__MAIN_TEXT__

Page 1


«Barnepiken er hjerteskjærende, humoristisk, sterk og gripende. Den får deg til å le og gråte samtidig. (…) Tross et politisk tema er ikke Barnepiken en utelukkende alvorstung roman. Først og fremst er den en hjertevarm, rørende og engasjerende fortelling om umulig vennskap i en vanskelig tid. Det er en roman proppfull av galgenhumor, fylt av sødme og sjarm. Ikke bli forundret hvis du av og til må tørke tårer – både av sorg og av glede.» Marius Aronsen, redaktør i Bokklubben Nye Bøker «En utrolig populær og inntagende roman. De to tjenestepikene som står i sentrum … bykser ut av sidene i hele sin varme, tredimensjonale herlighet. Bokgrupper på nettet vil bunkre opp med lommetørklær og snakke og snakke om deres stillferdige mot og de forferdelige fornedrelsene de utsettes for av sine arbeidsgivere» The New York Times «En historie med varme og håp, en god gammeldags roman» New York Daily News « ... imponerende er kombinasjonen av engasjement og humor Stockett skriver med, noe som gjør romanen så skremmende, men allikevel så morsom.» The Telegraph «En uvanlig sterk debut – helt opplagt sjokkerende, men også varm og optimistisk.» Bookseller «Tankevekkende. Stocketts fremstilling av et lands kronglete vei mot integrering, vil trekke leserne inn i en fengslende historie som også blir et portrett av et land som kjemper med rasespørsmål. En av årets beste debutromaner» USA Today, som også kåret boken til Book of the Year.


«Harper Lees klassiker Drep ikke en sangfugl har forandret liv. Bokens direkte etterkommer, Barnepiken, har det samme potensialet. Aibileen er en av de mest interessante karakterene jeg har kommet over i noen roman på mange år. Barnepiken beveger seg ubesværet framover. En oppsiktsvekkende prestasjon. Boken er veldig ambisiøs, og med tanke på at det er forfatterens første roman, er det bemerkelsesverdig at den likevel når sine mål.» Daily Express «Tatt av vinden sett fra den andre siden - men akkurat like vanskelig å legge fra seg.» Sunday Times «Ingen lesesirkel i landet vil kunne motstå den … dette er årets vinnerroman. Barnepiken handler om noe. Det vil si, noe virkelig. Noe av betydning» Huffington Post «Utrolig medrivende» Observer «Rørende, pinlig, morsom. Sterkt anbefalt.» Daily Mail «En varm og tiltalende bok. Denne inntagende romanen som helt sikkert vil gjøre stor suksess i lesesirklene, bekrefter enkelte ting som er like sanne i dag som de var for nesten femti år siden» New Orleans Times «Muligens en av de viktigste romanene siden Drep ikke en sangfugl. Stockett fanger mesterlig opp både svarte og hvite stemmer med overraskende troverdighet, og alle de tre hovedkarakterene … er komplekse og beundringsverdige kvinner. Forfatteren lar oss følge tre vanlige kvinner gjennom en uvanlig epoke i USAs historie. Skal du lese bare én bok i sommer, la det bli denne» National Public Radio


Kathryn Stockett

Barnepiken Oversatt av Monica Carlsen


Kathryn Stockett Originalens tittel: The Help Oversatt av Monica Carlsen Opprinnelig utgave: Copyright © 2009 by Kathryn Stockett All rights reserved including the right of reproduction in whole or in part in any form. This edition published by arrangement with Amy Einhorn Books, published by G.P Putnam's Sons, a member of Penguin Group (USA) Inc. through Sane Töregård Agency AB. Norske utgaver: © CAPPELEN DAMM AS, 2010, 2011 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41956-1 1. utgave, 1. opplag, 2013 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til bestefar Stockett, den beste historiefortelleren i verden.


AIBILEEN

Kapittel 1 August 1962 mae mobley ble født en tidlig søndag morgen i august 1960. Kjerkeunger, bruker vi å kalle dem. Å passe hvite smårollinger, det er det jeg gjør, i tillegg til all matlagingen og vaskingen. Jeg har oppdratt søtten unger i mine dager. Jeg vet hvordan jeg skal få ungene til å sove, slutte å gråte og gå på do før mødrene deres i det hele tatt har stått opp. Men jeg har aldri vært borti en unge som skriker sånn som Mae Mobley Leefolt. Der satt hun, da jeg kom inn gjennom døra den første dagen, blussende rød og hylte av kolikk, og sloss med flaska som om den skulle vært en råtten nepe. Miss Leefolt stirret skrekkslagen på sin egen unge. «Hva er det jeg gjør galt? Hvorfor klarer jeg ikke å få den til å stoppe?» Den? Det var det første varselet: Her er det noe som ikke stemmer. Dermed tok jeg den rosa, skrikende ungen i armene mine. Vugget henne på hofta for at hun skulle få ut lufta, og det gikk ikke to minutter engang før vesla ga seg med hylingen og smilte opp mot meg sånn hun har for vane. Men miss Leefolt, hun løftet ikke opp jentungen sin mer den dagen. Jeg har sett masser av fruer få ammetåke etter en fødsel. Det var vel dét jeg trodde det var. En ting når det gjelder miss Leefolt: Ikke nok med at hun alltid skuler, hun er skinnmager. Bena er så tynne at det ser ut som de vokste ut i forrige uke. Hun er tjuetre år gammel, men lang og ulenkelig som en guttunge på fjorten. Til og med det brune håret er så tynt at du kan se hodebunnen gjennom 7


det. Hun tuperer det så godt hun kan, men det får det bare til å virke enda mer pistrete. Ansiktet har samme form som den røde djevelen på den knallrøde sukkertøyboksen, den spisse haka og i det hele tatt. Ja, hele kroppen er så full av skarpe kanter og hjørner at det ikke er til å undres over at hun ikke klarer å roe ned ungen. Unger liker å ha noe å ta i. Liker å bore ansiktet inn i armhulen din og sovne. Og så liker de digre, tjukke legger. Det vet jeg. Da hun fylte året, fulgte Mae Mobley meg rundt overalt. Da klokka ble fem, klamret hun seg fast i Dr. Scholl-skoen min, ble slept bortover golvet og vrælte som om jeg aldri skulle komme tilbake. Miss Leefolt glodde på meg, smal i blikket, som om jeg skulle ha gjort noe gærent, og løsna den hylende jentungens grep om foten min. Men det er vel den risken folk tar, når de lar andre oppdra ungene sine. Nå er Mae Mobley to år. Hun har svære, brune øyne og honningfargede lokker. Men den bare flekken i bakhodet ødelegger liksom litt. Og hun har den samme nyven mellom øyenbrynene som mora når hun er bekymret. De er ganske like, bortsett fra at Mae Mobley er lubben. Hun kommer aldri til å bli noen skjønnhetsdronning, noe jeg tror plager miss Leefolt. Men Mae Mobley er godungen min. Jeg mistet min egen guttunge, Treelore, rett før jeg begynte å stelle for miss Leefolt. Han ble tjuefire år gammel. Den beste alderen. Livet hans ble bare så altfor kort. Han hadde et lite krypinn borte i Foley Street. Hadde fast følge med ei veldig søt jente som het Frances, og jeg tror de hadde planer om å gifte seg, men han var ikke den som kasta seg hodekulls inn i den slags. Ikke for at han var på utkikk etter noe bedre, men fordi han var av den tenksomme typen. Brukte svære briller og leste støtt. Han begynte til og med å skrive sin egen bok, om det å være en farget mann som bodde og jobba i Mississippi. Jøsses, så stolt jeg var. Men en kveld jobba han sent på Scanlon-Tyler-bruket, der han bukserte plank til lastebilen så flisene skar seg inn i fingrene, tvers gjennom hanskene. Han var for stuttvokst til den slags arbeid, for sped, men han trengte jobben. Han var sliten. Det regnet. Han skled på las8


terampa og datt ned på bakken. Det kom en traktor med tilhenger, som ikke så ham, og den knuste lungene hans før han rakk å flytte seg. Da jeg fikk rede på hva som hadde skjedd, var han død. Det var den dagen alt ble svart rundt meg. Lufta så svart ut, sola så svart ut. Jeg holdt sengen, lå og stirret på de svarte veggene i huset mitt. Minny kom innom hver dag for å forsikre seg om at jeg fremdeles pustet, og hadde med seg mat for å holde meg i live. Det gikk tre måneder før jeg så mye som kikket ut av vinduet, for å se om verden fortsatt var der. Jeg ble overrasket over å se at verden ikke var borte bare fordi sønnen min var det. Fem måneder etter begravelsen karet jeg meg ut av senga. Tok på meg den hvite uniformen, hengte det lille gullkorset rundt halsen igjen og gikk for å stelle for miss Leefolt, ettersom hun nettopp hadde fått vesla. Men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at noe inni meg var forandret. Det var plantet et bittert frø i meg. Jeg følte meg rett og slett ikke like forsonlig stemt lenger. «Du kan begynne med å rydde opp, før du lager litt av den kyllingsalaten din,» sier miss Leefolt. Det er bridgeklubbdag. Hver fjerde onsdag i måneden. Jeg har selvsagt gjort alt i stand – kyllingsalaten lagde jeg på morgenen, duken strøk jeg i går. Og miss Leefolt så at jeg gjorde det. Hun er ikke mer enn tjuetre år gammel og liker å høre seg selv fortelle meg hva jeg skal gjøre. Hun har fått på seg den blå kjolen jeg strøk på morgenen alt, den med sekstifem legg i livet, så små at jeg må myse gjennom brillene for å få strøket dem. Det er ikke stort jeg hater her i livet, men jeg og den kjolen kommer ikke godt ut av det med hverandre. «Og sørg nå for at Mae Mobley ikke kommer inn og forstyrrer oss. Jeg er så sint på henne – hun rev det fine brevpapiret mitt i tusen biter, og jeg har femten takkebrev å skrive for Junior League …» Jeg gjør i stand ditt og jeg gjør i stand datt til venninnene hennes. Dekker med det fine krystallet og sølvserviset. Miss 9


Leefolt setter ikke opp et vaklevorent kortbord, sånn som de andre fruene. Vi dekker bordet i spisestuen. Legger på en duk for å skjule den svære, vinkelformede sprekken og flytter den røde bordoppsatsen over på skjenken for å dekke over alle ripene i treverket. De er ikke rike, såpass vet jeg. Rikfolk prøver ikke så hardt. Jeg har lang erfaring i å arbeide for unge par, men jeg tror dette må være det minste huset jeg har jobba i. Det er bare denne ene etasjen. Fruen og mister Leefolts soveværelse på baksiden er ganske stort, men veslas er knøttlite. Spisestuen og stuen går liksom i ett. Bare to bad, noe som er en lettelse, for jeg har hatt plass i hus der det var fem eller seks. Tar en hel dag bare å vaske doene. Miss Leefolt betaler ikke mer enn nittifem cent i timen, mindre enn jeg har tjent på mange år. Men etter at Treelore døde, tok jeg det jeg fikk. Husverten begynte å bli utålmodig. Og selv om huset er lite, har miss Leefolt gjort det så hyggelig hun kan. Hun er slett ikke verst på symaskin. Når det er noe hun ikke kan kjøpe nytt, får hun fatt i noe blått stoff og syr et trekk. Det ringer på, og jeg går og åpner. «Hei, Aibileen,» sier miss Skeeter, for hun er en av dem som snakker med hushjelpen. «Hvordan står det til?» «Morn, miss Skeeter. Bare bra, takk. Jøsses, så varmt det er ute.» Miss Skeeter er skikkelig høy og tynn. Håret er lyst og kortklipt, rekker henne ikke til skuldrene engang, fordi det kruser seg, sommer som vinter. Hun er i tjuetreårsalderen, som miss Leefolt og de andre. Hun legger håndvesken på stolen og liksom vrir seg litt for å rette på klærne. Hun har på seg hvit blondebluse, kneppet som på en nonne, og lavhælte sko, sikkert for ikke å virke enda høyere enn hun er. Det blå skjørtet gliper rundt midjen. Miss Skeeter ser alltid ut som om noen har gitt henne beskjed om hva hun skal ha på seg. Jeg hører at miss Hilly og moren, missis Walter, kommer kjørende opp innkjørselen og tuter med hornet. Miss Hilly bor rett borti gaten, men tar alltid bilen bort hit. Jeg slipper henne inn, og hun går rett forbi meg, og jeg tenker at det er på tide å vekke Mae Mobley fra høneblunden. 10


