Page 1


Annette Münch

Badboy: Steroid


Tidligere utgitt av forfatteren: Kaoskrigeren 2006 Jenteloven 2009 Den ultimate guiden til kampsport (m/ Hanne Eide Andersen) 2012 Badboy: Steroid 2014

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-44934-6 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Superultraplus Forfatterportrett: Charlotte Sverdrup Stylist: Raquel García López Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no www.annettemunch.no #badboysteroid


Til Opa


The iron never lies to you. I have found the iron to be my greatest friend. It never freaks out on me, never runs. Friends may come and go, but 200 pounds is always 200 pounds. The iron is the best antidepressant I have ever found. There is no better way to fight weakness than with strength. Once the mind and body have been awakened to their true potential, it’s impossible to turn back. Henry Rollins


Prolog Neven smeller brutalt opp i magen. Mørket vokser. Susing i ørene. Lyden fra pillepressen suges unna. Ka-dunk, kadunk … Et nytt slag sender kvalme i rakettfart gjennom kroppen. Knærne presser mot murgulvet. Jeg hiver etter pusten. Hvor er Jonas? En fislete pipelyd kommer opp fra halsen. Et nytt smell, i ansiktet. Kaldt kjellergulv risper mot kinnet, en søtlig blodsmak brer seg i munnen. Smerten brenner i ryggen og skuldrene. Beskytt hodet! Jeg krøller meg sammen. Gjennom en glippe ser jeg tomme hetteglass og ampuller ramle ut av plastsekker. Er det stille? Metallrøret lander med et tungt klirr på gulvet. Tennene … jeg sjekker med tungen. En arm haler meg opp. Vent! Smerten skyter gjennom kroppen. Jeg hører meg selv stønne i protest. Blod, skitt og svette gjør synet grumsete. Høyre øye nekter å åpne seg. Det eneste jeg så vidt skimter, er den svarte piggtråden på armen over meg. Sekunder senere blir alt svart.

9


DEL 1


Kapittel 1

Vil du ha silikoninnleggene tilbake? Koffertene er blytunge. Jeg stirrer rett frem og overser de rynkete ansiktene på oljemaleriene som har friket meg ut siden vi flyttet hit på tolvårsdagen min. Det første året vi bodde her, torde jeg ikke engang å gå på do om natten. – Casper, vi kjører! Jennie høres munter ut. Som om det er en hyggelig søndagsutflukt eller vernissasje vi skal på. Hadde hun ikke vært moren min, ville jeg sikkert ikke ha lagt merke til bristen i stemmen hennes. Jeg haler koffertene forbi biblioteket. Passer på så jeg ikke dulter borti tunikakledde kvinner og engler på firkantede sokler. Barn med krøller og uten pupiller, sirlig utskåret. Et kort sekund får jeg lyst til å kyle dem inn i murveggen så marmoren eksploderer i småbiter og støv. Fingrene mine strammer rundt håndtakene på koffertene. Knokene hvitner. Jeg skynder meg mot hoveddøren. Skarpe solstråler stikker i øynene. Jeg stanser på steintrappen og myser utover gårdsplassen. En taxi går på tomgang i oppkjørselen. Eriks svarte Range Rover står parkert ved siden av garasjen. Bilen jeg har pleid å øvelseskjøre med nesten hver helg. Selv har han tatt oppstilling nederst ved jernporten. Jeg lurer på om han vil komme oppover, men han blir 13


