Evighetens folk kjenner ingen frykt

bare etter sigarettene sine. Neseborene hans utvider seg når han trekker inn røyken. Han gjør tegn til at jeg skal sette meg tvers overfor ham, og da jeg dumper ned på kontorstolen kan jeg se at hårene inni nesa hans er grå, som livlinene til en edderkopp. Han moser sigaretten i askebegeret, som er lagd av en grønn granathylse, og strekker seg etter en til.

Det virker som om han bare er interessert i å ta livet av seg selv, og langsomt. Han bryr seg ikke om å ta livet av meg. Det gjør meg trist at han bryr seg mer om seg selv enn om meg. Kanskje er jeg bare ikke realistisk, men det gjør meg likevel trist når folk er sånn. De fleste er sånn. Dan var sånn, når det kom til stykket. Bare interessert i å ta livet av seg.

Kommandanten for basen sier jeg er nødt til å ta meg sammen. At vet jeg ikke at folk dør? Han håper jeg vil bruke litt tid på å tenke over hvordan jeg kan bli en bedre soldat.

«Og bare et generelt poeng. Sjefen din sier at du driver og snakker når du ikke blir snakket til. Hvorfor gjør du det?» spør han.

«Jeg vet ikke. Jeg har vel alle disse tankene», sier jeg.

«En dag om ikke lenge er du nødt til å våkne opp og innse at tankene dine forstyrrer alle andre.»

Straffen min er å sove med gassmaska på den natta.

Kreativt og ydmykende på samme tid. Jeg er nesten imponert.

Jeg kunne ønske jeg var en bedre soldat. Om natta tenker jeg på alt annet enn hvordan jeg kan bli en bedre soldat, uansett hvor mye jeg prøver. Dan, mamma, Yael. Mennesker som ikke er meg og ikke soldater. Til og med pappa, tanker fra da jeg var liten og ikke soldat.

Hele natta lang stirrer jeg i telttaket gjennom den klare plasten, den rammer inn det tjukke grønne stoffet, alt det grønne, som et impresjonistisk maleri. Knottene bakpå maska skjærer seg inn i hodebunnen.

Hvis jeg gråter er det ikke fordi jeg håper at en av jen32