Idet jeg kommer inn på barneværelset, smiler Mae Mobley til meg og strekker ut de lubne, små armene. «Er du våken alt, da, vesla? Åffer ropte du ikke på meg?» Hun ler og danser en liten, livlig gigg mens hun venter på at jeg skal løfte henne opp. Jeg gir henne en god klem. Jeg tror ikke hun får for mange sånne gode klemmer etter at jeg har gått hjem for dagen. Jeg kommer rett som det er på arbeid og finner henne skrikende i senga, mens miss Leefolt sitter ved symaskin og himler med øynene som om det var et katteskinn som satt fast i nettingdøra. Du skjønner, miss Leefolt kler seg pent hver bidige dag. Har alltid på seg sminke, har carport og kjøleskap med dobbeltdør og innebygd fryser. Når du ser henne på super’n, skulle du aldri trodd at hun lar ungen ligge i sengen og hyle. Men en hushjelp vet bestandig sånt. I dag er det imidlertid en god dag. Jentungen bare smiler. Jeg sier: «Aibileen.» Hun sier: «Aib-ii.» Jeg sier: «Skatten min.» Hun sier: «Skatten min.» Jeg sier: «Mae Mobley.» Hun sier: «Aib-ii.» Og ler og ler. Hun er så henrykt over at hun snakker, og jeg må si det er på høy tid. Treelore sa heller ikke et ord før han var to år. Men da han gikk i tredje klasse, begynte han å snakke finere enn USAs president, kom hjem og brukte ord som konjugasjon og parlamentarisk. Og mens han gikk på ungdomsskolen, lekte vi en lek der jeg ga ham et veldig enkelt ord, og han måtte svare med et fint et som betydde det samme. Jeg sa huskatt, og han svarte domestisert Felis silvestris catus. Jeg sa miksmaster, og han svarte motorisert rotunde. Én dag sa jeg Crisco matfett. Han klødde seg i hodet. Kunne ikke fatte og begripe at jeg vant leken med noe så lett som Crisco. Det ble en fortrolig spøk oss imellom, som betydde at noen ting kan du ikke pynte på uansett hvor hardt du prøver. Vi begynte å kalle faren hans for Crisco, for du kan ikke skjønnmale en mann som stikker av fra familien sin. Pluss at han er den sleipeste stymperen du kan tenke deg. Jeg bærer Mae Mobley ut på kjøkkenet og setter henne i den høye barnestolen, mens jeg tenker på to arbeidsoppgaver jeg 11


må bli ferdig med i dag, før miss Leefolt får anfall: Ta ut serviettene som begynner å bli frynsete, og rydde i sølvtøyskapet. Ja, ja, jeg får vel bare gjøre det mens damene er her. Jeg bærer brettet med djevelegg ut i spisestua. Miss Leefolt troner øverst ved bordet, og til venstre for henne sitter miss Hilly Holbrook og miss Hillys mor, missis Walter, som miss Hilly behandler fullstendig respektløst. På miss Leefolts høyre side sitter miss Skeeter. Jeg tar eggerunden og starter hos gamle missis Walter, fordi hun er eldst. Det er varmt her inne, men hun har en tjukk, brun genser over skuldrene. Hun forsyner seg med ett egg, men mister det nesten fordi hun skjelver på hånden. Så går jeg videre til miss Hilly, som smiler og tar to. Miss Hilly har rundt fjes og mørkebrunt hår som ser ut som en høysåte. Huden er olivenfarget med fregner og føflekker. Hun går som regel i røde, skotskrutete klær. Og hun begynner å bli drøy over baken. Ettersom det er så varmt i dag, har hun på seg en rød, ermeløs kjole hun ikke har midje til å bære. Hun er en av disse voksne damene som fortsetter å kle seg som en jentunge, med svære sløyfer, hatter som står i stil med antrekket og i det hele tatt. Hun er ikke den jeg er mest begeistret for, akkurat. Jeg fortsetter til miss Skeeter, men hun rynker på nesen og sier: «Nei takk.» Hun spiser nemlig ikke egg. Jeg nevner det for miss Leefolt hver gang det er hennes tur til å ha bridgeklubben, men hun får meg til å tilberede dem allikevel. Hun er redd miss Hilly skal bli skuffet. Jeg serverer miss Leefolt til slutt. Hun er vertinnen, så hun er den siste som forsyner seg. Ikke før er jeg ferdig, så utbryter miss Hilly: «Jeg tar gjerne litt til,» og snapper til seg enda to egg, noe som ikke forundrer meg det minste. «Kan dere gjette hvem jeg støtte på i skjønnhetssalongen?» sier miss Hilly til damene. «Hvem da?» spør miss Leefolt. «Celia Foote. Og vet dere hva hun spurte meg om? Om hun kunne hjelpe oss med veldedighetsballet i år.» «Fint,» sier miss Skeeter. «Vi trenger sårt mer hjelp.» «Ikke så sårt, nei. Og det sa jeg til henne. Jeg sa: ’Celia, du må være forenings- eller støttemedlem for å kunne delta.’ Hva 12


tror hun egentlig om Jackson-foreningen? At det er fritt frem for alle og enhver?» «Men jeg trodde vi aksepterte ikke-medlemmer i år? Ettersom arrangementet er blitt så omfattende?» spør miss Skeeter. «Vel, jo,» svarer miss Hilly. «Men det kunne det ikke falle meg inn å fortelle henne.» «Jeg kan ikke fatte at Johnny giftet seg med en så sjusket jente,» skyter miss Leefolt inn, og miss Hilly nikker. Hun begynner å dele ut kortene. Jeg serverer den størkna salaten og skinkesmørbrødene, og kan ikke unngå å overhøre samtalen. De damene snakker bare om tre ting: ungene sine, klærne sine og venninnene sine. Når jeg hører navnet Kennedy, vet jeg at de ikke diskuterer politikk. De snakker om hva missis Jackie hadde på seg på fjernsynet. Da jeg kommer til missis Walter, forsyner hun seg ikke med mer enn et lite halvt smørbrød. «Mamma,» roper miss Hilly til missis Walter, «ta et smørbrød til. Du er tynn som en flis.» Miss Hilly ser på de andre rundt bordet. «Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt til henne at hvis denne Minny ikke kan lage mat, har hun ikke annet valg enn å avskjedige henne.» Det får meg til å spisse ørene. De snakker om hushjelpen. Minny er bestevenninnen min. «Det er ikke noe i veien med maten til Minny,» sier gamle missis Walter. «Jeg har bare ikke særlig matlyst lenger.» Minny er bortimot den beste kokka i Hinds County, ja kanskje i hele Mississippi. Junior Leagues veldedighetsball holdes hver høst, og de ber henne alltid bake ti karamellkaker de kan auksjonere bort. Hun burde ha vært delstatens mest ettertraktede kokke. Problemet er at Minny er svær i kjeften. Hun svarer alltid så uforskammet. Den ene dagen er det den hvite sjefen på super’n, den neste mannen hennes, og hver dag den hvite dama hun steller for. Den eneste grunnen til at hun har fått beholde plassen hos missis Walter så lenge, er at missis Walter er stokk døv. «Jeg er sikker på at du er underernært, mamma,» roper miss Hilly. «Denne Minny lar være å gi deg ordentlig mat, slik at 13


hun kan stjele alle arvestykkene mine.» Miss Hilly reiser seg med et tungt sukk. «Jeg går på toalettet. Dere får holde et øye med henne, i tilfelle hun skulle falle om, død av sult.» Da miss Hilly har gått, hvisker missis Walter lavt: «Ja, det ville du vel ha likt.» Alle later som om de ikke hører det. Jeg får ringe Minny i kveld og fortelle henne hva miss Hilly har sagt. På kjøkkenet sitter vesla i den høye stolen sin med rødblå saft over hele fjeset. Hun smiler som ei sol med det samme hun ser meg. Hun tar ikke på vei for at hun må sitte her mutters alene, men jeg kan ikke utstå å være borte fra henne for lenge av gangen. Jeg vet at hun sitter helt stille og stirrer på døra til jeg kommer tilbake. Jeg klapper det lille, myke hodet og går ut igjen for å skjenke opp isteen. Miss Hilly er på plass på stolen sin igjen, nå tydeligvis opprørt over noe annet. «Åh, Hilly, jeg skulle ønske du ville bruke gjestetoalettet,» sier miss Leefolt, mens hun stokker kortene. «Aibileen vasker ikke det på baksiden før etter lunsj.» Miss Hilly skyter haken fram og utstøter et av «eh hem-ene» sine. Hun har det med å kremte veldig forsiktig, liksom, på en måte som tiltrekker seg alles oppmerksomhet uten at de i det hele tatt er klar over at hun gjør det. «Men gjestetoalettet er jo det hushjelpen bruker,» innvender miss Hilly. Det blir helt stille et øyeblikk. Så nikker missis Walter, som om det forklarer saken. «Hun er oppskaket fordi niggeren bruker toalettet inne, akkurat som oss.» Åh, herregud, ikke det styret der nå igjen. De stirrer på meg der jeg rydder i sølvtøyskuffen i skjenken, og jeg vet at det er på tide å fordufte. Men før jeg får lagt ned den siste skjeen, ser miss Leefolt på meg og sier: «Gå og hent mer te, Aibileen.» Jeg gjør som jeg får beskjed om, selv om alle koppene er fulle. Jeg blir stående på kjøkkenet litt, men der har jeg ikke mer å bestille. Og jeg har ennå igjen å rydde i serviettskapet, men det står i entreen, like utenfor der de sitter. Jeg vil ikke jobbe sent, bare fordi miss Leefolt speller kort. 14


Jeg venter noen minutter. Tørker av benken. Gir vesla mer skinke, som hun jafser i seg. Til slutt lister jeg meg ut i entreen og håper at ingen får øye på meg. Alle fire har en sigarett i den ene hånden og kortene i den andre. «Hvis du kunne velge, Elizabeth,» hører jeg miss Hilly spørre, «ville du ikke ha foretrukket at de gjorde sitt fornødne ute?» Lydløst åpner jeg døra til serviettskapet, mer bekymret for at miss Leefolt skal se meg enn over det jeg hører. Dette snakket er ikke noe nytt. I byen er det egne toaletter for fargede overalt, og det er ett i de fleste private hjem òg. Jeg kaster et blikk på damene. Miss Skeeter ser på meg, og jeg stivner, tenker at nå havner jeg i trøbbel. «Jeg byr én hjerter,» sier missis Walter. «Jeg vet ikke, jeg,» sier miss Leefolt og betrakter kortene med rynkede bryn. «Nå som Raleigh begynner for seg selv og først kommer skikkelig i gang om et halvt år, når klientene skal innberette skatt … Vi sitter temmelig trangt i det for øyeblikket.» Miss Hilly snakker langsomt, som om hun smurte glasur på ei kake. «Du kan hilse Raleigh og si at han får igjen hver penny han bruker på det toalettet den dagen dere selger huset.» Hun nikker som om hun er enig med seg sjøl. «Alle disse husene de bygger uten pikeværelse? Det er direkte helsefarlig. Alle vet at de bærer på andre sykdommer enn oss. Jeg dobler.» Jeg tar ut en bunke servietter. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er plutselig nysgjerrig på hva miss Leefolt kommer til å svare. Hun er arbeidsgiveren min. Jeg er sikker på at alle lurer på hva arbeidsgiveren syns om dem. «Det ville vært fint,» svarer miss Leefolt og tar et lite drag av sigaretten, «hvis hun ikke behøvde å bruke toalettet i huset. Jeg byr tre spar.» «Det var slik jeg fikk ideen til Hjemmets hushjelpssanitærprosjekt,» sier miss Hilly. «Som et sykdomsforebyggende tiltak.» Det forbløffer meg at brystet snører seg sammen. Dette er en skam jeg lærte å undertrykke for lenge siden. 15


Miss Skeeter ser veldig forvirra ut. «Hjemmets … hva for noe?» «Et lovforslag som krever at ethvert hvitt hjem har et eget toalett for den fargede hjelpen. Jeg har til og med underrettet helsedirektøren i Mississippi, for å spørre om han vil gi sin tilslutning til forslaget. Jeg passer.» Miss Skeeter skuler på miss Hilly. Hun legger ned korta med billedsida opp og sier nøkternt: «Kanskje vi bare skulle installere et utendørs toalett til deg, Hilly.» Jøsses, gjett om det blir stille i rommet. Miss Hilly sier: «Jeg synes ikke du skal spøke med de fargedes situasjon. Ikke hvis du har lyst til å fortsette som redaktør i foreningen, Skeeter Phelan.» Miss Skeeter svarer med en liten latter, men jeg kan se at hun ikke syns det er det minste morsomt. «Hva, ville du … sparket meg? For å være uenig med deg?» Miss Hilly hever et øyenbryn. «Jeg er villig til å gjøre det som kreves for å beskytte byen vår. Det er din tur, mamma.» Jeg går inn på kjøkkenet og kommer ikke ut igjen før jeg hører døren lukke seg etter miss Hilly. Da jeg er sikker på at miss Hilly har gått, setter jeg Mae Mobley i lekegrinda og sleper søppelspannet ut på gata, ettersom søppelbilen kommer i dag. Øverst i innkjørselen holder miss Hilly og den gærne moren hennes på å rygge meg ned, før de med smørblide stemmer roper unnskyld og sier hvor lei seg de er. Jeg går inn igjen, glad for at jeg ikke har to nybrukne bein. Da jeg kommer inn på kjøkkenet, er miss Skeeter der. Hun lener seg mot benken med et alvorlig uttrykk i ansiktet, enda mer alvorlig enn ellers. «Hei, miss Skeeter. Vil Dere ha noe å drikke?» Hun kaster et blikk ut på innkjørselen, der miss Leefolt snakker med miss Hilly gjennom bilvinduet. «Nei, jeg bare … venter.» Jeg tørker et brett med et håndkle. Hun står fremdeles og stirrer ut av vinduet med det plagede blikket da jeg skotter bort på henne. Hun ser ikke ut som de andre damene, så lang som hun er. Hun har utrolig høye kinnbein. Blå øyne som skrår 16


nedover, og som får henne til å se sjenert ut. Det er stille, med unntak av den lille radioen på benken som er stilt inn på gospelstasjonen. Jeg skulle ønske hun ville komme seg ut herfra. «Er det gudstjenesten til pastor Green du hører på?» spør hun. «Ja, ma’am, det er det.» Miss Skeeter trekker på smilebåndet. «Det minner meg sånn om hushjelpen vi hadde da jeg vokste opp.» «Åh, jeg kjente Constantine,» sier jeg. Miss Skeeter ser fra vinduet til meg. «Hun oppdro meg, visste du det?» Jeg nikker, skulle ønske jeg ikke hadde sagt noe. Jeg kjenner omstendighetene litt for godt. «Jeg har forsøkt å få tak i adressen til familien hennes i Chicago,» fortsetter hun, «men ingen kan gi meg noen opplysninger.» «Jeg har den ikke, jeg heller, ma’am.» Miss Skeeter vender blikket mot vinduet igjen, mot miss Hillys Buick. Hun rister aldri så lite på hodet. «Aibileen, det snakket der inne … Hillys snakk, jeg mener …» Jeg tar en kaffekopp og tørker den omhyggelig med håndkleet. «Hender det du ønsker at du kunne … forandre saker og ting?» spør hun. Jeg kan ikke dy meg og ser henne rett i ansiktet. For det er et av de dummeste spørsmålene jeg noensinne har hørt. Hun har et uttrykk av vemmelse og forvirring, som om hun har hatt salt i kaffen istedenfor sukker. Jeg vender tilbake til oppvasken, sånn at hun ikke skal se at jeg himler med øynene. «Åh nei, ma’am, det er bra som det er.» «Men det snakket der inne, om toaletter –» og i det samme hun uttaler det ordet, kommer miss Leefolt inn på kjøkkenet. «Åh, der er du jo, Skeeter.» Hun ser rart på oss, begge to. «Jeg beklager, forstyrrer … forstyrrer jeg dere?» Vi bare står der, usikre på hvor mye hun har hørt. «Jeg må løpe,» sier miss Skeeter. «Vi ses i morgen, Eliza17


beth.» Hun åpner bakdøra, sier: «Takk for lunsjen, Aibileen,» og borte er hun. Jeg går ut i spisestuen for å rydde av bridgebordet. Miss Leefolt kommer etter meg, akkurat som jeg visste hun ville, med det oppskaka smilet sitt. Halsen er strukket fram, som om hun innprenter den å spørre meg om noe. Hun liker ikke at jeg prater med venninnene hennes når hun ikke er i nærheten, det har hun aldri gjort. Har alltid villet vite hva vi snakker om. Jeg går rett forbi henne og inn på kjøkkenet. Jeg setter vesla i den høye stolen og begynner å vaske komfyren. Miss Leefolt følger etter meg, tar opp et spann med Crisco, stirrer på det og setter det ned igjen. Vesla strekker ut armene for at moren skal løfte henne opp, men miss Leefolt åpner et skap, later som om hun ikke ser det. Så smeller hun det igjen og åpner et annet. Til slutt blir hun bare stående der. Jeg ligger på alle fire. Snart har jeg hodet så langt inni stekeovnen at det ser ut som jeg prøver å gasse meg i hjel. «Det virket som om du og miss Skeeter hadde en ordentlig alvorsprat.» «Nei, ma’am, hun bare … spurte om jeg ville ha noen avlagte klær,» svarer jeg, og det høres ut som om jeg befinner meg nedi en trappesjakt. Armene mine blir dekket av fett. Stinker som en armhule her inne. Går ikke lang tid før svetten renner nedover nesa, og hver gang jeg klør på den får jeg en sotflekk i fjeset. Innsiden av en stekeovn må være verdens verste sted. Er du inni her, enten vasker du eller så blir du stekt. Jeg bare vet at jeg kommer til å ha den drømmen til natta, den der jeg sitter fast inni stekeovnen og gassen blir skrudd på. Men jeg blir stående med huet inni den grusomme tingen, for jeg foretrekker å være hvor som helst framfor å måtte svare på miss Leefolts spørsmål om hva det var miss Skeeter forsøkte å fortelle meg. Tenk, spørre om jeg skulle ønske jeg kunne forandre på saker og ting. Etter en stund blir miss Leefolt fornærmet og går ut i carporten. Jeg går ut ifra at hun leter etter et sted å installere det nye niggertoalettet mitt.

