__MAIN_TEXT__

Page 1


Ingvar Ambjørnsen

Den siste revejakta Roman


© Ingvar Ambjørnsen 1983 Denne boken ble først utgitt på Forfatterforlaget a.s. 1983 © J.W. Cappelens Forlag AS Utgitt i CAP-serien første gang i 1988 Utgitt i CUB-serien første gang i 1995 © CAPPELEN DAMM AS, 2008 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41916-5 1. utgave, 1. opplag, 2013 Omslagsdesign: Handverk / Eivind Stoud Platou Trykk og innbinding: UAB PRINT- IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Forord

I år er det tredve år siden «Den siste revejakta» ble gitt ut for første gang. Jeg satt hele vinteren og skreiv i en mørk ettroms oppe på Grünerløkka, som på den tida var en bydel nesten helt uten skjenkesteder og andre fristelser. Jeg hadde vært proff siden jeg debuterte to år tidligere. Jeg solgte ikke så verst, det hele hadde gått rundt dersom det ikke hadde vært for kemner’n. Nå var jeg i minus, og det var forlaget mitt også. Da jeg leverte, ble det klart at ingen av årets utgivelser ville bli utstyrt med stive permer. Og at vi måtte senke papirkvaliteten. Korrekturen kom omtrent samtidig med konkursen, vi løp til banken. Jeg fikk femten tusen, og beskjed om at det ikke var noe mer å hente. Det var slutt. Kroken på døra. Jeg tok med meg reiseskrivemaskinen og dro til Spania, der både det ene og det andre var billigere enn i Oslo. Det var helt konkrete grunner til at jeg skreiv Revejakta (som boka nokså raskt kom til å hete). I kjølvannet av den internasjonale suksessen «Go ask Alice» – som var en slags påstått dagbok, skrevet av en amerikansk tenåringsjente med stoffproblemer – begynte norske forlag å leite med lys og lykte etter en norsk variant. De nye stoffene vakte nysgjerrighet, frykt og avsky. Men de samme forlagene hadde verken interne eller eksterne konsulenter som visste noe om dette temaet. Resultatet ble et par bøker skrevet av unge norske løgntalenter. Bøkene var for å si det på dop-sjargong: Rein bøff. Forlagene ble rett og 5


slett lurt av historier om jentunger som måtte ha et skudd LSD før de gikk på skolen, osv. i den stilen der. Nummeret før hasjsprøyta ble henta fram. Samtidig holdt både politi og media på å sause sammen harde stoffer som heroin og morfin med hasj og marihuana, noe de for så vidt aldri har holdt opp med. Det var i dette klimaet jeg bestemte meg for å skrive den norske romanen om hvordan ting og tang virkelig foregikk, i et miljø som jeg kjente som min egen bukselomme. Jeg hadde solgt hasj i Slottsparken og på Karl Johan, og jeg visste hvordan de store gutta styrte kiloene inn i landet. Vi visste også hva som var forskjell på vanlig marock og stripemarock, mursteinslibb og glasstyrker, vi kunne lukte forskjell på muggafghan og sålepakk, nepal og kashmir. Vi var eksperter på hasj. Og godt over middels på noia. Å skrive en nøkkelroman fra dette miljøet var imidlertid ikke hver manns sak. Skulle dette gjøres ordentlig, ville enhver idiot skjønne at du hadde vært eller var i dette rommet. Og da mista du faktisk jobben på den tida. Eller Staten kom og henta ungene dine. Minus på minus, herfra til månen, med andre ord. Jeg hadde ikke noen streit jobb, og ikke hadde jeg tenkt å skaffe meg en heller. Det eneste jeg ville var å skrive, helst dag og natt. Jeg ville absolutt ikke legge meg til en ny kjernefamilie når jeg nå endelig hadde fått min gamle på litt avstand. Jeg hadde ingen sperrer i forhold til foreldrene mine, og jeg hadde ikke tenkt å be noen om unnskyldning for en eneste av de bønnene jeg hadde røyka. Det var med andre ord jeg som skulle skrive «Den siste revejakta». Som gammel motkulturmann, med tekster på trykk i Gateavisa og Trollskrift, hadde det vært naturlig for meg å søke meg til Forfatterforlaget etter hvert som jeg skjønte 6


at jeg begynte å bevege meg i retning Romanen. Forfatterforlaget hadde sprunget ut av tidsskrift som «Dikt og Datt» og «La hundre blomster blomstre». Torstein Hilt, som var sjefen i Forfatterforlaget, hadde selv solid fartstid som motkulturskribent. Det var han som piska meg til å skrive en haug notater om til «23-Salen», debutromanen min. Om han ville ha Revejakta? Ja. Skuta var ved å synke, men bok skulle det bli. Omslaget var problematisk. Vi ville ikke ha et tullete marihuanablad, eller noe i den stilen der. Ikke noe Amsterdam-junk. Forlaget hadde lokaler nede i Grensen, og der var det vanlig at både forfatterne og andre satt og drakk øl og diskuterte. Det var på en sånn samling min venn og kollega Gudmund Vindland fant løsningen. Med ett fór han opp, og styrtet ned trappene. Minutter seinere kom han pesende, og smelte ei pakke Eventyrblanding i bordet. Det var jo i grunnen ingen ting å diskutere. Vi visste vi ville bli politianmeldt, men her satt vi rett og slett med omslaget på «Den siste revejakta». Det var bare å bytte om på et par bokstaver. Dessuten: Var det ikke vi som var på vei ned, da? Vi måtte da kunne få litt moro ut av havariet? Da de ringte fra tobakksfabrikken, var jeg tilfeldigvis på kontoret. Torstein forklarte dem høflig at forlagets aktiva på det tidspunktet besto av fire refuserte manuskripter og en skrivemaskin. Manuell. De måtte bare stikke innom. Mottakelsen var ganske laber. Foruten Gateavisa var det, slik jeg husker det nå, bare Arbeiderbladet som skreiv om Revejakta. I det liberale Dagbladet fikk Torstein beskjed om at han måtte «forstå at den boka ikke eksisterer». I Aftenposten strøk kulturredaktøren hvert eneste ord i et stort portrettintervju som journalist Edel Bakkemoen 7


hadde gjort med meg på Bristol. Jeg tror til og med at jeg fikk varm mat. Men altså: Ikke. Ett. Ord. Tamtam-trommene gikk imidlertid på steder og plasser der verken Dagbladet eller Aftenposten ble lest særlig nøye uansett, og etter noen måneder var Revejakta pensum for alle som noensinne hadde tatt et eneste forbudt trekk. Det viste seg at det var ganske mange av dem. Er Revejakta en veldig bra bok? Nei. Revejakta er ikke en veldig bra bok. Den er skrevet i rasende tempo, jeg kan huske at jeg var oppe i femten, tjue flak i døgnet. Da blir det en del snubling, og linjer og partier som godt kunne ha vært strøket eller stramma inn. På den annen side: Hvor godt hadde det egentlig kledd denne boka å være streita opp og skrubba rein? Jeg har i alle fall aldri vurdert å gjøre den jobben. Hamburg 21. august 2013 Ingvar Ambjørnsen


