– Gikk du alene til barnehagen? – Nei. Mamma fulgte meg alltid om morgenen og pappa hentet meg. – Hvorfor det? – Mamma jobbet ofte sent hvis det var noe viktig på sykehuset. Noen ganger bare måtte hun være der lenge. – Hvorfor det? – Jeg er ikke helt sikker, men hun bestemte mye. Det var alltid noen som spurte henne om ting når jeg var med på sykehuset. Nanna blir liggende og tenke. Hun prøver å tenke på hvordan det var, men det er så mye som er uklart. Hun husker at stemmen til mamma var god, men ikke hvordan den hørtes ut. Og at hun noen ganger var med henne på kontoret på sykehuset og satt og tegnet. Hun så på alle de rare bildene av kroppen på veggen eller tegnet ting fra byen. Og vennene. De som bodde i oppgangen. Her er det bare Fride. Og det blir ikke det samme. Fride er så liten. Om hun bare kunne dra tilbake til byen en dag. Slippe å være nede i bunkeren og spille de samme spillene, lese de samme bøkene. Om hun bare kunne gå ut døra, ringe på hos en venninne og være ute i lekeparken. Sitte på huskene og se på guttene spille fotball helt til det ble for mørkt og kaldt. Og så gå inn og være glad for å være inne i den varme, lyse leiligheten. Ikke den råtne og mugne bunkeren.
Høsten
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.