Page 1


William Landay

Den ubehagelige sannheten Oversatt av Kurt Hanssen


William Landay Originalens tittel: Mission Flats Oversatt av Kurt Hanssen Opprinnelig utgave: Copyright © 2003 by William Landay Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-49142-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Design Pics/Getty Images og Shutterstock (silhouette) Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Susan


Takk

Stor takk til de som har gitt meg tillatelse til å sitere fra rettighetsbelagt materiale: Bracton: On the Laws and Customs of England, Volume II, oversatt og med revisjoner og notater av Samuel E. Thorne, Cambridge, Mass.: Harvard University Press. Copyright © 1968, 1977 Presidents and Fellows of Harvard College. Gjengitt med tillatelse fra forlaget. «I’m Looking Over a Four Leaf Clover» av Harry Woods og Mort Dixon. Copyright © 1927, fornyet. Publisert av Callicoon Music, Olde Clover Leaf Music og Warner-Chappell Music. Alle rettigheter er reservert. Gjengitt med tillatelse. «Shattered», tekst og musikk av Mick Jagger og Keith Richards. Copyright © 1978 EMI Music Publishing Ltd. Alle rettigheter for USA og Canada kontrolleres og administreres av Colgems-EMI Music Inc. Alle rettigheter er reservert. Internasjonale rettigheter er sikret. Brukt med tillatelse.


Prolog

På skjermen ligger en kvinne utstrakt på en gummimadrass med ansiktet vendt mot solen, fingertuppene lager striper i vannet. Madrassen er formet som en smultring. Den går rundt i langsomme sirkler. Stranden er innenfor bilderammen på venstre side. Kvinnen er gravid, madras-skjorten over badedrakten klarer ikke å skjule den store magen. Hun løfter hodet og ser mot kamera, og munnen former ordene: «Slutt! Skru av den tingen! Se på meg!» Kameraet rister, antagelig av latter. Kvinnen himler med øynene og hytter med neven, stumfilmbevegelsen for frustrasjon. Lydløst sier hun til kameraet, «Hei, Ben,» før hun ler med, hun også, legger hodet ned igjen og driver videre. Kvinnen er min mor, og babyen i magen hennes er meg. Det er tidlig på sommeren i 1971. Jeg blir født en måned etter. Denne lille åttemillimeterfilmen (den varte toppen to eller tre minutter) var blant de kjæreste eiendelene til moren min. Hun oppbevarte den i en gul Kodak-eske som var stukket inn under brystholderne og strømpene i øverste skuff i kommoden, der hun ikke trodde at en tyv ville finne på å lete. Det var ikke så mange tyver i byen vår, og de få vi hadde, var ikke interessert i kornete, gamle filmopptak av gravide kvinner. Men mor var overbevist om at den var verdifull, og innimellom kunne hun ikke motstå trangen til å stikke hånden ned i skuffen for å kjenne etter boksen, bare for sikkerhets skyld. Når det regnet, pleide hun å slepe fram en ti kilo tung Bell & Howell-filmframviser og vise filmen på stue9


veggen. Da stilte hun seg ved veggen og pekte på magen sin og proklamerte med det som var igjen av Boston-aksenten: «Der er du, Ben! Der er du!» Det hendte at hun ble vemodig og fikk tårer i øynene. Jeg tror vi så på det filmklippet minst hundre ganger i årenes løp. Jeg kan fortsatt se for meg de velkjente bildene, min egen Zapruder-film. Jeg har egentlig aldri skjønt hvorfor moren min var så glad i den. Jeg tror kanskje det var fordi den dokumenterte en overgang for henne, balansepunktet mellom det å være ung og det å være mor. Selv likte jeg aldri filmen. Det er et eller annet foruroligende med den. Den viser verden før min tid, verden uten meg, og det er en komplett verden. Så langt er det ingenting som tyder på at min tilblivelse er verken nødvendig eller uunngåelig. Ingen har møtt meg, ingen kjenner meg. Jeg eksisterer ikke. En kvinne – ikke moren min, men kvinnen som skal bli moren min – vinker og roper navnet mitt, men hva er det hun roper til? Hun har på alle måter forventninger til meg. Men det er skjøre forventninger. Begivenheter forgrener seg og deler seg og multipliserer seg, og hun og jeg vil kanskje aldri møtes. Og hva med henne? Hva betyr denne avdøde kvinnen for meg? Hun er i hvert fall ikke moren min, ikke noe så håndfast som det. Hun er bare en idé, et piktogram på stueveggen. Hun er min forestilling. Det har gått tretten måneder siden moren min døde, og jeg har ikke brydd meg om å sjekke den lille filmrullen i sitt gule relikvieskrin. En dag finner jeg kanskje den og filmframviseren også, og da skal jeg se på filmen igjen. Og da er hun der. Ung og full av latter, levende og hel. Dette er sikkert et like bra sted som noe annet å begynne denne historien – med den gravide og pene unge kvinnen på innsjøen en varm sommerdag. Det finnes tross alt ingen egentlig begynnelse på noen historie. Det eneste som finnes, er øyeblikket hvor man begynner å følge med. Et annet øyeblikk, fem og et halvt år senere, klokken 01.29, 11. mars 1977. 10


En av Boston-politiets patruljebiler snegler seg av gårde bortover Washington Avenue i en bydel som heter Mission Flats. Det knaser under dekkene: sand, is. En jernbanebro hever seg over veien. Fosforiserende gatelys. Patruljebilen stanser foran en bar som heter Kilmarnock Pub, en skyggefull, lav bygning med neonskilt i vinduene. Inne i patruljebilen bruker en politimann – navnet hans er ikke viktig – knyttneven til å tørke dugg fra vinduet på sjåførsiden, så studerer han neonskiltene. GUINNESS, BASS, et anonymt skilt som lover GOOD TIMES. Skjenketiden på Kilmarnock var over for tjueni minutter siden. På denne tiden er vanligvis lyset på skiltene slått av. Tenk nå litt på denne politimannen. Hvis han ikke tilfeldigvis hadde stoppet utenfor baren eller hvis han ikke hadde lagt merke til neonskiltene, ville ikke noe av det som følger ha skjedd. Akkurat nå ligger en rekke forskjellige muligheter åpne for ham – en alternativ historie, hundre alternative historier. Han kan bare ignorere skiltene og fortsette turen bortover Washington Avenue. For er det tross alt noe mistenkelig her? Er det i det hele tatt så uvanlig at en bartender glemmer å skru av et par lys ved stengetid? Alternativet er at politimannen kan be om forsterkninger. En bar ved stengetid er et fristende mål for ranere. Ingen vakter, bartendere og fylliker. Ja, han burde kanskje gjøre det, han burde kanskje vente på forsterkninger. Husk at dette er Mission Flats, det lønner seg å gå forsiktig fram her. Men på den annen side kan en politimann som jobber nattskift, regne med å måtte sjekke femti forretninger før han stempler ut. Han kan ikke be om forsterkninger hver eneste gang. Nei, i dette tilfellet er det ingen grunn til at politimannen vår skal gjøre noen av delene. Han tar den rette beslutningen og likevel – hvordan skal man forklare det som skjer? Uflaks. Tilfeldigheter. Utallige tilfeldige forgreininger og sekvenser har ført ham hit akkurat nå. Det er slutten på en historie, eller flere andre, og begynnelsen på en annen historie, eller flere andre. Tenk også over dette. Mens politimannen sitter i en bil som går på tomgang utenfor Kilmarnock Pub – han fikler 11


med radioen, bestemmer seg for hva han skal gjøre, bestemmer seg for om han skal bry seg – er jeg fem år gammel, jeg ligger og sover i sengen min i Vest-Maine, omtrent femti mil unna. Tilbake til politimannen vår. Han bestemmer seg for å gå inn og be bartenderen om å stenge, kanskje til og med true med at Alcohol Beverages Commission bør ta en kikk på skjenkebevillingen hans. Bare en fillesak. Han melder fra til sentralen hvor han er: «Bravo-fire-sju-tre, jeg går inn på Kilmarnock på Mission Ave. Bravo-fire-sju-tre, charlierobert.» Ingen bekymring i stemmen. Rutine. Så går politimannen rett inn i et væpnet ran. Inne på Kilmarnock retter Darryl Sikes en ni millimeter Beretta mot politimannens hode. Sikes er en hengslete narkoman, han er høy på kokain og han har fyrt seg ekstra opp med litt amfetamin og dempet det hele med Jack Daniel’s. Politimannen løfter hendene for å vise at han overgir seg. Håndbevegelsen får Sikes til knekke sammen av latter. Hahahahahahaha. Det summer bokstavelig talt i hodet hans, det synger i ørene og for Sikes høres det ut som den elektriske duren fra en gitarforsterker. Skru opp! Skru opp jævelskapet! Hahahahaha! Sikes’ partner er en fyr som heter Frank Fasulo. Fasulo er ikke like høy som Sikes. Ikke på langt nær. Frank Fasulo har kontroll. Han holder en avsagd hagle. Han peker på politimannen med haglen og gir ham ordre om å strippe. Fasulo får politimannen til å legge hendene på ryggen og setter håndjern på ham og gir ham ordre om å knele. Den nakne politimannen skjelver. De to feirer, Frank Fasulo og Darryl Sikes. Sikes løfter uniformskjorten opp fra gulvet og tar den utenpå genseren sin. Hahahahaha! De gjør en liten seiersdans rundt bardisken. De sparker i klærne til politimannen, sender dem utover – sokker, underbukse med urinflekker, svarte sko. Fasulo fyrer av haglen mot taket, tar ladegrep og skyter, tar ladegrep og skyter. 12