1

I morres mista jeg ei hjørnetann. Den datt nokså udramatisk ut da jeg sveipa over med børsten. Det skremte meg. Fikk meg til å tenke på tida. Kloden som raser gjennom nattsvart rom – alt det der. Tida som går. Døden. Du står med ei gul tann i handa og veit: Ingenting skal gjøres om igjen. Ingenting kommer tilbake. Det er bare én vei å gå, og den veien er en blindvei. Den veien skal en dag ende opp foran din egen gravstein. Dystre tanker for en som har mista barnetrua. Kanskje det var fylla i går. Som gjorde meg ekstra skjelven og sentimental. Ei real kule, pære full, helt dritings. Hardere enn vanlig. Våkna klokka ni, med parfymelukt i senga og ei gul- og blåstripete truse på nattbordet. Gunilla var borte og hjørnetanna løs. Merkelig at den ikke kom ut da jeg brekte meg. Jeg knela foran porselenet i nesten et kvarter. Trakk ned, og følte meg bedre. Vaska meg. Pussa ut hjørnetanna … Jeg liker ikke å kvitte meg med tenner. Det er noe sårt, ugjenkallelig ved det. Som guttunge gikk jeg ikke på den der med tannebisser som forvandler seg til kroner over natta. Dessuten syntes jeg ei krone var i minste laget. Jeg sparte på tenna isteden. En globoideske full etter første tannfellinga. Og nå, etter at andre settet forlengst har kommet på plass, og altså begynner å skrante … Jeg putta den gulhvite biten i myntlomma og gikk etter en morrapils. 9


Alex var kjekk i kjeften som vanlig. Alex – the bizarre kid, som amerikanerne her kaller han. En geskjeftig guttunge som driver som barkeeper, kokk og portier i farens hotell. Hotell! Her finnes ikke hoteller på lang avstand. Du må helt ned til jetset-stranda. Men du kan få leid ei seng og en vask her oppe for en billig penge. Det holder lenge for meg. Han så forskende på meg med de greske barneøya sine. – You French guys are strange! Fucking and fucking and drinking and drinking! Det er umulig å få forklart han at jeg kommer fra Norge. Verken skolegangen hans eller praksisen her på huset har lært han at det eksisterer mørkhåra nordmenn som røyker Gauloises og drikker alkohol til frokost. Her nede er jeg fransk. – Yes. Bring me two Fix and your lovely virgin sister. I’m hungry! – Fuck off, french! Han liker ikke at jeg bringer lillesøster på banen. To øl og han er borte. Middelhavet er vakkert. Vakkert, men tamt. Det er liksom ikke nok hav i pytten til at du kan få respekt for det. Dag etter dag ligger det der, hundreogfemti meter under meg og duver og slasker mot sandstranda. Udramatisk og vakkert som ei av de blonde skreppene som av og til viser seg her oppe. Kanskje det er den italienske industrien som har skylda, eller kanskje det er alle nordboerne som har pissa for mye i vannet. Ikke veit jeg, men som hav holder det ikke. Badepytt, javel – en vakker sådan. Men ikke hav. Den bleike flata speiler sola der den stiger i varmedisen, som en rødmende, tilslørt bondepike. En Fix på styrten og en nytent sigarett. Jeg begynner å finne meg sjøl. Alex’ hotell er et ålreit sted å være. Selv om det ikke er noe hotell. Jeg tenker ikke stort på han lenger. Men det hender. Det er enkelte bilder en må dra på gjennom livet. Jeg trur 10


ikke de bildene slipper taket noen gang. Det er vel sånn det skal være. Ser loven mellom fingra, kan du være sikker på at Gud Fader ikke lar deg slippe like lett. Nei, de bildene holder seg nok blanke og klare livet ut. Men jeg ser dem altså sjeldnere. Det har mye å si. Jeg er ikke lenger redd for å gå helt på snørra. Det er over to uker sia jeg hadde mareritt sist. Jeg skreik så Alex trudde jeg hadde fått delirium og kom trekkende med grandmother midt på natta. Det gjorde det bare verre for meg å få øye på gamlemor. Gud hjelpe meg, jeg hadde det hett den natta! Han sto naken og blodig i veikanten. Hylte som en jævla ulv, eller ei sprø bikkje. Rabiesgæern. Øya hans … utklorte, blod og øyeepler som hang nedover kinna. Og likevel … likevel så han på meg. Det var meg han skreik mot også. Bare dette ene bildet. Det holdt seg i en evighet. Kunne ikke få det bort, makta ikke vekke meg sjøl opp fra det. Skriket slapp ikke taket i meg på dagevis. Av og til lurer jeg på hvordan det ligger an med han. Men det er nok ikke stort å fundere på. Er redd jeg veit alt om det der. Han er ikke her lenger. Han bare er. Han går rundt som en skygge. Skyggen. Jeg burde ha preika med en psykolog om det der. Jeg mener, når noe ligger rundt deg som ei klam hand hele livet, når noe ligger og gnager deg helt fra guttedagene og til du er en voksen mann, da er det et rødt lys som blinker et sted. Det er bare det at sjeledoktorene ikke akkurat står i kø for å ta seg av tilfellet Carl F Vang. Som dama på forvernkontoret sa: – Vi har et stående tilbud til våre klienter om å komme til behandling hos psykolog eller psykiater. Men det tilbudet gjelder dessverre ikke for dere som har gått på hallusinogener over lengre tid. Vi får prøve å komme til bunns i saken, vi to. – Vel, sa jeg, – til bånns kommer jeg saktens. Men jeg drar aleine! Stakkars frøken Bråten. Nyutdanna og jævlig. Hun mente det jo bare godt. Men jeg var faktisk temmelig ubalansert … På Perikles reisebyrå var saken grei. 11


Dama der fiksa alt jeg ba om, bare jeg la spenna på disken. Og spenn hadde jeg nok av. Noen ganger får jeg det for meg: At det var hit jeg skulle. Til Hellas. At det ikke var noen tilfeldighet. Jeg veit ikke, men igjen er det disse skyggene. Skyggen … Det var en av de første nettene her nede. Jeg hadde ikke fått rista Norge ut av blodet. Satt våken hele natta på balkongen. Sammen med ei hel whisky. Natta var mørk, nesten kolsvart. Men myk og mild. Fløyelsnatt. Jeg var verken full eller edru. Befant meg midt i grenselandet. Litt melankolsk, kanskje, men ikke full av spader sånn jeg hadde vært de siste ukene i Oslo. Rolig. Jeg tenkte litt på de nordiske turistene. Som har vært i Hellas. Som trur de har vært i Hellas. De tar feil. For de har sovet bort hele Hellas. Du veit ikke stort om Hellas hvis du ikke har opplevd en morra i landet, jeg mener tidlig morra. Før halv seks. Det er Hellas: Mørket som viker rett foran øya dine, som trekker seg tilbake til smug og kroker mens du ser på, raskt. Det absolutte mørket som trekker seg tilbake, blir til skygge når grålyset kommer sigende. Og når sola kommer til og dekker det meste med gul-røde stråler – forblir skygge, dyp skygge. Ja, det var noe som greip meg den morran. Jeg følte meg som tilskuer til et ytterst symbolsk teaterstykke. Mørket sklei unna for sola, for livet. Men skyggene sto hardere og hardere, fortetta seg liksom til materie ettersom sola steig på himmelen. Sol og skygge. Vi har ikke sånt i Norden. Ikke skikkelig sol. Ikke skikkelig skygge. Vi tåler verken lyset eller mørket. Vi stemmer arbeiderparti eller høyre og trur vi har tatt stilling. Redde for sol og skygge. Trygge i gråvær, ja, Norden er liberalernes sanne hjem. Den grå sørpa som ligger over Norge mesteparten av året er et symbol som selv unger kan tolke. Ved halv fem-tida begynte eselet å skryte. Det er jo ikke småtteri når den gutten setter igang. Først måtte jeg le, så fikk jeg tårer i øya. For lyden minner jo om en fortvila badegjest som forgjeves prøver å pumpe opp en luftmad12


