De syv søstre

hos Tiggy, som ustanselig led av feber eller krupp. Til slutt kom legene frem til at hun hadde astma, og det var sjelden hun fikk lov å komme ut på tur i barnevognen, for man fryktet at den kalde luften og den tette tåken som kjennetegnet vinteren i Genève, ville være skadelig for brystet hennes.

Electra var den yngste av søsknene mine, og navnet passet ypperlig til henne. Nå var jeg blitt godt vant med spedbarn og deres behov, men den yngste søsteren min var utvilsomt den mest krevende av dem alle. Alt ved henne var elektrisk, og hennes evne til å slå over fra mørke til lys og omvendt i løpet av bare et øyeblikk, innebar at hjemmet vårt, som alltid hadde vært et fredelig sted, nå gjenlød av skingrende barnegråt. Temperamentsutbruddene hennes ga gjenlyd gjennom hele min barndom, og den intense personligheten ble ikke mer avdempet med årene.

Ally, Tiggy og jeg hadde vårt eget private kallenavn på henne – mellom oss tre het hun bare «Tricky». Alle listet seg på tå når hun var i nærheten, for ingen hadde lyst til å utløse et nytt raserianfall. Jeg må ærlig innrømme at det var øyeblikk da jeg avskydde henne for den uroen hun hadde brakt til Atlantis.

Men samtidig var Electra den første til å tilby hjelp og støtte hvis hun visste at en av oss hadde problemer. Hun kunne være gjennomført egoistisk, men hun kunne også være uendelig omsorgsfull når det var behov for det.

Etter Electra ventet alle selvfølgelig på at den syvende søsteren skulle komme. Vi var tross alt oppkalt etter den stjernehopen Pa Salt var så begeistret for, og vi ville ikke være fulltallige uten henne. Vi visste til og med hva hun het – Merope – og vi lurte på hvem hun ville vise seg å være. Men ett år gikk, og enda ett, og enda ett, uten at faren vår kom hjem med flere babyer.

Jeg husker så tydelig en kveld jeg sto sammen med ham oppe i observatoriet. Jeg var fjorten år og i ferd med å bli kvinne. Vi ventet på en måneformørkelse, og han hadde fortalt at dette var et betydningsfullt øyeblikk for menneskeheten, og at en slik eklipse som regel medførte forandringer.

«Pa,» sa jeg, «har du aldri tenkt å komme hjem med den syvende søsteren vår?»

23