakk som ei kirkerotte. Den var uekte, det var sikkert. Men den var pen, og 21


Coco ville like hvordan den tok seg ut på hånda. Jones stakk også ringen i utenpålomma. Han tok med seg glasset han hadde drukket av, og tørket av dørhåndtaket med ermet idet han gikk ut, mens han hørte gitaristen ta av på stereoen. Den lille mannen hadde hatt rett. Den Hazel-fyren kunne spille. Jones kom ut i 13th Street og krysset gata. En mann som het Milton Wallace, satt på betongkanten mot en rekkehusplen og røkte opp en sigarett han hadde latt gjenoppstå fra en rennestein i nærheten. Wallace betraktet Jones da han gikk forbi. Jones satte seg i Furyens passasjerbøtte. Han rakte billettene til Coco og sa: «Disse til deg, baby.» Cocos blikk livnet til da hun gransket en av billettene. «Donny og Roberta på Carter Barron? Takk skal du ha, Red.» «Ingen årsak.» «Bobby gav deg disse?» «Han få’kke brukt dem lenger.» Jones plasserte whiskyglasset på matta mellom føttene. «Jeg har noe annet til deg også.» «Vis meg, baby.» «Når vi kommer til kåken din. Vi må komme oss herfra nå.» Jones pekte på nøklene som hang fra tenningslåsen. «Fyr opp, Coco.» Hun vred om nøkkelen, satte bilen i gir og svingte ut fra fortauet. Milton Wallace holdt øye med Furyen der den kjørte sørover 13th Street. Wallace noterte seg bilens utseende og registreringsskiltet bak øret.


to

Hun var på vei ut av en Warwick-blå Firebird kabriolet med rødstripete dekk første gang Strange så henne. Hun hadde parkert Pontiacen i 9th Street, nær krysset med Upshur Street. Hun var ung, hadde utstående kinnbein og ren, beige hud, gikk med håret i en stor afro og holdt ingenting tilbake i en mønstret kjole med stropper. Jenta var fin. Veske i hånda, og hoftene beveget seg duvende feminint. For Strange så det ut som hun var på vei til ham. Han kunne se henne tydelig gjennom det brede speilglassvinduet som utgjorde fasaden til kontoret hans. En av grunnene til at han likte dette stedet: Den åpne utsikten. Han reiste seg fra svingstolen bak metallskrivebordet. En hard pultstol, lik typen han hadde hatt på high school, stod foran det. Han så seg rundt med tanke på å rydde, men det var ikke mye der å sette på plass. Han hadde en av disse nye maskinene som gjorde opptak av telefonsamtalene når noen ringte, men han hadde ennå ikke funnet ut hvordan han skulle bruke den. Han hadde vært her i bare fire måneder omtrent, og han hadde ikke skaffet seg mer enn det aller nødvendigste som en person kunne trenge for å etterligne inntrykket av et kon23


tor. Alt virket midlertidig. Selv skiltet på utsiden var et møkkaskilt, laget av en fyr rundt hjørnet som kalte seg kunstner, men som hevdet at han var både det ene og det andre når han var høy. Det stod en General Electric klokkeradio på skrivebordet, plugget inn i en stikkontakt ved gulvet. Mellombølgesøkeren var innstilt på WOL. Lyden hadde bare diskant, ikke bass. Gjennom skurringen kom «Family Affair» lavt, med Sly og hans dopslepende sangstemme. Ei lita bjelle montert over døra ringte idet kvinnen kom inn på kontoret. Strange, høy og bredskuldret, i slengbukser som var lave i livet og med et bredt, svart belte, messingbeslåtte platåsko, ei nylonskjorte som strammet over brystet og en kraftig Richard Roundtreebart, gikk bort for å ta imot henne. «Er du Mr. Strange?» «Det er meg. Men kall meg Derek, eller Strange. Begge deler går bra for meg. Ingen grunn til å kalle meg mister.» «Jeg heter Maybelline Walker.» «Gleder meg.» «Kan jeg ta litt av tiden din? Jeg skal være kort.» Strange håndhilste og fanget duften av henne, den vage sødmen av jordbær. «La oss sette oss.» De krysset det kjølige linoleumsgulvet. Strange lot henne gå foran seg slik at han kunne ta et overblikk over henne bakfra, slik en mann gjerne gjør. Han gjorde en hovmesterbevegelse med hånda og viste henne til klientstolen. Hun satte seg til rette i den, kikket undrende på pultplaten som var festet til stolen og lot underarmen hvile på den, mens hun la det ene nakne beinet over det andre. Strange la merke til spillet i lårmuskelen hennes idet han fant plassen sin bak skrivebordet. 24


