__MAIN_TEXT__

Page 1


Pikekyss og djevelkake


Siri Ă˜stli

Pikekyss og djevelkake


© 2013 CAPPELEN DAMM AS ISBN 978-82-02-40966-1 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Johanna Blom Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1

«Skål for Maia, og gratulerer med dagen! Tretti år!» Maia vred seg, hun hadde tømt en god del glass i forsøket på å glemme det tallet. Tretti! Tenk alt hun hadde planlagt å utrette før hun ble tretti: få to barn, hund, marsvin og en mann som var der når hun fylte år, bare for å nevne noe. «Og skål for Maias nye leilighet! Fire hundre kvadrat på Frogner!» To av Maias gjester nikket begeistret, men den tredje lot en blanding av dårlig humør og alkohol få fritt spillerom. «Dette er ikke Maias leilighet,» snøvlet Lisen. «Det er Victors. Maia bare er her. Hadde det ikke vært for Victor, måtte hun ha bodd i den bittelille, rotete … Og selv om det er Maias bursdag, så prio … priot … priotirer … ikke Victor Maia. Han er i alle fall ikke her!» «Det heter prioriterer, og ti stille, Lisen! Victor har et viktig oppdrag i Afrika, han kan ikke være her. Skål enda mer for Maia, hun ser ikke eldre ut enn tjuefem!» «Tjue!» «Nitten!» «Personlig,» mumlet Lisen og vred ansiktet i en grimase som fikk henne til å ligne en vakker, ondskapsfull katt. «Personlig synes jeg hun ser ut som bare fjorten.» Maia sendte henne et oppgitt blikk, åpnet munnen, men ombe5


stemte seg og tok en ekstra slurk vin. Neste gang, avgjorde hun, skulle hun servere brus. Brus og boller, som da de var små. Hadde hun visst hvordan Lisens bursdagsmanerer skulle utvikle seg, skulle hun ha sluttet å invitere henne da de var fem. Men hvordan kunne noen ane at Lisen skulle bli et bursdagsmonster? Hun var til vanlig en mild og vennlig skolelærer, høyt elsket av barn fra første til sjette klasse. Men det siste året hadde noe skjedd. Etter et par (eller kanskje fire-fem) glass vin gikk omsorgsfulle Lisen i dekning, og hadde Maia vært fornuftig, burde hun ha gjort det samme. Hun kunne ha tatt med seg de to andre gjestene, Joakim og Isabella, og stukket av, men det turte hun ikke. Hvem visste hva Lisen kunne finne på med fire hundre pent møblerte kvadrat til disposisjon? Maia ryddet diskré tre halvfulle vinflasker vekk fra Lisens ende av bordet. Hun håpet at venninnen snart ville roe seg. Mest for hennes egen skyld, faktisk. Stakkars Lisen kunne bli så full av anger dagen derpå at hun gikk svært langt for å gjøre opp for seg. En gang hadde hun hatt så dårlig samvittighet at hun hadde vasket ned en treromsleilighet og servert de fornærmede middag attpå. Men denne kvelden ga Lisen blaffen i morgendagen, mulig husvask og god samvittighet. Hun lot det stå til, og nå var det Isabella som fikk gjennomgå. Maia holdt pusten, for Isabella var ikke den som lot noen angripe henne ustraffet. Da Lisen slengte ut at Isabella bare datet gamlinger med mye penger i håp om at de snart skulle dø og etterlate henne formuen, hveste Isabella: «Jeg liker modne menn. Og i alle fall har ikke jeg en mann som går med avisen. Tenk å være gift med et avisbud!» «Jeg er stolt av at mannen min går med avisen,» ropte Lisen. «Stolt!» Hun ble så rørt av tanken på mannen sin at hun like godt begynte å gråte. Men så klarte hun å ta seg sammen. «Lars liker å gå med avisen, dessuten er han egentlig kunstner, og forresten er avisbud en skikkelig jobb. Ikke en sånn snyltejobb som du har.» «Snyltejobb! Du vet ikke hva du snakker om!» Og det hadde Isabella rett i, tenkte Maia og forsøkte å redde 6


