DA VINCI-KODEN
Dan Brown
DA VINCI-KODEN Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originaltittel: The Da Vinci Code Tekst © 2016 Dan Brown Omslagsdesign © 2016 Will Staehle All rights reserved. Published in the United States by Delacorte Press, an imprint of Random House Children’s Books, a division of Penguin Random House LLC, New York. This work is based on The Da Vinci Code, copyright © 2003 by Dan Brown, first published by Doubleday, an imprint of the Knopf Doubleday Publishing Group, a division of Penguin Random House LLC, in 2003. Subsequently published with illustrations by Broadway Books, an imprint of the Knopf Doubleday Publishing Group, a division of Penguin Random House LLC, in 2004. Norsk copyright © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Oversatt fra engelsk av Inge Ulrik Gundersen Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm Tilrettelegging av design: Nic Oxby Sats og grafisk form: Type-it AS Satt med 9.8/12 pkt. Sabon Trykk og innbinding: Livonia Print Sia Trykt på: 70 g Holmen Book Cream, 1,8 ISBN 978-82-8087-799-4 Dette er en roman. Navn, personer, steder og hendelser er enten et resultat av forfatterens fantasi eller er brukt fiktivt. Enhver likhet med aktuelle personer, levende eller døde, eller steder, er helt tilfeldig. Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.
Til Blythe … igjen. Mer enn noen gang.
Kjære leser
Jeg har alltid elsket hemmeligheter og koder. Det skjer noe magisk når man plutselig ser hva som ligger skjult … rett for øynene på en. Da jeg var ti år gammel, kom jeg over min første kode – en rekke underlige symboler skrevet på en papirlapp som hang på juletreet vårt. Da jeg omsider klarte å tyde symbolene, oppdaget jeg at beskjeden var fra foreldrene mine, og det sto at vi skulle dra på en overraskelsesferie med familien om noen få timer. Helt siden den morgenen har jeg vært fascinert av koder – disse hemmelige meldingene som må tydes før man kan forstå dem. Hele livet har jeg utforsket denne kryptiske verdenen, og for noen år siden førte denne reisen til at jeg ble stilt overfor den mest gåtefulle koden jeg noen gang hadde støtt på. Koden var gammel … og mystisk. Og det beste av det hele var at den var gjemt der alle kunne se den. Ifølge myten vernet denne koden om en forbløffende hemmelighet. Enkelte hevdet at hemmeligheten var så sjokkerende at hvis man fikk vite den, ville man aldri se verden i samme lys igjen. Andre mente at hemmeligheten bare var en myte … ingenting annet enn tomme hviskinger i tåken. Uansett skildrer boka du holder i hånden en fortelling om en mann og en kvinne som setter seg fore å tyde den koden og avsløre dens skjulte hemmeligheter. Om du velger å tro på hemmelighetene du snart vil få vite om eller ikke, håper jeg reisen i hvert fall inspirerer deg til å fortsette å søke din egen sannhet, hva den enn måtte være. Uten voks, Dan Brown
Fakta
The Priory of Sion – Sion-ordenen – er en europeisk hemmelig orden som ble grunnlagt i 1099. Denne organisasjonen eksisterer virkelig. På Nasjonalbiblioteket i Paris fant man i 1975 en pergamentsamling kalt Les Dossiers Secrets, dokumenter som identifiserte en rekke medlemmer av Sion-ordenen, deriblant forskeren sir Isaac Newton, kunstneren og bildehuggeren Sandro Botticelli, forfatteren Victor Hugo og oppfinneren Leonardo da Vinci. Vatikan-prelaturet kjent som Opus Dei er en svært from katolsk sekt som i den senere tid har vært omstridt på grunn av rapporter om ekstrem praksis. Opus Dei har nettopp fullført byggingen av et nasjonalt hovedkvarter i New York City, til 47 millioner dollar. Alle beskrivelser av kunstgjenstander, arkitektur, dokumenter og hemmelige ritualer i denne romanen er korrekte.
