__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Av jord er du kommet


Chris Tvedt

Av jord er du kommet Kriminalroman


© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-36558-5 ISBN 978-82-525-7939-0 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Terese Moe Leiner | Blæst design Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, 2012 Satt i 10,3/12,6 pkt. Sabon og trykt på Norbook Cream 80/1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Elisabeth


PROLOG

Riis kirke ligger på Oslos vestkant, like nord for ringveien. Rundt kirken ligger gravene i ujevne rekker. De fleste av dem er velstelte, mange er pyntet med blomster. En av gravene skiller seg ut. Den har ingen tradisjonell gravstøtte, men er markert med en rund ujevn stein, kanskje tre meter i omkrets. Det er ingen navn inngravert på steinen, bare et relieff som forestiller bygninger omkranset av store trær. Den som en gang har vært på Gaustad psykiatriske sykehus, vil kjenne igjen motivet. I graven ligger pasienter fra sykehuset. Hvem de er, og hvor mange som ligger der, er uvisst. Taterne, som lenge ble forfulgt av storsamfunnet og utsatt for både tvangsinnleggelser og lobotomi, mener at det stort sett er deres slekt som ligger i massegraven. Den 7. mai hvert år holder de en minnestund ved graven. For noen år siden kom det opp en plakett på steinen. Tilgi, men aldri glemme Denne plaketten er satt opp til minne om medmennesker som på ulike måter ble ofre for storsamfunnets manglende evne og vilje til å forstå deres egenart og skjebne. Så gir jeg fred til den som er nær og fred til den som er langt borte. Jesaja, 57, 19. 7


Mange mente at myndighetene underslo den fulle sannheten om massegraven på Riis kirkegård. Da også massemedia, med VG i spissen, fattet interesse for saken, var det bare et tidsspørsmål før myndighetene ga etter og gikk med på å åpne graven. Den ble åpnet høsten 2010, og arbeidet med å identifisere de døde begynte.


KAPITTEL 1

Det var ikke mulig å skjelne detaljer. Alt som var synlig i mørket var bratte takvinkler og silhuetten av et tårn som løftet seg over mønet. Foran huset lå snødekte marker. Der de sluttet begynte skogen. Grantrærne sto så tett at de så ugjennomtrengelige ut, men det var en illusjon, et synsbedrag. Det var god plass mellom granleggene og under de snøtunge greinene. Grålysningen kom. Et skjevt rektangel av lys åpnet seg innerst i svalgangen for så å forsvinne igjen. Etter en liten stund kom et blaff fra en fyrstikk, og deretter en liten rød glo, men mannen som sto der, innhyllet i en stor gammel pels, var fremdeles usynlig under halvtaket. Han sov ikke godt lenger, pleide å våkne en eller annen gang ut på natten eller i beste fall grytidlig på morgenkvisten, men i det siste hadde det vært verre enn noen gang. Han visste hvorfor. Forbudte drømmer. Forbudte minner. Minner som han hadde fortrengt i et halvt liv, men som plutselig hadde kommet til overflaten igjen, og som ikke lenger ville la ham i fred. Hver natt rev de ham ut av søvnens glemsel. «Uansett vil det snart være over,» tenkte han. «Snart vil jeg få sove igjen. Noen minner er som troll, de tåler ikke dagslys.» Han gjespet voldsomt, tok et nytt trekk av sigaret9