rass med høl i begge ender. Håpløst – og så sårt, fordi lyden kommer fra strupen på et varmblodig dyr. Stakkars eselet! Det bærer liksom livets lidelse i ropet sitt – akkurat som det bar fram jødenes konge på den konkave ryggen sin. Eselet er verdens mest mystiske dyr. Det har båret vår kultur fram. Krydder og gull og dødsdømte frelsere – eselet kom med alt sammen. Så falt hanen inn. En krakilsk hane, så en til. Så to til, til slutt en kakofoni av hanegal. De skreik omkapp med eselet. Da våkna grisene nede i binga til Samos. Og dagen kunne begynne. Den sinnssvake kaklinga fra hanene, vrinsk og grynt fra esel og griser. Og lyset som kom glidende fra øst. Der jeg satt og betrakta de hvite veggene blei jeg nesten blenda. Og blind hver gang jeg retta blikket mot skyggene. Det kunne stå en drapsmann, et uhyre der inne i mørket, og jeg ville ikke se annet enn svart, mørkt. Det ga meg, ulogisk nok, en viss trygghet. Jeg som burde ha remja omkapp med esel, griser, haner … Jeg har tatt livet av en mann. Ja, jeg kan vel nesten si det sånn. Tatt livet av han. Ikke i juridisk forstand, riktignok. Men likevel. Det er noe som heter moral også. Det blei jeg ganske raskt klar over. Fyren lever, jøss han lever som bare det. Hjertet slår, pusten går. Men livet er drept i han. Det er det som er saken: Jeg tok livet fra han og lot han rusle videre med kroppen sin. Jeg trur nok ganske sikkert han ville ha foretrukket ei kule, en kniv, eller et slag som var hardt nok. Skyggen. Nå vokser morralyset seg stadig hardere, sterkere. Og skyggene blir igjen dype, som sjakter uten bånn. Hva ligger gjemt i skyggen? Hva er skyggens vesen? Det har jeg lurt på hele livet.


2

Det var den fjerde mai. Jeg husker datoen fordi det er fødselsdagen min, og fordi dagen alt lenge hadde vært utpekt til D-dag. Søndag fjerde mai. Det hersens år 1979. Jeg fylte 26 år, men det var ingen som gratulerte meg med dagen. Jeg hadde sovet urolig hele natta. Kasta meg fra side til side, svetta og hatt ville drømmer. Da vekkerklokka skar gjennom morrastillheten ved sjutida var jeg halvvåken og raskt ute med neven. Jeg banka den lyserøde knotten ned bare sekundet etter at den vanvittige ringinga begynte. I et halvt minutt blei jeg liggende og lytte. Nei. De våkna ikke. Ved sida av meg lå den nakne kroppen til Siv, varm og innbydende. Det tjukke, svarte håret hennes flomma nedover puta, rakk henne nesten til de nederste ryggvirvlene. Borte ved vinduet sto den lyseblå barnesenga. Stille. Også Liss sov. Et kort øyeblikk hadde jeg lyst til å spyle hele greia ned i dass, legge meg tett inn mot baken til Siv og gi blaffen. Men bare et øyeblikk. Jeg dro dyna forsiktig til side, kom meg ut på det kalde golvet. Forsiktig bredte jeg over Siv igjen. Hun ynka seg svakt i søvne, snudde seg, men våkna ikke. Jeg samla sammen tøyet mitt og lista meg ut på badet. Vann. Vann i ansiktet. Det hjalp. Gang på gang førte jeg hendene opp til ansiktet med iskaldt vann. Og for hver gang dette våte, kalde traff huden, kom jeg nærmere Våken Tilstand. Jeg likte det ikke. Jeg likte ikke å våkne den dagen. Jeg ville ha sovet – helst til neste søndag, eller 14


lenger. – Det er ikke for seint, tenkte jeg. – Det er ikke for seint ennå. Men det var for seint. En stein hadde løsna oppe i lia, og nå skulle den ned i dalen. Helt ned i dalen. – Melodramatiske faen! Du skulle ha blitt den tafatte skribenten du gir deg ut for å være! Jeg gliste mot speilet. Så barberte jeg meg og fikk på meg klærne. Appetitten var elendig, men jeg tvang ned et par skiver. Måtte ha noe i magen. Så kaffen. Alltid kaffen. Kaffe er en gudedrikk for alle som ikke er fyllesjuke. Og jeg var edru som en prest. Jeg tok med meg koppen bort til bordet ved kjøkkenvinduet. Rulla en røyk, og blei sittende og se ut i den folketomme Finnmarksgata. Sol over blokker og naken asfalt. Vinden tok et sjokoladepapir og feide det opp i lufta. Det var den eneste bevegelsen jeg kunne se. Klokka sju en søndags morra er Oslo død. Og jeg liker Oslo når den er død. Da holder byen kjeft, det gjør den sympatisk. Ikke et menneske, ikke en bil. Ikke engang en av de skabbete kattene som pleide å remje på sex hver bidige natt. Nei, ikke en kattefaen, ingen. Hvor lang tid hadde gått siden jeg hadde opplevd denne byen så stille? Jeg visste det. Det var to måneder siden. Nøyaktig to måneder siden. I mellomtida hadde jeg sovet til tolv hver dag. Bare én eneste lyd. De samstemte signalene fra to kvinner som sov der inne i rommet ved siden av. Sivs dype pust, og jentungens lette snorking. Jeg var sjeleglad for at ingen av dem hadde våkna. Det er alltid lettere å forsvinne ut ei dør når ingen stirrer etter deg med angst i blikket. Eller spør med skingrende barnestemme hvor du skal hen. Det er alltid lettere å holde kjeft enn å servere hule løgner. Det er alltid lettere å bare gå … Jeg pakka sekken. Bare det nødvendigste. Tjukk genser, ekstra sokker. Langstøvler og anorakk. Den brune pakka – jeg fant den fram, stakk den først ned i sekken, men tok den opp igjen og plasserte den innafor skjorta. Hermetikklageret sto alt i bilen, sammen med ei hel Royal Castle og ei kasse pils. Før jeg gikk, lista jeg meg inn i 15


stua og fiska «Raskolnikov» ut av hylla. Det er ei grei bok på 487 sider. Og du behøver ikke føle deg usikker på sjelsevnene dine om du må lese ei side eller to om igjen før du kan gå videre. Det er viktig. Forrige gang hadde jeg hatt med Morgan Kane, men Hallbing falt som ei flue da noian slo for første gang. Derfor Dostojevskij. God litteratur er god for alle. Alltid. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg bøyde meg over Liss før jeg forlot stua. Hun lå helt stille, forma den vesle munnen til en trut mot puta. Jeg lurte på hvem hun drømte om akkurat nå. Hvem hun drømte at hun kyssa. Jeg skulle ikke ha gjort det. Lent meg over senga hennes, mener jeg. Fikk bare nedtur av det. Jeg kom meg ut i entreen, dro på meg støvlene, tok sekken i den ene handa og fikk opp døra til gangen. Låste forsiktig etter meg. I oppgangen var det stille som i et egyptisk gravkammer. Alle arbeidets faraoer sov som stein. Jeg laga ikke mye bråk jeg heller da jeg gikk ut. Gamle Billy var på plass. – Billy, gamle gutt! Du står til Dovre faller! Står trygt som fjell. Jeg ville like å se den biltjuven i Oslo som gadd å rappe Billy. Billy kunne stå med ulåste dører hvor som helst. Men jeg hadde låst dem. Jeg lempa inn sekken i baksetet og ga meg til å vekke Billy. Han tente på fjerde purringa. Jeg kom helt ned til Nybrua før jeg så tegn til liv. En trikk vakla seg vei mot Disen. Tom for passasjerer, bare sjåføren og en gjespende pakistaner som billettør bak. På vei gjennom sentrum tenkte jeg på pakistanere. Pakkis, lakris, svartskaller – alt det jævlige tullet Norske Nordmenn med vett i panna og mot i brystet kan finne på å kalle dem. Jeg tenkte på gutta på fabrikken. Fabrikkene! Jeg tenkte på de breikjefta stutene jeg hadde truffet der, de sjølgode bavianene med medlemskap i Det Kongelige Norske Proletariatet. De som AKP skulle bygge framtida på. Jeg hadde lest om rasisme i bøker og aviser. Men blant arbeidsfolk fikk jeg se det praktisert. Skulder ved skulder hadde de stått. 16


