Kapittel 1
Nastig Stig kikket på telefonen mens vannet til kaffen kokte. Det var en melding fra Ulrik Haagerup, en kunstner i slutten av femtiårene som i årevis utelukkende hadde malt oljemalerier med sirkler i forskjellige farger og størrelser. Aldri noe annet enn sirkler. Det var nesten umulig å få solgt bildene, og derfor hadde Stig for et par uker siden forsiktig foreslått for ham å utvide repertoaret sitt, også for egen del, noe som åpenbart hadde kastet Ulrik ut i en voldsom krise; meldingen var sendt kl. 03.47. «Har tenkt MYE på det du sa …» Det var alt som sto, ikke hva han hadde kommet fram til, eller hvorfor han hadde valgt å sende meldingen litt før fire. Stig helte kokende vann i koppen med pulverkaffe og gikk ut på baktrappa for å røyke. Elisabeth satt allerede der ute med pc-en åpen. Hun hadde tatt seg en dusj og var klar til å dra på jobb. Han tente en røyk og så på himmelen. Sola farget skyene lyserøde og oransje. Det var kaldt. Han lukket vinduet litt inntil. «De har kontaktet meg igjen,» sa hun. Stig kikket på henne uten å si noe. «Det høres skikkelig bra ut, Stig.» Stig sa fortsatt ikke noe. Et eller annet forskningssenter forsøkte å headhunte henne, men de lå på Lolland, og de krevde at man bodde der. Hun snudde pc-en mot ham. «Bare se på det her, Stig. Det ser da dritfint ut, ikke sant?» Hun prøvde å se glad ut, men det var en uro i blikket hen11