ten. Rundt ham hadde grålysningen skutt fart. Mørket lekket ut av landskapet, det rant fra veggene, fra taket, og fra de sirlig utskårne søylene som holdt svalgangen oppe, og alt som hadde vært kullsvart ble blyfarget, deretter skifergrått. Han levde her ute, langt fra folk, var stort sett alene, omgitt av dyr som han sjelden så. Bare sporene sto igjen etter dem som hemmelige tegn i den frosne flaten. «Der ute finnes et liv jeg ikke kjenner,» tenkte han. «Jeg ser sporene, men jeg kan ikke lese dem.» Og det slo ham at det var slik inne i ham også, like ukjent og utilgjengelig. Han levde bare i randsonen, i det smale området hvor dagslyset nådde frem, mellom skogbrynet og mørket inne i ham. Sigaretten brente ham på fingrene, han hadde røkt den helt opp uten å merke det. Han kastet den fra seg og hørte det frese i snøen nedenfor rekkverket. Kjente at han frøs og kikket på termometeret som hang på en av søylene. Minus femten. Over åsen var himmelen blek. Det ville bli en fin, men iskald dag. På kjøkkenet var det varmt og godt, og kaffen ville være klar nå. Han skulle til å snu seg for å gå inn da kulen traff ham like over neseryggen. Den slo inn i hjernen, brøytet seg gjennom grå hjernemasse, rev over nervetråder og små og store blodårer, før den etterlot seg et hull på størrelse med en knyttneve i bakhodet. Mannen sank sammen, en teaterdukke som hadde fått alle trådene kuttet. Veggen bak ham var oversprøytet av blod og hjernemasse som dryppet og rant seigt nedover det tjæresvarte tømmeret. En stor fugl skrek og lettet med tunge vingeslag i skogbrynet, skremt av det skarpe smellet. Så ble det stille igjen. Skogen lå der som før, like mørk og hemmelighetsfull. Etter en stund stakk solen over åsene i vest, lave stråler som fikk snøkrystallene til å glitre og la svarte skygger i dyrefarene over de frosne markene. Det eneste 10


tegnet til liv i den kalde desemberdagen var røyken som steg opp fra pipen på tømmerhuset, men mot slutten av dagen, da skyggene hadde fått blåtoner i seg, ble røyksøylen tynnere og tynnere, for til sist å forsvinne helt.


KAPITTEL 2

Edvard Matre rullet ned bilvinduet. Den iskalde luften stakk i ansiktet. En politibetjent bøyde seg ned og kikket inn. Med luen trukket ned over øynene og et skjerf surret rundt underansiktet, så han ut som en maskert banditt. «Førstebetjent Matre, Kripos,» sa Edvard. Betjenten holdt frem en behansket hånd. «ID, takk.» Edvard fant frem tjenestebeviset. Betjenten kikket på bildet, så deretter granskende på Edvard. Gjenkjente de markerte trekkene, og et lite, men tydelig arr under venstre øye. Et lukket ansikt. «Du må parkere der borte,» sa han og veivet med hånden mot en liten gruppe biler som sto parkert i veikanten. «Derfra må du gå. Veien er ikke brøytet helt inn.» «Hvor langt er det?» «Ikke så langt. Men det er ganske dyp snø. Det er tungt å gå.» Edvard nikket. Han parkerte, slo av motoren og ble sittende noen sekunder. Gruet seg plutselig til å gå ut i den kalde morgenen. Gruet seg til det som ville møte ham. Han ble aldri helt vant til det. Hvert nytt åsted ga den samme synkende følelsen i mellomgulvet, den samme lette kvalmen og metalliske smaken i munnen. Han hadde ikke fått vite noen detaljer da telefonen kimte og rev ham ut av en søvn så dyp at han et øyeblikk ikke hadde forstått betydningen av ordene han hørte, hadde 12


