Page 1


King og Maxwell


David Baldacci

King og Maxwell Oversatt av Roar Sørensen


David Baldacci Originalens tittel King and Maxwell Oversatt av Roar Sørensen Copyright © 2013 by Columbus Rose, Ltd. All rights reserved. Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-49684-5 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 9,5/12 Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Shane, Jon og Rebecca, og hele ensemblet og teamet i King & Maxwell-serien. Takk for at dere har gjort personene mine s책 levende og virkelige.


1

To tusen to hundre kilo. Det var omtrent det kassen veide. Med en gaffeltruck ble den losset av semitraileren og plassert i lasterommet på en kassevogn. Bakdørene ble lukket og låst med to forskjellige låser, den ene en nøkkellås, den andre en kombinasjonslås. Begge låsene var såkalt innbruddssikre. Men sannheten var at alle låser kunne dirkes eller brytes opp. Det var bare et spørsmål om tid. Mannen klatret opp i sjåførsetet på kassevognen, lukket døren, startet motoren, ruste den, slo på klimaanlegget og justerte setet. Han hadde en lang kjøretur foran seg, og liten tid på seg til å komme fram. Og det var varmt som i en bakerovn. Kanskje varmere. Heten laget luftspeilinger som fikk landskapet til å skimre. Han fokuserte ikke på det. Da kunne han fort bli kvalm. Han ville ha foretrukket bevæpnet eskorte. Kanskje en stridsvogn for alle tilfellers skyld, men verken budsjettet eller oppdraget tillot slike utskeielser. Bakken var steinete, og det var fjell i det fjerne. Det var så mange hull i veien at det var vanskelig å få øye på asfalten. Han hadde våpen og rikelig med ammunisjon. Men han var bare én mann med én avtrekkerfinger. Han bar ikke lenger uniform. Den hadde han tatt av seg for siste gang for en time siden. Han strøk fingrene over de «nye» klærne. De var slitte og ikke spesielt rene. Han fant fram kartet og brettet det ut i passasjersetet. Semitraileren kjørte vekk. Han var nå alene midt i ødemarken i et land som fremdeles var dypt forankret i det niende århundret. Mens han stirret ut gjennom frontruten på det ugjestmilde 7


terrenget, tenkte han over hvordan han hadde endt opp her. I begynnelsen hadde det virket modig, ja heroisk. Akkurat nå følte han seg som verdens største idiot for å ha akseptert et oppdrag der sjansen for å overleve var så liten. Realiteten var at han var her. Han var alene. Han hadde en jobb å gjøre, og det var best han kom i gang. Og hvis han døde, vel, da var alle hans jordiske bekymringer over, og han visste i hvert fall om én person som ville sørge over ham. I tillegg til kartet hadde han GPS. Men den virket bare når den selv ville, som om satellittene ikke visste at det faktisk fantes et land her nede som krevde at folk kom seg fra punkt A til punkt B. Det forklarte den gammeldagse papirversjonen som lå i forsetet. Han satte lastebilen i gir og tenkte på det som var i kassen. Over to tonn med et veldig spesielt innhold. Uten det var han en død mann. Selv med det var han kanskje en død mann, men sjansen for å overleve var langt større ved å ha det som lå i kassen. Lastebilen skranglet av sted langs den hullete veien. Hvis beregningene hans var riktige, hadde han rundt tjue timers slitsom kjøring foran seg. Det var ingen motorveier her. Det ville bli en langsom og humpete tur. Kanskje folk til og med ville skyte på ham langs veien. Det ville også stå folk og vente på ham når han var framme. Lasten ville bli overflyttet. Og han med den. Avtaler var gjort. Løfter gitt. Allianser etablert. Nå var det bare opp til ham å si de riktige tingene, og håpe at de andre holdt ord. Alt hadde virket greit under de endeløse møtene med folk i skjorter og slips, med smarttelefoner som kimet uten stans. Her ute, alene, uten å være omgitt av noe annet enn det mest trøstesløse landskapet man kunne forestille seg, virket det hele som et selvbedrag. Men han var fremdeles soldat, og soldater tok ikke sorgene på forskudd. Han kjørte av sted mot fjellene i det fjerne. Han hadde ingen personlig informasjon på seg. Men han hadde papirer som burde gi ham fritt leide gjennom området. Burde. Ikke ville. 8


