Page 1


Sjakken eller livet


Atle Grønn

Sjakken eller livet En reise i sjakkens unike skjebner, historie og kultur


© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52795-2 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: John T. Pedersen Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 90 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold

DEL 1: De besatte Sjakken eller livet. En brukerveiledning . . . . . . . . . . . . . . Sjakk matt med Magnus Carlsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sjakkspillere går ikke på møter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva tenker de på?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fornuft og følelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . I originalenes selskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bohemer og syndere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Svart på hvitt. Om sjakkspalten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mellom fiksjon og virkelighet. I den store litteraturen . . . I Eventyrland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et sjakkliv. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 16 22 35 56 77 100 123 134 159 194

DEL 2: Carlsen og kongerekka Skisse til sjakkens kongesagaer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Carlsens metode . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Når Carlsen slår i hjel tida . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En norsk verdensmester . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kilder og sjakknotasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

233 248 259 266 303


del 1

De besatte


Sjakken eller livet. En brukerveiledning

Det var den natta morfar døde. Natt til lørdag, 3. mars 1979. Han hadde vært entusiastisk da han hørte at jeg spilte sjakk på skolen. Morfar var ikke selv en aktiv spiller, men en av hans seks brødre, Ragnar Fossum, hadde vært formann i Oslo Schakselskap etter krigen, og faktisk også president i Norges Sjakkforbund. Det var denne utdøende sjakk-interessen blant gamle menn på morssiden som gjorde at jeg fikk et sjakkbrett som julepresang da jeg var sju år gammel. Moren min kunne lite annet om sjakk enn hvordan man flyttet brikkene, og ble snart offer for en såkalt familiesjakk med dronningen midt på brettet, et triks jeg lærte på skolesjakken.

9


Hvit sjakker kongen og vinner det svarte tårnet i hjørnet. Vi spilte aldri igjen. Moren min hadde vært våken hele natta mens morfar lå på dødsleiet. Jeg sov. I søvne hadde jeg gjentatt setningen «Ikke ta tårnet mitt!». I marerittet var alt snudd opp ned, og jeg satt med de svarte brikkene i familiesjakken ovenfor. Tidlig den morgenen møtte jeg opp i skolegården på Ila skole. Der var sjakklærer Haugen og sjakkvennene mine. Livet måtte gå videre. Vi tok bussen til Carl Berner og deretter T-banen til Veitvet. Det var Oslo-mesterskap i skolesjakk. Jeg skjønner hva Arne Danielsen mener når han åpner Norges eneste sjakkroman Åttenderaden med setningen «Hadde jeg ikke hatt sjakken, hadde jeg ikke hatt en dritt.» Som barn kan en bli så grepet at sjakken skygger over alt annet. Og som voksen. Noen velger sjakken framfor livet. Spillet i mitt liv kalte forfatteren og kulturpersonligheten André Bjerke sjakkboka si. Viktor Kortsjnoj gikk et steg videre: Chess is My Life het selvbiografien hans. Den kalde krigens VM-kamper mellom avhopperen Kortsjnoj og den sovjetiske regimeyndlingen Anatolij Karpov inspirerte Abba-musikerne til musikalen Chess. Karpov var motpolen til Kortsjnoj og skal ha sagt «Sjakken er ikke mitt liv». Karpov, i vår tid en velfødd Duma-representant for Putins parti, kunne ikke være enig med Kortsjnoj i noe som helst. Men ærlig talt – hadde ikke Karpov hatt sjakken, hadde han ikke hatt en dritt. How Life Imitates Chess – Hvordan sjakken speiler livet – er tittelen på en av bøkene til Garri Kasparov. Aforismene står i kø. Her er et par som lever sitt eget liv, med ukjente opphavsmenn: «Å leve er som å spille sjakk mot Gud. Man gjør sine valg så godt man kan, men trekkene til motstanderen kommer raskt, presist og uventet.» Eller denne: «Livet er et sleipt spill. Når man sitter med alle kortene på hånden, vil livet heller spille sjakk.» Om man må velge mellom A4-livet og a4-feltet på sjakkbrettet, ender de fleste likevel opp med det første alternativet. I denne boka vil jeg fortelle om ekte sjakkspillere, om dem som til tider 10


