Page 1


Mohammed Hasan Alwan

Beveren Oversatt av Oda Myran Winsnes og Ă˜yvind Bjøru


Mohammed Hasan Alwan Originalens tittel: (Al-Qundus) Oversatt av Oda Myran Winsnes og Øyvind Bjøru Copyright © 2011 Dar al saqi, Beirut, Lebanon, 2011 All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 This book is published by arrangement with Raya Agency for Arabic literature, France, and Literary Agency Wandel Cruse, France. ISBN 978-82-02-42604-0 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Kapittel 1

Første gang jeg så beveren, følte jeg at vi allerede kjente hverandre. Han må ha fornemmet noe av det samme, for han var ikke før kommet opp på bredden der jeg satt, før han ga seg til å rote rundt i kurven min og fikle med teppet jeg satt på. Jeg så på de to fortennene hans, som hadde fått et blekt gulskjær av all gnagingen på eikebark og vier. De minnet om tennene til søsteren min Noura, slik de så ut før hun gikk i gang med det årelange reguleringsprosjektet med utallige strenger i kjeften. I månedene rett før bryllupet hadde munnen hennes rett og slett sett ut som en byggeplass. Den tjukke bakdelen på beveren minnet om rumpa til søsteren min Hind. Jeg besøkte henne rett før jeg dro til Portland, og jeg greide ikke la være å gjøre narr av måten hun vraltet seg frem på. Det så ut som hun slepte på to digre damer når hun kom og serverte den billige teen sin. Jeg måtte le da beveren kikket opp på meg med et granskende blikk som om han forsøkte å finne ut hva jeg pønsket på. Det var akkurat som mor da jeg fortalte henne at jeg snart skulle reise til utlandet. Hun sukket tungt og mumlet «Gud forby. Å, Gud forby.» Jeg holdt frem en gyllen daddel fra plastikkboksen jeg alltid hadde med meg på slike elveturer. Idet de skarpe klørne kom borti hånda mi, fikk jeg en følelse av at de skjulte en helt egen historie, full av tvil og uro. Grådig snappet han daddelen, akkurat slik far kaster seg over alle livets frukter, om de så er årvisse vekster. Beveren puttet daddelen i munnen, men spyttet den ut igjen med en gang. Den ble liggende 5


på bakken, og han plukket den opp igjen, men han holdt den bare i poten denne gangen. Det virket som han ikke helt greide å gi slipp på den selv om han ikke lot til å like verken den søte smaken eller den klebrige konsistensen. Kan hende var det første gang han fikk smake en daddel. Den kom fra en palme uendelig langt av sted, og så hadde denne merkelige mannen brakt den med seg helt hit. Han forsto kanskje at den var verdifull, og det var derfor han tviholdt slik på den. Han lignet i grunn litt på broren min, Salman, som klamrer seg til penger som en gammel mann som har vært gjennom både tørke og fattigdom, og ikke som den bortskjemte guttungen han egentlig er, født med det nyeste videospillet i hånda. Beveren begynte å gå bakover på tre ben mens han holdt daddelen tett inntil brystet så den ikke skulle havne på bakken. Han slet med balansen, og klørne viklet seg inn i teppet. Han ble skremt, og den rufsete kroppen begynte å skjelve. Han lignet nesten en punktert basketball. Han rev poten løs fra teppet og etterlot seg en liten flenge og litt søle. Han stilte seg opp på bakbena og kikket kjapt bort på meg for å se om han hadde gjort meg sint, så krabbet han av gårde på tre ben igjen. Han hadde vist meg at han også kunne stå på to ben, akkurat som meg, skjønt den store, brede halen var nok til god hjelp. Jeg ble veldig fascinert av denne halen. Var det et slags ben inni med skinn utenpå? Eller var det en veldig kraftig finne? Han gikk i en bue rundt meg før han snudde seg og trippet ned mot elva igjen. Den ovale kroppen, dekket av fuktig brun pels, forsvant sakte. Tilbake lå et opprevet teppe, og så var det denne fremmede mannen, da. Han gled rolig av sted, og ansiktene til de hjemme forsvant med ham. Jeg måtte ha vært uhøflig på en eller annen måte siden han dro så fort. Eller kanskje han bare var flau fordi han ikke hadde vist meg takknemlighet for daddelen han fikk. Jeg kastet en stein etter ham, men han enset det ikke. Jeg så på hullet i teppet og prøvde å ikke tenke på hvor frekk han hadde vært. Han sa ikke engang ha det, selv om vi hadde delt både 6


