Chris Tvedt Den som forvolder en annens død

Helle var i bevisstheten min hele tiden. Et par ganger holdt jeg på å ringe henne, men lot det være, tenkte at jeg for en gangs skyld ikke skulle gå for fort frem, bli for ivrig. Mandag morgen var hun fremdeles i tankene mine da jeg gikk nedover Kalfaret på vei til kontoret. Det var en varm sensommermorgen, nesten litt trykkende.

De første regndråpene traff meg i ansiktet da jeg passerte politihuset. Jeg gikk fortere, hadde et håp om å komme meg under tak før uværet brøt løs, men det var fåfengt. Et voldsomt vindkast fikk frakkeskjøtene til å blafre, så kom regnet for alvor. Etter noen minutter rant små kalde bekker nedover nakken, skoene var gjennomtrukne og de klissvåte dressbuksene klasket rundt leggene. På Torgalmenningen slo regndråpene så hardt mot bakken at plassen så ut som den var dekket av melkehvitt skum. En håndfull mennesker løp krumbøyde i dekning, men jeg var allerede så våt at det ikke hadde noen hensikt.

Da jeg kom på kontoret, så fru Sørensen misbilligende på meg.

«Jeg har sagt at du skal ta med paraply, Mikael,» sa hun spisst.

«Og du hadde rett som alltid,» sa jeg og smilte, gikk forbi henne og inn på mitt eget lille kontor.

Jeg hengte fra meg frakken og jakken, deretter tok jeg på meg en tørr skjorte. Jeg har alltid en liggende på kontoret, i tilfelle jeg må møte i retten på kort varsel. Det var verre med buksen. Jeg nølte litt før jeg tok den av meg og la den over en stolrygg foran radiatoren. Sokkene la jeg til tørk i vinduskarmen.

Akkurat da gikk døren opp og Synne kom inn.

«Det må jeg si, Mikael Brenne,» sa hun med hevede øyenbryn, målte meg opp og ned. «Ny stil?»

«Ja, jeg tenkte det kunne trekke litt flere klienter til kontoret,» sa jeg og tok plass bak skrivebordet med så mye verdighet jeg kunne oppby.

26