__MAIN_TEXT__

Page 1


Pernille Dysthe

Besettelsen En historie om avhengighet


© 2008 CAPPELEN DAMM AS ISBN 978-82-04-14287-0 1. utgave, 1. opplag 2008 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Omslag: Blæst/Terese Moe Leiner Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook ab 2008 Satt i 10,5/13 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8


«Forbipasserende måtte løse en gåte for å unngå døden. Gåten lød: «Hvem går om morgenen på fire ben, om dagen på to og om kvelden på tre?» Ifølge myten om Ødipus fant Ødipus svaret (mennesket), ga rett svar på gåten og sfinksen begikk selvmord.» (Hentet fra Wikipedia)

Det er flere sfinkser på Frogner enn det er bokhandlere i Kabul. Og det er flere drittsekker på Match enn det er svin på skogen. Derfor føler jeg meg trygg på at det vil være svært mange av dere som tror at dere er karakterisert, beskrevet og bombardert i denne boken. Dere har ganske sikkert rett. Og sant å si føler jeg meg truffet selv også.

Til Berit med takk for et spesielt nært vennskap basert på gjensidig ytelse.


Innhold

Juni 2008. Festtalen Online n책

11

Utilgjengelig Ny match

45 81

I mellomtiden

123

Nummer i rekken Offline. N책. Etterord Kilder

9

157

191 217

219


Juni 2008. Festtalen

Jeg kunne holde en tale for ham, men jeg får ikke lov. Det gjør ingen av oss, selv om det er hans 50-årsdag. Jeg presser i stedet håndflatene mot hverandre og trekker pusten dypt. Hvor mange brev har han fått til nå? Fire? Kanskje fem? Ingen av dem har forandret ham, og det ville heller ikke en tale ha gjort. Jeg kunne, uansett, ikke ha holdt en ærlig tale for jubilanten. Men det skal ikke lenger handle om ham, om hva han tenker, hva han mener, hva han føler og hva han tror. Dette er min opplevelse, og bare min. Det historien min handler om, er besettelse. Derfor takket jeg ja til invitasjonen. Fordi jeg har vært besatt. Hver gang han reiser seg, begynner jeg å svette. Men denne gangen var jeg ikke forberedt, jeg så ikke at han brettet sammen servietten siden jeg i disse få minuttene pillet navlerusk av mine egne tanker. Hvordan kunne jeg tillate meg å slappe av? Han har invitert oss fordi han vil si hver enkelt av oss noe helt spesielt. Festen er forkledd som en feiring, men i virkeligheten er det et velregissert karneval. Det skjønner han sikkert ikke selv. Hvor mange har forlatt selskapet hittil? Tre-fire stykker? Noe sånt. Hvorfor vi andre blir sittende, er uforståelig. Hvilken makt har han over oss? Hvordan har han klart det? 9


Han løfter gaffelen, klirrer på glasset. «Det er en kvinne i dette rommet,» sier han. Dvelende. Og så ser han på alle som sitter rundt bordet. Én etter én. Han ser på dem, alle sammen, menn som kvinner. Bortsett fra på meg.


Online nå

August 2007 Sommeren har vært drektig og styrtfødet kaskader av vann. I øyeblikket mellom to regnskyll dirrer en solpil mot den blanke parketten. Vibrasjonen forplanter seg fra gulvet mellom første og andre etasje til mitt eget mellomgulv. Der konverterer den til rastløshet. Og rastløsheten vil bære meg enda høyere opp. Akkurat nå kan jeg velge annerledes, men det gjør jeg ikke, nettopp fordi dette øyeblikket rasler så merkbart i Amors pilkogger. Jeg velger å si ja til å treffe ham. Jeg skyter ut nye piler og skylder på skjebnen, som jeg dypest sett ikke tror at jeg tror på. Online nå. Det er meldt regnbyger i kveld, så jeg synes ikke det er et godt forslag at vi går på tur. Håret mitt krøller seg når det blir fuktig, og jeg er mye finere med glatt hår. Vektene kjennes lette, selv om de er like tunge som på søndag. Det er tirsdag i dag, er det ikke? Hva er klokken? Tre på syv. Tre minutter. Jeg løfter, senker vektstangen til knærne, løfter igjen, senker stangen, husk, rette knær. Strak rygg. Rakrygget vektløfting. Akkurat nå ringer han, for aller første gang. Og jeg skvetter, selv om jeg visste at det skulle skje. Jeg står ikke her og trener for å trene. Jeg trener for å trene akkurat da han ringer. Og det er det første jeg forteller ham. 11