Mot fremmedfolket med mørk hud. Jo, takk. Jeg hadde sett pakistanere bli kasta rundt, sparka rundt som bikkjer. Jeg hadde ikke mye til overs for Den Norske Mann Av Folket. Nåja – de behøver ikke blære seg oppe i åsen heller. Men det hadde skuffa meg så jævlig å se nazifilosofien praktisert av de jeg liksom skulle regne for mine egne. «Mine egne». For et uttrykk! Jeg hadde ingen egne, en klasse javel, men ingen klasse som kunne eller ville ivareta mine interesser. Det er ikke nok å være født inn i arbeiderklassen. Heldigvis er ikke det nok. Jeg hadde valgt meg en annen klasse … Ja, jeg tenkte mye på de pakistanerne som var kommet til Norge. De som gikk duknakka rundt og mottok dritt fra alle og enhver. Og jeg tenkte på de som hadde blitt tilbake der nede i gamlelandet. Etter hvert tenkte jeg mer og mer på dem. De pakistanske bønda. Gjennom Oslo. På motorveien etter Bestumkilen blei det bedre. Jeg slapper aldri av bak rattet i sentrum. Bilfritt eller ikke. Det er for mange kryss. For mange gater som skjærer av den stripa jeg ligger på. Jeg liker ikke Oslo når jeg sitter bak rattet. Jeg trampa klampen i bånn etter kilen, men besinna meg raskt. Allerede før Billy kom opp i ulovligheter. Billy er ikke så rask som meg, heldigvis. Ikke så utålmodig. Det var ikke tida for rally-kjøring den dagen. Veien fikk være så tom den bare ville, det hjalp ikke. Carl F Vang fortsatte med fartspila støtt på 80. Det er lett å begynne å filosofere når man sitter sånn aleine, men jeg tenkte ikke mange tankene den morran. Bare det vanlige spinnet. Jeg følte meg tom der jeg satt. Som en trailersjåfør på vei mot kontinentet med kjerra full av tørrfisk. Ved Stokke plugga jeg inn en av de gamle kassettene. Blei sittende i et vakuum og lytte til gamle Lou. «– How do you think it feels – when you’re speeded and lonely? How do you think it feels, when all you can say is "if only"?» Jeg sang med og var hjernesløv. 17


Utafor Sandefjord sto en ensom haiker. Jeg ga gass og passerte. Dårlig gjort. Bra gjort. Jeg hadde gjort det jeg skulle, ikke det jeg kunne. Fikk et glimt av enkelte, støvete minner: Jeg hadde stått sånn noen ganger sjøl. Finni opp nye skjellsord hver gang en jævla bilist sklei forbi. Jeg så haikeren bli liten, for så å forsvinne ut av speilet. Hva hadde han kalt meg? Helvetes ego-Satan? Forpulte Wartburg-fascist? Et eller annet i den farta. Sikkert. Ikke før jeg hadde passert Larvik begynte det å bli så tett med biler at det kunne kalles trafikk. Magen murra, var full av syre, klagde på den mangelfulle frokosten. Jeg svingte inn ved ei veikro, parkerte i skyggen av en diger trailer. Det smakløse lokalet var nesten folketomt. I et hjørne satt trailersjåføren med gårsdagens VG, og ved et av vindusborda en familie på tidlig utflukt. Jeg fylte på med skinkesmørbrød og en Farris for å kule magen. Viljefast valgte jeg ut flaska med helsevann fra Kong Haakons kilde. Jeg var mest hypp på kaffe. Trisa sukka livstrøtt, så ikke opp da hun spilte på kassa-apparatet. Sopte spenna inn og lot maskinen gulpe skillemynten ut i ei skål. Jeg lot dem ligge. Jeg hadde allerede notert de fire tierne på representasjonskontoen. Jeg valgte meg det vindusbordet som lå lengst vekk fra familien Hansen på vei til mormor i Tvedestrand. Smørbrødene var nysmurte, jeg langa inn. Trafikken ute på veien tiltok. Mest motgående. Innen midnatt ville de fleste hyttefolka være på plass i kubene sine. Strekke ut og lade opp til en ny innsats for Fellesskapet. De kom ikke til å vende tilbake før tidligst neste fredag. Og da skulle hytteturen være over for mitt vedkommende. Jeg fylte opp tanken og sjekka trykket i ringene. Klokka var ikke mer enn elleve da jeg pløyde gjennom støvskya ved Dalen Portland. Rett før Risør tar en smal vei av fra E-18. Den fører ned gjennom skogen i øst, forbi ett og annet hus og et par bondegårder. Det var ikke folk å se. Bare ved en av går18


dene bjeffa en buhund iltert, ellers var søndagsstillheten ubrutt. Jeg nådde den siste gården og svingte inn på tunet. Stoppa, slo av motoren, men blei sittende. Jeg rulla en røyk og tok et overblikk over husa utafor. En liten gård med beskjedne jorder omkring. Et hvitmalt hus i to etasjer og en rødflekka låvebygning. Den siste lett falleferdig, takbjelkene begynte å bli slappe; særlig midtpartiet lengta tydeligvis mot jorda. Ei katte dukka opp ved den ene husveggen, kikka mistenksomt på meg og trakk seg forsiktig tilbake, jeg fikk fyr på røyken og gikk ut. Det slo meg at det var mildere her nede enn i Oslo. Vinden som strøyk over tunet var nesten sommervarm. Knoppene på de store kastanjetrærne langs jordet var feite, gul-grønne. De sto på spranget mot den nye sesongen. Ja, seljekrattet og bjerka, det digre tuntreet også: Grønnskimmer mot den bleike himmelen. Det var som om hele naturen var ladd, klar til å skyte en ladning grønt rett i tryne på den segneferdige vinteren. Spenning. Jeg syntes hele tilværelsen dirra – som en spent streng rett før den ryker. Holte kom stabbende fra vedskjulet. Han var blitt verre, det kunne jeg se. Det fordømte beinet hans kom ikke til å holde stort lenger. Men han hadde humøret, som det heter i ukebladene. Smilte med hele det værbitte ansiktet sitt. Vifta med handa og gliste mens han dro «Jævelungen» etter seg. – Jasså, gett! Tidlig på’n i dag. Jeg smilte tilbake og gikk mot han. – Du var vel ferdig med frokosten lenge før jeg kom meg ut av drømmeland, tenker jeg. – Hah. Ja, det er vel så. Nei, du ser, han Johannes har drivi og massakrert halve skauen sin i vinter, og så kom han her i går kveld med et digert lass kvist. Driver og sager opp faenskapet. Han stilte seg breibeint opp ved sida av meg og la armene i kors. Uvilkårlig inntok jeg en litt mer karslig stilling jeg også. Planta den ene handa i sida og styrte røy19


