Benedicte Meyer Kroneberg Dette er helt nødvendig

Thea står fremdeles ved bagen. Hun ser ikke på meg til å begynne med, står halvveis vendt mot båten og kikker innover mot byen. Først da jeg er ganske nær henne, flytter hun blikket mot meg.

Det kan være det med bilen forrige dagen, men jeg vet ikke hva hun egentlig la merke til da. Hva hun trodde jeg skulle gjøre.

Kanskje er det heller det at hun er stor nå, entusiasmen blir borte, det er naturlig. Jeg får en rask klem og et lite smil. Hun virker nokså avslappet, så var det nok ikke noe spesielt hun tenkte på.

Jeg hjelper dem om bord med bagene, resten klarer de selv, båtvante bortover ripa, hopper ned mellom setet og sofaen, tar bagasjen ned i kahytten. Mens jeg løsner fortøyningene, tar inn fendere og bakker ut fra land, pakker de ut. De liker det, lage system i sakene, finner ofte frem dynene fra under sofabenkene, legger bøkene på plass, setter seg kanskje med ipadene, selv om jeg ba pent om at de skulle bli igjen.

Vi må innom og handle, roper jeg ned i kahytten da båten er snudd.

Planen var å ha alt klart, så vi bare kunne dra rett ut på sjøen, men så ble jeg forsinket. Det spiller ingen rolle, vi har jo tid. Det er en butikk i en bukt litt utenfor byen, det er uansett i den retningen jeg har sagt vi skal dra, vi kan stoppe der.

Heldigvis er været fint, alt er så mye lettere i fint vær, man slipper fukten under kalesjen, doggen på rutene, jentenes motvilje mot å dra ut i regnvær.

7