Politimannen blir tvunget til å utføre fellatio på Fasulo. Idet han får orgasme, skyter Fasulo politimannen i hodet. Det er nå ni dager etter Kilmarnock-drapet, klokken er fire en iskald og bitter vinternatt. Vinden pisker over det nederste dekket på Tobin-broen, hvor temperaturen er femten minusgrader med vindavkjølingseffekten. Frank Fasulo hopper ut fra siden av broen og slår sakte hjul i luften med utstrakte armer og bein. Det vil ta tre lange sekunder før han er nede ved overflaten på Mystic River, omtrent femti meter under ham. Han kommer til å treffe vannet i hundre og ti kilometer i timen. I den farten er det ikke stor forskjell på å treffe vann eller å treffe betong. Hva tenker Fasulo på mens han går rundt i luften? Får han et glimt av den svarte veggen av vann som kommer susende mot ham? Tenker han på sin partner, Darryl Sikes, eller den drepte politimannen? Tror han at selvmordet hans vil avslutte historien om Kilmarnock-drapet? Frank Fasulo vet det ikke, men de ni siste dagene har han fått erfare den opprinnelige betydningen av ordet lovløs. I dag refererer ordet til en hvilken som helst kriminell. Men i gammel engelsk juss hadde det en mer spesifikk betydning. Hvis en rett erklærte at man var lovløs, sto man bokstavelig talt utenfor loven – det vil si at man ikke lenger var beskyttet av loven. En lovløs kunne ranes og til og med drepes uten at noen ble straffet. Han hadde ingen fristeder i hele England. Sånn er det også for Frank Fasulo. Boston-politiet er ikke interessert i å arrestere ham og sikte ham. De vil se ham død. Ingen fristeder. De fikk tak i Darryl Sikes bare to dager etter drapet. Han hadde gjemt seg på gamle Madison Hotel, i nærheten av Boston Garden. Fire mann fra Boston-politiet stormet inn på rommet hans og fyrte av førtien kuler mot ham. Etterpå sverget hele teamet på at Sikes strakte seg etter et skytevåpen, men det ble aldri funnet noe våpen. Nå er det Fasulos tur. Politiet vil ha tak i ham enda mer 13


enn Sikes. Det var Fasulo som hadde … vel, de fleste av dem orker ikke engang å si det. Og hvor skal Fasulo gjøre av seg? Alle politimyndigheter i hele verden kommer til å returnere ham til Boston-politiet, siden han er ettersøkt for drap. Derfor må det ende på denne måten. Det er det eneste Frank Fasulo er helt sikker på. Mens han faller, i løpet av de tre sekundene han føler kroppen akselerere og vinden river jakken av skuldrene som en omtenksom vert, har han bare én tanke i hodet: Det kunne ikke slutte på noen annen måte – før eller siden ville en politimann finne ham. Ti år senere. 17. august 1987, klokken 02.25. Vi er igjen i Mission Flats, i en tremannsbolig av den sorten som folk i Boston kaller for en trippeldekker. I trappeavsatsen i tredje etasje krøker åtte politifolk seg sammen. De stirrer på en dør, lytter intenst som om døren skulle begynne å snakke. Døren er lakkert i kinarødt. Det er to små hull i dørkarmen, like over øyehøyde, hvor det engang var festet en mezuzah med små gullspikre. For femti år siden var dette et hovedsakelig jødisk nabolag. Mezuzahen er for lengst borte. I dag er leiligheten narkotika-lager for en gjeng som kaller seg Mission Posse. Døren er helt sikkert forsterket på en eller annen måte. Mest sannsynlig er den kilt fast med en provisorisk politilås, en planke som er plassert i førtifem graders vinkel mellom døren og gulvet og holdt på plass med treblokker som er skrudd fast til gulvplankene. For å komme seg inn i leiligheten, må politiet slå døren til pinneved. Det kan ta femten sekunder eller det kan ta flere minutter – en evighet, lenge nok til å skylle ned kokain, brenne kundelister, kaste ut vekter og plastposer gjennom hull i veggene. Altfor lenge. Det går an å bedømme en dør med metallplater, man kan forutsi hvordan den vil oppføre seg. En tynn dør bøyer seg, blir forvridd, og da går det raskt å få den løs fra karmen. En tykk dør får bare bulker, og da er den eneste muligheten å øde14


legge hengslene, låsen eller hele dørkarmen. Men en gammel tredør? Vanskelig å si. Denne ser solid ut. Julio Vega liker den i hvert fall ikke. Vega kikker bort på partneren, en narkotikaetterforsker fra Area A-3 som heter Artie Trudell, og rister på hodet. Vegas beskjed: Man lager ikke sånne dører lenger. Trudell, en enorm mann med oransjerødt skjegg, smiler tilbake til Vega og strammer bicepsene. Vega og Trudell er anspente, nervøse. Dette er den første razziaen de er ansvarlige for. Målet er en viktig brikke: Mission Posse selger mye mer crack i dette nabolaget enn noen andre. Ransakingsordren hvor de ikke skal banke på først er også helt og holdent deres, basert på deres egen etterforskning – to uker med spaning og en strøm av informasjon fra en angiver som er godkjent av Martin Gittens personlig. Ransakingsordren er skuddsikker. Etterforsker Julio Vega kunne også vært skuddsikker med noen flere fulltreffere som denne. Vega har en plan. Han skal ta førstebetjenteksamen til høsten, jobbe i narkotikaavdelingen et par år til, deretter prøve å bli overført til enten spesialetterforskning eller til og med drapsavsnittet. Vega holder selvsagt karriereplanene sine for seg selv, fordi partneren hans, svære, rødhårete Artie Trudell, ikke skjønner seg på det. Trudell drømmer verken om drapsavsnittet eller noe annet. Han er tilfreds med å bare jobbe med narkotikasaker. Noen er sånn. De foretrekker saker som er uten ofre, hvor de mistenkte er like profesjonelle som politifolkene de står overfor. Det er enklere på den måten. Vega har forsøkt å vekke litt ambisjoner hos Trudell. Forklart ham at han ikke kommer til å stige i gradene hvis han ikke vil jobbe med forbrytelser med ofre. Han hintet til og med en gang om at Trudell burde ta førstebetjenteksamen, men det lo Artie bare av. «Hva?» sa Artie. «Og gå glipp av alt dette?» Da satt de i en bulkete Crown Vic og så på måneskinnet på Mission Avenue i Mission Flats – kvartal etter kvartal med askegrå, forfalne leiegårder. Hvordan takler man en fyr som ham? 15


Til helvete med ham, tenker Vega. La Artie jage crackselgere i Mission Flats så lenge han vil. La ham råtne her. Men ikke Julio Vega. Vega er med på spillet. Han er på vei opp. Opp og ut. Hvis, hvis … Ikke sant, etterforsker Vega kan drømme om drapsavsnittet eller spesialavdelingen dagen lang, men først må han gjøre seg bemerket. Han trenger noen skalper som han kan vise til politimesterens folk. Han trenger denne seieren. Vega og Trudell står som vaktposter ved siden av døren til leiligheten. De andre mennene unngår området rett foran døren som best de kan, men trappeavsatsen er liten og de ender opp i trappen til neste etasje. Det er fire uniformerte blant dem. Resten – som er fra Narkotikaavsnittet – går i jeans, joggesko og Kevlar-vester. Uformelt kledd. Ikke noe av kommandostil-utstyret som andre enheter bruker. Dette er Mission Flats, dette er folk som har trengt seg inn gjennom dører før. Mennene lytter i flere sekunder om det er noen lyder i leiligheten, og da de ikke hører noe, snur de seg mot Vega for å få signalet. Vega kneler mot veggen, så nikker han i retning Trudell. Den storvokste etterforskeren stiller seg foran døren. Temperaturen i oppgangen nærmer seg tretti grader. Trudell svetter i vesten sin. Han har flekker på T-skjorten. Skjegget er fuktig, krøllete, oransje floker glinser under haken. Den store politimannen smiler, kanskje fordi han er nervøs. Han plasserer et halvannen meter langt stålrør i høyre albuekrok. Senere vil avisene beskrive røret som en rambukk, men i virkeligheten er det bare et stykke av et vannrør som er fylt med betong og utstyrt med to L-formede håndtak. Vega holder opp fem fingre, deretter fire, tre, to – på én peker han på Trudell. Trudell slår røret mot døren. Det høres ut som om noen har slått på en basstromme i oppgangen. Døren rikker seg ikke. Trudell tar et skritt bakover, kjører røret inn i døren igjen. Døren rister, men den er like hel. 16