18


Kapittel 2 du ville ikke trodd det hvis du bodde her, men Jackson, Mississippi er fylt med to hundre tusen mennesker. Jeg ser de tallene i avisa, og det er ikke fritt for at det får meg til å lure: Hvor bor alle disse folkene? Under bakken? For jeg kjenner så å si alle på min side av brua og nok av hvite familier òg, men det utgjør aldri i verden to hundre tusen. Seks dager i uka tar jeg bussen over til den andre siden av Woodrow Wilson Bridge, der miss Leefolt og alle de hvite venninnene hennes bor i et nabolag kalt Belhaven. Belhaven ligger like ved delstatshovedstadens sentrum. Kongressbygningen er gedigen, og pen på utsiden, men jeg har aldri vært inni der. Skulle vært artig å vite hva de betaler for å få vasket den. Nedi veien for Belhaven ligger de hvite Woodland-åsene, så Sherwood Forest, som består av kilometervis med svære, eviggrønne eiketrær med hengende mose på. Det bor ingen i skauen foreløpig, men den ligger der og venter til de hvite folka er rede til å flytte til et nytt sted. Så er det landsbygda, der miss Skeeter bor på bomullsplantasjen Longleaf. Hun vet det ikke, men jeg plukket bomull der ute i 1931, under depresjon, da vi ikke hadde annet å ete enn den lokale osten. Jackson består med andre ord av det ene hvite nabolaget etter det andre, og flere skyter i været lenger nedi veien. Den fargede delen av byen, derimot, er en eneste diger maurtue, omgitt av offentlig mark som ikke er til salgs. Vi kan ikke spre oss utover etter hvert som vi blir flere. Vår del av byen blir bare mer og mer trangbodd. Om eftan stiger jeg på buss nummer seks, som går fra Belhaven til Farish Street. De eneste passasjerene i dag er hushjelper i hvite uniformer på vei hjem. Vi skravler og smiler til hverandre som om vi eide den – ikke fordi vi har noe imot det hvis det er hvite på bussen, vi kan sette oss akkurat hvor vi vil nå, takket være miss Parks – bare fordi det føles godt. Jeg får øye på Minny midt i baksetet. Minny er liten og tjukk og har skinnende, svarte krøller. Hun sitter med skrevende ben og de tjukke armene over kors. Hun er søtten år yngre enn jeg. Minny kunne sikkert ha løftet bussen over hodet hvis hun 19


ville. Ei gammal kjerring som meg er heldig som har henne som venninne. Jeg setter meg på setet foran henne, snur meg og lytter. Alle liker å høre på Minny. «… så jeg sa, missis Walter, folk er ikke mer interessert i å se den nakne, hvite baken Deres enn den svarte min. Kom Dere inn i huset nå, og få på Dere underbukser og noen klær.» «På verandaen mot gata? Naken?» utbryter Kiki Brown. «Baken hennes henger nede på knærne.» Bussen fylles av latter og klukking, og folk rister på hodet. «Jøsses, den dama er gæren,» sier Kiki. «Jeg kan ikke fatte og begripe åffer det alltid er du som ender opp med skrullingene, Minny.» «Åh, som om din miss Patterson ikke er sprø?» svarer Minny. «Det er søren meg hun som foretar oppropet i de gærnes kvinneforening.» Nå ler hele bussen, for Minny liker ikke at noen snakker stygt om den hvite arbeidsgiveren hennes, bortsett fra hun selv. Det er hennes jobb og hennes privilegium. Bussen krysser brua og stopper på den første holdeplassen i det fargede nabolaget. Ti–tolv hushjelper går av. Jeg flytter meg til det ledige setet ved siden av Minny. Hun smiler og hilser ved å dulte borti meg med albuen. Så lener hun seg tilbake i setet, for hun behøver ikke å gjøre seg til for meg. «Åssen går det? Måtte du stryke legg i morges?» Jeg ler og nikker. «Tok meg halvannen time.» «Hva serverte du missis Walter i bridgeklubben i dag? Jeg brukte hele formiddagen på å bake en karamellkake til det gamle fjolset, og så ville hun ikke ha så mye som en smule.» Det får meg til å tenke på hva miss Hilly sa ved bordet i dag. Hadde det vært en hvilken som helst annen hvit frue, ville det ikke vært noe å bry seg om, men vi er alle interessert i få rede på det dersom miss Hilly er ute etter oss. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få sagt det. Jeg ser ut gjennom vindusruta på sjukehuset for de fargede, som farer forbi, og fruktboden. «Jeg syntes jeg hørte miss Hilly si noe om det, at mora begynner å bli altfor tynn.» Jeg sier det så skånsomt jeg bare kan. «Sa at hun kanskje er underernært.» Minny stirrer på meg. «Jasså, så det gjorde hun?» Bare nav20


net gjør henne smal i blikket. «Hva mer hadde miss Hilly å si?» Det er like greit å få det overstått. «Jeg tror hun har deg i kikkerten, Minny. Bare … vær ekstra på vakt når hun er i nærheten.» «Det er Miss Hilly som bør være ekstra på vakt når jeg er i nærheten. Påstår hun at jeg ikke kan lage mat? Påstår hun at det gamle beinrangelet ikke eter fordi jeg ikke lager ordentlig mat?» Minny reiser seg og slenger vesken over armen. «Jeg er lei for det, Minny, jeg sa det bare så du ikke skal havne i noe bråk med –» «Hvis hun noensinne sier det opp i fjeset på meg, skal hun få et stykke Minny til lunsj.» Hun går fornærmet ned trinnene. Jeg ser etter henne gjennom vindusruta, der hun stavrer mot huset sitt. Miss Hilly er ikke den du legger deg ut med. Jøsses, kanskje jeg bare skulle ha holdt det for meg sjøl. Om morgenen et par dager senere går jeg av bussen og bort kvartalet til miss Leefolts hus. Foran huset står en gammel lastebil parkert. Inni sitter to fargede karer; den ene drikker en kopp kaffe, den andre sitter rett opp og ned og sover. Jeg går forbi og inn på kjøkkenet. Mister Raleigh Leefolt er til en forandring fortsatt hjemme. Når han er her, ser det ut som han bare teller minuttene til han kan dra tilbake til regnskapene sine. Til og med på lørdager. Men i dag er det noe som opprører ham. «Det er mitt jævla hus, og jeg betaler for det som gjøres her!» brøler mister Leefolt. Bak ham forsøker miss Leefolt å holde maska, med det smilet som viser at hun ikke er fornøyd. Jeg gjemmer meg på vaskerommet. Det er to dager siden snakket om toalettet ble brakt på bane, og jeg hadde håpet det var unnagjort. Mister Leefolt åpner døra og ser på lastebilen som står utenfor, før han lukker den igjen med et smell. «Jeg finner meg i kleskjøpene dine, alle de helvetes handleturene til New Orleans med damene fra foreningen, men dette tar faen meg kaka.» «Men det vil øke verdien på huset. Det har Hilly sagt!» Jeg 21


er fortsatt på vaskerommet, men jeg kan formelig høre miss Leefolt prøve å bevare det smilet i ansiktet. «Vi har ikke råd til det! Og vi tar ikke imot ordre fra Holbrook-familien!» Det blir helt stille et øyeblikk. Så hører jeg den svisjende lyden av en liten barnepysj. «Pa-paa?» Da forlater jeg vaskerommet og går inn på kjøkkenet, for Mae Mobley er mitt ansvar. Mister Leefolt har satt seg på huk ved siden av henne. Smilet hans er som lagd av gummi. «Vet du hva, skatten min?» Hun smiler tilbake. Hun venter på en hyggelig overraskelse. «Du skal ikke gå på college, for mammas venninner må få slippe å bruke det samme toalettet som hushjelpen.» Han tramper ut og smeller døra så hardt igjen etter seg at vesla sperrer øynene opp. Miss Leefolt kikker ned på henne og løfter pekefingeren. «Mae Mobley, du vet at du ikke får lov til å klyve ut av sengen!» Vesla ser fra døra faren smelte igjen, til moren som stirrer bistert ned på henne. Ungen min svelger hardt, som om hun tar seg kraftig sammen for ikke å gråte. Jeg styrter forbi miss Leefolt og løfter opp vesla. Jeg hvisker: «Kom, så går vi ut i stua og leker med det snakkende eselet. Hva sier eselet?» «Hun har fått det med å stå opp. Jeg har lagt henne tilbake i sengen tre ganger i morges.» «Fordi hun trengs å skiftes på. Himmel.» Miss Leefolt smekker med tunga og sier: «Nå ja, jeg var ikke klar over …» Men hun har allerede blikket rettet mot vinduet og lastebilen. Rasende klamper jeg mot den bakre delen av huset. Vesla har ligget i sengen siden klokka åtte i går kveld, og selvsagt trengs hun å skiftes på! Miss Leefolt kan jo forsøke å sitte i sin egen møkk en tolv timers tid i strekk! Jeg legger vesla på stellebordet og prøver å holde raseriet i sjakk. Vesla titter opp på meg mens jeg tar av henne bleia. Så 22


strekker hun fram de små hendene og rører ved munnen min, veldig lint. «Mae Mo vært slem,» sier hun. «Nei, vennen min, du har ikke vært slem,» svarer jeg og stryker håret hennes bakover. «Du har vært snill. Veldig snill.» *** Jeg bor i Gessum Avenue, der jeg har leid siden 1942. Man kan trygt si at Gessum har litt av et særpreg. Alle husene er små, men hver eneste forhage er noe for seg sjøl – noen karrige og gressløse som skallete gamle gubber. Andre fulle av asaleabusker, roser og tett, grønt gress. Hagen min er vel noe midt imellom. Jeg har et par røde kameliabusker foran huset. Plenen er litt glissen, og det er fremdeles en stor, gul flekk der Treelores varebil sto i tre måneder etter ulykka. Jeg har ingen trær. Men bakhagen, den ser ut som Edens hage. Det er der nabokona i huset ved siden av, Ida Peek, har grønnsakbedet sitt. Ida har ingen bakhage å snakke om, med alt skrapet til mannen hennes – bilmotorer, gamle kjøleskap og dekk. Saker og ting han påstår han skal fikse, men aldri fikser. Så jeg sa til Ida at hun kunne få plante på min side. På den måten slipper jeg å klippe gresset, og hun sier at jeg kan forsyne meg med det jeg trenger, noe jeg sparer et par–tre dollar i uka på. Hun legger ned det vi ikke eter, gir meg hermetikkglass så jeg har til vinteren. Nepegrønt, auberginer, kilovis med okra, alle typer gresskar. Jeg aner ikke hvordan hun holder insektene unna tomatene, men det gjør hun. Og de er gode. Om kvelden høljer regnet ned. Jeg tar ut et glass med Idas kål og tomater og eter den siste skiva som er igjen av maisbrødet. Så setter jeg meg for å ta et overblikk over finansene, for det har skjedd to ting: Bussprisen har gått opp til femten cent, og husleia har økt til tjueni dollar måneden. Jeg arbeider for miss Leefolt fra åtte til fire, hele uka bortsett fra lørdagen. Jeg får utbetalt førtitre dollar hver fredag, og det blir $ 172 i måneden. Det betyr at etter at jeg har betalt lysregningen, vannavgiften, gassregningen og telefonregningen, har jeg tret23


ten dollar og femti cent i uka igjen til mat, klær, frisøren og kollekten i kjerka. For ikke å nevne at prisen for å sende disse regningene har gått opp til fem cent. Og arbeidsskoene er så tynnslitte at de ser ut som de holder på å sulte i hjel. Men et nytt par koster sju dollar, og det betyr at jeg må ete kål og tomater til jeg blir omskapt til Bror Kanin. Takk Gud for Ida Peek, uten henne ville jeg mankert noe å ete i det hele tatt. Telefonen ringer, og jeg skvetter høyt. Før jeg får sagt et kløyva ord, hører jeg stemmen til Minny. Hun jobber sent i kveld. «Miss Hilly sender missis Walter på et hjem for gamle damer. Jeg må skaffe meg en ny plass. Og vet du når hun flytter? I neste uke.» «Åh nei, Minny.» «Jeg har forhørt meg, ringt ti fruer i dag. Ikke fnugg av interesse.» Jeg beklager å måtte si at jeg ikke er overrasket. «Jeg skal høre med miss Leefolt om hun kjenner noen som trenger hjelp med det samme jeg kommer på jobben i morgen.» «Vent litt,» sier Minny. Jeg hører gamle missis Walter spørre om noe og at Minny svarer: «Hva tror Dere jeg er? En sjåfør? Jeg biler Dere ikke til noen countryclub i dette pøsregnet.» Foruten å stjele er det verste du kan gjøre for karrieren som hushjelp, å være frekk i kjeften. Men hun er ei så dyktig kokke at det noen ganger veier opp for munnbruken hennes. «Ikke vær bekymret, Minny. Vi finner en som er stokk døv, akkurat som missis Walter.» «Miss Hilly har hintet om at jeg kan få plass hos henne.» «Hæ?» Jeg bruker min aller strengeste stemme. «Hør nå her, Minny, jeg forsørger deg heller selv før jeg lar deg arbeide for den heksa.» «Hvem innbiller du deg at du snakker til, Aibileen? En apekatt? Jeg kunne like gjerne fått meg plass hos Ku Klux Klan. Og dessforuten ville jeg aldri finne på å ta fra Yule May arbeidet, det vet du.» «Herrejeremias, jeg beklager.» Jeg blir bare så nervøs når det gjelder miss Hilly. «Jeg skal ringe miss Caroline borte i Honeysuckle Lane og høre om hun vet om noen. Og så ringer 24


