lige å mistenke. På de forskjelligste vis hadde de blitt plukket opp på avtalte steder i byen og fraktet så diskré som mulig til hovedkvarteret. Og der satt de mens tiden holdt på å renne ut for dem. De var nødt til å treffe en avgjørelse snart. utålmo «Så, hva blir det til, da?» spurte Dr . dig. Sigarettrøyken lå tykk og ugjennomtrengelig i lokalet og gjorde stemningen enda dystrere. «Vel,» begynte den ene av de sju mens han tygde på en blyant, «det er et risikabelt forslag. Å returnere til månen, mener jeg. Og jeg stiller meg spørsmålet: Er det virkelig verdt det?» «Vi må ikke glemme at folk var drittlei hele månen allerede før den siste måneferden i 1972,» sa en annen. Han hadde frem deles solbrillene på, selv om det var nokså dunkel belysning i rommet. «Hvorfor tror dere de vil godta at vi drar tilbake?» «Det kan la seg gjøre,» sa en tredje. «Bare tenk: Hvis vi får forklart folk at de undersøkelsene som ble gjort på 70-tallet, i virkeligheten ikke var mer enn litt skraping på overflaten, vil de kanskje se annerledes på det. Hvis vi forteller dem noe de vil høre. For eksempel at det er stor sjanse for at det finnes is på månens sydpol. Det vil kunne forandre alt. Vi kommer til å få pengestøtte kastet etter oss.» «Så vi skal lete etter vann, altså, jeg trodde –» avbrøt ham. «Nei. Vi skal ikke det.» Dr. «Men,» kom det fra personen som hadde stilt spørs målet, han virket forvirret og ukomfortabel. Han holdt hendene i fanget for å skjule at håndflatene var klissvåte av nervøsitet. Noen kremtet. En mann ved enden av bordet fikk alles øyne rettet mot seg. Det var lederen for det amerikanske forsvaret. Han var skjeggete og så sliten ut. I nesten tre uker hadde han vært på reise for å komme hit. Han hadde blitt fraktet fra by til by, til alle døgnets tider, i et komplisert forsøk på å sørge for
12
Darlah_materie.indd 12
20-08-08 10:24:45