en konjakkflaske unna Lisens faste grep. Lisen visste ingenting om Isabellas jobb, faktisk visste ingen av dem egentlig hva hun gjorde. Nå trodde ikke Maia at Isabella hadde en snyltejobb (og hva var en snyltejobb?), men Isabellas gjøren og laden i New York var et mysterium. Maia trodde det var en av disse jobbene hvor man knyttet kontakter med viktige folk og hjalp dem med ting. «Konsulentoppdrag?» hadde Maia spurt en gang, og Isabella hadde trukket på skuldrene og mumlet noe. Men hva det enn kunne være, så var det glamorøst. Så glamorøst at hun en gang hadde spist middag med Madonna og Donald Trump. Samtidig. En stor middag, riktignok, med 1500 gjester, slik at Isabella knapt hadde skimtet håret til herr Trump, og Madonna hadde hun ikke sett i det hele tatt. Men hun hadde stappet i seg fire retter med vin og avec til inntekt for noe som het «Food for the Poor.» Og det var nettopp «Food for the Poor» Lisen lot det gå utover nå. «Fireretters middag, slik at de fattige skal få en pakke vitaminpulver og litt vann! Det er u-moral-sk. Ha!» Isabella bare trakk på de elegante skuldrene. «Disse fattige er på Haiti. Vi kunne ikke bedt dem, og Donald Trump må jo spise uansett. Han kan like gjerne gjøre det til inntekt for noen. Og forresten er det sånn det er i Amerika.» Den fjerde i selskapet, Joakim, hadde ennå ikke sagt stort. Foreløpig hadde han brukt tiden til å stirre inn i lysene på Victors enorme sølvkandelaber. Av og til utstøtte han melankolske sukk og, basert på erfaring, gjettet Maia at han hadde slått opp med sin siste flamme. (Thomas? Petter? Eller var det Juan?) Maia husket ikke, for Joakims kjærlighetsliv var mildt sagt kaotisk. Han skiftet kjærester så raskt at Maia ikke klarte å holde telling, og mer enn én gang hadde hun invitert Joakims siste venn til middag, bare for å bli forklart at det var slutt for lenge siden. «Nesten en uke,» kunne Joakim si og se bebreidende på henne. Han var dessverre for pen, og når han i tillegg var morsom og sjarmerende, var det ikke rart at han var populær blant andre homofile menn. Og det, mente Maia, var vel og bra hvis det ikke hadde tatt så mye tid. Hun og Joakim eide og drev en kafé sammen, og når Joakim til 7


stadighet var opptatt med kjærlighetsaffærene sine, ble det mye arbeid på Maia. Hun kastet et blikk på Joakims triste ansikt og gruet seg til neste uke. Den kom til å bli slitsom. Joakim kom til å sutre, han kom til å være syk, og hvis det var riktig ille måtte han reise på spa … «Ja, ja,» mumlet hun. «Det går vel.» Hun la en trøstende arm rundt Joakim og ble belønnet med et blekt smil. Joakim rettet seg opp og tok seg sammen. «Har Victor ringt?» spurte han. «Selvsagt har han ringt,» løy Maia og skulle til å legge ut om den ikke-eksisterende samtalen, da Lisen igjen overtok. Og denne gangen lot hun seg ikke stoppe. Hun uttalte høyt og tydelig at hun slett ikke trodde Victor hadde ringt, og dessuten hadde han sikkert ikke sendt presang, og hvorfor hadde han så stygg stol? «Ekkel stol!» grøsset Lisen. «Fy og fy!» Den stygge, ekle stolen var en gebrekkelig rokokkostol i gull og rød fløyel, og Maia var for så vidt enig i at den var fæl. Men Victor var stolt av stolen, og han var overbevist om at Maia også, med tiden, ville sette pris på den. «Stolen er et arvestykke,» mumlet Maia. «Den ble laget fordi kong Haakon skulle komme på besøk til Victors tippoldefar, men så kom han ikke likevel.» «Og nå står den der og venter fortsatt?» Lisen var overveldet. «En gang må de da skjønne at han ikke kommer. Du er samboer med en wannabe Ari Behn.» Hun var så fornøyd med beskrivelsen at hun gjentok den flere ganger. Som en ettertanke la hun til at der sluttet jammen sammenligningen, for i motsetning til Ari var Victor en gjerrigknark. «Selv om Ari har sine sider, kommer han hjem med presanger! En påfuglkjole til Märtha! Diamantbesatte englevinger. Maia har ikke fått noe. Folk som har Munch på veggene, bør i alle fall varte opp med en englevinge!» Her slo Lisen ut med armene og veltet et vinglass, og Maia reddet fort unna resten av glassene. Hun fikk til og med vridd en vinflaske ut av Lisens hender. 8


