Page 1


Oversatt av Bendicta Windt-Val


Bonnie McEneaney Originalens tittel: Messages Copyright © 2010 by Bonnie McEneaney Published by arrangement with William Morrow, an imprint of HarperCollins Publishers Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-33142-9 1. utgave, 1. opplag Omslagsdesign: Mumtaz Mustafa / Hanne Marie Kjus (norsk typografi) Forsidefoto: © Battman Foto av Bonnie McEneaney: Robert Mannis Sommerfuglvignett: www.istockphoto.com Sats: Type-it AS, 2010 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige Satt i Sabon 11.6/13.6 pkt. og trykt på Norbook Cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no På oppfordring har forfatteren endret enkelte navn for å beskytte vedkommendes identitet.


Til Susan, Blayney, Laurie, Patrick, Kevin og Maureen – jeg dediserer denne boken til dere


Tro er å feste lit til noe man ikke ser; belønningen for dette er å se det en tror. – sankt augustin


Innhold

Innledning

11 DEL ÉN: REISEN BEGYNNER

Kapittel én:

Min egen historie

19

DEL TO: DEN UAVBRUTTE FORBINDELSEN Kapittel to:

Jeg er her … Jeg har det bra … Jeg elsker deg Kapittel tre: Gå videre med kjærlighet Kapittel fire: Mange budskap, mye inspirasjon Kapittel fem: Et mer åndelig perspektiv

49 73 99 119

DEL TRE: GLIMT AV EN HØYERE VIRKELIGHET Kapittel Kapittel Kapittel Kapittel

seks: Forutanelser: Advarsler fra universet? syv: Tegn på en åndelig kontakt åtte: Drømmer og manifestasjoner ni: Medier: Når andre hører budskapet

133 169 199 217

DEL FIRE: BUDSKAPET ER KJÆRLIGHET Kapittel ti:

Kjærlighet varer evig

Etterord En sving på veien av Eamon J. McEneaney Forfatterens takk

243 269 273 275


INNLEDNING

D

ette er en bok om menn og kvinner som har mistet noen av sine kjære, og som har vært heldige nok til å ha åndelige opplevelser i tilknytning til disse tapene. Dette er ikke en bok om døden. Det er en bok om håp, og om de dype, kjærlige båndene som strekker seg langt utover de grensene som eksisterer mellom liv og død. Etter at mannen min, Eamon McEneaney, døde i World Trade Center, kom jeg nesten umiddelbart i kontakt med andre personer som hadde mistet familiemedlemmer den 11. september 2001. Det tok bare noen dager før jeg begynte å høre om åndelige opplevelser som de hadde hatt, og faktum er at jeg begynte å ha slike opplevelser selv også. Jeg vil gjerne understreke at mine opplevelser stort sett ikke har vært på langt nær så dramatiske som enkelte av de episodene som andre i denne boken kan fortelle om. Ikke desto mindre har de gitt meg en sterk fornemmelse av at ånden aldri virkelig dør, og at den åndelige kontakten mellom oss og dem vi elsker, aldri går tapt. De fleste av de menneskene som er overbevist om at de har opplevd kommunikasjon etter døden, sier at disse opplevelsene har gitt dem trøst og fred. Mine opplevelser har hatt den samme virkningen på meg. Hensikten med denne boken er blant annet å dele disse følelsene med lesere som kjemper med et tap, og som også har behov for trøst og støtte. Det har alltid vært vanskelig for den menneskelige psyken å akseptere det endelige ved døden. Det er ingenting som kan forandre på det. Det bare «er slik». Alle som har opplevd å miste 11


noen, vet hvordan det føles. Gang på gang spør vi oss selv: «Hvor ble det av ham?» «Hva skjedde med henne?» «Hvordan kunne dette skje?» Når en av våre kjære dør, avsluttes kommunikasjonen for godt. Det er vanskelig for oss å forlike oss med og tro på denne idéen. Men hva hvis det ikke er tilfellet? Hva hvis kommunikasjonen ikke avsluttes, men bare går over i en annen form? Hva om vi oppdaget at de fleste av de menneskene som har forlatt vår jordiske eksistens, om ikke alle, har sendt budskap til sine kjære – budskap som vi har oversett på grunn av vår egen begrensede, menneskelige forståelse? Hva om de regelmessig sender signaler som vi går glipp av, fordi vi ikke vet hvordan vi skal tolke vitnesbyrdene? Hva om de forsøker å kommunisere med oss, og vi rett og slett ikke legger merke til det? Hvorfor er det så vanskelig å akseptere denne muligheten? Mange av oss tilhører organiserte religioner der vi blir opplært til å tro på en høyere makt – en gud eller et allmektig vesen. Vi får høre at det er «mer» enn bare dette jordiske livet vi lever – enten det nå er snakk om himmelen, nirvana eller en hvilken som helst annen geistlig versjon av hva dette «mer» måtte være. Men ironisk nok er det slik at selv om vi blir presentert for religiøse læresetninger helt fra barnsben av, og regelmessig deltar i åndelig funderte ritualer i ulike religiøse forsamlingshus, og til og med hjemme hos oss selv, stiller vi oss som regel tvilende til eventuelle tegn på at det virkelig finnes noe «mer». Det er vanskelig å overbevise oss om dette, og vi er redde for at andre skal tro at vi er lettlurte eller dumme dersom vi aksepterer det. Vi tilhører fremdeles et samfunn som krever «beviser» for å tro på noe som er ukonvensjonelt. Og hvordan skal man i det hele tatt definere «beviser» i forbindelse med åndeverdenen? Hva må til for å forvandle en skeptiker til en troende? Sommeren 2001 var mannen min overbevist om at hans død var nær forestående, og han fortalte om en rekke overbevisende forvarsler. Han diskuterte også hvordan han skulle unnslippe fra World Trade Center i tilfelle av det angrepet han var sikker på ville komme. Denne spesielle samtalen fant sted søndag i helgen rundt Labor Day i 2001, ni dager før 11. september, 12