Prolog
louvre-museet i paris kl. 22.46 Den høyt respekterte kuratoren Jacques Saunière ravet gjennom buegangen i museets La Grande Galerie. Han kastet seg mot det nærmeste maleriet, en Caravaggio. Den syttiseks år gamle mannen tok tak i den forgylte rammen og røsket mesterverket fra sekstenhundretallet ned fra veggen, vaklet bakover og falt sammen med maleriet over seg. Som forventet utløste han et kraftig fallgitter som sperret inngangen til avdelingen. Det ristet i parketten da gitteret traff gulvet, og i det fjerne begynte en alarm å ringe Kuratoren ble liggende og hive etter pusten et øyeblikk mens han vurderte situasjonen. Jeg er fortsatt i live. Han karet seg bort fra maleriet og kastet et blikk rundt i det digre rommet for å finne et gjemmested. En stemme snakket til ham, skremmende nær: «Ikke rør deg.» Kuratoren stivnet der han sto på alle fire, og snudde sakte på hodet. Snaut fem meter unna, utenfor gitteret, skimtet han den ruvende silhuetten av angriperen, som sto og stirret inn mellom sprinklene. Han var høy og kraftig, med likblek hud og tynt, hvitt hår. Øynene hans hadde rosa iriser og røde pupiller. Albinoen trakk en pistol fram fra kappen, stakk løpet mellom sprinklene og siktet på kuratoren. «Du skulle ikke ha flyktet.» Aksenten hans var ikke lett å plassere. «Fortell meg nå hvor den er.» «Det – det har jeg jo sagt allerede,» stotret kuratoren. «Jeg aner ikke hva du snakker om!» «Du lyver.» Mannen stirret på ham, helt urørlig, bortsett 11
fra et glimt i de uhyggelige øynene. «Du og dine ordensbrødre er i besittelse av noe som ikke er deres. Fortell meg hvor den er gjemt, så skal du få leve.» Mannen rettet pistolen mot hodet til kuratoren. «Er det en hemmelighet du er villig til å dø for?» Saunière fikk ikke puste. Mannen la hodet på skakke og siktet langs løpet på pistolen. Saunière løftet hendene avvergende. «Vent,» sa han langsomt. «Jeg skal fortelle deg det du trenger å vite.» Kuratoren valgte de neste ordene med omhu – en løgn han hadde øvd på mange ganger. Da han hadde snakket ferdig, smilte angriperen fornøyd. «Ja. Det er nøyaktig det samme som de andre fortalte meg.» Saunière fór forskrekket sammen. De andre? «Jeg fant dem også,» sa den store mannen hånlig. «Alle tre. De bekreftet det du nettopp fortalte.» Det er ikke mulig! Kuratorens identitet var, i likhet med identiteten til hans tre sénéchaux, nesten like hellig som den eldgamle hemmeligheten de voktet. Saunière skjønte nå at hans sénéchaux hadde fulgt den strenge prosedyren og fortalt den samme løgnen før de døde. Angriperen rettet pistolen mot ham igjen. «Når du er borte, vil jeg være den eneste som kjenner sannheten.» Sannheten. I samme øyeblikk gikk det opp for kuratoren hvor forferdelig situasjonen var. Hvis jeg dør, vil sannheten være tapt for alltid. Han prøvde instinktivt å kare seg i dekning. Pistolen gikk av med et brak, og kuratoren kjente en sviende smerte idet en kule slo inn i magen. Han falt framover mens han kjempet mot smerten. Saunière rullet over på siden og stirret på angriperen gjennom sprinklene. Mannen rettet nå pistolen mot hodet hans. Saunière lukket øynene mens tankene virvlet i frykt og fortvilelse. Klikket da pistolhammeren slo mot et tomt kammer, ga gjenlyd i korridoren. Kuratoren åpnet øynene brått. 12
Mannen så ned på våpenet, nærmest som om det moret ham. Han skulle til å ta et nytt magasin, men ombestemte seg. Han flirte og så på magen til Saunière. Kuratoren kikket ned og så kulehullet i den hvite linskjorta. Det var en liten sirkel av blod like under brystbeinet. Magen min. Med sin krigserfaring visste han at han hadde et kvarter igjen å leve. «Mitt arbeid her er gjort,» sa mannen, og så var han borte. Jacques Saunière var alene, og vendte blikket mot stålgitteret. Dørene kunne ikke åpnes igjen på tjue minutter. Han ville være død før noen nådde fram til ham. Likevel var frykten som nå grep ham, mye sterkere enn frykten for å dø. Jeg må føre hemmeligheten videre. Han mobiliserte krefter til å reise seg. Mens han karet seg opp, så han for seg sine tre døde ordensbrødre. Han tenkte på generasjonene før dem … på oppdraget de var blitt betrodd. En ubrutt kjede av kunnskap. Til tross for alle sikkerhetstiltakene – til tross for alt som skulle sørge for at ingenting gikk galt, var Jacques Saunière plutselig den eneste vokteren av en av de mest overveldende hemmeligheter som noen gang hadde eksistert. Han kom seg skjelvende på beina. Jeg må finne en måte å gjøre det på … Han var fanget i La Grande Galerie, og det fantes bare én person i verden han kunne gi fakkelen videre til. Saunière lot blikket gli over veggene i sitt overdådige fengsel. En samling av verdens mest berømte malerier så ut til å smile mot ham som gamle venner. Han krympet seg i smerte mens han prøvde å samle alle sine krefter og ferdigheter, i visshet om at den voldsomme oppgaven som lå foran ham, ville kreve hvert sekund han hadde igjen å leve.