stående med armene i kors. Klar til å se oss rulle ut av livet hans. Erik sender et nikk i min retning før blikket glir tilbake til Jennie. Ansiktet hennes skjules av store 60-tallssolbriller. Hun er kledd i en kort shorts, hvit bluse og sandaler med høye stråhæler. Erik gjemmer hendene i lommene. Et sted langt inni meg håper jeg fortsatt at han skal angre på å ha bedt oss flytte. At han likevel ikke vil bytte ut Jennie med en dame på tjue-eteller-annet, og kanskje i stedet invitere oss på søndagsbrunsj. Men selvfølgelig kommer han ikke til å angre. Eksene til moren min gjør aldri det. Akkurat som de aldri kjører biler eldre enn fjorårets modell. – Det er plass bakerst, smiler Jennie. Kofferthjulene bråker som et maskineri mens jeg haler livet mitt over gårdsplassen. Taxisjåføren kommer ut for å hjelpe. Når jeg fikk lappen, skulle jeg få dra på kjøretur alene. Nå er oppkjøringen avlyst. Jeg lurer på om Erik husker at han lovte meg bil i 18-årsgave dersom jeg fortsatte å gjøre det bra på skolen. Neppe. Innerst i bagasjerommet skimter jeg bunnen av den gamle fiolinkassen min. Taxisjåføren griper tak i sidehåndtaket på kofferten og løfter. Nede ved porten ringer Eriks mobil. Han gir noen korte kommandoer og trommer fingrene mot jeansen. Sjåføren smeller igjen bagasjelokket. Det er gjort. Jeg snur meg mot huset. Med ett blir det virkelig. Vi reiser. Jeg lurer på hva som vil skje med rommet mitt. Erik har ingen barn. Plutselig dukker han opp ved siden av meg. Erik rekker frem den ene hånden og flipper solbrillene opp fra skjortelommen med den andre. Så forsvinner øynene bak nypussede, svarte glass. 14


– Takk for nå, sier han rolig. Ordene kunne blitt avlevert med samme toneleie til en ansatt på kontoret hans. Solen brenner i ansiktet. – Takk, sier jeg. Håndgrepet er fast og kort. Akkurat som han har lært meg. Først da han slipper taket, kjenner jeg hvor klam hånden hans var. – Leit det måtte bli sånn. Men vi holder kontakten, sier han lavere. – Jeg ringer og foreslår tid til en lunsj. Det svir bak øynene. Jeg må bort. Kanskje merker sjåføren det, han bryter i hvert fall inn og åpner bildøren for meg. Jeg stiger inn i baksetet, hvor Jonas allerede sitter fastspent. De mørkeblonde hårtafsene stikker så vidt ut under kapsen. – Hei, sjef. Klar for eventyr? spør jeg med litt for høy stemme. Lillebroren min kikker på meg med de olivenbrune, store øynene som gjør at han alltid ser en smule overrasket ut. Utenfor begynner moren vår og Erik å diskutere lavt. Gjennom vinduet ser de ut som to pantomimekunstnere. Til slutt roper Jennie at Erik gjerne kan få silikoninnleggene tilbake hvis han skal være så forbannet gjerrig. Jeg lener meg tilbake mot hodestøtten og lukker øynene. Sekunder senere glir Jennie inn i passasjersetet og drar døren til seg med et hardt smekk. – Sånn. Det var siste gang vi snakket med ham, sier hun. Jeg nikker. Etter å ha sjekket frisyren i sladrespeilet snur Jennie seg mot oss og smiler anspent. Tynne rynker strekker seg ut fra øyekrokene. De har ikke vært der før. – Leiligheten ligger i femte etasje, forteller hun. – Den skal være veldig shabby chic. Blir ikke det koselig? 15


Lillebroren min ser på Jennie og suger på underleppen. Ingen sier noe mens taxisjåføren dytter til girspaken og svinger bilen rundt på gårdsplassen. Så er vi på vei nedover alleen. Forbi majestetiske trær; det eneste som nesten ikke har forandret seg på fem år. Jeg snur meg og kikker ut gjennom bakruten. Øverst i bakken får jeg et kort glimt av Erik før den høye jernporten smeller igjen.


Kapittel 2

Sannheten kan sprenge alt i fillebiter Myke, klissete lepper med ettersmak av jordbær. Jeg suger forsiktig på dem, kjenner den varme pusten hennes i munnhulen min. – Hvor er rommet ditt? hvisker hun. Jeg åpner øynene og trekker ansiktet motvillig tilbake. Så gnir jeg lipglossrester bort fra leppene: – Kom … Stephanie plasserer ankelstøvlettene oppå en pappeske i gangen og setter vesken forsiktig inntil. – Forresten, vent litt. Jeg vil se meg rundt først, sier hun. – Ok. De bygde bygårdene små på 1930-tallet, svarer jeg, – så det går kjapt. – Bra. Så kan vi bruke tid på morsommere ting, kurrer Stephanie. – Du leser tankene mine, sier jeg alvorlig, legger armen rundt midjen hennes og trekker henne mot meg: – Det er derfor du er drømmedama mi … Å se på henne gjør meg uovervinnelig. Å ta på henne får meg til å stråle som et ødelagt kjernekraftverk. Jeg trenger ingen andre. Stephanieogcasper. Jeg la først merke til det etter at vi ble kåret til årets par under juleballet. Plutselig var jeg ikke lenger en vanlig fyr de fær17


