Page 1


Øyvind Strømmen

DEN SORTE TRÅDEN Europeisk høyreradikalisme fra 1920 til i dag


© CAPPELEN DAMM AS 2013 Forfatter har fått støtte fra Fritt Ord til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-37028-2 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Anders Bergesen Superultraplus Designstudio Omslagsfoto: Getty images Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013 Satt i 9,7/12 pkt. Stempel Garamond og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Tro på dem som søker sannheten. Tvil på dem som finner den. André Gide


Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Definisjonene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

19

Jødehatet i Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

37

En internasjonal bevegelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

48

Den norske fascismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

68

Nasjonal Samling. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

89

Det norske Holocaust . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

102

Europeisk gjenoppstand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

118

Flukten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

137

Fra Poujade til Le Pen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

147

En nasjonal front . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

158

Et nytt parti? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

165

Fjøslykta. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

181

Drømmen om en gullalder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

191


Kuppmakere og voldsmenn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

203

«Folkebevegelse» og mikropartier . . . . . . . . . . . . . . . . . .

219

Nynazismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

234

Bak masken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

245

Nye klær. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

254

Det er noe råttent i kongeriket Danmark . . . . . . . . . . . .

264

Fra rasistgjeng til riksdagsparti . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

273

Ragnarok 2.0 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

279

Jødehat, muslimhat, begge deler . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

293

Korsfarerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

308

Sirkler av galskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

319

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

330

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

335

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

362

Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

419


Forord

Noen kilometer nord for den franske grensen, helt sør i Luxembourg, finner man byen Esch. I europeisk forstand er det en liten by. I Luxembourg er den – med sine rundt 30 000 innbyggere – den nest største. Det er også en flerkulturell by, et slags bilde på den europeiske virkeligheten. I tillegg til nasjonalspråkene lëtzebuergesch, fransk og tysk kan man høre portugisisk i byens gater. Som resten av landet har Esch en stor innvandrerbefolkning med portugisisk og tysk bakgrunn. I nærheten av en av byens sentrale steder, Place de la Résistance, finner man en liten gate, Rue du Brill. Her ligger restaurantene som representerer ulike nasjonaliteter på rekke og rad: en portugisisk restaurant, to italienske, en tyrkisk kebabsjappe. Går man andre veien fra Place de la Résistance, finner man fort frem til Place de la Synagogue, et annet symbol på Luxembourgs mangfold. Der lå en gang byens synagoge, bygget i 1899. De neste førti årene blomstret det jødiske livet i både Esch og resten av Luxembourg, ikke minst fordi landet tok imot mange flyktninger; først fra Russland på grunn av pogromene der, siden fra Nazi-Tyskland og Sentral-Europa. Men det ligger ikke lenger noen synagoge på Place de la Synagogue. Der står det et minnesmerke. Synagogen ble ødelagt av de tyske okkupantene under andre verdenskrig. De luxembourgske jødene ble også forsøkt utryddet, nesten 2000 av dem ble drept. Den samme skjebnen rammet rundt 200 sigøynere. Det morderiske tyske naziregimet utfoldet seg med andre ord også i Luxembourg, men dette lille landets okkupasjons9


historie er spesiell og forteller også om en annen side ved nazistenes ekstreme nasjonalisme. Før andre verdenskrig var Luxembourg strengt nøytralt og det hadde ingen egentlig hær. Våren 1940 ble det satt opp veisperringer i betong langs grensene til Tyskland og Frankrike, men da invasjonen kom natt til 10. mai 1940, var sperringene til liten nytte. De tyske invasjonsstyrkene møtte også liten motstand. I løpet av dagen var det meste av landet besatt, med unntak av områdene i sør, rundt nettopp Esch. Som resultat av den sene fremrykningen – og et kortvarig fransk motangrep – rakk titusener av luxembourgere å flykte fra landet. Blant dem var også mange jøder. Snart ble Volksdeutsche Bewegung (VdB) grunnlagt og gjort til landets eneste lovlige parti. Det ble ledet av professor Damian Kratzenberg, en luxembourgsk statsborger med tysk far. Det nye nazikontrollerte partiet satte i gang en propagandakampanje basert på slagordet Wir wollen heim ins Reich – «vi vil hjem til [det tyske] Riket», og ved å øve sterkt press på befolkningen fikk de etter hvert et betydelig medlemstall. Selv om den «folketyske» bevegelsen ikke ble etablert før etter invasjonen, var den ikke uten forgjengere. Kratzenberg hadde i 1934 startet en forening for «tysk litteratur og kunst», og i 1936 hadde det blitt etablert et lite parti av fascistisk karakter, Luxemburger National Partei, og en lokal kopi av det tyske Hitlerjugend, kalt Luxemburger Volksjugend. Noen hundre av tyskerne i landet var dessuten medlemmer av det tyske nazipartiet NSDAP.1 VdB og den tyske administrasjonen under Gauleiter2 Gustav Simon satte snart i verk en omfattende kampanje for fortyskning. I august 1940 ble bruk av det franske språket forbudt – inklusive bruk av franske bynavn, gatenavn og høflighetsfraser som bonjour, merci, monsieur og madame. Samme høst ble tysk lovverk – inklusive de rasistiske Nürnberg-lovene – også innført. Luxembourg skulle bli en del av Tyskland. Landets delvis franske preg skulle fjernes. Men det gikk lenger: I august 1942 ble unge luxembourgere tvangsutskrevet til den tyske hæren, noe som førte til en ge10


neralstreik i landet. Streiken ble møtt med arrestasjoner, og 20 av streikelederne ble skutt. Andre ble sendt i straffe- og konsentrasjonsleirer, og røde og sorte plakater med navnene på de dødsdømte ble hengt opp landet over. I etterkant av streiken ble luxembourgske familier som var tyskfiendtlige tvangsflyttet til områder øst i det tyske riket.3 * Jeg besøkte Esch 14. juli 2012 – på den franske nasjonaldagen, som ble markert med et stort marked. Etter å ha holdt et foredrag i den ukjente, lille landsbyen med det kjente navnet – Schengen – kvelden før, ville jeg besøke det luxembourgske nasjonalmuseet for motstandskampen mot nazistene. Jeg ville lære mer om den aktive motstandsbevegelsen i landet, men også vite mer om de luxembourgske nazikollaboratørene. Det siste viste seg vanskelig. Temaet er fremdeles et man helst unngår i storhertugdømmet. Utstillingen gjorde likevel dypt inntrykk, ikke minst det utstilte stoffstykket med uutklippede gule jødestjerner. Inntrykket ble forsterket av at museet også hadde en kunstutstilling med dikt og malerier. På et av maleriene dukker et kjent stedsnavn opp. Utøya. * 22. juli 2011 gjennomførte Anders Behring Breivik det dødeligste høyreekstreme terrorangrepet i Europa siden 1980.4 Han publiserte samtidig det han kalte et kompendium, en samling tekster. Det kan grovt deles inn i tre deler. Innledningen er rent plagiat av pamfletten Political Correctness: A Short History of an Ideology, skrevet av William S. Lind i den ultrakonservative, amerikanske tankesmien Free Congress Foundation. Lind – som er mest kjent som militærhistoriker – befinner seg til høyre for det meste av norsk og vesteuropeisk politikk, men kan vanskelig kalles høyreekstrem. Den andre delen er en lang samling essaytekster, svært mange av dem skrevet av den norske bloggeren Fjordman (Peder Nøstvold Jensen). Noe er hentet fra andre skribenter som representerer den såkalte kontrajihadismen, en løs ideologi 11


som preges av muslimhat, forakt for den politiske venstresiden – som gjerne inkluderer de fleste europeiske partier – og av konspirasjonsteorier rundt Eurabia.5 Breivik har også tatt med en tekst skrevet av den britiske euroskeptikeren John Laughland, en tekst av hindunasjonalisten Shrinandan Vyas og en tekst av Lucio Mascarenhas – som tilhører en ytterst marginal, selverklært katolsk gruppe som støtter den obskure motpaven Michael. Noe er hentet fra serbisk nasjonalisme, noe fra den kontroversielle og sterkt islamkritiske religionsviteren Daniel Pipes. Langt fra alt i kompendiet er høyreekstremt tankegods, men mye er det. Den tredje delen omhandler Behring Breiviks terrorplaner, terrorforberedelser og visjonen. Den inkluderer også et «intervju» han utfører med seg selv der han plasserer seg innenfor den kontrajihadistiske ideologien, riktignok med det tilsynelatende egenkonstruerte navnet «Wien-skolen». I løpet av rettssaken har Behring Breivik imidlertid knyttet seg tettere til mer klassisk høyreekstremisme – inklusive nynazismen – noe det bare finnes ansporinger til i «manifestet». Mens han på den ene siden hevder å ta avstand fra nazismen, uttrykker han sympatier med den norske nynazisten Erik Blücher, den tidligere nynazist-lederen Johnny Olsen og den tyske nynazistiske terrorgruppen NSU. Når han dessuten sier at nasjonalister og kulturkonservative – de samme benevnelsene som han bruker om seg selv – har ligget med brukket rygg siden 1945, blir det vanskelig å se på årstallet som tilfeldig valgt. Breiviks ideologi er en klipp-og-lim-ideologi, men de fleste av bitene er lette å kjenne igjen. * En nevrotiker. På grensen til det psykotiske. Med et messiaskompleks. Schizofrene tendenser. Det er ikke den norske terroristen Anders Behring Breivik som beskrives. Karakteristikkene er hentet fra en rapport som ble utarbeidet av psykoanalytikeren Walter Charles Langer i 1943. Rapporten omhandler den tyske diktatoren Adolf Hitler. 12