De andre politifolkene ser på, stadig mer urolige. «Kom igjen, storegutt,» sier Vega oppmuntrende. Et tredje slag. Basstrommelyden. Et fjerde – denne gangen med en annerledes lyd, bomkrakk. Ett av de øverste panelene i døren slår utover fra innsiden – sprengt ut – et skudd avfyrt innenfra leiligheten – en blodsprut støtes ut av Trudells panne – rød tåke – en bit av skalpen – og Trudell ligger på rygg, toppen av hodet har foldet seg ut. Røret faller ned på gulvet med et dunk. Politifolk spretter unna, kaster seg flatt ned mot trappen, mot hverandre. «Artie!» roper en. En annen: «SkuddSkuddSkuddSkuddSkudd!» Vega stirrer ned på Trudells kropp. Det er blod overalt. Røde dråper henger på veggen, en hel dam utvider seg under Trudells hode. Røret ligger rett foran døren. Vega har lyst til å løfte det, men beina hans vil ikke lystre.


DEL EN «Kvaliteten på en nasjons sivilisasjon kan i stor grad måles ut fra metodene den bruker for å utøve straffeloven sin.» Miranda versus Arizona, 1966


1

Maurice Oulette prøvde en gang å ta livet av seg, men han lyktes bare i å blåse bort høyre side av kjevebeinet. En lege nede i Boston klarte å konstruere et kunstig kjevebein, men resultatet var ikke helt vellykket. Etter operasjonen så ansiktet til Maurice ut som om det hadde smeltet, og han gjorde store anstrengelser for å skjule det. Da han var yngre (uhellet skjedde da Maurice var nitten), gikk han med en bandana over ansiktet som en bankraner i en gammel western. Maurice, som egentlig var av den kjedelige og uromantiske typen, fikk dermed et elegant utseende som han kunne utnytte en stund. Men til slutt fikk han nok av bankranermasken. Han måtte alltid løfte den for å trekke pusten eller drikke. Dermed kastet han den rett og slett en dag, og siden da har Maurice vært omtrent så lite sjenert som en mann uten kjeve kan være. Folk flest i byen aksepterer Maurices misdannelse som om det ikke er mer uvanlig å være uten kjeve enn å være nærsynt eller venstrehendt. De er til og med litt beskyttende for ham, passer på å møte blikket hans, bruke navnet hans. Hvis sommerturistene stirrer på ham, som også voksne folk har en tendens til å gjøre, kan du vedde på at de får et iskaldt blikk tilbake, fra Red Caffrey eller Ginny Thurler eller noen andre som måtte være i nærheten, et blikk som sier Se rett fram, mister. Sånn sett er Versailles en hyggelig by. Jeg pleide å se på den som en enorm venusfluefanger med gater fulle av klissent lim og blafrende vinger som fanget ungdommer som meg og holdt oss her til det var for sent å flytte til et 21


annet sted. Men disse folkene har støttet opp om Maurice Oulette, og de har støttet opp om meg også. De utnevnte meg til politisjef da jeg var tjuefire. I noen måneder var jeg, Benjamin Wilmot Truman, den yngste politisjefen i hele USA, det gikk man i hvert fall ut fra her omkring. Men topplasseringen var kortvarig, senere samme år var det en artikkel i USA Today om en tjuetoåring som ble valgt til sheriff et eller annet sted i Oregon. Ikke at jeg egentlig brydde meg så veldig om det. Når sant skal sies, hadde jeg egentlig aldri lyst til å bli politi, og i hvert fall ikke politisjef i Versailles. Men i hvert fall, Maurice bodde i sin avdøde fars hvite, panelkledde hus, han overlevde på trygd og et og annet gratis måltid fra en av byens to konkurrerende dinere. Han hadde fått erstatning fra sosialmyndighetene i Maine fordi de ikke hadde undersøkt saken hans grundig nok da han skjøt kjeven av seg, så han hadde det ganske bra økonomisk. Men av årsaker ingen kjente til, hadde Maurice holdt seg mer og mer hjemme i huset de siste årene. Folk flest mente han var i ferd med å bli en einstøing og kanskje litt rar. Men han hadde aldri skadet noen (bortsett fra seg selv), så den generelle oppfatningen var at uansett hva Maurice Oulette gjorde her ute, var det hans egen sak. Jeg var nok stort sett enig i den oppfatningen, selv om det var ett unntak. Med noen måneders mellomrom og uten forvarsel, pleide Maurice å skyte blink på gatelyktene på Route 2, til stor bekymring for bilførere som kjørte mellom Millers Falls, tettstedet Mattaquisett og Versailles. (Navnet uttales Ver-seils, ikke Ver-sai.) Maurice hadde vanligvis inntatt store mengder Wild Turkey ved disse anledningene, og det kan være derfor han tok så dårlige avgjørelser og siktet så elendig. Denne kvelden – det var den 10. oktober 1997 – kom telefonen omtrent klokken ti, Peggy Butler klaget over at «Mr. Oulette skyter på biler igjen.» Jeg forsikret henne om at Maurice ikke skjøt på bilene, han skjøt på gatelyktene, og sjansen for at han skulle treffe en bil, var faktisk veldig liten. «Ha ha, Herr Komiker,» sa Peggy. 22


Så jeg dro av sted. Jeg kunne høre skytingen da jeg var to–tre kilometer fra huset. Det kom skarpe riflesmell med ujevne mellomrom, omtrent hvert femtende sekund. Uheldigvis måtte jeg kjøre Route 2 for å komme meg til huset, og dermed måtte jeg passere krysshårene til Maurice. Jeg slo på blinklysene, taklyset, sidelysene, alt jeg hadde av lys på bilen – den må ha sett ut som en karnevalvogn – i håp om at Maurice ville slutte å skyte et øyeblikk. Jeg ville at han skulle skjønne at det bare var politiet. Jeg parkerte Broncoen med to hjul på plenen og blinkende lys. Da jeg var ved det borterste hjørnet av huset, ropte jeg: «Maurice, det er Ben Truman.» Ingen respons. «Hei, Rambo, kan du slutte å skyte et øyeblikk?» Heller ikke nå kom det noen respons, men det var heller ikke mer skyting, noe jeg tok som et positivt tegn. «Greit, jeg kommer bort,» ropte jeg. «Nå, Maurice, ikke skyt.» Bakhagen var et lite rektangel av ugress, sand og furunåler. Det lå strødd all slags skrot der: Skjelettet av et tørkestativ, et landhockeymål, en melkekasse. I det borterste hjørnet sto en gammel Chevy Nova flatt på magen, hjulene var blitt transplantert til en annen dritdårlig Chevy Nova for mange år siden. Bilen hadde fortsatt Maine-skiltet på, med bilde av en hummer og mottoet VACATIONLAND. Maurice sto i enden av hagen med en rifle i armkroken. Han så ut som en jeger som hadde tatt pause fra vakteljakten. Hodet var bøyd, noe som ikke var uvanlig. Man ble vant til å snakke til knappen på skyggeluen hans. Jeg skinte på ham med lommelykten. «God kveld, Maurice.» «Go’ kveld, sjef,» sa skyggeluen. «Hva er det som skjer her?» «Det er bare litt skyting.» «Det har jeg skjønt. Du holdt på å skremme livet av Peggy Butler. Kan du fortelle meg hva i helvete det var du skjøt på?» «De lysene der.» Maurice nikket i retning Route 2 uten å kikke opp. 23


