Stranda
Første gang jeg hørte om stranden var i Bangkok, på Khao San Road. Khao San Road var backpackerland. Nesten alle bygningene var blitt gjort om til guesthouses, det var fjernvalgstelefonkiosker med air-condition, kafeene viste splitter nye Hollywoodfilmer på video og man kunne ikke gå tre meter uten å passere en bod med bootleg-kassetter. Gatas hovedfunksjon var å fungere som dekompresjonskammer for folk som var i ferd med å forlate eller ankomme Thailand, en rasteplass mellom øst og vest. Jeg hadde landet i Bangkok sent på ettermiddagen, og før jeg kom til Khao San var det mørkt. Taxisjåføren blunket og sa at det lå en politistasjon i den ene enden av gata, så jeg ba ham sette meg av i den andre. Jeg hadde ingen forbryterske planer, men jeg ville gjerne spille opp til hans konspiratoriske sjarm. Ikke at det gjorde noen større forskjell hvilken ende man holdt til i, for politiet var åpenbart ikke aktive. Jeg kjente lukten av gress idet jeg gikk ut av drosjen, og halvparten av de reisende som drev forbi meg var steine. Han satte meg av utenfor et guesthouse med en spiseavdeling som var åpen ut mot gata. Mens jeg gransket det, sjekket klientellet for å anslå hva slags sted det var, var det en tynn fyr ved det nærmeste bordet som bøyde seg frem og rørte ved armen min. Jeg kikket ned. Jeg gjettet at han var en av heroin-hippiene som driver rundt i India og Thailand. Han hadde antagelig kommet til Asia for ti år siden og gått fra et og annet tilfeldig skudd til avhengighet. Huden hans var gammel, selv om jeg kunne ha tatt ham for å være i tredveårene. Må13