Hvis han ble stoppet, og de ikke godtok papirene, ville han bli nødt til å snakke seg ut av det. Hvis de spurte om å få se hva som var i lastebilen, måtte han nekte. Hvis de ikke ga seg, hadde han en svart, liten metallboks. Den hadde en bryter på siden og en rød knapp øverst. Hvis han vred på bryteren og trykket på knappen, så ville alt fremdeles være i orden. Hvis han slapp knappen mens strømmen var tilkoblet, ville han og alt annet innenfor tjue kvadratmeter forsvinne. Han kjørte i tolv timer i ett strekk uten å se en levende sjel. Han fikk et glimt av en kamel og et esel som vandret omkring. Han så en død slange. Han så et råttent lik som gribber hadde plukket til knoklene. Det overrasket ham at det bare var ett lik. Vanligvis lå det flere på samme sted. Dette landet hadde sett mer død og elendighet enn de fleste andre. Stadig vekk prøvde andre land å invadere det. Krigen vant de raskt, og så tapte de alt annet og dro hjem med stridsvognene mellom beina. I løpet av disse tolv timene så han sola gå ned og stige opp igjen. Han hadde kurs østover, så han kjørte rett mot den. Han vippet ned solskjermen og fortsatte. Han spilte cd etter cd med rockemusikk. Lyden dundret i styrehuset. Han hørte på Meat Loafs «Paradise by the Dashboard Light» tjue ganger på rad, så høyt som ørene hans tålte. Han smilte hver gang baseballkommentatorens stemme brøt gjennom. Det var nesten så han følte seg hjemme. Men til tross for at Meat Loaf skrek til ham, føltes øyelokkene blytunge, og et par ganger våknet han idet kassevognen var på vei ut i grøfta. Heldigvis var det ingen annen trafikk. Det var ikke mange som ville bo her. Skremmende ville vært en måte å beskrive det på. Sinnssykt farlig ville vært en annen, mer nøyaktig beskrivelse. Etter tretten timer var han blitt så trøtt at han bestemte seg for å svinge av veien og ta en høneblund. Han hadde kommet ganske langt allerede og hadde litt tid til overs. Men idet han bremset ned, fikk han øye på noe nede i veien. Trøttheten forsvant. Høneblunden måtte vente. Pickupen kom rett mot ham. Den kjørte midt i veien og blokkerte den fullstendig. To menn i forsetet. Tre sto på det åpne planet. Alle hadde 9


maskinpistoler i hendene. Velkomstkomiteen. Den afghanske varianten. Han kjørte ut av veien, rullet ned vinduet, lot varmen strømme inn og ventet. Han slo av cd-spilleren, og Meat Loafs baryton forsvant. Disse mennene satte neppe pris verken på rockerens storslagne stemme eller slibrige sanger. Pickupen stoppet. To av de tre mennene på planet rettet maskinpistolen mot ham. Mannen i passasjersetet klatret ut og gikk rundt til sjåførdøren på kassevognen. Han hadde en turban på hodet. Svetten som hadde trukket inn i stoffet, vitnet om hvor varmt det var. Sjåføren så på mannen som kom mot ham. Han grep en bunke papirer som lå i forsetet. Der Glocken også lå. Med en patron klar i kammeret. Han håpet at han slapp å bruke den. Utfallet av en skuddveksling mellom en pistol og en maskinpistol var gitt på forhånd: Han ville bli drept. «Papirer?» sa mannen på pashto. Han rakte dem gjennom vinduet. De var signert og beseglet av alle stammehøvdingene som kontrollerte dette området. Han regnet med at de ville bli respektert. Det talte til hans fordel at de som ikke adlød en stammehøvdings ordre i denne delen av verden, kunne regne med å bli henrettet. Og døden var nesten alltid brutal og nesten aldri rask. De ville at du skulle føle at du døde, som det het her. Mannen var badet i svette. Øynene var røde. Klærne skitne. Han bladde gjennom papirene og blunket raskt da han så de ærefryktinngytende signaturene. Han kikket opp på sjåføren. Gransket ham med blikket. Så rakte han papirene tilbake. Mannens blikk flyttet seg til lasterommet på kassevognen. Han hadde fått et nysgjerrig uttrykk i det skitne ansiktet. Sjåførens hånd lukket seg om den lille, svarte boksen. Han vred på bryteren. Mannen snakket på pashto igjen. Sjåføren ristet på hodet og sa at det ikke var mulig å åpne lasterommet. Det var låst. Han hadde ikke nøkkel og kjente ikke kombinasjonen. Mannen pekte på maskinpistolen sin og sa at det var nøkkelen hans. Sjåføren trykket på den røde knappen. Hvis de skjøt ham, 10