«Traff du noen?» «Nei, sir.» «Er det noe galt med geværet?» Han trakk på skuldrene. «Vel, la meg få ta en kikk på det, Maurice.» Han ga meg riflen, en gammel Remington som jeg hadde konfiskert minst ti ganger før. Jeg sjekket at det lå en patron i kammeret, så plinget jeg en kule mot en gjerdestolpe av metall i enden av jordet. «Geværet er ok,» kunne jeg informere ham om. «Da er det kanskje deg det er noe galt med.» Maurice lo litt mumlende. Jeg strøk hendene nedover på utsiden av jakken hans, fant patronesken i lommen. Da jeg stakk hånden ned i den, ble fingrene sittende fast i Kleenex-kulene som Maurice samlet på som om de var nøtter. «Herregud, Maurice, tømmer du aldri jakkelommene?» Jeg tok ut ammunisjonsesken og stakk den i min egen lomme. Jeg åpnet en Marlboro-pakke og stakk den tilbake i lommen til Maurice. «Er det greit om jeg tar en kikk og ser hvordan det går med deg?» Da så han endelig opp. Hudtransplantasjonene på den konkave kjeven skinte som sølv i lyset fra lommelykten. «Er jeg arrestert?» «Nei, sir.» «Greit.» Jeg gikk inn bakdøren, og lot Maurice bli stående der jeg fant ham. Han sto med armene ned langs siden, lik et barn som har fått en skjennepreken. Det stinket kokte grønnsaker og svette på kjøkkenet. En halvtom Jim Beam-flaske sto på bordet. Kjøleskapet var tomt, bortsett fra en urgammel pakke bakepulver. I skapene var det noen hermetikkbokser (Spagetti-O, Green Giant mais), noen suppeposer og et bitte lite hull hvor stokkmaur kravlet inn og ut. «Maurice,» ropte jeg til ham, «er det lenge siden sosialarbeideren har vært på besøk hos deg?» «Husker ikke.» Jeg dyttet opp døren til badet med løpet på Maurices rifle, 24


og lyste med lommelykten. Badekaret og klosettet var gulnet. To sigarettsneiper lå og fløt i toalettskålen. En del av veggen under vasken hadde råtnet bort, og en sponplate var spikret fast over hullet. Rundt kanten av sponplaten kunne man se ut. Jeg slo av lysene og låste huset. «Maurice, husker du hva beskyttelsesforvaring er?» «Ja, sir.» «Hva er det?» «Det er når du setter meg i fengsel uten at jeg er arrestert.» «Det stemmer. Og husker du hvorfor jeg må gjøre det, sette deg i beskyttelsesforvaring?» «Det er vel for å beskytte meg. Det er derfor det kalles det.» «Jo da. Nettopp. Og det skal vi gjøre nå, Maurice, vi skal sette deg i beskyttelsesforvaring før du dreper noen når du prøver å treffe gatelyktene.» «Jeg traff jo ingen.» «Vel, Maurice, det gjør meg ikke noe mindre bekymret. Du skjønner, hvis du hadde truffet det du siktet på …» Han stirret tomt på meg. «Hør her, poenget er at du ikke må skyte på dem. Det er kommunal eiendom. Dessuten, tenk om du traff en bil?» «Jeg har aldri skutt på en bil.» Man kommer aldri stort lenger når man snakker med Maurice, og nå hadde denne samtalen nådd sitt sluttpunkt. Ingen var helt sikre på om Maurice bare var treg eller om han var litt sprø. Uansett hadde han litt slingringsmonn. Han hadde overlevd en malstrøm av følelser som ingen utenforstående helt kunne fatte, og han hadde arrene sine som bevis på det. Han så opp på meg. I måneskinnet, når høyresiden hans lå i skyggen, virket ansiktet nesten normalt igjen. Det var et magert ansikt med mørke øyne som var helt vanlig her omkring. Ansiktet til en voyageur eller en tømmerhogger på et gammelt, sepiabrunt fotografi. «Er du sulten, Maurice?» 25


«Litt.» «Når spiste du sist?» «Spiste i går.» «Blir du med til The Owl?» «Trodde du skulle sette meg i fengsel.» «Det skal jeg.» «Får jeg tilbake geværet?» «Nei. Jeg beslaglegger det før du skyter en eller annen. For eksempel meg.» «Politisjef Truman, jeg har da ikke tenkt å skyte deg.» «Vel, det setter jeg pris på å høre. Men jeg kommer likevel til å beholde det – og jeg sier det ikke for å være uhøflig – du er ikke den beste skytteren i verden.» «Dommeren kommer til å si at jeg skal få det tilbake. Jeg har lisens.» «Har du plutselig blitt advokat også?» Maurice lo den rare latteren sin, det hørtes ut som han stønnet. «Ja, kanskje det.» Det var litt folk på The Owl, alle satt ved bardisken og alle drakk Bud fra langhalsede flasker mens de stirret opp på en hockeykamp på tv-en. Phil Lamphier, som eide stedet og var den eneste bartenderen i lavsesongen, sto med albuene på bardisken og leste i en avis. Den lille disken var L-formet, og Maurice og jeg satte oss på hver vår krakk på kortsiden med ansiktet mot de andre. Folk mumlet «Hei, Ben» til meg, men Diane Harned ventet et øyeblikk før hun hilste meg med «Politisjef Truman». Hun sendte meg et lite hånflir før hun vendte oppmerksomheten tilbake til tv-en. En gang i tiden hadde Diane vært pen, men fargen hadde rent av henne. Det blonde håret hadde falmet fra gult til strågult. Hun hadde fått ringer som en vaskebjørn under øynene. Likevel oppførte hun seg fortsatt som en arrogant ungjente, og det skal litt til for å fikse det. Vi hadde uansett vært på noen dater sammen, Diane og jeg, og det hendte vi hadde en og annen gjenforening. Vi hadde en avtale. 26


Maurice bestilte en Jim Beam, som jeg øyeblikkelig avbestilte. «Vi tar to cola,» sa jeg til Phil, som skar en grimase. Jimmy Lownes spurte: «Har du arrestert Al Capone, eller?» «Nei. Det er ikke varme i huset til Maurice, så han skal få overnatte på stasjonen til vi får fikset det. Vi tenkte bare han skulle få seg litt mat først.» Diane kikket skeptisk på meg, men sa ingenting. «Det er mine skattepenger som betaler for den middagen,» sa Jimmy ertende. «Nei, jeg spanderer.» Bob Burke sa: «Vel, det er også skattepenger, Ben. Det er skattepenger som betaler lønnen din, teknisk sett.» «Din også,» kom det fra Diane. «Teknisk sett.» Bob, som jobbet i kommunen med å vedlikeholde offentlige bygninger, fikk et fårete uttrykk i ansiktet. Men jeg var ikke avhengig av at Diane forsvarte meg. «Det skal ikke så mye skattepenger til for å betale min lønn,» sa jeg. «Dessuten, så snart de finner en ny politisjef, trenger jeg ikke de pengene lenger. Da skal jeg komme meg bort fra dette hølet.» Diane snøftet. «Og hvor skal du dra?» «Jeg tenkte kanskje jeg skulle reise litt.» «Nei, hør på ham. Og hvor har du tenkt deg da?» «Praha.» «Praha.» Hun sa ordet som om det var første gang hun hørte det. «Jeg vet ikke engang hva det er.» «Det er i Tsjekkoslovakia.» Diane snøftet foraktelig igjen. Bobby Burke brøt inn: «Det heter Den tsjekkiske republikk nå. Det var det de kalte det under OL, Den tsjekkiske republikk.» Burke var ekspert på sånne trivielle opplysninger. Mannen levde av å vaske gulv på barneskolen, men han visste navnet på hver eneste førstedame, alle presidentattentatene og de åtte delstatene som grenser til Mississippi. En mann av hans type kan ødelegge rytmen i en samtale. «Ben,» fortsatte Diane, «hvorfor i svarte vil du dra til 27