«Står du der i en liten trikot?» Stemmen er avslepet børskrakknasal. Jeg liker ikke det han sier. Trikot? Jane Fonda, go for the burn. Men så beskriver jeg likevel antrekket mitt. Ordene surfer ut av munnen, som på et leirskred. Nei, ikke trikot. Skuffer det ham hvis jeg ikke har på meg en liten trikot? Hva i helvete er trikot? Jeg klarer ikke å huske det. Derfor sier jeg bare at jeg står her og skrever i en trang, elastisk treningsbukse. Nei, ikke skrever. Strever. «Jeg må bare ta en dusj. Det er meldt regn. Skal vi droppe turen og finne på noe annet?» «Har du spist?» spør han. «Nei, ikke ennå. Jeg har forresten klippet meg.» «Det er ikke håret ditt som er viktig for meg.» Nei, det er ikke håret mitt som er viktig for ham. Det som er viktig for ham, er hva jeg tenker om håret mitt før vi skal møtes. Uten å vite det har jeg kastet fra meg den første nøkkelen. Jeg står på parkeringsplassen og venter på ham, men jeg forstår ikke hvorfor. Hvorfor utsetter jeg meg for dette, når jeg innerst inne er redd? Det er trygt å være ensom. Jeg pleier å ligge og holde rundt meg selv om natten. I fosterstilling. Men han er her hvert øyeblikk. Der kommer han. Og det er for sent. Bilen svinger inn og passerer min. Albuen hans, som stikker ut av vinduet på førersiden, vitner om selvsikkerhet. Den sveiper rundt med bilen som en hank det helt sikkert vil være trygt å holde i. Det er min kropp som er av glass. Ikke hans. «Så kort?» Han sier ikke mer, men tar hånden min og gir meg en klem. Jeg trekker i nakkehåret mitt. Satan plistre. Til å romme så mange ord har han liten kropp. Jeg vil ikke såre ham. Så kort? I stuen, for en times tid siden, falt den imponerende skyggen hans inn i rommet. De voluminøse e-postene risset konturene 12


av en sfinks. Men det må ha vært den lave kveldssolen som spilte meg et puss, for nå kommer skikkelsen hans ut av en altfor stor dress. Jeg vet ikke hva jeg vil, eller hvorfor jeg sa ja til å møte ham. Likevel, vi har det hyggelig og han prater om alt mulig. Han synes jeg har morsomme kommentarer, at jeg er kjapp i replikken, og det er jeg. Det vet jeg fra før. Jeg parerer, og det pirrer ham. Blikket hans ser ut som en fjernkontroll som ikke får apparatet til å lystre. Hvordan skal jeg beskrive det, egentlig? Øynene er døde, kalde og skremmende sterke. Sterke nok til å la være å berøre før de må, eller før det rette øyeblikket er der. Det er like før han legger hånden sin over min. Jeg vet det nok. Men nå, i begynnelsen, er han svært forsiktig med meg. Med meg. Det er nesten til å bli opphisset av. Jeg lurer på hvor stor pikk han har, med de korte fingrene. Da jeg kommer hjem, åpner jeg umiddelbart mailen min. Han har vært raskest og det er ganske suverent. Jeg pleier alltid å være den raskeste, den som øser ut altfor mye, altfor fort. Impulsiviteten er av de ting jeg forsøker å tøyle, med vekslende hell. Men der kom han meg i forkjøpet, gitt, og jeg trenger ikke å bekymre meg. Det kjennes som en lettelse, uten at jeg nødvendigvis tenker over det her og nå. Jeg slipper å ta stilling, han tar stillingen. Han leder, én-null. Når han bestemmer at møtet vårt var fint, så er jeg helt enig. Knasende fint. Jeg vil møte ham igjen torsdag i neste uke. Det passer, selvsagt, det er jo den eneste kvelden vi begge kan. Jeg sender en sms til Helene og utsetter avtalen vår. Akkurat det får han ikke vite. Men han vet det, likevel. Dette er helt nytt for meg. De elektroniske understrømmene er sterke og ordene bygger prinsesseslott. Selv om jeg aldri har likt eventyr, er det besnærende og forheksende. Jeg er så sliten og trett, jeg trenger et fata morgana som skjelver flortynt i luften. Da kan jeg løfte blikket opp og ut. POFF. Vekk fra 13


