Page 1



Som steinen skinner



Britt Karin Larsen

Som steinen skinner


© CAPPELEN DAMM AS 2011 ISBN 978-82-02-36559-2 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Ingeborg Ousland Omslagsfoto: © Thorfinn Bekkelund / Samfoto Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook Falun AB, 2011 Satt i 10,6/13,1 pkt. Sabon og trykt på Norbook Cream 80/1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.


i



Jorda som blodet faller på er uten skyld, slik kniven og øksa også er det, og hånden kan heller ikke lastes, bare håndens eier som kunne valgt noe annet, der annet valg var mulig. Det stilner en gråt, en sårhet i skogen, og skogens eget sus tystner også det øyeblikket det skjer. Er det i lettelse over en smerte som slipper taket at skogen også blir stille? En skikkelse går ned en skrent dit det renner en bekk, den bærer noe. Ved bekken bøyer den seg, og det stiger en liten lyd som av en fugl, fulgt av en hvisking: – Ja, nå skal du få slippe, stakkar, nå skal du få slippe … En plasking, et hjerte som dunker fortere, som en fugls, det også, et hjerte som kanskje skal leve videre, hvor mye kan hjertet klare? Stillheten etterpå, mens skikkelsen langsomt reiser seg og blir stående, med bøyd hode, skuldrene krøket over noe den fremdeles holder. En gran får kjenne en rygg mot stammen et øyeblikk, ja, får tyngden av en kvinnekropp inntil seg noen sekunder, før den på nytt står alene. Senere høres lyden av steiner som flyttes i en ur litt høyere oppe, løftes og legges ned igjen med små 7


smell. Er det først når den siste steinen er på plass at furukronene tillater vinden å røre ved dem igjen? Det milde suset i greinene denne høstdagen som om ingenting skulle ha hendt. Skogen som må se mer enn den vil og skjule mer enn den vil, finnes det ingen grense for skogens tålmod, skogens tilgivelse?


Alt fortsetter, vannet glir over steinene i en liten bekk, som før. I vannet har steinen en glans og en skjønnhet som gjør at noen ønsker å eie den, kanskje, men skuffes etterpå, forstår at man kunne ha frydet seg over den, og latt den ligge. I en hage i Christiania finnes en rund liten stein en kvinne fant i en sjø i skogen. Bare når det regner har den en glans som kan likne den hun så den i første gang, men hun ville beholde den likevel, som et minne. Den var med blant andre steiner som kantet et bed, men nå da hun er borte har hagens nye eiere flyttet den sammen med andre steiner og rester av en smijernsport til et hjørne dit noen snart skal komme og frakte det vekk, for de elsker det grønne mer enn det grå, der det gikk en sirkelrund liten grusgang vil de også ha gress. I byen er ettertanken og tålmodet mindre, kan det se ut som, enn i skogen, men kanskje er det larmen som gjør at det virker slik, og at mennesket i gaten opplever at det er i veien, at andre som har ting det haster mer med må fram. Larmen kommer fra maskiner som gjør at ting kan skje enda raskere, i mange år har det larmet fra jernverk, veverier og trykkerier, en larm som er til plage for noen og til glede for andre, som kan bli oppglødde av den, ivrige etter å komme i gang med det 9


nye som venter, det nye som kanskje kan føre til noe godt. En direktør for et trelastfirma går hjem med en fersk avis i hånden, som lukter av sverte, det er bare oktober, men årets første snø er i ferd med å falle, og selv de vanligvis travle gatene stilner av snøen, får nesten en blyghet over seg, før den brytes ved at noen kaster en snøball som nesten feier hatten av mannens hode. Mannen med avisen får så vidt et glimt av en fillete guttunge som piler av gårde, og stanser en stund ved sporene i det tynne snødekket, kan dette være sant, at det er avtrykk av nakne føtter? Gutten som kan ha vært syv-åtte år er ikke å se lenger. Mannen nøler et øyeblikk, for i nysnøen kunne han fulgt disse sporene, slik man følger et dyr i skogen. Men dette er et menneske, og ville han orket det som kan finnes der sporene slutter, et fattig rom hvor flere familier sover og spiser? Ville han i så fall greid å spise sin egen middag etterpå, tilberedt av piken, som ville blitt dypt bedrøvet over hans mangel på matlyst? Om finere matlaging visste piken lite da hun kom til huset, men hustruen lærte henne opp, og nå er hun blitt riktig flink. Når det er selskap og hun går dem til hånde ved bordet med det stivede hvite forkleet over den svarte kjolen er det også mange av herrene som legger merke til henne, den hvite halsen og det honningfargede håret som hun setter så samvittighetsfullt opp i topp, men som det likevel kan løsne lokker fra når det er som mest hektisk, når det er mange som skal sørges for og kinnene hennes er røde, ja, da er det som håret hennes gjør opprør og vil ut av stengselet sitt, og bare det å forestille seg det flommende fritt nedover ryggen har gjort ham også varm, selv om han blir opprørt ved andres antydninger, at han, som ble gift med en nerve10