måttet spørre en gang til før han forsto at det hadde skjedd et mord, et drap på en eldre mann. De lokale politimyndighetene hadde bedt Kripos om hjelp. Han tok seg sammen, dyttet bilsetet bakover så langt det gikk, vrengte av seg skoene og trakk på seg høye støvler med fôr. Tok på seg lue, skjerf og hansker. Gikk ut av bilen og hentet parkasen fra baksetet, myste mot den lave solen som glitret skarpt. Sporet i snøen var et ujevnt tråkk over den hvite flaten før det forsvant bak en treklynge noen hundre meter lenger fremme. Betjenten hadde rett. Det var tungt å gå. Edvard var en stor mann og sank gjennom til knærne for hvert skritt. Han bannet og begynte å svette under klærne til tross for kulden. Da han var halvveis, stanset han og snudde seg. Omtrent femti meter lenger bak kom en skikkelse så innpakket i klær at den så ut som en rund liten bjørn. Enda lenger bak kom en høy mann uten lue som hadde trøbbel med å holde seg på beina. Edvard ristet på hodet og gikk videre. Han kunne skimte gavlen på et hus bak trærne. En mann lå på kne på verandaen. Da han hørte Edvard, snudde han på hodet. «Hei,» sa han og reiste seg, litt stiv i knærne. «Jeg er doktor Lunden.» Edvard presenterte seg, så seg rundt. «Lensmannsfolkene er inne på kjøkkenet,» sa legen. «Det ble for kaldt for dem her ute.» «Er det offeret?» «Ja. Du kan komme opp hit og se.» Liket lå flatt ut på ryggen. En eldre, litt fyldig mann, kledd i en svær pelsfrakk. Under frakken hadde han gamle og slitte ullplagg. Han var barhodet, med tynt, grått hår. En skinnlue av den typen russiske politikere pleide å bruke, lå som et dødt dyr noen meter lenger borte. Det ene øyet stirret melkehvitt og matt ut i evig13


heten. Der hvor det andre skulle vært, var det bare en grop, svart av levret blod. Over neseryggen hadde han et lite hull. Fra hullet hadde det rent en strime blod, en liten bekk fra en kilde som hadde gått tørr. «Hva er det med øynene hans? Var han blind?» Doktor Lunden pekte. «Nei, det tror jeg ikke. Det er kulden, rett og slett. Fuktigheten på øyeeplet har frosset til is. Det andre er blitt tatt av en fugl, tror jeg. Men her har vært dyr også. Du kan se sporene, og at de har gnaget litt på ham.» Edvard nikket. «Jeg ser det. Men han ble ikke drept av smådyr.» Alt som var synlig av Solveig Reiten var en rød nesetipp og et par lyseblå øyne som sto fulle av tårer. Resten var boblejakke, lue, skjerf og vatterte bukser. Hun nikket kort til doktor Lunden og sa hei til Edvard. «Hva har vi her?» spurte hun. Edvard vinket henne opp på verandaen. De sto i taushet og kikket på det stivfrosne liket. Etter noen minutter kom Tommy Wallberg pesende. Han var kledd i en kort skinnjakke med høyhalset genser under. Blå jeans satt som støpt over de kraftige lårene. Fottøyet var spisse cowboy-boots. Tommy hadde skinnhansker på hendene, men var barhodet. Fancy hårklipp, kort bak og på sidene, men luggen sto opp og frem, potent og aggressiv. Han gned seg på ørene. «Det er jævlig kaldt.» Edvard så på ham et par sekunder, åpnet munnen for å si noe, men ombestemte seg. Dette var verken tid eller sted. Tommy kikket ned på liket. «Hva er det med øynene til fyren?» «Fugl.» «Fuggel? Har de spist …? Å fy faen.» Edvard ignorerte ham. «Hva sier du doktor. En mann som er … hva? Seksti år gammel.» «Noe sånt.» 14


«Skutt i hodet. Ikke noe særlig tvil om dødsårsaken, er det vel?» «Nei.» Lunden viste med en pekefinger. «Dette er inngangssåret.» «Jeg ser det. Og utgangen?» «Jeg har ikke sett etter enda. Bakhodet hans er frosset fast til underlaget. Vil du at jeg skal snu ham?» «Om et øyeblikk. Hvor lenge har han vært død?» Et skuldertrekk. «I denne kulden er det umulig å si. Jeg skal se om jeg finner en kjernetemperatur, men han kan like gjerne være dypfrosset fra innerst til ytterst. Det har vært så kaldt som dette i minst fjorten dager.» «Mener du at han kan være skutt for fjorten dager siden?» Det var Solveig som spurte. «Jeg mener bare at hvis liket er gjennomfrosset er det vanskelig å si når han døde. Men jeg tror ikke han har ligget så lenge. Da ville dyrene ha gjort større innhogg i ham. Men det er altså bare en gjetting, jeg er ikke spesialist på slikt.» «Et par døgn da, tror du?» Ett nytt skuldertrekk. «Kanskje. Noe sånt.» Tommy bøyde seg ned på huk. «Kanskje kulen ikke slo gjennom. Den kan være inne i skallen hans fremdeles.» En ringelyd brøt inn i samtalen. Solveig famlet i lommen og fisket frem mobilen med stive fingre. Hun snudde seg vekk, men de kunne høre den litt forsiktige stemmen hennes: «Hei pappa, jeg skal ringe deg om en stund. Jeg er på jobb og det passer dårlig. Ja, alt er i orden med banken. Du behøver ikke tenke på det. Jeg ringer deg senere.» Hun la mobilen tilbake i lommen og snudde seg mot dem igjen. «Beklager.» «Den slo gjennom,» sa Edvard som om avbrytelsen ikke hadde funnet sted. «Se på veggen. Det er ikke så lett å se på grunn av rimet, men dette er blod og hjerne15