meg selv. Men jeg vet ikke om jeg vil ha ham. Hva jeg vet spiller for øvrig ingen rolle. Han er ikke helt sånn som jeg hadde forestilt meg. Det er urettferdig å tenke slik, for jeg er heller ikke helt sånn. Jeg har klippet håret mitt, det er ikke langt. Alle menn vil ha kvinner med langt hår. Det var ikke lett å skuffe ham, for jeg skjønte at han ble skuffet. Derfor skal jeg ikke være opptatt av lengden på fingrene hans. Jeg bøyer meg ned og klør med neglen rundt skorpen på et hersens myggestikk. Vi har snakket sammen nesten hver dag, på telefonen. Han er så bekreftende, han ringer spontant og impulsivt. Det føles godt. Og han vokser ut av telefonen, til en ny sfinks. Stemmen min snirkler seg ut av munnen, litt annerledes enn tiltenkt. Slørete, flørtete, småsnacksen. Stemmen hans vikler seg gjennom nesen og fletter surstoff med min. Men jeg har ikke så stor tro på dette, innerst inne. Ikke egentlig. Det er like før han kommer. Ikke kommer på den måten, men kommer til meg, på middag. Kan jeg finne på en unnskyldning? Utsette det? Jeg skylder ham ingenting, jeg er ikke forpliktet til noe. Selv om jeg må medgi at det er skjedd før, at jeg har ligget med menn fordi de spanderer drinker på meg og ellers ville ha kastet bort både tid og penger. Men det har jeg ikke gjort på mange, mange år. Og dessuten, jeg har kontakt med han andre også. De to som ramlet inn i stuen min omtrent samtidig. Fortalte jeg om han andre? Jeg tror ikke det. Han var ikke like vesentlig. Kan det ha vært to solpiler i stuen min? Jeg har møtt ham, men vi er bare venner. Vi har alibi, vi har felles bekjente, og da er det naturlig å bli kjent. Han jobber i helsevesenet. Kanskje det er det beste, å satse på en lege? Alle leger er sikre. Alle prester er snille, men jeg har aldri vært sammen med en prest. Jeg har så vidt elsket med en blivende politimann, men det er veldig lenge siden nå. Han ble satt inn, for øvrig. Men det hadde ikke noe med meg å gjøre. Rå laksefilet, kamskjell så vidt surret i olivenolje og sursøt 14


chilisaus. Scampi. Hva skal jeg gjøre med dem? De er allerede kokt, akkurat som hjernen min. Jeg tar soyasaus ut av kjøleskapet og heller i porsjonsskålene. Wasabi. Avokado, purre og tomat. Zakk, zakk, zakk. Effektivt hakket i småbiter. Balsamicosirup, olivenolje, salt og nykvernet pepper. Hvitvin. Jeg heller raust i et kjøkkenglass og tar en slurk. Hva er det å være nervøs for? Det dirrer inni meg, jeg legger håndflaten mot mellomgulvet og kjenner fingertuppene pulsere. Jeg orker ikke dette, jeg er så sliten. Involvering krever utvikling. Altså, utvikling i revers. Hvis jeg ikke vil videre inn, må jeg vikle meg ut igjen. Det er strevsomt, jeg eier ikke overskudd. Jeg har ikke tid. Men samtidig, jeg kan ikke forbli i sneglehuset. For sikkerhets skyld tar jeg enda en solid slurk vin. Om ikke annet kan jeg sjangle i sneglefart. Eller snegle i sjanglefart. Han ser mindre ut enn jeg husker, og han rekker meg en flaske i døren. «Til deg.» «Eller oss, vi kan drikke den til maten hvis du heller vil ha rød enn hvit.» «Til deg,» gjentar han. «Gjør som du vil. Vi kan ta hvit i dag, så koser du deg med denne en annen gang.» Noe synker, trekker nedover. Tross alt, jeg ville løftes opp. Opp! Og ut. Men dette kjennes alminnelig. En mann i grå lagerfrakk, sjef på OBS, avdeling isenkram. Med gråblyant hektet bak øret. Jeg ser den. Nesten. Jeg gleder meg til han går. Det skal bli en lettelse. Ved bordet virker fjernkontrollen hans, og han legger hånden over min. «Du kan trygt være deg selv sammen med meg,» sier han og borer seg innenfor. «Vi skal utforske landskapet sammen. Om det er en vei videre for oss to sammen eller hver for oss, det vil tiden vise. 15