en daddel og noen dyrebare øyeblikk en vårdag her i Oregon. Da jeg så opp igjen, var han allerede kommet langt utpå elva. Han beveget seg mye fortere ute i vannet enn på land. På avstand så han bare ut som et stykke lær som lå og fløt. Med ett la han seg på ryggen og svømte slik late turister gjør. Han forsvant inn i horisonten og gled helt ut av syne. Hva i all verden kaller man en sånn skapning? Først trodde jeg han måtte være et av disse dyrene med flod i navnet, som flodhest eller flodsvin, selv om han egentlig var så spesiell at han fortjente et helt eget navn. Jeg må ha gått glipp av akkurat den episoden av Mustafa Mahmouds naturprogram som handlet om slike dyr, og nå satt jeg her ved Willamette og kunne ikke engang navnet på dette vesenet som bare snappet en daddel og dro sin vei. Det var ingen i nærheten jeg kunne spørre, og de som sto og fisket ute i elva, så ikke i grunn ut til å ville snakke. Jeg bestemte meg for å la det ligge til jeg kom hjem. Jeg kunne søke det opp på internett eller spørre Conrado. Jeg reiste meg for å se elva skikkelig. Noen ender svømte rundt i sirkel, men jeg brydde meg ikke om dem. Hver gang jeg ser ender som svømmer slik, tenker jeg på Ghada. Hun elsker disse postkortaktige scenene og tar meg alltid med til steder som ser sånn ut. Hun synes jeg bør tåle såpass, men jeg greier ikke la være å påpeke at de bare er typiske turistfeller som enhver tilårskommen europeisk by kan by på. Jeg la merke til en stein som stakk opp midt ute i elva. Den var omkranset av gress og så ut til å kunne være bebodd av en som ham. Kanskje var det nettopp der han hadde det lille huset sitt, med bilder av barna og familien på veggene og kroker til å stue unna byttet i, som stjålne dadler og slikt. Eller kanskje han bodde inne i skogen like ved, så kom han bare hit for å jobbe og tigge fra de velbeslåtte fiskerne. Eller kanskje han hadde rømt fra Cirque du Soleil som holdt på å sette opp teltet sitt på den andre siden av elva nå like før sommerferien. Jeg satte meg med bena i kors som en gateselger mens jeg 7


grublet på disse forskjellige alternativene. Jeg måtte strekke ut venstrebenet for å bli kvitt en brå krampe som skjøt opp gjennom låret. Jeg bøyde og strakk meg frem og tilbake for å prøve å lure den egensindige muskelen. Da jeg så ned på den flotte stortåa mi, som fremdeles var litt sår etter at jeg hadde klipt neglen litt for langt ned, kjente jeg meg stolt over å ha en slik velformet fot med så elegante tær. Jeg var nesten mer opptatt av føttene mine enn ansiktet. Det var fullt av arr jeg ikke kunne huske når jeg hadde fått. Hjemme i leiligheten har jeg et speil som er så lite at jeg må vinke for å få kontakt med det. Jeg bruker det bare til barbering uansett, og jeg ville nok hatt et større speil hvis jeg bodde sammen med ei dame. Det dukket alltid opp så vanskelige og vriene spørsmål når jeg sto der og barberte meg, akkurat som når man møter igjen en gammel fiende etter mange år. Det var derfor speilet måtte være så lite, så det ikke overveldet meg med spørsmål som var for store til å svare på. Det slo meg idet jeg kom ut fra IKEA, hvor et utall unge par forsøkte å snekre sammen noe billig og romantisk, at jeg bare hadde kjøpt det for å kunne stjele et kjapt blikk på meg selv før jeg gikk ut, ikke fordi jeg var interessert, men av hensyn til andre folk, som uansett aller helst skulle fått et penere ansikt å se på. Stort mer kunne ikke dette speilet hjelpe meg med. Ansiktet mitt er som et fordreid kart. Et pergament hvor en forkvaklet konge har tegnet opp land og byer han har erobret. Han har skrevet ned sin egen historie, men regnet har smurt det hele utover. Arret som guttene i al-Murabba hadde gitt meg over det venstre øyet, gikk over i fars slag rundt tinningen, i panna og langs haka. Gresset som vokste utenfor det østvendte vinduet mitt over en forlatt gårdsplass i al-Nasiriyya, blandet seg med klatreplantene som beskyttet øynene mine mot varmen i al-Fakhiriyya når solen slo inn over Riyadh. Merket etter det første kysset Ghada hadde gitt meg, er borte. Det var et sted ingen lenger kan tro at har eksistert, som Atlantis. Kinnene og nakken begynte å bli myke som en deigklump som aldri hever ferdig, men 8


bilulykken jeg var ute for, hadde samlet sammen alle disse trekkene som lå strødd i ansiktet mitt og drysset dem utover på nytt. Det ble et eneste kaos, et håpløst slagfelt, og midt oppe i det hele ruvet nesen som en trone som har stått forlatt i flere hundre år. Jeg liker egentlig ikke å se ansiktet mitt. Jeg er stygg, og speilet er ikke nådig. Jeg har hengt det lille speilet veldig lavt slik at ansiktet mitt ikke plutselig skal stirre mot meg ved en feiltagelse. Jeg ser bare venstresiden av haka, så jeg barberer den. Så snur jeg speilet og barberer høyresiden. Jeg løfter hodet, og da ser jeg overleppa og litt av nesen, så tar jeg barten til slutt. Jeg vasker meg og sniker meg ut av badet som en fengselsfugl på vei ut etter et avhør. Hvis jeg ikke tar helt feil, har jeg ikke sett ansiktet mitt ordentlig siden jeg gransket visumet mitt hjemme i Riyadh for to måneder siden. Siden da har jeg bare sett det i små glimt på hotellrom og i forbifarten på en flyplass. Det er kanskje derfor jeg pleier å se på andre deler av kroppen min så jeg ikke skal glemme hvem jeg er. Jeg kan stå lenge og stirre på skuldrene og føttene mine, magen og penisen. Jeg studerer hver minste detalj og ser på hvordan alt henger sammen. Denne kroppen hadde fortjent å få et vakkert ansikt på toppen, så det ikke ble så tydelig hvor dårlig det hele passet sammen, men kroppen må altså leve i den lange skyggen fra dette gresselige fjeset. Alle de andre kroppsdelene er praktiske hjelpere som gjør jobben sin uten å klage, mens ansiktet er skravlete, alltid sint og veldig bebreidende. Det er like greit at jeg ikke kan se det uten speil. Det er naturens advarsel mot å drive å glo på det. Det er også derfor jeg klipper tåneglene oftere enn jeg barberer meg. Jeg smører inn håndbaken med dyr krem som ansiktet bare kan drømme om. Og hvis ei dame spør om hvorfor solbrillene er det siste jeg legger vekk når jeg kler av meg, svarer jeg aldri. Jeg helte forsiktig opp enda en kopp arabisk kaffe. Jeg visste at jeg hadde passert grensa for hvor mye jeg kunne drikke uten at hånda skalv som ei gammel radarnål. Smaken bredte seg som et søtt savn i munnen min. Det åpnet 9