KAPITTEL 1
ROBERT LANGDON våknet langsomt. En telefon ringte i mørket – en metallisk, fremmed ringelyd. Han famlet etter nattbordlampen og tente den, myste framfor seg og fikk se et luksuriøst, renessansepreget soverom møblert med antikke møbler fra syttenhundretallet, håndmalte fresker på veggene og en kolossal himmelseng av mahogni. Hvor i all verden er jeg? Brokadebadekåpen som hang på sengestolpen, var prydet med et monogram: Hotel Ritz Paris. Sakte begynte tåken å letne. Han satte seg opp i ørske og så inn i det store speilet i den andre enden av rommet. Mannen som stirret tilbake på ham, var en fremmed – bustete og trøtt, og hans vanligvis så skarpe blå øyne var slørete og dratt. Han hadde mørk skjeggstubb, og begynte å bli grå ved tinningene, stadig lenger inn i det tykke, svarte håret. Han løftet telefonrøret. «Hallo?» «Monsieur Langdon?» sa en mannsstemme. «Jeg håper jeg ikke vekket Dem?» Langdon kikket trøtt bort på vekkerklokka. Den var 00.32. Han hadde bare sovet i en time og følte seg halvdød. «Dette er resepsjonsvakten, monsieur. Jeg beklager forstyrrelsen, men De har fått besøk. Han insisterer på at det er viktig.» Langdon var fortsatt ør. Besøk? Blikket hans fokuserte på en krøllet løpeseddel på nattbordet.
15
DET AMERIKANSKE UNIVERSITETET I PARIS har gleden av å presentere en kveld med robert langdon professor i religiøs symbologi harvard universitet Langdon stønnet. Hans bøker om religiøse malerier og symboler hadde gjort ham til en ufrivillig kjendis i kunstverdenen, og kveldens foredrag – en lysbildeframvisning om hedensk symbolikk skjult i steinene i Chartres-katedralen – hadde antagelig rystet en konservativ sjel i forsamlingen. Antagelig en religiøs akademiker, som hadde fulgt etter ham til hotellet for å krangle. «Beklager,» sa Langdon, «men jeg er veldig trøtt og –» «Mais Monsieur,» insisterte resepsjonsvakten og dempet stemmen til en innstendig hvisking. «Gjesten Deres er en betydningsfull mann. Han er allerede på vei til rommet Deres.» Nå var Langdon lys våken. «Har du sendt vedkommende til rommet mitt?» «Jeg beklager, monsieur, men en mann som denne … jeg kan ikke tillate meg å stoppe ham.» «Hvem er det vi snakker om?» Men forbindelsen var brutt. I neste øyeblikk dundret en kraftig neve på døra. Langdon gled ned fra senga og kjente tærne synke ned i teppet. Han tok på seg hotellmorgenkåpen og gikk mot døra. «Hvem er det?» «Mr. Langdon? Jeg må snakke med Dem.» Mannen snakket engelsk med aksent – bjeffet skarpt og autoritært. «Jeg er kriminalbetjent Jérôme Collet. Direction Centrale Police Judiciaire.» Langdon nølte. Kriminalpolitiet? DCPJ tilsvarte omtrent det amerikanske FBI, hvorfor ville de snakke med ham? Langdon lot sikkerhetslenken henge på og åpnet døra på gløtt. Ansiktet som møtte ham, var magert og blekt. Mannen var tynn, og kledd i blå uniform. «Kan jeg få komme inn?» spurte agenten. 16
Langdon nølte, var usikker. «Hva gjelder det?» «Min capitaine ønsker å benytte seg av Deres ekspertise i et privat anliggende.» «Nå?» sa Langdon bestyrtet. «Klokka er over midnatt.» «Stemmer det at De hadde avtalt å møte kuratoren ved Louvre i kveld?» Langdon kjente plutselig et stikk av uro. Han og den høyt respekterte kuratoren Jacques Saunière hadde avtalt å møtes over noen drinker etter forelesningen – men Saunière dukket aldri opp. «Ja. Hvordan visste dere det?» «Vi fant navnet Deres i avtaleboka hans.» «Jeg håper ikke det har skjedd ham noe?» Agenten sukket tungt og stakk et polaroidfoto inn gjennom den smale døråpningen. Da Langdon fikk se bildet, ble han helt stiv. «Dette bildet er tatt for mindre enn en time siden. Inne i Louvre.» Mens Langdon så på det bisarre bildet, gikk den umiddelbare følelsen av avsky og sjokk over i et gryende sinne. «Vi håpet at De kunne hjelpe oss med det som har skjedd, med tanke på Deres kunnskap om symbologi og Deres planer om å møte Saunière.» Langdons forskrekkelse var nå blandet med frykt. «Dette symbolet her,» begynte han, «og den underlige måten kroppen hans er …» «Plassert på?» sa kriminalbetjenten. Langdon nikket og grøsset idet han så opp. «Hvem ville gjøre noe sånt mot et annet menneske?» Agenten hadde et bistert uttrykk i ansiktet. «De forstår visst ikke, Mr. Langdon. Det De ser på bildet …» Han holdt inne. «Monsieur Saunière har gjort dette selv.»