Slapp av. Bare la det skje, ikke tenk. Følg meg. Eller la være. Drit i meg. Det er du som bestemmer kursen.» Lettelsen tar av som en luftballong, og jeg gir pusten et ekstra lite puff på vei ut. Puh. Knapt hørbart. Han trekker til seg hånden, akkurat i tide, lener seg tilbake og ser på meg. Bare ser. Taus. Og like før jeg tenker at nå må han snart gå, tar han opp telefonen sin og bestiller drosje. En gentleman. Det er rett før midnatt og jeg beholder begge skoene på. Han reiser på ferie i halvannen uke. Jeg skal treffe han andre. Selv om Sfinxen så vidt kysset meg i døren da han dro i går kveld, føler jeg meg ikke forpliktet. «Det må være lov med et kyss,» sa han. Men jeg er åpen og ærlig overfor han andre. Jeg forteller på mail at jeg har møtt en mann jeg ønsker å bli bedre kjent med, og at vi derfor må basere vår relasjon på vennskap. Like fullt, jeg har noen rester liggende fra middagen i går. Etter at vi har gått en ettermiddagstur sammen, inviterer jeg ham inn. For vennskapets skyld, selvsagt, ikke noe mer. Og vinen. Vi drikker vinen min, den røde. Det kjennes slemt, men Sfinxen sa at den var min, at jeg skulle gjemme den til en spesiell anledning. Anledningen er ikke spesielt spesiell. Jeg har ganske enkelt ikke flere vinflasker. Vi drikker den opp og spiser rester, han andre og jeg. Profilen hans ser stødig ut. Hvilken nese! Fingrene glemmer jeg rent å vurdere. Det er noe guttaktig sveisent over ham, og han gjentar stadig «jasså, sier du det». Ikke som et spørsmål. Jeg vet hva jeg sier, han trenger ikke gjøre meg oppmerksom på det, men likevel. Det er trygt. Og som jeg allerede har fortalt: Han er lege. Isenkramsjefen, Sfinxen, jobber selvsagt ikke på OBS. Det var bare noe jeg fant på fordi det falt meg inn. Jeg vil ikke si hva han driver med, i tilfelle du kjenner ham, og det er uvesentlig hvem han er siden han kunne ha vært hvemsomhelst. Tror jeg. Han er så sammensatt, av alt jeg har opplevd. Som en 16


