Britt Karin Larsen Som steinen skinner

dagsbordet, for det er slik med konen nå, at hun gjerne må legge seg før han kommer fra kontoret. På grunn av nervesykdommen har legen også anbefalt separate soverom, slik at hun skal unngå mest mulig forstyrrelser i sykdomsperiodene sine.

For det er snakk om perioder. Om sommeren føler hun seg ofte friskere, især når de kan besøke hennes foreldre i Gudbrandsdalen, da går hun til og med i fjellet, da får kinnene farge igjen, det er nesten som hun ikke tåler bylivet, siden hun er så mye syk når hun er hjemme.

Noen barn har de ikke fått, og det var vel også av den grunn hun var gått med på forslaget om at den nye piken kunne få ta med seg sønnen sin, for hun var enig i at et barn kunne skape liv i huset.

Så det var blitt innredet to rom, ett for piken og ett for den vesle gutten, ja, det var blitt kjøpt inn både bøker og leker til barnerommet, til et barn som var av hans egen slekt.

Nå står rommet tomt, fordi guttens mor ikke ville flytte ham mot hans vilje, rive ham opp fra det stedet hvor han hadde bodd fra han var liten.

I stedet for å sette seg ved det ensomme bordet går han innom kjøkkenet hvor Hilda har holdt maten varm.

Han vil si fra at hun kan ta fri resten av kvelden, at det er hans egen feil at han er forsinket, og han kan godt forsyne seg selv med mat.

Hun rister på hodet, hun vet at direktøren mener det godt, men hvorfor skal hun ta seg fri, når hun nå ikke har noe annet å gjøre?

Og han må innrømme at hennes vennlige vesen gjør ham godt, denne piken har en omsorg i seg som er en sjelden foreteelse. Selv om hushjelper kan sitt yrke til fingerspissene og er bra på alle vis er det ikke alltid de 13