seg små smug av en fjern trygghet, men etterpå lå det bare frykt og uro igjen, og en svulst av søvnløshet fikk vokse seg stadig tørre. Det var det siste jeg trengte. Angsten kom seg godt i gang på egen hånd, om ikke kaffen skulle gjøre det verre. Den strømmet alltid rundt i årene mine som en bil uten bremser. Jeg drakk mer enn to kopper mens jeg satt slik og stirret på den blikkstille elva som hadde slukt beveren uten et eneste spor. Jeg bladde opp to blanke sider i hodet så jeg kunne tenke skikkelig. Én side tok for seg elvebunnen og prøvde å tenke på hvordan det ville se ut hvis elva tørket helt inn, mens den andre grublet over smaken på kaffen og hvordan den ville blitt hvis jeg hadde brukt mer enn den ene nellikspikeren jeg alltid pleide å ha i, akkurat som far. Etter hvert som jeg ikke greide å holde konsentrasjonen på bare én av tankene, oppdaget jeg at det ikke var noe i veien for å dele hodet og la begge to gli av gårde lett og ledig uten at de måtte ende opp i noe spesielt. Sist jeg tenkte hardt på noe, begynte jeg å gråte, og jeg hadde ikke noe ønske om å gjenta slike sippete dumheter. Jeg ble overrasket da jeg plutselig så ham kare seg opp på elvebredden igjen. Det var ingen ringer i vannet som kunne ha avslørt at han var på vei. Han kom plutselig ut av et lite kratt rett ved siden av meg og glodde forundret som om han ikke husket noen ting fra i sted. Øynene holdt fast ved ansiktet mitt, og nesen hans rykket til høyre og venstre som en pendel mens han prøvde å ta inn alt sammen så fort som mulig. Jeg holdt frem en daddel til, men da trakk han seg tilbake, og nesen hans sitret nervøst. Jeg kastet den bort til ham, og han rørte så vidt ved den, men så ville han ikke ha den. Han rygget og så skremt på meg som om jeg truet ham med pistol på kanten av et stup, slik man alltid ser på film. Jeg satt helt rolig, jeg ville ikke skremme ham opp. Han snurret rundt seg selv og snuste langs ei usynlig linje som buktet seg bortover bakken, helt til den ene bakfoten kom ut i vannet. Da senket han seg forsiktig ned og svømte utover som om han bukket seg ut av et tomt teater. 10


Jeg kjente jeg ble sint nå som han var så frekk å stikke av en gang til. Jeg prøvde å lokke ham tilbake, men han enset meg ikke. Noen dadler forsvant ned i elva, og noen lå rullet i støv på bredden. Jeg ble rasende. En kilo bever er sikkert mye billigere enn en kilo av disse deilige dadlene fra de beste produsentene i Qasim-provinsen. Hvis han dukket opp en gang til, ville jeg sparke til ham, men jeg skulle gjøre det på en slik måte at det ikke virket helt planlagt. Jeg gjorde meg klar og vred meg slik at jeg skulle få lurt til et godt spark, og i noen minutter satt jeg slik på huk og ventet. Det skulle se ut som jeg bare var i ferd med å reise meg, mens beveren liksom ble skremt og rullet ned mot elva som ei full varmeflaske. Han kom ikke frem igjen. Kanskje han kunne lukte hvor sint jeg var med den store, dirrende snuten sin. Kaffen hadde fått både mage og nerver i ulage, og jeg begynte å tegne innbilte streker langs bakken med fingrene. Jeg satte pris på at han tok seg av meg som en fremmed som akkurat er kommet til et nytt sted, langt fra alle kjente. Han var ikke overdrevent elskverdig slik som den ferske flyvertinna som la hånda lett på skulderen min så jeg skulle tilgi henne de små tabbene hun gjorde, men han overså meg ikke heller slik de fleste gjorde her i Portland. Men nå hadde han altså valgt å oppføre seg slik allikevel, og det var ikke lenger noe spesielt ved ham. Jeg fisket frem mobilen fra skjortelomma og begynte å fikle med den. Jeg leste gamle meldinger jeg hadde spart til kjedelige stunder. Jeg la den vekk da den begynte å blinke rett før batteriet gikk tomt. Sola sto midt på himmelen, og jeg prøvde å justere fiskestanga ut fra hvordan elva buktet seg. Ingen av de andre rundt meg gjorde det på den måten. De virket helt besatt av fiskingen, som om de var utsultede stakkarer og ikke en gjeng rikinger midt i en sportsfiskers paradis. Igjen fikk jeg følelsen av at jeg hadde misforstått et eller annet som vanlig, og ingen kom til å hjelpe meg å finne ut av det. Jeg holdt rundt metallskaftet og lente hodet bakover. Der 11