pulstopp under en treningstime med mange intervaller. Isolert sett er ikke pulstoppen nødvendigvis så krevende, men sett i en større sammenheng representerer den det intervallet hvor du gir alt. Og kanskje litt til. Når du gir alt og kanskje litt til, er fallhøyden stor. Det er under pulstoppen at mennesker med hjerteproblemer faller om og dør. Vi sitter i sofaen, han andre og jeg, og hvorfor tenker jeg på sex nå? Fordi det er lenge siden jeg har vært sammen med noen? Det er et magnetfelt mellom oss som presser motsatt vei. Når vi lener oss mot hverandre, bikker en av oss sidelengs i aller siste liten. Nese mot nese, og squiiiiiiiiiiiiiiiiizzzzz. Off we go. Jeg elsker sushi, men biff kan være godt når noen setter den fremfor meg på bordet. Spesielt hvis jeg er skrubbsulten. Da han går, har vi en ny avtale. Søndag. Middag hos meg. Igjen. I mellomtiden er mellomtiden. Ikke verdt å nevne, med andre ord. Den består av alt det vi gjør som andre ser, og som ingen egentlig bryr seg en dritt om, men som i det store og hele teller. Det er mellomtiden vi tjener penger på. I mellomtiden blir arkene jeg har printet ut slitt i bretten. Utskriftene fra internett, med profilteksten og bildene. Jeg bretter dem ut og bretter dem sammen. Sfinxen og han andre. Sammenlikner. Tenker. Tenker altfor mye, som jeg bestandig har gjort. Og fremdeles gjør. Jeg er så utålmodig. Hva skal jeg gjøre? «Det blir kanskje ikke så mye sex på deg heller?» skriver han. «Det var synd at du ikke fikk hilst på min nybarberte stolthet.» What the fuck, bokstavelig talt. Neseprofilen ramler ned i smekken og inntar proporsjoner. À la King Kong. Men jeg tenner ikke på prat. Og jeg forstår heller ikke. Vi skulle jo være venner. Ikke sant? Sfinxen forvitrer, King Kong ruver. Fortrenger. Og trenger inn. Det går mye babysalve. Jeg er sår, foreløpig bare fysisk sår, der det gjør minst vondt. Da King Kong går, sier han at jeg er heldig som fikk smake. Jeg kjenner at jeg er litt forels17


ket, og jeg skriver en mail til Sfinxen: «Jeg er i tvil. Og: Jeg er ikke den første som faller for fristelsen når en biff settes foran meg på bordet, selv om jeg liker sushi best. Den tar bare så mye lenger tid å tilberede. Du er langt borte. Han er i nærheten, og det bare skjedde. Jeg velger å være ærlig og gi deg en slags forklaring. Uansett: Siden jeg er i tvil, kan det vel ikke bli oss to.»

Juni 2008. Festtalen Når jeg nå ser på ham der han står med dommen vippende på tungen, lurer jeg på hvorfor jeg falt for ham. Jeg ikke bare falt, jeg styrtet. Det er rart. Jeg vraket ham jo, i innledningsfasen. Men jeg vendte tilbake. Han ser ikke farlig ut, snarere puslete. Og likevel klarer han å få en slik makt. Han ble en sfinks, som sto i veien og styrte alt jeg gjorde, alle mine veier utenom. Det er rart, hvordan du ved å gå utenom noe risser et kart i stein over din egen sårbarhet. Et kart som alle andre kan se. Det er umulig for meg å forberede meg på det som nå kommer, for selv om jeg vet hva han skulle i mitt liv, vet ikke han hva jeg betydde i hans. Jeg tror ikke han kommer til å si noe pent. I hans verden er han offeret, den som alle er ute etter. I min verden er han en person som klatrer på krakker for å ruve selv. På den måten kan han få lov til å vokse og bli til en sfinks. Da jeg takket ja til denne invitasjonen, skyldtes det en grunnleggende nysgjerrighet og et ønske om å forstå meg selv og de mekanismene som styrer meg. Slik at jeg unngår å gjøre den samme feilen om igjen. Men for å være ærlig så har jeg kanskje innerst inne et slags håp om at han til syvende og sist er forandret. 18


«Denne kvinnen møtte jeg på en meget spesiell måte,» fortsetter han. «Første gang vi spiste middag sammen, serverte hun sushi.» På tallerkenen min ligger en medium rå indrefilet. Jeg skjønner. Han har valgt menyen, og tidspunktet, med omhu.

