Page 1


Rettferdighet er bare et ord


Kjetil S. Ă˜stli

Rettferdighet er bare et ord 22. juli og rettssaken mot Anders Behring Breivik


© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-41126-8 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Bente C. Bergan Omslagsillustrasjon: Arne Nøst Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Print it, Litauen 2013 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 90 g Ensolux Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle tekstene bortsett fra etterordet ble trykket i Aftenposten hver lørdag under rettssakens gang. www.cappelendamm.no


Innhold

Uke 1: Sannhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Uke 2: Ødeleggelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

23

Uke 3: Bedrag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

33

Uke 4: Smerte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

45

Uke 5: Samhold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

57

Uke 6: Leve. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

69

Uke 7: Anders . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

83

Uke 8: Frykt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

93

Uke 9: Tvil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Uke 10: Urettferdighet . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Uke 11: Lettelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 Etterord: Å skrive om følelser . . . . . . . . . . . . 145

5


Uke 1

Sannhet

Nå begynner det. Dette er starten på avslutningen. Hva skjer med meg? En mann forteller rolig hvordan han drepte 77 mennesker, og jeg tenker «hørt det før». Han forteller saklig og inspirert, som gjaldt det en matoppskrift, hvordan han ville henrette Gro Harlem Brundtland. Men jeg ser ingen nyhet lenger. Etter å ha sett på ham den første uken i retten vekker synet knapt følelser mer. Sannheten er at man blir nummen. Man tar seg en bolle, sjekker mailen og går inn og ut av fortellingene i rettssal 250, Oslo tinghus. Også dette klarer han, tenker jeg, å gjøre vårt blodige traume hverdagslig. Så skjer det noe. Det kommer plutselig, som når noen åpner døren og slipper vinter inn. Det kan være den instrumentelle måten han snakker om de drepte på, med de dreptes mammaer og pappaer rundt seg. Det kan være da han snakker om «en liten pjus7


kete gutt på sørspissen av øya» som var for ung til å drepes. Nummenheten forsvinner. Som om den var oppdiktet. Jeg kjenner det, for jeg blir fysisk kald. Da er man tilbake. En jente som kun ble skutt i armen på Utøya … sa jeg «kun»? Kun skutt i armen? Ja. I denne fortellingen ble hun «kun» skutt i armen. En jente som kun ble skutt i armen på Utøya har fortalt at det vondeste ikke var smerten da kulen boret seg inn. Den vondeste var ikke frykten etterpå, ikke panikkangsten av å høre en høy lyd eller et glass knuses (hun gjemte seg i skolestua der han skjøt inn gjennom ruten.) Det verste var den skitne følelsen. Følelsen av at kulen fra morderen satte henne i berøring med ham. Det føltes, sa hun, som om han krøp inn i blodårene hennes, som om han var i henne og forpestet henne med ondskap. Det skjer her nå. Vi forpestes. Utenfor rettssal 250, rett etter at saken begynte: I en vrimmel av journalister og pårørende og advokater står en eldre mann med rødt ansikt og smale øyne. Han står alene og ser rundt seg, som forlatt. Leter han etter noen, finner han ingen. Alle går forbi. Denne mannen kom i høst med sannheten i en skinnveske. Sammen med psykiater Synne Sørheim konkluderte han med at Anders Behring Breivik var strafferettslig utilregnelig. De var ikke i tvil. Tiltalte rant over av symptomer. På dag tre av rettssaken knyter rettspsykiater Torgeir Husby armene over brystet som for å av8