og den dannet opptakten til en uke fylt med utallige andre foruroligende bemerkninger fra Eamon om at han snart skulle dø – og at han «kunne håndtere det nå». Etter min manns død kunne jeg ikke unngå å tenke på de mange dyptfølte utsagnene hans, og hva ordene hans betydde. Jeg begynte også å få en overveldende fornemmelse av hans nærvær, sammen med følelsen av at han på en eller annen måte prøvde å kommunisere med meg og sende meg signaler om at alt var «bra» med ham. Det var en vanskelig tid mens jeg forsøkte å forstå hva som skjedde med meg. Var dette simpelthen bare et utslag av sorg? Til slutt begynte jeg å spørre andre som hadde mistet sine kjære den 11. september, om de hadde opplevd noe lignende. Jeg ble forbløffet over svarene jeg fikk. Mange sa at enten de selv eller de familiemedlemmene de hadde mistet, hadde hatt sterke forutanelser. Mange fortalte også om tildragelser som hadde gjort dypt inntrykk på dem, og som hadde fått dem til å tro at de personene de hadde mistet, nå forsøkte å sende dem budskap eller tegn som det var umulig å ignorere. De fleste fortalte at de hadde en unik og instinktiv fornemmelse av at de avdøde familiemedlemmenes nærvær veiledet dem og ga dem styrke. Et overraskende høyt antall fortalte at enten de selv eller andre familiemedlemmer faktisk hadde sett gjenferdene av dem de hadde mistet. Flere av de personene som var overbevist om at de fikk budskap fra sine avdøde kjære, nølte med å snakke høyt om det de opplevde. De var respekterte medlemmer av samfunnet, og de ville ikke at andre skulle tro at de hallusinerte. Jeg var ikke overrasket over disse følelsene, og hadde full forståelse for denne holdningen. Selv om jeg anså meg selv for å være en åndelig person på det tidspunktet, var jeg ikke så rent lite skeptisk overfor tanken på andre dimensjoner eller oppdagelsen av at det skulle være «mer» etter dette livet. Jeg hadde også en tilbøyelighet til å se på mennesker med en sterk tro på det «overnaturlige» som litt «på kanten» eller «annerledes». Jeg hadde ingen erfaringer som gjorde det lettere for meg å forholde meg til deres måte å tenke på. Jeg satt tross alt i en ledende stilling i næringslivet – jeg 13


var ikke den typen som prøvde å løse problemer ved å rådføre meg med klarsynte eller medier. Etter hvert som mine samtaler med andre vedvarte, ble jeg ikke desto mindre sterkt motivert til personlig å foreta ytterligere undersøkelser av hva som foregikk. Under dette arbeidet er jeg blitt nokså overveldet over det jeg har opplevd i mitt eget liv. Som et resultat av disse opplevelsene, kombinert med alle de intervjuene jeg har gjennomført, må jeg konkludere med at jeg ikke lenger kan sette spørsmålstegn ved eksistensen av et åndelig, kanskje til og med guddommelig, element i alle disse tildragelsene, som ikke kan forklares ved hjelp av menneskelig logikk. De utbredte forutanelsene som ble beskrevet av ofrene før terroristangrepene, forekommer svært overbevisende. De opplevelsene enkelte pårørende til ofre fra 11. september har hatt etter angrepene, er kanskje enda mer overbevisende. Disse personene har fortalt meg at de har sett og følt ting som de hverken kan ignorere eller forklare, og at de nå møter verden med et utvidet åndelig perspektiv. Da denne boken var nesten klar til å gå i trykken, fikk jeg se et forbløffende fotografi av en liten pike ved navn Alexis, sittende på en eng mens en lysstråle skinte rett ned på henne. Faren hennes, Rick Thorpe, omkom i søndre