ken med den andre. Det er så rart med det. Han raspa handflata over skjeggstubbene. – Ja, ja. Du blir vel med inn og tar en kaffetår? – Hvis det ikke forstyrrer deg for mye. Han lo og slo seg på baken. – Jævelungen har talt, gutt! Jeg har ikke stort jeg skal ha sagt når den vil ha pause. Kom igjen! Han trava foran og jeg rusla etter. Jeg sendte en vennlig tanke til Kong Haakons kilde i Larvik. Hvis kaffen var som den pleide, hadde den stått og småkokt siden grålysninga og egna seg best til å ta livet av elefanter med. Vi satt ved kjøkkenbordet og slurpa kaffe. Holte dyppa en sukkerbit i kaffen, holdt den til den blei brun mellom fingra, og kasta den kjapt inn i gapet. Han gløtta over mot meg og sa alvorlig: – Og nå skal det skrives? – Ja. Det begynner å flaske seg nå. Har jeg klaff, kan jeg gjøre meg ferdig med utkastet før jeg må tilbake. – Jaha. Og hvor lenge blir du? – Jeg er ikke helt sikker. Egentlig har jeg litt dårlig tid, men jeg får se hvordan det går. Toppen ei uke. For sikkerhets skyld vil jeg gjerne gjøre opp nå, og da sier vi ei uke. – Nei. Det går ikke. Du kan ikke betale nå, og så viser det seg kanskje at du drar før søndag! – Spiller ingen rolle, sa jeg. – Ærlig talt. Med de prisene du holder. Jeg så han skulle til å protestere, og la til: – Vi kan vel si det sånn at jeg har penga til gode når jeg kommer nedover neste gang, hvis det viser seg at det blir for mye. – Ålreit. Så sier vi det. Da sier vi det sånn. Han var frampå med kaffekjelen før jeg rakk å protestere. Det knøyt seg i magen min ved synet av den seigtflytende massen. – Det kan hende jeg drar seint, sa jeg. – Da putter jeg nøkkelen i postkassa som sist. Ok? – Ja, det er fint. 20


Jeg tok siste rest av garvesyra og fant fram sedlene. Skjøv dem over bordet. Han nikka med andakt i blikket, og ga seg til å romstere i lommene etter den slitte fiskerpungen sin. Han dro den sakte fram og la den på bordet. Glatta sedlene møysommelig ut før han bretta dem på midten og lot dem gli ned på plass. Det var bevegelsene til en mann som ikke er vant til sammenkrølla sedler i lommene. En respekt for penger som tilhørte en annen generasjon, ei anna tid. Ikke småborgerens sykelige glede ved penger som middel til å nå de store høydene. Men sliterens respekt for det han skulle leve av neste dag. Den respekten som gir seg sjøl etter et langt liv der hver eneste krone har vært tung å hale inn. Jeg visste han hadde hatt det hardt da han overtok denne gården. Og jeg visste han hadde det hardt ennå. Jeg hadde drukket kaffe på Holte gård ofte nok til å vite det. Det vakte en følelse av sinne og opprør i meg. Men også en følelse av … skam. Jeg likte ikke å drikke kaffe på Holte gård, nei, jeg likte det ikke. Og det hadde lite å gjøre med at kaffen var for jævlig. På veggen, rett over kjøkkenbenken, var to gulnede fotografier hengt opp med hver si knappenål. Den avdøde Gunda med det rare smilet. Og den hjernedøde tosken av en sønn hun hadde satt til verden. Jeg hadde truffet han en eneste gang, og minnet om det var mer enn pinlig. Bankdirektøren hadde vært på vei mot den nye Volvoen sin da jeg svingte inn på tunet. Fikk naturligvis hetta da jeg så den blå Volvoen og den strøkne kisen. Det var liksom helt utenkelig at den kortvokste gamle gubben i arbeidstøy og den ulastelig kledde stolpen kunne være far og sønn. Jeg fikk et klamt handtrykk og noen intetsigende fraser etter at de obligatoriske nikka var utveksla. Og rett før han satte seg inn i bilen: – Ja, De får nå dette lovlig billig da. Faren stirra i bakken og var sprut rød. Jeg holdt kjeft. Siden hadde vi ikke nevnt Holte jr. med et ord, noen av oss. Vi gikk ut. Holte fulgte meg ned til bilen. – Den holder ut, den gamle ruggen? Han pirka i rusta. 21


– Ja, sa jeg, – skulle tru den var i slekt med Fergusonen din. Han lo. – Den kommer til å overleve meg, skal jeg si deg! Jeg sa ikke noe mer om den saken. Jeg trudde han. Da vi tok farvel og han snudde seg og begynte å halte nedover mot uthuset, hadde jeg en brodd i brystet. Et kort sekund. Veien fra Holte gård, nedover mot stranda, var smal og full av høl etter vårløsninga. Jeg var lett på pedalen for å unngå å slå for hardt ned i de verste kratrene. Etter å ha kjørt litt over en kilometer gjennom den flatblåste eikeskogen blei vegetasjonen mer glissen. Jeg sveiva ned ruta. Lukta av ramsalt hav, tang og tare slo imot meg. Jeg stoppa på en bakkekam idet jeg kom ut av skogen, og blei sittende og nyte vårdagen i noen minutter. Sola steikte ansiktet, måkene hylte dovent og langtrukkent der de seilte forbi på stive vinger. Lufta var klar, foran meg lå åpne marker der noen kuer gikk og beita, så fulgte knatter og svaberg, og bak dem – havet. Dypt blått strakte det seg utover i slake dønninger, det gikk nesten i ett med horisonten der ute i det fjerne. Her og der lå flokker av ærfugl og duppa opp og ned i dønningene. Havet heva dem opp, havet senka dem ned. Makelig. En ærfugl har få problemer når det er maivind i lufta og havet er fullt av fisk. Jeg lot bilen rulle de siste metrene ned mot parkeringslomma under de digre svart-orene. Båten var nylig overhalt. Lukta av lakk og bånnstoff slo mot meg da jeg halte den inn. Holte måtte ha vært her i går. Jeg kjente han. Alt skulle være i orden til forfatteren kom. Det var ikke nødvendig å øse den engang. Litt lenger ute i vika lå sjekta hans og vippa, også den blank og glinsende etter vårpussen. Til min disposisjon hvis jeg ville. Men det var ikke nødvendig. En Ranabåt var mer enn nok for en forfatter som bare skulle over på Vaholmen. Og tilbake igjen med sekken full av smarte setninger. Ja, Ranabåten holdt lenge for meg. Påhengsmotoren var skrudd på plass, og bensintanken sto inne i båthuset. 22