overdriver spillet på a4 og glemmer alle andre felter som verden har å by på. En slik sjakkspiller er Viswanathan Anand. Et sjakkminne som vil forfølge den indiske mesteren resten av livet, skriver seg fra diagrammet nedenfor der han med de svarte brikkene spilte bonden på kanten til nettopp a4.

Det vesle bondetrekket til Anand, bonden fra a5 til a4, var en kjempetabbe – det som på stammespråket til oss sjakkspillere kalles en «bukk». Motspilleren, Magnus Carlsen, lot hodet gli ned i hvileposisjon på bordet og pustet lettet ut. Hvis Anand hadde funnet det riktige trekket i det sjette partiet i Sotsji, kunne inderen ha tatt ledelsen i VM-kampen. I stedet vant Carlsen partiet og gikk opp i føringen 31⁄2–21⁄2. Denne boka skal selvsagt også handle om Magnus Carlsen. Å skrive en norsk sjakkbok i dag uten å ha Carlsen i tankene, er utenkelig. Henrik Carlsen, far til Magnus, oppfordret meg for noen år siden til å skrive bok. Han hadde lest sjakkhistoriene mine i ukeavisa Dag og Tid. Jeg svarte at det kunne kanskje bli aktuelt … «men først må sønnen din bli verdensmester!». Henrik likte ikke det svaret, han syntes vel jeg la press på sønnen, og vi skiftet samtaleemne. 11


Men så gikk det som det måtte gå – og her er Sjakken eller livet. Kroningen av Carlsen som den nye sjakk-kongen utgjør essensen av del 2 i boka. Der vil jeg også kort forklare omstendighetene rundt bukkene i det sjette partiet i Sotsji – ja, det var faktisk to bukker på rad. Men istedenfor å tynge leseren med tekniske detaljer, vil jeg heller trekke fram de små historiene i kulissene. Som historien om Sergej Karjakin, gutten fra Krim, som var til stede i den tyngende stillheten som preget spillelokalet i Sotsji mens Anand tenkte over bondetrekket sitt til a4. Hvis Karjakin hadde kremtet forsiktig, ville han ha endret sjakkhistorien allerede i 2014. Han hadde ikke trengt å rope ut «ta for all del bonden i sentrum». Et lite nys hadde vært nok til å sette Anand på sporet av Sxe5 («springeren – altså hesten – slår bonden på e5») som er det riktige trekket i stillingen, et trekk Anand oppdaget sekundet etter at han hadde spilt randbonden til a4. Så små marginer er det i toppsjakken. Det vet Karjakin alt om etter at han to år senere lyktes med å kvalifisere seg til VM-kamp mot Carlsen. Jeg har egentlig en helt annen historie å fortelle om Karjakin og A4-livet, altså det virkelige livet, i dette tilfellet Karjakins eks-svigerfamilie, men den kommer senere. Det blir mange sjakkhistorier og enkelte sjakkdiagrammer på de neste sidene. Leseren vil bli skånet for det man uansett ville ha hoppet over, nemlig sjakkvarianter. Det finnes tusenvis av bøker som handler om sistnevnte – bøker for spesielt interesserte. Selv de mest erfarne sjakkspillerne blant oss blar helst videre når variantene kommer. Jeg vil heller fortelle om noe personlig, selvopplevd – slik André Bjerke tok til orde for i sin klassiker, juvelen i den norske sjakklitteraturen. Jeg har bare ett lite ankepunkt mot Bjerkes tekst, nemlig at han lot seg friste til å gjengi nettopp litt for mange sjakkvarianter. Min påstand er at sjakk-kulturen er så rik at vi bør kunne klare å heve oss over de mest ugjennomtrengelige sidene ved stammespråket vårt. Dette er ingen lærebok. Den legendariske norske sjakkforfatteren Sigurd Heiestad skrev om sjakk i Aftenposten fra 1951 til 12