svak og sykelig kone, kanskje her kunne hentet seg noe av det hans kone ikke makter å gi ham. Siden han vet at konen sover alt og ikke vil forstyrres, og siden kvelden er så fin, med små flak av nysnø svevende gjennom lufta, tar han en omvei om huset der søsteren hans og mannen hennes bodde, paret som ble uvenner på grunn av et barnebarn mannen nektet å akseptere som sitt eget. Folk som gikk forbi kunne høre gråt fra huset den gangen, men nå høres det ingen gråt mer, det bor andre der nå. Kan mennesker dø av sorg? Var det det søsteren gjorde da hun først mistet sønnen og deretter ble nektet å være bestemor for sitt eneste barnebarn? Utenfor det som var hagen hennes stanser han: – Vi prøvde å finne en løsning, vi hadde en plan, du og jeg! Hilda sa ja til den husposten jeg tilbød henne, gutten kunne hun ta med seg, og hos meg kunne du fått truffet sønnesønnen din så mye du ville … men da Hilda kom, var hun alene, for gutten ville ikke til byen. Da hun skulle hente ham hadde han gjemt seg i skogen! Snøen, hva er det ved den som kan skape forventning, ja, håp? Er det fordi den kan gjøre selv de usleste smug i Christiania vakre? Alt blir forvandlet, selv det grelleste får renhetens farge. Men inne i det som en gang var søsterens hage ser han konturene av en liten figur som fremdeles er mørk, snøen fester seg ikke der, hvorfor gjør den ikke det? Den vesle bjørnungen i stein, utformet av en strafffange, ja, av den samme hånden som en gang utførte et grufullt drap. En lekende bjørnunge som skulle stå der som et minne om sønnen, som hadde hatt det som sin store drøm å få se en levende bjørn, og som sønnesøn11


nen skulle få lov å klatre på så mye han ville, om han bare kom. Steinhoggeren hadde sendt beskjed om at han ikke ville ha noe for arbeidet, at skulpturen skulle være en gave. Men i et brev tilbake til festningen hadde oppdragsgiversken skrevet at ingen gave kunne gi henne sønnen tilbake, og at hun heller aldri noensinne hadde unnlatt å betale for tjenester hun hadde bedt om, ja, at godt arbeid skulle lønnes tilsvarende godt. Da bjørnungen kom med hest og vogn i en kasse fra slaveriet leide hun folk til å få den på plass for seg. Ektemannen som syntes det hele var tåpelig, var bortreist. Foran bjørnen laget hun senere et blomsterbed, som på en grav. Deretter hadde hun ventet og håpet, men den vesle gutten som skulle kommet og gledet seg over en bjørn av stein kom aldri. De nye som har overtatt huset har fjernet noen naturlige steiner, men har latt statuen stå, de syntes visstnok den var morsom. Og for ham som står og betrakter den nå er den blitt et kjært minne om søsteren som han ikke kunne hjelpe, så han tar like gjerne turen til hagegjerdet her som til graven hennes, for å føle seg nær henne igjen. Da han trekker seg vekk fra gjerdet ser han sporene etter sine egne gode lærsko, og blir minnet om gutten som nettopp sprang barbent. På Finnskogen så han mange gå uten sko om sommeren, men nå, om vinteren, må vel selv de fattigste der ha sko de kan bruke? I avisene skrives det om det nye uåret alt, hva avlingen angår, et uår som både vil ramme bygder i ØstNorge og i Värmland, hvor potetriset har frosset så tidlig at knollene ikke vil bli større enn stikkelsbær. Hjemme hos ham er det dekket bare til én ved mid12