August 2007 Jeg gruer meg til å åpne mailen for å se hva han svarer. Selv om jeg tenker at det som står der, det står der, uavhengig av om jeg leser det eller ikke. Det er allerede strevet. Skrevet. Han har allerede følt. Kanskje blitt såret fordi jeg avviste ham. Tilnærmingen hans har vært så ekte, så aktiv, så bestemt. Hvorfor jeg velger King Kong, vet jeg ikke helt, men jeg tror at jeg tror at jeg bruker fornuften. Det skurrer litt, riktignok, at han skryter av størrelsen på pikken sin og at alle mailene han sender meg dreier seg om sex og været. Da var «liten trikot» som Jomfru Maria til sammenlikning. Men la meg heller tenke på noe annet. Kanskje Sfinxen har svart? Jeg orker ikke sjekke. Pc-en jobber med å komme seg opp av senga, og det går fryktelig tregt. Og nå som jeg endelig har mobilisert moralsk mot. Sommerfuglene kryper med vingene sammenfoldet i magen min, som larver. «BRAVO!» står det. «Endelig en kvinne som tar valg for sitt eget liv. En selvstendig, spennende kvinne som jeg gjerne skulle ha blitt bedre kjent med og utforsket landskapet sammen med. Hvis du vil ha meg, må det være med et rungende ja. Ikke et tvilende tja. Det er ikke rom for tvil. Nå griper jeg livsrattet med begge hender og styrer videre alene. Hvordan du og jeg kunne ha utviklet seg og smeltet sammen til oss, det vil vi aldri få vite. Jeg liker det ikke, men jeg aksepterer det. Men som jeg allerede har sagt: Drit i meg. Det er du som spil19


ler hovedrollen i ditt liv. Og jeg ønsker deg all mulig lykke videre på din vei, selv om det blir uten meg som følge.» Tamtaratam. Han slår pusten ut av lungene mine. Var jeg i tvil før, så er jeg enda mer i tvil nå. Hva har jeg gjort? Dette er en mann med ord som trommestikker. Han klarer å sette seg selv til side og se mine behov. Det er en drit kul måte å ta en avvisning på. King Kong skrumper en tomme. Sfinxen vokser to. I utgangspunktet er jeg ikke helt sikker på om King Kong er større enn en sfinks. Er det noen som vet det? Men uansett, tenk om det er Sfinxen som er mannen jeg har ventet på? Tenk om jeg nå gjør et skjebnesvangert valg? Jeg hater valg, jeg hater menyer bestående av flere retter og mange alternativer. Jeg angrer bestandig når jeg ser hva de andre får. Det oppstår en total forvirring og jeg mister meg selv. Jeg foretrekker å legge hånden over øynene og la andre velge for meg. Men som når jeg er på restaurant: Valget er allerede tatt, enten jeg velger selv eller lar de andre gjøre det, og jeg må spise det som blir satt fremfor meg. Jeg har spist biff to ganger. Det er gått noen dager etter den tredje middagen hos meg, da han sveipet innom, hev innpå indrefilet av svin med en fascinerende ukultivert vridning på gaffelen, drakk vinen jeg hadde kjøpt inntil det surklet i adamseplet og spiste resten av isen min. Ingen av gangene var det en beiler med vinflaske i hånden jeg åpnet døren for. Han hadde ikke med seg så mye som en gresstust, men han syntes sikkert at den store kølla holdt i massevis. Og jeg grep den begjærlig, som kjerringa uten staven ville ha gjort i abstinens. Åtte potter rømme, fire merker smør. Hm, hvordan er resten av teksten? Spiller ingen rolle. Han har fått valuta for smøret, og nå er han på rømmen. Han tok med seg staven, og mobiltelefonen er illevarslende taus. Det er akkurat som om stillheten roper til meg. Send en melding, da vel! Kanskje jeg skal sende ham en sms? Ja, send en sms, kauker tausheten. Vi har tross alt hatt sex to ganger, og forplikter ikke det, på en måte? Det 20