så jeg de kvasse tretoppene som spiddet himmelen. Det slo meg at dette stedet var så tilgriset av grønt at det nesten var sykelig, og alle de andre fargene var helt borte. Jeg ble ikke rolig til sinns av slikt. Jeg er alltid på vakt mot naturens slu forsøk på å trollbinde meg med sin tåpelige skjønnhet. Jeg risset inn noe arabisk på en trestamme med bilnøkkelen og prøvde å avskjære en maur som var på vei opp på teppet mitt. Så hørte jeg en stemme like ved som ropte. – Har du et øyeblikk? En ung mann kom mot meg, han så ut til å være i tjueårene. Blondt hår. Stilig jakke. Han hadde noen papirer i hånda. – Vi holder på med en undersøkelse for å se hvem det er som besøker parken her. Kan jeg stille deg noen spørsmål? – Nei, nei. – Det tar bare fem minutter. – Nei, jeg snakker ikke engelsk. Han beklaget og gikk sin vei. Knepet mitt funket. Beveren dukket opp igjen, rett i nærheten denne gangen, men han kom ikke opp på bredden, og han ville ikke hilse. Han nøyde seg med å svømme omkring ute i elva, aldeles uanfektet. Han lot seg stort sett drive med strømmen og gjorde bare små bevegelser av og til. Når pelsen tørket i sola, dukket han ned i vannet et øyeblikk for å kjøle seg ned. Jeg foldet sammen teppet så det ikke skulle virke så innbydende for ham, så satte jeg lokket skikkelig på plastikkboksen med dadlene som var igjen. Jeg reiste meg opp og satte meg i campingstolen som sto like ved. Jeg trykket på iPoden som hang på skjorta, og satte meg til å høre på den første og beste sangen på lista. Det føltes bra når musikken ble så høy at den visket vekk all irritasjonen slik et varmt håndkle får bustete hår til å legge seg. Han forsvant ned igjen, og jeg så ham ikke flere ganger. Jeg håpet at han hadde kilt seg fast mellom to steiner nede på bunnen. Jeg ventet en liten stund mens jeg prøvde å forestille meg hvor store lunger han hadde. Det gikk lenge. Jeg reiste meg fra stolen så jeg kunne se lenger utover elva. Jeg 12


så etter ham borte ved kulpene som lå på rad og rekke over mot den andre siden, men jeg kunne ikke få øye på ham. Jeg speidet mot hytta ute på øya midt i elva, men den sto tom som en forlatt ruin. Jeg saumfarte skogen han hadde kommet fra i sted, men det var ikke spor å se etter ham. Jeg sjekket mobilen, men det var ingen nye meldinger. Jeg visste ikke hvor han hadde blitt av. Jeg visste ikke når han kom frem igjen. Kunne det tenkes at han var en omstreifer slik som meg?


Kapittel 2

Jeg fant Noura nede i kjellerrommet hvor far hadde isolert seg helt etter at han ble dårligere. Det var blitt for vanskelig for ham å gå opp trappa, så det var lettere å ta imot gjester der nede. Det var første gang jeg så henne der på de nesten to månedene som hadde gått siden hun giftet seg. Det hadde ikke vært noen feiring. Jeg hadde stått som vitne da de skulle inngå dette giftermålet, men jeg visste ikke om noen av dem kom til å holde seg til det. Jeg ante ingenting om den engstelige unggutten, som svettet som om noen hadde lagt ham i ei steikepanne. Jeg visste dessuten ingenting om denne søsteren min heller. Hun anså meg og Hind for å være et par feiltrinn fra fars tidligere liv som hadde lekket over i den nye familien. Rommet hadde utsikt mot de seks daddelpalmene til far og minareten på moskeen hans. Det var to dører inn til rommet, og når de besøkende gikk ut den ene, kom fars kone Shaykha inn den andre. Hun gikk ut igjen når noen kremtet utenfor eller banket på døra. Fars seng sto i hjørnet, overlesset med puter som var fargerikt brodert med eksklusiv gulltråd. Det virket nesten som en feiring av sykdommen der han lå utstrakt på senga, ikledd den løse blå thawben han bare brukte hjemme, og med en rødrutet ghutra på hodet. Den ene enden var knyttet rundt halsen og dandert over motsatt skulder. Det så ut som et rødt spørsmålstegn rundt hodet på ham. Han merket ikke at vi var der engang. Han stirret mot tvskjermen og fulgte med på nyheter om et eller annet land 14


som hadde blitt rammet av et temmelig forutsigbart jordskjelv. Hver gang Noura hevet stemmen, rotet fars hånd seg frem til fjernkontrollen og skrudde opp lyden. Ni-nyhetene blandet seg med maset om den forestående bryllupsfesten. Jeg prøvde alltid å sette i gang en eller annen samtale for å bryte den pinlige stillheten som oppsto hver gang vi besøkte far, men jeg fant aldri på noe å snakke med ham om. Hvis vi spurte hvordan det sto til, veivet han med armene uten å svare, og ellers serverte han bare noen faste fraser. Vi oppdaterte ham på familien, nabolaget, byen, provinsen og verden. Hvis noe opprørte ham, strammet han leppene. Hvis det var noe han likte, hevet han øyenbrynene. Så lot han oss sitte i den stille tomheten igjen. Det føltes som ei pil rett mot døra. Jeg spurte Noura om hvordan det gikk med forberedelsene til bryllupsfesten, men da ble hun sint og begynte å snakke om hvor elendig mannen hennes var til å ordne med bryllupsreisen. – Å, så treig han er! Det er ikke mer enn to dager til festen, og så drar vi. Han har ikke bestilt hotell engang. Makan til type! – Har du egentlig spurt ham? Kanskje han har bestilt, men det skal være en overraskelse? – Overraskelse, du liksom! Det er jeg som ordner med alt. Gud fri meg fra denne karen! Jeg kjenner lusa på gangen! Plutselig snudde far seg mot oss. Han la hodet litt på skakke og så skarpt på Noura med et av disse blikkene som oser av trusler, før stemmen hans presset seg frem gjennom gurglingen. – Hør etter mannen din, og snakk ikke sånn! Det passer seg ikke! Noura slo blikket i gulvet mens hun prøvde å avbryte far før han kunne komme skikkelig i gang med å skjelle henne ut. – Jeg sa ingenting, far, bare at han ikke har ordnet med noe … 15