masse, tror jeg. Han har stått … omtrent her, da kulen traff ham.» Tommy gikk nærmere veggen. «Du har rett. Og da er vel kulen også her.» «Jeg regner med det,» sa Edvard uten å snu seg. Han så utover markene. En ubrutt, ren og hvit flate, og på andre siden, den mørke skogkanten. Doktor Lunden grep tak i skuldrene på liket, tok i, men det rikket seg ikke. Han bannet, skiftet tak og gjorde et nytt forsøk. Hodet løsnet fra underlaget med en lyd av papir som revner. Lunden vippet liket over på magen. Bakhodet var et mørkerødt, nesten svart krater. «Der var utgangssåret, ja,» sa doktor Lunden, med bister tilfredshet i stemmen.


KAPITTEL 3

Verandadøren gikk opp og et langt, sørgmodig ansikt stakk ut gjennom dørsprekken. «Der er dere. Fint, fint. Kom inn i varmen. Vi har fyrt opp i kjøkkenet. Det er kaldt ute. Skikkelig kaldt.» Kjøkkenet dampet. Det buldret i en vedovn i det ene hjørnet. Edvard så seg rundt. Et stort, gammeldags kjøkken. Tre unge menn i uniform sto rundt ovnen og varmet seg. De var kraftige og bredskuldrede, nesten like store som Edvard. Mannen som hadde ropt dem inn var eldre, slankere. Han rakte frem hånden. «Lensmann Berg,» sa han. «Jeg er glad for å ha dere her. Slikt som dette er ikke hverdagskost her hos oss.» Edvard grep den fremstrakte hånden, presenterte seg, sa navnene på de andre. «Hei,» sa Tommy. Solveig nikket, tok av seg luen og begynte å vikle skjerfet av. Mennene stirret mens ansiktet hennes langsomt ble avdekket. Kort, mørkeblondt hår, oppstoppernese og en stor, sjenerøs munn med fyldige lepper. Ikke vakker, men heller ikke lett å glemme. «Dere har vel drap her også,» sa Edvard. «Ja,» sa Berg. «Vi har jo det, selv om det ikke skjer så ofte. Men det er helst fylleslagsmål som går galt, eller familietragedier. Du vet, ektemenn som ikke tåler å bli forlatt, den type saker.» Edvard nikket. Han visste nøyaktig hva Berg mente. «Dette er ikke en slik sak,» fortsatte lensmannen. 17