reste la merke til. Hun og jeg hadde smeltet sammen til Stephanieogcasper, som alle visste om, og som nesten alle mente noe om. – Det ser lite ut her, sier Stephanie betenkt. Hun går nølende mot stuen, som om det tynnslitte teppet vårt kan skjule livsfarlige landminer. Hoftene beveger seg elegant under miniskjørtet. Jeg følger etter. Noen interiørdesignere ville kanskje kalt stuen moderne og minimalistisk. Jeg synes den minner om et plyndret loppemarked. Midt i rommet står en nedslitt sofa. Gardinstangen over stuevinduet har form som et sløvt smil, og tynne gardiner faller slapt ned på hver side. Stephanie stryker fingrene over en mosegrønn stol. Det nuppete stoffet er slitt bort på armlenene. – Har du sett nok? spør jeg utålmodig. Jeg tar hånden hennes uten å vente på svar og leder henne mot rommet mitt. Vil føle varmen på innsiden av lårene hennes og høre henne puste raskere i øret mitt. Lyspæren i taket knitrer misfornøyd idet jeg vipper opp bryteren. – Hvor er sengen din? spør Stephanie og stirrer skeptisk mot den oppblåsbare madrassen inntil veggen. – Lillebroren min fikk den. Han deler soverom med Jennie, og der var det bare én seng, forklarer jeg. Hun går bort til madrassen, stikker to fingre i den og setter seg. Jeg kneler bak henne. Forsiktig kysser jeg henne i nakken og begynner å massere skuldrene hennes. – Gikk auditionen bra i dag? fortsetter jeg. – Kjempebra, tror jeg. Det skal bli den første internasjonale realitysatsningen noensinne. – Bra, skryter jeg og masserer langs nakkevirvlene. – Fem grupper fra forskjellige land skal delta? 18


– Mmm … Og premien er hemmelig. Stephanie elsker kameraer og oppmerksomhet. Hun nyter det til og med hvis noen sprer usann sladder om oss. Som at én av oss har vært utro, helst med en av samme kjønn, eller at det holder på å bli slutt fordi hun eller jeg har fått en mystisk variant av klamydia. Før vi ble sammen, kunne jeg gjøre hva som helst uten at noen brydde seg. Det passet meg bra. Jeg vil ikke at folk skal vite for mye om meg eller fortiden min. Sannheten kan sprenge alt i fillebiter. – Husker du hva du lovte hvis jeg ble valgt ut? spør hun videre. Jeg nøler. Sparepengene mine rekker ikke til en langhelg i Saint-Tropez. De dekker kanskje taxi, middag og småshopping på flyplassen. – Nå får vi ikke lenger låne feriehuset til Erik, begynner jeg. – I tillegg har vi lite penger frem til Jennie får en jobb. – Fikk ikke moren din penger da det ble slutt? – De var bare samboere i fem år. Hun fikk ingenting. – Å. Selv om jeg ikke ser ansiktet hennes, vet jeg at trutmunnen er der. – Slapp av, sier jeg og kysser henne i nakken. – Jeg skal finne på noe. Lover. Stephanie stryker meg over låret. Hånden er varm. – Skal vi gå og spise? spør hun. – Et nytt sted ved bryggen har økologisk sjømat. Vet du hvor jeg mener? Jeg vet. Eriks nevø, Nicolay, nevnte restauranten under den siste familiemiddagen. Stedet er supertrendy, har supergod mat og supermange desimaler på regningen. «Med andre ord ikke et sted for deg,» hvisket Nicolay til meg. Jeg ignorerte det, akkurat som jeg ignorerer det når han 19


