Hun lo. «Det overrasker mange, det også.» «Er det alltid menn?» «Nei, ikke alltid, noen ganger er det kvinner.» «Under hvilke omstendigheter er det menn?» «Å, det er helt tilfeldig, søte deg, æ’kke noen spesiell grunn til det. Akkurat som du og jeg ble født som vi ble. Vil det by på problemer?» Jeg tenkte over det. Kunne ikke komme på noen grunn til det. «Nei.» «Når vil du at han skal komme, da?» Hun tastet litt mer. «Hjem til meg? Nei!» skrek jeg inn i telefonen. Herr Pan skvatt, åpnet øynene og så seg rundt, så lukket han dem igjen. «Unnskyld at jeg skrek.» Jeg tok meg sammen. «Han kan ikke komme hit.» «Men jeg synes du sa at det ikke ville by på problemer?» «Jeg mener, det er ikke noe problem at han er mann. Jeg trodde det var det du spurte om.» Hun lo. «Hvorfor skulle jeg spørre om det?» «Jeg vet ikke, jeg. Noen ganger spør de om sånt på spa, hvis man ikke vil ha en mannlig massør …» Hun humret. «Jeg kan garantere at han ikke kommer til å massere en eneste kroppsdel.» Hun fikk kroppsdel til å høres skittent ut. Jeg grøsset. «Bare fortell ham at jeg er lei for det, men han kan ikke komme hjem til meg.» Jeg så meg rundt i den stusslige leiligheten, hvor jeg egentlig syntes det var ganske koselig. Det var mitt sted, min egen lille hule. Det var ikke et sted hvor man kunne ta imot gjester, elskere, naboer, familiemedlemmer eller for den saks skyld brannmenn når teppet tok fyr, men det var mitt, det var bare ment for meg. Og Herr Pan. Jeg satt sammenkrøpet i enden av sofaen, et par skritt fra fotenden av dobbeltsenga. Til høyre for meg hadde jeg kjøkkenbenken og til venstre vinduene. Ved siden av senga lå badet. Det var det hele. Størrelsen på leiligheten plaget meg ikke, jeg var 19
Cecelia Ahern En avtale med livet
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.