KAPITTEL 2
Halvannen kilometer unna haltet den digre albinoen Silas inn gjennom porten til en luksuriøs bolig i Rue La Bruyère. Han hadde en rem med pigger på rundt låret – et cilice-belte. Alle rettskafne som fulgte sannhetens vei, bar denne innretningen – en lærrem med skarpe metallpigger som påførte smerte – som en stadig påminnelse om Jesu lidelse på korset. Likevel var sjelen hans fylt av lovsang over å kunne tjene Herren. Silas gikk stille gjennom lobbyen og opp trappene, ville ikke vekke noen. Døra til soverommet hans var åpen; låser var forbudt her. Han gikk inn og lukket døra etter seg. Rommet var spartansk innredet – tregulv, en furukommode og en stråmatte i hjørnet som fungerte som seng. Han var på besøk her i Paris denne uka, men hadde i mange år vært velsignet med et tilsvarende rom i New York City. Herren har gitt meg ly og fylt livet mitt med mening. I kveld følte Silas at han endelig hadde begynt å betale tilbake noe av det han skyldte. Han skyndte seg bort til kommoden, fant mobiltelefonen som lå gjemt i nederste skuff og ringte. «Ja?» svarte en mannsstemme. «Mester, jeg er tilbake.» «Fortell,» kommanderte stemmen, med en tone som antydet at det var en glede å høre fra ham. «Alle fire er borte. De tre sénéchaux … og stormesteren selv.» Det ble stille et øyeblikk, som om han ba. «Da antar jeg at du har informasjonen?» «Alle fire sa det samme. Uavhengig av hverandre.» Silas 18
holdt inne litt, visste at informasjonen han hadde fått ut av ofrene sine ville komme som et sjokk. «Mester, alle fire bekreftet at la clef de voûte … den legendariske nøkkelsteinen, eksisterer.» Han hørte et gisp i telefonen og fornemmet Mesterens opphisselse. «Nøkkelsteinen …» Ifølge legenden hadde brorskapet lagd et kart av stein – en clef de voûte, eller nøkkelstein – en gravert stein som viste veien til det endelige hvilestedet for brorskapets dypeste hemmelighet: en hemmelighet som var av så stor betydning at brorskapet eksisterte ene og alene for å beskytte den. «Har vi først nøkkelsteinen,» hvisket Mesteren, «er vi kun ett skritt fra målet.» «Vi er nærmere enn du tror. Nøkkelsteinen befinner seg her i Paris.» «Paris? Utrolig. Det er nesten for enkelt.» Silas fortalte hva som hadde skjedd i løpet av kvelden … hvordan alle de fire ofrene, like før de døde, hadde fortalt Silas nøyaktig det samme: at nøkkelsteinen var mesterlig skjult på et bestemt sted i en av de gamle kirkene i Paris – Saint-Sulpice-kirken. «Gjemt i Guds hus!» utbrøt Mesteren. «Tenk å håne oss på den måten!» «Og det har de gjort i århundrer.» Mesteren ble taus, som om han ville nyte øyeblikkets triumf. Omsider sa han: «Du har i sannhet tjent Vårherre. Nå, Silas, må du få tak i steinen til meg. Umiddelbart. I natt.» Og så forklarte Mesteren hva som måtte gjøres. Da Silas brøt forbindelsen, hadde han gåsehud av forventning. En time, sa han til seg selv, takknemlig for at Mesteren hadde gitt ham tid til å gjennomføre den nødvendige botsøvelsen før han gikk inn i Guds hus. Jeg må rense min sjel for de syndene jeg har begått i dag. Smerte er av det gode, hvisket han.