Jeg henta tanken og ei jerry-kanne, men tok samtidig med årene. I dag ville jeg ro. Motoren kunne være grei å ha hvis jeg fikk ruskevær, men på en dag som denne kunne selv jeg føle meg frista til å måle krefter med havet. Vikingblodet fossa i årene da jeg rodde utover. Men det frøys skammelig raskt til i musklene. Jeg hadde ikke rodd i mange minuttene før det verka i skuldre og lår. Men jeg fortsatte uten pause. Jeg blei rett og slett forbanna på den fjollete smerten som stakk meg for hvert tak. Helvete heller – jeg var en mann i min beste alder. Min beste, ja! Før du er tredve, det er da du er sterkest, mest utholdende. Jeg måtte hvile. Jeg lurte på hvordan jeg ville se ut når jeg var femti. Dette helvetes gatejaget, det tappa meg for alt. Sokka livet ut av meg, krevde alt jeg hadde å gi, ga ingenting igjen. Femti sigaretter og på tryne i seng. Hver kveld. Nei, nesten hver kveld. Det kunne ikke holde. Hvor var jeg på vei? Hva slags topp hadde jeg sikta meg inn på? Jeg stilte spørsmål til de skjelvende henda mine. Kom til å tenke på steinen jeg hadde sett for meg tidligere samme dag. Steinen som rulla helt ned i dalen, som ikke kunne stoppe opp før den hadde kommet til det laveste punktet. Dit var jeg på vei. Til det laveste punktet. Nåja, det vokste iallfall ikke mose på rullende steiner. Det hadde en smarting tenkt før meg. «Det går så lenge det går.» Keith Richard hadde sagt det. Jævla heroinist-gitaristen. Det går så lenge det går. En uomtvistelig sannhet. Like lite trøstende som alle sannheter. Jeg la meg på årene og fortsatte. Litt roligere denne gangen. Hjertet gikk som ei mitraljøse. Løpsk. Jeg måtte rundt den ytterste odden. Så rett syd. Ikke langt, men langt nok til at jeg blei drivvåt av svette. Det gjorde godt også på et vis. Svetten som rant, og smerten i musklene ga meg en kraftig påminnelse om at jeg eksisterte, levde. Da båten kom inn i le av Vaholmen hadde jeg full respekt for religiøse sekterister som pisker seg sjøl for å begripe Livet og Lidelsen. For å komme i dypet av 23


sjela. Den slags satt jeg og tenkte på – jeg, fjolset som nesten klappa sammen etter fem hundre meter i robåt på speilblankt hav. Lidelse! Bah! Høyt sa jeg til meg sjøl: – Så dette er altså redninga, Mr. Robinson! Redninga fra det frådende havet som nesten tok rotta på deg! Vaholmen er ikke stor, knappe to hundre meter lang, og kanskje halvparten så brei. Midt på øya rager to fjellknatter opp som puklene på en kamel, og rundt omkring er de kranset av løvskog, ett og annet furutre, busker og kratt. På vestsida, inn mot sundet som skiller øya fra fastlandet, er vegetasjonen kraftigere. Høye ore-trær, eik og osp, fulle av grønnspill, lys og skygge. Høyt gras inn under trærne, frodig som Eden. Her strekker ei sandstrand seg i nesten halve øyas lengde. Resten er bergrabber og svaberg. Jeg rodde rett mot sørenden og måtte legge meg hardere på årene igjen. Selv i fint vær som nå, merka man at det var selveste havet man hadde i ryggen. Da jeg runda den sørlige odden forandra terrenget seg. Det blei mer glissent mellom trærne inne på øya, og de som ennå fantes var små, sammenkrøpne, hadde liksom huka seg ned for vinden. Ikke for den vinden som fór her i dag, men for den vinden som slo innover øya hver høst og vinter. De stålharde kasta, lada av isnåler og skumpiska havvann. Jeg hadde vært her i sånt vær også, jeg visste at det glansbildet som lå rundt meg på alle kanter bare var ei tynn hinne som når som helst kunne revne. Selv sommerstid er ikke norskekysten å spøke med der havet står rett inn. Men i dag sov alle havets guder – eller de var rett og slett i godlage. Havet glitra i alle fargenyanser, det var ikke en båt å se på flata, bare de lange, pustende dønningene og fugl som lå og svevde, godt pakka inn i hver si vanntette dyne. Et par svartbaker kom inn fra sør, slo et slag over ærfuglflokken og seilte videre. Jegere på hvileløs vandring. Ærfuglene kunne være trygge. Ennå ei tid til de små dundottene deres hakka seg fri fra eggeskallet. Jeg tenkte på det lille krypet til Siv. Menneskeungen som 24


hadde liggi godt innpakka i si egen dundyne da jeg dro. Hva slags altetere lå kretsende rundt henne, ventende på at hun skulle bli gammel nok til å gjøre et dumt sveip på egenhånd? Ikke godt å si. Men de var der, det var sikkert. Forresten hadde jeg navnet på enkelte av dem allerede. Jeg har sett noen unger bli plukka i mi tid. Båten slo mot bryggekanten. Jeg la inn årene og gjorde den fast. Men jeg forhasta meg ikke. Før jeg gikk i land og bar sakene opp til hytta, sjekka jeg motoren. Bytta plugger for sikkerhets skyld, kontrollerte at alt var som det skulle. Joda. Gamle Even Rud, som hadde utvandra til Statene en gang rett etter Columbus, hadde lært seg kunsten å skru sammen påhengsmotorer. Jeg hadde mye å takke Even for. Stedet lå som jeg hadde forlatt det i mars. Jeg lurte på om det i det hele tatt hadde vært folk her ute siden da. Jo. Sikkert. Holte hadde nok tatt seg en tur en solblank ettermiddag. For å gå over kåken, sjekke at alt var i orden til jeg kom. Kontrollere alle de tinga gamle folk må kontrollere for å sove godt om natta. At propangassen var i orden. At det ikke hadde oppstått lekkasjer og sånt noe. Jeg håpte han hadde fylt på vann. Ferskvann. For det vannet som fantes i den gamle brønnen kunne knapt brukes til å vaske seg på beina med. Hytta lå inneklemt mellom de to puklene av grå granitt. Den var nesten ikke synlig, verken fra havsida eller fra stien bak, den som slynga seg inn mellom trestammer og kjerr. Lyng og buskas vokste i sprekkene oppover fjellsidene i nord og sør, og i den trange kløfta mellom dem var bare taket på hytta synlig. Mot havet sto to værbitte furuer vakt, de skjulte nesten helt det slitte panelet i østveggen. Holte brydde seg ikke mye om estetikk og blank maling. Men hytta var bånn solid. Varm, selv når vinden sto rett på og det var vinter og høst i lufta på samme tid. Mange ganger hadde jeg tenkt på hvilken svimlende sum dette stedet kunne vært solgt for. Og like mange ganger hadde jeg ledd av meg sjøl etterpå. For Holte kom ikke 25