verge at noen kler ham naken. Hans røffe ansikt ligner nå det jagede barnets som må ut i en skolegård. Dette er min tolkning. Den trenger ikke være sann – som deres langt mer begrunnede tolkning av Behring Breivik ikke trenger å være sann. Aktoratet har etter psykiaterparet Husby og Sørheims rettssakkyndige rapport insistert på at tiltalte Behring Breivik var for syk til å straffes. Men sannheten er som et løv i et vindkast, og den flyttet seg da mektige aktører maste seg til en ny rapport – som konkluderte med «tilregnelig». Nå må retten velge én av dem. Rettssaken kan gi Torgeir Husby og Synne Sørheim rett. Men på dag tre fremstår han forlatt utenfor sal 250, og i salen sitter Sørheim askegrå. Sannheten oppfører seg som en slange i denne saken. Når du jager den, snor den seg unna. Når du selvsikker tror du har fanget den, hugger den til så du skvetter bakover. Men én sannhet enes vi om, og den er vond, den river deg i filler. Og sannhet er hva en rettssak skal handle om. Kan han straffes for drapene på de 77 eller er han for syk? Finnes tempelriddernettverket Knights Templar utenfor Behring Breiviks hode? Er hans byggverk en tilregnelig løgn? Eller en utilregnelig psykotisk vrangforestilling? Montaigne (1533–92) skrev at den som sier sannheten, han vil føle et behag, en trygghet, en ro, uansett hva sannheten innebærer. I retten snakker tiltalte om drap og drapsfantasier med ro og trygghet. 9


Men når aktor jakter hans tilregnelighet og spør om tempelridderne, svarer han famlende eller sier «ingen kommentar». Følelsen av usant gjør folk urolige. Det er slik vi er lært opp. Først: Du skal ikke slå. Så: Du skal ikke lyve. Sannheten er jorden vi går på. Men jorden skjelver nå, og det er noe av grunnen til at vi ikke er ferdig med ham, til at vi er blitt en nasjon av fem millioner psykiatere. Ifølge aktoratet ville psykosen åpenbare seg når tiltalte åpnet munnen. Men i de første utspørringene vrir slangen seg unna. Han sier han latterliggjøres, demoniseres. Han sier de første sakkyndige diktet opp en gal Behring Breivik. Han kaller dem «Asbjørnsen & Moe» og beklager alt han sa til dem. Det var «pompøst», sier han nå. For en beregnende mann er ingenting løgn, intet er galskap, det er «pompøst». Jeg tar kraftig selvkritikk på at det ble pompøst, sier han i retten. Selvkritikken stopper altså ved hans «selvfremstilling». Kan et tilregnelig menneske beklage at han var for «pompøs» i omtalen av menneskeslakt? Med kraft kjemper han for «å slippe galehuset» som han kaller det. Skjønt, hva vet vi. Vi i pressen skrev det kun fordi han sa det. Eller rettere: Fordi mange av oss innerst inne tror han er tilregnelig. Han løy seg til Utøya. Hvorfor stole på ham her? Den som aldri har sett en elv, vil i første møte med en elv tro det er et hav. Den som aldri har hatt 10


en massemorder blant sine egne, vil se en fremmed. Slått av at den fremmede er en av oss, vil han se et «monster». Men det er det gjenkjennelige ved monsteret som uroer nå. I retten forsøker han å dempe språket, han kalkulerer og kryper opp på bordet til de nye sakkyndige, som ga ham en sannhet han kanskje ønsket: tilregnelig. Han opptrer høflig og ber dommeren om unnskyldning for at han bruker for lang tid. Når aktoratet lokker frem utilregneligheten, svarer han med normalitet. Da oppstår noe ubehagelig: Jo mindre psykisk syk han fremstår, desto mer et «vanlig menneske». Og hvis «en av oss» gjorde dette, desto verre blir alt. Han spøker i retten. Smiler. Svarer vennlig. Han imponerer med ro og kontroll, godt ordforråd og variert kunnskap. Det er da man blir uvel, og må mane frem sannheten. Sannheten om de 77. Jeg har et bilde fra 22. juli i hodet: Jeg ser blygrått skydekke over den mørkegrønne øya. Jeg ser de rolige skrittene hans på det våte gresset, hører kvister knekke under bena hans når han nærmer seg ungdommer som klynger seg sammen på Kjærlighetsstien. Jeg hører den kalkulerte stemmen når han sier «kom frem, det er trygt nå, han er tatt». Og så: hylene. I retten veksler han mellom vennlighet og voldsom brutalitet. Alt han sier, også hvor nær han var enkeltes ansikter da han skjøt dem i stykker, sies på samme måte, mykt, monotont. For så, når han innser virkningen av sin opptreden (han har ikke 11