KAPITTEL 3
Den friske aprilluften blåste inn gjennom det åpne vinduet i DCJP-bilen der den raste gjennom Paris. I passasjersetet satt Robert Langdon og prøvde å klarne tankene. Den raske dusjen og barberingen hadde gjort ham noenlunde presentabel, men hadde ikke dempet uroen hans nevneverdig. Det grufulle bildet av den døde kuratoren var som brent fast på netthinnen. Jacques Saunière er død. Det føltes som et stort tap for Langdon at kuratoren var død. Til tross for at Saunière var kjent for å være en einstøing, hadde hans hengivenhet for kunsten gjort det lett å respektere ham, og Langdon hadde virkelig gledet seg til å møte ham. Byen utenfor var i ferd med å falle til ro – gateselgerne trillet vogner med brente mandler, servitørene bar søppelsekker ut på fortauet, et forelsket par omfavnet hverandre for å holde varmen i den sjasminduftende nattebrisen. Citroënen tok seg myndig gjennom kaoset; sirenen med to falske toner delte trafikken foran dem som en kniv. «Le capitaine ble svært fornøyd da han fant ut at De fortsatt var i Paris,» sa agenten mens han snodde bilen gjennom den nordre inngangen til den berømte Tuileries-parken – et sted Langdon alltid hadde betraktet som hellig grunn. Det var i denne parken kunstneren Claude Monet hadde eksperimentert med form og farge, og gitt støtet til det som skulle bli impresjonistbevegelsen. Agenten slo av den skrikende sirenen, og Langdon pustet ut og nøt stillheten. Citroënen svingte brått til venstre og fulgte parkens sentrale bulevard, som buet seg forbi en rund 20
dam før bilen krysset en øde aveny og kjørte inn på en stor, firkantet plass. De kunne nå se enden av Tuileriene, som var markert med en stor buegang av stein. Arc du Carrousel. Kunstelskere forgudet denne plassen. Herfra kunne man se fire av verdens fineste kunstmuseer … ett i hver himmelretning. Utenfor høyre vindu, sørover, kunne Langdon se den dramatisk opplyste fasaden til den gamle togstasjonen – som nå huset det anerkjente Musée d’Orsay. Til venstre kunne han skimte toppen av det ultramoderne Pompidousenteret, som inneholdt Museet for moderne kunst. Langdon visste at den gamle Ramses-obelisken raget opp over tretoppene bak ham i vest og markerte Musée de Jeu de Paume. Men rett fram, mot øst, gjennom buegangen, kunne Langdon nå se renessansepalasset som var blitt verdens mest berømte kunstmuseum. Musée du Louvre. Det var formet som en enorm hestesko og var Europas lengste bygning, lengre enn tre Eiffeltårn lagt etter hverandre. Bygningen raget opp mot Paris-himmelen som en festning – en majestetisk bygning med en åpen plass på mer enn 100 000 kvadratmeter mellom museumsfløyene. Langdon husket første gang han gikk rundt hele Louvre, en tur på nesten fem kilometer. Det var blitt anslått at man ville bruke fem uker på å se de 65 300 kunstverkene i denne bygningen, men de fleste turistene valgte en forkortet gjennomgang som Langdon kalte «Louvre Lite» – en spurt gjennom museet for å se de tre mest berømte kunstverkene: Mona Lisa, og marmorskulpturene Venus fra Milo og Nike fra Samothrake. Sjåføren tok fram en walkietalkie og snakket fort på fransk. «Monsieur Langdon est arrivé. Deux minutes.» Han snudde seg mot Langdon: «Le capitaine møter Dem ved hovedinngangen.» Så ruset han motoren og kjørte Citroënen inn over fortauskanten. De kunne se hovedinngangen til Louvre nå, der den raget markant opp i det fjerne. La Pyramide. 21