«Hva kan jeg gjøre for deg i dag?» «Jeg har sett skiltet ditt på utsiden i flere måneder nå.» «Jeg har planer om å skaffe meg et nytt.» «Strange Investigations. Har du mange etterforskninger?» «Noen.» Bakgrunnssjekk, stort sett, tenkte Strange. Saksopplysninger til skilsmisseadvokater. Utroskapsskygging. Ikke noe av betydning. «Er du opptatt med en nå?» «Det er en stille periode.» «Hmmm.» Strange betraktet henne. Rank rygg, fin holdning. Hadde noen pene pupper på seg også. Høye og faste, brystvorter store som viskelær som var i ferd med å sprenge seg gjennom kjolestoffet. Ei rødbrun ei med lysebrune øyne. Ei av de jentene med papirposefarge av den typen som han sjelden hadde lagt seg etter, siden han likte de mørkhudede bedre. Ikke det at han ikke ville legge frøken Maybelline Walker flat om hun ville gi ham klarsignal. Herregud, han ville slå til som faen hvis han fikk sjansen. «Er det noe i veien?» «Hva?» sa Strange. «Du stirrer på meg… vel.» Maybelline rødmet, lett. «Jeg venter bare på at du skal fortelle meg hva dette dreier seg om, Miss Walker.» «Bruk Maybelline.» «Fortsett.» Maybelline trakk pusten dypt og teatralsk. «Jeg mistet et smykke. En ring. Jeg vil gjerne at du finner det og bringer det tilbake til meg. Jeg skal naturligvis betale 25


deg for den tiden du bruker, og en bonus hvis du lykkes.» «Hva mener du med mistet, for å være nøyaktig?» «Jeg lånte bort ringen til en jeg kjenner. Han sa at han hadde en forbindelse som kunne taksere den. Du vet, for å se om den egentlig var verdt noe.» Strange kjente betydningen av ordet taksere, men han gjorde ikke noe nummer av nedlatenheten hennes. Hvis hun var en av disse arrogante jentene med utdannelse, hvis hun trodde hun var bedre enn ham på bakgrunn av geografisk opphav, valg av high school, hudfarge eller hva som helst, spilte det ingen rolle for ham. Det satt et oppdrag på den andre siden av skrivebordet for ham, og det betydde kontante penger, noe han hadde behov for. «Og denne kjenningen, han stakk av med ringen, eller hva?» «Han ble drept.» Strange lente seg forover i stolen. Han grep en blyant som han hadde brukt til å tegne utkastet til en logo han ville ta i bruk på et nytt skilt ute på forsiden, i det tilfellet at han noensinne hadde penger til å kjøpe et. Han ville bruke logoen på visittkortene sine også, når han kom så langt som til å få trykket noen. Han hadde lekt med et forstørrelsesglass som han hadde lagt delvis over firmanavnet, men hittil hadde han ikke fått det helt til. «Så nå er ringen borte,» sa Strange. «Ja.» Strange åpnet en skolekladdebok og kikket på Maybelline. «Navnet på kjenningen din?» «Robert Odum. Ble kalt Bobby.» «Når var dette? Drapet på ham, mener jeg.» 26