dagsbordet, for det er slik med konen nå, at hun gjerne må legge seg før han kommer fra kontoret. På grunn av nervesykdommen har legen også anbefalt separate soverom, slik at hun skal unngå mest mulig forstyrrelser i sykdomsperiodene sine. For det er snakk om perioder. Om sommeren føler hun seg ofte friskere, især når de kan besøke hennes foreldre i Gudbrandsdalen, da går hun til og med i fjellet, da får kinnene farge igjen, det er nesten som hun ikke tåler bylivet, siden hun er så mye syk når hun er hjemme. Noen barn har de ikke fått, og det var vel også av den grunn hun var gått med på forslaget om at den nye piken kunne få ta med seg sønnen sin, for hun var enig i at et barn kunne skape liv i huset. Så det var blitt innredet to rom, ett for piken og ett for den vesle gutten, ja, det var blitt kjøpt inn både bøker og leker til barnerommet, til et barn som var av hans egen slekt. Nå står rommet tomt, fordi guttens mor ikke ville flytte ham mot hans vilje, rive ham opp fra det stedet hvor han hadde bodd fra han var liten. I stedet for å sette seg ved det ensomme bordet går han innom kjøkkenet hvor Hilda har holdt maten varm. Han vil si fra at hun kan ta fri resten av kvelden, at det er hans egen feil at han er forsinket, og han kan godt forsyne seg selv med mat. Hun rister på hodet, hun vet at direktøren mener det godt, men hvorfor skal hun ta seg fri, når hun nå ikke har noe annet å gjøre? Og han må innrømme at hennes vennlige vesen gjør ham godt, denne piken har en omsorg i seg som er en sjelden foreteelse. Selv om hushjelper kan sitt yrke til fingerspissene og er bra på alle vis er det ikke alltid de 13


har denne varmen, denne oppriktige gleden av å stelle hos andre mennesker. De fleste regner hushjelpyrket som en midlertidig geskjeft til de får seg sitt eget hjem, egen mann og egne barn å stelle for, først da vil den genuine omsorgen for andres ve og vel våkne for fullt. Nå serverer Hilda maten for ham, og kaster et blikk på avisen han har ved siden av seg. – Unnskyld, men hva står det der? spør hun. Han følger blikket hennes og ser av overskriften til en liten notis at det handler om Sødra Finnskoga, hvor matmangelen var stor året før, og det ikke tegner til å bli bedre nå. Med lett stemme sier han at det handler om hennes gamle hjemtrakter, hvor stadig flere emigrerer til Amerika, for å få et bedre liv. Hun nikker. – Jeg sparer til Lars, sier hun stille, – så han også kanskje kan komme til Amerika. At hun av den vesle lønnen sparer det hun greier, vet han, det er han som har hjulpet henne å opprette en konto. – Hva står det mer? undrer hun. – Det står om … ja, om at folk har det vanskelig der i skogene. Men De og jeg har jo sendt en pakke med både mel og kaffe til Mostamägg … – Men har den kommet fram da? Vi har ikke hørt noe etterpå. Stemmen hennes er så tynn, og han vet ikke hva han skal si. – Den har nok kommet fram, for hadde det vært postrøveri, hadde vi lest om det … Hun kjemper for ikke å gråte, ser han, men angsten står å lese i det vesle ansiktet. – Jeg vil hjem! hvisker hun, og nå kommer tårene. 14


– Men … vil De til trakter som folk gjør alt de kan for å forlate? De har det jo godt her hos oss … – Hvor godt kan jeg ha det når de der hjemme har det vondt? Hva skal jeg med alt det gode, all maten jeg får her, når Lars kanskje ikke har noe mat? Den stille, fortvilte gråten, han orker ikke dette. – Men vi sender da … vi har sendt … Hun gnir tårene vekk fra ansiktet og stirrer på avisen. Prøver å stave seg fram gjennom det som står der. – S…u…l…t, leser hun. – De sulter på Finnskogen. – Ja, noen gjør nok det, men … – Jeg vil hjem, hvisker hun gråtende. – Direktøren må tilgi meg, men jeg er nødt til å si opp posten min her. Jeg må hjem! *


I en avskjæring på Mostamägg ligger det mose i bløt, seks dager med luting og vanning tar det, før den etter tørking kan males mellom håndflatene og blandes i velling, grøt eller brød. Noppi-Mattis har vært hos dem flere ganger med mose denne høsten, til gjengjeld får han litt av vellinga Lina lager, selv om han ber for seg: – Nei, nei, la meg ikke ta maten fra ungene dine! – Men du er jo med og sørger for ungene mine! Og nå skal du få kaffe vi har fått fra Hilda i Christiania! Noppi-Mattis vrir på seg, klager seg, før han motvillig lar den lange kroppen synke ned på benken ved veggen. Hvor han finner mosen er et mysterium, tenker Lina, nå da snøen er kommet og folk har jaktet på brødmosen hele høsten. På forsommeren var han også hos dem med et lass med den gode furubarken på ryggen, som en bare får tak i når sevja går. Hos Jussi som har sin egen familie å sørge for i Grønnåsen har han også vært med forsyninger, og der har han også fått mat, for slik kan en bytte på, om en bidrar med det en selv duger til, så får en kanskje noe igjen, for ingen glemmer en tjeneste. Riktignok koker Mattis sin egen noppi og steker sin egen abbor og sitt eget flesk, om han har noe, men det siste blir ofte svartbrent, og særlig svart ble det første året etter at Kaisa døde, visst, for da var 16