medieforbud på cellen), å bytte ansikt – som på fredag, siste dag av uke én. Dagen før ble han oppfattet som drapstørstende psykopat. Fredag vil han snakke om følelser og empati. Slik snakker et beregnende menneske som ser på sannheten som et parti sjakk. Foran ham sitter de fire sakkyndige og ser hvert trekk. Men de tolker det ulikt, og jorden skjelver. Om sannheten er svikefull, er hukommelsen verre. Den morgenen rettssaken starter, sykler jeg forbi Hammersborg (der tiltalte parkerte fluktbilen han brukte til Utvika), mot regjeringskvartalet. Sollyset treffer skiltet «Grubbegata», men jeg tenker ikke over det. Jeg blir til og med overrasket over at regjeringskvartalet er stengt. Det er som om jeg har glemt alt. Glemt hva rettssaken handler om. Foran en kiosk lister en avis opp navnene på de drepte på forsiden. Jeg stopper. Så få navn jeg husker nå. Selv ansiktene virker ukjente. Før husket jeg alle. Man rives ned, man reiser seg, skrur på TV og glemmer for å kunne gå videre. Slik er hukommelsen. Men det er jo ikke helt sant, og det merkes nær tinghuset; man ser flere og flere mennesker, man ser munner åpne seg, men man hører ingenting. Alvorlige folk hvisker til hverandre – mens en pansret svart politibil kjører ned i mørket under jorden. Oslo/Norge fremstår nå som et menneske som vil sove, men som ligger og vrir seg. Man lukker øynene, men hjertet er urolig. Til slutt gir man opp og står opp. Og ser to roser på tinghusgjerdet og be12


væpnet politi. Man ser ungdommer som ble skutt på, man ser på de fremmøttes ansikter hvem som har mistet noen. Ikke fordi de gråter, for det kommer senere. Man ser sorg. Man ser sorgen i matte øyne. Man ser folk som geleides og holdes oppe. Sorgen har tatt bolig i dem. Hukommelsen våkner. Nå kan man ikke sove mer. Tiltaltes forsvarer Geir Lippestad, aktorene Svein Holden og Inga Bejer Engh og flere bistandsadvokater, alle kledd i svart, kommer inn i rettssalen. Før de smiler og håndhilser ligner de et sørgetog. Nå venter vi bare på ham. Den som sier at dette er sirkus, skal selv ta på klovnenese når han sier det. En vakt i et hjørne løfter opp en walkietalkie. Man hører dører åpnes. Flere vakter kommer til syne bak forsvarerens bord. Og så høres et voldsomt regnskyll. Lyden av fotografenes blitzlamper. Han er her. En politibetjent med svarte skinnhansker låser opp håndjernene og frigjør hendene som 22. juli presset inn avtrekkeren og som nå er her og heves til hilsen foran foreldre og rettens aktører. Ansiktet hvitt og kjøttfylt, håret bryl-gredd som i en Stompa-film. Han børster støv fra dressen. Åpner en vannkaraffel. Ser ned. Ser mye ned. Når han ser opp, er øynene fjerne, rolige, så er de lysende, brennende. To ansikter. For tiltalte er Norge naivt og damer er det svake kjønn. De er også forrædere, fødemaskiner som 13