Praha?» Det var noe skarpt i stemmen hennes. Jimmy Lownes dyttet borti henne og sa: «A-å,» som om Diane var sjalu. Men det var ikke det. «Hvorfor jeg vil dra til Praha? Fordi det er vakkert der.» «Og hva har du tenkt å gjøre når du kommer dit?» «Bare se meg rundt, tenkte jeg. Besøke severdighetene.» «Du skal bare … se deg rundt?» «Ja, det er planen.» Jeg skal innrømme at det ikke var mye til plan. Men for meg virket det som om jeg allerede hadde planlagt altfor lenge mens jeg ventet på Muligheten. Jeg har alltid vært en av de som tenker seg lenge om og bruker lang tid på å gjøre noe, den sorten som kveler ethvert initiativ med tvil og bekymringer. Det var på tide å riste alt det av seg. Jeg regnet med at jeg i hvert fall ville komme meg til Praha før jeg begynte å stille spørsmål ved hva jeg holdt på med. Jeg hadde i hvert fall ikke tenkt å sitte og råtne i Versailles, Maine. Jimmy spurte: «Skal du ta med deg Maurice?» «Gjett om. Hva sier du, Maurice? Blir du med til Praha?» Maurice kikket opp og smilte sjenert med lukket munn. «Kanskje jeg også blir med,» foreslo Jimmy. Diane snøftet igjen. «Særlig.» «Men herregud,» sa Jimmy, «hvorfor ikke?» «Hvorfor ikke? Se på dere!» Vi så, men ingen av oss oppdaget noe spesielt. «Det er bare det at dere ikke akkurat er sånne Prahafolk.» «Og hva faen betyr nå det, ‘Praha-folk’?» Jimmy Lownes ville ikke funnet Praha på kartet om han hadde fått lete i en uke. Men han var likevel skikkelig indignert. «Vi er folk, eller hva? Vi trenger bare å reise til Praha, så er vi Prahafolk.» «Ærlig talt, Jimmy, hva i svarte skal du gjøre i Praha?» ville Diane vite. «Det samme som Ben: se meg rundt. Kanskje jeg liker meg der. Hvem vet, kanskje jeg blir boende der. For å vise deg at jeg er Praha-folk, jeg også.» 28


«De har godt øl der,» skjøt Bob Burke inn. «Pilsnerøl.» «Der ser du, jeg liker det allerede.» Jimmy løftet Bud-flasken for å skåle, men det var ikke klart om han skålte for Praha eller Bobby Burke eller bare for ølet. «Diane, du kan jo bli med,» foreslo jeg. «Du vil kanskje også like deg der.» «Jeg har et bedre forslag, Ben. Hvorfor går jeg ikke bare hjem og setter fyr på pengene mine?» «Greit,» sa jeg, «vel, da er det avgjort. Jeg, Maurice og Jimmy. Vi satser alt på Praha.» Maurice og jeg slo glassene mot hverandre og beseglet planen. Men Diane nektet å gi seg. Man traff alltid et ømt punkt hos henne når man snakket om å komme seg bort. «Å, Ben,» sa hun, «du er så full av drittprat. Det har du alltid vært. Du kommer aldri til å dra noen steder, og det vet du. Den ene dagen er det California, den neste er det New York, nå er det Praha. Hva blir det neste? Timbuktu? Vet du hva, jeg skal inngå et veddemål med deg: Om ti år kommer du fortsatt til å sitte på den krakken der og mase om at du skal reise til Praha eller gud vet hvor.» «La ham være, Diane,» sa Phil Lamphier. «Hvis Ben vil reise til Praha eller et annet sted, så kan han vel det.» Og det må ha vært et eller annet i ansiktet mitt som fortalte Diane at hun hadde gått over streken, for hun så bort og ble sittende og fikle med en sigarettpakke istedenfor å møte blikket mitt. «Å, kom igjen, Ben,» sa hun, «jeg fleipet bare». Hun tente sigaretten sin, prøvde å se ut som Barbara Stanwyck. Hun minte mer om Mae West. «Er vi fortsatt venner?» «Nei,» sa jeg. «Jeg må kanskje også bli med på stasjonen i natt. Det er ikke varme i mitt hus heller.» Det framkalte en hylekonsert fra Lownes og Burke. Til og med Maurice hoiet med under skyggeluen. «Diane, det er forbudt å overfalle politifolk.» «Fint. Arrester meg.» Hun holdt fram håndleddene så jeg 29


kunne sette håndjern på dem, og mennene begynte å flire igjen. Maurice og jeg ble på The Owl en times tid til. Phil varmet opp et par frosne paier til oss, og Maurice spiste sin så fort at jeg var redd for at han skulle svelge gaffelen i farten. Jeg tilbød ham halvparten av min, men det ville han ikke ta imot, så vi tok med oss resten av paien til stasjonen og Maurice spiste den der. Han ble værende i arresten den natten. Det er en madrass der, og det kunne ikke vært så mye verre enn det trekkfulle huset hans. Jeg lot celledøren stå åpen så han kunne gå på do i gangen, men jeg dro en stol bort til døråpningen og sov med beina over den så Maurice ikke skulle gå ut uten å vekke meg. Det var selvsagt ikke fordi det var fare for at Maurice skulle forstyrre noen, faren var at han selv skulle komme til skade mens han var full og formelt sett i beskyttelsesforvaring. Sånt kan skje. Jeg ble sittende våken i stolen til klokken var godt over tre og høre på Maurice. Mannen bråkte mer mens han sov enn de fleste gjør når de er våkne, han mumlet og snorket og prompet. Men det var ikke Maurice som holdt meg våken, det var alt det andre. Jeg måtte komme meg bort fra Versailles, jeg måtte riste av meg den svære venusfluefangeren som hadde låst seg rundt ankelen min. Jeg måtte komme meg bort, i hvert fall nå.


2

Jeg fulgte med mens barna krysset Route 2 ved Rufus King barneskole neste morgen. Jeg hilste på alle ved navn, noe jeg anstrenger meg for å klare. Den ene etter den andre pep fram: «Hei, politisjef Truman.» En gutt spurte: «Hva har skjedd med håret ditt?» Han dro ut ordet, hååååår-et. Det som hadde skjedd med håret mitt, var selvsagt at jeg hadde sovet på stasjonen med hodet mot veggen. Jeg stirret strengt på gutten og truet med å arrestere ham, noe som gjorde at han fnyste og begynte å fnise. Videre til distriktsdomstolen i Acadia County, for å sjekke om det hadde vært noen arrestasjoner i nabobyene. Tinghuset ligger i Millers Falls, som er tjue minutter unna med bil. Selv hadde jeg ingen arrestasjoner å melde om, men jeg dro likevel. Det var den vanlige småpraten mellom funksjonærene og politiadvokatene. Det gikk et rykte om at en tenåring på en regional videregående skole solgte marihuana fra skapet sitt. Politisjefen i Mattaquisett, Gary Finbow, hadde til og med skrevet ut en ransakingsordre av skapet. Gary lurte på om jeg ville lese gjennom søknaden om ransaking, sjekke om den var grei? Jeg skummet gjennom den, satte en ring rundt noen stavefeil, sa at han heller burde snakke med guttens foreldre og glemme det. «Hvorfor vil du ødelegge universitetssøknaden hans på grunn av et par jointer?» Han så rart på meg, og jeg sa ikke mer. Det er ingen vits i å prøve å forklare det til folk som Gary. Det er som å forklare Hamlet til en grand danois. Og så tilbake til stasjonen. Følelsen av kjedsomhet og ut31


mattelse – av at livet var i ferd med å gå i oppløsning – var til å ta og føle på nå. Dick Ginoux, min underordnede, satt ved resepsjonsdisken og leste en daggammel utgave av USA Today. Han holdt avisen på en armlengdes avstand og stirret på den over brillene. Øynene hans flyttet seg bare et øyeblikk fra avisen da jeg kom inn. «God morgen, sjef.» «Hva skjer, Dick?» «Hmm? Demi Moore har barbert hodet. Det må være til en film.» «Nei, jeg mener her.» «Ah.» Dick senket avisen og så seg rundt på det tomme kontoret. «Ingenting.» Dick Ginoux var noen og femti år, med et langt hesteansikt. Hans eneste bidrag til det lokale politiet var å sitte i resepsjonistens stol med avisen sin. Det gjorde ham omtrent like nyttig som en potteplante. Han tok av seg brillene og stirret på meg på en ekkel, faderlig måte. «Går det bra, Ben?» «Jeg er litt trøtt, men ellers går det bra.» «Er du sikker?» «Ja.» Jeg så meg omkring på kontoret. De samme tre skrivebordene. Det samme arkivskapet. De samme skitne skyvevinduene med seks små ruter i hver del. Plutselig fikk jeg en desperat angst ved tanken på å måtte tilbringe resten av formiddagen her. «Vet du hva, Dick, jeg tror jeg går ut en tur.» «Ut hvor?» «Jeg vet ikke helt.» Dick stakk ut underleppen i en bekymret mine, men han sa ikke noe. «Hei, Dick, kan jeg spørre deg om noe? Har du noen gang tenkt på å bli politisjef?» «Hvorfor skulle jeg det?» «Fordi du ville bli en god politisjef.» «Vel, vi har jo allerede en god politisjef, Ben. Du er politisjef.» «Jo da, men hvis jeg ikke var her.» 32