I et forskningarbeid fra 2007 har Frederick L. Coolidge, Felicia L. Davis og Daniel L. Segal kommet med en annen diagnose. Hva var deres hypotese? At Hitler led av schizofreni. Paranoid schizofreni. Det er samme diagnose som Breivik fikk av de to første sakkyndige i forbindelse med rettssaken mot ham. Hypotesen begrunnes med at Hitler forestilte seg å være forfulgt – av sin misfornøyde far, av de som ikke anerkjente «talentene» hans og av jødiske motstandere. Han hadde også omfattende forestillinger om sin egen storhet, fantasier om ubegrenset suksess og anerkjennelse, «profetier». Coolidge, Davis og Segal nevner også både narsissistisk og paranoid personlighetsforstyrrelse som mulige diagnoser.6 Paranoid schizofreni. Samme diagnose har blitt gitt til flere terrorister: høyreekstremisten David Copeland, anarkoprimitivisten Ted (The Unabomber) Kaczynski og jihadisten Zacarias Moussaoui.7 Mitt fag er ikke psykiatri, men man kan ikke diskutere David Copeland uten å diskutere den nazistiske ideologien som inspirerte ham. Man forstår ikke Zacarias Moussaoui uten å se på jihadistisk tankegods. The Unabomber, som ble funnet tilregnelig i amerikansk rett, er noe mer i grenseland. Hans såkalte manifest – som Anders Behring Breivik for øvrig plagierte noen linjer fra – er likevel definitivt politisk av karakter. Og Hitler? Ytterst få vil mene at Hitlers eventuelle galskap gjør nazismen og dens massedrap til upolitiske handlinger, til en slags naturkatastrofe, som noen har sagt om Breivik.8 Forskjellen – vil noen si – er at Breivik er alene. Han er en ensom ulv, ingen diktator. Ingen jubler i gatene for Breivik, i stedet synges «Barn av regnbuen». Men nei, Breivik er ikke alene; brevene han får fra folk som støtter ham, vitner om det. Mer eller mindre tydelige støtteerklæringer på nettet, til dels på fora tilhørende store norske mediahus, forteller om det. De fleste er av varianten: «Jeg støtter ikke Breiviks handlinger, men han har jo rett i at …». Noen går mye lenger. Under en video publisert på et kjent videonettsted fant jeg følgende kommentar: «Hyll den store korsfareren Anders Behring Breivik. Han satte standarden for hva vi nå må gjøre 13


for å redde det Kristne Europa». Kommentaren er ikke ironisk. Den ser ikke ut til å være lagt ut av et såkalt nettroll, som skriver provoserende ting kun for å provosere. Og der var flere kommentarer av samme type: «Breivik er en sann helt», «Breivik er en legende», «Anders Behring Breivik er en nasjonalhelt. Sorgen min er hos ofrene, slik hans sorg også er, men mitt hjerte og min sjel er hos ham». 31. mai 2012 vitnet jeg i rettssaken mot Anders Behring Breivik. Dommen falt 24. august 2012. Breivik er funnet tilregnelig, selv om den andre psykiatrirapporten – den dommerne i stor grad baserte seg på – også peker på personlighetsforstyrrelser. Det er ikke lenger noen tvil om at det er nødvendig å se på den ideologiske bakgrunnen for Breiviks terrorisme. Det jeg håpet å bidra med i retten, og det jeg også håper å bidra med i denne boken, er å kaste lys over røttene til hans politiske galskap og å sette den inn i en bredere sammenheng. Som den svenske journalisten og historikeren Henrik Arnstad skriver i en artikkel i Dagens Nyheter, er dette nødvendig for å kunne forstå: Just nu famlar Skandinavien i mörker, vi försöker förstå Breiviks beteende. Förgäves, ser det ut som. Men om vi tar forskningen till hjälp och tolkar Breivik som fascist – utifrån den massiva kunskap som vunnits inom vetenskapen internationellt de senaste 20 åren – så blir Breivik plötsligt begriplig. Dessutom förklaras hans beteende, både morden på Utøya och leendet i rättssalen i Oslo.9 Roger Griffin, en av verdens ledende eksperter på fascisme, skriver: Breiviks dobbeltangrep på det «pro-multikulturelle» politiske etablissementet i Norge var en skremmende påminnelse om at fascismen fremdeles er live […].10 Å finne stedsnavnet Utøya i et motstandsmuseum i en liten by i et lite europeisk land, var overraskende. Men det hørte 14


hjemme der. Utøya-massakren er et nytt mørkt symbol på fascismens galskap. Likevel kan det være verdt å understreke noen momenter. Kjennskap til høyreradikalismens historie kan bidra til at man forstår hvor ideene til Breivik kommer fra og hvilket univers han har beveget seg i, men Breivik kan vanskelig brukes til å forstå resten av dette universet. Breivik er en høyreekstremist, og skiller seg bare ved det fra mange av de høyreradikale som beskrives i denne boken. Dessuten kan man ikke forstå Anders Behring Breivik utelukkende politisk. Skal man tegne et bilde av massemorderen, må man også se til psykologien, og til hans personlige historie – elementer som faller utenfor denne bokens tematikk.11 Videre er det viktig å huske på at Breivik er en ekstremist også blant ekstremister. Også i ekstreme politiske miljøer som støtter terror vil mange ha problemer med å støtte massedrap på ungdommer. Denne boken handler ikke om 22. juli, og ikke i særlig grad om Breiviks ideologi. Den handler om en del av bakteppet, om den sorte tråden som kveiler seg bakover i europeisk historie, om tråden som gav ham ideologisk næring. Det er en sammenheng mellom den historiske fascismen som rullet inn i Luxembourg i mai 1940 og som tok makten i Norge under okkupasjonen, og moderne politiske bevegelser. Det går linjer fra mellomkrigstidens fascisme til moderne europeiske partier med en fascistisk arv. Det finnes bånd mellom gamle konspirasjonsteorier rundt en jødisk-bolsjevikisk sammensvergelse til mer moderne forestillinger der bolsjevikene er erstattet med «kulturmarxister» eller «liberale eliter», og der muslimene har overtatt som den ytre fienden. Bokens undertittel er «europeisk høyreradikalisme fra 1920 til i dag», men jeg har lagt særlig vekt på Norge. En årsak til det, er at det finnes svært lite litteratur som faktisk ser på kontinuitet og brudd i den norske høyreradikalismen etter andre verdenskrig, noe som i seg selv gjør det interessant og etter mitt syn viktig å belyse tematikken. Samtidig er dette en bok om langt mer enn Norge, og for at det i det hele tatt skal være mulig å forstå norsk høyreradikalisme, er det tvingende nødvendig å se utenfor landegrensene. 15


En annen årsak er at eksempelet Norge på noen områder står i kontrast til eksemplene fra andre europeiske land. I denne boken vies blant annet Belgia – og da spesielt Flandern, landets nederlandskspråklige del – betydelig plass. Grunnen er at Belgia har vært hjemland for et av de største og aller mest vellykkede høyreradikale partiene med åpenbare røtter i fascismen, og at kontinuiteten i den belgiske høyreradikalismen er enkel å få øye på. En annen grunn er at kontinuiteten i den sterke flamske høyreradikalismen kan være med på å synliggjøre tilsvarende kontinuitet i dens svake norske motstykke. Kontrasten til Belgia synliggjør også det norske Fremskrittspartiets doble rolle i norsk høyreradikalismes historie. På den ene siden har Fremskrittspartiet vært et ikke-radikalt, borgerlig protestparti som i stor grad har stengt veien for radikale høyrepartier. På den andre siden har partiet i betydelig grad vært norske høyreradikaleres parti. * Å skrive en bok kan være en ensom affære, men i arbeidet med denne boken har jeg fått hjelp fra en lang rekke mennesker. En særlig takk går til historikeren Kjetil Simonsen for hans uvurderlige arbeid rundt norsk jødehat i førkrigstiden, for hjelp med å skaffe til veie interessant kildemateriale og for å ha lest gjennom og kommet med nyttige innspill til flere av kapitlene som omhandler tiden frem til 1945. Terje Emberland takkes for sitt banebrytende arbeid rundt de radikale, nazistiske miljøene i Norge før og under andre verdenskrig, og for hyggelige samtaler ved flere anledninger. Takk til John Færseth for diskusjoner om konspirasjonsteorier, og for å ha latt meg lese deler av hans bok om norske konspirasjonsteoretiske miljøer før denne var ferdig. Tor Bach og Henrik Lunde fortjener også takk, for å ha gitt meg innsyn i nyere norske rasistiske og nynazistiske miljøer, og Anders Jupskås for at jeg fikk lese manus til hans bok Ekstreme Europa, samt for en rekke nyttige innspill. Vegar Martinsen takkes for hjelp med å skaffe 16


litteratur til veie og Lisa Bjurwald for en interessant samtale i forbindelse med vår deltagelse i en paneldebatt på Litteraturhuset i Oslo. Jo Moen Bredeveien fortjener takk for samarbeidet med en artikkel om Norwegian Defence League i forbindelse med en større artikkel til tidsskriftet Plot, et samarbeid som også skaffet frem nyttig bakgrunnsmateriale til arbeidet med denne boken. Takk går også til tidsskriftet Minerva, som gav meg en oppgave som fikk meg til å se nærmere på konspirasjonsteoriene rundt 22. juli, og til tidsskriftene Fri Tanke og Humanist, som har vært nyttige kilder, og som viste interesse for mitt arbeid med høyreekstremisme og høyreradikalisme før de fleste. Videre går en takk til mine andre kilder i ulike yrkesgrupper og miljøer, og til alle dem som har kommet med nyttige tanker, ideer og utfordringer, samt – ikke minst – til forlaget og de mange dyktige menneskene som arbeider der. Stiftelsen Fritt Ord takkes for støtte. Mange venner fortjener også stor takk – ikke minst fordi de har klart å utstå mine lange foredrag om høyreekstremisme og høyreradikalisme, også de gangene de egentlig ikke var så interessert. Sveinung, Lars, Ingar, Brede og resten av gjengen – dere betyr mye for meg. Hanna, Harald, Knut, Sindre, Morten, takk for at dere står på. Milla, takk for din godhet. Sist, men ikke minst, fortjener min familie takknemlighet. Far og mor, Jostein, Tor Ivar, takk for at dere er der for meg. Takk til Marijke – min kone – for hennes ualminnelige og iblant urimelige tålmodighet, og takk til mine barn, fordi de forstyrret meg i arbeidet. Mitt journalistiske spesialfelt er et mørkt et, iblant forstyrrende, iblant bunnløst forferdelig. Uten dere var verden et mørkere sted. Øyvind Strømmen Samnanger, november 2012

17


Note Denne boken inneholder en rekke sitater fra litteratur på andre europeiske språk. Der annet ikke er angitt er oversettelsene av disse gjort av bokens forfatter. Sitater hentet fra skandinaviske språk er gjengitt på originalspråket.


