Brev til en datter

jenter ble aldri fortalt hva det egentlig betydde. Mødre snakket sjelden med døtrene sine om prevensjon og sex. Det var tabu og tilhørte mørket – det som skjedde når lyset var slukket. Synd og skam var noe ingen jenter måtte påføre familiene sine.

Sidsel ville vite sannheten om flere sider ved tilværelsen, snakke om det som betydde noe. Hun orket ikke flere fortielser og falske fasader, men ville velge fremtiden sin selv, bestemme over sitt eget liv. En sen kveld i biblioteket tok hun beslutningen: Hun måtte til Paris. Hun måtte være der det foregikk.

I det stille begynte hun å spare penger til den store reisen. På Gausdal høyfjellshotell fikk hun jobb som kjøkkenjente. Hele vinteren vasket hun, vasket opp, dekket på, ryddet av.

– Jeg vil gå hotellveien og har lyst til å lære mer språk, sa hun fromt til foreldrene.

Så fortalte hun dem at hun hadde fått jobb som au pair i Paris.

På kaia i Oslo klemte moren og faren henne fornøyd da hun skulle av gårde. Så godt at alt endelig ordnet seg. Så tok hun til fornuft likevel, tenkte de kanskje. Ingen av dem fant på å spørre om kontaktinformasjon og bevis på au-pair-jobben.

Ingen av dem krevde at datteren ringte med det samme hun kom frem. Det var ikke sånn på denne tiden. Foreldre var stort sett fornøyde om de fikk et brev fra avkommet i ny og ne.

Det eneste Sidsel hadde i den lille kofferten, var et sett undertøy, en ekstra kjole og en Kurér reiseradio. Hun hadde kjøpt den selv. Radioen fra Radionette var lys grå, hadde runde hjørner og veide 7,5 kilo. Men den var verdt å bære på, for den var Sidsels ører til den nye verdenen.

Hun tok båten fra Oslo til Amsterdam. For å spare penger sov hun på dekk. Da toget fra Amsterdam rullet inn på Gare 31