ville fingeren slippe den opp. «Idiotmekanismen» ville detonere sprengstoffet og drepe dem alle. «Stammehøvdingene har gjort dette klart,» sa han på pashto. «Lasterommet skal ikke åpnes før jeg er framme. Helt klart,» la han til. «Hvis du ikke liker det, må du ta det opp med dem.» Mannen tenkte over dette. Hånden hans gled ned mot pistolhylsteret i beltet. Sjåføren prøvde å puste normalt og holde seg rolig, men vissheten om at man var sekunder fra å bli blåst til himmels, gjorde visse ting med kroppen som man ikke kunne kontrollere. Fem anspente sekunder gikk. Fremdeles var det umulig å si om mannen ville gi seg eller ikke. Til slutt tok han et steg tilbake, satte seg i pickupen og sa noe til sjåføren. Kort etter kjørte de av sted. Bakhjulene virvlet opp en sky av sand og støv. Sjåføren deaktiverte detonatoren. Han ventet til afghanerne var ute av syne før han satte kassevognen i gir. Han kjørte langsomt i begynnelsen. Så ga han full gass. Trøttheten var borte. Han trengte ikke musikken lenger. Han skrudde ned klimaanlegget, for han kjente seg plutselig kald. Han fulgte anvisningene han hadde fått og prøvde seg ikke på en eneste snarvei. Å komme på villstrå her ute, kunne få fatale følger. Blikket hans var festet på horisonten. Men han så ikke flere pickuper med bevæpnede menn som kom i hans retning. Forhåpentligvis hadde alle langs veien fått beskjed om at kassevognen skulle gis fritt leide. Nesten åtte timer senere var han framme. Det hadde begynt å skumre og blåse opp. Mørke skyer samlet seg på himmelen. Om en liten stund ville det sannsynligvis bøtte ned. Når han kom fram, hadde han ventet at én spesiell ting skjedde. Det skjedde ikke.


2

Det første som gikk galt, var at han gikk tom for bensin idet han kjørte gjennom den åpne døren i steinbygningen. Han hadde reservetanker, men noen måtte ha feilberegnet avstand og forbruk. Det neste som gikk galt, var at han fikk en pistol stukket opp i ansiktet. Dette var ingen afghaner med en maskinpistol. Det var en hvit mann som ham selv. Med en .357 pistol. Hanen var allerede spent. «Hva er problemet?» spurte sjåføren. «Vi har ikke noe problem,» sa mannen. Han var kraftig bygd. Dissende hakeflesk. Nærmere førti enn tretti. «Vi?» Han så seg rundt. Noen andre hvite menn krøp ut av skyggene. Alle var bevæpnet. Alle siktet på ham med en pistol. Så mange hvite fjes samlet på et sted som dette stakk ut som en planet som hadde kommet ut av sin bane. «Dette var ikke planen,» sa sjåføren. Den andre mannen viste ham et ID-kort. «Planen er blitt endret.» Sjåføren kikket på ID-kortet og skiltet. Mannens navn var Tim Simons. CIA-agent. «Vi er på samme parti,» sa han. «Hvorfor pistolen i ansiktet mitt?» «Her borte har jeg lært meg til ikke å stole på noen. Ut! Kom igjen!» Sjåføren slengte ryggsekken over skulderen og steg ned på jordgulvet. Han hadde to ting i hendene. Glocken, som var ubrukelig med så mange pistoler rettet mot ham. Den andre tingen var den svarte boksen. Den var langt fra 12