– Kom ikke her og si at du ikke sa noe. Klart du gjorde det! Det er bare tomsnakk. Du er som ei bok som avslører alt sammen med tittelen. Du var lagt på hylla, du, og så kom denne flotte fyren og tok deg likevel! Noura svelget den faderlige overhøvlingen, og jeg svelget en daddel fra ei skål hvor de var stablet opp i et lite berg. Det ble helt stille igjen, bortsett fra lyden av Nouras sko som trampet lett og nervøst i gulvet, og den saudiske reporteren på tv-en som i hurtig tempo ramset opp helt hverdagslige nyheter. Jeg ville helst ikke at hun skulle snuble inn i en ny samtale så far kunne kaste seg over henne igjen slik han nettopp hadde gjort. Jeg så bort på ansiktet hennes, som var blitt sprutrødt og rasende, og først nå så jeg at øynene hennes hadde to farger som gikk over i hverandre, og at leppene hennes var fyldigere enn vanlig mens øyenbrynene var blitt mindre, slik at de så ut som to parenteser noen hadde hengt opp, og noen utvalgte krølltuster av håret var farget blonde. For første gang så jeg tennene hennes uten skinner og strenger. De så ut til å være hamret på plass som ei bu av hvite murstein. For meg så det ut som hun skulle på maskeradeball, og ikke i sitt eget bryllup. Hun pyntet seg i overkant mye for en mann som ikke engang greide å bestille en bryllupsreise. Hvordan skulle det bli når hun innså at han ikke greide stort i senga heller? Det ville bli ei forferdelig bok, uten verken tittel eller avsnitt. Ei bok hun ikke greide å lese, og som hun ikke kunne forstå hvordan hun skulle skrive i. Ikke annet enn en bunke ark Noura måtte tygge på resten av livet uten å kunne legge det frem for far, for da ville han nok ha hengt henne i en av de seks daddelpalmene sine. Hun hadde forandret seg i løpet av de få månedene som hadde gått siden far godtok giftermålet. Kanskje hun fortsetter å forandre seg til hun blir så fremmed at hun ikke lenger hører hjemme her i huset. Jeg er ikke i tvil om at det er det hun helst vil. Hun kommer til å glefse seg fast i denne mannen med de skarpe jekslene sine, sånn at han må redde 16


henne vekk herfra. Vi kommer ikke til å se noe til henne annet enn ved diverse tilstelninger og høytider. Hun kommer til å bli helt forandret, det er ikke til å unngå. Trekkene blir annerledes, hun legger seg til en ny oppførsel, alt styrt av et avansert hormonregime. Jeg vedder på at hun kommer til å gi et av barna sine, om hun får noen, et utenlandsk navn for å fjerne seg så mye som mulig fra oss. Jeg tviler på at mannen hennes – steikepanna – kommer til å gripe inn overfor disse merkelige tendensene. Både gutteog jentenavnene kommer til å være satt sammen av ord fra ulike språk. Hun kommer til å lære jentene karate og guttene piano for å bryte med forskjellige tradisjoner, selv om et barn fra vår familie, med alle sine avgreininger og røtter, ikke har hørt om piano annet enn på tv og bare har sett karate på film. Jeg skrøt av den nye øyenskyggen hennes, og hun takket på en barnslig og tøysete måte for å dempe sjenansen ved den plutselige komplimenten. Stillheten tok over rommet igjen, bare avbrutt av stemmen til reporteren som leste opp hovedoverskriftene før han rundet av sendinga. Jeg tok omstendelig farvel og sukket kunstig for å prøve å vise at jeg var sliten. Så reiste jeg meg og gikk så hun kunne få snakke med far i fred. Hun var der så sjelden, så det var vel ikke annet å vente enn at hun var ute etter mer penger til bryllupsforberedelsene. På vei bort til huset mitt begynte jeg å telle på fingrene hva jeg måtte ordne med før jeg kunne reise. Jeg hadde utsatt turen i to måneder for å kunne gå i dette kjedelig bryllupet. Denne gangen skulle jeg reise langt og være borte lenge. Jeg bar på et leksikon av vonde detaljer, og jeg burde nok ikke komme tilbake før alle de utallige sidene var revet ut og lagt vekk et sted langt borte. Jeg strøk meg over haka akkurat idet jeg kom frem, men jeg gikk ikke inn. I stedet gikk jeg mot bilen og kjørte til frisøren. Frisøren hilste. Han hadde ei saks i hånda og holdt på med en annen kunde. Mens jeg ventet på at det skulle bli min tur, satt jeg og så ut av vinduet på bilene som kjørte 17