«Nå er det nok. Victor er en utmerket fyr,» sa Joakim bestemt. Behendig grep han et stort paistykke, stappet det inn i Lisens munn, slik at hun ikke fikk sagt noe, og reiste seg høytidelig. «Skål for Victor! Han gjør viktige ting i Burundi. Han arbeider for fred og verdens sultende og FN! Er det FN, eller er det noe annet? Nåja, uansett, han gjør viktig arbeid, og det er flott!» Bestemt hevet han glasset, og Maia og Isabella fulgte etter. «Skål for Victor,» gjentok Joakim. «Vi gleder oss til å treffe ham igjen.» «Det gjør vi slett ikke,» mumlet Lisen med munnen full av pai. «Han har ikke gitt Maia en englevinge engang. Ari Behn …» «Victor ringte i dag,» avbrøt Maia med høy stemme. Victors rykte som fantastisk kjæreste ville ryke hvis hun innrømmet at han hadde glemt hele bursdagen hennes. Altså sa hun med overbevisning: «Han ringte og sa at han elsket meg og savnet meg og hadde sendt meg en presang.» «Som du ikke har fått!» sa Lisen triumferende. Hun hadde klart å svelge unna paistykket og var klar for nye slag. «Victor har glemt bursdagen din. Han kunne ikke dra på sommerferie med deg engang, for da måtte han på et møte for fred på Bahamas. Bare tull! Det er ikke krig på Bahamas! Folk gjør andre ting på Bahamas. De gjør ekle bedra-samboeren-din-ting.» Hun gjespet plutselig og gned seg i øynene. De tre andre så håpefullt på henne, men Lisen rettet seg opp, fant mirakuløst nok styrke til å helle i seg enda et glass konjakk og ta sats. «Jeg vil ikke fornærme deg, Maia, men Victor er en gammel gris. Han er mer enn ti år eldre enn deg, og du er altfor god for ham. Og kjærestene dine, Isabella, kommer ikke over gaten uten stokk og gåstol.» «Gi deg nå!» kommanderte Isabella. «Du har aldri sett noen av mine kjærester, og jeg er sikker på at de ser bedre ut enn det postbudet du er gift med. Det må jo være en grunn til at jeg aldri har sett Lars. Pukkel, kanskje? Eller er han tykk? Kanskje han skjeler?» «Slutt,» ba Maia. Vi skåler for vinen! Kan vi ikke bare skåle for vinen og glemme pukler og skjeling og sånn?» 9


«Vi kan ikke skåle for vinen, for den er Victors, og han er en gjerrig, gammel gris,» sa Lisen, før hun datt fremover og sovnet fredelig. De andre tre så lettet på hverandre, og Maia strakte frem en hånd og strøk Lisen forsiktig over håret. «Jeg skjønner ikke hva som går av henne,» hvisket Joakim bekymret. «Hun må ha det verre enn vanlig med Lars. Men ikke bry deg om det Lisen sier. Hun mener det ikke, og den gangen Victor var innom kafeen vår, var han veldig hyggelig. Og alt han visste om Verdensbankens innflytelse i – æh – Algerie?» Lisen hevet hodet, og alle tre skvatt til. «Jeg tror jeg må spy,» erklærte hun, bøyde hodet ned igjen og kastet opp utover Victors antikke persiske teppe. «Huff, da,» fniste hun. «Jeg må visst en tur på badet.» «Lås døren etter henne,» mumlet Isabella. «Og hvis du glemmer å låse den opp igjen, har du min fulle forståelse.»


2

«Maia?» «Jeg tror det,» mumlet Maia, holdt telefonen opp til øret, åpnet forsiktig et øye, angret seg og lukket det igjen. På hodet hennes satt en trommeslager. En insisterende, elendig trommeslager som ikke kunne holde takten. Vred hun hodet til venstre, trommet han fortere, og vred hun det til høyre, saktnet han riktignok farten, men tok det igjen i slagstyrke. «Gratulerer med dagen, elskede.» Victors dype stemme skar igjennom den taktfaste dunkingen. «Tusen takk,» sa Maia. I alle fall var det det hun hadde tenkt å si. Men det kom ut mer som «tlopptlopp», og selv på dårlig linje fra Burundi skjønte Victor at noe var i veien. «Er du syk?» «Bare litt,» forsikret Maia. «Hodepine og sånn. Det er noe som går.» «Har du feiret?» Nå var Victors stemme alvorlig. Feiring var noe Maia og Victor hadde forskjellig syn på. Victors feiring besto av litt dannet nipping til vin, gjerne etterfulgt av en innsiktsfull samtale om, for eksempel, en politisk artikkel i The Times. Le Monde Diplomatique kunne også brukes som kilde, og selv om Maia var enig i at det var en utmerket måte å feire på (spesielt når man var blitt tretti, og enda mer etter en kveld med Lisen i storslag), hadde hun vanskelig for å gi avkall på gamle vaner. 11