forråder landet ved å jobbe. I retten er han omringet av damer (presse, aktor, administrator, rettspsykiater, bistandsadvokater, selv hans medforsvarer). Han er omringet av den nye tid, og samfunnet han angrep avgjør hans skjebne. Han latterliggjør rettsstaten, og dens maksimumsstraff på 21 år, men han reddes av den. Han smiler som det midtpunktet han er. Aktorene kommer til ham, håndhilser og smiler, bistandsadvokater håndhilser, alle går til ham. Slik tvinges også vi til ham. Hvorfor må en bistandsadvokat, som har tatt ofre i hånden, nå ta ham i hånden? Fordi de har verdighet. Det er sannheten om en verdig rettsstat. Aktørene hilser høflig, massemorderen sitter uten fotlenker eller håndjern nær de etterlatte, voktet av to politimenn som hvis de ikke sovner (flere vakter sovner i løpet av rettssaken), skal hindre de uverdige fra å gjøre ham noe. Verdighet. Verdig rettssak. En rettsstat verdig. Kontrollerte følelser er verdig. Raseri er uverdig. «Verdig» sies like ofte som Breivik sier «dekonstruksjon». Fuck verdighet! Mennesker er revet i stykker, deres familier slites i stykker, de går ut og inn av rettssalen for å unngå de verste detaljene, de griner elver av tårer og holder seg fast i stolene for ikke å bli skylt med, og vi babler om verdighet som om det var en konkurranse. Hva om en rasende far hoppet over kanten og rakk en knyttneve? Ville det vært uverdig? 14


Er det verdig å gi ham en hverdag som i hans ord er som en «barnehage» − og med muligheten til å komme tilbake til oss? Statsminister Jens Stoltenberg sa: «Mer åpenhet, mer demokrati, men aldri naivitet.» Er vi naive? Jeg aner ikke. Hodet føles tromlet. Jeg er ikke vant til massedrapsmenn. Administrator Wenche Arntzen: – Jeg ber om at tiltalte reiser seg. Anders Behring Breivik, du er uten arbeid? – Nei, det stemmer ikke. Jeg er skribent og jobber fra fengselet. Og jeg anerkjenner ikke denne rett, sier han som 22. juli i et skrik formet ordene «dere skal dø i dag!» Samtidig begynner tolkingen av ham på sosiale medier og i de store mediene. Det er som om vi må knekke ham hvert sekund: Tiltalte er barnslig/patetisk/slik knekker aktor terroristen/feige tårer/her er feilene i tiltaltes analyse/løgner/følelsesløs/nervøs/ Vi bruker krefter på å avkle ham, slik vi klynger oss til at Hitler var en dårlig maler. Men drapene er ikke nok, virker det som. Hvorfor? Fordi vi frykter ham, og derfor stakkarsliggjør ham. Jeg tar meg i det selv, og noterer midt i utspørringen følgende: «Ridderjustitiarius Breivik minner om barneboken Diktatoren. Boken handler om et barn som bestemmer over alle i landet sitt. Han blir ofte rasende. ‘Syng! Spis! Ti stille!’ På siste side går det frem at han er i barnehagen og at storheten kun finnes i hodet hans. Forskjellen på diktatoren og til15


talte er at sistnevnte er virkelig, voksen og med tilgang på våpen.» – Vi er nå kommet frem til Breiviks forklaring, og jeg vil be om at tiltalte tar plass i vitneboksen, sier administrator Arntzen. Det er så stille. Skrittene gjaller. Man hører blikkene. Politiet setter seg ved siden av ham. – Jeg kan komme til å avbryte deg, sier Arntzen, nesten tilgjort myndig. – Kjære dommer Arntzen, sier han med myk stemme. – Jeg håper du ikke avbryter meg, jeg ber om tillatelse til å legge rammene for mitt forsvar. Jeg har tonet ned retorikken av hensyn til de etterlatte. Det er kraft i hans manipulasjon. Hver gang han avbrytes, får han fortsette. Han får holde en 73 minutters tale. Om sannheten, sier han, for det som sies om ham, er løgn. Det er ikke som Platon sier, at straffen følger synden hakk i hæl, fordi enhver som venter straff, vil lide under den, og enhver som fortjener straff, venter på den, som om ondskapen avler sin egen pine. For Behring Breivik er ondskap godhet, synd er heltedåd. – Jeg står her i dag som representant for den norske motstandsbevegelse. Jeg snakker på vegne av svært mange nordmenn. Det påstås at jeg er ondskapsfull, sinnssyk, narsissistisk, psykotisk, patetisk, med incestforhold til min mor, barnemorder, feig, homo, rasist, fascist, tilbakestående, med 16