Definisjonene Jeg er en fascistisk forfatter. Maurice Bardèche i Qu’est-ce que le fascisme, 1961.

Den 19. januar 1945 stod en mann for retten i Paris. Han het Robert Brasillach og var anklaget for landsforræderi. Klokken halv syv om kvelden stilte dommeren, Maurice Vidal, juryen det avgjørende spørsmålet: anså de Brasillach som skyldig? På et fotografi fra rettssalen ser man Brasillach, en velkledd, litt lubben mann, med et litt drømmende blikk bak runde briller. De kraftige øyenbrynene fremhever den solide brilleinnfatningen. Det mørke håret hans – som på de fleste andre fotografier av ham er vannkjemmet – har kommet litt i uorden. Mannen på bildet ser ikke ut slik vi forestiller oss at fascister skal se ut. Han ser ut som en poet. Og Brasillach var også det: poet, forfatter, skribent. Han hadde aldri deltatt i drap på motstandsfolk. Han hadde aldri bidratt – direkte – til den tyske krigsinnsatsen. Hans forbrytelse hadde vært å skrive. Det var det han skrev som gjorde at han ble ansett som en forræder. Brasillach hadde blant annet vært en aktiv skribent i en av de viktigste, fascistiske avisene i Frankrike, Je suis partout (Jeg er overalt). Selv om han ikke stod anklaget for sine ideer, men for sitt forræderi, var det det han hadde skrevet som hadde ført ham i fengsel, og det var også dette som ble anført av aktor – Marcel Raboul – som bevis: Brasillachs hatske angrep på kommunister, på frimurere, på lederne for den tredje republikken, og også angrepene på jøder, selv om antisemittisme ikke spilte en sentral rolle i retts19


saken. Men ikke minst var det Brasillachs støtte til tyskerne som ble fremhevet.1 Det var nok å ta av. I artikkelen «La Conjuration antifasciste au service du Juif» (Den anti-fascistiske konspirasjonen i jødens tjeneste), publisert i Je suis partout i februar 1942, hadde Brasillach omtalt den franske republikken som en gammel syfilitisk hore som stinker av patchouli og gjærinfeksjon, som fremdeles puster ut sine onde dufter, som fremdeles står på sitt fortau. Tross hennes aftøse sår og hennes gonoré har hun samlet så mange sedler i strømpebåndene at hennes kunder ikke har hjerte til å forlate henne.2 I artikkelen nevnes også flere spesifikke fiender, blant annet en ikke-navngitt ordfører i Hérault-distriktet som hadde våget å arrangere en lokal feiring av den franske nasjonaldagen, på tross av ordre fra det franske Vichy-regimets leder Philippe Pétain om at dette ikke skulle gjøres. Ikke nok med det: under arrangementet reiste en ung mann seg og holdt en tale der Pétain ble latterliggjort. Ordføreren hadde applaudert. I det fascistiske Italia på 1920-tallet, anførte Brasillach, ville fascistisk ungdom ha sørget for å straffe den aktuelle landsbyen. Hele artikkelen var basert på et rykte. Brasillachs løsningsforslag lignet imidlertid på angrepene Vichy-regimets paramilitære Milice française og tyske Waffen SS-styrker faktisk utførte mot franske landsbyer der motstandsbevegelsen stod sterkt. Milice française spilte også en rolle i deportasjonen av jøder, et annet tema Brasillach hadde uttalt seg sterkt om.3 I artikkelen «Les Sept Internationales contre la patrie» (De syv internasjonale mot fedrelandet) klassifiserte han Frankrikes fiender i syv kategorier: kommunistene, sosialistene, jødene, katolikkene, protestantene, frimurerne og finansverdenen. I avsnittet om jøder, skriver han blant annet om behovet for å «separere [oss] fra jødene en bloc og ikke beholde noen små [barn]».4 20


Selv om han senere forsøkte å bortforklare denne kommentaren, forble Brasillach hengiven antisemitt. I november 1944, da krigen gikk mot slutten, skrev han i «Lettre à un soldat de la classe soixante» (Brev til en soldat av [19]60-kullet) om sin egen – angivelige – motstand mot massedrapet på jødene, men han synliggjør samtidig at han visste: Jeg er en antisemitt, historien har lært meg om det jødiske diktaturets gru. At familier så ofte har blitt splittet, barn kastet til siden, deportasjoner organisert […] som bare hadde vært legitime om de ikke hadde hatt – noe som ble skjult for oss – døden som mål, […] slår meg og har alltid slått meg som uakseptabelt. Det er ikke slik vi kan løse det jødiske problemet. Jeg bør legge til at om disse metodene har sørget for at Tyskland er grundig diskreditert i Frankrike, vil antisemittismen likevel være forankret i det franske folket fra nå av, og jødenes tilbakekomst vil definitivt ikke bli sett på med blide øyne.5 Brasillach hadde kort og godt vært en av dem som la til rette for hatet. I rettssaken den iskalde januardagen i 1945 hadde han imidlertid en briljant forsvarer, Jacques Isorni, samme mann som senere forsvarte Pétain – og som tidligere hadde forsvart personer som ble rettsforfulgt av Vichy-regimet. Isorni viste til en ung kommunist som hadde blitt dømt til døden i dette regimet, og til denne mannens avvisning av retten som kriminell, fordi han var blitt dømt for ideene sine. Isornis avsluttende oppfordring til jurymedlemmene i Brasillachs sak lød: Dere har all pompen og prakten, all makten, statsapparatet bak dere, dere har all kraft, mens han er alene nå og slått, men har en soldats stolthet […]. Dere kan slå ham, dere kan gjøre det uten risiko, men lytt til meg, jeg sier dere dette, dette er min siste appell! Døden er ikke ment for ham. Jussen har ingen rett til å ta livet av sjeler. […] Måtte slutningen deres […] vise seg på det sorgfulle 21


Frankrikes himmel som det første tegnet […] på et rettferdig og forsonet Frankrike, slik at Frankrike kan leve. Juryen diskuterte i 25 minutter. Et flertall svarte ja på skyldspørsmålet. Dommeren angav straffen, Brasillach ble dømt til døden ved skyting, og eiendommene hans skulle beslaglegges. Blant publikum ble det buet. Flere kom også med sinte utrop. Brasillachs to år yngre søster Suzanne gav broren et kyss. Flere venner gav ham et håndtrykk; den dødsdømte 35åringen smilte. «Mordere! Mordere! Det er en skam!» skrek en av hans støttespillere. Han svarte rolig: «Det er en ære!», vinket til søsteren og forsvarsadvokaten, og ble deretter ført ut av rettssalen.6 Flere forfatterkollegaer, også i motstandsbevegelsen, protesterte mot dødsdommen, men det nye Frankrikes regjeringssjef, Charles de Gaulle, avviste protestene. I sine senere memoarer skrev han: Le talent est un titre de responsabilité – «med talent følger ansvar».7 6. februar 1945 ble Robert Brasillach skutt av en eksekusjonspelotong på 12 mann. På forhånd hadde han lagt noen få eiendeler i en pose, med beskjed om at denne skulle overleveres skolekameraten Maurice Bardèche. Hans siste ord var: «Lenge leve Frankrike – likevel». Mannen Robert Brasillach var borte. Myten Brasillach var født. Den fascistiske arven ble ikke minst ført videre av hans gamle venn Bardèche, Suzannes ektemann. * 15. november 1952 falt dommen i en annen rettssak, denne gangen i Praha. Fjorten mennesker ble kjent skyldige i forræderi. Elleve av dem, inkludert det tsjekkoslovakiske kommunistpartiets tidligere generalsekretær Rudolf Slánský, ble dømt til døden. Seks dager senere ble de hengt i Pankrac-fengselet. Slánský og de tretten andre mennene var ofre for en skueprosess, og hadde blitt beskyldt for å være «trotskister», «titoister», «vestlige imperialister» og «rotløse kosmopolitter» – fiender i et stalinistisk verdensbilde. De hadde tilstått sitt på22