Alexis på en eng i Shannon, Irland

14


tårn i World Trade Center. Moren hennes, Linda, tok fotografiet sommeren 2002, da de var i Irland i anledning av et bryllup i familien. «Det var en overskyet dag,» fortalte Linda. «Datteren min gikk bare rett ut på engen bak kirken og satte seg ned. Det var veldig ulikt henne å gjøre noe noe slikt, og det var derfor jeg tok bildet. Da hun vandret av gårde på den måten, tenkte jeg: ’Hva er det hun holder på med?’ Hun så ut som en engel, men jeg så ingen lysstråle.» Da Linda fikk bildene tilbake fra fremkalling, kunne hun ikke forklare lysstrålen. Svigerfaren hennes tok med seg bildet og kameraet til en ekspert, som forsikret ham om at det ikke var noe i veien med kameraet eller filmen. Linda var i utgangspunktet svært skeptisk og negativ til muligheten av en fortsatt åndelig forbindelse, men dette fotografiet, sammen med andre tegn som heller ikke kan forklares, har endret holdningene hennes. «Til å begynne med tenkte jeg at dette var nifst,» sa Linda. «Men nå vet jeg at de er der ute et sted. Det er helt magisk. Alexis’ pappa var til stede i det bryllupet. Han kommer alltid til å passe på henne og på meg.» Mennene og kvinnene som mistet sine kjære 11. september 2001, representerer et bredt utvalg av det amerikanske samfunnet. De mange åndelige opplevelsene de har hatt, fortjener en grundigere undersøkelse. Det fremstår selvfølgelig som logisk at mennesker med aktiv tilknytning til en organisert religion som forkynner et liv etter døden, vil ha et ønske om – en lengsel etter – å tro, selv om de er skeptiske. De opplevelsene som gjengis i Budskap, tyder alle på at det virkelig kan finnes noe «mer» enn dette livet – at det virkelig kan finnes «en annen side». De er viktige fordi de etter manges mening utgjør en form for bevis på at døden er forløperen for sjelens forvandling, og at båndene mellom oss består. Det er klart at dette er en provoserende forestilling, men det er en forestilling som har eksistert (og som er blitt utfordret gjentatte ganger) siden tidenes morgen. De fleste mennesker har lest eller hørt at de personene som omkom den 11. september, var enestående individer. De mirakuløse historiene som fyller sidene i Budskap, vil bidra til å bevare 15


deres ettermæle. Jeg er oppriktig overbevist om at den samlede erfaringen til alle de menneskene som mottar disse budskapene, vil hjelpe oss alle til få øynene opp for et univers av nye åndelige muligheter. Alle de uforklarlige historiene som relateres til 11. september, kan umulig bortforklares med ordet «tilfeldigheter». Mange har snakket om en fornemmelse av at en høyere visdom fra et annet eksistensnivå har løftet en pekefinger og sagt: «Legg merke til dette. Skjebnen blunker. Følg nøye med.» Det foregår noe her, noe som ikke kan forklares. Det bør ikke ignoreres, og det fortjener en grundigere undersøkelse.


D EL ÉN

RE ISEN BEGYNNE R I timene og dagene som fulgte umiddelbart etter ødeleggelsen av World Trade Center, hadde jeg ingen anelse om hva som hadde skjedd med mannen min. Ofrenes familier fikk svært lite informasjon, og i enkelte tilfeller ble vi til og med oppmuntret til å tro at våre kjære hadde overlevd, men på en eller annen måte var kommet bort – på sykehusavdelinger, ved at de vandret rundt i gatene i New York eller, verst av alt, lå begravet under de ulmende ruinene som ble kjent som «haugen». Det var derfor så mange av oss satte opp plakater over hele byen. Svigerinnen min, Debbie, oppsøkte The New York Armory for å melde Eamon savnet. Jeg var så takknemlig for hjelpen hennes. Hun hengte opp et fotografi av Eamon under oppslaget der det sto SAVNET. HAR DU SETT DISSE PERSONENE? Vi ventet og håpet.

Eamon McEneaney på veggen med de savnede personene


ka pi tte l é n

Min egen historie

Det må ha vært to eller tre dager etter 11. september at jeg fikk den første anelsen om at kommunikasjon ikke alltid avsluttes når døden inntreffer. Huset vårt i Connecticut var fullt av mennesker – venner, naboer og slektninger. Noen av dem snakket i telefonen, fremdeles travelt beskjeftiget med å ringe sykehusavdelinger for brannskadde og akuttmottak. Fjernsynet sto på hele tiden, fast innstilt på en nyhetskanal. Alle rom var fulle av blomster, og kjøkkenbenkene og kjøleskapet flommet over av mat – frukt, drikkevarer, gryteretter, salater og desserter – som gavmildt var blitt overrakt eller sendt oss av en mengde mennesker. Jeg kommer aldri til å glemme den vennligheten og medfølelsen de viste oss.