Særlig når hun var sammen med sine venner. De hadde lite fornuftig å si om artiklene Le Monde Diplomatique. «Jeg har ikke feiret i det hele tatt,» hvisket Maia nå. Stemmen var ikke samarbeidsvillig. Hun tok sats og løy med noenlunde klar uttale: «Jeg var hjemme i hele går. I alle fall nesten. Det var fredelig. Veldig rolig og … vel, fredelig. Stille. Og, som sagt, fredelig.» Hun bet seg i leppen og forbannet for hundrede gang sine elendige evner som løgner. «Maia, elskede Maia,» lo Victor. «Jeg ringte ikke for å skjenne på deg, kan du skjønne. Jeg ringte for å gratulere deg med dagen.» «Takk.» Maia gjorde enda et forsøk på å åpne det gjenstridige øyet. Men etter et fiendtlig blikk på taklampen ombestemte hun seg og trakk like gjerne dynen over hele hodet. I det trygge mørket fant hun motet til å påpeke, forsiktig, at bursdagen hennes faktisk hadde vært i går. «Lisen spurte etter deg,» sa hun og angret seg i det samme. «Lisen? Var Lisen der?» Victors stemme hadde nå en misbilligende klang. Den eneste gangen han hadde truffet Lisen, var på en nokså skummel nattklubb. Veldig uheldig, egentlig, verken Victor eller Lisen pleide å gå på skumle nattklubber, og at de skulle befinne seg der samtidig, var dobbel uflaks. Når man la til to doble vodka, et ukjent antall margaritaer og Lisens trang til å fornærme folk når hun var beruset, var resultatet gitt på forhånd. Victor hadde gått sjokkert hjem, og selv om Maia sa at Lisen var helt annerledes til vanlig – da gikk hun rundt med barn og strikketøy og kunne til og med koke syltetøy – hjalp det ikke. «Lisen stakk bare innom,» mumlet Maia. «Hun stakk bare innom for å ønske meg til lykke med dagen. Jeg ga henne en drink, og så gikk hun.» «Godt.» «Joakim og Isabella stakk innom også. Isabella kom på overraskelsesbesøk helt fra Amerika, var ikke det snilt? Jeg ga dem en drink og. Alle fikk en drink,» sa Maia og skjønte at hun vektla 12


disse drinkene litt for mye. Samtidig var hun irritert på Victor, som ga henne dårlig samvittighet for en helt normal bursdagsfeiring. I alle fall nokså normal. «De fikk mat også,» la hun til. «Du vet, bursdagsmat.» Hun tenkte seg om, det var irriterende så sen hun var i tankegangen denne morgenen. «For det var faktisk bursdagen min i går,» slo hun fast. «Ja, du sa det. Men jeg har hatt mye å gjøre. Arbeidet vårt her er svært viktig for den fattige del av befolkningen i denne delen av Afrika. De mulighetene de gir med tanke på oppbygging av infrastruktur, som igjen vil gi enorm gevinst på områder som ørkenspredning, feilernæring, irrigasjon – hele fattigdomsproblematikken er noe vi må forholde oss til i det daglige arbeidet vårt. Det er særdeles viktig, jeg har knapt sovet. Men jeg beklager selvsagt at jeg tok feil av bursdagen din og en annen dag.» «Huff da,» sa Maia, som visste når hun var slått. «Ikke tenk på meg, du hadde ikke trengt å ringe, vet du.» Hun bet munnen hardt igjen så hun ikke skulle falle for fristelsen til å spørre om presang. Maia elsket gaver og kunne glede seg til jul i flere uker bare på grunn av pakkene, men det var barnslig. Det skjønte hun. Barnslig, egoistisk, ja rett ut sagt umodent. Men Victor var nå på offensiven. «Jeg har kjøpt en presang til deg,» sa han. «Den skulle komme så snart Gud og postvesenet vil. Du vet, postvesenet i Burundi …» Maia forsikret ham om at hun slett ikke trengte noen presang. Langt ifra, det hadde ikke falt henne inn, og i alle fall ikke når man tenkte på ørkenspredning og feilernæring og sånn. «Gi den til noen fattige,» sa hun sjenerøst og håpet at Victor i det minste hadde sendt den av gårde, slik at han ikke kunne ta henne på ordet. Så skammet hun seg og bestemte seg for straks å gi to hundre kroner til Redd Barna. Så skammet hun seg enda mer. To hundre var mindre enn det hun brukte på lunsj, hun burde minst gi fem hundre. Eller tusen – men det var heller ikke nok. Et par sko kostet i alle fall tusen, og Maia trengte egentlig ikke flere sko, hun burde … Men da ville hun til slutt gå konk, og ville det hjelpe noen fattige? 13