ståtte forræderi, under psykisk og antagelig også fysisk tortur. Rettssaken ses ofte i lys av Stalins ønske om å hindre andre land fra å følge Jugoslavias eksempel og forlate den sovjetiske maktblokken. Men det finnes en annen side ved rettssaken i Praha, en side som gjør at den fremstår enda mørkere. Blant de fjorten mennene som ble dømt, var det elleve jøder, elleve menn som hadde overlevd Holocaust. I tillegg til beskyldningene nevnt ovenfor ble de beskyldt for å være «sionister». Det hadde gått syv år siden andre verdenskrig var over. Før krigen – før nazistenes inntog startet i 1938 – hadde Tsjekkoslovakia vært et relativt velfungerende demokrati. Det var et land der jøder ble anerkjent som nasjonal minoritet og der presidenten, Tomáˇs G. Masaryk, ble ansett som en solid motstander av jødehatet. Tsjekkoslovakia hadde vært «en øy av toleranse og liberal parlamentarisme i det som i stor grad var en sjø av høyreorienterte, autoritære og fascistiske regimer».8 Nå stod antisemittismen i full blomst i det sovjetdominerte Tsjekkoslovakia. I en kort kommentar med den skarpe tittelen «I Hitlers fotspor» trykket i TIME Magazine i desember 1951, sammenfattes inntrykket mange hadde: Den kastede tsjekkiske visestatsministeren Rudolf Slansky venter stadig på å bli stilt for retten i Praha, for lovbrudd som vagt beskrives som «antistatlige aktiviteter». I forrige uke fikk man et klarere bilde av lovbruddene og av et voksende kommunistisk korstog fra en tale ved den kommunistiske statsministeren Antonin Zapotocky. Talen, en appell til nasjonal stolthet som kunne ha kommet fra Adolf Hitler, var et bittert angrep på «jødisk kapitalisme» og «innblanding fra Jerusalem». Slansky er, som flere andre av ofrene for Tsjekkoslovakias pågående partiutrenskninger, jøde. Derfor beskrives han med kommunistenes yndlingsord for å fordømme jøder, som en «kosmopolitt». Det var ikke alle i Vesten som var like rystet. En eksentrisk amerikansk intellektuell kalt Francis Parker Yockey reiste til 23


og med til Praha for å følge rettssaken fra publikumsplass. Kort tid etter skrev han en artikkel der han omtalte «forræderisakene i Böhmen [som] et umiskjennelig vendepunkt»: Fra nå av må alle reorientere politikken sin i lys av den unektelig endrede verdenssituasjonen. Østerspolitikken er selvmord. Snakket om «forsvar mot bolsjevismen» tilhører fortiden, og det samme gjør det meningløse pratet om «forsvaret av Europa» i en tid der hver tomme av europeisk jord er dominert av Europas dødelige fiender, de som søker Europas politisk-kulturelle-historiske død for enhver pris.9 Spørsmålet om uskyld og skyld var ifølge Yockey «historisk meningsløst», akkurat som i forhold til «Nürnbergs stinkende gru», en referanse til krigsforbrytertribunalet mot ledende nazitopper i den tyske byen fra november 1945 til oktober 1946; domstolen som dømte blant andre Hermann Göring, Hans Frank og Alfred Rosenberg til døden, og som sendte Rudolf Hess i fengsel på livstid. Den aktuelle artikkelen – «Hva ligger bak hengningen av de elleve jødene i Praha» – er på mange måter en klassisk antisemittisk tekst. Jødene får indirekte skylden for andre verdenskrig, og det hevdes at den «jødiske kultur-stat-nasjon-folkrase» planlegger en tredje. Yockey er mest kjent for boken Imperium fra 1948, en bok som har blitt beskrevet som en slags nynazismens Mein Kampf,10 men som bør ses i en bredere ideologisk kontekst enn den snevre nazismens. Tross Yockeys etter hvert noe perifere rolle, er boken et eksempel på den ideologiske nyorienteringen fascismen gjennomgikk etter andre verdenskrig. Boken ble skrevet under pseudonymet Ulick Varange – Ulick er irsk og betyr «vindens belønnelse», Varange refererer til de norrøne væringjar som reiste østover og sørover og blant annet gav navn til den bysantiske keiserens livgarde. Innledningsvis skriver Yockey:

24


Det nåværende kaos – 1948 – kan spores direkte tilbake til forsøket på å hindre europeisk integrasjon. Som et resultat av dette er Europa en sump, og utenomeuropeiske krefter behandler tidligere europeiske nasjoner som kolonier. [… Og derfor] er denne boken en fornyet krigserklæring. Den stiller Europas forrædere, de miserable partipolitikerne hvis fortsatte posisjoner er avhengig av deres tjeneste til utenomeuropeiske krefter, et spørsmål, «Trodde dere at det var over?». For Yockey var det ikke over, selv om det han beskrev som «den europeiske revolusjonen» – en referanse til nazistenes maktovertagelse i Tyskland – hadde feilet. I en bok på over seks hundre sider, tidvis sterkt påvirket av Oswald Spenglers Aftenlandets undergang fra 1918, argumenterer Yockey for «en komplett renselse» av «Vestens sjel». Renselsen innebærer at både materialisme og rasjonalisme, både liberalisme og kommunisme, både demokrati og feminisme må fjernes, men også nasjonalismen, det siste et utslag av en paneuropeisk nyorientering vi skal se flere eksempler på i etterkrigstidens fascisme. Istedenfor etterlyser Yockey en tid for «den sterke og mannlige idé om den absolutte politikks tidsalder: autoritet, disiplin, tro, ansvar, plikt, etisk sosialisme, fruktbarhet, orden, stat, hierarki» og «skapelsen av Vestens Imperium». Det er et budskap man langt på vei finner igjen i terroristen Anders Behring Breiviks såkalte kompendium, selv om det i all hovedsak baserer seg på langt mer moderne kilder, og selv om Yockey aldri nevnes. Det er mer enn en overfladisk likhet: Ideen om at Europa trues av undergang, at undergangen er iscenesatt av indre og ytre fiender, og om at en renselse er nødvendig for å skape en ny og heroisk tidsalder – et brudd med nåtidens dekadanse og svakhet – er en gjennomgående idé i fascistisk ideologi. * Fortellingene om Brasillach og Yockey handler begge om fascisme. Men hvordan kan man definere dette begrepet? 25


I boken New British Fascism – som omhandler det ytterliggående britiske nasjonalistpartiet British National Party (BNP) – kommer Matthew J. Goodwin med en del betraktninger som kan være et nyttig utgangspunkt.11 Han viser først til at det er omstridt hva som er den ideologiske kjernen i fascismen, men at fascismen ofte vektlegger en nasjonal krise eller en nasjonal nedgang, og bygger på en myte om nasjonal gjenfødsel eller fornyelse, samt på «populistisk ultranasjonalisme». Goodwin hviler her på en av de mest benyttede definisjonene i moderne forskning på fascismen som ideologi, gitt av Roger Griffin: [F]ascisme kan best beskrives som en revolusjonær form for nasjonalisme som har en politisk, sosial og etisk revolusjon som mål, og som ønsker å forme ’folket’ til en dynamisk, nasjonal enhet under nye eliter med heroiske verdier. Kjernemyten i dette prosjektet er at det bare er en populistisk, klasseoverskridende bevegelse for rengjørende, rensende nasjonal gjenfødsel som kan stanse bølgen av dekadanse.12 Som Goodwin skriver, har «ikke alle høyreekstreme partier […] røtter i denne tradisjonen»; nyfascistiske og nynazistiske bevegelser kan snarere ses på som grener i et større tre, der stammen utgjøres av radikal nasjonalisme. Det er logisk å inkludere nyfascistiske og nynazistiske bevegelser blant de høyreekstreme, men ikke logisk å kalle alle høyreekstreme bevegelser fascistiske eller nazistiske. Fraværet av nazisme eller fascisme, betyr heller ikke fravær av ekstrem nasjonalisme. Definisjonen kompliseres ytterligere ved at det Goodwin omtaler som extreme right, høyreekstrem, er et begrep som på norsk gjerne omfatter både høyreradikalisme og høyreekstremisme. Forskjellen mellom de to er likevel vesentlig. En av de ledende norske forskerne på europeisk høyreradikalisme, Anders R. Jupskås, skriver i Dagbladet: Hva er høyreekstremisme? I motsetning til en del andre ideologier, har ikke høyreekstremisme noen klar idéhisto26


risk forankring. Dessuten er det svært få som frivillig velger å kalle seg høyreekstreme. Hvis vi går gjennom en rekke bidrag i faglitteraturen om høyreekstrem ideologi, viser det seg at særlig fem kjennetegn går igjen hos mer enn halvparten av analysene: en ekskluderende nasjonalisme, rasisme, xenofobi (fremmedfrykt), udemokratiske holdninger og autoritarianisme (fokus på lov og orden, disiplin og for eksempel homofiliskepsis). Høyrepopulismen tar med seg den ekskluderende nasjonalismen, fremmedfrykten og de autoritære refleksene. Den er derimot langt ifra «udemokratisk».13 I forordet til sin bok Ekstreme Europa konkretiserer Jupskås videre ved å vise til at «høyreekstreme personer og grupper tar liv hvis de mener det er nødvendig», mens «høyreradikale og høyrepopulistiske partier deltar i demokratiet». Det betyr, skriver han, at høyreekstremismen må bekjempes, mens de to andre ideologiske retningene «må tas på alvor som demokratiske politiske aktører».14 Hans-Georg Betz bruker begrepet right-wing populist parties – høyrepopulister – om grovt sett de samme partiene som Jupskås omtaler som høyreradikale eller høyrepopulister. Dette er partier som – ifølge Betz – er radikale motstandere av det nåværende kulturelle og sosiopolitiske systemet i vestlige demokratier, men uten å gå til direkte angrep på demokratiets grunnstener. De fremhever samtidig kulturell og etnisk homogenitet som et mål, og appellerer til fremmedfrykt, om ikke rasisme. Ofte kan man legge til både anti-feminisme og en dypt konservativ familiepolitikk. Betz peker også på nyliberal økonomisk politikk, noe det er mildt sagt vanskelig å godta som gjennomgående for høyrepopulisme og høyreradikalisme som sådan. Selv om en rekke av de aktuelle partiene har foreslått skattekutt av ulike typer, kan dette vanskelig forstås som et utslag av nyliberalisme, og statsviteren Andrej Zaslove treffer langt bedre når han skriver at: den populistiske, radikale høyresiden støtter markedsøkonomi, men krever statsbeskyttelse fra internasjonal kapital 27