«For en uke siden i går. Han ble skutt og drept hjemme hos seg selv.» «Gi meg adressen.» Maybelline fortalte ham hvor Odum bodde, og Strange skrev det ned. Han husket vagt at han hadde lest om drapet i Washington Post, gjemt dypt i den delen av avisen som lokalbefolkningen kalte «Voldelige negerdødsfall». «Hvorfor ble Odum drept?» sa Strange. «Noen anelse?» «Jeg skjønner ikke hvorfor noen ville gjøre Bobby noe vondt. Han var så vennlig.» «Du hadde kjent ham lenge?» «Ikke så veldig. Han var venn av en venn.» Hun holdt blikket hans. «Jeg liker å tro at jeg er en god menneskekjenner.» «Hvordan vet du at ringen er borte?» «Jeg har vært i leiligheten etter at han døde. Jeg lette overalt etter den.» «Politiet slapp deg inn?» «Nei. Jeg snakket med en etterforsker, men han sa at jeg ikke kunne gå inn. Jeg ventet til de var ferdige med å arbeide på … hva er det man kaller det?» «Åstedet.» «Jeg gikk dit flere dager etter at Bobby døde.» «Hvordan kom du deg inn?» «Jeg har nøkkel.» «Men du sa at du bare var en bekjent.» «Vi var kommet hverandre nær på kort tid. Bobby stolte på meg.» «Hvis han hadde tenkt å gå til en heler med ringen din –» «Jeg sa ikke at han skulle til en heler.» «Okay. Hvor fikk du ringen fra, opprinnelig?» 27


«Jeg vet ikke om jeg liker tonen din.» «Det var ikke vondt ment,» sa Strange. Maybellines øyne blunket følsomt som tilgivelse. «Ringen var i familien. Den var min mors. Hennes mors før det. Den er bijouteri, når sant skal sies. Men den betyr noe for meg.» «Jeg skjønner. Likevel, hvis den bare var bijouteri, hvorfor skulle Odum få den taksert for deg?» «Han trodde visst at det underliggende, selve ringen mener jeg, var gull. Steinene var billig glass, naturligvis, men gull har selvsagt verdi. Jeg brydde meg ikke om verdien. Jeg hadde aldri tenkt å selge den. Men på grunn av forsikringen tenkte jeg at det var en god idé.» «Ja vel.» Strange var i ferd med å gå lei av historien hennes, som var ulogisk og sikkert oppspinn. Den begynte å forvirre ham, og kanskje det var hensikten hennes. Likevel var han nysgjerrig. «Beskriv ringen, er du snill.» «Men jeg har ikke bestemt meg for å engasjere deg ennå,» sa hun, ganske grettent. «Jeg kan skaffe referanser hvis du vil.» «Det er ikke nødvendig. Fortell meg litt om bakgrunnen din.» «Jeg er født og oppfostret i D.C. Vokste opp i Princeton Place i Park View. Gikk på high school på Roosevelt, rett over gata fra her vi er nå. Jeg var stridende F på grunn av en kneskade jeg fikk da jeg spilte fotball for Rough Riders. Kneet er bra nå, og som du kan se er jeg i utmerket form. Jeg var politimann i MPD, Metropolitan Police Department, fram til opptøyene, og da sluttet jeg i etaten. Drev litt rundt, gjorde litt av det ene og litt av det andre, til jeg kom fram til at jeg likte etterforskning, men ikke uniformer. Så jeg skaffet meg lisens og 28


