Page 1


Yuri Herrera

BALLADEN OM KONGENS HAGE Oversatt av Christian Rugstad


Yuri Herrera Originalens tittel: Trabajos del reino Oversatt av Christian Rugstad «Programa de Apoyo a la Traducción (PROTRAD), med støtte fra meksikanske kulturinstitusjoner, har bidratt økonomisk til denne utgivelsen. Esta publicación fue realizada con el estímulo del Programa de Apoyo a la Traducción (PROTRAD) dependiente de instituciones culturales mexicanas.» Los Trabajos del Reino: © 2008, Yuri Herrera and Editorial Perif´erica Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-43528-8 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslag: Marianne Zaitzow / Affair Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i 11/15 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Florencia


Da han så ham komme inn, visste han med det samme at blodet som rant i årene hans, var et annet enn hans eget. Han merket seg hvordan mannen fylte rommet, liksom selvfølgelig og naturlig, som om han var vevet av et finere garn. Ja, et annet blod. Mannen satte seg ved et bord, og følgesvennene hans ble stående i en halvsirkel bak ham. Han betraktet ham fjetret i det bleke ettermiddagslyset som falt inn gjennom det smale vinduet. Lobo hadde aldri før vært så nær disse folkene, men han visste at han hadde sett denne scenen før. Den var som nedfelt i ham, denne ærefrykten for mannen og følget hans, denne intuitive følelsen av at det var viktig og betydningsfullt å være nær ham. Han gjenkjente måten mannen satte seg på, det hovmodige blikket, 7


glansen. Han lot blikket hvile på smykkene hans, og visste hvem han var: en konge. Den eneste gangen Lobo hadde vært på kino, hadde han sett en film om en mann som lignet han som nå satt foran ham: sterk, strålende, med makt over verdens gang. Han var en konge, og ga mening til alt rundt seg. Mennene slåss for ham, kvinnene fødte for ham; han beskyttet og belønnet, og i riket hans hadde hver og en sin plass. Men de som fulgte kongen, var ikke simple vasaller. De var hoffet hans. Lobo følte først misunnelse, så beundring, for han forsto at denne dagen var den viktigste i hans liv. Aldri hadde han vært så nær en av dem som holdt verden i balanse. Han hadde ikke engang drømt om det. Siden foreldrene hans tok ham med hit fra gudene vet hvor, og deretter overlot ham til hans egen skjebne, hadde dagene slept seg av gårde i støv og sol, den ene lik den andre. Han ble vekket av en grøtete røst, og han flyttet blikket fra kongen. Fyllerøsten befalte ham å synge. Lobo adlød, først ukonsentrert, for han skalv av opphisselse, men så sang han slik han aldri hadde visst at han kunne, og ordene forlot munnen som om han sang dem for første gang, fylt av glede over å ha funnet dem. Han fornem8


met kongens blikk bak seg, og merket at det ble stille i baren. Folk la fra seg dominobrikkene på respatexbordene for å lytte. Han sang, og fylliken ville høre en til, og enda en, og enda en, og enda en, og mens Lobo sang med stadig større innlevelse, ble fylliken stadig fullere. Iblant sang han med, iblant sendte han en spytteklyse i sagmuggen på gulvet, iblant brølte han av latter sammen med den sørpe fulle kameraten sin. «Det holder», sa han til slutt, og Lobo rakte fram hånden. Fylliken la noen mynter i den. Lobo så at det var for lite, og rakte fram hånden på ny. «Mer får du ikke, lille sangfugl. Resten trenger jeg til påfyll. Vær glad for det du har fått, du.» Lobo var vant til det. Det var sånn det var. Han trakk på skuldrene idet han hørte en stemme bak ryggen. «Betal sangeren.» Lobo snudde seg og så at kongen spiddet fylliken med blikket. Han sa det med rolig stemme. Det var en enkel ordre, men den andre enset den ikke. «Sangeren?» sa han. «Jeg ser bare denne kvekkende frosken her, og ham har jeg allerede betalt.» «Spar deg vittighetene, kamerat», sa kongen. 9


Stemmen hans var hardere nå. «Betal og hold kjeft.» Fylliken reiste seg og sjanglet bort til kongens bord. Folkene hans rettet seg opp, men kongen ble sittende uten å fortrekke en mine. Fylliken forsøkte å feste det svømmende blikket på ham og sa: «Jeg kjenner deg. Jeg har hørt hva folk sier.» «Jaså? Og hva sier de?» Fylliken lo. Han klødde seg på kinnet med klossete fingrer. «Jeg mener ikke forretningene dine, de kjenner gud og hvermann … Jeg mener det andre.» Og så lo han på ny. Kongen ble mørk i ansiktet. Han la hodet litt bakover og reiste seg. Han vinket avvergende til livvaktene sine, gikk bort til fylliken, la tommelen og pekefingeren rundt haken hans og klemte til. Mannen forsøkte forgjeves å vri seg løs. Kongen la munnen mot øret hans og sa: «Nei, jeg tror ikke du har hørt noe som helst. Og veit du hvorfor? Fordi de døde hører dårlig.» Han rettet pistolen mot ølvommen hans og trakk av. Et eneste smell, hverken mer eller mindre, som om det ikke betydde noe. Fylliken sperret opp øynene og forsøkte å støtte seg til et 10