1978, og ga ut en rekke sjakkbøker. Han sa det enkelt: «Gjør for all del ingen feil!». Jeg slutter meg til det rådet. Jeg er usikker på om leseren vil øke ratingen sin – som for mange kanskje er null – ved å pugge Sjakken eller livet, slik unge sjakkspillere pugger sjakkteori, men jeg utelukker det likevel ikke helt. Poenget med teksten er å formidle den fascinasjonen for spillet som sjakkgudinnen Caïssas innvidde over hele verden kan kjenne seg igjen i. Og det er først når man er villig til å fortape seg i spillet og glemme verden utenfor, at man kan bli en ekte sjakkspiller. Denne boka er – kanskje mer overraskende – heller ikke noe oppslagsverk i sjakk-kultur eller sjakkhistorie. Jeg skal ikke fortelle i detalj alle de mange historiene som «bare må fortelles». Hundrevis av sjakkforfattere har skrevet om legenden om riskornet (en matematisk anekdote knyttet til eksponentiell vekst og opprinnelsen til sjakken i India) eller om storpolitikken under VM-kampen i Reykjavik i 1972 mellom Fischer og Spasskij. Jeg var ikke til stede ved noen av begivenhetene og har lite å tilføye. Derimot var jeg til stede da Magnus Carlsen satte meg sjakk matt midt på brettet under norgesmesterskapet i Sandnes i 2005. Den matten dukker opp allerede i neste kapittel. Teksten videre gir leseren et blikk inn i sjakk-kulturen. I kapittel 3 om sjakkfilosofi stilles det evige spørsmålet: Er sjakk kunst, vitenskap eller sport? Uansett svar må sjakk kunne sies å foregå i hjernen snarere enn i hendene som utfører trekkene. Kapittel 4 og 5 handler derfor om nettopp dette: Hva tenker sjakkspillere på? Hva er intuisjon? Er sjakkspillere kun drevet av fornuft, eller spiller følelsene også inn? I kapittel 6 og 7 presenteres menneskene bak sjakktrekkene – de store, men ofte ganske ukjente sjakkpersonlighetene. Jeg begynner med originalene. Her er konkurransen hard. Av plasshensyn vil jeg prioritere noen utvalgte norske sjakkspillere samt det legendariske lynsjakkmiljøet i Oslo Schakselskap. Jeg går deretter videre til bohemene der det også dukker opp noen internasjonalt mer kjente navn med sans for det gode liv og drag på damene også utenfor brettet. 13


Kapittel 8 og 9 dveler ved den lille og store sjakklitteraturen. Fra den vesle unnselige sjakkspalten til høyre for tegneseriene i dagsavisene til sjakkromaner av Nabokov og Zweig. Leseren inviteres til å overvære et uhøytidelig verdensmesterskap i sjakklitteratur med de to sistnevnte i finalen. I kapittel 10 forflytter historiene seg ut i den store, men ofte også ganske lille, sjakkverdenen; til nasjonene som fostrer sjakkspillere på alle nivåer. Leseren blir tatt med til storebror Russland og de små, sjakkgale landene i Kaukasia. Til sjakkens eventyrland. Men sjakken er universell og spilles nesten overalt, fra Island til Uganda til Washington Square Park i New York. Det eneste landet jeg garantert ikke vil skrive om i denne boka, er Japan. Japanerne har sine egne brettspill og er fullstendig uinteresserte i sjakk. I kapittel 11 kommer diagrammene tilbake med litt større hyppighet – men fremdeles uten overdrevne sjakkvarianter. Her deler jeg noen ustrukturerte personlige minner fra de 64 feltene. Fascinasjonen for sjakken ligger nettopp i disse små episodene, små glimt av lykke eller tragedie, når ett enkelt trekk på brettet får eksistensielle dimensjoner. Hvis man ikke har kjent på meningsløsheten ved livet etter å ha «bukket» bort og tapt en vunnet stilling, er man heller ikke en ekte sjakkspiller. * I det store bildet er Norge, en gang «sjakkens bakgård» ifølge Kasparov, på kort tid blitt en sjakkgigant. Noe liknende skjedde med Cuba da geniet José Raúl Capablanca dukket opp for hundre år siden, og Nederland da matematikklærer Max Euwe overraskende slo Aleksandr Alekhin og ble verdensmester i 1935. Både Cuba og Nederland er fremdeles viktige sjakknasjoner. Magnus Carlsen er nummer seksten i kongerekka av klassiske verdensmestere regnet fra 1886. I bokas andre del ser vi litt nærmere på de største mesterne. Kjennere av norsk sjakklitteratur vil kanskje oppdage visse likheter med disposisjonen til André Bjerkes Spillet i mitt liv, men 14