«Jeg tror jeg må legge på nå,» mumlet hun til slutt. Dette var altfor innviklet så tidlig om morgenen. Men Victor hadde mer han skulle ha sagt. «Nå som du er blitt tretti, er det vel på tide å planlegge fremtiden? Ja, både for deg og for oss begge.» «Ja?» mumlet Maia. Trommeslageren hamret fortsatt friskt i vei, og Maia hadde i grunnen nok med det. Men Victor var opplagt. «Det finnes jo en mengde jobber du ville passe utmerket til. Og kurs! Når jeg kommer hjem, kan vi undersøke hvilke kurstilbud som finnes. Og da vil du jo bli mer uavhengig av det stedet ditt, og det vil være en lettelse for oss begge.» Nå var Victor, selv om han var i Burundi og opptatt av Svært Viktige Ting, klar over at han var på tynn is, og derfor fortsatte han fort: «Du kan jo gjerne beholde kafeen din, selvsagt, selv om det for meg … for oss… vil være en lettelse om du forlot den, ikke minst med tanke på strøket den ligger i, og arbeidstidene, og ikke minst kundene, det er jo ikke akkurat Ritz. Vel … vi trenger ikke å ta opp det nå.» «Du tar det jo opp …» «Men Maia, jeg tenker bare på ditt eget beste. Du kunne gjøre det så mye bedre. Og tenk hva det ville bety for oss hvis du ikke alltid måtte løpe av gårde til kafeen. Arbeidstidene dine er mildest talt uregelmessige.» Maia skulle til å protestere, men ombestemte seg. Hun hadde ikke lyst til å krangle med Victor. Dessuten hadde hun ikke fått kaffe ennå. Hun måtte ha minst to kopper før hun innlot seg på selv den minste uoverensstemmelse. Men hvis hun hadde orket å krangle, da kunne hun ha sagt at en som tilbrakte to tredjedeler av året på reise, ikke burde snakke om uregelmessige arbeidstider. Men da ville Victor si at hans oppdrag for UD og FN og den slags var viktigere enn Maias kakebaking. Eller mente Maia noe annet? Det var et argument det var vanskelig å slå, det visste Maia av erfaring. Derfor holdt hun munn mens Victors stemme durte videre, om pensjonsrettigheter, fast lønn inn på konto og en hel 14


del andre ting Maia burde ha nå som hun hadde nådd den anselige alder av tretti. Men da han begynte på hvordan hun kastet bort sine evner på noe så ubetydelig som kaker («usunne kaker, til og med, og vi har alle et ansvar for folkehelsen»), da tok hun seg sammen. «Jeg tror det ringer på døren.» «Ringer på døren? Nå? Hvorfor det?» «Kanskje det er noen andre som også tror jeg har bursdag i dag,» foreslo Maia og hørte Victor trekke pusten der nede i Burundi. Hun angret seg fort, gned seg i øynene og fortsatte fort: «Nei, nei, jeg mente det ikke sånn, og selvsagt vet jeg at du har mye å gjøre, og tusen takk for at du ringte, veldig snilt av deg å huske på bursdagen min når du har så mye å gjøre, og jeg skjønner godt at du må prioritere, og ha det bra, og vi snakkes i morgen. Er du opptatt i morgen? Ja, men det skjønner jeg da så godt, og det er ikke noe problem, da snakkes vi i overimorgen eller når du har tid, og ha det bra og hils … nei, jeg vet ikke hvem du skal hilse, men gjør det likevel, du.» Maia la på røret, helt svett.


3

«Pensjonsrettigheter,» mumlet Maia og skar en sur grimase. «Pensjonsrettigheter og lønn inn på konto! Nåja, lønn inn på konto hadde ikke vært så dumt …» Hun vred forsøksvis på hodet. Det gikk ikke bra, og Maia konsentrerte seg om å ligge helt stille og heller bedrive litt indre aktivitet. Hun tenkte. Victor foreslo stadig oftere at Maia skulle kvitte seg med kafeen. Han mente at Maia lekte kafé, noe som kanskje kunne fungere for folk under tretti. De over tretti, derimot, burde ha en skikkelig jobb. Gjerne en jobb som ga litt mer status enn kafédrift. Og helst noe annet enn en kokkejobb. (I Victors verden var kokker en del av tjenerskapet. Man bodde ikke sammen med en kokke!) «Du burde skaffe deg en jobb med karrieremuligheter,» kunne Victor foreslå. Det kunne jo hende han hadde et poeng. Selv om Maia elsket kafeen sin, var hun enig i at MJ’s ikke var noen drømmejobb. Arbeidstidene var uregelmessige og lange, betalingen lav og usikkerheten stor. Karrieremuligheter var det også dårlig med. Det ville være fornuftig å følge Victors råd. Victor var veldig fornuftig. Lengselsfullt tenkte Maia tilbake på den tiden da Victor ikke hadde vært fullt så fornuftig. For det var ikke sunn fornuft som 16