jeg miss Ruth, hun er så søt og snill at det er aldeles rørende. Pleide å vaske huset hver morgen, så det eneste jeg behøvde å gjøre, var å holde henne med selskap. Mannen hennes døde av skarlagensfeber, mm-hmm.» «Takk, Aibi. Kom igjen nå, missis Walter, vær flink og spis en liten grønn bønne for meg.» Minny sa morna og la på. Neste morgen står den gamle, grønne lastebilen der igjen. Hamringen er allerede i gang, men i dag tramper ikke mister Leefolt omkring. Jeg går ut ifra at han vet at han tapte dette slaget før det overhodet startet. Miss Leefolt dekker kjøkkenbordet iført den blå, vatterte morgenkåpen, mens hun prater i telefon. Vesla har noe rødt kliss over hele fjeset og klamrer seg til knærne til miss Leefolt i et forsøk på å få mora til å se på henne. «Morn, vesla,» sier jeg. «Mamma, mamma!» roper hun og prøver å krabbe opp på fanget til miss Leefolt. «Nei, Mae Mobley.» Miss Leefolt dytter henne vekk. «Mamma snakker i telefonen. La mamma prate i fred.» «Mamma løfte opp,» klynker Mae Mobley og strekker armene mot mora. «Løfte opp Mae Mo.» «Hysj,» hvisker miss Leefolt. Jeg er ikke sen om å løfte opp vesla og bære henne bort til oppvaskbenken, men hun strekker hals og klynker: «Mamma, mamma,» og prøver å tiltrekke seg morens oppmerksomhet. «Akkurat det du sa at jeg skulle si.» Miss Leefolt nikker med røret mot øret. «At det vil øke verdien på huset når vi en gang flytter.» «Kom nå, vesla. Stikk hendene dine under vannet.» Men vesla spreller noe aldeles forferdelig. Jeg prøver å såpe inn fingrene hennes, men hun snor og bukter seg og åler seg ut av armene mine. Hun løper rett bort til moren, skyter haka fram og drar så hardt hun kan i telefonledningen. Røret ramler ut av hånden på miss Leefolt og deiser klirrende i golvet. «Mae Mobley!» skjenner jeg. Jeg styrter bort for å ta henne, men miss Leefolt kommer først. Leppene krøller seg i et skremmende smil. Miss Leefolt 25


slår vesla på baksiden av de bare leggene, så hardt at smellet får meg til å skvette. Så griper miss Leefolt Mae Mobley i armen og drar hardt i den for hvert ord. «Du rører ikke den telefonen igjen, Mae Mobley!» sier hun. «Aibileen, hvor mange ganger må jeg be deg om å få henne til å la meg være i fred når jeg snakker i telefonen!» «Beklager,» svarer jeg og løfter opp Mae Mobley, prøver å klemme henne inntil meg, men hun vræler, rød i fjeset, og kjemper imot. «Så, så, vesla, det går bra, alt –» Mae Mobley geiper til meg, bøyer seg bakover og så pang! dæljer hun til meg, rett på øret. Miss Leefolt peker på døra og skriker: «Aibileen, ta med deg den ungen og kom deg ut.» Jeg bærer henne ut av kjøkkenet. Jeg er så sinna på miss Leefolt at jeg biter meg i tunga. Hvis det fjolset bare hadde gitt ungen sin litt oppmerksomhet, ville dette aldri ha skjedd! Da vi kommer inn på værelset til Mae Mobley, setter jeg meg i gyngestolen. Hun hulker mot skulderen min, og jeg gnir henne på ryggen, glad for at hun ikke kan se raseriet i ansiktet mitt. Jeg vil ikke at hun skal tro det er rettet mot henne. «Går det bra, vesla?» hvisker jeg. Øret svir etter den lille knyttneven hennes. Jeg er så glad for at hun slo meg og ikke moren sin, for jeg vet ikke hva den dama kunne ha gjort mot henne. Jeg titter ned og ser at hun har røde fingermerker på baksiden av leggene. «Jeg er her, vennen min, Aibi er her.» Jeg gynger og trøster, gynger og trøster. Men vesla bare gråter og gråter. Ved lunsjtider, da fjernsynsserien min begynner, blir det stille ute i carporten. Mae Mobley sitter på fanget mitt og hjelper meg med å strengle bønner. Hun er fremdeles litt oppkava etter i morges. Det er nok jeg òg, men jeg har skjøvet det ned til et sted der jeg ikke trenger å bekymre meg for det. Vi går ut på kjøkkenet, og jeg lager en brødskive med pølse til henne. I innkjørselen sitter arbeidskara i bilen og spiser lun26


sjen sin. Jeg setter pris på stillheten. Jeg smiler til vesla og gir henne et jordbær. Så glad for at jeg var her da mora ble sinna. Orker ikke tanken på hva som kunne skjedd om jeg ikke hadde vært det. Hun stapper jordbæret i munnen og smiler tilbake. Jeg tror hun føler det på samme måte. Miss Leefolt er ikke hjemme, så jeg lurer på om jeg skal ringe Minny hos missis Walter, høre om hun har fått seg nytt arbeid ennå. Men før jeg kommer så langt, banker det på bakdøra. Jeg åpner, og der står en av arbeidskara. I overall og hvit skjorte med snipp. «Morn, ma’am. Kunne jeg bry deg med å be om litt vann?» spør han. Det er ikke noe kjent med ham. Må bo sør for byen et sted. «Ikke noe bryderi,» svarer jeg. Jeg henter et pappkrus i skapet. Det har ballonger det står gratulerer med dagen på, fra da Mae Mobley fylte to år. Jeg vet at miss Leefolt ikke ville like at jeg ga ham et glass. Han tømmer det i én lang slurk og leverer det tilbake. Ansiktet er dratt og slitent. Og det er en slags ensomhet i blikket. «Åssen går det med dere?» spør jeg. «Det er mye arbeid,» svarer han. «Vi har ikke koblet til vannet ennå. Må nok legge et rør fra veien der.» «Vil den andre karen ha noe å drikke?» spør jeg. «Ville vært grådig snilt.» Han nikker, og jeg går og henter et festlig krus til kompanjongen hans òg, og fyller det fra springen. Han tar det ikke med seg ut til kameraten sin med det samme. «Unnskyld meg,» sier han, «men hvor …» han blir stående et øyeblikk og stirre ned på føttene sine. «Hvor kan jeg late vannet?» Han ser opp igjen, og jeg ser på ham, og i et kort øyeblikk bare glor vi på hverandre. Ikke morsomt på den måten at du får lyst til å le, men morsomt på den måten at du tenker: Hø. Her står vi, med to i huset og ett under installasjon, og allikevel er det ingen steder denne karen kan gjøre sitt fornødne. «Tja …» Jeg har aldri befunnet meg i denne situasjon før. Han unge fyren, Robert, som arbeider i hagen hver annen uke, slår nok lens før han kommer. Men denne karen er en gammel 27


mann. Med grove, værbitte hender. Søtti år med bekymringer har gitt ansiktet så mange furer at det ligner et veikart. «Jeg tror du blir nødt til å gå i buskene bak huset,» hører jeg meg selv si, men jeg skulle ønske det ikke var meg. «Bikkja er der, men den kommer ikke til å plage deg.» «Ja vel, ja,» sier han. «Takk skal du ha.» Jeg ser etter ham der han kreker seg tilbake til kompanjongen sin med vannkruset. Hamringen og gravingen fortsetter resten av eftan. De fortsetter å hamre og grave i hagen hele neste dag. Jeg stiller ikke miss Leefolt noen spørsmål, og miss Leefolt gir meg ingen forklaring. Hun bare stikker hodet ut av bakdøra en gang i timen for å se hvordan det går. Klokka tre stanser levenet, og karene setter seg i bilen og forsvinner. Miss Leefolt ser etter dem og sukker tungt. Så kjører hun av sted for å gjøre hva hun nå gjør, når hun ikke er nervøs fordi et par fargede karer oppholder seg utenfor huset hennes. Etter en stund ringer telefon. «Det er hos Leefolt –» «Hun sier til alle i byen at jeg stjeler! Det er derfor jeg ikke får meg noen ny plass! Den heksa har skapt meg om til den storkjefta forbryterhushjelpen fra Hinds County!» «Ro deg ned, Minny, og få igjen pusten –» «Før jeg gikk på arbeid i dag, var jeg bortom Renfroe-familien i Sycamore Street, og miss Renfroe jagde meg praktisk talt på dør. Sa at miss Hilly hadde fortalt henne om meg, og nå tror alle at jeg stjal en kandelaber fra missis Walter!» Jeg kan formelig høre grepet hun har om telefonrøret, det låter som om hun prøver å knuse det. Jeg hører Kindra remje og lurer på hvorfor Minny er hjemme alt. Hun bruker ikke å gå fra jobben før klokka fire. «Det eneste jeg har gjort, er å passe på gamla og diske opp med god mat!» «Minny, jeg vet at du er rettskaffen. Gud vet at du er rettskaffen.» Stemmen synker, som bier på ei honningkake. «Da jeg kom 28


inn gjennom døra hos missis Walter, var miss Hilly der, og hun prøvde å gi meg tjue dollar. Hun sa: ’Ta dem. Jeg vet at du trenger dem,’ og det var rett før jeg spytta henne midt i fleisen. Men jeg gjorde det ikke. Åh nei, du.» Hun begynner å puste tungt og legger til: «Jeg gjorde noe mye verre.» «Hva da?» «Det sier jeg ikke. Jeg forteller ingen om den kaka. Men hun fikk som fortjent!» Hun jamrer nå, og jeg blir grepet av en iskald frykt. Du skal vokte deg for å krøsse miss Hilly. «Jeg kommer aldri til å få arbeid igjen. Leroy kommer til å drepe meg …» Kindra begynner å gråte i bakgrunnen. Minny legger på uten så mye som et morna. Jeg aner ikke hva dette snakket om kake skal bety. Men herregud, jeg kjenner Minny, og det kan umulig være av det gode. Om kvelden plukker jeg en pose salat og noen tomater fra bedet til Ida. Jeg steker en skinkebit og lager litt sjy til sconesen min. Løshåret er børstet, satt på blokka med de rosa hårrullene i, og jeg har sprayet meg med hårvekstmiddelet. Jeg har vært bekymret i hele kveld på grunn av Minny. Jeg er nødt til å få det ut av hodet, hvis jeg skal få meg noe søvn i natt. Jeg setter meg ved kjøkkenbordet for å spise, og skrur på radioen. Little Stevie Wonder synger «Fingertips». Å være farget betyr ingenting for den gutten. Han er tolv år gammel, blind og har en slager på radioen. Da han er ferdig, hopper jeg over pastor Green, som holder prekenen sin, og stanser på WBLA. De sender juke joint blues. Når mørket faller på, liker jeg å høre lydene fra de røykfylte, spritdunstende bulene. Får meg til å føle at hele huset er fullt av folk. Jeg kan nesten se dem, svaiende her i kjøkkenet mitt, der de danser til bluesen. Jeg slår av taklampa og later som vi er på The Raven. De små bordene med røde lampeskjermer. Det er mai eller juni, og varmt. Mannen min, Clyde, smiler mot meg med de hvite tennene og spør: Vil du ha en drink, elskede? Og jeg svarer: Bar Black Mary, og jeg må le av meg selv, som sitter her på kjøkkenet og har denne dagdrømmen, for jeg drikker aldri noe sterkere enn fiolett Nehi. 29


På radioen synger Memphis Minny en låt om at magert kjøtt ikke blir skikkelig gjennomstekt, og den handler om at kjærlighet ikke varer evig. Fra tid til annen tenker jeg på å finne meg en ny mann, kanskje en fra kjerka. Problemet er at uansett hvor høyt jeg elsker Herren, er ikke en kjerkegjenger noe for meg. Karene jeg faller for, er ikke av dem som blir værende når de har brukt opp alle pengene dine. Den feilen gjorde jeg for tjue år siden. Da mannen min, Clyde, forlot meg for det fehuet oppe i Farish Street, en de kaller Cocoa, bestemte jeg meg for at det var likså greit å stenge døra for alt som het mannfolk en gang for alle. Utenfor skriker et katteskinn og bringer meg tilbake til det kalde kjøkkenet. Jeg skrur radioen av og lyset på og fisker bønneboka opp av veska. Bønneboka er bare en kladdeblokk jeg har kjøpt i billigvarebutikken Ben Franklin. Jeg bruker blyant, så jeg kan viske ut til jeg får det riktig. Jeg har skrevet ned bønnene mine siden ungdomsskolen. Da jeg i sjuende sa til lærerinnen min at jeg ikke kunne fortsette på skolen fordi jeg måtte hjelpe mora mi, var det rett før miss Ross begynte å gråte. «Du er den gløggeste i klassen, Aibileen,» sa hun. «Og den eneste måten du kan holde deg skarp på, er å lese og skrive hver eneste dag.» Så jeg begynte å skrive ned bønnene mine istedenfor å si dem. Men ingen har kalt meg gløgg siden. Jeg blar i bønneboka og ser hvem jeg har i kveld. Et par ganger denne uka har jeg vurdert å sette miss Skeeter på lista. Jeg er egentlig ikke sikker på hvorfor. Hun er bestandig hyggelig når jeg treffer henne. Det gjør meg nervøs, men jeg klarer ikke å la bli å lure på hva hun ville spørre meg om på kjøkkenet til miss Leefolt, det der om jeg skulle ønske jeg kunne forandre saker og ting. For ikke å snakke om at hun spurte meg hvor Constantine, den gamle hushjelpen deres, oppholdt seg. Jeg vet hva som skjedde mellom Constantine og moren til miss Skeeter, og aldri i verden om jeg forteller henne det. Men saken er at hvis jeg begynner å be for miss Skeeter, vet jeg at hun kommer til å fortsette samtalen neste gang jeg ser henne. Og gangen etter der og gangen etter der igjen. For det er 30