«Dette er mer som en henrettelse. Han ble skutt på langt hold. Et planlagt drap.» Han holdt inne, litt usikker, så på Edvard, som nikket. «Ja, jeg er enig. Dette er et overlagt drap. Men aller først, hvem er offeret?» «Å, beklager. Han heter Hjalmar Holst.» «Han er identifisert?» «Dette er en liten bygd. Jeg kjenner de fleste. Eller vet hvem de er, i det minste. Hjalmar Holst har bodd her nesten hele sitt liv, bortsett fra noen år i Oslo.» «Ok. Hva drev han med?» «Ingen ting, så vidt jeg vet.» Edvard løftet på øyenbrynene. «Hjalmar Holst var en einstøing, holdt seg mest for seg selv. Dette er barndomshjemmet hans, det var mye penger i familien en gang. Jeg vet ikke om han var uføretrygdet eller om han levde av arv, men så vidt jeg vet har han aldri hatt en jobb. Hva han drev med de årene han bodde i Oslo, har jeg ingen anelse om.» «Hvem fant ham?» «Postbudet. Holst hadde ikke hentet posten på noen dager, så han gikk for å undersøke om noe var galt.» Edvard nikket, tenkte seg om. De andre så avventende på ham. «Ok,» sa han etter en stund. «Vi trenger en snøscooter, Berg. Liket må fraktes bort, og vi må begynne å undersøke skogholtet når åstedsgranskerne kommer. Morderen har sannsynligvis skutt derfra. Solveig, du tar deg av det. Tommy, du og jeg går gjennom huset.» Han snakket langsomt og metodisk, fordelte arbeidsoppgaver. Berg noterte, nikket, glad for at noen andre hadde tatt over ansvaret. Jakker ble kneppet, hansker og luer tatt på. De andre forsvant og Edvard snudde seg mot Tommy. «Hvor kaldt er det ute, Tommy?» Et skuldertrekk. «Gud vet. Minus tjue, kanskje?» 18


«Og du er barhodet, og har på deg kort jakke og glatte boots. Det betyr at du er ubrukelig til alle arbeidsoppgaver som ikke foregår innendørs. Du burde vite bedre. Neste gang kler du deg etter forholdene, selv om det går ut over imaget eller den sveisne hårfrisyren din, ok?» Tommy trakk på skuldrene og svarte ikke. Edvard ble irritert, men undertrykte det. De kjente hverandre ikke godt, hadde så vidt hilst for et par dager siden, men dette var første gang de jobbet sammen. Det var også første gang Edvard ledet en drapsetterforskning. Han ønsket ikke å starte med en krangel, ville ikke fremstå som autoritær og firkantet. «La oss begynne,» sa han bare. Huset var enormt. Fire stuer, høyt under taket, overmøblert, rotete, fullt av skygger og støv. Pusten deres hang som hvite skyer i de tomme rommene. En halvfull kaffekopp på et bord og et fillete pledd som lå krøllet sammen i en slitt skinnstol avslørte hvor Hjalmar Holst pleide å sitte. En liten stabel bøker og hefter lå ved siden av kaffekoppen. Edvard kikket raskt gjennom bunken. Alle så ut til å handle om religion, om forskjellige kirkesamfunn. «Det der kan du spørre Solveig om,» sa Tommy. «Hvordan det?» «Hun tilhører en eller annen sekt selv.» «Hvordan vet du det?» Tommy trakk på skuldrene. «Alle vet det. Det er sånt det blir snakket om.» Edvard la fra seg bøkene. «Du kan gå opp i annen etasje. Jeg gjør meg ferdig her nede.» Ingen av de andre stuene så ut som de var i bruk. Edvard tente et par lamper, men de var bare gule øyer i de halvmørke stuene. Et altfor stort hus å bo alene i, for stort og for dystert. Han gikk tilbake til den første stuen. På 19