til å selge dette stedet. Ikke om han måtte leve på kaldt vann og sure rognebær. Han var en gammel stabukk, men en snill stabukk. Etter at han ikke hadde noen glede av å holde til her ute om somrene, etter at familien ikke var mer, hadde han leid bort hytta i perioder. Jeg visste det. Men jeg visste også at det blei lenger og lenger mellom de periodene. Holte likte ikke sossen fra Oslo som kom og klødde han under haka med de klamme tusenlappene sine. Han kunne ikke fordra dem. Men meg leide han til. I korte perioder. Til spottpris. Ikke noe butikk, bare en tillitserklæring. Ikke rart Holte jr., den prektige sønnen, hadde vært stiv i maska. Det var såvidt han fikk bruke stedet sjøl. Og han fikk ikke rive og modernisere som han ville. Ikke bygge ut havna så han kunne få klemt inn den jævla cabincruiseren sin. Ikke slå ut østveggen og erstatte den med speilglass. Ikke felle de gamle furuene. Holte hadde planta dem sjøl, som guttunge. – De skal stå til jeg ligger i grava. Basta! Jeg likte furuene og hytta. Og jeg likte Holte. Alt hadde vært mye lettere for meg hvis jeg hadde mislikt ham. Jeg låste meg inn og satte vinduene opp før jeg stabla maten på plass i kjøkkenskapet. Hytta hadde bare to rom, stue og soveværelse. Men den ene kroken i stua var utstyrt med benk, og to skap med kopper og kar. Kjøkkenet. Mens vinden dro gjennom romma og tok med seg den innestengte lufta, tok jeg med meg en pinnestol og en halv pils ut i solveggen. Klokka var ikke mer enn tre, det var plenty varme i sola ennå. Og jeg hadde plenty tid til å tenke. Læreren min på folkeskolen pleide å kalle meg «fillosofen». – Vil fillosofen se til å komme tilbake til vår verden! pleide han å remje hver gang jeg hadde sitti og stirra ut av vinduet litt for lenge. Meldingene han skreiv til folka mine tyda ikke på at lærer Pedersen hadde særlig mye til overs for tankens flukt. – Du må se til å konsentrere deg, sa fatter bestandig. – Ellers går det rett til helvete! Han mente: Ellers hav26


ner du på det samme, bedritne fabrikkgolvet som far din. Vel. Om det var konsinga som skar seg, eller om det var andre grunner, har jeg ikke helt peil på. Men jeg havna på et fabrikkgolv jeg også. Selv om det ikke var akkurat det samme som fatter tråla rundt på. Men jeg hadde ikke førkrigsgenerasjonens uslitelige tålmodighet i meg. Det blei noen måneder, så fikk jeg skyven og var glad til. Jeg hadde sett hvordan det gikk med gamlingen som hadde vært blodgiver til den norske tungindustrien hele sitt liv. På slutten likna han et vått bikkjeskinn i tryne. Han døde full av bekymring for hvordan det skulle gå med sønnen. Dovenpelsen som pendla mellom halvårsferier og lynvisitter i norsk arbeidsliv. Ja, ja. Fred være med deg, gamle gutt! Ingen skal få tappe meg som de tappa deg. Men før fatter trakk det siste sukket sitt på Radiumhospitalet og mor mi ennå ikke hadde begynt med de nevrotiske brekningene, levde vi i lykkelig arbeideridyll på beste østkant. Huset vi bodde i var typisk for den gamle sorten murhus som blei oppført den gang man hadde mye sand og lite sement. Det var forfallent, helsefarlig, ikke for mennesker. Murgården var malt i en ubestemmelig brun-gul farge, og raga fem etasjer over asfalten. Bare et steinkast fra den berømmelige ÆLVA, klasseskillet av H2O, menneskedritt og industriavfall som renner tvers igjennom Oslo. Huset sto i ei rekke av likedanne, de var alle boliger for arbeidsfolk og arbeidsskye. Og som om de var gjennomsyra av klassens ånd, fulgte husa de gamle arbeiderslagorda «skulder ved skulder» og «sammen er vi sterke». Det var ingen som var i tvil om at de sto, ene og aleine fordi de sto sammen. Uten støtte fra nabohusa er jeg redd hvilket som helst av dem hadde rast i støvet. Huset vårt bar det oppløftende nummeret 13. I nr. 13 vokste jeg opp sammen med foreldra mine, ei søster og en bror. Det var reine Rudolf Nilsen-diktet. Og far min var til overmål kommunist. Han sang Internasjonalen hver morra når han sto og barberte seg, men gikk over til sentimentale skillingsviser hver gang han var full. Etterhvert 27


blei det mer og mer «Ved Vesleblakkens grav». Da jeg var sju år flytta vi til Bjølsen. Ikke så lange biten, men vi kom oss da inn i en passende Obos-kåk med mer plass og innlagt dass. Dessuten passerte vi den magiske grensa som skiller øst fra vest. Denne magien hadde en særlig effekt på fatter; det gikk ikke mange månedene før han meldte seg inn i Det Kongelige Norske Arbeiderparti. Åja, jeg kan huske maska falt! Det var vondt og komisk på samme tid. Selv om det ikke var så mye vi ungene forsto. Vi satt ved middagsbordet en dag, og det lå en rar stemning i lufta. Liksom noe som ikke stemte. Noe som ingen av oss kunne sette fingeren på, bare føle. Mutter følte det naturligvis også, dessuten hadde jo hun sin kvinnelige intuisjon, noe som sikkert forsterka hele stasen. Det var iallfall hun som satte hammeren rett på spikerhue og klemte til. – Lenin, sa hun plutselig. – Hvor i all verden har du gjort av bildet av Lenin, Gustav? Gustav, far min stakkar, skar med skjelvende kniv gjennom en av mors kjøttkaker, og visste at alles blikk var retta mot hodebunnen hans. – Forsvant under fløttinga, fikk han pressa fram med støv og rust i stemmen. Sånn var far min. Far min var et tidsbilde. Han døde av kreft noen år seinere. Kvelden kom. Sola sank bak åskammen i vest, kasta røde ildtunger ut over havet før den blei borte. Det begynte å bli kjølig å sitte ute. Jeg gikk inn, lukka alle vinduer og fyrte opp i peisen. Spiste og drakk pils. Drakk pils, spretta whiskyen, tok en drink. Stirra inn i flammene. Jeg hadde nådd den verste delen av programmet. Ventetida tok til. Et øyeblikk ønska jeg at Siv hadde vært her, men slo det fra meg med det samme. Det var bra hun ikke var her. Det var bra hun var langt, langt borte. Kanskje en annen gang. Ta med ungen og dra hit ned ei sommeruke. Bare oss tre. Kule’n ned. Bade nakne og fiske. Jeg slo det også fra meg. Vekk! Jeg hadde spilt den skiva der litt for ofte for Siv. Hun trudde meg ikke lenger når jeg preika om oss tre her nede. Så vel nærmest på hytta og hele ste28


det som en slags fiksjon, noe som bare eksisterte i mitt hue, min verden. Jeg blei litt hissig der jeg satt. Nedfor og hissig. Begynte å argumentere med bildet av Siv. Det jeg hadde i skallen. Forestilte meg det oppgitte ansiktet hennes, henda som slo ut i en håpløs gest. «Ikke preik så mye, gutten min. Bare si fra når du vil dra. Liss og jeg er klare i løpet av en halvtime!» – Men faen … Så tenkte jeg på Robert. Robert den Røde. Hvis vi bare hadde vært to. Jeg droppa Robert også. Det var best å være aleine. Og likevel. Jeg hadde problemer med mitt eget selskap. Radioen! Jeg hadde glemt den helvetes radioen hjemme. En miss. En glipp, selv om den ikke var av de mest alvorlige. Været gikk sine egne veier uansett. Jeg likte bare jævlig dårlig å glemme noe akkurat da. Hvis jeg først begynte å glippe, var det store saker på spill. Jeg fant fram Raskolnikov og forsøkte å lese. Det gikk ikke. Jeg fikk ikke med meg noenting. Den første gangen jeg hadde kommet over den boka, hadde det vært en gammel utgave med en annen tittel. På den gamle, fillete permen hadde det stått «Forbrytelse og straff». Jeg syntes Raskolnikov var en mye bedre tittel. Mer russisk, liksom. Men jeg blei nødt til å legge den fra meg. Angående mine egne litterære prestasjoner: 250 blanke sider, pent lagt inn i en lysegrønn perm. Boka het «Tapte illusjoner». Jeg mente det var en passe idiotisk tittel. Og det eneste jeg hadde klart for meg med hensyn til handlinga, var at jeg ikke kom til å løfte en finger for å bygge den opp. «Tapte illusjoner» var en illusjon. En løgn. En av mange. Jeg kunne ikke begripe hvorfor jeg hadde valgt meg forfatteryrket når jeg først kunne bøffe fritt. Kanskje det var en undertrykt drøm fra lenge, lenge sia som nå hadde sigi opp til overflata. Jeg hadde engang fått meget på en stil. – Flott diktet, hadde Pedersen sagt. – Godt jugi, sa mutter. Hun skøyt blink. Den neste dagen var mørk og kald. Koksgrå skyer hopa seg opp i horisonten. Raskolnikov fikk planta øksa i skal29