det bønner gjør. De er som elektrisitet, de holder ting gående. Og det toalettproblemet er noe jeg på ingen måte har lyst til å diskutere. Jeg lar blikket gli nedover bønnelista. Øverst står Mae Mobley, fulgt av Fanny Lou fra kjerka som lider av reumatisme. Søstrene mine Inez og Mable i Port Gibson som til sammen har åtte unger, hvorav seks med influensa. Når lista er kort, tar jeg med den gamle, stinkende hvite fyren som bor bak fôrbutikken, han som mistet forstanden etter å ha drukket skosverte. Men i kveld er lista temmelig lang. Og se der, hvem jeg også har satt opp. Bertrina Bessemer, av alle mennesker! Alle vet at Bertrina og jeg ikke har vært på talefot siden hun kalte meg et fjols av en nigger da jeg gifta meg med Clyde for ørten år siden. «Minny,» sa jeg forrige søndag, «åffer spør Bertrina meg om å be for henne?» Vi var på vei hjem fra ett-gudstjenesten. Minny svarte: «Ryktene sier at det er en viss makt i bønnene dine, som gir bedre resultater enn den vanlige varianten.» «At det var?» «Da Eudora Green brakk hoften og du skrev henne opp på lista di, var hun oppe og gikk etter en uke. Isaiah datt av bomullsbilen, kom på bønnelista di samme kveld og var på arbeidet dagen etter.» Det hun sa, fikk meg til å tenke på at jeg ikke fikk sjansen til så mye som å be for Treelore. Kanskje det var derfor Gud var så snar med å ta ham. Han ville slippe å krangle med meg. «Snuff Washington,» fortsatte Minny, «Lolly Jackson – faderrullan, Lolly kom på lista di, og to dager senere spratt hun ut av rullestolen som om hun hadde rørt ved Jesus. Alle i Hinds County kjenner til den.» «Men det er ikke meg,» innvendte jeg. «Det er bare bønner.» «Men Bertrina –» Minny begynte å le, og sa: «Du vet Cocoa, hun Clyde forduftet med?» «Hø. Du vet at jeg aldri glemmer henne.» «Uka etter at Clyde gikk fra deg, hørte jeg at Cocoa våknet opp med musa vansiret som en råtten østers. Ble ikke noe 31


bedre på tre måneder. Bertrina er en god venninne av Cocoa. Hun vet at bønnene dine virker.» Jeg måpte. Hvorfor har aldri Minny sagt noe om dette før? «Sier du at folk tror jeg driver med svartekunst?» «Jeg visste at det ville plage deg hvis jeg sa det. De tror bare at du har en bedre forbindelse enn folk flest. Vi har alle en linje til Gud, men du sitter i øret hans.» Tekjelen plystrer på komfyren og bringer meg tilbake til virkeligheten. Ja, ja, jeg får vel bare skrive opp miss Skeeter på lista, men hvorfor jeg gjør det, vet jeg ikke. Noe som får meg til å tenke på det jeg ikke vil tenke på, nemlig at miss Leefolt får installert et toalett til meg fordi hun tror jeg er smittsom. Og miss Skeeter som spurte om jeg ikke skulle ønske jeg kunne forandre saker og ting, som om det å forandre Jackson, Mississippi, skulle være som å skifte en lyspære. Jeg strengler bønner i kjøkkenet til miss Leefolt, og telefonen ringer. Jeg håper det er Minny som vil fortelle at hun har funnet en ny plass. Jeg har slått på tråden til alle jeg noensinne har jobbet for, men alle har svart det samme: «Vi ansetter ikke Minny.» Selv om det nå er hele tre dager siden Minnys siste arbeidsdag, ringte missis Walter henne i all hemmelighet i går kveld og ba henne komme i dag fordi det føltes så tomt i huset, ettersom miss Hilly har fått fjernet de fleste møblene alt. Jeg vet fortsatt ikke hva som skjedde mellom Minny og miss Hilly. Og jeg tror egentlig ikke jeg vil vite det heller. «Det er hos Leefolt.» «Eh, hei. Dette er …» Dama holder inne, kremter. «Hallo. Kan jeg … kan jeg få snakke med Elizabeth Leer-folt?» «Miss Leefolt er ikke hjemme for øyeblikket. Kan jeg ta en beskjed?» «Åh,» sier hun, som om hun har mannet seg opp til ingen nytte. «Kan jeg spørre om hvem som ringer?» «Dette er … Celia Foote. Min mann ga meg telefonnummeret, og jeg kjenner ikke Elizabeth, men … jo, han sa altså at hun vet alt som er å vite om kvinneforeningen og veldedig32


hetsballet til inntekt for de stakkars barna.» Jeg kjenner navnet, men klarer ikke helt å plassere det. Dama høres ut som om hun er fra så langt ute på landet at det vokser mais i skoa hennes. Den skingrende stemmen er for så vidt hyggelig nok. Men hun høres ikke ut som de andre damene her omkring. «Jeg skal gi henne beskjeden,» sier jeg. «Hva er nummeret Deres?» «Jeg er ny her og … nei, det er ikke sant, jeg har bodd her en god stund, huff ja, i over et år nå. Det er bare det at jeg ikke kjenner noen. Jeg kommer … kommer meg ikke så mye ut.» Hun kremter igjen, og jeg lurer på hvorfor hun forteller meg alt dette. Jeg er hushjelpen, hun får ingen venninner ved å prate med meg. «Jeg tenkte kanskje jeg kunne gjøre noe hjemmefra i forbindelse med veldedighetsballet for de stakkars barna,» sier hun. Nå husker jeg hvem hun er. Det er henne miss Hilly og miss Leefolt alltid snakker stygt om, fordi hun giftet seg med gamlekjæresten til miss Hilly. «Jeg skal gi henne beskjeden. Hva var nummeret igjen?» «Åh, men jeg hadde akkurat tenkt å stikke ut og handle. Eller kanskje det er best jeg blir hjemme og venter?» «Hvis hun ikke treffer Dere hjemme, legger hun igjen en beskjed hos hushjelpen Deres.» «Jeg har ikke hushjelp. Jeg hadde faktisk tenkt å spørre henne om det, om hun kunne gi meg navnet på en dyktig en.» «Er Dere på utkikk etter en hushjelp?» «Det er håpløst å finne noen som er villige til å komme hele den lange veien ut til Madison County.» Nei, skulle man ha hørt. «Jeg kjenner en som er usedvanlig dyktig. Hun er kjent for matlagingen sin, og passer ungene Deres òg. Hun har til og med en egen bil hun kan kjøre ut til Dere i.» «Åh, vel … men jeg vil likevel gjerne snakke med Elizabeth om det. Si meg, ga jeg deg nummeret mitt?» «Nei, ma’am,» sukker jeg. «Men Dere kan gjøre det nå.» Miss Leefolt kommer aldri i verden til å anbefale Minny, ikke etter alle løgnene til miss Hilly. 33


Hun sier: «Dette er missis Johnny Foote, og telefonnummeret er Emerson to-seksogseksti-null-ni.» For sikkerhets skyld sier jeg: «Hun heter Minny, og nummeret hennes er Lakewood åtte-fire-fire-tre-to. Har Dere det?» Vesla drar i kjolen min, sier: «Magen vond,» og gnir seg på magen. Jeg får en idé. Jeg sier: «Et øyeblikk. Unnskyld, hva var det Dere sa, miss Leefolt? Mm-hmm, det skal jeg si.» Jeg løfter røret til munnen igjen og sier: «Miss Celia, miss Leefolt kom nettopp hjem, og hun sier at hun ikke føler seg bra, men at Dere bare må ringe Minny. Hun sier at hun ringer Dere hvis hun trenger hjelp med veldedighetsballet.» «Åh! Hils og si tusen takk. Og jeg håper virkelig at hun kvikner til snart. Og ringer meg når det måtte passe.» «Det er altså Minny Jackson på Lakewood åtte-fire-firetre-to. Et øyeblikk. Unnskyld, hva sa Dere?» Jeg finner fram en kjeks og gir den til Mae Mobley og fryder meg over djevelen som for i meg. Jeg juger, og det plager meg ikke det minste. Til miss Celia Foote sier jeg: «Hun sier at Dere ikke må fortelle noen at hun har tipset Dere om Minny, for alle venninnene hennes vil gjerne ansette henne, og de kommer til å bli helt ute av seg hvis de finner ut at hun har anbefalt henne til noen andre.» «Jeg skal tie med hemmeligheten hennes, hvis hun tier med min. Jeg vil ikke at mannen min skal få greie på at jeg ansetter en hushjelp.» Vel, hvis ikke det er ideelt, vet ikke jeg. Det første jeg gjør da jeg har lagt på, er å slå Minnys nummer. Men i det samme kommer miss Leefolt inn gjennom døra. Og dermed er jeg i en skikkelig knipe. Jeg ga denne miss Celia-dama Minnys hjemmenummer, men det er bare det at Minny arbeider i dag, fordi missis Walter følte seg ensom. Så når miss Celia ringer, kommer Leroy til å gi henne missis Walters nummer, fordi han er en dust. Hvis missis Walter tar telefonen når miss Celia ringer, går hele planen i vasken. Missis Walter kommer til å fortelle dette kvinnemennesket alle ryktene miss Hilly har satt ut. Jeg må få tak i Minny eller Leroy før det skjer. 34


Miss Leefolt setter kursen mot soveværelset på baksiden, og det første hun gjør, er å legge beslag på telefonen, akkurat som jeg var redd for. Først ringer hun til miss Hilly. Så ringer hun til frisøren. Så ringer hun til en butikk om en bryllupsgave, og prater, prater, prater. Med det samme hun har lagt på, kommer hun ut og spør hva det er til middag denne uken. Jeg finner fram notisboka og går igjennom lista. Nei, hun vil ikke ha svinekoteletter. Hun prøver å få mannen sin til å ta av noen kilo. Hun vil ha pannebiff og grønn salat. Og hvor mange kalorier tror jeg det er i marengs? Og ikke gi Mae Mobley flere kjeks, for hun er for tjukk og – og – og – Jøssenamn! Fra å være en dame som ikke har sagt noe annet til meg enn gjør dette og bruk det toalettet, snakker hun plutselig til meg som om jeg skulle vært bestevenninnen hennes. Mae Mobley danser en gigg i rasende tempo for å få mora til å legge merke til henne. Men akkurat idet miss Leefolt skal til å bøye seg ned og vie henne litt oppmerksomhet, så vips! farer hun ut gjennom døra fordi hun har glemt at hun har et ærend å besørge, og det har gått en fordømrade time allerede. Jeg får ikke fingrene til å dreie nummerskiven fort nok rundt. «Minny! Jeg har skaffet deg en plass. Men du må forte deg å ringe …» «Hun har ringt alt.» Minnys stemme er uttrykksløs. «Leroy ga henne nummeret.» «Og så svarte missis Walter,» sier jeg. «Døv som en stokk, men plutselig, som ved et mirakel fra det høye, hørte hun telefonen ringe. Jeg gikk ut og inn av kjøkkenet uten å høre etter, men så ble jeg var navnet mitt. Så ringte Leroy, og jeg skjønte hva det gjaldt.» Minny høres ut som hun er helt på felgen, og hun er typen som aldri blir sliten. «Nå ja, kanskje missis Walter ikke fortalte henne de løgnene som miss Hilly har spredd. Man kan aldri vite.» Men ikke engang jeg er så dum at jeg tror på det. «Selv om hun ikke gjorde det, vet missis Walter åssen jeg tok igjen med miss Hilly. Du vet ikke hva den grusomme, forferdelige tingen jeg gjorde, er. Jeg håper inderlig at du aldri får rede på det heller. Jeg er sikker på at missis Walter fortalte dette kvinnemennesket at jeg ikke er det spøtt bedre enn dje35


velen sjøl.» Stemmen hennes har en uhyggelig klang. Som om hun skulle vært en platespeller som går for sakte. «Jeg er så lei for det. Jeg skulle ønske jeg kunne ringt deg før, så du kunne tatt telefonen.» «Du gjorde hva du kunne. Ingenting noen kan gjøre for meg nå.» «Jeg skal be for deg.» «Takk skal du ha,» sier hun og stemmen brister. «Og takk for at du prøvde å hjelpe meg.» Vi legger på, og jeg fortsetter å moppe golvet. Tonefallet i stemmen til Minny skremmer meg. Hun har bestandig vært sterk, har bestandig kjempet. Etter at Treelore døde, kom hun med suppe til meg hver eneste kveld i tre hele måneder. Og hver dag sa hun: «Åh nei, du, du lar meg ikke bli igjen i denne elendige verden uten deg,» men jeg kan si deg én ting, det er ikke fritt for at tanken slo meg. Jeg hadde festet repet da Minny fant det. Taukveilen var Treelores, fra den gangen han holdt på med en særoppgave i naturfag der han brukte taljer og trinser. Jeg er usikker på om jeg ville ha brukt det, for jeg vet jo at det er imot Guds vilje, men jeg var ikke riktig vel bevart. Men Minny, hun stilte ingen spørsmål, bare dro det fram fra under senga, kastet det i søppelbøtta og tok den med ut i gata. Da hun kom inn igjen, børstet hun av hendene, som om hun bare hadde ryddet opp som vanlig. Hun er så handlekraftig, Minny. Men nå hørtes hun motfallen ut. Jeg er nesten fristet til å ta en titt under senga hennes i kveld. Jeg setter fra meg bøtta med grønnsåpevann som de damene alltid smiler begeistret over på fjernsynet. Jeg er nødt til å sette meg ned. Mae Mobley kommer bort mens hun holder seg rundt tommelfingeren og sier: «Få det til å ikke gjøre vondt.» Hun legger ansiktet mot benet mitt. Jeg stryker henne over håret igjen og igjen, til hun nærmest maler fordi hun føler kjærligheten i hånden min. Og jeg tenker på alle venninnene mine, alt de har gjort for meg. Alt de gjør for de hvite fruene de steller for. Smerten i stemmen til Minny. Treelore død under torva. Jeg kikker ned på vesla, og innerst inne vet jeg at jeg ikke kan hindre at hun blir som moren. Alt sammen kommer veltende 36


inn over meg. Jeg lukker øynene og ber fadervår taust for meg selv. Men det får meg ikke til å føle meg det spøtt bedre. Gud hjelpe meg, men noe må gjøres. Vesla klamrer seg så hardt til bena mine hele eftan at jeg holder på å ramle et par ganger. Men det gjør ikke noe. Miss Leefolt har ikke sagt et ord til Mae Mobley eller meg siden i morges. Har vært altfor travelt opptatt med symaskinen på soveværelset. Vil dekke til enda en ting i huset hun ikke liker utseendet på. Etter en stund tar jeg med meg Mae Mobley og går inn i dagligstuen. Jeg har en haug av mister Leefolts skjorter å stryke, og etterpå må jeg sette over grytesteika. Jeg har vasket toalettene, skiftet på sengene og støvsugd golvteppene alt. Jeg prøver bestandig å bli tidlig ferdig, sånn at jeg og vesla får tid til å sette oss ned og leke litt. Miss Leefolt kommer inn og betrakter meg mens jeg stryker. Det hender at hun gjør det. Rynker brynene og ser på meg. Da jeg kikker opp, sender hun meg et avvæpnende lite smil. Glatter på håret bak for å prøve å få det til å virke fyldigere. «Aibileen, jeg har en overraskelse til deg.» Hun smiler over hele fjeset nå. Ikke så tennene vises, bare et leppesmil, av det slaget du må være på vakt overfor. «Mister Leefolt og jeg bestemte oss for å installere et toalett bare til deg.» Hun slår hendene sammen og nikker til meg. «Det er ute i garasjen.» «Ja, ma’am.» Hvor tror hun jeg har vært mens dette har pågått? «Så i stedet for å bruke gjestetoalettet kan du fra nå av bruke ditt eget der ute. Blir ikke det fint?» «Jo, ma’am.» Jeg fortsetter å stryke. Fjernsynet står på, og programmet mitt begynner hvert øyeblikk. Men hun blir stående og se på meg. «Så fra nå av bruker du det i garasjen, er det forstått?» Jeg ser ikke på henne. Jeg er ikke ute etter å lage problemer, men hun har sagt det hun kom for å si. «Vil du ha litt toalettpapir og gå ut og prøve det?» «Miss Leefolt, jeg behøver ikke å gå akkurat nå.» 37