startet for meg selv. Jeg liker soul og funk, Washington Redskins, pene kvinner, westernfilmer, halvrøkte pølser, fine biler, valper og lange spaserturer på stranda. Varme oljer også, hvis situasjonen tilsier det.» Denne gangen rødmet Maybelline fullstendig. Hun smilte og sa: «Jeg antar at det dekker det meste.» «Det meste?» «Hvorfor ha et forretningslokale med utstillingsvindu her når du kunne drive fra bilen? Det jeg mener, er: Hva har du igjen for å betale leie når jobben din for det meste gjøres i gata?» «Det er et merkelig spørsmål.» «Jeg vil bare vite om pengene mine går til administrasjonskostnadene dine eller til skoslitasje.» «Greit nok. Ungene i dette nabolaget ser at jeg åpner den kontordøra hver morgen. Jeg tror det er viktig for dem å se en ung, svart mann gå på jobb hver dag og bygge opp sitt eget. Synes ikke du det?» «Jo.» «Så sånn er det. Nå får du fortelle meg noe om deg.» «Hvis du er ute etter å få vite mer om meg, er dette verken tid eller sted.» «Okay, da,» sa Strange. «Ringen?» «Den har en stor stein i midten, ser ut som en diamant, med åtte mindre steiner som kretser rundt den. Montasjen kalles en flersteinsgruppe. Ringen som dette er montert på, har et gresk symbolmønster inngravert på skulderen mot en bakgrunn av svart emalje.» Mens hun snakket, tegnet Strange et utkast av ringen basert på hennes beskrivelse. Da han var ferdig, snudde han kladdeboken mot henne og lot henne se på den. «Nær?» «Noe i den retning,» sa hun. «Hvor mye tar du?» 29


«Jeg tar åtte dollar timen. Timene mine er hele, og jeg gjør rede for alle sammen. Jeg ber om et forskudd på femti dollar i starten.» «Jeg kan gi deg det med en gang hvis du vil.» «Det ville vært fint.» Hun stakk hånda ned i den lille rektangulære håndvesken og talte opp noen sedler. Hun rakte Strange honoraret over skrivebordet. «Hva driver du med, Maybelline, hvis du ikke har noe imot at jeg spør?» «Jeg underviser,» sa hun. «Matematikk.» «Hvilken skole?» «Hjemmeundervisning. Jeg har timebetalt, akkurat som du.» «La meg få vite hvordan jeg kan kontakte deg, i full fart.» Hun tok kladdeboken og blyanten og skrev ned telefonnummeret sitt og hjemmeadressen. Mens hun gjorde det, lød «Mr. Big Stuff» fra klokkeradioen på skrivebordet. Strange så henne nikke med hodet til rytmen og den synkoperte ristingen med den ene foten. «Du liker denne?» «Vanskelig å få ut av hodet. Den stasjonen er ikke til noe hjelp heller. De spiller den hele tiden.» «Bare rytme, ingen melodi,» sa Strange. «Men for en rytme.» Jean Knight, tenkte han, fra New Orleans. Stax single nummer 00-88. Opprinnelig spilt inn for plateselskapet Malaco/Chimneyville, som hørte hjemme i Jackson, Mississippi. Strange katalogiserte fremdeles denne typen opplysninger, som var forståelige for de færreste, i hodet sitt. «Sangeren er ei sørstatsjente, ikke sant?» 30


«Åh ja. Men denne radioen yter henne ikke rettferdighet. Jeg må få meg et ordentlig stereoanlegg her inne.» «Alt til sin tid.» Maybelline reiste seg fra stolen. Strange gjorde det samme. «Har du meldt den savnede ringen tapt til politiet?» «Vær så snill. Jeg vil da ikke prøve å kaste bort tiden.» Strange nikket. «Jeg tar kontakt. Takk for tilliten.» «Den ringen er meg kjær. Min mor gikk bort i fjor, og den er det jeg har igjen etter henne.» «Jeg skal gjøre så godt jeg kan for å finne den.» Mens han fulgte henne til døra, sa han: «Vet du om MPD har noen spor å gå etter når det gjelder Odums drapsmann?» «Drapsetterforskeren som jeg snakket med, fortalte meg nesten ingenting.» «Husker du hva han het?» «Frank Vaughn,» sa Maybelline. «Hvit, av den eldre garde. Kjenner du noe til ham?» «Har hørt snakk om ham, ja.» Faktisk kjente Strange Vaughn godt.

Profile for Cappelen Damm AS

Det som var av George Pelecanos  

Washington, D.C.1972: Derek Strange har forlatt politiet og startet som privat etterforsker. Da en ung kvinne kommer til Strange og ber om h...

Det som var av George Pelecanos  

Washington, D.C.1972: Derek Strange har forlatt politiet og startet som privat etterforsker. Da en ung kvinne kommer til Strange og ber om h...