et lite bord, akkurat innenfor rekkevidde av lenestolen, sto en gammeldags svart telefon. Edvard løftet av røret, lyttet til summetonen, la på igjen. Et hvitt ark stakk frem under telefonen. Han dro det frem og leste de få håndskrevne ordene. «Veien til frelsen går gjennom den tomme graven. Hver av dem som bekjenner sine synder skal få tilgivelse og nåde,» sto der. «Amen,» mumlet Edvard til seg selv. «Sjef!» Tommys stemme fra annen etasje. «Sjef! Hei sjef!» Han satt foran et gammelt skrivebord på soverommet. Oppå skrivebordet sto en pc med blank skjerm. Edvard bøyde seg frem og myste, måtte ned i brystlommen etter brillene. En ganske ung jente, så ung at hun ikke hadde fått bryster enda, tilbakelent på en sofa, i modellpositur. Hun kneiste med nakken, laget trutmunn, men øynene hennes var svarte, redde, som et fanget lite dyr. Og hun var naken. «Holst likte småjenter,» sa Tommy. «Ikke så rart at noen ville skyte ham.» «Og ikke så rart at han var opptatt av tilgivelse,» mumlet Edvard. Da de kom ut på trappen litt senere, hadde solen allerede dukket ned bak de mørke åsene i vest. Det var blikk stille og det var blitt enda kaldere. Edvard så seg rundt og grøsset. «Hvem faen vil bo her inne i svarte skauen,» sa han. «For et gudsforlatt sted.» Tommy så forbauset på ham. «Besteforeldrene mine kommer her oppe fra,» sa han. «Jeg var her mye som barn. Jeg synes her er fint.»


KAPITTEL 4

«Kom inn, Edvard.» Katrine Gjesdahl var en kortvokst bred kvinne med grønne øyne og grått hår. Hun så ut som noens yndlingstante. Mange hadde undervurdert henne, men Edvard hadde aldri gått i den fellen. Hun var sjefen hans. «Du ville snakke med meg?» «Ja. Hvordan går det med Holst-saken? Det er gått tre måneder. Kommer dere noen vei?» Edvard trakk på skuldrene, så gjespet han plutselig. «Beklager. Nei, det går vel litt tregt.» Hun løftet på øyenbrynene. «Du synes det er en tilstrekkelig oppsummering?» «Vi står i realiteten på bar bakke, men alt tyder på at morderen lå i skjul i skogkanten og ventet på at Holst skulle vise seg. Det hadde både snødd og blåst før liket ble oppdaget, og det har gjort det vanskelig. Vi har ikke funnet noen fysiske spor etter drapsmannen. Det eneste vi har er kulen som drepte Holst, men den er av helt vanlig type og kaliber, og verdiløs inntil vi har et våpen å sammenlikne med. Ingen naboer har sett noe mistenkelig, vi har få eller ingen observasjoner, bortsett fra et kjærestepar som var ute for å kline i fred og ro, og som så en bil parkert på en øde skogsvei. Bilen var en SUV, antagelig en Volvo. Observasjonen kan passe med antatt drapstidspunkt.» «Ingen mistenkte?» 21


«Nei. Hjalmar Holst var ugift og barnløs. Slektningene, altså arvingene til hans for øvrig nokså beskjedne formue, er sjekket ut av saken. De hadde lite kontakt med ham, og er alle eldre mennesker med god økonomi. Mannen hadde for øvrig knapt kontakt med noen, levde så å si fullstendig isolert der oppe. Det er ingen indikasjoner på at han var involvert i noen form for konflikt eller noe sånt.» «Hva med fortiden?» «Ingen ting der heller. Holst vokste opp i et helt normalt hjem, tok videregående og begynte deretter på en landbruksutdannelse som han aldri fullførte. Han jobbet noen år i Oslo, var bud, hadde en vaskejobb, var nattevakt på et sykehus, den slags ufaglærte jobber. Vi finner ingen spor av at det kan ha skjedd noe av betydning for saken den gangen. Så døde foreldrene hans, med mindre enn et års mellomrom. Etter det flyttet han hjem igjen.» «Så hvilke linjer jobber dere etter?» «Barnepornoen på datamaskinen hans. Det ligger mye der, mange tusen bilder, flere av dem temmelig grove, og mange av dem åpenbart av utenlandsk opprinnelse. Vi holder på med det møysommelige og utrivelige arbeidet med å analysere ofrene og omgivelsene, ut fra en hypotese om at Hjalmar Holst selv kan ha tatt noen av bildene, og at han ble drept som hevn for overgrep han har begått.» «Har dere funnet noe?» «Ikke foreløpig.» Katrine Gjesdahl svingte stolen rundt og kikket fraværende ut av vinduet. Snøen var nesten forsvunnet fra markene rundt Kripos-huset på Bryn. Alt som var igjen var skitne flekker med is. «Det er rutinearbeid. Hvem som helst kan gjøre det,» sa hun. Edvard svarte ikke, men så plutselig oppmerksomt på 22