«Nå er jeg ikke med. Hvorfor skulle du ikke være her? Hvor har du tenkt deg?» «Ingen steder. Jeg sier det bare. Hvis.» «Hvis hva da?» «Hvis – Glem det.» «Greit, sjef.» Dick tok på seg brillene igjen og vendte tilbake til avisen. «Grrreit.» Jeg hadde bestemt meg for å sjekke hyttene nede ved innsjøen, en jobb jeg hadde utsatt i flere uker, men først fant jeg ut at jeg måtte hjem og vaske meg. Jeg visste at faren min kom til å være der. Det var kanskje det som var hele poenget med turen, å la faren min få vite hva jeg holdt på med. Når jeg ser meg tilbake, er det vanskelig å komme på hva jeg tenkte. I det siste hadde faren min og jeg hatt et litt ubehagelig samboerskap. Moren min døde for åtte uker siden, og i kaoset som fulgte hennes dødsfall, hadde vi snakket veldig lite sammen. Mor hadde alltid vært lenken mellom oss, den som fortolket og forklarte og oppklarte. Den som meglet i uviljen. Nå hadde vi trengt henne mer enn noen gang. Jeg fant ham på kjøkkenet, ved komfyren. Claude Truman hadde alltid vært stor og kraftig, bred over skuldrene, og selv nå – i en alder av sekstisju – var det noe ruvende over ham. Han sto med spredte bein, som om komfyren kunne finne på å kaste seg over ham og han ble nødt til å tvinge den tilbake mot veggen igjen. Han snudde seg og så meg komme inn i rommet, men han sa ingenting. «Hva er det du lager?» Ingen respons. Jeg kikket over skulderen hans. «Egg. Det der heter egg.» Far så ikke ut. Han hadde på seg en skitten flanellskjorte som hang utenpå buksen. Han hadde ikke barbert seg på flere dager. Han sa: «Hva skjedde med deg i går?» «Jeg ble på stasjonen. Jeg måtte sette Maurice i beskyttelsesforvaring, ellers ville han ha frosset i hjel i huset sitt.» 33


«Stasjonen er ikke noe hotell,» gryntet han. Han rotet nede i den fulle vasken etter en forholdsvis ren tallerken, og la eggene på den. «Du burde ha ringt.» Far ryddet plass på bordet til seg, blant annet flyttet han på en stor flaske Miller. Jeg tok tomflasken. «Hva faen er dette?» Han kastet et stygt blikk på meg. «Jeg burde kanskje satt deg i beskyttelsesforvaring,» sa jeg. «Du kan jo prøve.» «Hvor fikk du den fra?» «Har det noe å si? Det er et fritt land. Ingen lov som sier at jeg ikke kan ta en øl.» Jeg ristet på hodet av ham, akkurat som moren min pleide å gjøre, og slengte flasken i søpla. «Nei. Det er ingen lov som sier at du ikke kan det.» Han så på meg med et svart blikk for å understreke seieren sin, så vendte han oppmerksomheten mot eggene, han knuste plommene og smurte dem utover. «Far, jeg drar ned til innsjøen for å sjekke hyttene.» «Bare dra.» «’Bare dra’? Er det alt? Er det ikke noe du har lyst til å snakke om før jeg drar?» «Hva da?» «For eksempel den flasken. Kanskje det ikke er en god dag i dag.» «Du må gjøre det du må gjøre, Ben. Jeg kan ta vare på meg selv.» Han ble sittende og fikle med eggene. Huden hans var nesten like grå som håret. Nå var han bare enda en gammel mann som prøvde å finne ut hva han skulle gjøre med seg selv, hvordan han skulle få tiden til å gå resten av livet. Tanken slo meg, som den gjør med alle sønner som tenker på sin far: Var han meg? Var dette mannen jeg ville bli? Jeg hadde alltid sett på meg som en etterkommer av min mors side, ikke min fars, en Wilmot, ikke en Truman. Men jeg var også hans sønn. Jeg hadde de store hendene hans, selv om 34


jeg ikke hadde det bøllete temperamentet. Hva skyldte jeg egentlig denne gamle mannen? Jeg gikk opp for å vaske meg. Huset – det samme som jeg vokste opp i – var lite, med bare to soverom og et bad i andre etasje. Det luktet litt surt der, far vasket ikke klærne sine jevnlig. Jeg plasket iskaldt vann i ansiktet og tok på meg en ren uniformskjorte. Stoffet snurpet seg sammen rundt VERSAILLES POLICE-skulderlappen, som var umulig å stryke selv etter at man hadde lammet den med stivelse. Jeg sto på mine foreldres soverom, hvor det var et speil, og prøvde å glatte ut ujevnheten. I det nederste høyre hjørnet av speilrammen var det et gammelt fotografi av faren min i den samme uniformen og med et strengt ansiktsuttrykk. Det var den ekte Claude Truman. Politisjefen. Knyttnever på hoftene, en kraftig brystkasse, snauklipt hår, et smil som lignet på en grimase. Han pleide å beskrive seg selv som «en og en halv mann». Bildet måtte vært tatt tidlig på åttitallet, omtrent på den tiden da moren min la ned forbud mot alkohol i huset en gang for alle. Jeg var ni den kvelden det skjedde, og den gangen trodde jeg at det var min skyld, i hvert fall delvis. Det var jeg som kostet far retten til å drikke hjemme. Den kvelden kom han hjem i et elendig humør og ramlet ned i stolen foran tv-en. Far ble aggressiv når han var full. Han ble veldig stille og truende, hele han utstrålte fare på samme måte som en summende kraftlinje. Jeg hadde vett nok til å holde meg på avstand. Men jeg kunne ikke motstå revolveren han hadde slengt på bordet sammen med lommebok og nøkler. En stor kaliber .38 som jeg vanligvis fikk et glimt av oppå kommoden eller skjult under jakken hans. Her var den fullt synlig. Jeg listet meg mot den, centimeter for centimeter, som forhekset – jeg hadde bare tenkt å ta på den, å tilfredsstille lengselen etter det oljeblanke stålet, det riflede grepet – og jeg strakte ut en finger. Øret mitt eksploderte. Uutholdelige smerter slo ut fra trommehinnen. Han hadde slått meg med flat hånd over øreåpningen, fordi han visste at det ville gjøre mest vondt uten at det etterlot seg et 35


synlig merke. I det fjerne hørte jeg at jeg skrek. Og stemmen hans over duren i øret mitt: «Slutt med griningen!» og «Har du tenkt å ta livet av deg?» og «La det være en lærepenge!» – for det var alltid en dypere mening med fars voldsutøvelse. Mor ble rasende. Hun tømte ut hver eneste flaske, advarte ham mot aldri å ta alkohol inn i «huset hennes» igjen, og aldri komme hjem med alkoholånde. Det ble roping, men han adlød henne. Isteden lot han sinnet gå ut over kjøkkenveggene, han slo hull i gipsplatene og inn i plankeveggen. Jeg lå i sengen oppe og kjente at det ristet i huset. Men far måtte uansett ha skjønt at det var på tide å slutte. Verken drikkingen eller temperamentet hans var noen hemmelighet her omkring. Jeg er til en viss grad sikker på at den overdrevne respekten folk viste ham – de som viste aktelse for og vennskap til den lovlydige politisjefen – var den samme falske høfligheten man viste bøller. De neste atten årene – til moren min døde – holdt han seg edru. Han hadde fortsatt et rykte for å være voldelig, men folk i Versailles begynte gradvis å se på raserianfallene hans på samme måte som far gjorde det: De fleste han banket opp eller brølte til eller mishandlet på andre måter, hadde sikkert fortjent det. Jeg satte det gamle bildet av far tilbake i speilrammet. Alt det var historie nå. På vei ut tok jeg ned en ren skjorte til ham og hengte den på kjøkkenet. Jeg lot ham sitte der og skyve eggerestene rundt på tallerkenen. Lake Mattaquisett er formet nesten som et timeglass. Den strekker seg omtrent halvannen kilometer fra den ene enden til den andre på en akse fra nord til sør. Sørsiden er den minste av de to, selv om det er den folk flest refererer til når de nevner innsjøen ved navn. I sørenden ligger den tidligere «fiskerhytten» til Whitney-familien fra New York. Det er en gammeldags, hytte i den rustikke stilen naturelskende Manhattan-folk fra en viss klasse før depresjonen foretrekker. Det store huset er nå eid av en familiestiftelse, og det do36