Mae Mobley peker på meg fra lekegrinda og sier: «Mae Mo juice?» «Jeg skal hente litt juice til deg, jeg, vennen min,» svarer jeg. «Åh.» Miss Leefolt lar tungen gli over leppene et par ganger. «Men når du må, så går du ut dit og bruker det fra nå av, jeg mener … bare det, ikke sant?» Miss Leefolt bruker mye make-up, kremaktige, feite saker. Den gulaktige sminka dekker leppene òg, så du knapt kan se at hun har en munn. Jeg sier det jeg vet at hun ønsker å høre. «Fra nå av bruker jeg toalettet for de fargede. Og så skal jeg vaske toalettet inne ekstra grundig med klor.» «Nå ja, det har ingen bråhast. I løpet av dagen går fint.» Men ut fra hvordan hun står der og fikler med gifteringen, skjønner jeg at hun mener at jeg skal gå i gang med det samme. Jeg setter fra meg strykejernet med utstudert langsomhet, føler det bitre frøet vokse i brystet, det som ble plantet etter at Treelore døde. Jeg blir rød i toppen, og det rykker i tunga. Jeg vet ikke hva jeg skal si til henne. Det eneste jeg vet, er at jeg ikke sier det. Og jeg vet at hun ikke sier det hun har lyst til å si heller, og det skjer noe snodig her, for ingen av oss sier noe, men vi greier å kommunisere allikevel.

38


MINNY

Kapittel 3 der jeg står på verandaen til den hvite fruen, sier jeg til meg selv: Hold kjeft, Minny. Hold kjeft om alt det som kunne finne på å komme flyende ut av munnen, og hold rumpa inne òg. Se ut som en hushjelp som gjør som hun får beskjed om. Sannheten er at jeg er så nervøs akkurat nå at jeg lover aldri å svare igjen, bare jeg får denne plassen. Jeg drar opp strømpene som sklir ned og legger seg i en krøll rundt anklene – et problem alle tjukke, småvokste kvinnfolk verden over har felles. Deretter øver jeg meg på hva jeg skal si og hva jeg skal holde for meg selv. Så tar jeg meg sammen og ringer på. Det lyder et langtrukkent ding-dang, fint og fjongt i dette svære herskapshuset ute på landet. Det ser ut som et slott av grå murstein og strekker seg høyt mot himmelen og dessforuten både til høyre og venstre. Plenen er omgitt av skau på begge sider. Hvis dette stedet hadde vært i en eventyrbok, ville det bodd hekser i den skauen. Sånne som eter unger. Bakdøra går opp, og der står miss Marilyn Monroe. Eller en som ligner. «Hei sann, du kommer helt presis. Det er jeg som er Celia. Celia Rae Foote.» Den hvite fruen rekker fram en hånd, og jeg gransker henne inngående. Hun ser kanskje ut som Marilyn, men er ikke klar for noen prøvefilming. Hun har mel i det lyse håret. Mel på løsvippene. Og mel over hele den sjuskete, rosa buksedressen. Hun står i en sky av støv, og buksedressen er så trang at jeg lurer på hvordan hun får puste. «Ja, ma’am. Jeg er Minny Jackson.» Jeg glatter på den hvite 39


uniformen for å slippe å ta henne i hånden. Jeg vil ikke ha det sølet på meg. «Lager Dere mat?» «En av disse opp-ned-kakene fra et ukeblad.» Hun sukker. «Det går ikke særlig bra.» Jeg følger etter henne inn og får se at miss Celia Rae Footes skader etter melfiaskoen er minimale. Det er kjøkkenet som har tatt mesteparten av støyten. Benkeplatene, kjøleskapet med dobbeltdøra, miksmasteren, alt er dekket med et halvt centimeter tjukt lag av mel. Sølet er nok til å drive meg fra vettet. Jeg har ikke engang fått jobben ennå, og jeg ser allerede bort på oppvaskbenken etter en svamp. Miss Celia sier: «Jeg har visst en del å lære.» «Det skal være både sikkert og visst,» svarer jeg. Og biter meg hardt i tunga. Nå er du ikke obsternasig mot denne hvite fruen, sånn som du var mot hun forrige, obsternasig mot henne hele veien til gamlehjemmet. Men miss Celia, hun bare smiler og vasker klinet av fingrene i en kum som er full av oppvask. Skulle vært artig å vite om jeg har funnet meg en ny døvhørt en, sånn som missis Walter. La oss håpe det. «Jeg får liksom ikke riktig taket på husarbeidet,» sier hun, men selv med Marilyns hviskende hollywoodstemme hører jeg med det samme at hun er fra langt utpå landet et sted. Jeg skotter ned og ser at hun er barføtt, som en annen hvit fattiglus. Skikkelige hvite fruer sprader ikke omkring uten sko på bena. Hun er sikkert ti–femten år yngre enn jeg, tjueto eller tjuetre, og veldig pen, men hvorfor har hun all den malingen i fjeset? Jeg skal vedde på at hun bruker dobbelt så mye sminke som de andre hvite fruene. Og hun er barmfager som få. Ja, når sant skal sies, er hun nesten like stor som meg, bortsett fra at hun er tynn alle de stedene jeg ikke er det. Jeg håper bare at hun er glad i mat. For jeg er en som lager mat, det er derfor folk ansetter meg. «Har du lyst på noe kaldt å drikke?» spør hun. «Sett deg ned, så skal jeg hente noe å drikke til deg.» Det sier alt: Her foregår det noe muffens. «Hun må være sprø, Leroy,» sa jeg da hun ringte meg for tre dager siden og spurte om jeg ville komme til en samtale, 40


«for hele byen tror at jeg stjal sølvtøyet til missis Walter. Og jeg vet at hun tror det, hun òg, for hun ringte missis Walter mens jeg var der.» «Hvite folk er rare,» svarte Leroy. «Hvem vet, kanskje gamla ga deg et godt skussmål.» Jeg stirrer hardt på miss Celia Rae Foote. Jeg har aldri i mine dager opplevd at en hvit frue har bedt meg sitte, så hun kan servere meg noe kaldt å drikke. Pokker òg, det får meg til å lure på om dette fjolset har tenkt å ansette en hushjelp i det hele tatt, eller om hun bare har dratt meg ut hit for moro skyld. «Det er kanskje best vi tar en titt på huset først, ma’am.» Hun smiler som om tanken på å vise meg huset jeg kanskje skal gjøre rent i, aldri har streifet det hårlakksprayede hodet hennes. «Åh, selvfølgelig. Bli med inn her, Maxie, så skal jeg begynne med å vise deg den flotte spisestuen.» «Navnet,» sier jeg, «er Minny.» Kanskje hun verken er døvhørt eller sprø. Kanskje hun bare er dum. Igjen vekkes et gryende håp i meg. Hun går og hun snakker, gjennom hele det fjonge huset, og jeg dilter etter. Nedenunder er det ti værelser, og i et av dem står en utstoppet grizzlybjørn som ser ut som den åt opp den forrige hushjelpen og bare venter på neste. På veggen henger et innrammet, forkullet konføderasjonsflagg, og på bordet ligger en gammel sølvpistol med navnet «Confederate General John Foote» inngravert. Jeg skal vedde på at oldefar Foote skremte en slave eller to med den der. Vi går videre, og i førsten virker det som et fint, hvitt hjem. Bortsett fra at det er det største huset jeg noensinne har satt mine ben i, og at det er fullt av skitne golv og støvete tepper av det slaget som folk som ikke vet bedre vil si er slitte, men jeg kjenner igjen en antikvitet når jeg ser en. Jeg har jobba i en del fine hjem. Håper bare hun ikke er så bondsk at hun ikke har støvsuger. «Moren til Johnny lot meg ikke få ta del i innredningen. Hadde jeg fått det som jeg ville, hadde det vært hvite vegg-tilvegg-tepper og gullister, og ingenting av alt dette gamle skrotet.» 41


«Hvor er slekta Deres fra?» spør jeg henne. «Jeg er fra … Sugar Ditch.» Hun senker stemmen aldri så lite. Lavere enn Sugar Ditch kan du ikke synke i Mississippi, kanskje ikke i hele USA. Det ligger i Tunica County, nesten oppe i Memphis. Jeg så bilder derfra i avisa en gang, som viste disse utleieskurene. Selv de hvite ungene så ut som de ikke hadde fått mat på en uke. Miss Celia prøver å smile og sier: «Dette er første gang jeg ansetter en hushjelp.» «Dere kan sannelig trenge en.» Nei, nei, Minny – «Jeg satte slik pris på den anbefalingen fra missis Walter. Hun fortalte meg alt om deg. Sa at du er den beste kokka i byen.» Det henger jo ikke på greip. Etter det jeg gjorde mot miss Hilly, rett for øynene på missis Walter? «Sa hun … noe mer om meg?» Men miss Celia er allerede på vei opp ei svær, buet trapp. Jeg følger henne ovenpå, til en lang gang der sola skinner inn gjennom vindusrutene. Selv om det er to gule barneværelser til jenter og et blått og et grønt til gutter, er det åpenbart at det ikke bor noen unger der. Bare støv. «Her i hovedhuset har vi fem soveværelser og fire bad.» Hun peker mot vinduet, og jeg får øye på et svært, blått svømmebasseng, og bak det, et hus til. Hjertet hamrer i brystet. «Og det der borte er bassenghuset,» sukker hun. Jeg ville tatt den første og beste plassen jeg kan få akkurat nå, men i et svært hus som dette bør lønna være god. Og jeg har ikke noe imot å stå på. Jeg er ikke redd for å ta i et tak. «Når har Dere tenkt å få unger, begynne å fylle opp disse sengene?» Jeg prøver å smile, virke vennlig. «Åh, vi planlegger å få barn.» Hun kremter og virker nervøs. «Jeg mener, barn er det eneste det er verd å leve for.» Hun stirrer ned på føttene sine. Etter et øyeblikk setter hun kursen mot trappa igjen. Jeg følger hakk i hæl og legger merke til hvordan hun klamrer seg til gelenderet, som om hun er redd for å ramle. Tilbake i spisestuen rister miss Celia på hodet. «Det er skrekkelig mye arbeid,» sier hun. «Alle soveværelsene og gulvene …» 42


«Ja, ma’am, det er stort,» svarer jeg og tenker at dersom hun hadde sett huset mitt, med en feltseng i entreen og ett toalett for seks bakender, ville hun antakelig ha løpt. «Men jeg har en voldsom virketrang.» « … og så er det alt sølvtøyet som må pusses.» Hun åpner døra til et sølvtøyskap på størrelse med stuen min. Hun retter på et lys som står skjevt i kandelaberen, og jeg skjønner hvorfor hun virker så tvilende. Etter at miss Hillys løgner spredte seg i byen, har tre fruer på rad lagt på så snart jeg har sagt navnet mitt. Jeg stålsetter meg mot skuffelsen. Si det, frue. Si det Dere tenker når det gjelder meg og sølvtøyet Deres. Jeg føler trang til å begynne å tute da jeg tenker på at denne jobben ville ha passet meg aldeles utmerket, og på hva miss Hilly har gjort for å hindre meg i å få den. Jeg fester blikket på vindusruta og håper og ber om at samtalen ikke ender her. «Jeg vet det, de vinduene er skrekkelig høye. Jeg har aldri prøvd å pusse dem.» Jeg puster ut. For meg er vinduer et pokker så mye bedre samtaleemne enn sølvtøy. «Noen vinduer skremmer ikke meg. Jeg vasket missis Walter sine fra øverst til nederst en gang hver fjerde uke.» «Har hun bare en etasje, eller to?» «Vel, en … men det var nok å henge fingrene i. Gamle hus er fulle av krinkelkroker, vet Dere.» Vi går tilbake til kjøkkenet. Begge stirrer i bordplata, men ingen av oss setter seg. Jeg blir så skjelven av å lure på hva hun tenker at jeg blir helt svett i huet. «Dere har et stort, vakkert hjem,» sier jeg. «Langt her ute på landet. Mye arbeid med det.» Hun fikler med gifteringen. «Jeg går ut fra at missis Walters hus var mye mer lettstelt enn dette. Jeg mener, foreløpig er det jo bare oss to, men når vi får barn …» «Har Dere, æh, flere hushjelper til vurdering?» Hun sukker. «Mange har tatt turen ut hit. Jeg har bare ikke funnet … den rette ennå.» Hun biter negler og ser bort. Jeg venter på at hun skal si at jeg ikke er den rette heller, men vi bare står der og puster inn melet. Til slutt speller jeg 43