hadde preget Victor første gang han traff Maia. Langt ifra, han hadde vært … Maia smilte for seg selv da hun husket hvordan han hadde vært. Han hadde vært forbløffet, overveldet og begeistret over Maias liv, klær, kropp, smil, hår – han hadde syntes at hun var det vakreste og mest fascinerende i hele verden. Han hadde ringt, sendt blomster, gaver og meldinger, til og med brev hadde han sendt. Lange, velskrevne kjærlighetsbrev! For første gang i sitt liv var Maia blitt oppvartet på skikkelig, gammeldags vis. Hver kveld hadde han hentet henne på MJ’s, slik at hun ikke skulle bli overfalt på veien hjem. Kunne han ikke komme selv, sendte han en taxi. Etter en uke hadde han kjøpt ny sikkerhetslås til ytterdøren hennes. Den beskyttet henne i tre uker, før han endelig klarte å overtale henne til å flytte inn hos ham på Frogner. «Frogner er trygt,» sa Victor mens han stirret henført inn i Maias øyne. «Torshov er ikke trygt, i alle fall ikke der du bor. Der er det blokker og sosialklienter. Og nye landsmenn.» (Her forsikret Victor han at han ikke mente å si noe negativt om våre nye landsmenn, for all del og absolutt ikke, men var det ikke tryggere for Maia å bo et annet sted?) Siden Victor var vant til å ferdes i noen av verdens mest utrygge områder, hvor det bare var potensielle nye landsmenn, var det rart at han ble skremt ved tanken på en ubeskyttet Maia på Torshov. Det overrasket Victor også. «Det må være fordi jeg elsker deg,» erkjente han og la til at han ikke fikk sove før han visste at Maia var trygt forvart hos ham på Frogner. Han hadde til og med insistert på å besøke familien hennes. Det, erklærte Victor, var alminnelig skikk og bruk. Selvsagt måtte han besøke sin elskedes familie. Her vred Maia seg i sengen, stønnet og lukket øynene hardt igjen. Hun hadde ikke lyst til å tenke på familiebesøket. Hun hadde vondt nok som det var. Det fikk holde med trommeslageren. Maia visste ikke nøyaktig når all denne begeistringen hadde tatt slutt. Kanskje da hun for første gang traff vennene hans? Eller var det da noen sammenlignet henne med Victors ekskone – en 17


internasjonalt anerkjent barnepsykiater? Eller da han traff Maias venner? Var det første gang de var i teateret og Maia lo på de gale stedene? (Men det var ikke så lett å forstå at det skulle være et symbol på underbevissthetens mørke gjemmer da en gris plutselig kom vraltende inn på scenen!) Den største forandringen hadde likevel oppstått da Victor ikke lenger hadde ferie. I motsetning til andre reiste han ikke bort når han skulle slappe av. Jobben, derimot, var en annen sak. Da var han bortreist på forskjellige internasjonale oppdrag nesten hele tiden. Var det en konflikt et sted, var sjansen stor for at Victor eller noen av kollegene hans dukket opp for å hjelpe til. Og nå var han altså i Burundi, og det hørtes ikke ut til at han hadde tenkt å komme hjem på en stund. Maia forsøkte igjen å vri på hodet og oppdaget at det gikk litt bedre denne gangen. Men bare litt, så hun ble liggende. Victor, den opprinnelige Victor, tenkte hun, hadde vært der for bare tre uker, fem uker, eller kanskje to måneder siden? Maia visste ikke nøyaktig fordi denne forandringen hadde vært så gradvis. Kommet snikende. Det var vanskelig å si når begeistrede Victor ble erstattet av fordømmende Victor. Kunne ikke den pripne Victor sitte alene i Burundi med de gode rådene sine og sende den Victor Maia elsket og savnet hjem igjen? Hun sukket, litt flau over tankene sine. Så satte hun seg bestemt opp i sengen. Det var på tide å stå opp. Maia overveide dusj og ordentlige klær, men trommeslageren hamret taktfast i vei, og dusjing var vanskelig uten å røre på hodet. Derfor trakk hun bare på seg et par tights og tasset forsiktig ut i gangen, iført tightsene og sitt foretrukne nattantrekk: en tyggegummirosa t-skjorte. Maia tok ut hele prinsessedrømmen sin om natten. Det hadde hun gjort siden hun var to, og hun så ingen grunn til å forandre på det bare fordi Victor syntes det var barnslig. Riktignok fantes det ikke barbienattkjoler i hennes størrelse, men en rosa t-skjorte var en utmerket erstatning. På vanlige dager var gangen mer enn lang nok, og i dag fremsto den som rene lengdeløpsbanen. Men det var en Frognergang, 18