henne. Ante en mulighet for å bli sluppet fri fra slaveriet foran datamaskinen, dag etter dag med misbrukte, ødelagte barn, bilde etter bilde som brente seg fast på netthinnen inntil nummenheten satte inn. Inntil bildene bare ble bilder. Det var nesten det verste. «Teamet ditt, Edvard, hvordan fungerer det?» Han tenkte seg om, nølte litt. «Det fungerer ganske bra. Tommy er gatesmart, kvikk i hodet. Kanskje litt for kjapp til å trekke konklusjoner. Ikke så glad i rutinearbeid, men han er en lojal mann. Solveig er … hun gjør jobben samvittighetsfullt og grundig, men det hun virkelig er god til er avhørssituasjoner. Jeg har hørt henne avhøre mistenkte før, og da er hun helt briljant, men vi har ikke hatt så mange å avhøre hittil. Denne saken har vel ikke gitt noen av dem anledning til å bruke sine beste sider.» «Ikke dine heller, kanskje?» Edvard smilte skjevt. «Hva nå de er.» «Det er enkelt å svare på, Edvard. Du er metodisk og systematisk, og i tillegg har du en evne til å foreta kreative, nesten intuitive tankesprang. Det er to egenskaper som sjelden opptrer i kombinasjon med hverandre. Dette vet du jo. Det er viktig å være klar over sine egne styrker. Like viktig som å kjenne sine svakheter.» «Og hva er de?» Katrine Gjesdahl svarte ikke direkte. «Hvordan fungerer dere sosialt?» «Sosialt?» Hun sukket og svingte stolen tilbake igjen mot ham. «Det er svaret på spørsmålet ditt. Du skal lede dem, Edvard. Du er sjef, og det krever noe annet enn bare å være en god etterforsker. Hvis dere skal fungere sammen som et team, må dere lære hverandre å kjenne. Sette pris på hverandres sterke sider, tolerere hverandres svakheter. Din jobb er å få det til å skje. Har du tatt dem med ut 23


på noen øl? Nei, jeg tenkte meg det. Gå på pub med dem, prat om andre ting enn jobben.» «Jeg går ikke så ofte på pub.» «Gå på McDonalds da, og kjøp en Happy Meal. Gjør hva du vil, men gjør jobben din som teamleder.» Edvard ventet, men det kom ikke noe mer. Katrine Gjesdahl bøyde seg over dokumentbunken som lå foran henne på skrivebordet. Han reiste seg, snudde seg for å gå. Var kommet helt til døren før hun sa noe. «Du skal hjem en tur, Edvard.» «Hva for noe?» «Du skal til Bergen. Ja, du er derfra, ikke sant?» «Bergen? Hvorfor det?» «En jente ble drept der borte forrige uke.» «Pleier ikke Hordaland Politikammer å etterforske sine egne drap?» «Joda. Det er vanligvis langt under deres verdighet å be om hjelp østfra, men det ligger også en annen jente på akutten, bevisstløs, og med svære skader. Det er fellestrekk ved sakene, forstår jeg, men det tok geniene i Bergen en god stund å se det. Nå er de redd for at de kan ha en seriemorder gående løs, og da har til og med bergenserne vett nok til å skjønne at de trenger assistanse. Derfor har de tilkalt oss.» Pulsen hans steg. En ny sak. Ferdig med slavearbeidet foran skjermen. Ferdig med en etterforskning som ikke kom av flekken, en sak som hadde kjørt seg fullstendig fast. «Og Holst-saken?» Hun så ikke opp engang. «Den overtar Petterson. Han er god på rutinearbeid. Bare få gitt beskjed til de andre og kom dere av gårde før de ombestemmer seg der borte.»

Profile for Cappelen Damm AS

Av jord er du kommet  

Kriminalroman av Chris Tvedt

Av jord er du kommet  

Kriminalroman av Chris Tvedt