ut mitt siste kort, hvisker det, for det er alt jeg har krefter til. «Dere skjønner det at jeg sluttet hos missis Walter bare fordi hun skal på gamlehjem. Hun avskjediget meg ikke.» Men hun bare stirrer på de bare føttene, som er svarte under fordi golvene ikke er blitt vasket siden hun flytta inn i dette svære, gamle, møkkete huset. Og det er tydelig at denne fruen ikke vil ha meg. «Ja, ja,» sier hun, «jeg setter pris på at du bilte den lange veien. Kan jeg i det minste få gi deg litt penger for bensinen?» Jeg tar opp håndvesken og stikker den under armen. Hun sender meg et muntert smil jeg kunne tørket vekk med en kilevink. Pokker ta Hilly Holbrook. «Nei, ma’am, det kan Dere ikke.» «Jeg visste at det kom til å bli et svare strev å finne noen …» Jeg står der og hører på at hun later som hun er skrekkelig lei seg, men tenker bare: Bli ferdig, frue, så jeg kan fortelle Leroy at vi blir nødt til å dra helt til Nordpolen og flytte inn ved siden av julenissen, der ingen har hørt miss Hillys løgner om meg. «… og hvis jeg var deg, ville ikke jeg hatt lyst til å gjøre rent i dette store huset heller.» Jeg ser henne rett i ansiktet. Nå, det får være grenser for å unnskylde seg, tenk, late som jeg ikke får plassen fordi jeg ikke vil ha plassen. «Når hørte Dere meg si at jeg ikke vil gjøre rent i dette huset?» «Det er i orden, fem hushjelper har allerede fortalt meg at det er altfor mye arbeid.» Jeg ser ned på mine søttifem kilo og hundre og femtito centimeter som praktisk talt sprenger uniformen. «For mye for meg?» Hun blir stående og blunke et øyeblikk. «Tar … tar du plassen?» «Åffer tror Dere jeg kjørte hele den lange veien ut hit? Bare for å svi av litt bensin?» Jeg kniper munn sammen. Ikke ødelegg alt sammen nå, hun tilbyr deg en j-o-b-b. «Miss Celia, jeg vil gjerne arbeide for Dere.» Hun ler, og den skrullete dama har tenkt å gi meg en klem, 44


men jeg rygger litt bakover og lar henne forstå at jeg ikke driver med den slags. «Stopp en hal, det er en del ting vi må diskutere først. Dere må si hvilke dager Dere vil at jeg skal komme og … og sånne ting.» Som hvor mye Dere betaler. «Jeg tror … når det måtte passe for deg,» sier hun. «Hos missis Walter jobbet jeg fra søndag til fredag.» Miss Celia biter i den rosa lillefingerneglen. «Du kan ikke komme i helgene.» «Nei vel.» Jeg trenger timene, men kanskje hun lar meg servere i selskaper eller noe etter hvert. «Mandag til fredag, da. Og når vil Dere at jeg skal komme om morgenen?» «Når vil du komme?» Jeg har aldri hatt valget før. Jeg merker at jeg blir smal i blikket. «Hva med klokka åtte? Det var da jeg begynte hos missis Walter.» «Ja ha, klokken åtte passer fint.» Så blir hun stående og vente på mitt neste trekk. «Nå skal Dere fortelle meg når jeg skal ta kvelden.» «Når?» spør miss Celia. Jeg himler med øynene. «Miss Celia, det er det meningen at Dere skal fortelle meg. Det er sånn det fungerer.» Hun svelger, som om hun virkelig prøver. Jeg vil bare ha dette overstått, før hun ombestemmer seg. «Hva med klokka fire?» spør jeg. «Jeg arbeider fra åtte til fire, og får litt tid til å spise lunsj og den slags.» «Det passer fint.» «Nå … så må vi snakke om lønna,» sier jeg, og tærne begynner å vri på seg i skoene. Kan ikke være stort hvis fem hushjelper har takket nei. Ingen av oss sier noe. «Ut med det, miss Celia. Hva sier mannen Deres at Dere kan betale?» Hun ser på kjøkkenmaskinen jeg skal vedde på at hun ikke kan bruke, og sier: «Johnny vet det ikke.» «Åh, sånn å forstå. Da får Dere spørre i kveld, hva han er villig til å betale.» «Nei, Johnny vet ikke at jeg ansetter en hushjelp.» 45


Jeg får hakeslepp. «Hva mener Dere med at han ikke vet det?» «Jeg kommer ikke til å fortelle det til Johnny.» De blå øynene blir store, som om hun er livredd ham. «Næhei, og hva kommer mister Johnny til å gjøre, dersom han kommer hjem og finner en farget dame på kjøkkenet sitt?» «Jeg beklager. Men jeg kan ikke –» «Jeg skal si Dere hva han kommer til å gjøre, han kommer til å hente den pistolen og skyte meg rett ned akkurat her, på det ubonede golvet.» Miss Celia rister på hodet. «Jeg forteller ham det ikke.» «I så fall blir jeg nødt til å takke nei til jobben,» sier jeg. Pokker òg, jeg visste det. Jeg visste at hun var sprø med det samme jeg gikk over dørstokken – «Ikke at jeg ville slå en plate i ham. Det er bare det at jeg trenger en hushjelp –» «Givetvis trenger Dere en hushjelp. Den forrige ble skutt i huet.» «Han kommer aldri hjemom i løpet av dagen. Hvis du bare tar det tyngste husarbeidet og lærer meg å lage mat, burde det ikke ta mange månedene –» Det lukter plutselig brent så det svir i nesa. Jeg ser en sky av røyk komme ut av stekeovnen. «Og så da, har Dere tenkt å avskjedige meg etter de månedene?» «Da skal jeg … fortelle ham det,» sier hun, men virker nervøs ved tanken. «Vær så snill. Jeg vil at han skal tro at jeg klarer meg selv. Jeg vil at han skal tro at jeg … er verd bryet.» «Miss Celia …» Jeg rister på hodet og nekter å tro at jeg kjekler med denne fruen allerede før jeg har hatt plassen i to minutter. «Jeg tror Dere har svidd kaka Deres.» Hun tar et håndkle, styrter mot komfyren og river kaka ut. «Åhh! Pokker ta!» Jeg legger fra meg håndvesken og dytter henne til side. «Dere kan ikke bruke et vått håndkle på en varm kakeform.» Jeg finner en tørr klut, får den svartbrente kaka ut av ovnen og setter den på betongtrappen. Miss Celia stirrer på den forbrente hånden sin. «Missis Walter sa at du var en utrolig dyktig kokke.» 46


«Gamla eter to voksbønner og sier at hun er mett. Jeg klarte ikke å få henne til å spise noen ting.» «Hvor mye betalte hun deg?» «Én dollar timen,» svarer jeg med en viss skamfølelse. Fem år, og ikke engang minstelønn. «Da betaler jeg to.» Det føles som jeg mister pusten. «Når går mister Johnny hjemmefra om morgenen?» spør jeg og rydder vekk smørklumpen som ligger på benken og smelter uten så mye som en asjett under. «Klokken seks. Han blir fort rastløs av å sitte uvirksom her for lenge. Så kommer han hjem fra eiendomsmeglerkontoret i femtiden.» Jeg gjør et overslag, og selv med såpass mange færre timer vil arbeidet være bedre betalt. Men jeg kan ikke få betalt dersom jeg blir skutt. «Ja vel, da går jeg klokka tre. Det gir meg to timer når jeg kommer og når jeg går, så jeg kan være helt sikker på å slippe å treffe på ham.» «Fint.» Hun nikker. «Best å være på den sikre siden.» På baktrappen legger miss Celia kaka i en papirpose. «Jeg får gjemme denne i søppelspannet, slik at han ikke ser at jeg har brent enda en.» Jeg tar posen ut av hendene hennes. «Mister Johnny kommer ikke til å se noe som helst. Jeg tar den med og hiver den når jeg kommer hjem.» «Åh, tusen takk.» Miss Celia rister på hodet, som om det er det hyggeligste noen har gjort for henne noensinne. Hun holder de små hendene knyttet under haka. Jeg går ut i bilen. Jeg sitter i det nedsunkne setet i Forden, som Leroy fremdeles betaler sjefen sin tjue dollar for hver bidige uke. Jeg trekker et lettelsens sukk. Jeg har omsider skaffet meg en plass. Nå trenger jeg ikke å flytte til Nordpolen. Gjett om julenissen blir skuffet. «Sett deg på din bak, Minny, for nå skal jeg fortelle deg reglene for å arbeide i huset til en hvit frue.» Jeg var fjorten år på dagen. Jeg satt ved det lille trebordet på kjøkkenet til mamma med blikket på karamellkaka som sto 47


til avkjøling på en rist og ventet på å få glasur på seg. Gebursdagen min var den eneste dagen i året jeg fikk ete så mye jeg ville. Jeg skulle snart slutte på skolen og begynne i min første ordentlige jobb. Mamma ville at jeg skulle fortsette, gå ut niende klasse – hun hadde alltid drømt om å bli skolefrøken istedenfor å jobbe som hushjelp for miss Woodra. Men med hjerteproblemene til søsteren min og den udugelige, alkoholiserte faren min, var det opp til mamma og meg. Jeg hadde allerede lært meg å gjøre husarbeid. Etter skolen var det stort sett jeg som lagde mat og vasket. Men dersom jeg skulle begynne å arbeide i et annet menneskes hus, hvem skulle da ta seg av vårt? Mamma grep meg i skuldrene og snudde meg rundt, sånn at jeg så på henne og ikke på kaka. Mamma var et rivjern. Hun var aktverdig. Hun tok ikke imot noe fra noen. Hun løftet den advarende pekefingeren så tett opp i fjeset på meg at jeg skjelte. «Regel nummer én for å jobbe for en hvit frue, Minny: Ingen bryr seg. Du holder nesa di unna den hvite fruens problemer og løper ikke gråtende til henne med dine – har du ikke penger til strømregningen? Er føttene dine såre? Husk én ting: Hvite mennesker er ikke vennene dine. De er ikke interessert i å høre om det. Og når den hvite fruen overrasker mannen sin med nabokona, legger du deg ikke borti det, er det forstått? Regel nummer to: La aldri den hvite fruen ta deg i å bruke toalettet hennes. Uansett om du må så fælt at det kommer ut av flettene dine. Dersom det ikke er et bak huset beregnet på den fargede hjelpen, finner du et tidspunkt da hun ikke er der, på et toalett hun ikke bruker. Regel nummer tre –» Igjen vred mamma hodet mitt rundt for at jeg skulle se på henne, for jeg hadde nok en gang latt meg lokke av den kaka. «Regel nummer tre: Når du lager mat til hvite folk, bruker du en annen skje når du smaker til maten. Stikker du skjeen i munnen i den tro at ingen ser deg og putter den tilbake i gryta, kan du like godt slå ut maten. Regel nummer fire: Du bruker den samme koppen, den samme gaffelen og den samme tallerkenen hver dag. Oppbevar dem i et eget skap, og fortell den hvite fruen at du ikke kommer til å bruke noe annet enn dem. 48


Regel nummer fem: Du spiser på kjøkkenet. Regel nummer seks: Du slår ikke ungene hennes. Hvite folk foretrekker å rise ungene sine sjøl. Regel nummer sju: Dette er den siste, Minny. Hører du etter? Ingen obsternasigheter.» «Mamma, jeg vet åssen –» «Åh, jeg hører deg når du tror jeg ikke gjør det, når du klager over at du må feie ovnsrøret, over den siste lille kyllingbiten, som er alt som er igjen til stakkars Minny. Er du obsternasig mot en hvit frue om morgenen, står du på gata med obsternasighetene dine om eftan.» Jeg så hvordan mamma bar seg ad når miss Woodra kjørte henne hjem, ikke annet enn Ja, ma’am, Nei, ma’am, Åh, tusen takk, ma’am. Hvorfor skal jeg være nødt til å oppføre meg sånn? Jeg vet hvordan jeg skal bite fra meg. «Kom nå og gi moren din en klem på gebursdagen din – herregud, du er tung som et hus, Minny.» «Jeg ha’kke spist i hele dag – når kan jeg få kaka mi?» «Ikke si ha’kke, snakk ordentlig. Jeg har ikke oppdratt deg til å snakke som en bryggesjauer.» Den første dagen i huset til den hvite fruen åt jeg skinkesmørbrødet mitt på kjøkkenet og satte tallerkenen på plassen min i skapet. Da den lille drittungen hennes rappa håndvesken min og gjemte den i stekeovnen, lot jeg være å gi henne en klaps på baken. Men da den hvite fruen sa: «Glem nå ikke å vaske klærne for hånd først, før du putter dem i maskinen,» svarte jeg: «Åffer skal jeg håndvaske dem, når maskinen gjør jobben? Jeg har aldri hørt om makan til tidsspille.» Den hvite fruen smilte til meg, og fem minutter senere var jeg satt på porten. Ved å arbeide for miss Celia kan jeg se ungene mine av gårde til Spann folkeskole om morgenen og allikevel komme meg hjem såpass tidlig at jeg får litt tid for meg selv. Jeg har ikke fått meg en høneblund på eftan siden Kindra ble født i 1957, men med denne arbeidstiden – fra åtte til tre – kunne jeg ta meg en lur hver bidige dag, dersom det hadde vært min måte 49


å slappe av på. Ettersom det ikke går noen buss helt ut til miss Celia, blir jeg nødt til å bruke bilen til Leroy. «Du kan ikke ta bilen min hver dag, kjerring, tenk om jeg må jobbe dagskift og blir nødt til å –» «Hun betaler meg søtti dollar i rede penger hver fredag, Leroy.» «Jeg kan kanskje ta sykkelen til Sugar.» Tirsdag, dagen etter samtalen, parkerer jeg bilen nedi gata for miss Celia, rundt svingen så den ikke syns fra huset. Jeg forter meg bortover den tomme veien og opp innkjørselen. Det kommer ingen andre biler. «Her er jeg, miss Celia.» Jeg stikker hodet inn på soveværelset hennes denne første morgenen, og der sitter hun, lent mot hodegjerdet oppå sengeteppet, med perfekt sminke og de ettersittende fredagskveldsklærne selv om det bare er tirsdag, og leser søppelet i Hollywood Digest som om det skulle være Den hellige skrift. «God morgen, Minny! Jeg er virkelig glad for å se deg,» kvitrer hun, og jeg steiler da jeg hører en hvit frue være så vennlig. Jeg kikker meg rundt i soveværelset, anslår arbeidsmengden. Rommet er stort, med kremfarget teppe, en diger, gul himmelseng og to svære, gule stoler. Og det er ryddig, ingen klær ligger slengt på golvet. Men jeg ser, iakttar. Jeg kan føle det. Det er noe som ikke stemmer. «Når kan vi ha den første matlagingstimen?» spør hun. «Kan vi begynne i dag?» «Vi må nok vente et par dager, til Dere har vært i butikken og handlet inn det vi trenger.» Hun tenker over dette og sier: «Kanskje du kunne gjøre det, Minny, siden du vet hva du skal kjøpe og i det hele tatt.» Jeg ser på henne. De fleste hvite fruer foretrekker å gjøre innkjøpene sine selv. «Greit, jeg kan gjøre det i morgen.» Jeg legger merke til en liten, rosa, langflosset rye hun har lagt oppå teppet foran døra til badet. Litt på skrå. Jeg er ingen interiørarkitekt, men jeg vet at en rosa rye ikke passer i et gult rom. «Miss Celia, før jeg setter i gang, er det én ting jeg må vite. Når har Dere tenkt å fortelle mister Johnny om meg?» 50


