Borte av Lisa Gardner

ut i slikt vær. De pleide å finne en øde vei, skru av lyset på bilen og rase av gårde i mørket.

«HEEEE-hawwww!» pleide han å brøle på cowboyvis, før han fulgte opp med en slurk bourbon.

Etterpå knullet de som kaniner i baksetet, i en tåke av brennevin, svette og kondomer.

Når Rainie tenker tilbake på den tiden, kjenner hun et stikk av lengsel. Det er så lenge siden hun følte seg ung, vill og fri. Det er så lenge siden hun stolte nok på seg selv til å kjøre blindt i mørket.

Og så tar tankene hennes en avstikker til et sted hun ikke ønsker å dra.

Hun tenker på Quincy. Hun husker første gang de var sammen, på ømheten hans og hvordan han holdt rundt henne etterpå.

«Rainie,» hadde han sagt lavt, «det er lov å nyte livet.»

Og nå har hun det vondt. Hun har det vondt på en måte som er hinsides smerte. Hun får ikke puste. Etter syv dager føles det fortsatt som om hun har fått et slag i solar plexus, og leppene beveger seg, men hun får ikke inn luft.

Veien svinger. Hun er for ukonsentrert til å reagere. Hjulene spinner, bremsene skriker. Bilen snurrer rundt og rundt, og hun slipper rattet. Hun tar foten vekk fra gassen. Hun gir blaffen, som en slags enmanns-versjon av Thelma & Louise som venter på å seile rett ut i Grand Canyon, takknemlig for å få det overstått.

Bilen spinner i veikanten og spretter tilbake på veien. Gamle kunster våkner til liv igjen, de ligger nedfelt i kroppen hennes fra den gang hun var en dyktig, erfaren politikvinne. Hun griper fatt i rattet. Bevegel16