Cecelia Ahern PS: Jeg elsker deg!

Minnene fra dagene som fulgte, fløt i hverandre. Hun hadde holdt seg opptatt med å gjøre i stand til begravelsen og med å møte og snakke med familien hans og gamle skolekamerater som hun ikke hadde sett på årevis. Hun hadde vært så stø og rolig gjennom det hele fordi hun følte at hun endelig greide å tenke klart. Hun var bare takknemlig for at månedene med lidelse var over for hans del.

Det falt henne ikke inn å kjenne sinnet eller bitterheten som hun nå følte på grunn av det livet som ble tatt fra henne. Følelsen meldte seg ikke før hun gikk for å hente ektemannens dødsattest.

Og denne følelsen gjorde en storslagen entré.

Da hun satt der i det overfylte venteværelset på legekontoret hun tilhørte, og ventet på at nummeret hennes skulle bli ropt opp, funderte hun på hvorfor Gerrys tid på jorden hadde vært så kort. Hun satt klemt mellom et ungt og et eldre par.

Bildet på det hun og Gerry hadde vært, og et glimt inn i en fremtid de kunne ha fått. Og plutselig hadde det virket så urettferdig. Hun følte seg most mellom skuldrene til fortiden og sin tapte fremtid, og hun kjente seg kvalt. Det gikk opp for henne at hun ikke burde ha befunnet seg der.

Ingen av vennene trengte å være der.

Ingen i familien trengte å være der.

Faktisk trengte de aller fleste i verden ikke å være i den situasjonen som hun befant seg i.

Det virket ikke rettferdig.

Fordi det ikke var rettferdig.

Da hun hadde lagt fram offisielle bevis på at mannen var død, til banken og forsikringsselskapet, som om ansiktsuttrykket hennes ikke var bevis godt nok, dro Holly hjem til redet sitt og låste seg inne fra resten av verden, som besto av hundrevis av minner om det livet hun en gang hadde vært 37