flørter åpenlyst med Stephanie. Hun avviser ham alltid uansett. – Hva med å se en film? foreslår jeg, innforstått med at jeg uansett ikke får sett henne naken i kveld. – Jeg vil ut og spise. Jeg går mot kommoden for å hente lommeboken. Med ett står jeg med skuffefronten i hånden. Stephanie reiser seg og slår ut med armene: – Du kan ikke bo her, Casper! Du fortjener bedre! – Det blir ikke lenge, svarer jeg og forsøker å dytte skuffefronten tilbake på plass. – Hvor lenge?! Jeg går tilbake til madrassen og prøver å kysse henne. Hun vrir seg så brått unna at leppene mine treffer en av de store perleøredobbene. – Det ordner seg, forsøker jeg og snur meg rundt. Og for første gang ser jeg det hun ser. Ujevne malingsstrøk og spikerhull i veggen etter forrige leietaker. Skjortene mine hengt opp i et skap som mangler dør. Leiligheten var langt fra nyoppusset da vi overtok. Heten stiger fra kjeven og oppover kinnene. – Jennie får snart ny kjæreste. Hun gjør alltid det, utbryter jeg. – Og så flytter vi til ham. Skjønner du?! Stephanie tar hånden min og klemmer den kort. – Det hang noen ekle folk utenfor her. Følger du meg til en taxi? De høye blokkene rundt bakgården stenger kveldssolen ute. Fellesarealet med et nakent tørkestativ ligger i en kjølig skygge idet vi kommer ut. Ingenting minner om hagen til Erik, hvor hvert gresstrå omtrent var kuttet like langt og fontenen alltid ga fra seg en beroligende, sildrende lyd. Å se seg rundt er like 20


behagelig som å høre på falske toner fra en blokkfløyte. Jeg angrer på å ha bedt Stephanie hit. Vi runder hjørnet, fortsetter forbi nedgangen til undergrunnen og stopper ikke før krysset ved hovedveien. En uteligger sitter inntil murveggen og halvsover med et pappkrus ved føttene. – Du får lang skolevei, sier Stephanie. – Bare i ett år, så er vi ferdige, svarer jeg. – Jonas begynner på en ny skole i nærheten. Jennie vil ikke at han skal reise gjennom byen alene. Dessuten kan vi ikke betale privatskole for ham nå. – Hvorfor får du fortsette som før? – Erik hadde allerede betalt for mitt siste år. Jeg ser ned i bakken. – Hvordan skal Jonas klare seg på en ny skole når han ikke snakker? spør Stephanie. – Han snakker innimellom, svarer jeg kort. – Og Jennie gir lærerne beskjed. – Spiller han fortsatt like mye data? – Ja, bekrefter jeg. – Han drømmer om å bli spillutvikler. Faren til Nicolay sitter i konsernledelsen i landets største mediehus. Han har lovet Jonas en assistentjobb i spillutviklerfirmaet Gamecom når han fyller 13 neste sommer. Jonas ble så glad at han nesten ikke klarte å sove og spise på et døgn da han fikk høre det. Jeg ser opp mot Stephanie. Hun virker tankefull. – Er alt greit? spør jeg. Stephanie stryker meg over venstre kinn. Fingrene glir fra kinnbena til nesen og videre nedover mot halsen. Jeg tar hånden hennes og fører den bort. Prøver å gi henne en klem, men det er som å klemme en kjøleskapsdør. Hun stopper en taxi. 21


– Det er best at jeg drar, forklarer hun nølende. – Så får du pakket ut ferdig og sånn. – Skal vi møtes i helgen? spør jeg. – Kanskje. Hun stiger inn i bilen, sender meg et kort slengkyss og drar døren til seg. * Når Erik var på reise og jeg ikke skulle møte Stephanie, kunne Jennie tvinge meg til å tilbringe kvelden sammen med henne under påskudd av at det var «kvalitetstid mellom mor og sønn». – Det er viktig for din personlige og karaktermessige utvikling, fleipet hun. Vi satt i peisestuen, hvilte fotbladene mot bordkanten, pratet om useriøse temaer og lo så høyt vi ville uten å ta hensyn til at noen rundt oss kunne være midt i en viktig telefonsamtale. Jennie hentet en flaske fra vinkjelleren og lot meg som oftest smake et glass eller tre. Moren min pratet mest. Hun hadde som oftest mye å fortelle. Tanker, følelser og hendelser som hadde ligget på vent til hun fikk noen å dele dem med. Jeg lyttet og flirte når hun sa noe teit eller morsomt. Det skjedde ganske ofte når vi var alene. Nå sitter vi sånn igjen. Leiligheten har ikke peis, men jeg finner et par telys. Jennie bærer et brett med oppkuttede grønnsaker, dipp og to vinglass fra kjøkkenkroken over til stuebordet. Hun har fjernet sminken og samlet håret i en brun knute. – Koselig med levende lys, smiler hun og setter seg i enden av sofaen. Den er så myk at hun synker flere centimeter ned og blir sittende mye lavere enn stuebordet. 22