forbi. Oppi all trafikken var det nok ikke lenger trygt å ta en fotballkamp uten regler og uten ende. Like ved trafikklyset hadde det stått to målstenger, kvistede stolper i malingsspann med sement. Det var der Masrour hadde falt sammen den gangen, blodig etter at en sint sjåfør hadde slått ham i hodet med ei pepsiflaske. For tretti år siden var de laget av tungt glass som ikke knuste så lett. Masrour var tilbake på lekeplassen etter få uker, og målet ble flyttet noen meter for ikke å hisse opp enda flere sjåfører med pepsiflasker. Barna i nabolaget ble modigere overfor Masrour. Han kunne ikke være like frekk mot dem som før, og barna sparket og lekte voldsommere nå som de så at de sammen kunne holde ham fra den maktposisjonen han hadde hatt i nabolaget. Masrour forsøkte å komme unna ved å vitse om slaget fra pepsiflaska som nesten splintret skallen på ham. Slik drev han på når vi etter en lang dag samlet oss rundt et bål ute på den åpne plassen som om vi var ute i ørkenen, og ikke midt i tjukkeste Riyadh. Mens han barberte haka mi, spurte Mukhlis hvorfor jeg kom til salongen hans i al-Nasiriyya når jeg bodde nede i al-Fakhiriyya. Jeg svarte at jeg foretrakk ham. Han ble forbauset, som om han tvilte på egne ferdigheter. Jeg kom ikke på noen annen grunn, selv om jeg visste at jeg alltid var på jakt etter gode unnskyldninger for å besøke barndommens beitemarker i al-Nasiriyya. Mukhlis var en blid frisør. Han ba aldri om mer enn de 15 riyalene jeg betalte kontant hver gang jeg barberte meg eller klippet håret. Det var nok av frisører nord i Riyadh som hadde begynt å snakke om høyere priser og glattere haker. Før Mukhlis åpnet salongen sin, gikk jeg hos en frisør fra Jemen. Salih kom opprinnelig til Saudi-Arabia som slakter og så ikke egentlig noen særlig forskjell på sine to yrker. Når jeg prøvde å spøke om det, strammet han leppene og var ikke interessert i det hele tatt. Han mumlet bare et eller annet om at noe skulle man jo leve av. En gang spurte jeg om han hadde lært de to yrkene hver for seg, eller om det ene bare fulgte av det andre. Da lo han og veivet barber18


kniven foran ansiktet mitt. «Det er det samme. Når jeg barberer, holder jeg kniven slik.» Så snudde han den og holdt den vertikalt klar til å stikke, før han fortsatte. «Og når jeg slakter, holder jeg den sånn.» Før Salih ble frisør, gikk jeg hos en pratsom palestinsk frisør. Hver gang jeg satte meg i skinnstolen med slitte armlener hvor noe av skumgummien var borte, fortalte han i rasende tempo om regionens politiske historie. Mens jeg satt der, fikk jeg høre om invasjonen i Beirut, mordet på Sadat, hendelsene i Hama, bombingen av atomreaktorene i Irak, drapsforsøket på Reagan og massakren i Sabra og Shatila, i tillegg til mange andre politiske begivenheter. Noen ganger var han pessimistisk i forhold til det som hadde hendt, andre ganger optimistisk. Han snakket i en evig, jevn strøm, og han spurte aldri meg om hva jeg hadde å si. Jeg dro hjem igjen, og jeg håpet at haka ville holde seg slik i et par dager, så jeg slapp å barbere meg en gang til før bryllupsfesten til Noura. Den kvelden festen skulle holdes, dukket det opp noen beksvarte hår igjen, og ansiktet mitt ble helt svartmusket. Det plaget meg veldig. Far ledet prosesjonen under seremonien i rullestolen sin. Han greide ikke lenger å reise seg og gå, men Salman insisterte på at far måtte komme først, for selv likte han å skyve far foran seg i rullestolen og vise seg som en pliktoppfyllende sønn som aldri vek fra sin fars side. Desto verre var det for Salman under selve festen når far hevet stemmen og skjelte ham ut foran alle sammen hver gang han snakket med gjestene og et øyeblikk glemte å trille rullestolen. Da det gjentok seg enda en gang, kom far seg på bena og stavret seg av gårde på egen hånd, så måtte Salman trille rundt på den tomme stolen. Jeg satte meg langt unna brudeparets bord og studerte ansiktene på alle familiemedlemmene rundt meg. Tiden hadde eksperimentert ganske fritt med dem. Jeg forsøkte å koble dem til gamle minner, men jeg lot være å hilse på dem med mindre de møtte blikket mitt, og da fikk det holde å ta dem i hånda. De aller fleste prøvde å unngå å hilse slik som 19


meg, men noen kom jeg ikke utenom. Halvparten av dem la an et slags tilgjort savn og spurte hvorfor jeg alltid var bortreist, og den andre halvparten håndhilste med bekymret blikk som om de var redde for å bli smittet eller rammet av en ulykke, og de angret med en gang på at de hadde kommet bort til meg. Da vi skulle spise, satt jeg ved et litt tilbaketrukket bord sammen med mannen til Hind. Han hang fra seg den loslitte thawben sin på stolen før han raste av sted mot buffeen som en som skal rekke et tog. Jeg fulgte mer behersket etter og så hvordan han prøvde å snike så høflig han greide fremover i køen av gjester som hadde kommet før ham, ved å plassere seg midt oppe i samtaler idet folk brøt ut i latter. Han fylte fatet med en haug av ting som ikke passet sammen, og da vi kom tilbake til bordet, spurte jeg: – Hvordan går det med Hind? Det er lenge siden jeg har sett henne. – Bra. Nå skal du høre, hun blir snart pensjonist. – Skal hun pensjonere seg? – Ja, hun har bestemt seg for det. Hun har tjent opp pensjon, barna er store, og gatene er så skumle, og … – Gud bevare henne … – Du kjenner ingen som kan hjelpe oss med det? Det var ikke ofte jeg møtte den gamle svogeren min uten at han kom med en slik forespørsel. Jeg hadde sluttet å gjøre slike tjenester for ham da jeg innså at han egentlig bare samlet på dem slik kråka samler på alt som skinner. Han vet han kan få utført alt slikt hverdagslig papirarbeid hos myndighetene uten å gå via noen andre hvis han bare legger inn litt innsats og finner ut ting selv, men allikevel insisterer han på å prøve å finne noen til å hjelpe ham med å få det gjort, så han kan føle at han har noen i bakhånd som alltid kan bistå ham. Det er bare derfor. For noen år siden hjalp han meg å fornye førerkortet uten at jeg spurte hvilke kontakter han hadde av den grunn, men nå føler han seg berettiget til å gå gjennom alle mine bekjentskaper hver gang vi 20