J

eg husker at jeg gikk ut av hoveddøren. Det var en ufattelig vakker og stille morgen, og da jeg sto der og så meg om, kunne jeg ikke unngå å tenke på hvor stor en del av mannen min, Eamon, som var til stede rundt meg. Hagen vår er omgitt av en lav steinmur. Den ser ut som om den skulle være oppført av tidlige tiders nybyggere, men i virkeligheten er det mannen min som har bygget den, stein for stein. Han brukte de steinblokkene han fant – noen stammet fra de forfalne murene som 19


lå strødd tilfeldig rundt på eiendommen vår, andre hadde han gravd opp fra dypt nede i jorden. Hver gang jeg ser på muren, må jeg tenke på hvor hardt Eamon arbeidet. Hagen bak huset er også full av frodige, røde rosebusker, plantet og omhyggelig stelt av Eamon. Omtrent tredve meter fra huset vårt, med utsikt over det området der barna lekte, vokser det et tre der han har skåret inn ordene KJÆRLIGHET VARER EVIG. Eamon var overalt hvor jeg så rundt meg, men han var ikke der. Hvor var han? Jeg visste ikke hva jeg skulle tro der jeg sto utenfor døren, omgitt av de stille, grønne trærne, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det var helt umulig å tenke seg at den livsglade, aktive mannen min skulle ha forsvunnet fra jordens overflate. Det forekom meg helt umulig at han kunne være død. Plutselig, uten å tenke over hva jeg gjorde, åpnet jeg munnen og ropte: «Eamon, hvor er du???» Da jeg hørte ordene, var det nesten som å høre et annet menneskes stemme – som om jeg ikke hadde kontroll over hva som kom ut av munnen på meg. Jeg ville at mannen min skulle svare. Jeg ville at han skulle fortelle meg hvor han var, men jeg var også klar over at dette var et umulig krav. Det var helt stille overalt rundt meg – ikke et vindpust rørte seg. Men så, helt uventet, hørte jeg noe rett over meg, de første gufsene av en vind som holdt på å bygge seg opp i intensitet. Lyden ble sterkere. Jeg kikket opp over trærne – de høye eiketrærne, lønnetrærne og svartbjørkene som innrammer innkjørselen til huset vårt – og jeg kunne se vinden! Den rusket så voldsomt i bladene og grenene på trærne at det var lett å følge den. Den hadde et omriss som minnet om en elv, og den bølget litt hit og dit, virvlet rundt og svingte tilbake igjen på sin vei fremover mot meg. Jeg stirret, lamslått og overveldet. Denne elven av vind levde sitt eget liv. Jeg iakttok den mens den moret seg med å leke med skjørtet mitt, løftet det opp og slapp det varsomt ned igjen. Så stoppet den like plutselig som den hadde begynt – like brått som om noen skulle ha slått av en bryter. Ingen lyd. Ingen vind. Luften var helt stille. Det forekom meg helt umulig, men jeg visste at jeg hadde stilt spørsmålet: «Eamon, hvor er du?» 20


Og jeg visste at spørsmålet mitt var blitt besvart. Jeg var ikke det ringeste i tvil om realiteten i det jeg hadde opplevd. «Han er borte,» tenkte jeg. «Det er slutt.» Jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare den elven av vind jeg nettopp hadde sett og merket. Jeg hadde ingen konkret informasjon om hvor den var kommet fra, eller hva som hadde forårsaket den, og likevel var jeg overbevist om at den hadde forbindelse til Eamon, og at det budskapet den bragte meg, var sant og virkelig. Jeg ble stående der et øyeblikk i den fredelige hagen før jeg gikk inn i huset igjen og fortalte alle hva jeg hadde vært vitne til. Det var ingen som satte spørsmålstegn ved hverken opplevelsen eller min tolkning av den. Jeg husker at folk så på meg med undring i blikket. Ingen sa noe. Vi visste alle sammen at Eamon var borte. Senere kom jeg til å tenke på noe min svært nøkterne og realistiske far hadde sjokkert meg med å si. Ved to forskjellige anledninger før han døde i 1993, hadde far gitt meg et løfte: «Vet du, Bonnie, at når jeg dør, skal jeg snakke til deg gjennom vinden.» Eamon hadde gjort akkurat det. Opp gjennom årene hadde jeg hørt mange forskjellige mennesker snakke om å motta «signaler» som enten var mystiske av natur, eller som de tolket som budskap fra de døde. Men personlig hadde jeg ikke hatt noen opplevelser av åndelig art før jeg så denne elven av vind den dagen, og jeg var ikke så rent lite skeptisk når det gjaldt mulighetene for å kommunisere med en annen dimensjon. Men i månedene og årene etter 11. september skulle jeg få lære mer om de forskjellige beskrivelsene folk hadde av sin kontakt med dem som hadde gått over på den andre siden. Når et elsket menneske dør, er det for eksempel mange som sier at de blir mer oppmerksomme på at de er omgitt av åndelig energi. Jeg har snakket med en mann som fortalte meg at han hadde holdt rundt to forskjellige mennesker da de døde, og at han hadde hatt en følelse av at noe som kunne minne om energi, passerte fra deres kropp gjennom hans egen. Andre beskriver en susende fornemmelse eller lyd, svisj. Da jeg intervjuet folk under arbeidet med denne boken, hørte jeg ganske ofte dette lydmalende ordet, svisj. 21