ubrukelig. Ja, det var det eneste virkelige forhandlingskortet han hadde. Han aktiverte detonatoren og trykket på knappen. Han holdt den opp. «Idiotsikker,» sa han. «Når den røde knappen slippes opp, blir vi pulverisert, alle sammen. Kaker med Semtex er koblet rundt hele lastebilen. Nok til å forvandle alt dette til et hull i bakken.» «Vrøvl,» sa Simons. «Virker som om de ikke koblet inn deg på alt som gjelder denne operasjonen.» «Jeg tror de gjorde det.» «Tro en gang til.» Simons nikket til en kollega. Han tok opp en lommelykt og kikket under den bakre hjulbrønnen på høyre side. Han tok et skritt tilbake og snudde seg. Minen hans sa alt. De bevæpnede mennene så på sjåføren igjen. Det faktum at de var tallmessig overlegne betydde plutselig ingenting lenger. Han visste det, men han visste også at denne fordelen fort kunne forsvinne. Hauk og due var en lek som i beste fall bare hadde én vinner. Men den kunne også ha to tapere. Og tiden hans begynte å løpe ut. Det var flere tegn som tydet på dette: Mennenes fingre, som begynte å bevege seg umerkelig mot avtrekkeren på pistolene. Måten de tok noen stjålne steg bakover på. Det var ikke vanskelig å lese tankene deres. Komme seg utenfor Semtexens eksplosjonsradius og enten la ham detonere sprengstoffet og drepe seg selv, eller skyte ham og forhåpentligvis redde lasten. I begge tilfeller ville de overleve, og det var det viktigste for dem. Det var alltids flere lastebiler de kunne kapre. Men de hadde ikke flere liv. «Med mindre dere kan løpe raskere enn Usain Bolt, så vil dere ikke komme dere langt nok unna i tide,» sa han. Han løftet boksen høyere. «Og så vil dere få en evighet til å tenke over syndene deres.» «Vi vil ha det som er i lastebilen,» sa Simons. «Gir du oss det, kan du gå.» «Vet ikke helt hvordan det skulle gå for seg.» Simons ga boksen et nervøst blikk. «Det står to pickuper i hjørnet der borte. Tanken er full på begge. Reservetanker baki. 13


Begge er utstyrt med GPS. Det var dem vi kom hit med. Men du kan ta en av dem. Valget er ditt.» Sjåføren så på pickupene, som sto ved siden av hverandre. Den ene var svart, den andre grønn. «Og hvor skal jeg kjøre?» spurte han. «Vekk fra dette drittstedet, tenker jeg.» «Jeg har en jobb å gjøre.» «Den jobben kan du glemme nå.» «Kan vi ikke bare avslutte dette?» Han begynte å slippe opp knappen. «Vent,» sa Simons. «Vent.» Han holdt opp hånden. «Jeg venter.» «Bare ta en pickup og kom deg vekk herfra. Lasten er ikke verdt å dø for, er den vel?» «Kanskje den er det.» «Du har familie i statene.» «Hvordan vet du det?» «Jeg bare gjør det. Og jeg tror nok at du vil tilbake til dem.» «Og hvordan skal jeg forklare at jeg har mistet lasten?» «Det vil ikke bli nødvendig,» svarte Simons. «Stol på meg.» «Det er problemet. Jeg stoler ikke på deg.» «Da kommer vi alle til å dø her. Så enkelt er det.» Sjåføren kikket på pickupene igjen. Han trodde ikke på noe av det Simons sa. Men han hadde et desperat ønske om å komme seg ut av dette i live, om så bare for å rette opp ting senere. «Hør her,» sa Simons. «Som du skjønner, er vi ikke Taliban. Pokker heller, jeg er fra Nebraska. ID-kortene mine er ekte. Vi er på samme parti. Hvorfor skulle jeg ellers være her?» «Du vil altså at jeg bare skal trekke meg stille og rolig tilbake?» sa sjåføren. «Det er tilbudet mitt.» «Hvordan foreslår du at vi gjør dette?» «Det første jeg må deg om, er at du ikke slipper opp den knappen,» sa Simons. «Så ikke trykk på avtrekkerne.» Han gikk bort til pickupene. Mennene lot ham passere. «Jeg tar den grønne,» sa han. Han så at Simons ga ham et 14


nesten umerkelig nikk. Det var bra. Han hadde tatt den riktige beslutningen. Den svarte pickupen var åpenbart utstyrt med sprengladninger. Han gikk bort til den grønne pickupen og kikket på tenningen. Nøkkelen sto i. En GPS var montert til dashbordet. «Hva er reddevidden på den detonatoren?» ropte Simons. «Det velger jeg å holde for meg selv.» Han kastet ryggsekken i forsetet, satte seg inn bak rattet og startet motoren. Han undersøkte bensinmåleren. Full tank. Han holdt detonatoren i den ledige hånden. «Hvordan kan vi være sikre på at du ikke detonerer sprengstoffet når du har kommet deg unna?» spurte Simons. «Det er et spørsmål om avstand,» svarte han. «Som vi ikke kjenner.» «Du blir nødt til å stole på meg, Nebraska. Akkurat som jeg må stole på at denne pickupen ikke kommer til å eksplodere så snart jeg har kommet meg vekk herfra. Eller kanskje det er i den andre sprengstoffet ligger.» Han tråkket hardt på gasspedalen. Pickupen brølte ut av steinbygningen. Han ventet å høre skudd bak seg. Men han hørte ingen. Sannsynligvis fordi de trodde at det ville føre til at han slapp opp knappen for å hevne seg. Da han var kommet langt nok unna, kikket han på den svarte boksen. Hvis mennene virkelig var CIA-agenter, foregikk det mye mer her enn han brydde seg om å tenke på akkurat nå. Men han hadde lyst til å finne ut hva som lå bak alt sammen. Og den eneste måten å gjøre det på, var å se hva som skjedde. Og holde seg i live. Han deaktiverte detonatoren og slengte den i passasjersetet. Nå måtte han bare komme seg vekk. Han håpet at det var mulig. De fleste kom til denne delen av verden enten for å drepe eller bli drept.