der Bjerke mot slutten av boka skriver om egne analyser i Evansgambiten, lener jeg meg tilbake på Magnus Carlsen. En gang på 1970-tallet utropte Bjerke en kombinasjon i et parti fra Hamar mellom to av datidens norske toppspillere, Terje Wibe og Leif Øgaard, til «årets norske kulturbegivenhet». Jeg skal ikke uttale meg om norsk kulturliv, men tidene har endret seg i norsk sjakk. Bjerke, en habil amatør på sjakkbrettet, kunne si og skrive hva han ville i kraft av sin personlighet. Norske sjakkskribenter i dag kan håpe å bli hørt og lest fordi vi har en verdensmester i ryggen. Her kommer min fortelling.


Sjakk matt med Magnus Carlsen

Kongens skulderklaffer La oss begynne med slutten. Sjakk matt. Hvor ofte ser man Magnus Carlsen utføre en sjakk matt? Et tapt sjakkparti er så smertefullt på det høyeste nivået at Anand, Caruana eller Karjakin vil skynde seg å gi opp mot Carlsen lenge før matten kommer. Den matten som vil bli stående som den vakreste i sjakkbiografien til Carlsen, kom allerede i januar 2004, da gutten var knapt tretten år gammel. Carlsen-Ernst, Wijk aan Zee 2004.

Ved å flytte dronningen på skrå fra f5 til d7 konstruerte hvit en epaulettematt, et av de eldste mattbildene som har fått sitt eget navn (fra fransk med betydningen «skulderklaffmatt»). Den 16


svarte kongen er truet av dronningen samtidig som den er fanget av sine egne tårn, «skulderklaffene». Det er verdt å dvele to minutter ved fenomenet matt. Sjakk matt er målet med spillet, men det er ikke et trivielt mål. Det er faktisk så lite trivielt at barn under fire år neppe vil kunne lære seg et så abstrakt begrep som matt. Og de vil derfor heller ikke kunne lære seg å spille sjakk. Tro aldri på en far eller mor som forteller at treåringen har lært seg sjakk. En treåring kan klare å slå ut andre brikker, men i sjakk matt er ikke kongen død eller utslått, den er bare fanget og innesperret. Dette skjønte Capablanca og Kasparov først i fireårsalderen. Araberne, som tok med seg sjakkspillet via Persia til Europa, trodde at perserne myrdet kongen (sjahen) på slutten av et sjakkparti, men på persisk var kongen bare innesperret, og for så vidt truet på livet, i uttrykket «sjakk matt». José Raúl Capablanca (1888–1942) resonnerte seg fram til dette på egen hånd kun ved å observere hvordan de voksne spilte. Motstanderen til Magnus i partiet ovenfor, Sipke Ernst fra Nederland, var en ganske sterk spiller som kort tid senere ble stormester. Han visste hva som ville komme, men han skjønte også at han tok del i et udødelig kunstverk, og han lot derfor den hvite dronningen få fullføre mesterverket. Den egentlige kombinasjonen til Carlsen hadde begynt ti trekk tidligere og bød på et springeroffer, et løperoffer og et tårnoffer på veien, før den avsluttende skulderklaff-matten. Seieren mot Ernst hjalp Carlsen til å vinne C-gruppa i Wijk aan Zee i januar 2004, det første av tre turneringsresultater som kvalifiserte ham til stormestertittelen noen måneder senere. Men det var selve partiet mot Ernst, en avslutning publisert i sjakkspalter verden over, som var starten på fenomenet Magnus Carlsen. Stormester Lubomir Kavalek i The Washington Post tok fram overskriften «The Mozart of Chess», og resten er historie. Jeg hadde en liten statistrolle i denne historien under norgesmesterskapet året etter.