han ikke mye edru, da var det så vidt at ikke hele kåken tok fyr. Farlig kan sorgen være for et menneskekryp, ja, livsfarlig rett og slett. Nå sies det at Mattis gjør seg turer til Nörrje, hvor han skal ha møtt et kvinnfolk, og at hun av og til gjør seg turer til ham også, og at tømmerveggene i den svarte badstua hans skinner som ibenholt etterpå av vaskingen hennes, like flott som i noen annen røykstue. Men ansiktet til Noppi-Mattis vil alltid ha et streif av sorg over seg, for som med Kaisa blir det likevel ikke, og hvordan skulle det det, kan noe menneske, så forskjellige som jordas mennesker er, noen gang bli som et annet? Nå slurper han i seg melkevellinga der mosesmulene ligger som gryn. På Mostamägg har de fremdeles ei ku på båsen, rene velstanden er det der mot andre steder Mattis har vært innom i det siste, og snart kommer vel Taneli hjem? Var det ikke til og med snakk om at han kanskje skulle få slippe ut før tida? – Jo, men nå har det visst vært nytt opprør på Slaveriet, og jeg har ikke hørt noe mer. Jeg vet ikke om han kan ha vært med på det … Lina snakker lavt, med et fort blikk bort på ungene som sitter med hver sin skål med velling ved bordenden. Daniel er fjorten og skal konfirmeres til neste sommer, mens Lars på ni har god hjelp av den ett år eldre Anna med leksene. Lars, som har et eget rom i Christiania, et rom ingen snakker om mer, men som fremdeles skal stå der, fullt møblert og utstyrt, ja som nesten skal likne rommet til en prins. Nå spør Mattis lavt etter Annikka, og Lina svarer at Annikka har det bra, skulle hun ikke det? Hun er jo pige 17


i Lauvåsen, og selv om det har skjedd store forandringer der, og de har måttet la mange av tjenestefolkene gå, har de sagt at Annikka slipper de ikke. – De eneste som får gå, er kanskje de som får unger, for nå kan de ikke mette flere munner på Lauvåsen heller, det har pigene fått beskjed om, sier Lina. – Men jentungen min har bein i nesa, hun vil ikke ha noen mann før hun treffer en som vil reise med henne til Amerika! – Ja vel … – Jeg savner henne jo, men Daniel er snart like stor og sterk nå, som henne, og Jussi er også en tur innom her av og til, så det går bra, vi skal greie denne vinteren også. Og kua skal vi nok berge, nå fryser det snart på slik at vi kan få fram fôrlassene fra Mørkmyra også. Noppi-Mattis smiler. Ja, når frosten kommer skal Lina være hest, da spenner hun seg foran kjelken, dette vesle kvinnfolket, og drar, slik han har sett Kaisa og andre kvinnfolk gjøre, de gir seg ikke til å sutre og se seg om etter en mann, utenom når det gjelder løft av det slaget der selv det argeste kvinnfolk må gi opp. De drar myrhøy og moselass så det knaker i stivfrosne skjørt, og når de har nådd fram til torpet hvor kua dermed er berget for enda en stund har de en glans i blikket, kvinnfolkene, som nesten er blankere enn den som noen mann kan gi dem, ja, slik er det at en stakkars mann kan misunne et moselass, nesten, som kan få en kvinnes pust til å øke og to kinn til å blusse mer enn han selv kanskje ville greid! – Jeg kunne hjulpet deg med de lassene. – Det skal du ikke, det er ikke mange vendinger jeg trenger å gå, og det er utforbakke det meste av veien fra Mørkmyra, må du huske! Og du har vel andre kjerringer du kan hjelpe? Hun ler, det glimter til i det dyptliggende blikket, 18