3

Sean King kjørte mens Michelle Maxwell satt i passasjersetet. Vanligvis var rollene byttet om: Michelle kjørte, og det foregikk omtrent som under et billøp i Daytona. Sean holdt seg fast for bare livet mens han ba til Gud, uten særlige forhåpninger om å bli bønnhørt. Det var en god grunn til at han kjørte i kveld, slik han hadde gjort de siste tjueen kveldene. Michelle var ganske enkelt ikke seg selv. Hun begynte å bli det, men det tok lengre tid enn hun likte. Han så på henne. «Hvordan går det?» Hun stirret rett foran seg. «Jeg er bevæpnet. Så hvis du spør meg om det en gang til, kommer jeg til å skyte deg, Sean.» «Jeg er bare bekymret.» «Jeg vet det, Sean. Og jeg setter pris på det. Men det er tre uker siden jeg ble utskrevet. Jeg tror jeg har lagt det bak meg nå. Og det er det hva du kan gjøre med bekymringene dine også: legge dem bak deg.» «Skadene dine var livstruende, Michelle. Du døde nesten. Du holdt på å blø i hjel. Tro meg, jeg var der hvert sekund. Tre uker siden du ble utskrevet etter noe sånt er derfor ikke særlig lenge.» Michelle strøk seg over korsryggen og låret. Det var arr der. Og arrene ville aldri forsvinne. Minnet om hvordan hun hadde fått disse skadene, var like levende i dag som i det øyeblikket hun hadde kjent det første knivstikket i ryggen. Et drapsforsøk begått av en person hun hadde trodd var en alliert. 16


Men hun var i live. Og Sean hadde virkelig vært der for henne under hele rekonvalesensen. Likevel begynte omsorgen hans nå å irritere henne. «Jeg vet det. Men jeg var to fulle måneder på rehabiliteringssenteret. Og jeg kommer meg fort. Du av alle burde vite det nå.» «Det var nære på, Michelle. Altfor nære på.» Hun ga ham et sideblikk. «Hvor mange ganger har jeg nesten mistet deg? Det er en del av det vi gjør. Det følger med jobben. Hvis det er trygghet vi vil ha, så må vi finne oss et annet yrke.» Sean kikket ut gjennom frontruten. Det høljet fremdeles ned. Kvelden var kald og dyster. Skyene luskende som en coyote. De var på vei tilbake etter et møte med Edgar Roy, en tidligere klient. De hadde reddet ham fra en dødsdom. Han hadde vært omtrent så passende takknemlig som en godt fungerende autistisk savant med begrensede sosiale ferdigheter kunne være. «Edgar så godt ut,» sa Michelle. «Han så spesielt godt ut med tanke på at alternativet for ham hadde vært en giftsprøyte,» svarte Sean. Han virket lettet over at de hadde skiftet samtaleemne. Sean tok en skarp sving litt for raskt på den regnvåte veien. Michelle holdt seg fast i armlenet. «Ta det rolig,» advarte hun. Han spilte overrasket. «Ord jeg aldri hadde trodd jeg skulle høre fra din munn.» «Jeg kjører fort fordi jeg kan det.» «Jeg har skader og legeregninger som beviser noe annet,» repliserte han. Hun ga ham et skulende blikk. «Vel, vi er ferdige med alt som har med Edgar Roy å gjøre. Hva nå?» «Vi fortsetter karrierene våre som privatetterforskere. Både Peter Bunting og den amerikanske regjeringen var rause med betalingen, men det kan komme regnværsdager da vi trenger de pengene. En gang i framtiden skal vi jo pensjonere oss også.» Michelle kikket opp på stormskyene. «Regnværsdager? Så 17