Vicki Davis er episkopal prest i Connnecticut der jeg bor. Hun fortalte at da hun kom hjem etter begravelsen til søsteren sin, som døde i en alder av bare noen og tredve år, var hun så utkjørt at hun falt i søvn. Vicky gikk fremdeles på presteseminaret den gangen. Da hun våknet, ble hun forskrekket over å se et sterkt lys i gangen utenfor soverommet. Først var hun engstelig og litt skremt, for hun var helt sikker på at hun hadde slått av lyset, og hun kunne heller ikke forstå hvordan hun kunne ha sovnet med så mye lys på. Da hun kom ut i gangen, gikk hun rett inn i lyset og oppdaget at det stammet fra en kilde som var mye mer intens enn taklampen. Hun sa at hun ikke visste hvor lenge hun ble stående der, badet i dette lyset, men hun visste at det hadde forbindelse med søsteren hennes, og at det var søsterens måte å formidle at hun hadde det bra på. Hun fortalte meg at hun var overveldet og intenst takknemlig for det som skjedde, for det ga henne en sterk følelse av fred og trøst. Da lyset forsvant, hørte hun et svisj. Flere ganger etter at hun ble prest, hadde hun den samme opplevelsen av et svisj når hun satt hos mennesker som lå for døden, og hun klarte ikke å tolke det på noen annen måte enn at det måtte være lyden av sjelen som forlot kroppen. Det er også ganske vanlig for både menn og kvinner å si at de har hatt drømmer der de fikk besøk av ånden til avdøde personer som har stått dem nær. I enkelte tilfeller har disse åndene til og med formidlet konkrete budskap. En av naboene mine fortalte meg for eksempel at han hadde hatt problemer med å finne noen viktige papirer vedrørende eiendommen etter farens død. Han hadde vært på nippet til å gi opp hele letingen da faren kom til ham i en drøm og ga ham presise instrukser om hvor han kunne finne de savnede papirene. Når folk har slike opplevelser, nøler de ofte med å snakke om dem, for de vil ikke at andre skal tro at de er irrasjonelle eller «rare», av mangel på et bedre ord. Først da jeg var kommet i gang med arbeidet med denne boken, overrasket moren min meg ved å fortelle – i en helt nøktern tone – at hennes mor (min mormor) hadde sett sin egen mor etter at hun døde. Moren min husker at mormor var helt overbevist om hva det var hun så. 22


Men hun hadde ikke hatt lyst til å fortelle dette videre til noen før jeg begynte å snakke om kommunikasjon etter døden. «Det er noe jeg aldri har fortalt deg før,» tilsto hun. «Hva tror du om alt dette?» spurte jeg moren min. «Jeg vet ikke hva jeg skal tro,» svarte hun. I tiden rundt et elsket menneskes død opplever vi ofte tildragelser som kan være vanskelige å forstå. Det er ikke uvanlig at folk snakker om bilder som tilsynelatende hopper ned fra hyller eller vegger og ramler i gulvet. Andre forteller at de finner mynter med viktige datoer på uvanlige steder, og mange har dramatiske opplevelser med fugler eller sommerfugler. Noen av oss føler oss øyeblikkelig sikre på at disse episodene er «tegn» eller «budskap», og at de bør betraktes som det, mens andre avskriver dem som rene tilfeldigheter, selv når episodene tilsynelatende trosser oddsene for det som er mulig. For kort tid siden fortalte min venninne Julie for eksempel følgende historie i forbindelse med sin mor Helen, som døde omtrent et år tidligere. Julies fem år gamle barnebarn, Alex, tilbragte noen uker av sommerferien hos henne. Tidligere hadde Julies mor ofte kommet på besøk samtidig med Alex, for hun var svært glad i ham og ville gjerne ha litt tid sammen med ham. Julie satt inne på arbeidsværelset sitt mens Alex løp frem og tilbake i gangen utenfor døren hennes. Julie hadde en rengjøringshjelp, Joan, som pleide å komme en gang i uken, og hun lekte med Alex. Hver gang Alex stormet forbi døren, strakte Joan armen ut og fanget ham og sa: «Jeg skal gi deg fartsbot!» Alex brast i latter og lo så voldsomt at han praktisk talt ramlet sammen på gulvet før han begynte å løpe igjen. Julie så på det som foregikk, og tenkte på moren sin. Til tross for sin høye alder hadde hun alltid lekt med oldebarna sine på en meget fysisk måte. «Hvis mor hadde vært her nå,» tenkte Julie, «ville hun ha lekt med Alex på akkurat samme måte.» I samme øyeblikk kom Joan inn på arbeidsværelset til Julie. «Jeg har nettopp støvsuget her inne,» sa Joan. «Hvor kom dette fra?» 23