Hun stirrer på ukebladet i fanget sitt. «Om noen måneder, tenker jeg. Da burde jeg ha lært meg å lage mat og i det hele tatt.» «Med noen, mener Dere et par?» Hun biter seg i den leppestiftrosa leppen. «Jeg tenkte vel nærmere … fire.» At det var? Jeg akter ikke å arbeide som en straffange på rømmen i fire måneder. «Dere har ikke tenkt å si det til ham før i 1963? Ikke snakk om, ma’am, før jul.» Hun sukker. «Ja vel, da. Men rett før.» Jeg gjør noen beregninger. «Det blir med andre ord ett hundre og … seksten dager. Da må Dere fortelle ham det. Hundre og seksten dager fra nå.» Hun ser bekymret på meg med rynkede bryn. Hun trodde nok ikke at hushjelpen var så god til å regne. Til slutt sier hun: «Ja vel.» Så sier jeg at hun må gå inn i stuen og la meg gjøre arbeidet mitt her inne. Da hun har gått, ser jeg meg rundt i værelset, på hvor ryddig det virker. Jeg åpner garderobeskapet med utstudert langsomhet, og akkurat som jeg tenkte, ramler førtifem ting i hodet på meg. Så tar jeg en titt under senga og finner nok skittentøy til at jeg er villig til å vedde på at hun ikke har vasket på flere måneder. Skuffene er et eneste rot, alle kriker og kroker fulle av skittentøy og krøllete strømper. Jeg finner femten esker med nye skjorter til mister Johnny, så han ikke skal skjønne at hun verken kan vaske eller stryke. Til slutt løfter jeg på den rosa, langflossede rya. Under den er det en svær, rustfarget flekk. Jeg grøsser. Om eftan setter miss Celia og jeg opp en liste over hva vi skal lage av mat den uka, og neste morgen drar jeg og handler. Men det tar meg dobbelt så lang tid, for jeg må bile helt til Jitney Jungle, billigvarebutikken for hvite inni byen, istedenfor til Piggly Wiggly like ved der jeg bor, ettersom jeg regner med at hun ikke vil ete mat fra en butikk for fargede, og det kan jeg vel ikke akkurat bebreide henne, for potetene der har lange groer, og melken er nesten sur. Da jeg omsider kommer 51


på arbeid, er jeg innstilt på å krangle med henne om alle grunnene til at jeg er sen, men miss Celia sitter der på senga som dagen før og smiler som om det ikke speller noen rolle. Hun har kledd seg opp, men skal ingen steder. I fem timer sitter hun der og leser ukeblader. De eneste gangene jeg ser henne lette på liket, er når hun henter seg et glass melk eller må på do. Men jeg spør ikke. Jeg er bare hushjelpen. Da jeg har vasket kjøkkenet, går jeg inn i finstua. Jeg stanser i døråpningen og stirrer hardt og lenge på grizzlybjørnen. Den er to meter og femten høy og flekker tenner. Klørne er lange, krumme, hekseaktige. Ved potene ligger en jaktkniv med beinskjefte. Jeg våger meg nærmere og ser at pelsen er full av støv. Beistet har spindelvev mellom kjevene. Først prøver jeg å tørke vekk støvlaget med kosten min, men det er tjukt og kleber seg til pelsen. Det eneste jeg oppnår, er å virvle det opp. Så prøver jeg med en fille, men skriker opp hver gang jeg kommer borti den strie raggen med hånden. Hvite folk! Jeg mener, jeg har vasket alt fra kjøleskap til bakender, men hva får den fruen til å tro at jeg vet hvordan jeg skal vaske en helsikes grizzlybjørn? Jeg går og henter støvsugeren og suger utysket ren. Bortsett fra et par steder der jeg tar for hardt i og tynner ut pelsen, tror jeg ikke resultatet blir så verst. Da jeg er ferdig med bjørnen, tørker jeg støv av de fine bøkene ingen leser, konføderasjonsjakkemerket og sølvpistolen. På bordet står et gullinnrammet fotografi av miss Celia og mister Johnny foran alteret, og jeg gransker det nøye for å se hva slags mann han er. Jeg håper han er tjukk og kortbeint, i tilfelle jeg blir nødt til å flykte, men langt derifra. Han er sterk, høy og kraftig. Og ikke er han noen fremmedkar heller. Herregud. Det er han som hadde fast følge med miss Hilly de første årene jeg jobba for missis Walter. Jeg har aldri snakket med ham, men jeg har sett ham nok ganger til å være sikker. Jeg skjelver, og frykten sprer seg i kroppen. For det i seg selv sier mer om den mannen enn noe annet. Klokka ett kommer miss Celia inn på kjøkkenet og sier at hun er klar for sin første time i matlaging. Hun setter seg på en 52


taburett. Hun har på seg ettersittende, rød jumper, rødt skjørt og nok sminke til å skremme en hore. «Hva kan Dere lage fra før?» spør jeg. Hun tenker seg om, rynker pannen. «Kanskje vi bare kunne begynne fra bunnen av.» «Noe må Dere da kunne. Hva lærte moren Deres Dere da Dere vokste opp?» Hun ser ned på føttene i de krøllete strømpene og sier: «Jeg kan lage maisbrød.» Jeg kan ikke bare meg for å le. «Hva mer, bortsett fra maisbrød?» «Jeg kan koke poteter.» Stemmen blir enda lavere. «Og så kan jeg koke maisvelling. Vi hadde ikke innlagt strøm der jeg bodde. Men jeg er innstilt på å lære. På en ordentlig komfyr.» Herregud. Jeg har aldri møtt et hvitt menneske som er dårligere bevendt enn meg, bortsett fra den gærne mister Wally som bor bak Canton fôrbutikk og lever på kattemat. «Har Dere servert mannen deres maisvelling og maisbrød hver bidige dag?» Miss Celia nikker. «Men du lærer meg å lage ordentlig mat, ikke sant?» «Jeg skal prøve,» svarer jeg, selv om jeg aldri før har fortalt en hvit frue hva hun skal gjøre, og jeg egentlig ikke vet hvordan jeg skal begynne. Jeg heiser opp strømpene og tenker meg om. Til slutt peker jeg på spannet på benken. «Er det noe Dere bør vite om matlaging, så er det dette.» «Det er bare matfett, ikke sant?» «Nei, det er ikke bare matfett,» svarer jeg. «Det er den viktigste nyvinningen på kjøkkenet siden majones på glass.» «Hva er det som er så spesielt med» – hun rynker på nesen – «svinefett?» «Det er ikke svin, det er vegetabilsk.» Hvem i all verden er det som ikke vet hva Crisco er? «Dere aner ikke alt det Dere kan bruke dette spannet til.» Hun trekker på skuldrene. «Steking?» «Det er ikke bare til steking. Har Dere noen gang fått noe kliss i håret, tyggegummi for eksempel?» Jeg tar et fast grep om Crisco-spannet. «Akkurat. Crisco. Smør dette på en barne53


rumpe, og Dere slipper å finne ut hva bleieutslett er.» Jeg har tre sleiver oppi den svarte panna. «Pokker, jeg har sett fruer smøre det under øynene og på de flassete føttene til mennene sine.» «Se hvor vakkert det er,» utbryter hun. «Som hvit kakeglasur.» «Fjerner limet etter en prislapp, får døra til å slutte å knirke. Går strømmen, så stikk en veke i det og det brenner som et stearinlys.» Jeg skrur på gassen, og vi ser det smelte i pannen. «Og foruten alt det, steker det kyllingen vår.» «Greit,» sier hun og nikonsentrerer seg. «Og så?» «Kyllingen har ligget og godgjort seg i kjernemelk,» svarer jeg. «Nå må vi blande de tørre ingrediensene.» Jeg har mel, salt, mer salt, pepper, paprikapulver og en klype kajennepepper i en dobbel papirpose. «Sånn. Legg kyllingbitene i posen og rist den.» Miss Celia putter oppi et rått kyllinglår og snurrer posen rundt. «Sånn? Akkurat som i reklamen for det griljermelet, Shake’n Bake, på fjernsynet?» «Jepp,» svarer jeg og lar tunga gli over fortennene, for hvis ikke det er en fornærmelse, vet ikke jeg. «Akkurat som Shake’n Bake.» Men så stivner jeg. Jeg hører lyden av en bilmotor ute på veien. Jeg står helt stille og lytter. Jeg ser at miss Celia gjør svære øyne, og at hun lytter, hun òg. Vi tenker det samme: Hva om det er ham, og hvor skal jeg gjemme meg? Bilen kjører forbi. Begge begynner å puste igjen. «Miss Celia,» sier jeg med sammenbitte tenner, «åffer kan Dere ikke fortelle mannen Deres om meg? Kommer han ikke til å skjønne det når maten plutselig blir spiselig?» «Åh, det tenkte jeg ikke på! Kanskje vi burde svi kyllingen aldri så lite.» Jeg skotter bort på henne. Jeg akter aldeles ikke å svi kyllingen. Hun svarte ikke på det jeg egentlig spurte om, men det får jeg tidsnok ut av henne. Jeg legger det mørke kjøttet i panna med nennsom hånd. Det freser som en sang, og vi ser på at låret og vingen blir brune. Jeg kikker opp, og miss Celia smiler til meg. 54


«Hva er det? Har jeg noe i fjeset?» «Nei,» svarer hun og blir blank i øynene. Hun rører ved armen min. «Jeg er bare så takknemlig for at du er her.» Jeg trekker til meg armen. «Miss Celia, Dere har så mye annet å være takknemlig for.» «Jeg vet det.» Hun ser seg rundt i det moderne kjøkkenet, som om det gir henne en flau smak i munnen. «Jeg hadde aldri drømt om å få så mye.» «Ja, Dere er jaggu heldig.» «Jeg har aldri vært så lykkelig før.» Jeg lar det bli med det. Under all lykka ser hun sannelig ikke særlig lykkelig ut. *** Om kvelden ringer jeg Aibileen. «Miss Hilly var på besøk hos miss Leefolt i går,» sier Aibileen. «Hun spurte om noen visste hvor du arbeider.» «Herregud, hvis hun finner meg der ute, kommer hun til å ødelegge alt.» Det er to uker siden jeg gjorde den forferdelige, grusomme tingen mot den fruen. Jeg vet at hun gjerne skulle sett meg sparket på flekken. «Hva sa Leroy da du fortalte at du fikk plassen?» spør Aibileen. «Pokker. Han spradet rundt på kjøkkenet som en stolt hane fordi ungene var der,» svarer jeg. «Oppførte seg som om han var den eneste forsørgeren i familien, og at jeg gjør dette bare for å ha noe å fordrive tiden med. Men senere på kvelden, da vi hadde lagt oss, trodde jeg den svære oksen av en mann skulle begynne å tute.» Aibileen ler. «Leroy er en stolt mann.» «Ja. Jeg må bare sørge for at mister Johnny ikke kommer overraskende på meg.» «Og hun har fortsatt ikke fortalt deg hvorfor hun ikke vil at han skal vite det?» «Det eneste hun sier, er at hun vil at han skal tro at hun klarer matlagingen og husarbeidet selv. Men det er ikke det som er grunnen. Hun skjuler noe for ham.» 55


«Er det ikke snodig hvordan dette har ordnet seg? Miss Celia kan ikke si et pip til noen, for da får mister Johnny høre om det. Så miss Hilly får ikke vite noe, fordi miss Celia ikke kan si det til noen. Du kunne ikke gjort det bedre sjøl.» «Mm-hmm,» er alt jeg sier. Jeg vil ikke virke utakknemlig, ettersom det var Aibileen som skaffa meg plassen. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken på at jeg har skaffet meg dobbelt så mange problemer på halsen, først med miss Hilly og nå mister Johnny òg. «Minny, jeg har ment å spørre deg.» Aibileen kremter. «Du vet miss Skeeter?» «Hun høye, som pleide å komme til missis Walter for å spelle bridge?» «Ja. Hva syns du om henne?» «Vet ikke, jeg, hun er bare en hvit dame, som alle de andre. Åssen det? Hva har hun sagt om meg?» «Ingenting,» svarer Aibileen. «Hun bare … det er et par uker siden, og jeg aner ikke hvorfor jeg ikke får det ut av tankene. Hun stilte meg et spørsmål. Spurte om jeg skulle ønske jeg kunne forandre saker og ting. Ingen hvit dame har noensinne spurt –» Men så kommer Leroy vaklende ut av soveværelset og vil ha kaffen sin før han skal på kveldsskiftet. «Pokker, han har stått opp,» utbryter jeg. «Snakk fort.» «Næ, det er ikke så farlig. Det var ikke noe,» sier Aibileen. «Hæ? Hva er det som foregår? Hva var det den hvite dama sa til deg?» «Det var bare preik. Bare sludder.»

Kapittel 4 den første uka hos miss Celia skrubber jeg huset til det ikke er en støvfille, en lakenrest eller så mye som en raknet strømpe igjen å vaske med. Den andre uka skrubber jeg huset på nytt, for det er som om møkka har grodd opp igjen. Den tredje uka er jeg fornøyd og har kommet inn i tralten. Og hver bidige dag ser miss Celia ut som hun ikke kan tro 56

Profile for Cappelen Damm AS

Barnepiken av Kathryn Stockett  

Romanen er en tidløs og universell historie som får deg til riste på hodet i vantro, men også le høyt. Barnepiken er rørende, trist, morsom...

Barnepiken av Kathryn Stockett  

Romanen er en tidløs og universell historie som får deg til riste på hodet i vantro, men også le høyt. Barnepiken er rørende, trist, morsom...