la oss kjøpe en båt. Kanskje vi trenger den for å komme oss hjem.» Sean skulle til å svare, men han ble plutselig opptatt med noe annet. «Faen!» Han vrengte hardt på rattet. Land Cruiseren spant sidelengs over den glatte veien. «Vri rattet i motsatt retning,» rådet Michelle rolig. Sean svingte inn i skrensen og fikk raskt kontroll over bilen igjen. Han bremset ned og stoppet i veikanten. «Hva faen var det?» glefset han. «Hvem var det, mener du,» svarte Michelle. Hun åpnet døren og lente seg ut i regnet. «Vent, Michelle.» «Rett lysene mot høyre side. Fort!» Hun smelte igjen døren. Sean svingte inn på veien igjen. «Slå på fjernlyset,» sa hun. Han gjorde det. Lyset ble skarpere og sterkere. De kunne nå se dypere inn i mørket og regnet. «Der,» sa Michelle og pekte mot høyre. «Kom igjen, kom igjen.» Sean ga gass. Land Cruiseren raste nedover veien. Skikkelsen som løp langs veiskulderen på høyre side, snudde seg og kastet et blikk over skulderen. «Det er en unge,» sa Sean overrasket. «En tenåring,» korrigerte Michelle. «Vel, han kunne fort vært en død tenåring,» la Sean strengt til. «Han har en pistol, Sean.» Sean bøyde seg over rattet. Han så våpenet i guttens høyre hånd. «Dette ser ikke bra ut.» «Han virker vettskremt.» «Han løper rundt i et tordenvær med en metallgjenstand i hånden. Han burde være redd. For ikke å snakke om at jeg nesten kjørte over ham. Da ville han ikke vært redd. Bare død.» «Nærmere.» «Hva?» «Kjør nærmere.» 18


«Hvorfor skulle jeg gjøre det? Han har en pistol, Michelle.» «Det har vi også. Bare kjør nærmere.» Han økte farten. Michelle rullet ned vinduet. Et lyn flerret opp himmelen som en milliard lyspærer. Tordenskrallet hørtes ut som implosjonen av en skyskraper. «Hei,» ropte Michelle til gutten. «Hei!» Tenåringen så seg tilbake igjen. Ansiktet hans skinte i det skarpe skjæret fra frontlyktene. «Hva har skjedd?» ropte Michelle. «Står alt bra til med deg?» Gutten svarte med å rette pistolen mot dem. Men han trakk ikke av. Han hoppet over grøfta og løp over et jorde. Han snublet og gled i det våte gresset. «Jeg ringer politiet,» sa Sean. «Vent,» sa hun. «Stopp bilen.» Sean saktnet faren og stoppet. Michelle hoppet ut av Land Cruiseren. «Hva i svarte er det du finner på?» ropte han. «Lett å se at han er i vanskeligheter. Noe må ha skjedd. Jeg vil finne ut hva.» «Har det ikke falt deg inn at han kan være i vanskeligheter fordi han har skutt noen, og at han er på flukt fra åstedet?» «Tror ikke det.» Han ga henne et vantro blikk. «Du tror ikke det? Basert på hva?» «Jeg kommer tilbake.» «Hva? Vent, Michelle.» Han prøvde å gripe henne i armen, men greide det ikke. I neste øyeblikk var hun på vei over jordet. Bare i løpet av noen sekunder ble hun gjennomvåt i det kraftige regnet. Sean slo hånden oppgitt i rattet. Han ropte ut av vinduet. «Har du et dødsønske?» Men Michelle var allerede utenfor hørevidde. Han roet seg ned og brukte en liten stund på å undersøke terrenget. Så kjørte han av sted, tok til høyre i neste kryss og tråkket så hardt på gassen at bakparten på Land Cruiseren begynte å slingre. Han rettet opp bilen og raste videre. Hver gang han vred på rattet, forbannet han partneren sin.

Profile for Cappelen Damm AS

David Baldacci King og Maxwell  

Tenåringsgutten Tyler Wingo får tragiske nyheter om at faren som er soldat i Afghanistan, er drept i kamp. Men så skjer det noe underlig: Ty...

David Baldacci King og Maxwell  

Tenåringsgutten Tyler Wingo får tragiske nyheter om at faren som er soldat i Afghanistan, er drept i kamp. Men så skjer det noe underlig: Ty...