Denne inngangen – en tjueto meter høy neomodernistisk glasspyramide tegnet av den kinesiskfødte amerikanske arkitekten I.M. Pei – var blitt nesten like berømt som selve museet, selv om den var omstridt. «Liker De pyramiden vår?» spurte agenten. Langdon rynket pannen. Han visste at det var et ladet spørsmål. Innrømte man at man likte pyramiden, framsto man som smakløs, og likte man den ikke, fornærmet man franskmennene. «Mitterand var en modig mann,» svarte han diplomatisk. Den avdøde franske presidenten som hadde bestilt pyramiden, ble beskyldt for å lide av et farao-kompleks, siden han fylte Paris med egyptisk kunst, obelisker og artefakter. «Hva heter din capitaine ?» spurte Langdon og skiftet tema. «Bezu Fache,» svarte sjåføren. «Vi kaller ham le Taureau.» Langdon kikket på ham. «Tyren?» Mannen hevet øyenbrynene. «Fransken Deres er bedre enn De vil gi inntrykk av, Monsieur Langdon.» Fransken min stinker, tenkte Langdon, men jeg har ganske god kunnskap om Dyrekretsen. Astrologi var stort sett likt over hele verden, og Taurus var alltid Tyren. Agenten stanset bilen og pekte mellom to fontener, mot en stor karuselldør i siden på pyramiden. «Jeg har fått ordre om å sette Dem av her. Jeg har andre oppgaver å ta meg av. Lykke til, monsieur.» Langdon sukket, steg ut og gikk mot inngangen mens bilen kjørte av sted. Han løftet hånden for å banke på glasset, men en skikkelse dukket opp fra mørket nedenfor, på vei opp den buede trappa. Mannen var fyldig og mørk, med brede skuldre og korte, kraftige bein. Han ga Langdon tegn til at han skulle gå inn. «Mitt navn er Bezu Fache,» sa han idet Langdon kom inn gjennom døra. «Sjef for DCPJ.» Tonen hans passet – en rumling fra dypt nede i halsen – som en storm i anmarsj. 22
Langdon rakte fram hånden for å hilse. «Robert Langdon.» Den enorme neven til Fache lukket seg rundt hånden til Langdon med knusende kraft. «Mr. Langdon.» Kriminalsjefens mørke øyne formelig huket tak i ham. «Kom.»
KAPITTEL 4
Kriminalsjef Bezu Fache førte seg som en olm okse, med de brede skuldrene trukket tilbake og haken presset mot brystet. Langdon fulgte etter ham ned den berømte marmortrappa til det nedsenkede atriet under glasspyramiden. På veien ned gikk de mellom to vakter fra DCPJ, bevæpnet med maskinpistoler. Budskapet var tydelig: Ingen kommer eller går i kveld uten godkjenning fra kriminalsjef Fache. Langdon kjempet mot en voksende uro. Faches tilstedeværelse var alt annet enn trivelig, og Louvre hadde en atmosfære som et gravkammer på denne tiden av døgnet. Trappa var opplyst av lyslister innfelt i hvert trinn, som på en kino, og han hørte gjenklangen fra sine egne fottrinn i glasset over. Da Langdon kikket opp, så han den svakt opplyste disen fra fontenene drive forbi utenfor. «Liker du den?» spurte Fache og pekte opp med haken. Langdon sukket, for sliten til være med på leken. «Ja, pyramiden deres er flott.» Fache gryntet. «Et arr i det parisiske ansiktet.» Første bommert. Langdon skjønte at verten hans var vanskelig å gjøre til lags. Han lurte på om Fache visste at denne pyramiden, på direkte instruks fra president Mitterand, var bygd av nøyaktig 666 glassplater – en underlig anmodning som alltid hadde vært et hett tema blant konspirasjonsentusiaster, som hevdet at 666 var Satans tall. Han bestemte seg for ikke å nevne det. Da de kom lenger ned i den underjordiske lobbyen, dukket det store lokalet langsomt fram fra skyggene. Den 6500 kvadratmeter store lobbyen var bygd sytten meter under 24
bakken, og bredte seg ut som en endeløs grotte. Den var bygd i marmor med en varm okerfarge for å stå i stil til den honningfargede steinen i fasaden til Louvre over dem, og hallen var vanligvis et livlig sted på grunn av sollyset og alle turistene. Men i natt var lobbyen øde og mørk, og det ga hele rommet en kald og dyster stemning. «Hvor er museets faste sikkerhetsstab?» spurte Langdon. «En quarantaine,» svarte Fache, som om Langdon sådde tvil om hans avgjørelser. «Noen som ikke skulle vært her, kom seg åpenbart inn i natt. Alle nattevaktene ved Louvre blir avhørt. Mine egne agenter har overtatt vaktholdet ved museet i natt.» Langdon nikket, og gikk fort for å holde følge med Fache. «Hvor godt kjente du Jacques Saunière?» spurte kriminalsjefen. «Faktisk ikke i det hele tatt. Vi hadde aldri truffet hverandre.» Fache så overrasket ut. «Dere skulle altså møtes for første gang i kveld?» «Ja. Vi avtalte å møtes ved mottakelsen på det amerikanske universitetet etter foredraget mitt, men han dukket aldri opp.» Mens Fache noterte i en liten