Hun pekte på noe som så ut som et stykke papir som lå på gulvet. Da Joan snudde det og tok det opp, så de at det var et fotografi av Julies mor; det hadde stått i en ramme helt bakerst på en bokhylle bare noen minutter tidligere. Hvordan var det havnet der? tenkte Julie forundret. Hvordan var det kommet ut av rammen, og hvordan var det havnet på gulvet? Og hvorfor skjedde det akkurat nå? Julie tenkte nøye igjennom alle omstendighetene rundt fotografiet på gulvet, og sa at hun ikke kunne trekke noen annen konklusjon enn at moren på en eller annen måte hadde gledet seg over å se Alex leke, og at hun hadde forsøkt å sende et budskap om at hun var til stede der i ånden. Gjennom mine undersøkelser og erfaringer etter min manns død har jeg lært mer om hva man kan forvente når det gjelder slike tegn. Det er enkelte øyeblikk i mitt eget liv da det skjer ting som er så uvanlige at jeg er overbevist om at det må være et tegn, mens jeg ikke er fullt så sikker andre ganger. Det må ha vært minst to tusen mennesker som kom til Eamons minnegudstjeneste. Cornell, som er Eamons gamle universitet, sendte både lacrosselaget og fotballaget i tillegg til et mannskor som sang a capella. Venner og familie fra hele landet og resten av verden kom også for å vise ham den siste ære. Under minnegudstjenesten snakket folk om flere tildragelser. Den første hadde tilknytning til Eamons eldste bror, Blayney, som er Vietnam-veteran, lærer på videregående, lacrossetrener og mentor for mange. Blayney avsluttet sin minnetale over broren med å lese Tennysons dikt «Ring, ville klokker». Diktet begynner slik:* Ring, ville klokkor, mot vill sky mot stormflengd natt og nordljòs-blag: Eit år skal døy fyrr morgondag, ring, ville klokkor, lat det fly. *

I gjendiktning ved Olav H. Hauge, Dikt i umsetjing, Samlaget 1982.

24


Ring myrker ut so ljoset vinn, ring, glade klokkor, yver øy: Sjå året rømer, lat det døy; ring lygni ut og sanning inn. En av strofene midt i diktet lyder slik: Ring ut det kaute ættemod, og agg og ovund or vår hug: ring kjærleik inn og arbeidsdug, for samfunnsånd og rett slå ljod. Plutselig, nettopp idet Blayney leste ordene «ring kjærleik inn og arbeidsdug, for samfunnsånd og rett slå ljod», slo klokken tolv, og kirkeklokkene rundt omkring i byen begynte å kime voldsomt i bakgrunnen. Et øyeblikk var det som om hver eneste kirke i hele byen vår i Connecticut stemte i. Var det et «tegn», eller var det en tilfeldighet? Selv om det var svært dramatisk da det skjedde, virker det nok mest rimelig å klassifisere det som en tilfeldighet. Svogeren min begynte å lese diktet nøyaktig på det tidspunktet da de lokale kirkene ofte ringer med klokkene. Men det inntraff også en annen underlig episode under minnegudstjenesten. Mannen min hadde hatt et bemerkelsesverdig nært forhold til mange av de mennene han arbeidet sammen med. De mistet også livet den 11. september, slik som Eamon. Enkene etter to av disse mennene, Joanne og Eileen, satt midt i kirken. Etter gudstjenesten kom de bort til meg og fortalte at det hadde skjedd noe uvanlig. Mens de satt der i kirkebenken, begynte det å drysse en hvit, pulveraktig substans ned over dem begge to. Da de kikket opp, kunne de ikke se at det falt ned noe, og de kunne heller ikke se noe i taket som kunne ha forårsaket det. Det hadde ikke falt noe på noen av dem som satt rundt dem. En felles venn som satt bak dem, la også merke til det. «Hva er det for noe?» hvisket han og lente seg frem mot dem. «Og hvorfor faller det bare på dere?» Var dette en tilfeldighet, eller var det et tegn? Ærlig talt, 25