17


Presten, dommeren og futen Dommeren smilte, og presten serverte en kopp kaffe, men i minuttene før var helvete løs. Ingen liker dobbeltrunden. I en ni-runders landsturnering fra lørdag til lørdag – norgesmesterskapet i sjakk som arrangeres hver sommer – må en av spilledagene ha dobbeltrunde. Det er som to eksamener på én dag. Under NM i Sandnes i 2005 bodde jeg i Stavanger og kjørte av gårde et solid kvarter før klokka ti mens jeg tenkte på dobbeltrunden den dagen, de neste fjorten timene med sjakk (hvert parti kunne vare opp mot sju timer). Mesterplanen var å komme slentrende inn i spillelokalet fem minutter for sent; når alle de sekshundre spillerne hadde funnet plassene sine og roet seg ned. Midtveis til Sandnes gikk det opp for meg. En dobbeltrunde på fjorten timer (pluss pause) må starte senest klokka ni! Jeg visste selvsagt at dommeren plikter å dømme deg til tap hvis du kommer over en time for sent. Jeg kjørte som forrykt inn i Sandnes sentrum, forlot bilen ulåst og ureglementert rett utenfor spillelokalet og strente opp noen trappetrinn. Hundre meter fra spillebordet mitt så jeg motstanderen min, teologen Bjarte LeerSalvesen, i jovial samtale med dommeren, Hans Olav Lahlum. Leer-Salvesen hadde i tankene allerede vunnet partiet på walk over, nå kunne han spare kreftene til ettermiddagsrunden. Jeg ville det annerledes. Jeg løp forbi motstanderen min og dommeren, men Lahlum tok opp kampen og sprang etter mens hundrevis av sjakkspillere satt søvnige ved sjakkbrettet. Bak meg kjente jeg pusten til historikeren og den kommende krimforfatteren, som den gangen ikke var kjent utenfor sjakkmiljøet. Med en margin på noen sekunder rakk jeg å gjøre mitt første trekk, springerbonden beskjedent ett skritt fram til g6. Jeg hadde presten og dommeren under kontroll. Jeg forberedte en fianchetto – en flankeutvikling – av løperen. Nå gjaldt det å parkere bilen lovlig og unngå problemer med futen. Da jeg endelig kunne sette meg ved brettet klokka 10.15, 18


fikk jeg servert en kaffe av elskverdige Leer-Salvesen. Klokka viste at jeg hadde 45 minutter på 40 trekk mot de to timene til presten. Men sjakk skal spilles på brettet også. Morgenrunden endte med seier i et langt dronningsluttspill. I siste runde møtte jeg fjortenårige Magnus Carlsen. I min reportasje i Norsk Sjakkblad noen uker etter NM-uka gikk jeg over til historisk presens i omtalen av dette møtet. Det føltes riktig.