minerer denne enden av innsjøen. Det går en sti nedover fra huset gjennom det grønne halvmørket i furuskogen, og stien kommer ut fire hundre meter senere, i det skarpe lyset som reflekteres fra vannkanten. Vanligvis bor det bare folk der i august, når myggplagen har gitt seg litt. Det ligger andre, mer beskjedne hytter langs bredden av innsjøen, men de kan ikke sammenlignes med Whitney-hytta. Det er som om de er bevisst at de ikke er så imponerende, de skjuler seg fra veien og kan egentlig bare sees fra vannet. Nordenden av innsjøen er mye mindre utviklet og mindre fasjonabel. Her står det bare bindingsverkshus på korte betongsøyler. De leies ut på ukebasis fra Memorial Day i mai til Labor Day i september til arbeidsfolk fra Portland eller Boston. Til folk utenfra. Sports, kaller vi dem, flatlandsfolk – turister, livsnerven her ute. Jeg anstrengte meg for å gi like mye oppmerksomhet til husene i begge ender av innsjøen, ikke fordi jeg har så mye sympati for arbeiderne, men fordi det var større sannsynlighet for innbrudd i de små hyttene enn i de finere hjemmene. Hyttene tiltrakk seg lokale ungdommer som lette etter et sted å feste. En ungdom kommer seg inn uten å anstrenge seg mer enn å få opp en hengelås. Vanligvis var det nok med en dekkspak. Derfor sjekket jeg dem med noen ukers mellomrom, ringte eieren hvis det hadde vært innbrudd, sørget for at ødelagte hengsler og vindusrammer ble reparert. Jeg plukket til og med opp ølflaskene og marihuana-sneipene og kondomene fra hyttegulvene. Hytta der jeg fant liket var den fjerde jeg sjekket den formiddagen. Jeg kunne ha kjørt rett forbi uten å gå ut av Broncoen, siden jeg på langt hold kunne se at det ikke var noen skader på utsiden. Vinduene var dekket med trelemmer med hengelås på, døren var uskadet. Men det luktet, først svakt, men overveldende etter hvert som jeg kom nærmere – en skarp ammoniakkstank, den lett gjenkjennelige lukten av forråtnelse. Jeg hadde kjent den lukten før, vanligvis fra rådyr som ble kjørt i hjel på Route 2 eller Post Road. Dette kunne også 37


være et stort dyr, en hjort eller kanskje en elg som lå død i skogen i nærheten. Men denne lukten kom helt klart fra hytta, og jeg har aldri hørt om en elg som har lagt seg i en seng for å dø. Jeg hentet et brekkjern fra bilen og brøt opp døren. Fluene summet. Lukten var overveldende, den fikk halsmusklene mine til å stramme seg. Jeg hadde ikke noe lommetørkle til å dekke nesen med som etterforskere gjør på film, jeg måtte nøye meg med å gjemme ansiktet i armkroken. Jeg lyste rundt meg med lommelykten i mørket mens jeg peste etter luft. En kleshaug på gulvet ble til en menneskekropp. En mann som lå sammenkrøllet på siden. Han hadde bare på seg kakishorts og T-skjorte. De bare beina var eggeskallhvite med rosa, marmorerte striper der huden møtte gulvet. Over de oppsvulmede beina var T-skjorten rullet opp og avslørte en oppblåst, hvit mage. En krusete stripe rødt hår gikk oppover til navlen. Det venstre øyet så på meg, det høyre var tilintetgjort, isteden var det en kake med tørket blod der. Over det trengte hjernemasse ut gjennom en kløft i hodeskallen. Tregulvet hadde inntørkede blodflekker i en stor halvmåne som strålte ut fra det knuste hodet. Flekken så svart ut i lyset fra lommelykten. Like ved hodet lå venstre halvdel av en brille. Rommet begynt å snurre. Jeg pustet hardt inn i foldene på jakkeermet. Hytta var tom. Kommodeskuffer sto halvåpne, madrassene var rullet sammen og bundet opp med hyssing. Jeg tok et skritt fram. En lommebok i nærheten av liket. En sammenkrøllet seddelbunke, kanskje femti dollar til sammen, lå på gulvet. Jeg knelte og åpnet lommeboken ved hjelp av en kulepenn. Den inneholdt en femkantet gullstjerne hvor det sto ROBERT M. DANZIGER * VISESTATSADVOKAT * SUSSEX COUNTY.


3

Man pleier å si at vi har blitt blaserte når det gjelder vold, at filmer og tv har herdet oss. Virkelig vold og virkelige skader skal liksom ikke sjokkere oss fordi vi har opplevd hyperrealistisk filmvold. Men sannheten er nøyaktig det motsatte. Filmvold – med blodposer som sprekker og skuespillere som ligger og holder pusten og later som om de er døde, all den kunstferdige realismen – øker bare sjokket over å se et virkelig lik. Det viser seg at det som gjør et lik så fundamentalt skummelt, er at det er virkelig – den klumpete, usannsynlige nærheten. Liket av Robert Danziger skremte vettet av meg. Det overfalt sansene mine. Den glinsende sprekken i skalpen, den oppblåste og misfargede overkroppen. Huden var gummiaktig og stram over de oppsvulmede leggene. Den overveldende stanken som festet seg som røyk i bihulene. Jeg kom meg inn i skogen et godt stykke unna hytta før jeg spydde. Selv ikke det hjalp på svimmelheten. Jeg la meg ned på furunålene og lukket øynene. Ettermiddagen ble fylt av delstatspoliti, assisterende statsadvokater fra Portland og til og med helt fra Augusta. Den offentlige anklageren som skulle lede delstatens etterforskning var en politikerlarve som het Gregg Cravish (det rimte på crayfish). Han hadde det voksaktige, unaturlige utseendet til en gameshowvert på tv. Til og med de små rynkene han hadde i tinningene så ut som om de var plassert der med vilje for å gi litt tyngde til det altfor pene ansiktet. Cravish 39


forklarte at delstatsfolkene skulle ta seg av etterforskningen. Ifølge delstatsloven i Maine har statsadvokaten ansvar for alle drap. «Standard prosedyre,» forsikret Gameshowverten, og klemte meg litt på skulderen. «Men vi kommer nok til å trenge din hjelp.» Så jeg fulgte med fra sidelinjen. Et team med kriminalteknikere fra delstatspolitiet kastet seg over hytta og området rundt som om de var arkeologer på et funnsted. Gameshowverten kikket av og til inn gjennom hyttedøren, men mesteparten av tiden sto han lent opp mot en bil og så ut som om han kjedet seg. Etter en stund ble jeg bedt om å sperre veiene som førte til hytta. Bortsett fra det var det helt tydelig at min jobb var å holde meg unna. Jeg plasserte en mann omtrent halvannen kilometer unna på innkjøringsveien fra nordsiden, og så tok jeg meg selv av veien i den andre retningen. Det kom av og til en bil forbi – delstatspoliti, flere gameshowverter, rettsmedisineren som skulle hente liket. De vinket da de kjørte forbi. Jeg vinket tilbake, før jeg fortsatte å skrubbe bort små oppkastflekker fra skoene mine med spytt og Kleenex. Kvalmen ga seg og ble erstattet av en hodepine. Så gikk det opp for meg at jeg ikke kunne bli stående her og vente. Jeg måtte gjøre noe. For på dette tidspunktet hadde jeg to valg: enten tillate at etterforskningen gikk sin gang uten meg, som den allerede var i ferd med, eller på en eller annen måte presse meg inn i den. Det første – å melde pass til hele saken – var egentlig ikke noe valg. Jeg var allerede innblandet, selv om det var motvillig. Jeg kunne ikke bare snu ryggen til denne saken, et drap i min egen by. Klokken var over tolv da jeg kom tilbake til hytta, fast bestemt på å innta min rettmessige plass i etterforskningen. Cravish og teamet hans var allerede i gang med å pakke utstyret sitt i kasser og laste kassene om bord i bilene. De hadde samlet nok fibre, fotografier og lik til å ha noe å gjøre en stund. Selve hytta var pakket inn i gule sperrebånd som en kjempestor julegave, og et annet sperrebånd var satt opp på trestolper rundt bygningen, for å hindre at noen gikk bort 40