bok, fikk Langdon et lite glimt av Louvres mindre kjente pyramide – La Pyramide Inversée, et stort, invertert takvindu som hang ned fra taket som en stalaktitt. «Hvem var det som tok initiativet til kveldens møte?» spurte Fache plutselig mens han førte Langdon opp en kort trapp. «Du eller han?» Spørsmålet virket underlig. «Mr. Saunière,» svarte Langdon idet de gikk inn i tunnelen til Denon-fløyen, den mest berømte av Louvres tre avdelinger. «Sekretæren hans kontaktet meg på e-post for noen uker siden. Hun sa at kuratoren hadde hørt jeg skulle holde foredrag i Paris denne måneden, og han ville gjerne diskutere noe med meg mens jeg var her.» «Hva ville han diskutere?» «Det vet jeg ikke. Kunst, antar jeg. Vi har felles interesser.» 25
Fache så skeptisk ut. «Du har altså ingen anelse om hva møtet skulle dreie seg om?» Langdon hadde ikke det. Han hadde vært nysgjerrig på det, men ville ikke be om nærmere presisering. Den høyt aktede Jacques Saunière vernet om privatlivet og innvilget ikke mange møter. Langdon hadde vært takknemlig for i det hele tatt å få anledning til å møte ham. «Mr. Langdon, kan du i det minste gjette hva drapsofferet vårt kan ha ønsket å diskutere med deg den kvelden han ble drept? Det kan være til hjelp.» Spørsmålet var så direkte at det fikk Langdon til å føle seg ille til mote. «Det kan jeg faktisk ikke. Jeg spurte ikke. Det var en ære bare å bli kontaktet. Jeg beundrer Mr. Saunières arbeid, og bruker ofte tekstene hans i undervisningen min.» Fache noterte det i boka. De to mennene var nå halvveis i tunnelen opp til Denonfløyen, og Langdon kunne se de to heisene i enden; de sto stille begge to. «Vi tar heisen,» sa Fache. «Som du sikkert vet, er det langt å gå gjennom galleriet. Han dro en kjøttfull hånd over håret. «Du og Saunière hadde altså felles interesser?» fortsatte han idet heisdørene åpnet seg. «Ja. Jeg har faktisk brukt mye av det siste året på å skrive utkastet til en bok om kjerneområdet for Saunières ekspertise. Jeg gledet meg til å høre hva han tenkte om temaet.» «Jeg forstår. Og hvilket tema er det?» Langdon nølte, usikker på hvordan han skulle formulere det. «Manuskriptet handler i hovedsak om gudinnedyrkelse – forestillingen om kvinnelig helligdom, og kunsten og symbolene knyttet til det.» «Og dette kunne Saunière?» «Bedre enn noen annen.» «Jeg skjønner.» «Kanskje Jacques Saunière kjente til manuset ditt?» foreslo Fache. «Og avtalte møtet for å tilby seg å hjelpe deg med boka?» Langdon ristet på hodet. «Det er faktisk ingen som kjenner til manuset mitt ennå, det er fortsatt på utkaststadiet, og jeg har ikke vist det til noen andre enn redaktøren min.» 26
«Du og Mr. Saunière,» sa kriminalsjefen idet heisen satte seg i bevegelse, «dere snakket altså aldri sammen? Brevvekslet ikke? Sendte hverandre aldri noe i posten?» Enda et underlig spørsmål. Langdon ristet på hodet. «Nei. Aldri.» Fache la hodet på skakke, som om han merket seg det. Han stirret taust rett fram mot de blanke ståldørene. Langdon la merke til kriminalsjefens slipsnål i speilbildet på heisdøra – et sølvkrusifiks med tretten innfelte stykker av svart onyks. Symbolet var kjent som crux gemmata – et kors med tretten edelsteiner – et kristent symbol på Jesus og hans tolv apostler. Langdon hadde ikke ventet at den franske kriminalsjefen skulle tilkjennegi sin religion så åpenlyst. På den annen side var jo dette Frankrike, og her var kristendommen mer en fødselsrett enn en religion. Heisen stoppet med et rykk. Langdon kikket opp og oppdaget at Fache så på ham i speilet. Han gikk raskt ut i korridoren, før han stoppet brått, overrasket. Fache kikket på ham. «Jeg antar at du aldri har sett Louvre etter stengetid, Mr. Langdon?» Jeg har nok ikke det, tenkte Langdon, og prøvde å orientere seg. Louvre-galleriene var kjent for sin store takhøyde og var vanligvis sterkt opplyst. I kveld var de imidlertid overraskende mørke. En dempet rød glød steg opp fra gulvlistene, der røde lamper med jevn avstand mellom dem lyste ut på gulvflisene. Mens Langdon så bortover den dunkle korridoren, skjønte han at han burde ha ventet seg dette. Nesten alle større kunstgallerier benyttet seg av rød belysning om natta – dempet lys som gjorde at personalet kunne se hvor de gikk, samtidig som maleriene hang mørkt for å hemme bleking fra skarpt lys. «Denne veien,» sa Fache, som dreide skarpt til høyre og la i vei gjennom en sammenhengende rekke av gallerier. Langdon fulgte etter. Øynene hans begynte å venne seg til mørket. Rundt på alle kanter begynte oljemalerier i stort 27