og internasjonale institusjoner, og støtter velferdsstaten, om enn i en annen form enn venstresidens.15 Her kan det legges til at for eksempel British National Partys økonomiske politikk er rimelig venstreorientert, og at det samme kan sies om flere høyreradikale partier i den tidligere Østblokken – partier som har kommet til etter Betz’ drøfting fra 1993.16 Det er dermed riktigere å fremheve, slik den nederlandske statsviteren Jos de Beus gjør, at mange høyreradikale partier preges av en reaksjon mot globaliseringen – uavhengig av om globalisering kommer i form av innvandring eller i form av utenlandsk økonomisk påvirkning.17 Tross denne sentrale innvendingen kan Betz’ definisjon være et nyttig utgangspunkt: Partier og bevegelser som forfekter etnisk homogenitet som ideal, en ekskluderende nasjonalisme og sterk fremmedfrykt, bør ikke uten videre oppfattes som høyreekstreme når de gjør dette innenfor demokratiske rammer. Slike partier og bevegelser vil av mange oppfattes som en trussel mot det liberale demokratiet, men den trusselen er politisk, en oppgave for engasjerte samfunnsborgere, ikke for politi og etterretningstjeneste. En annen innvending mot å følge Betz kan være at det er en misforståelse å forstå høyrepopulisme som det samme som høyreradikalisme. Høyrepopulistiske partier er gjerne radikale, og en god del høyreradikale bevegelser er populistiske, men slett ikke alle. Den nederlandske statsviteren Cas Mudde løser dette ved å bruke uttrykket «populist radical right», populistisk høyreradikalisme: [Den] populistiske høyreradikalismen er en spesifikk form for nasjonalisme. Alle de populistiske høyreradikale partiene er nasjonalistiske, men det betyr ikke at alle nasjonalister er populistiske høyreradikalere. Viktigst er det at nasjonalister som ikke forfekter fremmedfrykt er ekskludert […]. Videre ekskluderes elitistiske nasjonalister, deriblant mange av de autoritære nasjonalistiske bevegelsene i det tjuende århundre, inkludert protofascistene i Frank28


rike og de intellektuelle i den tyske Konservative Revolution. For det andre er ikke den populistiske høyreradikalismen bare en moderat form av høyreekstremismen, inkludert fascisme og nasjonalsosialismen og dens diverse nye former. Det er grunnleggende forskjeller mellom de to. Viktigst er det at høyreradikalismen er (nominelt) demokratisk, selv om den motsetter seg noen grunnleggende ideer i det liberale demokratiet […], mens høyreekstremismen er essensielt anti-demokratisk, og motsetter seg det grunnleggende prinsippet om folkestyre. For det tredje er den populistiske høyreradikalismen en spesifikk form av den bredere høyreradikalismen, som også inkluderer ikke-populistiske ideer og bevegelser.18 Høyreekstreme grupper, partier og bevegelser er altså noe annet enn høyreradikale, fordi de forfekter direkte anti-demokratiske synspunkter, og gjerne synspunkter som direkte eller indirekte legitimerer voldsbruk, eller som gjør at slik voldsbruk kan oppfattes som et nødvendig eller rettmessig politisk virkemiddel. Man ser noe tilsvarende på venstresiden: mens venstreradikale bevegelser gjerne kritiseres for å forfekte anti-demokratisk politikk – i det minste en politikk som ikke stemmer med grunnleggende liberaldemokratiske ideer – vil venstreekstreme bevegelser også ta i bruk, forsvare eller legitimere anti-demokratiske metoder. Forskjellene mellom høyreradikalisme og høyreekstremisme betyr imidlertid ikke at de kan anses som separate fenomener; ideer som vokser frem og trives i høyreekstreme miljøer, kan bli plukket opp og normalisert av mer etablerte politiske miljøer. Vellykkede høyreradikale partier kan på sin side gi inspirasjon til høyreekstreme bevegelser. Det skjedde i Norge i 2009, da mikropartiet Norgespatriotene stilte til valg. Partiet var gjennomført sterkt ytterliggående, men hentet utvilsomt inspirasjon fra ulike høyreradikale partier i andre europeiske land. Det er heller ikke vanskelig å finne eksempler på kontakt mellom høyreekstreme, høyreradikale og høy29


repopulistiske partier, bevegelser og miljøer. I historien til det flamske partiet Vlaams Belang har dette vært et gjennomgående trekk.19 I Norden har vi sett flere eksempler, som Jupskås påpeker: På 90-tallet kom det frem at flere medlemmer av den nynazistiske gruppen Viking hadde meldt seg inn i Fremskrittspartiets Ungdom. I 1995 var Frps stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm på et møte på Godlia kino med representanter fra en rekke ytterliggående organisasjoner. I Danmark ringte journalister fra Ekstrabladet rundt til tilfeldige lokallagsledere i Dansk Folkeparti, utgav seg for å være medlemmer av gruppene Dansk Front eller Dansk nationalsocialistisk bevægelse (DNSB) og spurte om de også kunne være medlemmer av partiet. Flere av lokallagslederne svarte ja.20 Til en viss grad er både høyreekstremisme og høyreradikalisme flytende begreper, med ulik betydning i ulike kontekster, ulike land og ulike tidsperioder.21 Samtidig kan en bevegelse som ikke forfekter direkte anti-demokratiske synspunkter likevel basere seg på et verdensbilde som vanskelig kan kalles annet enn ekstremt, for eksempel på anti-jødiske eller antimuslimske konspirasjonsteorier, eller på konspirasjonsteorier rundt en «hemmelig» elite som man mener at egentlig styrer verden. For å forstå en bevegelse, eller et politisk parti, er det derfor ofte nødvendig å gå bort fra samlebegreper og se på spesifikk ideologi. Gjør man dette, vil man oppdage at spesifikt ideologisk slektskap – for eksempel nyfascisme – kan forene bevegelser man oppfatter som henholdsvis høyreekstreme og høyreradikale. Fascismen kan være både parlamentarisk og utenomparlamentarisk, den kan fungere innenfor og utenfor demokratiet, den kan være voldelig – eller intellektuell. Fascisme er «et farlig ord å bruke, fordi det etter andre verdenskrig har blitt misbrukt på så mange ikke-ekstreme høyreorienterte ideer», skriver Bjørn Stærk i en artikkel i Samtiden høsten 2011.22 Han har utvilsomt et poeng. Den amerikanske historikeren og kommunisten Noel Ignatin satte fingeren på fenomenet i 1976:

30


Et spøkelse herjer den amerikanske venstresiden: fascismens spøkelse. Hvilket politisk grep tatt av regjeringspartiet brennemerkes ikke som fascistisk? Velferdskutt, lovverk for å avskaffe obligatorisk fagforeningsmedlemskap, lovverk som begrenser dissidenters mulighet til å organisere seg, forsøk på å røyke ut og undertrykke de ansvarlige bak bombeangrep i store bysentra, etableringen av en profesjonell hær, grep for å koordinere uavhengige politiavdelinger – alt dette og mye annet […] beskrives som «fascistisk» eller i det minste som trinn på vei mot fascismen. Det er underlig at viljen mange på venstresiden har til å slenge ut merkelappen «fascisme», ikke deles av grupper i andre land der det ville være rimeligere å bruke begrepet enn det er her.23 Noen aktører på den radikale venstresiden har også i dag en hang til å omtale ting som ikke er høyreekstremisme som høyreekstremt, og fenomener som ikke er fascistiske som fascisme. Men det hersker misforståelser om fascismen som ideologi langt utover den radikale venstresiden, og blant disse er det verdt å fremheve tre. Den første misforståelsen er at fascismen kan reduseres til å være en tysk og italiensk – eller bare en italiensk – ideologi. Den israelske historikeren Zeev Sternhell peker i The Birth of Fascist Ideology (Den fascistiske ideologiens fødsel) på flere momenter det er verdt å ta med seg i denne sammenheng. Det første er hans oppfatning av at fascismen før den ble en politisk ideologi, var et kulturelt fenomen, og at «fascismens vekst ikke hadde vært mulig uten opprøret mot Opplysningstiden og den franske revolusjonen som veltet gjennom Europa sent i det nittende hundreåret og tidlig i det tyvende», slik at «fascismen var et ekstremt uttrykk for et mye bredere og mer omfattende fenomen».24 Det andre av Sternhells sentrale poenger er verdt å sitere i sin helhet: Det kan ikke være tvil om at den ideologiske krystalliseringen kom før oppbygningen av politisk makt, og at den la grunnlaget for politisk handling. Fascismen var ikke, slik 31


Benedetto Crocés berømte uttrykk forteller, en «parentes» i den moderne historien. Den var ikke, som han tenkte, et resultat av en «infeksjon» i en «nedgangsperiode i frihetsbevisstheten» etter første verdenskrig. Den var ikke et produkt av en slags «machiavellisk» renessanse som det tyvende hundreårets Europa ble offer for. I motsetning til det Friedrich Meineke og Gerhard Ritter har forsøkt å overbevise generasjonen etter andre verdenskrig om, var fascismen en integrert del av den europeiske kulturhistorien.25 Sternhell mener dessuten at fascismens egentlige røtter ikke ligger der de ofte plasseres – i Mussolinis Italia – men istedenfor i Frankrike, og hos den revolusjonære franske høyresidens ideer om nationalisme intégral (altomfattende nasjonalisme).26 Denne ideen hadde blitt formulert av blant andre lederen for den franske anti-parlamentariske og kontrarevolusjonære gruppen Action Française, Charles Maurras, og kan sammenfattes i Maurras’ konklusjon om at «en sann nasjonalist setter landet sitt foran alt annet, og derfor oppfatter, behandler og løser alle aktuelle spørsmål med utgangspunkt i deres forhold til nasjonale interesser».27 Dessuten mener Sternhell at fascismen «på ingen måte kan identifiseres med nazismen», selv om han understreker at ideologiene utvilsomt hadde fellestrekk. Forskjellen var – ifølge Sternhell – at rasetenkningen, den biologiske determinismen, var selve grunnlaget for nazismen; mens den ikke engang var til stede i alle varianter av fascismen.28 Sternhells fascismeforskning har – av flere årsaker – vært kontroversiell. Det gjelder spesielt påstanden om at fascismen oppstod i Frankrike og var et gjennomgående trekk i fransk, politisk kultur før 1940.29 Å skille så skarpt mellom nazismen og fascismen synes også noe overilt når de to ideologiene ikke bare hadde svært mange fellestrekk, men faktisk fløt inn i hverandre. Mens man kan – og også bør – kalle nazismen fascistisk, kan man likevel ikke redusere fascismen til nazisme. Nazismen var i utgangspunktet et tysk fenomen, riktignok 32