møtes for å se om det er noen han kan utnytte til et eller annet. Jeg ristet på hodet for å svare nei på spørsmålet, så pakket jeg munnen full av mat så jeg kunne tygge lenge og slippe å holde liv i samtalen.


Kapittel 3

Jeg hadde nesten glemt ham da jeg oppdaget hvor viktig denne beveren med de skitne tennene egentlig var i Portland. Jeg var på vei til kafeen der jeg pleide å spise frokost, da jeg støtte på ham på et enormt reklameskilt for en festival midt i byen. Nå hadde han rene, blanke tenner, og pelsen var tørr og glatt. Han smilte, men jeg vet ikke helt hvordan han fikk det til, så rar munn som han hadde. Han så ut som filmstjernene som alltid henger prangende på slike plakater, men jeg hadde allerede for flere uker siden sett noe som brøt fullstendig med denne glorifiserte fremstillingen. Jeg stoppet opp for å se på plakaten. Den hadde ikke vært der dagen i forveien. Jeg leste teksten og prøvde å finne ut hvor det sto hva dette dyret som tydeligvis var så viktig, het. Jeg kjørte meg fast på noen av ordene og kikket rundt meg for å se om noen kunne tenke seg å svare på et slikt turistspørsmål. Det var egentlig ingen som så ut som de kunne være mottakelige for det, og jeg følte meg dum og ensom. Jeg ble stående og se på den svære plakaten i noen minutter, som om jeg forventet at den skulle begynne å snakke. Jeg prøvde å anslå hva det kostet å sette opp en så diger plakat midt i byen. Og hva med den store metallpålen som holdt den oppe? Og så var det hundrevis av små lamper som rammet inn beveren for å lyse opp tavla om natten, og en stor sirkel av roser omkranset det hele. Hva i all verden hadde beveren gjort for å fortjene alt dette? Blikket hans gjennomboret meg som om jeg var laget av gelé. Det eneste jeg kunne gjøre, var å passere sakte under plakaten 22


og prøve å overse ham slik jeg hadde gjort ved elva. Men det var ikke bare én plakat. Da festivalen begynte, ble beveren selve stjerna i byen. Det ble enda flere plakater i gatene og på alle åpne plasser. Til slutt hang han foran alle butikkene og i hvert eneste lyskryss. Jeg så biler med klistremerke av beveren i bakruta, og flere av fast food-kjedene hadde egne menyer med bilde av ham på. I parkene delte folk ut fargerike løpesedler som lokket med utflukt til skogene omkring for å se hvor han bodde. Barna begynte å gå rundt i gatene fullt utkledd og med store utstående løstenner i munnen. Det sto en stor bronsestatue av ham i kappe og firkantet hatt i universitetshagen. Butikkene solgte T-skjorter med bilde av ham som blunket, med en prislapp som alltid har irritert meg – ni dollar og nittini cent. På den store plassen midt i byen, like ved T-banen, gikk tre tamme bevere rundt i et stort bur sammen med tre passere fra dyrehagen. Jeg prøvde å stikke hånda inn i buret, men en av vaktene ba meg om å la være, for jeg kunne bli bitt. Jeg fortalte ham at jeg hadde hilst på en bever for bare ei uke siden, og at vi hadde delt en daddel og litt hjemlengsel ute på elvebredden. Han smilte og lirte av seg noe om at bevere kan virke aldri så snille, men de er fremdeles ville dyr i det fri. Jeg gikk min vei mens jeg gjentok navnet på dyret slik vakta klart og tydelig hadde uttalt det. Jeg gikk nedover den ene gata etter den andre og merket at jeg ble sintere og sintere for hver gang jeg så et bilde av ham. Siden jeg kom hit, var det bare en kelner og en butikkansatt som hadde tatt seg bryet med å hilse på meg, men nå ropte alle over seg om dette ubetydelige dyret. Tausheten hadde nærmest klistret sammen tennene mine, og jeg fikk meg ikke til å sette i gang en samtale med noen selv om jeg hadde rene tenner og var ganske så høflig. Beveren, derimot, så ut som han stilte til valg, men de fleste vet nok ikke hvordan det står til med tennene hans, og hvor uærlig han kan få seg til å være. Jeg bestemte meg for å kapitulere med en gang før jeg ble 23