farslengsel. Jeg er ikke overrasket. Det er løgnaktig propaganda. Jeg har gjennomført det mest sofistikerte, spektakulære angrepet i Norge, sier han, og fortsetter: – Dekonstruksjon er stikkordet. Kortversjon: Marxister har makten. De gjør Norge om til et multietnisk helvete. Sånne som ham sensureres, folket føres bak lyset og hjernevaskes av eliter. Snart er etniske nordmenn en minoritet, og dette komplottet må bekjempes. Islamisering og jihad pågår, og eliten hyller det. Han ser ned i papirene sine. Flere etterlatte stirrer i taket. – Slike ulevelige urettferdigheter skapte meg. Man har misforstått ondskap og brutalitet. Det jeg gjorde var godhet, ikke ondskap. Og ja, jeg ville gjort det igjen. AUF er hjernevaskede. De er ikke uskyldige, sivile barn, men aktivister. Jeg er født i fengsel. Jeg er tvunget til å se på at min kultur dekonstrueres av marxister. Jeg skal applaudere mitt folks undergang. Dette fengselet heter Norge. Her er de onde gode, sier norsk presse, mens jeg er ond. Ekstremisme? Psykotiske vrangforestillinger? Det blir for dumt. Det er Arbeiderpartiet og eliten som er den virkelige galskapen. Hvorfor? De jobber for masseinnvandring, og det er ikke rasjonelt å jobbe for å dekonstruere sin egen nasjon, kultur, religion. Dette er den virkelige galskapen og ondskapen. Jeg handlet i nødrett. Det jeg sier i dag er sannheten. Snart vil den gå opp for alle. Patrioten er hatet, men 17


når han lykkes, vil han støttes. Denne saken bør handle om å finne sannheten, sier han. Presenter en gåte til et menneske, uten å gi løsningen, og personen blir besatt av å finne svaret. Kanskje er 22. juli ikke så komplisert, men jeg forstår det ennå ikke. Jeg forstår ikke mannen bak. Jeg ser på ham. Nei, jeg stirrer så lenge at linsene blir tørre. Jeg stirrer etter svar. Hva er svaret? Hvorfor? Hvordan? Hatpropagandaen kjenner vi. Sannheten er at han i mildeste versjon av seg selv treffer noe. Han tangerer debatter som eksisterer, han sneier innom fordommer som finnes i folket, i meg. Kanskje er det derfor vi bruker ekstra energi på å avkle ham. Derfor vi puster litt lettere når han ligner en fremmed, en norsk ideologisk-fanatisk variant av AlQaida Aktor Inga Bejer Engh reiser seg. Hun trykker på en knapp slik at bordet med dokumentene heves. Sakte stiger sakens kjerne frem. Sannheten om 22. juli handler ikke om psykiatri og tilregnelighet, den handler om mennesker som endte i en obduksjonsrapport. Aktor leser fra tiltalen: NN, født 1979, død ved … XX, født 1983, død … Samtidig leser Behring Breivik de samme detaljene. Han blar videre slik andre blar i en meny. Folk i salen gnir seg i ansiktene. De puster tungt, noen stirrer tomt ut i luften. Aktor fortsetter: trykkbølge, splinter, kuttet, knuste knokler, ører, sener, vev, muskler, flere ope18