finnes sikkert en forklaring. Han har veldig mye å gjøre for tiden, med syk gammel mor, ny ansvarsfull jobb og oppussing av hus. Jeg må ikke mase. Jeg må ikke mase. Ikke mase, ikke mase. Bare en liten sms. Det går noen timer. Når var det egentlig jeg sendte den meldingen? Klokken 12:23. Han svarer ikke. Jeg venter, og forsøker å være til stede i mellomtiden. Det blir mye mellomtid. Der! Meldingstonen. Hei og hopp, begynner han. King Kong har tenkt seg på båttur i det fine været. Og jeg må være tålmodig når det gjelder ham. Snakkes! Hei og hopp og tjo og hei og hadet? Dette er ikke eventyret om Reveenka. Eller er det det? Jeg mener å huske noe om en ulv, en hare og en rødrev, men ingen ape. Senere på ettermiddagen freser det rødglødende nederlaget ut av skjermen og brennmerker rævva mi: ONLINE NÅ. Og ikke bare nå. Den kødden sitter faenmeg klistret til pc-en i mange timer. Jeg er rasende, det sprenger på, jeg klarer ikke holde meg. Til slutt løfter jeg hendene over tastaturet og slår an den aller første akkorden i Griegs a-mollkonsert. Tam-tara-tam. Taratamtaratamtaratamtaratamtaratam. Brrrrrrrllllllrllrlrlrrlrllrrlup! Trommevirvler i luften. «Jeg ser du har det travelt.» Nå er jeg virkelig på hugget. Fingrene velger bokstaver helt av seg selv, som et løpsk glass under en spiritistisk seanse. «Takk skal du ha, jeg var heldig som fikk smake stake. Men, på sikt foretrekker jeg at størrelsen sitter i det øverste hodet. Lykke til. Reveenka.» Smakk, av gårde med den! Det blir forunderlig stille. Eller, kanskje heller forståelig. Tross alt. Hva gjør jeg nå? Mellomtiden suger. Den suger til seg hele hverdagen, og velter inn i kroppen som våt sement. Jeg forsøker å tenke fornuftig, beveger meg fra pule- til fugleperspektiv. Det er vanskelig, med sement i hver celle. Jeg kjenner at det er sårt, på det punktet hvor babysalve ikke virker. Han er ikke verdt det, han er en jeger. Jeg lot meg lure, og det hjelper 21


lite å skylde på andre enn meg selv. Men: Jeg trenger plaster. Etter en uke klikker jeg meg inn på Match og åpner profilen min igjen. «Jasså, så du fikk lyst på litt sushi likevel, etter biffen?» Jeg skvetter tilbake i stolen. Sfinxen. Han har sett at jeg så vidt listet meg innom profilen hans, og han tar det som en kompliment. Jeg er så lett å gjennomskue, kjedsomheten min er på elektronisk chartertur. Hva nå, spør han. Ja, hva nå? Hva vil jeg, egentlig? Nytt møte? Ta opp tråden? Eller snarere, spisepinnene? Jeg kjenner at jeg verken har lyst på biff eller sushi akkurat nå, men pizza kunne være ok. En skikkelig smørje med udefinerbart fyll, druknet i ost og hvitløk. Uoversiktlig, klinete og dryppende av fett. Han kommer før meg. Vel, ikke kommer, men ankommer. Jeg ser at han sjokker bortover fortauet, på vei mot Dolly Dimples, og jeg kjenner at jeg synker. Igjen. Å nei! Hva synes jeg om bakhodet hans? Det vil jeg helst ikke tenke på. Men jeg setter det ene benet foran det andre. Jeg følger etter ham. Og igjen, det er for sent å snu. Eller er det? Jeg roper navnet hans. «HEI!» Han hører ikke, jeg øker farten og er snart så tett innpå at jeg kan prikke ham på skulderen. Han snur seg, gir meg et raskt kyss på kinnet. Hva føler jeg nå? Hva tenker jeg på? Er det mellomtid eller noe mer? Men han tar meg i armen og fører meg mot restauranten. Det er temposkifte. Jeg faller inn i hans takt. Altfor raskt, kanskje? Hvorfor alle spørsmålene? Det er drit irriterende å stille så mange spørsmål, spesielt til seg selv. Kontrolltap, det er hva jeg drømmer om. Det absolutte, ultimate, komplett kapitulerende og overgivende kontrolltap. Hepp. Hepp. Heppedame. En heppedame stiller ingen spørsmål, hun bare hepper. Men først må jeg tvinges i kne. Ikke sant? Hallo, Sfinxen. Nå må han jobbe hardt. Jeg har allerede vraket ham én gang. Det kan skje igjen. Jeg har makten nå. 22