hva er det som holder humøret oppe hos kvinnfolket på denne avsidesliggende plassen? Ungene hennes har noenlunde hele klær, men det hun selv har på seg henger nesten ikke sammen, likevel slår hun like overmodig med nakken som noen rikmannskjerring, er det stoltheten over at hun ble bjørnejegerens kvinne? Eller har hun sett et ekornspor i snøen i dag for første gang på lenge, et tegn på at noe godt er underveis? Noppi-Mattis skyver den tomme tallerkenen fra seg. Så lenge har han sittet og sett på smilet hennes nå, og halsen nedenfor smilet, at han kjenner det er på tide å gå. Etter å ha vekslet noen ord med ungene og blitt påtvunget et knytte med det tørre, mørke barkebrødet hun alltid har lagt til side til ham kroker han seg ut gjennom den lave døra. Kanskje bygde hun den slik for at bare Taneli skulle kunne gå oppreist gjennom den, og ingen andre? Ja, det spørs om det ikke var nettopp slik hun tenkte, at her skulle ikke hvem som helst kunne passere oppreist, nei! *


Friheten man drømmer om fra celler eller slott, har den noen fellestrekk, kan den lett forstås fra menneske til menneske? Frihet til å søke andre eller bli alene, frihet til å skjule eller vise seg, frihet til å danse eller gråte, frihet til å reise eller slippe å være hjemmefra, hva kan fortone seg mer forskjellig enn menneskers drøm om frihet, der de lever under ulike vilkår med ulike behov? Også bak festningens murer har de som er innesperret drømmer som medfanger kanskje aldri ville forstå, det de drømmer om å kunne gjøre når de slipper ut er ikke alltid det samme. På sovesalen ligger fangene to i hver seng og nå må Taneli høre tankene til den nye medfangen, en ganske ung gutt. – Tenk å kunne løfte et krus kaldt øl på en kro igjen, det får jeg nok aldri oppleve mer. For jeg har fått livstid, jeg! Taneli som har vondt av den nye vet ikke hva han skal svare, for hadde ikke gutten løftet litt for mange krus, hadde han saktens sluppet livstidsdommen, han begikk jo et drap etter å ha drukket for mye, som han selv. De fleste fangene sitter for lovbrudd begått i rus, har fengselspresten fortalt, men rusen er visst likevel en 20


venn de fleste savner, selv om Slaveriet slett ikke er fritt for brennevin. – Jeg orker ikke dette livet, fortsetter unggutten, – greier jeg ikke komme meg herfra, kan jeg like gjerne dø. Jeg er forlovet også, med en bra jente. Hun vil finne en annen nå. Det greier jeg ikke, at hun skal finne en annen, og at jeg aldri får se henne mer. Ordene gjør vondt, for hva om det skjer med Lina også, at hun kanskje ikke orker å vente mer? Høyt sier han: – Det er ikke alle som finner en annen. Og du drepte i selvforsvar, har jeg hørt, så du kan kanskje få saken din opp på nytt og bli benådet, så tap ikke motet! – Det kan du si, som snart har sonet dommen din! Du som får gå nesten fritt omkring, du kunne hjulpet meg å rømme, du, så jeg kunne fått sett henne en gang til her i livet, bare en eneste gang! Nå brister gutten i gråt bak ryggen hans, og han føler seg som en sviker. Burde ikke han, den eldre, som har opplevd ting denne gutten aldri får, tatt sjansen på å hjelpe ham som kanskje ellers vil ende med å ta sitt eget liv? Med barberkniv har fanger skåret over halspulsåren på seg selv, eller de har revet i stykker sin egen fangedrakt og klart å lage et rep til å henge seg i, alle midler har de brukt for å få slutt på et liv de ikke har orket mer. I stedet sier Taneli at han har hørt det skal trenges flere fanger til steinbruddet nord for byen, der han selv har vært med og tatt ut stein. At man ved god oppførsel kan bli valgt til å være med dit, og tett ved steinbruddet ligger skogen. – Er det mulig å rømme da, tror du? – Det vet jeg ikke, men skogen, den … 21


Han ville sagt at skogen kan hjelpe, ja, at bare synet av den kan forandre tankene. Selv om man ikke er nær nok et tre til å kunne røre ved det, så kan det gi en slags ro. At det ved steinbruddet fantes en stor gran som ga skygge på varme dager. At slike graner, den gangen han selv var på flukt, hadde gitt ham redning og ly, ja, at det tålmodige treet med sine beskyttende grener ofte var som en mor for ham. – Hva er det med skogen? hikster gutten. – Hvordan skal den kunne hjelpe meg, om det ikke er mulig å rømme, de forbannede vokterne er vel der støtt? Så hvordan kan skogen hjelpe meg da? *