med avleggere i andre land. Fascismen var – som fortellingen om Robert Brasillach illustrerer – noe langt mer. På 1920- og 1930-tallet spredte denne ideologien seg til en lang rekke land, fra Spania til Norge, fra Irland til Finland; og den utviklet seg til lokale og selvstendige varianter – selv om tysk nazisme og italiensk fascisme var sentrale inspirasjonskilder. I noen land forble den «en parentes». I andre spilte den avgjørende politiske roller. I tillegg til i Europa vant fascismen også gehør – om enn i mer begrenset grad – i andre deler av verden. Fascismen ble en impuls for deler av den arabiske nasjonalismen og dukket også opp i Øst-Asia.30 I Chile vokste Movimiento Nacional-Socialista de Chile frem i løpet av trettitallet, og det kulminerte i et kuppforsøk 5. september 1938.31 I Argentina vokste det også frem en særegen form for fascisme.32 Selv blant jøder i det daværende palestinske mandatområdet dukket det opp selverklærte fascister og fascistiske sympatier. I 1928 skrev Abba Ahimeir, en representant for den ytterste høyresiden i den revisjonistiske sionistbevegelsen, en jevnlig spalte i avisen Do’ar ha-Yom, som kom ut i det palestinske mandatområdet. Spalten hadde navnet «Fra fascistens notatblokk». Tre år senere var han en sentral skikkelse i grunnleggelsen av organisasjonen Berit ha-Biryonim. I en rettssak mot medlemmer av organisasjonen året etter erklærte advokaten deres: «Ja, vi revisjonister beundrer Hitler. Hitler har reddet Tyskland … Dersom han hadde forkastet sin antisemittisme, ville vi ha gått sammen med ham».33 I 1932 skrev Itamar ben Avi i Do’ar ha-Yom om det uunngåelige i Hitlers maktovertagelse. Mer interessant er det imidlertid at han uttrykte sympati for Mussolinis nasjonalisme: «Det Italia kan få til, det kan også Judea!».34 Selv etter at Hitler kom til makten, omtalte en annen jødisk avis i Palestina, Hazit ha-Am, der Ahimeir var en av redaktørene, at den i motsetning til sosialistene og demokratene – som så på Hitlers bevegelse som et tomt skall – «tror at den har både et skall og en kjerne. Det antisemittiske skallet må forkastes, men ikke den antimarxistiske kjernen».35 Denne jødiske fascismen – som fantes i heller marginale 33


jødisk-nasjonalistiske miljøer – var åpenbart ikke antisemittisk. Flørten varte heller ikke lenge. At den jødiske fascismen i det hele tatt dukket opp forteller likevel noe om fascismens evne til å påvirke bredere orientert nasjonalisme, selv på uventede steder. Det understreker også at jødehat ikke er en nødvendig bestanddel i all fascisme. Også i dag finnes det jødisknasjonalistiske grupper hvis ideologi plasserer dem innenfor Griffins definisjon. En politisk bevegelse av et slikt omfang og med en slik gjennomslagskraft forsvant selvsagt ikke selv om Mussolinis Italia og Hitlers Tyskland gjorde det. Den overlevde. På tross av dette lever forestillingen om at fascismen er død, at den er et avsluttet kapittel i historien, et fenomen som ikke lenger finnes. I et europeisk perspektiv er det en mildt sagt snodig forestilling, for det finnes en rekke politiske partier i dagens Europa som bærer med seg en fascistisk arv, og terrorismens historie i Europa viser tydelig at fascismen ikke bare har deltatt i valg de siste tiårene, den har også drept – gang på gang. Fra 1960 til 2005 ble det gjennomført 33 terrorangrep i Europa med mer enn 10 drepte.36 Seks av dem knyttes til høyreekstreme grupper. I 1961 ble et ekspresstog i Frankrike bombet av den nyfascistiske gruppen Organisation de l’armée secrète. I 1969 gikk en bombe av i en bank på Piazza Fontana i Milano i Italia – igjen stod nyfascister bak. I januar 1972 gikk en bombe av på et fly fra Stockholm til Beograd; angrepet ble tilskrevet kroatiske høyreekstremister.37 I august 1974 ble et ekspresstog bombet av den høyreekstreme gruppen Ordine Nuovo i Italia. I august seks år senere angripes jernbanestasjonen i Bologna i samme land, et angrep en annen høyreekstrem gruppering – Nuclei Armati Rivoluzionari – skal ha stått bak. Måneden etter detoneres en rørbombe ved inngangen til Oktoberfest-området i München – gjerningsmannen var medlem av et nazistisk miljø. Etter 1980 var man lenge forskånet fra store høyreekstreme angrep, men det inntraff tallrike mindre hendelser, og ikke minst eksempler på politisk motivert voldsbruk fra ytre høyrekant. Så kom den 22. juli 2011. Den tredje misforståelsen om fascismen som ideologi er at 34


nynazisme er det viktigste utslaget av fascisme etter andre verdenskrig, en påstand som er tvilsom helt uavhengig av om man definerer nazismen som fascistisk eller ikke. Dersom man går tilbake til den tidlige etterkrigstiden, vil man oppdage at det ikke var den tyske nazismen som dominerte da det først på femtitallet ble gjort forsøk på å stable på beina en ny fascistisk internasjonale – den Europeiske Sosiale Bevegelse. Istedenfor ble briten Oswald Mosley, den tidligere nevnte franskmannen Maurice Bardèche og svensken Per Engdahl sentrale bidragsytere. Fascismen gikk etter hvert gjennom en ideologisk nyorientering, blant annet med utgangspunkt i den senere franske nouvelle droite-bevegelsen. Noen gamle ideer ble forkastet. Noen nye ideer kom til. Samtidig har nynazismen i mange tilfeller stått på stedet hvil, drapert i hakekors eller, der dette ble forbudt, i andre symboler med konnotasjoner til Hitler-Tyskland. Etter hvert ble den mer parodisk, som i tilfellet Stephan Wijkamp, den såkalte «nederlandske Hitler». Han er en nederlender i 40-årene som gjør sitt beste for å ligne mest mulig på Hitler: brun skjorte, sidesleik, hitlerbart. I en tale han holdt i Flandern for noen år siden ble ironien komplett: Vi ville vært spart for mye elendighet dersom tyskerne hadde vunnet den gangen. Da hadde vi ikke hatt asylsøkere eller homobryllup. […] Motstanderne våre påstår at vi lever i fortiden. Kamerater og kameratinner, det er de som snart vil høre til i fortiden.38 Wijkamp er åpenbart høyreekstrem, men det er en impotent og latterlig form for høyreekstremisme han representerer. Det er langt fra den eneste formen for ytterliggående fremmedfrykt i Nederland. I løpet av de siste årene har en tidligere liberal politiker slått seg opp med et nytt parti – et parti der han er den ubestridte lederen og langt på vei eneste offisielle medlem. Han har foreslått å forby Koranen, og har villet innføre skatt på bruk av hijab, etter prinsippet «forurenseren betaler». Politikeren heter Geert Wilders, og han leder et parti som i motsetning til 35


mange høyreradikale partier i dagens Europa ikke har åpenbare fascistiske røtter. Der Wijkamp fremstår som en parodi på fortiden, og står for en politisk bevegelse ribbet for all troverdighet, er Wilders en representant for nåtiden. Han er en glattpusset politiker og en anti-politikkens stjerne. Noe har de til felles: en ekskluderende nasjonalisme, altså en nasjonalisme basert på å sjalte visse grupper ut av befolkningen, en retorikk basert på konspiratoriske forestillinger, og en politikk preget av fiendebilder.


Jødehatet i Norge Hænderne var magre, nervøse og mindede nærmest om rovfugleklør. Ansigtet var magert og gustent med et tyndt, graat skjæg, en vældig skarp, krum næse og et par smaa stikkende, rødkantende øine, og det skaldede hode var bedækket av en gammel fedtet kalot. Læg saa hertil en hul, tør hoste og en permanent fugtig næsetip – og man har et fuldstændigt billede af denne menneskehedens velgjører. Hvad bestilte saa denne mand nu, sent om aftenen? Jo, han talte penge. Utdrag fra Gaston Rings roman Paa forbudne veie, 1900.1

Den norske grunnloven som ble utarbeidet av Riksforsamlingen på Eidsvoll våren 1814, var en liberal grunnlov som hentet inspirasjon fra de franske revolusjonære forfatningene, og også fra den amerikanske grunnloven. Så liberal var grunnloven at den britiske forfatteren Samuel Laing, i en reiseberetning fra Norge på 1830-tallet, omtalte den som «den mest liberale noen moderne nasjon kan skryte på seg».2 Riksforsamlingen hadde etter bare få dager valgt en konstitusjonskomité, som bygget grunnlovsarbeidet på elleve grunnsetninger. En av disse handlet om religionsfrihet og sa at «alle religionssekter [skulle] tilstedes fri religionsutøvelse». Det ble allerede da gjort et unntak for jødene. Da Grunnloven ble vedtatt, hadde religionsfriheten forsvunnet, og jødene ble stengt ute fra landet, slik de – med visse unntak – også hadde vært under unionstiden med Danmark. Også jesuitter og munkeordener ble utestengt. Grunnlovens andre paragraf lød:

37


Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget. Den såkalte «jødeparagrafen» møtte lite motstand i Riksforsamlingen. Grev Herman Wedel Jarlsberg, på mange måter en representant for det europeiske aristokratiet, argumenterte imot, men sentrale eidsvollsmenn som Nicolai Wergeland og Georg Sverdrup var sterke tilhengere av forbudet. Sverdrup hevdet at det ifølge jødisk religion og moralsyn var en fortjenestesfull handling for jøder å bedra kristne. Hans Jakob Grøgård uttrykte på sin side uro for at utskudd fra «denne sjakrende nasjon» skulle oversvømme landet – et argument som ble gjentatt mange ganger. Lauritz Weidemann mente at jødisk innvandring ville true nasjonens sikkerhet. Bonderepresentanten Theis Lundegaard reiste seg på et tidspunkt og ropte «Stå opp alle som ingen jøder vil ha i landet!». Flertallet reiste seg.3 Et betegnende sammendrag gis i Christian Magnus Falsens Norges Grundlov: gjennemgaaet i Spørgsmaal og Svar: Hva Jøderne angaaer, da kan man næsten antage det for en Umulighed, at de nogensinde kunne blive gode Borgere i nogen Stat hvor Jøder ikke regere. Deres love, ja selv deres Religion afsondre dem saa aldeles fra andre Mennesker, at de stedse ville søge at udgjøre et eget Samfund, hvor man modtager dem, og at unddrage sig fra at opfylde den Stats lov, hvor de nyde Beskyttelse. Desuden er Bedragerie og Underfundighed i Handel hos Mængden blant den jødiske Religions Bekjendere saa almindelig en Egenskab, at det visst ikke kan kaldes nogen unødvendig Forsigtighed at holde dem ude af et Handelsland som Norge.4 Men liberale ideer var på fremmarsj i flere europeiske land, jødenes stilling forbedret seg. I Norge kjempet ikke minst for38


fatteren Henrik Wergeland for å få fjernet paragrafen hans far hadde vært en pådriver for, som oppsummert i et av hans dikt: Jeg tror vår Grunnlov best på jord dog ei, at best er hvert et ord. Således tror jeg for eksempel at hver bør velge fritt sitt tempel. Man friest være må i tro, thi bør forandres §2. I 1851 – flere år etter Wergelands død – ble «jødeparagrafen» endelig fjernet.5 Det kom likevel få jødiske innvandrere til landet, trolig under 100 stykker frem til 1880. Etter dette endret innvandringsmønsteret seg, både ved at antallet gikk noe opp og ved at den jødiske innvandringen ble dominert av innvandrere fra Øst-Europa – ikke som tidligere fra Tyskland og Danmark. Dette var en del av et større mønster, der store antall jøder fra det russiske tsarriket, Romania og Galicia dro vestover.6 I 1920 var det registrert litt i underkant av 1500 jøder i Norge.7 Samtidig hadde en ny type anti-jødiske ideer begynt å få fotfeste, en politisk antisemittisme som hadde begynt å vokse frem på kontinentet mot slutten av 1800-tallet.8 Denne antisemittismen hadde et nasjonalistisk fokus, preget av forestillingen om at «jødiskhet» og for eksempel «tyskhet» var motsetninger, gjerne uoverskridelige sådan. Jøden var et «fremmedelement», om ikke en «parasitt». Antisemittismen fungerte også som forklaring på det moderne samfunnet, der jøden ble gjort til symbol på ulike elementer man ikke likte ved den moderne verden: kapitalisme og sosialisme, pressemakt, urbanitet, materialisme, moderne kunst og kultur. Konspirasjonsteorier stod sentralt, ikke minst forestillingen om en skjult, jødisk verdensmakt. Et eksempel på denne ideen er å finne i Biarritz, en såkalt «panoramaroman» utgitt i åtte bind av Sir John Retcliffe (et pseudonym for Hermann Goedsche). I første bind finner man blant annet kapittelet Auf dem Judenkirchhof in Prag (På den jø39


diske gravlunden i Praha). I dette kapittelet møtes representanter for Israels tolv bibelske stammer på en gravlund i den tsjekkiske byen for å planlegge en verdensrevolusjon og et verdensomfattende diktatur.9 Sammen med et heller obskurt satirisk skrift av franskmannen Maurice Joly var dette kapittelet en av de sentrale inspirasjonskildene til pamfletten Sions Vises Protokoller, et falsknerverk som ble en hovedtekst i den moderne antisemittismen og som stadig trekkes frem av både høyreekstremister og andre grupper som forfekter jødehat.10 Nazismens jødehat – slik det fortonet seg fra NSDAPs grunnleggelse i 1920 og frem til 1945 – hadde klare fellestrekk med nettopp dette politiske jødehatet. Likevel var det ikke nazismens jødehat som ble forfektet av for eksempel Marta Steinsvik – ellers kjent som Norges første kvinnelige teolog – da hun på 1920-tallet holdt foredrag med utgangspunkt i nettopp Sions Vises Protokoller. I likhet med protokollene ønsket Steinsvik å «avsløre» at det eksisterte en urgammel plan for å gjøre jødene til verdensherskere ved bruk av skitne metoder. Sions Vises Protokoller spilte en vesentlig rolle i nazistenes anti-jødiske propaganda, men Steinsvik så neppe for seg folkemord som en løsning. Det var det relativt få av datidens antisemitter som gjorde. Like fullt var det jødehat Steinsvik forfektet, et jødehat som ble drevet av frykten for den sovjetiske bolsjevismen. Et intervju gjort av Steinsvik i den konservative storavisen Aftenposten våren 1925, er illustrerende. I intervjuet advarer Steinsvik mot at det ville være «nationalt selvmord» å slippe «jesuiterordenen» og «den jødiske storkapital» inn i landet. Hun gav også jødene eksplisitt skylden for den russiske revolusjon: – Mener De, at jødene ogsaa spiller hovedrollen nu under revolutionen i Rusland? – Er det noget voksent menneske længer, som tviler paa den ting? Mensjeviken Kerensky, som aapnet revolutionen, var jøde, søn av jøden Adler og av en jødinde. Bolsjeviken 40


Trotski, som derefter kom til makten, var likeledes jøde og blev i sin tid utstyrt med rikelige pengemidler av jødiske kapitalister for at finansiere bolsjevik-revolutionen.11 Steinsvik gav også jødene – og frimurerne – skylden for første verdenskrig, og tok til orde for å utvise kommunister til Russland, og for å stenge grensene for jødisk innvandring, «de […] har jo nu Palæstina at reise til». Det er ikke «vore norske jøder» hun har problemer med, bedyrer hun, de «har selvfølgelig intet med den slags planer at gjøre». Problemet er den store faren som truer fra «den utenlandske storkapital, som jo saa og si helt er jødisk». Steinsvik foreslo å gjenopprette jødeparagrafen, og ønsket å opprettholde forbudet mot jesuitter i Norge – et forbud som faktisk ikke ble opphevet før flere år etter andre verdenskrig. Hun ville samtidig ta med bolsjevikene, og foreslo med dette en utvidet ordlyd: «Jøder (med undtagelse av dem som allerede er norske borgere), jesuiter og bolsjeviker maa ikke taales i riket».12 Steinsvik var mer ytterliggående enn de fleste, men hun var langt fra alene om å forfekte anti-jødisk tankegods. Ikke minst var antisemittiske forestillinger utbredt i bondebevegelsen. I temaheftet Antisemittisme, innvandringsfiendtlighet og rasetenkning i norsk bondebevegelse, 1918–1940 setter historikeren Kjetil Simonsen søkelys på nettopp dette. Han viser først til en lederartikkel i Namdalen, organ for Bondepartiet og Norges Bondelag i namdalsdistriktet, fra juli 1923. Artikkelen bar tittelen «Bondereisningen – en racebevægelse», og manet til kamp mot nedbrytende krefter, krefter som snyltet på rasens «aandelige og materielle overskud, saa hele racen holder paa at tappes for livskraft […]»: Mot dette er det racebevisste bønder i alle germanske lande reiser sig. Til værn om sin race og sine byggende raceegenskaper. Til værn om al jordbunden, himmelstræbende kultur. Men til kamp mot alt som vil snylte paa medmenneskers livsoverskud og aagre med andres surt frembrakte værdier. 41


At bondebevægelsen derfor møter en voldsom motstand, skal man ikke undres over.13 Trusselen var det jødene som utgjorde, noe som også gikk klart frem fra Namdalens spalter – der det konkret ble advart mot «jødefaren», og jødene ble knyttet til fenomener som politisk radikalisme, overnasjonal kapitalisme, bondesamfunnets oppløsning og den internasjonale pengemakten.14 Avisen var tydelig i sin tale:15 […] naar det kommer et fremmed legeme ind i en finstilt maskin, vil det altid bli mer eller mindre ugreie. Og den jødiske race er et slikt fremmedlegeme som ubønhørlig maa bringe forstyrrelse ind i noget saa kulturfint som et jordbrukerfolk. Naar den jødiske race, som gjennem aartusener har utviklet sit utbyttertalent i et ensidig nomadeliv paa sine ensformige ørkenvandringer, faar fuld økonomisk utøvelsesmagt over en saa idealistisk og lite ciferdyrkende rase som de nordgermanske jorddyrkere, da maa det før eller senere ende med en katastrofe for utplyndringsobjektet. Et betegnende eksempel på tenkningen finner man også i et brev fra avisens redaktør Peder Jæger-Leirvik til Bondelagets formann Johan E. Mellbye, fra september 1923. Der omtaler Jæger-Leirvik «kampen mot jødetyrraniet» som «et springende punkt i bondereisningen, ikke bare i vort land, men verden over».16 Det er ikke vanskelig å finne tilsvarende oppfatninger i andre av bondebevegelsens aviser. I Nationen ble den engelske utgaven av Sions Vises Protokoller, The Jewish Peril, brukt som kilde i en lederartikkel der bergensjournalisten Sverre Bernhard hevdet at bolsjevismen representerte et av virkemidlene i en omfattende internasjonal sammensvergelse.17 Avisen trykket også stadig antisemittiske karikaturer.18 Både Nationen og Namdalen anklaget både arbeiderbevegelsen og de borgerlige partiene for å følge unasjonale og «jødiske» prinsipper.19 Det var bare Bondepartiet som stod imot, «som repræsentant for de nasjonale interesser med tro 42