Hva vi prater om i fortrolighet over bordet, får jeg ikke helt med meg. Han snakker, jeg lytter. Men han spør ikke, ikke om noe. Eller, han gjør ikke det jeg forventer. Sfinxen er klippefast. Spør, da vel! Kom igjen! Hvordan smakte den, egentlig? Biffen? Ser du den ikke? Den bygger et imaginært, dissende tårn mellom oss på bordet. Hallo! Er det noen hjemme inni all steinprakten? Jeg tror ikke jeg hadde klart det samme, å være så kontrollert, hvis han hadde fortalt meg at han vraket meg, selve østersen, til fordel for et stykke lammelår. Fordi det lå i nærheten, og sprikte. Sprikende får. Jeg ville ha spurt, helt garantert, hvordan lammekjøttet smakte. Om det var mørt, saftig, tørt eller seigt. Om det var godt krydret, gjennomstekt eller litt rått og blodig. Om han spiste lam en gang eller to, eller flere dager på rad. Om han fråtset i kjøttslintrer, badet i lammekraft og snuste inn duften av marinade. Og om fettet glinset på haken hans, som fittesaft. Jeg ville ikke ha nøyd meg med å spørre én gang, jeg ville ha gjentatt det og gjentatt det. Vrengt innsiden ut. Men jeg ser ham avventende inn i øynene, de lyse grå, uutgrunnelige og flate irisene med noe mørkt bakenfor, og tenker at dit inn skal jeg, enten han inviterer meg eller ikke. Blikket mitt dras til munnen hans, som snakker og snakker rundt biffen. Bla, bla, bla. Jeg ser videre ned på pizzastykket og avbryter ham, omsider. Peker. «Se. Biff!» Jeg sier det høyt og tydelig. Faentaham. Han leder igjen. To-én. Men det er jo slett ikke sikkert at dette er en konkurranse. «Og hva nå?» sier han. Jeg ler, litt nervøs. Han tar hånden min. Det sitrer mellom oss. Jøss. Jeg satt jo her for bare noen minutter siden og lurte på om jeg tente på ham. Samtidig visualiserte jeg situasjonen. Det kan være ganske ubehagelig å få slike linser smurt utover netthinnen, før du omtrent har rukket å håndhilse. Men dette skjedde i hodet mitt før jeg begynte å tenke på lammekjøtt, 23


og ble på en måte fortrengt. Han må ha gnisset håndflatene sammen og gjort dem strømførende, for støtet forplanter seg gjennom hele kroppen og avslutter med å reise de syv små, men overraskende stri hårene på stortærne mine. De jeg ikke har giddet å nappe ut fordi det er lenge siden jeg har eksponert dem for noen som betyr noe. Det må jeg sannelig ikke glemme å gjøre noe med. Hvisomatte, dersomatte. «Jeg vil gjerne treffe deg igjen,» svarer tåhårene, og munnen min vifter med hvitt flagg. «Jasså …» Han ser meg inn i øynene. De viker ikke. Ikke mine heller. Det glimter i glasskår. «Og det mener du jeg kan stole på denne gangen?» Han er ikke sint. Han erter. Eller han trer en ertepose over sinnet. Samme kan det være, akkurat nå. Knærne mine mykner, det hamrer lett i brystet. Og jeg slår blikket ned. Det er så deilig å få som fortjent. Hit me with your rhythm stick.

Juni 2008. Festtalen Jeg kan ikke tro at han virkelig kommer til å fortelle historien om biff versus sushi. Han oppnår selvsagt å utlevere meg, men han blir med i dragsuget. Vi er på vei til bunns, begge to. Det han ikke evner å forstå, er at jeg ikke lenger evner å synke. Jeg flyter opp igjen. Det gjør ikke han. Da må han først åpne øyet i pannen og se seg selv. Han speiler seg i våre øyne og kaster skår i dem. Glasskår. Hans valg er våre. Hans raseri er vårt. All urettferdighet er begått av oss. I hans verden. Han står der med trommestikkene, klar til å slå løs, kul, trendy og oppreist, i mørk dress og svart t-skjorte. Men jeg ser barnestolen han sitter i, og jeg ser hvordan han har sølt med sandkaker på setet. 24

Profile for Cappelen Damm AS

Besettelsen av Pernille Dysthe  

Hun og han møtes online. I løpet av en sensuell sensommer utvikler forholdet seg til fra en oppriktig forelskelse til en erotisk og en emosj...

Besettelsen av Pernille Dysthe  

Hun og han møtes online. I løpet av en sensuell sensommer utvikler forholdet seg til fra en oppriktig forelskelse til en erotisk og en emosj...