len på gamla. Jeg gikk ti mil over hyttegolvet. Da jeg hadde lagt meg, hørte jeg de første regndråpene. Tirsdag. Det regna som om en eller annen demon hadde sprengt himmelens sluser langt ned i helvete. Da jeg sto opp ved ni-tida og så ut gikk himmel og hav sammen i et blygrått dekke. Nordvesten piska toppene av bølgene, kasta skumflak opp i lufta, langt inn over land. Det var storm. Vinden la furutrærne flate, tromma mot hytteveggen med fingrene på ei usynlig kjempehand. Jeg sa mange stygge ord den formiddagen. Nervene. Nervene var skakke. Jeg forsøkte å la være å tenke, men det nytta naturligvis ikke. Tanken er en forbannelse som hviler over mennesket, den slipper aldri taket. Raskolnikov gikk i veggen. Jeg drakk øl og leste fuktige ukeblader fra bunken bak peisen. Ville vente med å trekke luft til det var absolutt nødvendig. Litt før ni var det absolutt nødvendig. Jeg dro på meg regntøy og gummistøvler og gikk ut. Krøkte meg sammen mot vindkasta og småbanna meg oppover stien mot den nordligste pukkelen. Den høyeste. Det var vanskelig å komme opp. Mildt sagt vanskelig. Den siste stigninga gikk over glatte fjellet. Glatt fjell i tørrvær, hyperglatt nå etter at granitten var blitt smørt med atskillige liter vann. Lavet, den eneste vegetasjonen som fant feste her, var i full oppløsning og virka som grønnsåpe. Jeg klorte av en halv negl og slo høl på det ene buksekneet før jeg nådde toppen. Her oppe gikk vinden helt i spinn. Det var umulig å stå oppreist. Jeg la meg ned og kjente det kalde, harde fjellet mot den svette kroppen. Speida utover det opprørte havet. Ba Gud Fader om et tegn der ute fra. Motordur, hva som helst. Blink av lys. Nervene igjen. Jeg blei kvalm bare jeg tenkte på et nytt døgn der nede på hytta. Men havet så for jævlig ut. Som om en diger mixmaster sto et sted der ute bak skydekket og piska det til salt krem. Det blei til at jeg ba om utsettelse. «Kjære Gud, vi tar det i morra.» Minuttene krøyp som snegl uten at jeg fant noe 30


å feste blikket på. Bare den opprørte sjøen, det kompakte skydekket som fór over meg i rasende fart. Ikke ei revne i det blygrå. Kvart over gikk, sklei og falt jeg tilbake til hytta. Jeg var kliss våt, trass i regnhyra. Mens jeg venta på at klokka skulle bli elleve, kokte jeg opp Bjellands lapskaus, tilsatte hvitløk for å få den spiselig, og langa sølet i meg. Det helvetes været hadde i det minste fått sving på appetitten. De våte klærne hang jeg til tørk foran peisen før jeg trakk på meg tørre plagg og besteig toppen igjen. Været var uforandra. Havet også. Jeg tvang meg sjøl til å vente noen minutter over tida, men ingenting var å se. En ny tørn klokka ett, og jeg kunne kutte jobben for i dag. Da jeg stupte i seng ved tre-tida var jeg temmelig frossen, til tross for diverse drammer på kort tid. Og oppskrapa. Jeg hadde tatt det samme kneet en gang til på siste runde. Den halve neglen verka som besatt. Men jeg blei ikke liggende og vri meg av sjølmedlidenhet av den grunn. Det siste jeg tenkte på, var at visse personer der ute hadde det verre enn meg. Mye verre. Så falt jeg ned i den mørke, drømmeløse sjakta. Jeg sov til tolv dagen etter. Regnet hadde gitt seg, men vinden var like hard. Bølgene slo like uforsonlig tungt mot brygga som dagen før. De knuste mot svaberga så hytta blei dukka i saltvann. Jeg mislikte det, og likte det på samme tid. Det ville bli en hard tur, men jeg slapp i hvert fall å ha tilskuere når jeg måtte ut og leke Terje Viken i kveld. For i kveld skulle det skje. Det er sånt man veit. Selv mannfolk kan ha en helt fortreffelig intuisjon når de bare får være i fred på en holme i noen dager. – I kveld, sa jeg til meg sjøl. Og noe av noiaen forsvant. Det ga meg en slags ro å vite hvor mye av løpet som sto igjen. Eller hvor lang tid som var igjen før løpet kunne begynne … Den dagen løfta jeg Raskolnikov opp fra golvplankene der han hadde frista en heller tarvelig tilværelse siden jeg slengte han i veggen. Børsta han rein og ga meg til å lese. Og jeg leste rolig, konsentrert, bare avbrutt av et blikk 31


på klokka av og til. Jeg spiste en solid middag, men var forsiktig med alkoholen. Bare en halv pils for tørstens skyld. Så kaffe. Masse kaffe. Det var fremdeles oppholdsvær da jeg klatra opp på pukkelen klokka ni. Oppholdsvær, men sinna nordvest. Jeg mente vinden muligens hadde løya litt, men var ikke sikker. Det er så lett å blande fakta og ønsketenkning i sånne situasjoner. Langt ute heva og senkte lanternene på en båt seg. Jeg merka det kribla i meg, men slappa raskt av. For stor. Altfor stor. Det måtte være et lasteskip. Annet var ikke å se der ute på Neptuns rygg. Klokka elleve: Ingenting. Da jeg begynte å krype mot utkikken rett før ett, hadde vinden økt i styrke, og det begynte å regne igjen. Store, kalde dråper piska meg i ansiktet. Det var blitt så mørkt at det var håpløst å se noe. Mismotet seig på meg. Pokker heller, jeg hadde lyst til å legge meg rett ut og grine! Hva var dette for en tullete situasjon? Hadde jeg virkelig ikke annet å bruke tida mi på enn å leke Robinson? Åh, Herregud, jeg syntes ikke jeg hadde gjort noe annet enn å vente i hele mitt syndige liv. Så var de der. Jeg blei først oppmerksom på den grønne lanterna på styrbord side. Den heva seg opp, opp, opp – før den falt, falt faretruende langt ned. Blei borte. Kom så igjen. Så tentes det gule øyet i nattemørket. Blunka. Blunka til meg. To korte. En lang. Pause. To korte. En lang. Det var Cassandra. Det var i gang!

Profile for Cappelen Damm AS

Den siste revejakta av Ingvar Ambjørnsen  

Den siste revejakta er Ingvar Ambjørnsens gjennombruddsroman. Usminket og rått, med etsende, svart humor pisker han frem historien om storby...

Den siste revejakta av Ingvar Ambjørnsen  

Den siste revejakta er Ingvar Ambjørnsens gjennombruddsroman. Usminket og rått, med etsende, svart humor pisker han frem historien om storby...