altfor opprørt. Jeg ga meg hen til festivalen slik alle de andre gjorde. Vi hadde ikke noe valg. Det virket nesten som at en stor bever styrte hele byen som en marionett med usynlige tråder. Jeg gikk omkring i noen timer uten å forstå hva som foregikk, men ut fra korte fraser jeg fanget opp fra forbipasserende og enkeltord jeg greide å lese på plakatene, forsto jeg at beveren var symbolet for delstaten, og det var derfor de holdt en festival hvert år, som jeg nå fikk oppleve for første gang. Jeg la meg i selen for å finne ut mer om ham. På det offentlige biblioteket kunne jeg lese meg opp på hvordan jeg skulle tolke beverens atferd neste gang den kom innom teppet mitt og spiste en daddel. Da jeg ba om ei bok, fikk jeg en videokassett av bibliotekaren. Han sa jeg ikke kom til å rekke mer enn ei halvside av boka før festivalen var over. Jeg er ikke sikker på om han tenkte på bokas omfang eller min svake engelsk. Jeg ble uansett med ham inn på et lite rom i nabobygget. Han ga meg hodetelefoner, så lukket han døra og gikk sin vei. Jeg fikk se bevere som bygget demninger, kjempet mot elva, fostret opp sine små og danset i måneskinnet. Jeg kjente noe åpne seg opp inni meg. Føttene løftet seg fra bakken, og en mystisk kraft dro meg gjennom tunneler som sto for de forskjellige valgene jeg hadde tatt. Jeg så at tunnelene gikk under hauger av kvist. Skyene over Najd kom for å gi meg skygge, men det hjalp ikke. Jeg hørte tuting og store folkemengder. I et lite vindu så jeg Riyadh, og det var nesten så jeg kjente lukten av brennende blod og natten som er tett og stinn av begjær. Jeg dro tilbake til elva flere ganger mens festivalen varte, men jeg så ikke noe til beveren. Jeg la teppet like ved elvebredden og flyttet meg rundt så den kanskje skulle dukke opp. Det var litt vrient, men jeg stilte meg oppi campingstolen og speidet utover elva med en stor kikkert. Det at jeg er nærsynt, gjorde det ikke noe lettere. Jeg gjorde klar fiskestanga. Jeg trodde kanskje at sirkusgjengerne som begynte å fylle den andre bredden, hadde skremt ham derfra og at 24


han hadde svømt over til den rolige siden. Jeg prøvde iherdig å få møte ham igjen. Jeg var som en journalist på jakt etter et sjeldent scoop i øsende regn. Jeg ville knipse et bilde idet han spiste en daddel fra hånda mi så jeg kunne sende det til Ghada og noen andre venner. På den måten kunne jeg fremstå som blid og foretaksom, men beveren viste seg ikke i det hele tatt i løpet av de dagene jeg satt slik og ventet engstelig på ham. Da festivalen var over, fikk jeg øye på ham der han svømte langt utpå elva. Først kom han ikke inn til bredden. Så nærmet han seg, men kom ikke opp av vannet. Det så ut som han forventet at jeg skulle kaste ut mat til ham, men det gjorde jeg ikke. Etter noen timer kom han opp på teppet igjen, som om han hadde ventet til festivalen var slutt og alt var tilbake ved det gamle. Han kom oftere og oftere, og vi tilbrakte mye tid sammen. Vi delte noen dadler og tygget oss gjennom dagens lange, stille minutter, akkurat like sløve, mens vi studerte hverandre som to tvillinger brakt sammen av livets tilfeldigheter. Jeg tok mange bilder, og på et av dem holder han den ene poten over hodet som om han roper inn til en bønn det ikke blir noe av. På et annet stikker han hodet under bakfoten så han ser ut som ei russisk jaktlue. På et tredje jeg tok av ham bakfra, ser han ut som en rullestol med små hjul foran og store bak. Sommeren var på hell, og han ble stadig mer gemyttlig. Han kunne komme opp på teppet uten å lage hull i det, og han forsvant ikke ned i elva før han hadde forsikret seg om at vi hadde tilbrakt nok tid sammen. Jeg ville være gjestfri og tok med glaserte nøtter og tørket frukt. Han ble ikke skremt av at jeg forsiktig strøk ham over pelsen så lenge jeg ikke kom for nær halsen. Jeg ble mer og mer overbevist om at jeg hadde kjent ham lenge. Fisketurene mine til elva ble som en drømmereise til huset vårt i al-Fakhiriyya, og hver gang jeg så ham dukke opp langt unna, så jeg for meg hvordan det var i al-Nasiriyya og al-Murabba. Jeg ble fylt av en dyp og eksplosiv angst, som en fugl som ikke lenger har kontroll på årstidene. 25


Jeg sa til Ghada at beveren fikk meg til å tenke på Riyadh. Hun svarte med en lang elektronisk latter med et utropstegn etter. «Looooooooooool!» Jeg fortalte det til den filippinske naboen min Conrado også, men han sa ikke noe på det. Han visste jo ikke hvordan Riyadh egentlig så ut. Jeg fortalte det til alle jeg møtte rundt om på kafeer og barer, men de bare hevet øyenbrynene og ristet på hodet, den kunstige forbauselsen amerikanerne alltid tar frem når en utlending forteller om noe fra hjemlandet.

Profile for Cappelen Damm AS

Beveren av Mohammed Hasan Alwan  

Beveren handler om Ghalib, en mann i 40-årene født og oppvokst i Riyadh. Han har nettopp flyttet til Portland, Oregon. Ghalib er eldst av ti...

Beveren av Mohammed Hasan Alwan  

Beveren handler om Ghalib, en mann i 40-årene født og oppvokst i Riyadh. Han har nettopp flyttet til Portland, Oregon. Ghalib er eldst av ti...