jeg har ingen anelse. Det eneste jeg vet, er at vi tre sto sammen utenfor kirken etter gudstjenesten, i dyp sorg, og at vi alle følte at mennene våre på en eller annen måte var der sammen med oss, trøstet oss og ba oss være sterke. Min sorg etter den 11. september var blandet med en sterk følelse av vantro. Hvordan var det mulig at min ufattelig veltrente og karismatiske ektemann var død? Hvordan kunne det være sant at vi ikke skulle være sammen lenger? Eamon og jeg hadde truffet hverandre femogtyve år tidligere, høsten 1976. Vi studerte ved Cornell begge to. Han var en legende i lacrossens verden – alle som fulgte med i denne sporten, kjente Eamon. Publikum strømmet til kampene bare for å se ham utføre sin magiske ballett ute på banen. Eamon elsket alt som hadde med lacrosse å gjøre! Han hadde så stor respekt for den indianske opprinnelsen til spillet at han fortsatte å spille med en trekølle lenge etter at tre var blitt forkastet til fordel for plast eller metall. Han var så glad i den slitte, medtatte køllen med nettlommen som han hadde tilbragt timer med å reparere. I en artikkel som han skrev for Lacrosse Magazine mange år etter at vi traff hverandre, sier han: Skjønnheten ved denne gamle krumstaven er ikke perfeksjonen, men snarere mangelen på perfeksjon. De sier at spillernes ferdigheter er forbedret, og at de går fortidens spillere en høy gang, og kanskje er det også tilfellet. Men når jeg ser på min barndoms spill, og jeg drømmer om de gamle fedrene og sportsånden og pågangsmotet i lacrosse, ser jeg dem barbent, i hjorteskinn, på marker som strekker seg så langt som øyet kan se – og de holder varsomt rundt sine ufullkomne køller. Det var Eamons medtatte trekølle som hjalp ham til å sette ny poengrekord i en NCAA-turnering i lacrosse, en rekord som fremdeles står, men som ble tangert i 1987 av en annen student fra Cornell, Tim Goldstein. Man kan bare lure på hvilke andre rekorder han ville ha satt dersom han hadde hatt statistikker fra 26


Eamon spiller lacrosse for Cornell 1977 (gjengitt med velvillig tillatelse fra Cornell Athletics)

Eamon (i midten) sammen med sin far, Ed McEneaney (t.v.), og sin trener og gode venn, Richie Moran, da han fikk sin plass i The Lacrosse Hall of Fame (gjengitt med velvillig tillatelse fra US Lacrosse)

fire sesonger i stedet for tre – hvis han ikke var blitt tatt ut av noen av kampene da poengspredningen ble for stor, og hvis han hadde spilt med en moderne kølle. Jeg snakket med den legendariske treneren hans, Richie Moran, som også var en god venn av Eamon. «Den dag i dag har det aldri vært en spiller som kunne sentre og assistere slik som han,» sa Richie. «Han var den mest dynamiske personen som noen gang har spilt dette spillet – den mest talentfulle idrettsmannen jeg noen gang har arbeidet med. Han ledet gjennom 27


eksempelets makt. Han var så glad i lagkameratene sine. Han ville ha vært en sensasjon i en hvilken som helst idrett, og han gjorde så mye for lacrosse – med sin energi, sin utholdenhet, sin styrke og sitt harde arbeid.» Mot slutten av samtalen vår fortalte Richie meg at sønnen hans, Kevin, hadde gitt sønnen sin navnet Eamon – noe jeg aldri hadde vært klar over. Eamons dyktighet, sammen med hans kjærlighet til spillet, bidro til å gjøre ham ustoppelig. Han pleide å sno seg frem mellom spillerne på det motsatte laget og score så fort at de knapt nok skjønte hva som hadde skjedd. Derfor var det høyst passende at Eamon fikk sin plass i The Lacrosse Hall of Fame i 1993. I 1976 var jeg ny ved Cornell, men selv jeg hadde hørt om Eamon. En kveld bestemte værelseskameraten min, Kathy, og jeg oss for å stikke innom en populær bar i området, kjent som «The Nines». Jeg hadde faktisk lagt merke til et bilde av Eamon i et fotballprogram tidligere på dagen (han var også wide receiver på det amerikanske landslaget), og jeg sa til Kathy at jeg hadde lyst til å treffe ham. Da Eamon kom inn i baren, var han sammen med en gjeng av lagkameratene sine, og de var iført håndklær, alle sammen. Tatt i betraktning at de nettopp hadde løpt splitter nakne rundt på campus, var håndklærne åpenbart bedre enn alternativet. Han kom bort og stilte seg ved siden av meg i baren og bestilte en øl. Jeg hadde lyst til å få i gang en samtale. «Pent antrekk,» bemerket jeg. Eamon og jeg ble ikke kjærester mens vi var på Cornell, men vi ble gode venner. Jeg husker at første gang vi tilbragte en kveld sammen, hadde vi akkurat penger nok til to kinobilletter til Saturday Night Fever og én sandwich. Det var tydelig at det var noe helt spesielt ved forholdet vårt, men likevel tok det ikke av før noen år senere, da vi støtte på hverandre i et selskap i New York City i august 1982. Det var mange sider ved Eamon som imponerte meg, ikke minst hans sterke hengivenhet for familie og venner, og hans sans for humor. Nylig snakket jeg med en av Eamons beste venner fra barndommen, Ron Spottz. «Jeg har kjent Eamon så lenge jeg kan 28