bord før han gikk i gulvet. En dam av blod bredte seg ut under kroppen hans. Kongen snudde seg mot fyllikens svirebror. «Hva med deg? Har du også noe å fortelle meg?» Han satte hatten på hodet, gjorde noen fakter med hendene som betydde at han ikke hadde sett noe, og stakk. Kongen bøyde seg over liket, stakk hånden i en lomme og dro fram en rull med sedler. Han tok et par, rakte dem til Lobo og la resten av pengene tilbake. «Værsågod», sa han. Lobo tok imot sedlene uten å se på dem. Han stirret på kongen, slukte ham med blikket. Og han stirret fortsatt på ham da kongen gjorde tegn til vaktene sine og slentret ut av baren. Lobo ble stående og stirre på dørbladene som svingte fram og tilbake. Fra nå av, tenkte han, var dagene meningsløse av en annen grunn: Ingen annen dag ville bety noe som helst, bare denne, for endelig hadde han funnet sin plass i verden. Og fordi han hadde hørt snakk om en hemmelighet. Helvete, kjente han bare den!


Støv og sol. Stillhet. En rønne der ingen snakket sammen. Foreldrene hans var to mennesker som hadde strandet på samme sted og ikke lenger hadde noe å si hverandre. Derfor hopet ordene seg opp i ham, i munnen, så i hendene. Skole var det blitt smått med. Han skimtet så vidt sammenhengen mellom bokstavene, rytmen som bandt dem sammen og som skilte dem. Det var hans egen fortjeneste, for strekene på tavlen fløt sammen for ham og læreren sa at han var et naut. Derfor ble han sittende alene med skrivebøkene. Likevel rakk han ved egen hjelp å finne fram til logikken bak trykk og stavelser før han ble sendt ut for å tjene til livets opphold på gata, hvor han tilbød verserim i bytte for medynk og mynt. Gatene var et fiendtlig territorium, en kamp som fulgte regler han ikke forsto; han holdt ut 12


ved å gjenta søtladne refrenger i hodet mens han vennet seg til verden gjennom ordene han så rundt seg, på plakater, i avisene på hjørnet, skiltene; det var hans medisin mot kaoset. Nå og da ble han stående på krakken og feste blikket på noen ord, bare ord, samme hvilke, og glemte den fiendtlige verden rundt seg. En dag la faren trekkspillet i hendene hans. Følelsesløst, som om han ba ham åpne en dør, lærte han ham å kombinere knappene på høyre side med bassknappene på venstre, og gi klang og farge til tonene ved å presse luften ut og inn. «Og pass godt på det», sa han til ham, «for dette er ditt brød.» Dagen etter dro faren over grensen. De ventet forgjeves på at han skulle komme tilbake. Så dro moren samme vei, uten løfte om å komme tilbake. De hadde gitt ham trekkspillet slik at han kunne spille på barene, og der lærte han at boleroen fordrer et sukkersøtt ansikt, men at han måtte ta mot til seg og levendegjøre teksten når han sang en ballade. Han lærte også følgende sannheter: Livet er tid og sorger. Det finnes en gud som sier: Hold ut, livet er som det er. Og kanskje den viktigste sannheten av dem alle: Hold deg unna den mannen som er på nippet til å spy. 13


Han brydde seg ikke om å holde regning med tiden, for alle dagene var like. Han gikk fra bord til bord og tilbød sanger, strakte fram hånden, stakk myntene i lommen. Dagene gjorde seg bare fortjent til sitt eget navn når det hendte at en eller annen syntes synd på seg selv eller andre, og dro fram pistolen og kortet ventetiden. Eller når Lobo oppdaget hårene som fant det for godt å bryte fram under armene og rundt det som vokste seg større mellom lårene. Eller når smertene skar gjennom hodet som kniver og tvang ham til å ligge urørlig i time etter time. Avslutninger og tilfeldigheter var tidens merkesteiner for ham. Og så var det blodet. Blodet kjente han. Han følte at det tyknet i årene til soperne når de vinket ham inn i mørke kroker: «Kom, kamerat, kom da.» Han fornemmet at det stanset i årene til de feige og fryktsomme som smilte uten grunn; at det ble til vann i kroppen til den som rippet opp i sine egne sår ved å spille den samme sangen på jukeboksen gang etter gang; at det ble til stein hos de rasende og blodtørstige. Hver natt dro Lobo tilbake til krypinnet av papp og planker, og der ble han liggende og stirre i veggen mens ordene vokste i ham. 14


Han begynte å skrive sanger om ting som skjedde andre mennesker. Om kjærligheten visste han ingenting, men han hadde ørene og øynene med seg. Den dukket opp i ordspråk og munnhell, man satte toner til den, man solgte den. Men hans var en gjentakelse, et speil for det livet andre fortalte ham om. Han fornemmet at han kunne gjøre noe mer med disse sangene, men visste ikke hva, for alt var jo sagt allerede, så hva da? Det var bare å vente, leve videre, vente. På hva? Et mirakel.

Profile for Cappelen Damm AS

Balladen om kongens hage av Yuri Herrera  

Et tidløst drama plassert i en tøff, meksikansk virkelighet. Lobo er lutfattig og alene og tjener til livets opphold ved å synge i byens van...

Balladen om kongens hage av Yuri Herrera  

Et tidløst drama plassert i en tøff, meksikansk virkelighet. Lobo er lutfattig og alene og tjener til livets opphold ved å synge i byens van...