hadde Victor forklart. Og Frognerganger av denne typen hadde faktisk stor kulturhistorisk interesse. Det var bare vandaler som ødela en så original Frognergang! Etter noe som virket som flere hundre meter tungt fordøyelig kultur traff Maia på en vaskebøtte og plukket den litt forundret opp. Det var noe med den vaskebøtta, det pleide ikke stå vaskebøtter i gangen, og denne vaskebøtta sto der av en grunn. En viktig grunn. Det er noe jeg burde ha husket, tenkte Maia og så stivt ned i plastbøtta som om svaret på all verdens mysterier stakk opp fra den røde bunnen. Men bøtta var slett ikke hjelpsom, og dessuten hadde den lange marsjen gitt trommeslageren nye krefter. Nåja, hun kom nok på det. Maia tok med seg bøtta og fortsatte sin ferd mot kjøkkenet. Etter noen skritt fikk trommeslageren selskap av en trompetspiller. En insisterende, skingrende trompetspiller. Det gikk mange sekunder før hun skjønte at det var dørklokken. Selv på gode dager var Maia negativt innstilt til folk som ringte på dører før klokken åtte om morgenen. At noen faktisk våget å gjøre det denne dagen, når hun hadde både trommeslagere og plastbøtter å stri med, gjorde henne mer enn oppbrakt. Hun var klar til å slenge både skjellsord og vaskebøtter i hodet på den som lagde lyden. Klar til kamp rev hun opp døren. Verken Jehovas vitner eller venner på jakt etter gratis frokost skulle få tre inn over dørstokken hennes i dag. Men utenfor sto verken misjonærer eller tiggere. Der sto en solbrun mann iført hatt og kasjmirfrakk, pluss et høyhælt mareritt i Chanel og solbriller. Felles hadde de en Louis Vuitton trillebag. Maia blunket forvirret, selv på beste Frogner så dette paret malplassert ut. Ikke sa de noe heller, noe Maia syntes var litt uhøflig. Tross alt ringte de på hennes dør, og hvis de hadde tatt feil av en VIP-flyplasslounge og tredje etasje på Frogner, var det noe som krevde en unnskyldning. Spesielt klokken åtte om morgenen. Men paret sto ikke klar med unnskyldninger. Tvert imot, på 19


mest arrogante vis trengte de seg forbi Maia. Og i tillegg ga de henne beskjed om å dra inn trillebagen. «Vennligst,» sa herr Kasjmir, som en ettertanke, mens fru Chanel bare snøftet utålmodig. Og det verste var at Maia var så forbløffet at hun faktisk gjorde det.


4

«Det er ikke det at jeg ikke kan reise på annen klasse,» sa Isabellas sidemann og stakk en bit røkelaks i munnen. «Det er bare det at det simpelthen ikke lønner seg.» Isabella mumlet noe tilbake. Det var en lang flytur, helt til New York, og hun var dømt til å tilbringe mange timer ved siden av denne mannen. Ellers hadde hun sagt at bare idioter reiste på første klasse av økonomiske grunner. «Bare tenk på prisen på konjakk på annen klasse. Og du må betale for alt! En gang forvillet jeg meg inn på et charterfly,» (han ristet på hodet, forferdet over sin egen dumhet) «og jeg måtte betale for vann! Hva synes du om det? På et fly? Hvor er det blitt av den alminnelige sjenerøsitet? Takke meg til første klasse. Her kan jeg drikke så mye vann jeg vil uten å måtte betale for det.» Isabella hadde lyst til å si at tjue tusen, prisforskjellen på første og annen klasse, burde rekke til veldig mye vann. Men hun lukket i stedet øynene, snudde ryggen til mannen og lot som om hun sov. Maia er blitt tykkere, tenkte hun. Men det har lite å si, Maia er som en marsipanklump. Jo mer hun legger seg ut, jo søtere blir hun. Leiligheten er fin, selvsagt, og stappfull av antikviteter og bøker, og så kulturell at den får Aftenposten til å se ut som en vulgær løssalgsblekke. Men ærlig talt, den passer slett ikke til Maia. Den er altfor dyster. Mørk, rene mausoleet. Maia trenger 21