huske,» forklarte Ron. «Han var alltid glødende lojal overfor vennene sine. Helt utrolig lojal! Og han hadde et enormt talent for konkurranser. Jeg kommer aldri til å glemme en gang da jeg var elleve år og han ti, og vi hadde en stor dag. Jeg var sprinter, og han var langdistanseløper. Han overtalte meg til å løpe en hel engelsk mil. ’Når du kommer til siste halvdel av siste runde, har du ikke lyst til å løpe lenger. Men for all del, ikke la de andre gutta se det, for de har det akkurat på samme måte som deg. Bare heng i,’ sa han til meg. Og takket være hans gode råd kom jeg på annen plass, selv om jeg egentlig ikke hadde fortjent det.» Ingen som kjente Eamon, kunne unngå å legge merke til den medfølelsen han hadde for mennesker i nød. Richie Moran husker at han gikk gjennom gatene i New York City sammen med Eamon. «Hallo, Eamon,» sa en stemme. Det gikk opp for Richie at stemmen tilhørte en fillete, ustelt, hjemløs mann som satt på fortauet med ryggen mot veggen på en bygning. «Hei, Tom – hvordan står det til?» svarte Eamon muntert. Richie så forbauset på Eamon. «Hvor kjenner du ham fra?» spurte han. «Jeg spanderer lunsj på ham av og til,» lød Eamons svar. Eamon og jeg giftet oss i 1986, fikk fire praktfulle barn sammen, og flyttet etter hvert fra New York til Connecticut. I 2001 hadde mannen min vært ansatt i Cantor Fitzgerald i ti år. Han arbeidet med sikkerhet for lån. Han satte stor pris på kollegene sine, men han hatet pendlingen og stressnivået som fulgte med jobben. Selv om det ikke var realistisk, hadde vi ofte snakket om å finne en utvei til at han kunne arbeide mindre. Eamon var en praktfull og talentfull forfatter. Vi ville så gjerne at han skulle få sjansen til å gjøre det han hadde mest lyst til – arbeide med de bøkene og diktene han gikk rundt med i hodet. Som så mange andre mennesker som har mistet sine kjære, uansett under hvilke omstendigheter, kunne jeg ikke la være å fokusere på alle mulige «hva om». Om morgenen den 11. september hadde Eamon et anfall av svimmelhet, noe som ikke hadde skjedd på nesten et år. Jeg ville at han skulle bli hjemme. Senere spurte jeg meg selv: Hvorfor ble han svimmel på akkurat 29


den dagen? Hvorfor var han så fast besluttet på å gå på jobben? Hva om jeg hadde klart å overtale ham til å holde seg hjemme eller vente litt før han dro på kontoret? Hva om jeg på en eller annen måte hadde klart å tvinge ham til å slutte i jobben etter bombingen i 1993? Slike «hva om»-scenarioer kjørte rundt i hodet på meg hele tiden. I mitt tilfelle ble disse tankene ekstra høylytte på grunn av de mange forutanelsene Eamon hadde delt med meg og andre familiemedlemmer. I ukene og dagene umiddelbart før angrepet på World Trade Center virket det som mannen min hadde en følelse av at det snart kom til å skje noe helt overveldende. La meg begynne med å si at han alltid trodde at han ville komme til å dø ung, og at han bar med seg bevisstheten om livets flyktige natur. Ikke bare var Eamon en idrettsmann i verdensklasse, han var også en fabelaktig forfatter, en dikter som kunne veve bilder med ord. Når han kom hjem fra jobben, forsvant han ofte inn på arbeidsværelset sitt der han forskanset seg bak lukkede dører mens han lyttet til musikk og skrev. Når jeg leser diktene hans nå, kan jeg ikke unngå å bemerke hvor mange av dem som omhandler døden. Dette gjelder like mye det han skrev da han var i tenårene, som det han skrev i 2001. En gang i 1980-årene, da han fremdeles var i tyveårene, dediserte han et dikt til familien sin. En del av det lyder slik: Familien blir gammel og støvete, døden lurer i hvert hjørne av livet. Klokken på veggen smiler, den er tålmodig. Jeg velsigner det flyktige øyeblikket på jorden da vi rørte ved hverandre. Om ikke annet har dere, familien min, fått meg til å elske.

30

Profile for Cappelen Damm AS

Budskap av Bonnie McEneaney  

Nærmest ubegripelige historier, budskap og varsler om og fra en rekke av de omkomne under 9/11-katastrofen i New York i 2001, før og etter h...

Budskap av Bonnie McEneaney  

Nærmest ubegripelige historier, budskap og varsler om og fra en rekke av de omkomne under 9/11-katastrofen i New York i 2001, før og etter h...