format å materialisere seg, lik fotografier som ble framkalt foran ham i et enormt mørkerom, og øynene på bildene fulgte ham der han gikk fra rom til rom. Overvåkningskameraene var montert godt synlig høyt oppe på veggene som en klar beskjed til de besøkende: Vi ser deg. Ikke rør noe. «Er noen av dem ekte?» spurte Langdon og så på kameraene. Fache ristet på hodet. «Selvfølgelig ikke.» Langdon ble ikke overrasket. Louvre hadde flere mål med gallerier, og ville trengt flere hundre ansatte bare for å se på overvåkningsbildene. De fleste store museer hadde nå såkalte avsperringstiltak. Glem å holde tyvene ute. Hold dem inne. Avsperringstiltakene ble aktivert etter stengetid, og hvis en inntrenger fjernet en kunstgjenstand, ville utgangene rundt det aktuelle galleriet bli stengt, og tyven ville være bak lås og slå før politiet kom. Lyden av stemmer ga gjenklang i marmorkorridoren. Det virket som om lyden kom fra en stor alkove på høyre hånd. Et sterkt lys skinte ut i korridoren. «Kuratorens kontor,» sa Fache. Idet det to kom nærmere alkoven, kikket Langdon inn i en kort gang, inn i det luksuriøse kontoret til Saunière – med varm trepanel og malerier av gamle mestere. Det var en håndfull politibetjenter i rommet, og de snakket i telefonen og gjorde notater. En av dem satt bak det digre, antikke skrivebordet til Saunière og tastet på en laptop. Kuratorens private kontor var tydeligvis blitt politiets kommandopost for kvelden. «Messieurs,» ropte Fache, og mennene snudde seg. «Ne nous dérangez pas sous aucun prétexte. Entendu?» Langdon hadde hengt nok NE PAS DERANGER-skilt på hotellromsdører til at han skjønte innholdet i kriminalsjefens ordre: Fache og Langdon skulle ikke forstyrres under noen omstendighet. Alle de tilstedeværende nikket bekreftende at ordren var oppfattet. Fache og Langdon forlot den lille gruppen med etterforskere og fortsatte bortover den mørke gangen. Tretti meter 28
lenger framme ruvet portalen til Louvres mest populære avdeling – La Grande Galerie – en tilsynelatende endeløs korridor som huset Louvres mest verdifulle italienske mesterverk. Langdon visste at det var her den døde Saunière lå; det berømte parkettgulvet til La Grande Galerie var ikke til å ta feil av på bildet. Da de kom nærmere, så han at inngangen var sperret av et digert stålgitter som lignet noe man brukte i middelalderborger for å holde fiendehærer ute. «Avsperringstiltak,» sa Fache da de kom bort til gitteret. Langdon kikket mellom sprinklene og inn i de svakt opplyste salene til La Grande Galerie. «Etter deg, Mr. Langdon,» sa Fache. Han pekte mot en dør nederst i gitteret, der sperringen var hevet en drøy halvmeter. «Vennligst kryp under.» Langdon så på den smale åpningen ved føttene sine, og deretter opp på det digre gitteret. Han tuller vel? Barrikaden lignet en giljotin som ventet på å knuse inntrengere. Fache mumlet noe på fransk og så på klokka. Deretter gikk han ned på kne og dro den kraftige kroppen sin under gitteret. Han reiste seg opp på den andre siden og så på Langdon gjennom gitteret. Langdon sukket. Så støttet han håndflatene mot den bonede parketten, la seg ned på magen og dro seg fram. Idet han gled under, hektet kragen på tweedjakka seg fast i gitteret, og han slo bakhodet i stålet. Smidig, Robert, tenkte Langdon og famlet seg omsider igjennom. Idet han reiste seg, fikk han en gryende mistanke om at dette ville bli en lang natt.