farger og morsomme ting. Det eneste fargerike i den leiligheten – bortsett fra Maia, selvsagt – er Maias røde kjøkkenmaskin. Og skoene hennes. Forresten hadde ikke Maia vært så glad denne gangen. Det pleide ellers å glitre rundt henne. Likevel, Victor var bedre enn Maias forrige – hva var det han het? Alexander? Eller var det Thomas? Eller begge deler? Hva hendte med dem? De bare forsvant, og det var like bra. Maia hadde alltid sånne udugeligheter til kjæreste. For ikke å snakke om Maias idiotiske affære med Markus! Maia tror alltid at det holder med følelser! Hun skjønner ikke at sunn fornuft og næringsvett er viktig i forhold. Og hvorfor i all verden er Maia venninne med Lisen? Takk og pris for at jeg ikke har barndomsvenner. Lisen burde utstyres med advarsel av typen «Må ikke komme i kontakt med alkohol.» Lurer på om de stakkars elevene hennes vet at hun er den rene Mr. Jekyll and Dr. Hyde? Isabella gjespet og rynket på nesen ved tanken på Lisen. Selv hadde hun ikke truffet Lisen så ofte, hun var først og fremst Maias venninne. Og denne ektemannen hadde hun heldigvis aldri møtt. Tenk å være gift med et avisbud! Hun grøsset, og blikket hennes streifet Ringen. (Det gjorde det for så vidt ofte, den var vanskelig å unngå.) Ingen av dem hadde kommentert ringen, tenkte hun. Antageligvis trodde de hun hadde plukket den opp på Accessorize. Den var så stor at den ikke så ekte ut. «Det er en fantastisk ring,» sa mannen ved siden av henne. «Er det en spesiell anledning, kanskje?» «Forlovelse,» sa Isabella, takknemlig over at han, i det minste, ikke trodde hun hadde en femtikronersring på ringfingeren. (Enda en fordel ved å fly første klasse.) «Og hvem er den heldige?» spurte mannen og så beundrende på henne. Isabella var vant til at menn så beundrende på henne, og det gjorde sjelden inntrykk. Altså mumlet hun bare noe høflig og 22


snudde seg vekk. Hun hadde ikke lyst til å snakke om «den heldige». Det bekymret henne et øyeblikk, men så skjøv hun det vekk. Derimot kunne hun ha snakket lenge om ringen, en fem karats diamant, så klar at den var nesten gjennomsiktig, perfekt slipt (Hearts & Arrows, olympiavinneren innenfor diamantsliping!) og omgitt av ikke mindre enn 40 små briljanter. Til sammen ble det karat på karat som omkranset fingeren hennes, og, når sant skulle sies, ga henne gnagsår. Hun hadde plukket ut ringen på Tiffany’s i New York, selv om hun lot det skinne igjennom at hun hadde fått den av kjæresten. Og det hadde hun for så vidt. Han hadde i alle fall betalt for den. Hun hadde narret ham av gårde mens han var på sitt mest distré og dyttet ham inn i den rette avdelingen. Der presenterte hun ham for Ringen i all sin prakt. Han var en veloppdragen mann, og det var enklere å betale for forlovelsesringen enn å begynne å krangle på Tiffany’s. Ingen kranglet på Tiffany’s, det var noe med atmosfæren. Det var omtrent som i kirken, mente Isabella, som godt kunne ha gjort knefall foran brettene med diamanter. Den nyslåtte forloveden hadde ikke vist tegn til knefall, han hadde i grunnen sett nokså sjokkert ut. Nåja, Isabella strakte på seg (noe som ikke ville ha vært mulig på turistklasse), menn ser gjerne sjokkert ut når de blir presentert for regninger på to hundre og ti tusen dollar. Forresten hadde han råd til det, og forresten burde han vite hva han gikk til når han nærmet seg Tiffany’s. Hun gjespet igjen. Det var mye som skulle ordnes før bryllupet. Selv om hun hadde engasjert en av New Yorks flinkeste (og dyreste) bryllupsplanleggere, var det mye hun måtte holde oversikten over. Og mens øynene gled igjen, så Isabella for seg invitasjonene, kaken, kjolen (Vera Wang eller en italiensk designer?), vielse i New York, slik at hun kunne be dem hun ønsket og ikke risikere at hennes egen familie dukket opp … det kom til å bli et fantastisk bryllup …

23

Profile for Cappelen Damm AS

Pikekyss og djevelkake  

Livet er en dans på kaker! Det mener iallfall Maia, som driver kafé på Grønland. Kjæresten Victor arbeider for FN og UD, og reiser mye. Han...

Pikekyss og djevelkake  

Livet er en dans på kaker! Det mener iallfall Maia, som driver kafé på Grønland. Kjæresten Victor arbeider for FN og UD, og reiser mye. Han...