paa folkets evne til at naa frem til selvhævdelse i fuld politisk uavhængighet».20 Ideene var heller ikke begrenset til bondebevegelsens utkanter. Johan E. Mellbye – som var leder for Bondelaget og som i åtte år (1922–30) også var Bondepartiets gruppefører på Stortinget – holdt for eksempel en tale på Stortinget i 1924, der han advarte mot å arbeide «i hænderne paa […] storkapitalen, den internasjonale jødekapital».21 Selv i Bondepartiets valgavis var antisemittismen synlig. En karikatur på avisens fremside 4. oktober 1927 viser en underkuet nordmann som bærer på både «kommunisme», «funksjonarisme», «skatter», «gjæld» og «spekulanter» i en enorm sekk. Øverst på sekken er to menn plassert, den ene en typisk jødekarikatur, en tykkfallen mann med sorte klær, sort hatt og stor nese.22 Jødehatet kom også til syne andre steder enn i bondebevegelsen. Et talende eksempel er å finne på Aftenpostens fremside den 3. juli 1924, i artikkelen «Grusomhet og korruption». Den første delen av artikkelen er en kritikk av «det civiliserte Europa» som står og ser på kulturens undergang i Russland, og dessuten sender fortvilte flyktninger fra «det menneskelige helvede» tilbake til landet. Hånlig legger forfatteren til at det «frie oplyste Norge gaar i spissen» for dette. Men deretter rettes skytset mot jødene:23 Samtidig som ovennævnte tragedie utspilles, saa oversvømmes vi av alle lands jøder, kanske mest russiske. De kommer ind som sildestim. De sætter sig fast over hele byen. Der er snart ikke en fruktbutik, et utsalg av brukte klær, et lager av ure og andet kram uten at der staar en smilende jøde bak disken. Det norske jødehatet i 1920- og 1930-årene kom ikke bare til uttrykk gjennom pressen, men også i form av litteratur. Alt i 1920 kom en norsk utgave av Sions Vises Protokoller, under tittelen Den Nye Verdenskeiser, Zions Lærde Ældstes Protokoller. Boken ble annonsert i Aftenposten:24

43


Opgjørets time nærmer sig med sterke skridt. Gammelt og nyt, ondt og godt, tørner i mangfoldige former sammen saa det knaker i samfundsmekanismen. Hvilke kræfter staar bak denne kamp? Hvem representerer det onde og hvem er talsmand for det gode? Sions Vises Protokoller fikk likevel relativt lite oppmerksomhet i norsk offentlighet sammenlignet med andre land. Kanskje skyldtes det at den norske utgivelsen kom bare ett år før engelske The Times avslørte verket som et plagiat. I Nationen ble verket først omtalt av høyesterettsadvokat Stian Beck i en artikkel som omhandlet «[b]olchevikerne og den hvite race»; mens aksjemegleren Hans Bell forfektet de sentrale forestillingene i Protokollene i en serie på tre artikler i trondheimsavisen Dagsposten, som var tilknyttet Frisinnede Venstre.25 Høyreavisen Bergens Aftenblad trykket også artikler som tok utgangspunkt i Protokollene, kalt «Aarsagen til verdensuroen. Bag det røde Gardin. ’Den forfærdeligste Sekt i Verden’».26 I 1922 og 1924 kom det også nye opplag av juristen Eivind Saxlunds bok Jøder og Gojim – som opprinnelig ble utgitt i 1910.27 Saxlund mente at den norske nasjonalkarakteren stod i fare for å bli undergravd av «semitisk Livsopfatning»28. Boken bar preg av ideer fra den tyske antisemittiske bevegelsen, men denne antisemittismen ble også spesifikt knyttet til Norge, blant annet gjennom et angrep på Henrik Wergeland. Saxlund fremstilte Wergeland som en av dem som hadde blitt lurt av jødene, som «[har] lykkedes at give sig et politisk ’liberalt’ Udseende, saa at kun altfor Mange tror at være ’Fremskridtsvenner’ i ret Forstand, naar de gaar Arm i Arm med dem». Derfor skjønte ikke Wergeland at toleranse betydde noe annet for jødene enn for nordmenn og at jødiske «oppositionslys» slett ikke hadde rot i germansk frihetstrang.29 Med tredjeutgaven av boken, fra 1922, gikk Saxlund lenger, han mente at Wergeland selv hadde jødisk blod i årene fra morssiden, og at dette var forklaringen på hans engasjement.30 Den gangen Jøder og Gojim først ble publisert, vakte den en del oppmerksomhet i pressen, og flere anmeldere var relativt 44


positivt innstilt til den. I 1923 ble det ny debatt – grunnet en rettssak i hovedstaden. Bakgrunnen var en petitartikkel i Dagbladet, der journalist Paul Gjesdahl hadde omtalt komponisten Per Reidarson. I petitartikkelen het det: «Grunntrekket i Reidarsons karakter er hans løsslupne og uregjerlige jødehat. Han hater jødene, fordi de lager ny og talentfull musikk, er sjelløse og spiser smaa barn. Paa hans nattbord hviler «Verdenskeiseren», «Den store fare», «Jøder og gojim» og annen antisemitisk smuttslitteratur i smukke praktbind».31 Saxlund gikk til injuriesøksmål og krevde at påstanden om at boken var antisemittisk smusslitteratur skulle kjennes død og maktesløs. Under rettssaken holdt Gjesdahl på sitt, og han omtalte Saxlunds bok som «en ensidig eksempelsamling paa, hvad der kan siges av skrækkelige ting om jødene». Saxlund fremhevet på sin side det han omtalte som den politiske bakgrunnen for kampen mellom semitter og antisemitter, og mente at dette gjaldt viktigere ting «end vi her hjemme forstaar». Han anklaget også Dagbladet for å forfølge de nasjonalsinnede, og for å systematisk forberede «jordbunden for de mest yderliggaaende doktriner». Striden «gjælder i virkeligheten nationalisme-bolsjevisme»: Saxlund pointerte at han var nationalsindet, mens hans motpart og hans advokat kjæmpet for internationalismen. Advokat Schjødt [Gjesdahls advokat] begyndte saa en kryseksaminastion av advokat E. Saxlund. Den blev indgaaende og ganske heftig. En replikveksel: Saxlund: «Jeg drives av kjærlighet til mine landsmænd. De drives av kjærlighet til jødene.» Schjødt: «Dette vil jeg som eksaminerende advokat ikke finde mig i.»32 Rettssaken ble en debatt om sitater fra jødenes hellige skrift, om omskjæring og om hvorvidt jøder hevet seg over norsk lov; 45


flere trekk som låter kjente fra dagens diskusjoner om islam. Den endte imidlertid med at Eivind Saxlund tapte saken. I sitt sluttinnlegg summerte Gjesdahl sakens kjerne: Det er ikke mig selv som er hovedpersonen i denne sak; men det er jøderne i Norge, det er all verdens jøder. Det gjælder, om det skal være forbudt at si at de er mennesker som oss eller om det skal avgjøres av en norsk domstol, at de er mindreværdige eksistenser.33 Avisen Nationen var ikke sen om å støtte Saxlund. De roste ham for å ha stått alene på skansen og kjempet en rasekamp det norske folk ville beklage å ha stått utenfor. De innså at Saxlunds bok «selvfølgelig [kan] indeholde paastande den kolde likegyldige vitenskapsmand ikke staar færdig til at underskrive», men mente at Saxlund hadde et åpent blikk for farene ved et jødisk komplott som tok strupetak på Europa, og «den ufattelige slaphet almenheten utviser overfor spørsmålet».34 Røros-avisen Fjell-Ljom – en venstreavis – fulgte også opp. I et førstesideoppslag i juli 1923 ble det hevdet at både Norge som nasjon og Arbeiderpartiet var i jødenes hender. Ungdommen ble anbefalt å lese Jøder og Gojim – «ei makelaus god bok», og ungdomslag ble oppfordret til å ta opp jødespørsmålet i sitt arbeid «for norsk maal, sed og skikk».35 I en gjennomgang av norsk antisemittisk litteratur i denne perioden er det også naturlig å nevne Mikal Sylten. Sylten stod bak bladet Nationalt Tidsskrift, et ytterliggående antisemittisk tidsskrift som kom ut fra 1916 til 1945. Han satte dessuten sammen boken Hvem er hvem i jødeverden samt fortegnelse over fremmedes forretninger i Norge, som kom i den første av fire utgaver i 1925. Sylten fungerte under okkupasjonen som konsulent for det tyske sikkerhetspolitiet.36 Før krigen var han imidlertid en perifer figur, og tidsskriftet hans bar gjennom hele perioden preg av å være et enkeltmannsforetak.37 Hvor utbredt var jødehatet egentlig i mellomkrigstidens Norge? Det er et spørsmål som krever to ulike svar. Det po46


litiske jødehatet var avgrenset i karakter, men samtidig eksisterte det en bredere, latent antisemittisme som kom til uttrykk i betydelige deler av opinionen. Begge typene av jødehat skulle fü konsekvenser under det norske Holocaust.

Den sorte tråden av Øyvind Strømmen  

Da terroren rammet Norge den 22. juli hadde frilansjournalist Øyvind Strømmen allerede fulgt det høyreekstreme miljøet på internett i en årr...