rasjoner, brannskader, bruddskader i hode, tenner, kjeve, lungeblødning, hjerneblødning, skader på begge øyne, brudd i kraniet, knust hjernevev, brudd i ansiktsskjelettet, trykkskader, tresplint i hodet, alvorlige hodeskader, blødninger, omfattende skader i buken, omfattende brudd og sårskader i ben, hode, ribben, ansikt, punkterte lunger, amputert ben. Brått stopper aktor høytlesningen. Det ser ut som om hun holder seg fast i pulten for ikke å falle idet hun leser opp fra Utøya og maler øyas geografi med blod: … han går videre til kafébygget … hun maler med kjøttsår og kulehull … Han går inn i Lillesalen … og ungdommer som blør ihjel … Han går ut på Kjærlighetsstien … og kuler inn i kinn, kuler gjennom ganen … Hva skjer med aktor? Hun stopper. Hun ber om vann. Øynene er røde, hun pusser nesen og gnir bort noe under øynene. Etterlatte begraver hodet i hendene. Flere lukker øynene og åpner dem ikke. – Aktor? Sier administrator Arntzen. – Vi tar en pause. Etterpå presses Behring Breivik fra skanse til skanse. Om hvordan han kom i kontakt med andre høyreekstreme, sier han brått: «Det var kun tilfeldigheter, gjennom Internett. Jeg var på søken på det tidspunktet, men visste ikke hva jeg søkte etter.» Alle leter etter spor, og han ga oss ett her: Han var en gutt koblet fra verden, som søkte og koblet seg på noe, og som bygde sin identitet rundt dette. 19


Hver gang han famler i retten, lander han på ordene han konstruerer sin identitet rundt: «Jeg er en militant nasjonalist. Jeg måtte gjøre noe med dekonstruksjonen av Europa. Jeg er en militant nasjonalist.» Aktor vil plukke identiteten hans i biter. Han fremstår da krenket, irritabel, latterliggjort. Da aktor spilte av YouTube-filmen Behring Breivik laget for å markedsføre kompendiet 2083, gråt han. Det minner om Stinky i Mummidalen: Mummidalen er en godhetsnasjon, men ingen liker Stinky. Han aksepterer ikke kodene i dalen, og utnytter godheten der. Når han blir tatt, gråter han i strie strømmer. Aldri av anger, men fordi Lille My og mummiene ikke forstår ham. Folket som ser på håper kanskje på et sammenbrudd, at han tar uhyrlighetene innover seg. Det skjer nok ikke: Han virker for frakoblet til å evne det. Eller for påkoblet, for fanatisk. For hvem er han uten kommandøridentiteten? Noe rart oppstår når man ser mannen falle, ser ham kjempe for å finne fast grunn under føttene. Tanken på at Anders Behring Breivik en gang var et menneske. Et barn. En ungdom, like søkende som dem han tok livet av. Det er vanskelig å synes synd på ham, men det går an å føle med en som har lett etter seg selv, og så fant han dette. I går etter lunsj ber aktor ham om å gjenfortelle alt fra Utøya. Han svelger tungt og tar pauser. Om han spiller berørt eller er det, er umulig å 20


si. De fire sakkyndige ser på ham. Ja, hva er dette? Det vi hører ham si, er ikke til å tro. Det er detaljer i denne fortellingen som aldri vil forsvinne, ungdommer som trygler og ber for livet mens han går tom for ammunisjon, og som ligger som frosset fast mens han bytter magasin og henretter dem. Ungdommer som ser ham komme og legger seg ned når han hever riflen. Blod som dekker vegger og gulv. Det handler ikke om psykose, men sadisme. Man er ikke nummen mer. Man er uvel. Et skrik er eneste verdige reaksjon. Så hva er sannheten om ham? Det er som om tiltalte sprenger rammene for diagnosekriteriene de sakkyndige jobber etter. Som om sannheten ligger midt mellom dem. Sinnssyk og tilregnelig. For retten er det en meningsløs tanke. En slik sannhet finnes ikke.

Profile for Cappelen Damm AS

Rettferdighet er bare et ord  

22. juli og rettssaken mot Anders Behring Breivik. Aftenpostens journalist, Kjetil Østli, fulgte rettssaken mot terroristen Anders Behring B...

Rettferdighet er bare et ord  

22. juli og rettssaken mot Anders Behring Breivik. Aftenpostens journalist, Kjetil Østli, fulgte rettssaken mot terroristen Anders Behring B...