Jeg vet ikke om jeg skal le eller ikke. Det gjør tydeligvis ikke hun heller før hun møter blikket mitt. Da begynner hun å fnise. Jeg rister oppgitt på hodet. – Tror du ikke Erik hadde elsket leiligheten? spør hun. – Skal jeg ringe og invitere ham over? fleiper jeg og synker ned overfor henne. – Ja, han og den nye kjæledeggen. Herregud, hun kunne nesten vært datteren hans, sier Jennie og smatter med tungen. – Erik var i hvert fall snill, sier jeg alvorlig. Jennie lener seg tilbake i sofaen. – Veldig snill, nikker hun. – Han bare sluttet å elske meg. Hun fisker frem en rødvinsflaske fra gulvet ved siden av sofaen. En Chateau Latour fra før jeg ble født. – Du sa at Erik ikke ga deg noe som helst, påpeker jeg mens jeg studerer etiketten. – Dette er vin til flere tusen kroner. – Jeg hentet dem i vinkjelleren og gjemte dem i dine kofferter, smiler Jennie. – Som en avskjedsgave. Det er i hvert fall noe han kommer til å savne. Hun åpner flasken og skjenker i glassene. – Elsket du ham? spør jeg plutselig. Det var ikke planlagt, spørsmålet bare glapp ut av meg. – Casper, da! utbryter Jennie forundret. Hun får et såret uttrykk i ansiktet, og jeg angrer med en gang. Jeg løfter glasset. Inhalerer aromaen av solbær, høstlig skogbunn, sigar og eik. Jennie ser fortsatt på meg. – Sorry, sier jeg. – Det er greit. Det er min skyld. Så blir hun helt stille. Jeg aner ikke hva jeg skal si. – Det går over, sukker hun og hever glasset mot meg. Nå ser jeg hvor sliten hun er. Fortsatt vakker, men dratt i ansiktet, som om hun ikke har sovet på flere uker. 23


Vi skåler og drikker. En tung stillhet senker seg i stuen. Uten at noe blir sagt, vet jeg at hun tenker på alt som skjedde i årene før vi flyttet til Erik. Jeg burde si noe for å muntre henne opp. – Fenomenal dybde. Meget elegant og delikat, begynner jeg og imiterer Eriks overtydelige talemåte når han hadde noe viktig å annonsere. Jennie humrer. Kroppen hennes løsner litt opp. Jeg tar en ny smak av vinen: – Utmerket trøkk! Frisk og robust og med lang avslutning. Absolutt alt du kan vente av en bordeaux! – Herlig, fniser Jennie og klapper hendene begeistret sammen, helt til hun husker at Jonas sover i naborommet. – Hysj … broren din må være uthvilt til i morgen. Alvoret faller som en rullegardin nedover ansiktet hennes, og hun trekker føttene opp under seg i sofaen. Jeg tror hun gruer seg like mye til Jonas’ første skoledag som han selv gjør. Lærerne på den forrige skolen kjente ham og visste at det ikke var noe i veien med hodet hans selv om han ikke snakket noe særlig. Tvert imot lå han langt foran de andre elevene i alle skriftlige fag. – Hvorfor er du ikke sammen med Stephanie i kveld? lurer Jennie. – Hun skulle ri, forklarer jeg. Jennie tar en unaturlig stor slurk av den mørkerøde vinen. – Stephanie er flott, understreker hun og snurrer vinglasset mellom fingrene, – men du er ung. Ikke gjør samme feil som meg. Jeg elsker deg og ville aldri valgt annerledes, men å få barn, med ansvaret som følger med, i ung alder … Det er beintøft. Jeg vil så gjerne at du får utdannelse og jobb først. – Herregud, vi har ikke tenkt å få barn! utbryter jeg brydd. Det er rart å tenke på at hun var like gammel som meg da hun ble gravid. Faren min var fire år eldre. – Hva gjør du fremover? spør jeg for å bytte tema. 24