Så lukket hun øynene og trykket den siste biten av Kelly tett inntil seg idet han med en latter, med et frydefullt knegg, hugget kniven rett ned mot brystet hennes. En eksplosjon. To, tre, fire, fem. Mer smerte, i skulderen, brystet, halsen. Han hadde stukket henne, tenkte hun idet hun falt sammen på gulvet. Nei, han hadde skutt henne. Men det kunne ikke stemme … Et raspende hikst bak henne, etterfulgt av stanken av død som kom stadig nærmere. Heidi slepte seg over parkettgulvet. Med en liten pistol i hånden, oppdaget Sarah nå. Heidi hadde en pistol. «Unnskyld,» hvisket Heidi. Hun gråt, og tårene blandet seg med blodet på kinnene. «Skulle aldri … ha …» «Sssj,» sa Sarah. Heidi la hodet på Sarahs skulder. Ansiktet til Sarah fortrakk seg av smerte; Heidi hadde truffet henne da hun skjøt ham. Men det spilte liten rolle nå. Blodet fløt som en pøl ut fra strupen hennes og dryppet fra ryggen. Så mye smerte, og likevel virket alt så langt unna, så abstrakt. Galningen var stille. De hvitglødende skrikene hadde stilnet. Nå var det bare dette igjen. Et siste øyeblikk. Sarah og Heidi la hendene på Kellys arm. «Unnskyld,» mumlet Heidi igjen. Sarah hørte det siste, gurglende åndedrettet hennes. «Jeg frykter ikke noe ondt,» hvisket hun ut i den rungende stillheten. «Jeg frykter ikke noe ondt, frykter ikke noe ondt, frykter ikke noe ondt.» Endelig braste politiet inn gjennom døren. Førstehjelperne kom løpende til unnsetning. «Herregud,» sa den første politibetjenten og stoppet opp midt i leiligheten. «Jeg frykter ikke noe ondt,» fortalte Sarah henne. Og bød nok en gang fram Kellys avkuttede arm. Det Sarah husket best et år senere, var at hun våknet av lyden av knising. 13
Den perfekte familie
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.