til den. Jeg kunne gå ubemerket gjennom alt sammen. Jeg var usynlig for Gameshowverten. Liket lå sammenkrøllet og glemt på en tralle av stål. Lukten hadde gitt seg litt ute i friluft, i hvert fall nok til at stanken ikke gjorde meg svimmel. Jeg oppdaget at jeg vandret fascinert mot det. Det var noe sjokkerende med synet. De nakne lemmene, oppsvulmede og bleke og hårløse. Ansiktet som var forvridd av den dødelige skaden. Det var noe umenneskelig over skapningen. Lik en snegle som var tatt ut av skallet sitt og måtte ligge ubeskyttet i brennende solskinn. Jeg sto og stirret ned på liket da Cravish og en annen mann kom bort til den andre siden av trallen. Den nye mannen var liten, men det var noe stivt og stridslystent over ham, som en hanekylling. Cravish presenterte ham som Edmund Kurth fra drapsavsnittet i Boston. «Boston?» spurte jeg. Bostonmannen Kurth stirret på meg. Det lot til at han studerte meg for å finne tegn til at jeg var en dum bondeknøl. Jeg vil si rett ut at det var noe ubehagelig med Ed Kurth, selv under dette første møtet. Han var en mann av den sorten man vil holde seg langt unna. Han hadde et strengt og knoklete ansikt dominert av en smal nese og to mørke øyne. Huden var full av aknearr. De tykke øyenbrynene gjorde at ansiktet hadde et skulende uttrykk, som om noen akkurat hadde dyttet ham i ryggen. «Offeret var statsadvokat i Boston,» forklarte Cravish meg. Han kastet et blikk på Kurth: Skjønner du hva jeg har å stri med? «Boston,» gjentok jeg, uten å henvende meg til noen. Kurth bøyde seg over liket, undersøkte det uten å blunke, like konsentrert som da han så på meg. Etterforskeren tok på seg gummihansker med et smell, og stakk fingeren inn i liket som om han prøvde å vekke det. Jeg fulgte med på ansiktet hans da han sto nese mot nese med Bob Danzigers levninger. Jeg forventet en reaksjon, en rykning. Men ansiktet til Kurth var ubevegelig. Skulle man dømme etter uttrykket hans, ville det vært vanskelig å slå fast om han stirret inn 41


i den ødelagte øyehulen til et dødt menneske eller om han bare rotet rundt i hanskerommet for å finne et kart. «Vel, det var kanskje derfor han ble drept,» foreslo jeg, ivrig etter å vise at jeg hadde instinkt for etterforskning. «Fordi han var statsadvokat.» Kurth svarte ikke. Jeg bablet i vei. «Hvis han ble drept, da. Det kan jo være selvmord, mener jeg.» Det var skarpsindig. Jeg husket vagt fra opplæringen om åsted at vi fikk vite at folk som tar livet av seg med skytevåpen, vanligvis skyter seg på ett av tre steder: tinningen, ganen eller mellom øynene. At denne mannen kunne ha tatt sitt eget liv, slo meg som en dypsindig observasjon, selv om jeg uttalte den på en kalkulert likegyldig måte – i et tonefall som antydet: Jo da, min herre, jeg har vært med på drapssaker før. «Kanskje han kom hit for å ta livet av seg og så skvatt han og endte opp med å skyte seg i øyet.» Uten å se opp sa Kurth: «Han tok ikke sitt eget liv, betjent.» «Det er faktisk politisjef. Politisjef Truman.» «Politisjef Truman. Det er ikke noe skytevåpen her.» «Å, ikke noe skytevåpen, akkurat.» Jeg kjente at jeg ble glovarm i ørene. «Kanskje han satte kulen inn manuelt.» «Det ville vært uvanlig,» informerte Kurth meg. «Det var en spøk.» Han glodde stygt på meg litt til, som om jeg var den mest tilbakestående bygdetullingen man kunne tenke seg, før han vendte oppmerksomheten tilbake til personen på trallen. Det virket som om han syntes han var mindre avskyelig. Gameshowverten gjorde en håndbevegelse i retning liket og spurte meg: «Hadde han noen forbindelse med dette stedet?» «Ikke som jeg vet. Jeg snakket litt med ham mens han var her –» «Kjente du ham?» «Nei, jeg kjente ham ikke. Jeg snakket bare med ham. 42


Det virket som han var en hyggelig fyr. Litt … vennlig. Jeg forventet i hvert fall ikke –» «Hva snakket dere om?» «Ikke noe spesielt,» sa jeg. «Vi snakket bare litt. Det er mye turister her oppe. Jeg bryr meg vanligvis ikke med dem.» Jeg nikket i retning åsene rundt innsjøen. Løvet på trærne var gult og rødt. «De kommer hit for å se på bladene.» «Så han var bare her på ferie?» «Jeg tror det. Litt av en ferie …» Vi sto over liket av Danziger og ristet på hodet. Jeg husker at jeg traff denne Bob Danziger. Han vinket litt sjenert, smilet forsvant nesten under kanten på barten hans. Vi møttes på fortauet foran stasjonen. Hei, sa han, du må være politisjef Truman … Jeg begynte å si til Gameshowverten: «Jeg vil gjerne være med –» Men mobilen på beltet hans begynte å pipe. Han løftet en finger for å få meg til å være stille mens han svarte. «Gregg Cravish.» Han holdt fingeren hevet mens han kom med enstavelsesord til telefonen. «Ja. Nei. Fint. Bra.» Da han var ferdig, gjentok jeg: «Jeg vil gjerne være med på etterforskningen.» «Selvsagt. Du fant jo liket. Du er et viktig vitne.» «Ja visst, et vitne, selvsagt. Jeg mente at jeg gjerne vil gjøre mer enn å sperre veien.» «Det er viktig å sikre åstedet, politisjef. Det siste jeg trenger er å bli anklaget for å ha ødelagt bevismateriale. Hvis åstedet er forurenset …» Cravish så truende på meg, forhåndsutdelte skylden for et forurenset åsted. «Hør her, fyren døde i min by,» sa jeg. «Og som jeg sa, jeg traff ham én gang. Jeg sier bare at jeg vil vite hva som skjer. Jeg er tross alt politisjef her.» Gameshowverten nikket for å signalisere at han forsto. «Greit, selvsagt, vi skal la deg få vite hva som skjer.» Men ansiktet hans sa: Jeg forstår. Du er tross alt politisjef her og det vil ikke se bra ut hvis alle disse flatlandsfolkene kommer 43


susende og jager deg bort fra din drapssak. Så jeg skal jatte med deg, du skal få lov til å være med en stund. Kurth rettet seg opp etter å ha undersøkt liket. «Betjent, har pressen fått greie på dette?» «Pressen?» «Ja, pressen – aviser, tv.» «Nei, jeg vet hva pressen er. Det er bare det at vi ikke har noen presse her. Det er en avis, men den er mest informasjon til befolkningen. David Cornwell lager den helt alene. Den handler mest om skolene og været. Resten er ting han finner på.» «Ikke gi ham noe informasjon,» fikk jeg ordre om. «Vel, jeg må nesten fortelle ham noe. I en by som denne –» «Da får du holde tilbake detaljene. Eller få ham til å gjøre det. Vil han gjøre det?» «Jeg antar det. Jeg har aldri spurt.» «Spør.» Og det var alt Edmund Kurth nedverdiget seg til å si til meg. Han dro av seg hanskene med et smell, slapp dem ned på trallen og trampet av gårde uten et ord. «Mr. Kurth,» ropte jeg etter ham. Kurth stoppet. Jeg ble stående og blunke mot ham. En setning dukket opp i strupen min, men den kom seg ikke lenger: Det er politisjef Truman, ikke betjent. «Glem det,» sa jeg. Kurth nølte. Jeg innbiller meg at han vurderte om han skulle ignorere meg totalt eller rive ut hjertet på meg og holde det fram til meg mens det fortsatt banket. Til slutt nikket han bare kort til meg og gikk videre. «Ha en fin dag,» mumlet jeg da han var utenfor hørevidde. Etter noen få minutter begynte hele karavanen med offisielle kjøretøy – patruljebiler, nye Tauruser, en ombygd campingbil merket CRIME SCENE SERVICES, en svart kassebil fra rettsmedisineren – å starte motorene og kjøre sin vei. Det ble stille i lysningen rundt hytta igjen. Lommen ulte fra innsjøen. 44


Dick Ginoux kom ut av den halvmørke skogen. Det slo meg at han hadde gjemt seg der til de fremmede dro sin vei. Han kom bort og stilte seg ved siden av meg mens paraden rullet bortover innkjøringsveien. Han subbet med beina i furunålene. «Hva gjør vi nå, sjef?» «Jeg vet ikke, Dick.»

Profile for Cappelen Damm AS

Den ubehagelige sannheten av William Landay  

Ben Truman er bare 24 år gammel da han "arver" politisjefjobben på hjemstedet av sin far. Da Ben oppdager liket av en fremtredende aktor fra...

Den ubehagelige sannheten av William Landay  

Ben Truman er bare 24 år gammel da han "arver" politisjefjobben på hjemstedet av sin far. Da Ben oppdager liket av en fremtredende aktor fra...