Matt midt på brettet Siste runde i Sandnes. Magnus Carlsen (14) leder sammen med nestor Simen Agdestein (38). Begge har 6 poeng av 8. Jeg spiller svart på førstebord. Den eneste i Sandnes den dagen som ønsker meg alt vel, er Simen, som kvelden før kom med sitt velmenende råd: «Han spiller helt sikkert 1.e4» – altså kongebonden to skritt fram. Kanskje tenkte Simen da på sitt eget parti, som skulle finne sted en meter lenger borte mot stormesterkollega Einar Gausel. Simen selv spiller noe overraskende kongebonden to skritt fram, mens min unge motstander åpner med dronningbonden fram i sentrum (1.d4). Publikum står tjukt rundt meg. De fleste deltar selv i en eller annen NM-klasse og har nok sjakkerfaring til å skjønne ganske godt hva som skjer på brettet mitt. De smiler beundrende. Noen ler forsiktig og rister lett på hodet. Det er bare glade ansikter å se. Mange blir stående og stirre – ikke bare på brettet, men også på spillerne, eller, rettere sagt, på min motspiller. De betrakter ham, hans bevegelser. Magnus kommer med et lite sukk, en hoderisting eller hever et øyebryn når en ny variant åpenbarer seg for hans indre. De fleste tilskuerne skjønner at her er det ingen fare på ferde. Dette kan ikke gå galt; selv svigerforeldrene mine, som har tatt den lille turen fra Stavanger til Sandnes, kan se at Magnus har godt spill, det sjakkspillere kaller «kompensasjon» eller bare «komp», for en ussel bonde han forærte meg tidlig i åpningen. Så kommer en rask liten håndbevegelse, og Magnus ofrer en 19


springer i det syttende trekket. Han reiser seg momentant og piler ut av lokalet. Jeg begynner selv å riste lett på hodet, smiler skjelmsk i takt med den stigende stemningen på landsturneringens siste dag. Som en bonus til publikum lar jeg Magnus fullføre verket slik Sipke Ernst hadde gjort ett år tidligere: Carlsen-Grønn, NM Sandnes 2005.

Hvits siste trekk var å flytte dronningen fra c6 til c4. Det er en vakker og ganske økonomisk matt. Tre hvite brikker – dronningen, tårnet på f7 og bonden på d4 – samt den svarte løperen på d6 er alt som skal til for å konstruere dette mattbildet. Jeg skjønte hva som ville komme, men jeg lot Magnus få fullføre. Denne dagen gjør jeg alt for publikum. Kanskje tenker jeg på boka jeg skal skrive ti år senere. Prisen jeg betaler, er mitt ettermæle. Mitt lille bidrag til den store sjakkhistorien er å ha blitt satt sjakk matt midt på brettet av en fjortenåring. De neste fire årene blir jeg hånet på internett for matten og navnet mitt, og dét av sjakkfans som ikke engang vet at Groenn betyr «grønn». En bruker på Chessgames.com med navnet TheAlchemist skriver: Groenn’s first word after the game: groan (= stønn). bengalcat47 følger opp: He was obviously Groenning in agony (= stønne i smerte) after this defeat! Open Defence finner et annet ordspill: I hate to see a Groenn man cry … («grown» = voksen). 20


Et norsk medlem av forumet, awfulhangover, kan opplyse: When GM Rune Djurhuus wrote about this game in Aftenposten, he called Magnus a genius, and compared him with Tal! Han får svar fra azaris: A glance at his opponent’s rating should dampen the enthusiasm a bit. kingfu synes diskusjonen rundt partiet er sjakkfaglig svak og ber brukerne av nettstedet, fire år senere, i august 2009, slutte med alle de barnslige referansene til navnet på taperen. Lille Magnus er nå blitt 18 år. We should be more intelligent. Is Carlsen shaving, yet? avslutter kingfu.

Atle Grønn Sjakken eller livet  

En av Norges fremste eksperter på sjakk har med «Sjakken eller livet» skrevet en annerledes sjakkbok, som formidler den fascinerende sjakkve...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you